Hvitt på hvitt - Cappelen Damm

cappelendamm.no

Hvitt på hvitt - Cappelen Damm

«Hvor langt er vi kommet på listen din, James?»James Elliot kikket opp fra dataskjermen. Han gikk kledd somen aksjemekler, i mørk, smalstripet dress og prikket slips, som forå skille seg ut fra de tweedkledde vitenskapsmennene. Det varsom om han betraktet sikkerhetsreglene som irriterende byråkrati,kanskje fordi han aldri selv hadde .ngrene borti virus. Tonisyntes han var oppblåst og fjollete. «Vi har snakket med alle bortsettfra én av de syvogtyve som har adgang til BSL4,» sa han. Hansnakket med overdreven tydelighet, som en sliten lærer som forklartenoe for klassens tregeste elev. «Samtlige fortalte sannhetenom når de sist var inne på laben og åpnet hvelvet. Ingen har lagtmerke til noen kollega som har oppført seg rart. Og ingen harfeber.»«Hvem er det som mangler?»«Michael Ross, en lab-tekniker.»«Jeg kjenner Michael,» sa Toni. Han var en sjenert, dyktigmann, omtrent ti år yngre enn Toni. «Jeg har faktisk vært hjemmehos ham. Han bor i et lite hus ute på landet drøyt to mil herfra.»«Han har jobbet for bedriften i åtte år uten en merknad på rullebladet.»McAlpine førte .ngeren nedover utskriften og sa: «Han varsiste gang inne på laben for tre søndager siden, for en rutinesjekkav dyrene.»«Hva har han gjort siden?»«Ferie.»«Hvor lenge da – tre uker?»Elliot skjøt inn: «Han skulle vært tilbake i dag.» Han så påklokken. «Rettere sagt i går. Mandag morgen. Men han dukketikke opp.»«Ringte han og sa at han var syk?»«Nei.»Toni hevet øyenbrynene. «Og vi får ikke kontakt med ham?»12«Ikke svar fra hverken hjemmetelefonen eller mobilen.»«Er ikke det litt merkelig?»«At en enslig ung mann skulle forlenge ferien uten å varsle arbeidsgiverensin? Omtrent like merkelig som regn i Glen Coe.»Toni vendte seg mot McAlpine igjen. «Men du sier at Michaelhar plettfritt rulleblad?»Lab-sjefen så bekymret ut. «Han er svært samvittighetsfull.Det er overraskende om han skulle ha tatt fri uten å melde fra.»«Hvem var sammen med Michael sist han var inne på laben?»spurte Toni. Hun visste at de måtte ha vært to der, for det var ledsagerpåbudinne på BSL4. På grunn av faren .kk ingen lov til åjobbe der alene.McAlpine sjekket listen. «Doktor Ansari, en biokjemiker.»«Jeg tror ikke jeg kjenner ham.»«Henne. Det er en kvinne. Monica.»Toni løftet av telefonrøret. «Hva er nummeret hennes?»Monica Ansari snakket med Edinburgh-dialekt og lød som omhun hadde ligget i dyp søvn. «Men Howard McAlpine har jo allerederingt meg.»«Jeg beklager å bry deg igjen.»«Har det skjedd noe?»«Det gjelder Michael Ross. Vi kan ikke få tak i ham. Jeg forstårdet slik at du var inne på BSL4 sammen med ham søndag for touker siden.»«Ja. Vent litt, jeg skal bare slå på lyset.» Det drøyde litt. «Jøjemeg, er klokken så mye?»Toni klemte på. «Michael dro på ferie dagen etter.»


