2006-1 - kirkene i Kragerø

Utenfor skigardenav Håkon LangloGRAFSE-FJERNSYNJo flere tv-kanaler vi har å velge mellom, jolenger går det mellom hver gang vi synesat en kveld foran skjermen er verdt tidsbruken.Vi blei mint om dette da tidligerekulturminister Lars Roar Langslet rundet70 år og blei intervjuet av en rekke aviser. Haner av mange blitt rost som den som sørget for atdet gamle kringkastingsmonopolet forsvant. I intervjueneblei også dette berørt, og han innrømmet at mangfoldeti eteren hadde gitt oss mye likegyldig timefyll. Også dengangen monopolet forsvant, var det klart at den tekniskeutviklingen med sendinger fra andre land ville gjøre detumulig å bevare den gamle tilstanden av Norge som etisolert tv-rike. Vi har nok også lett for å idealisere dentid da alle så samme program, og alle kunne gi sitt besyvmed i lunsjpausen. For når sant skal sies, er repriser avgamle programmer ofte mer lattervekkende enn gjensynsgledende.Men sjøl om både teknikk, regi og programledelsehar vokst ut av puppestadiet, så er det mange andre sidersom ikke fortjener den oppmerksomhet de vekker. Detgjelder først og fremst programmer der vanlige menneskerblir sjelevrengt eller utstilt på en måte vi må antavil skade dem for ettertida. Det er ikke nok at de sjøl hargitt tillatelse, eller at de sjøl har bedt om å få kameralyspå seg. Pressen har forpliktet seg til å beskytte enkeltpersonermot forhold de ikke kan overskue virkningen av.Denne regelen synes jeg det syndes mot i alle medier. Ogjeg er redd for at vi er blitt så vant til det at folk flest ikkereagerer.Et av de mest populære programmene på NRK er”Tore på sporet”. Jeg har sett bare et fåtall av disse programmene,men jeg syns at de balanserer på en knivsegg i6forholdt til å utlevere enkeltmennesker. Programlederensvennlighet og tilnærming til personene som har søkt hanshjelp, er det lite å si på. Men der er alltid noen andre,døde eller levende, som får deler av sine liv lagt ut til offentligbeskuelse. Om det er fattigdom eller et feiltrinnsom har vært utslagsgivende, kommer ut på ett, men det erfor dem et ufrivillig utstillingsvindu.TV2 har valgt en pastor til å møte folk med materielleog åndelige problemer. Også han har en flott holdning tilde menneskene han møter. Noen har ufrivillig havnet i envanskelig situasjon og trenger hjelp for å komme videre,andre har rotet det til for seg sjøl, og en har vanskelig for åtro at de ikke vil fortsette med det uansett den hjelp de fåri dag. Og det er den siste kategorien jeg syns kunne blittspart for all oppmerksomhet. Tv er ingen god cv.I en helt annen klasse står TV-Norges Big Brother.Noen glimt fra første omgang var nok til å la være åfortsette tv-tittingen. Men svenske og norske aviser minteom at programmet eksiterte da de beskyldte programleverandørenfor bevisst å velge deltakere med kriminellbakgrunn og fra glamourmodellbransjen. Programmethar neppe endret seg mye bortsett fra at de kvinnelige deltakernenå var mer avkledde også utenfor dynene. En kanvel knapt forlange at folk samtidig skal tenke dype tankerog vise former, men deltakerne skal en gang ut av isolatet,og da er det tvilsomt om de samtaler de fører på skjermener egnet til å økeanseelsen.Fellesnevneren for disse programmene, så ulike de enner, er først og fremst at de utleverer folk mer enn de iprosjektørenes rus er i stand til å overskue. For meg girdet en vond bismak å være tilskuer til grafsing i andres liv.-glo