Ruth Solomons, legen, hørte henne og sa: «Hva er det?»«Et øyeblikk.» Det var helt svart inne i det lille uthuset; det varingen vinduer. Hun famlet i mørket og fant en bryter. Da lysetble tent, satte hun i et skrik.Alle de andre snakket på en gang og spurte hva som var galt.«Kom fort!» sa hun. «Til uthuset. Ruth først.»Michael Ross lå på gulvet med ansiktet opp. Han blødde frasamtlige kroppsåpninger: øyne, nese, munn, ører. Blodet lå i endam rundt ham på plankegulvet. Toni trengte ikke legen til å fortellehenne at Michael led av massive blødninger fra alle kroppsåpningersamt hud – et klassisk symptom på Madoba-2 og tilsvarendeinfeksjoner. Han var svært farlig, for kroppen hans var enueksplodert bombe full av dødelige virus. Men han var i live.Brystkassen hans beveget seg, og det kom en svak boblelyd framunnen hans. Hun bøyde seg ned og la seg på kne i den klissetepytten av blod og så nøye på ham. «Michael!» sa hun. Hun måttebrøle for å bli hørt gjennom plasten i hjelmen. «Det er Toni Gallofra laben!»Det glimtet til av forstand i de blodige øynene hans. Han åpnetmunnen og mumlet et eller annet.«Hva?» ropte hun og bøyde seg nærmere.«Ingen redning,» sa han. Så kastet han opp. En stråle av svartvæske sprutet ut av munnen hans og skylte over Tonis ansiktsmaske.Hun skvatt tilbake og satte i et forskrekket rop, til tross forat hun visste at hun var beskyttet av drakten.Hun ble skjøvet til side, og Ruth Solomons bøyde seg overMichael.«Pulsen er veldig svak,» sa legen over sambandsnettet. Hunåpnet Michaels munn og brukte de behanskede .ngrene til å ren-19se noe av blodet og oppkastet fra strupen hans. «Jeg trenger etlaryngoskop – fort!» Bare sekunder etter kom en førstehjelpsmannstyrtende inn med instrumentet. Ruth stakk det inn i Michaelsmunn, og dermed ble strupen hans åpnet slik at det ble lettere forham å puste. «Kom med isolatbåren, så fort dere kan.» Hun åpnetmedisinkofferten og tok opp en injeksjonssprøyte som allerede vartrukket opp – med mor.n og et blodtykningsmiddel, antok Toni.Ruth stakk nålen inn i Michaels nakke og presset ned stemplet. Dahun trakk sprøyten ut igjen, blødde Michael som en foss fra det lillehullet.En bølge av sorg skylte gjennom Toni. Hun tenkte på Michaelder han hadde ruslet rundt på arbeidsplassen sin, sittet hjemme ogdrukket te, snakket ivrig om raderinger; og synet av denne fullstendigødelagte kroppen ble desto mer smertelig og tragisk.«OK,» sa Ruth. «La oss få ham ut herfra.»To førstehjelpsmenn løftet opp Michael og bar ham ut til en sykebårepå hjul som var omgitt av et gjennomsiktig plasttelt. Deskjøv pasienten inn gjennom en åpning i den ene enden av teltet, også forseglet de den. De trillet sykebåren gjennom Michaels hage.Før de satte seg inn i ambulansen, måtte de nå rense både segselv og båren for smittestoffer. En fra Tonis utrykningslag haddeallerede satt opp et grunt plastkar, noe i likhet med slike plaskebassengsom barn leker i på plenen. Nå stilte dr. Solomons og førstehjelpsmenneneseg opp i karet etter tur for å bli dusjet med et kraftigdesin.serende middel som destruerte ethvert virus ved å oksidereproteinet.Toni sto og så på, fullstendig klar over at hvert sekunds forsinkelseminsket sannsynligheten for at Michael kom til å overleve,vel vitende at renseprosessen måtte følges til punkt og prikke for åforhindre andre dødsfall. Hun var beklemt over at et dødelig virus


hadde unnsluppet fra hennes laboratorium. Det hadde aldri hendtfør i Oxenford Medicals historie. Den kjensgjerning at hun haddegjort rett i å gjøre et stort nummer av de manglende medikamentene,og at kollegene hennes hadde tatt feil da de hadde villet bagatelliseredet, var liten trøst. Jobben hennes var å forhindre slikt fra åskje, og hun hadde sviktet. Kom stakkars Michael til å dø som enfølge av det? Kom andre til å dø?20Førstehjelpsmennene lastet båren inn i ambulansen. Dr. Solomonshoppet inn bak sammen med pasienten. De smelte igjendørene og suste av sted inn i natten.«La meg få vite hva som skjer, Ruth,» sa Toni. «Du kan ringemeg opp på denne hodetelefonen.»Ruths stemme lød allerede fjernere idet avstanden økte. «Haner i ferd med å gå i koma,» sa hun. Hun la til et eller annet, menvar utenfor rekkevidde, og det ble umulig å oppfatte hva hun sa.Så forsvant hun helt fra nettet.Toni tok seg selv i nakken for å våkne fra apatien. Det vararbeid som skulle gjøres. «Vi får renske opp,» sa hun.En av mennene fant frem en rull med gult plastbånd der detsto: «Smittefare – avsperret område» og begynte å strekke det utrundt hele eiendommen, huset og uthuset og hagen, og rundtMichaels bil. Det var heldigvis ingen andre hus som lå nær nok tilat de behøvde bekymre seg. Hvis Michael hadde bodd i en leiegårdmed felles lufteanlegg, ville det allerede ha vært for sent ågjennomføre kjemisk rensing.De andre fant frem ruller med avfallssekker, hagesprøyter somallerede var fylt med desin.serende middel, esker med kluter, ogstore, hvite plasttønner. Hver eneste over.ate måtte dusjes ogtørkes av. Harde gjenstander og kostbare eiendeler som smykker,ville bli forseglet i tønnene og tatt med til Kreml, der de ville blisterilisert ved hjelp av høytrykksdamp i en autoklav. Alt annetville bli stukket i to plastsekker og destruert i forbrenningsovnenunder BSL4-laboratoriet.Toni .kk en av mennene til å tørke Michaels svarte oppkast avdrakten hennes og dusje henne. Hun var nødt til å holde tilbake etsterkt ønske om å rive av seg den skitne drakten.Mens mennene gjorde rent, gikk hun rundt og så seg omkringfor om mulig å .nne årsaken til at dette hadde skjedd. Som hunhadde fryktet, hadde Michael stjålet medikamentet fordi han vissteeller hadde en mistanke om at han var blitt smittet avMadoba-2. Men hva var det som hadde ført til at han hadde utsattseg for viruset?I uthuset var det et glasskap med en avtrekksvifte, nesten somen improvisert sikkerhetsbenk. Hun hadde nesten ikke sett på det21før, fordi hun hadde konsentrert seg om Michael, men nå så hunat det lå en død kanin i skapet. Det så ut som om den hadde døddav sykdommen som Michael var blitt smittet med. Var den kommetfra laboratoriet?Ved siden av den sto det en vannskål med navnet «Joe» på. Detvar tankevekkende. Staben satte sjelden navn på laboratoriemenasjeriet.De var snille med dyrene de drev sine eksperimenter med,men de tillot seg ikke å knytte bånd til dyr som ville bli drept.Michael hadde imidlertid gitt denne kaninen en identitet og behandletden som et kjæledyr. Hadde han følt seg skyldbetyngetover arbeidet sitt?Hun gikk ut igjen. En politibil kjørte opp ved siden av utrykningsbilenfra Oxenford Medical. Toni hadde ventet dem. I overensstemmelsemed kriseplanen som Toni selv hadde utarbeidet,


hadde sikkerhetsvaktene ved Kreml automatisk ringt til det regionalepolitihovedkvarteret i Inverburn for å gi dem beskjed omalarmsituasjonen. Nå kom de for å .nne ut hvor reell krisen var.Toni hadde selv vært ved politiet hele sitt yrkesaktive liv, inntilfor to år siden. I mesteparten av sin karriere hadde hun vært engulljente – raskt forfremmet, holdt frem for mediene som den nyetypen moderne politikvinne, og forventet å skulle bli Skottlandsførste kvinnelige politisjef. Så hadde hun tørnet sammen med sjefensin i en sak som var en skikkelig het potet: rasisme innen politikorpset.Han fastholdt at politi-rasisme ikke var institusjonalisert.Hun hevdet at politimenn rutinemessig fortiet rasistiske episoder,og at det var det samme som rasisme. Tvisten var blitt lekkettil en avis, hun hadde avvist å benekte det hun mente, og varblitt tvunget til å si opp.Den gangen hadde hun bodd sammen med Frank Hackett, enannen politibetjent. De hadde vært sammen i åtte år, men haddealdri giftet seg. Da hun falt i unåde, forlot han henne. Det gjordefremdeles vondt.To unge betjenter steg ut av politibilen, en mann og en kvinne.Toni kjente de .este lokale polititjenestemennene på sin egenalder, og noen av de eldre husket hennes avdøde far, overkonstabelAntonio Gallo, som naturligvis hadde gått under navnet SpanishTony. Hun dro imidlertid ikke kjensel på disse to. «Jona-22than,» sa hun over sambandsnettet, «politiet er kommet. Vil durense deg og snakke med dem, er du snill? Du kan nøye deg med åsi at vi kan bekrefte at et virus har unnsluppet fra laben. De kommertil å ringe til Jim Kincaid, og jeg skal orientere ham når hankommer.»Overbetjent Jim Kincaid var ansvarlig for det de kalte KBRK –kjemiske, biologiske, radiologiske og kjernefysiske hendelser.Han hadde samarbeidet med Toni under utarbeidelsen av kriseplanenhennes. Sammen ville de komme med en forsiktig og lavmæltreaksjon på denne hendelsen.Når Kincaid kom på pletten, ville hun helst ha noen opplysningerå gi ham om Michael Ross. Hun gikk inn i huset. Michaelhadde innredet det andre soveværelset som kontor. På et lite bordsto tre innrammede bilder av moren hans; som slank tenåring itrang genser, som lykkelig mor med et lite barn som liknet påMichael i armene, og i sekstiårene med en velnært svart og hvitkatt på fanget.Toni satte seg ved skrivebordet og leste e-posten hans. Hunhadde problemer med å betjene tastaturet med gummihanskenepå hendene. Han hadde bestilt en bok fra Amazon som het «Dyrog etikk». Han hadde også gjort forespørsler om universitetskursi moral.loso.. Hun sjekket nettleseren og så at han nylig haddevært inne på nettsider for dyrevernorganisasjoner. Han var åpenbartkommet i tvil når det gjaldt spørsmålet om arbeidet hans varmoralsk forsvarlig. Men det lot ikke til at noen ved OxenfordMedical hadde skjønt at han var ute av seg.Toni følte med ham. Hver gang hun så en beagle eller en hamsterliggende i et bur, med vitende og vilje påført en sykdom somforskerne studerte, følte hun et sting av medynk. Men så huskethun sin fars død. Han hadde fått svulst på hjernen da han var ifemtiårene, og han hadde dødd forvirret, ydmyket og med storesmerter. En dag kunne man komme til å bli i stand til å helbredesykdommen hans, takket være forskning på apehjerner. Dyreforskningvar en beklagelig nødvendighet, slik hun så det.Michael oppbevarte papirene sine i en arkivboks. Skillearkenehadde pertentlige påskrifter: Regninger, garantier, kontoutskrifter,


Frank overhørte den. «Hvordan ble mannen deres smittet avviruset, egentlig? Går dere ikke alltid med sånne drakter inne pålaboratoriet?»«Det får det lokale helserådet .nne ut,» sa Toni unnvikende.«Det har ikke noe for seg å spekulere.»«Var det noen dyr her da dere kom?»Toni nølte.Det var tilstrekkelig for Frank, som var en god etterforskernettopp fordi han ikke gikk glipp av mye. «Så et dyr kom seg altsåut av laben og smittet teknikeren da han ikke gikk med drakt?»«Jeg vet ikke hva som skjedde, og jeg vil ikke ha dumme teorieri omløp. Kan vi inntil videre konsentrere oss om publikums sikkerhet?»«Ja da. Men du er ikke bare bekymret for publikum. Du er uteetter å beskytte bedriften og din dyrebare professor Oxenford.»Toni lurte på hvorfor han sa «dyrebar» – men før hun rakk å25reagere, hørte hun en ringelyd fra hjelmen sin. «Det er noen somvil ha tak i meg,» sa hun til Frank. «Beklager.» Hun tok hodemikrotelefonenut av hjelmen og satte den på. Det ringte igjen, også lød det en summing idet hun ble koblet til sentralbordet iKreml. En stemme sa: «Doktor Solomons til frøken Gallo.»Toni sa: «Hallo?»Legen kom på linjen. «Michael døde, Toni.»Toni lukket øynene. «Å, Ruth, så leit.»«Han ville ha dødd om vi så hadde funnet ham et døgn tidligere.Jeg er så godt som sikker på at han hadde Madoba-2.»Tonis stemme var halvkvalt av sorg. «Vi gjorde alle så godt vikunne.»«Har du noen anelse om hva som kan ha skjedd?»Toni ville ikke si så mye mens Frank sto og hørte på. «Han varplaget av tanker om grusomhet mot dyr. Og jeg tror at morensdød for et år siden kan ha brakt ham ut av balanse.»«Stakkars gutt.»«Jeg har politiet her, Ruth. Jeg snakker med deg senere.»«Greit.» Forbindelsen ble brutt. Toni tok av seg hodetelefonen.«Så han døde altså,» sa Frank.«Han het Michael Ross, og det later til at han var smittet av etvirus som går under navnet Madoba-2.»«Hva slags dyr var det?»På et øyeblikks innskytelse bestemte Toni seg for å sette opp enliten felle for Frank. «En hamster,» sa hun. «Ved navn Fluffy.»«Kan andre være smittet?»«Det er spørsmål nummer én. Michael bodde her alene; hanhadde ingen familie og få venner. Alle som besøkte ham før hanble syk, er trygge, med mindre de hadde svært intim omgang, somå bruke samme sprøytespiss. Alle som kom hit mens han vistesymptomer, ville helt sikkert ha ringt til lege. Så det er all grunntil å tro at han ikke har smittet noen.» Toni gjorde sitt beste forikke å dramatisere det. Hadde hun snakket med Kincaid, ville hunha vært mer åpenhjertig, for hun ville ha kunnet stole på at hanikke kom til å skape panikk blant folk. Men med Frank var det annerledes.Hun avsluttet med: «Men uansett er det første vi må26gjøre å kontakte alle som kan ha truffet Michael i løpet av de sisteseksten dagene.»Frank forsøkte seg fra en annen vinkel. «Du sa at han var plagetav tanken på grusomhet mot dyr, hørte jeg. Tilhørte han noen organisasjon?»«Ja – Dyr er frie.»


«Hvordan vet du det?»«Jeg har sjekket de personlige sakene hans.»«Det er en jobb for politiet.»«Enig. Men dere kan ikke gå inn i huset.»«Jeg kunne ta på meg en drakt.»«Det er ikke bare drakten, det er smitteverntreningen som duer nødt til å gjennomgå før du får lov til å ta på deg en.»Frank begynte å bli sint igjen. «Da får du ta med sakene ut hittil meg.»«Hva om jeg .kk en fra utrykningslaget mitt til å fakse alle papirenehans til deg? Vi kunne laste over hele harddisken på datamaskinenhans også.»«Jeg vil ha originalene! Hva er det du skjuler der inne?»«Ingenting, det forsikrer jeg deg. Men alt inne i huset må renses,enten med desin.serende middel eller ved hjelp av høytrykksdamp.Begge metodene vil ødelegge papir og kan meget velkomme til å skade en datamaskin.»«Jeg skal sørge for å få denne protokollen endret. Jeg lurer påom politisjefen vet hva Kincaid har latt deg slippe unna med.»Toni følte seg utmattet. Det var midt på natten, hun hadde enalvorlig krise å håndtere, og hun var tvunget til å liste seg på tårundt følelsene til en bitter gamlekjæreste. «Nei Frank, nå får dugi deg – det kan hende du har rett, men dette er det vi har, så kanvi forsøke å legge fortiden bak oss og jobbe på lag?»«Din forestilling om lagarbeid er at alle gjør som du sier.»Hun lo. «Ja vel. Hva bør være vårt neste trekk, synes du?»«Jeg skal informere helserådet. De er det ansvarlige organ,ifølge protokollen. Så snart de har sporet opp vedkommende somer utnevnt til smittevernkonsulent, kommer han til å sammenkalletil et møte her i morgen tidlig. I mellomtiden får vi begynneå kontakte alle som kan ha vært i kontakt med Michael Ross. Jeg27skal få et par betjenter til å ringe alle numrene i adresseboken. Jegforeslår at du forhører deg med samtlige ansatte i Kreml. Det vilvære nyttig å ha gjort det når vi møter helserådet.»«Greit.» Toni nølte. Det var noe hun var nødt til å spørre Frankom. Bestevennen hans var Carl Osborne, en lokal fjernsynsreportersom satte sensasjon høyere enn presisjon. Hvis Carl .kk nyssom denne historien, ville han komme til å forårsake opptøyer.Hun visste at skulle hun få noe ut av Frank, måtte hun holde segsaklig – hun måtte hverken fremstå selvsikker eller nødstedt. «Deter en paragraf i protokollen jeg er nødt til å nevne,» begynte hun.«Den sier at ingen uttalelser skal gis til pressen uten først å værediskutert med de viktigste involverte parter, deriblant politiet,helserådet og bedriften.»«Ikke noe problem.»«Grunnen til at jeg nevner det er at dette ikke behøver å skapefrykt blant folk .est. Høyst sannsynlig er ingen i fare.»«Bra.»«Vi ønsker ikke å holde noe tilbake, men bekjentgjørelsen børvære rolig og behersket. Ingen behøver å få panikk.»Frank smilte. «Du er redd for tabloidhistorier om livsfarligehamstrer som reker rundt i det skotske høyland.»«Du står i gjeld til meg, Frank. Jeg håper du ikke har glemtdet.»Minen hans mørknet. «Står jeg i gjeld til deg?»Hun dempet stemmen, selv om det ikke var noen i nærheten.«Du husker vel Farmer Johnny Kirk?» Kirk hadde vært en kokainimportør,en av de virkelig store gutta. Han var født og oppvoksti Garscube Road i Glasgow, et av byens tøffeste strøk, og


hadde aldri sett en bondegård i sitt liv, men han hadde fått oppnavnetsitt på grunn av de digre grønne gummistøvlene han gikkmed for å dempe smertene fra liktornene på tærne sine. Frankhadde satt sammen en sak mot Farmer Johnny. Mens rettssakenpågikk, hadde Toni kommet over bevismateriale som ville ha hjulpetforsvaret. Hun hadde fortalt det til Frank, men Frank haddeikke informert retten. Johnny var skyldig som arvesynden, ogFrank hadde fått ham dømt – men hvis sannheten kom for dagen,ville Franks karriere være over.Nå sa Frank sint: «Truer du med å trekke frem det der igjenhvis jeg ikke gjør som du sier?»«Nei da, jeg bare minner deg på en gang da det var viktig fordeg at jeg holdt munn om noe, og det gjorde jeg.»Han endret holdning igjen. Han hadde vært engstelig et øyeblikk,men nå var han sitt gamle arrogante selv igjen. «Vi tøyeralle reglene en gang imellom. Sånn er livet.»«Ja. Og jeg ber deg om ikke å lekke denne historien til din vennCarl Osborne, eller til noen andre mediefolk.»Frank gliste. «Men Toni, da,» sa han med påtatt forargelse istemmen. «Jeg gjør da aldri sånt.»2907.00Kit Oxenford våknet tidlig. Han både gledet og gruet seg påsamme tid. Det kjentes rart.I dag skulle han robbe Oxenford Medical.Tanken gjorde ham oppglødd. Han skulle spille dem et heidundrendepuss. Det kom til å bli omtalt i bøker med titler som«Den perfekte forbrytelse». Og best av alt: Han ville få hevn oversin far. Bedriften kom til å gå overende, og Stanley Oxenford villevære en ruinert mann. Den kjensgjerning at faren aldri ville fåvite hvem som hadde gjort dette mot ham, gjorde det bare bedre.Det kom til å bli en hemmelig tilfredsstillelse som Kit kunnedyrke i stillhet resten av livet.Men han gruet seg også. Det var ikke vanlig. Han hadde detikke med å gå rundt og bekymre seg over ting. Uansett hva slagsvanskeligheter han var i, så klarte han som regel å snakke seg ut avdem. Han la sjelden planer.I dag hadde han planer. Det var kanskje det som var problemet.Han lå i sengen med lukkede øyne og tenkte på hindringenehan var nødt til å overvinne.Først var det sikringsopplegget rundt Kreml: de doble gjerdene,piggtråden, lyskasterne, innbruddsalarmene. De alarmenevar beskyttet av sabotasjesikringer, seismiske detektorer og linjeovervåkingsom ville oppdage kortslutning. Alarmene var kobletdirekte til det regionale politihovedkvarteret i Inverburn via entelefonlinje som hele tiden ble overvåket av systemet for å sjekkeat den fungerte.Ingenting av dette ville beskytte stedet mot Kit og partnernehans.Så var det vaktene, som holdt oppsyn med viktige steder vedhjelp av overvåkingskameraer, og som patruljerte området hver30time. TV-monitorene deres var utstyrt med detektorer som villeoppdage utskifting av utstyr, for eksempel hvis signalene fra etkamera ble erstattet med bilder fra en videospiller.Kit hadde funnet en løsning på akkurat det.Til slutt var det det kunstferdige opplegget for selve adgangskontrollen:plastkortene med foto av den lovformelige brukerenpluss detaljer om vedkommendes .ngeravtrykk lagt inn i en databrikke.Det kom til å bli vanskelig å overvinne dette systemet, men Kit


visste hvordan det skulle gjøres.Han hadde utdannelse innen informatikk, og han hadde værtbest i klassen, men han hadde en enda viktigere fordel. Det varhan som hadde utviklet programvaren som kontrollerte hele sikkerhetssystemeti Kreml. Det var selve kjæledeggen hans. Hanhadde gjort en fantastisk jobb for sin utakknemlige far, og systemetvar så godt som ugjennomtrengelig for en utenforstående –men Kit kjente dets hemmeligheter.Ved midnattstider i kveld kom han til å gå inn i det aller helligste,BSL4-laboratoriet, det best bevoktede sted i Skottland. Hankom til å ha med seg kunden sin, en stillferdig truende londonmannved navn Nigel Buchanan, og to samarbeidspartnere. Velinne på laboratoriet kom Kit til å åpne det avkjølte hvelvet med enenkel .resifret kode. Så kom Nigel til å stjele prøver av StanleyOxenfords dyrebare nye antivirusmedisin.De kom ikke til å beholde prøvene lenge. Nigel hadde et stramtprogram. Han måtte overlevere prøvene innen klokken ti i morgentidlig, første juledag. Kit kjente ikke årsaken til denne tidsfristen.Han visste ikke hvem kunden var heller, men han kunnejo gjette. Det måtte være et av de multinasjonale farmasøytiskeselskapene. De ville spare .ere års forskning dersom de haddeprøver de kunne analysere. Selskapet ville settes i stand til å fremstillesin egen utgave av medikamentet i stedet for å måtte betaleOxenford millioner i lisensavgifter.Det var selvsagt uærlig, men folk fant unnskyldninger for uærlighetnår det sto mye på spill. Kit kunne forestille seg selskapetsvelansette styreformann, med sølvfarget hår og mørk, smalstripetdress, idet han som en annen hykler spør: «Kan dere forsikre meg31om at ingen ansatt i vår organisasjon brøt loven da disse prøveneble skaffet til veie?»Det beste ved planen hans, syntes Kit, var at inntrengningenikke ville bli lagt merke til før lenge etter at han og Nigel haddeforlatt Kreml. I dag, tirsdag, var det julaften. De neste to dagenevar fridager. Alarmen ville tidligst kunne gå på fredag, idet eneller annen overivrig forsker møtte opp på jobben; men det vargode sjanser for at ranet ikke ville bli oppdaget selv da eller i løpetav helgen, og dermed ville Kit og gjengen få nesten en hel uke tilå slette sine spor. Det var mer enn de trengte,Så hvorfor var han engstelig? Ansiktet til Toni Gallo, farenssikkerhetssjef, dukket opp for hans indre blikk. Hun var en fregnetrødtopp, veldig tiltrekkende på en muskuløs måte, men enaltfor fryktinngytende personlighet etter Kits smak. Var det derforhan lå der og var nervøs? Han hadde undervurdert henne engang før – med katastrofalt resultat.Men planen hans var rett og slett genial. «Genial,» sa han høyti et forsøk på å overbevise seg selv.«Hvem da?» sa en kvinnestemme ved siden av ham.Han gryntet overrasket. Han hadde glemt at han ikke var alene.Han slo opp øynene. Det var bekmørkt i leiligheten.«Hvem er det som er genial?» gjentok hun.«Du, når du danser,» improviserte han. Han hadde truffethenne på en klubb i går kveld.«Du er ikke så verst selv,» sa hun med tung Glasgow-dialekt.«Sprekt fotarbeid.»Han strammet hjernevindingene for å komme på navnet hennes.«Maureen,» sa han. Hun måtte være katolikk, som hadde etsånt navn. Han veltet seg rundt, la armen om henne og forsøkte åhuske hvordan hun så ut. Hun kjentes deilig lubben ut. Han liktejenter som ikke var altfor tynne. Hun kom ham villig i møte.


Blondine eller brunette? Det kunne bli pirrende perverst å liggemed ei jente uten å vite hvordan hun så ut. Han skulle til å leggehendene om brystene hennes, da han husket hva han måtte gjøre idag, og alle tanker på elskov fordunstet på et øyeblikk. «Hvor myeer klokken?» sa han.«Vi rekker en rask en,» sa Maureen ivrig.32Kit rullet seg bort fra henne. Den digitale klokken på radioenviste 07:10. «Tid for å stå opp,» sa han. «Travel dag.» Planen varå besøke faren tidlig nok til å rekke lunsjen. Han dro dit angiveligfor å feire jul, men i virkeligheten for å stjele noe han trengte tilkveldens ran.«Hvordan kan du ha det så travelt på julaften?»«Kanskje jeg er julenissen.» Han satte seg på sengekanten ogslo på lyset.Maureen ble skuffet. «Vel, denne vesle alven skal hvertfall liggeog dra seg en stund, hvis det er i orden for nissefar,» sa hun grettent.Han kastet et blikk på henne, men hun hadde trukket dynenover hodet. Han visste fremdeles ikke hvordan hun så ut.Han gikk naken ut på kjøkkenet og begynte å lage kaffe.Loftsleiligheten hans var delt i to store rom. Det var en stuemed åpen kjøkkenløsning, og et soveværelse innenfor. Stuen varfull av elektronisk utstyr: et stort TV-apparat med .atskjerm, etkunstferdig lydsystem, og en masse datamaskiner og tilbehørkoblet sammen med en jungel av kabler. Kit hadde alltid moretseg med å bryte seg inn i andres datasystemer. Den eneste måtenå bli en programvareekspert på, var ved å begynne som hacker.Mens han jobbet for faren sin med å utvikle og installere beskyttelsefor BSL4-laboratoriet, hadde han gjennomført en avsine beste svindeloperasjoner. Med hjelp fra Ronnie Sutherland,som den gangen var sikkerhetssjef på Oxenford Medical, haddehan funnet en måte å svindle bedriften for penger på. Han haddesatt opp regnskapsprogrammet slik at når det summerte langerekker av leverandørers fakturaer, la datamaskinen ganske enkelttil én prosent til totalsummen, for deretter å overføre den eneprosenten til Ronnies bankkonto i en transaksjon som ikke komtil syne i noen beretning. Svindelen var avhengig av at ingen sjekketdatamaskinens regnestykke – og det hadde ingen gjort førToni Gallo en dag hadde sett Ronnies ektefelle parkere en nyMercedes kupé utenfor Marks & Spencer’s i Inverburn.Kit var blitt forbauset og skremt av den stedige iherdighetenToni hadde vist under etterforskningen. Det var en manglendeoverensstemmelse, og den måtte hun ha en forklaring på. Hun ga33simpelthen ikke opp. Og det som verre var: Da hun skjønte hvasom foregikk, var det overhodet ingenting som kunne få henne til åla være å underrette sjefen sin, Kits far. Han hadde bønnfalt henneom ikke å gjøre en gammel mann ulykkelig. Han hadde forsøkt åoverbevise henne om at Stanley Oxenford ville bli så rasende athan kom til å gi henne sparken, ikke Kit. Til slutt hadde han lagt enhånd forsiktig på hoften hennes, smilt sitt beste uskikkelig-guttsmilog sagt med bli-med-til-sengs-stemme: «Du og jeg skullevære venner, ikke .ender.» Ingenting hadde nyttet.Kit hadde ikke fått seg jobb etter at faren hadde gitt ham sparken.Han hadde dessverre fortsatt å gamble. Ronnie hadde tattham med seg til et ulovlig casino der han hadde fått kreditt, utvilsomtfordi han var sønn av en berømt millionær og vitenskapsmann.Han forsøkte ikke å tenke på hvor mye penger han nå skyldte:Beløpet gjorde ham kvalm av frykt og selvforakt, og han .kkmest lyst til å kaste seg ut fra Forth Bridge. Men belønningen for


nattens innsats ville gjøre opp for alt sammen og gi ham en ny start.Han tok kaffen med seg inn på badet og så på seg selv i speilet.Han hadde en gang vært på det britiske laget til De olympiske vinterlekerog hadde tilbrakt hver eneste helg enten på ski eller med åtrene. Da hadde han vært så slank og sprek som en mynde. Nå såhan en antydning til mykhet i omrisset sitt. «Du er i ferd med ålegge på deg,» sa han. Men han hadde fremdeles tykt, svart hårsom hang i en henrivende lugg ned over pannen. Ansiktet hans såanspent ut. Han prøvde Hugh Grant-minen sin: dukket hodetunnselig ned mens han så opp gjennom øyekroken med et vinnendesmil. Jo da, han kunne fremdeles sakene sine. Om ToniGallo var immun, så hadde nå Maureen falt for det så sent som i gårkveld.Mens han barberte seg, slo han på baderoms-TV-en og hørte pålokalnyhetene. Den britiske statsministeren var kommet til sinskotske valgkrets for å feire jul. Glasgow Rangers hadde betalt nimillioner pund for en spiss ved navn Giovanni Santangelo. «Etgodt, gammelt skotsk navn,» sa Kit til seg selv. Fortsatt kaldt i luften,men klarvær. En snøstorm i Norskehavet var på vei sørover,men kom sannsynligvis til å passere vest for Skottland. Så kom etnyhetsinnslag som .kk Kits blod til å isne.34Han hørte den velkjente stemmen til Carl Osborne, en skotskfjernsynskjendis med rykte for sensasjonspregede nyhetssaker.Da han kikket bort på skjermen, så Kit nettopp den bygningenhan planla å bryte seg inn i samme kveld. Osborne rapportertedirekte fra utsiden av porten foran Oxenford Medical. Det varfremdeles mørkt, men sterke lyskastere lyste opp den overlessede1800-tallsarkitekturen. «Hva faen er dette for noe?» sa Kit bekymret.Osborne sa: «Forskere eksperimenterer med noen av verdensfarligste virus her i Skottland, i bygningen rett bak meg, som gårunder navnet ’Frankensteins slott’ på folkemunne.»Kit hadde aldri hørt noen kalle bygningen Frankensteins slott.Det var noe Osborne bare diktet opp. Det var Kreml de kalte den.«Men i dag, i det som for enkelte observatører ser ut som naturensgjengjeldelse for menneskehetens innblanding, døde en ungtekniker av et av disse virusene.»Kit la fra seg barberhøvelen. Han skjønte straks at dette kom tilå bli dårlig, kanskje ødeleggende publisitet for Oxenford Medical.Vanligvis ville han ha godtet seg over farens problemer, men i dagble han mer bekymret for virkningen av slik publisitet på hansegne planer.«Michael Ross, trettién år gammel, bukket under for et virussom har fått navnet Ebola etter den afrikanske landsbyen der detoppstod. Viruset forårsaker smertefulle, væskefylte byller overhele kroppen på den smittede.»Kit var ganske sikker på at Osborne tullet med fakta her, mendet kom ikke seerne hans til å skjønne. Dette var tabloid-TV.Men kom Michael Ross’ dødsfall til å sette Kits planlagte tyveripå spill?«Oxenford Medical har alltid hevdet at forskningen deres ikkeinnebærer noen risiko, hverken for folk i nærheten eller for denomkringliggende landsbygden, men Michael Ross’ dødsfall girgrunn til å trekke den påstanden i tvil.»Osborne hadde på seg en tykk boblejakke og ullue, og han så utsom om han ikke hadde sovet stort i nattens løp. Kit gjettet på atnoen hadde vekket ham i de tidlige morgentimene med et tips.«Ross kan ha blitt bitt av et dyr han stjal fra laboratoriet her og35tok med seg hjem til huset sitt, som ligger noen kilometer unna,»


fortsatte Osborne.«Å, nei,» sa Kit. Dette ble verre og verre. Han kom da vel ikketil å bli tvunget til å oppgi sine store planer? Det ville være for bittert.«Gjorde Michael Ross dette alene, eller var han del av en størregruppe som kan komme til å gjøre forsøk på å sette fri .ere sykdomsbefengtedyr fra Oxenford Medicals hemmelige laboratorier?Må vi forberede oss på at uskyldig utseende hunder og kaninerkommer til å .akke fritt omkring i det skotske høylandet ogspre det dødelige viruset til alle de møter på sin vei? Det er detingen her som kan si.»Uansett hva de sa eller ikke sa, så visste Kit hva folkene påKreml holdt på med: De oppgraderte sikringen så fort de kunne.Toni Gallo var på plass allerede og strammet inn på prosedyrer,sjekket alarmer og kameraer og orienterte sikkerhetsvaktene. Detvar de verst tenkelige nyhetene for Kit. Han ble rasende. «Hvorforhar jeg sånn u.aks?» sa han høyt.«Hvorom allting er,» sa Carl Osborne, «så later det til atMichael Ross døde på grunn av kjærlighet til en hamster ved navnFluffy.» Han lød så bedrøvet at Kit nesten ventet at han skulletørke bort en tåre fra øyekroken, men Osborne tok seg i det.Ankerkvinnen i studio, en vakker blondine med pannelugg ogrett hår, sa nå: «Carl, har noen ved Oxenford Medical i det heletatt kommet med noen kommentar til denne oppsiktsvekkendehendelsen?»«Ja.» Carl kikket ned på notatblokken sin. «De sier at de er leiseg og urolige over Michael Ross’ dødsfall, men at ingenting tyderpå at andre vil bli smittet med viruset. Ikke desto mindre vilde gjerne snakke med alle som har vært i kontakt med Ross i løpetav de siste seksten dagene.»«Det må vel bety at folk som har vært i kontakt med ham, kanvære smittet med viruset.»«Ja, og de kan muligens ha smittet andre. Så bedriftens uttalelseom at ingen andre er angrepet, lyder mer som et fromt håp ennsom en vitenskapelig konstatering.»«En svært foruroligende nyhet,» sa ankerkvinnen med blikketrett inn i kameraet. «Da sier vi takk til Carl Osborne. Og nå overtil fotball.»Kit dunket .ngeren rasende i fjernkontrollen i et forsøk på å slåav fjernsynet, men han var for opphisset, så han trykte hele tidenpå de gale knappene. Til slutt grep han tak i ledningen og nappetstøpslet ut av kontakten. Han var fristet til å kaste hele apparatetut gjennom vinduet. Dette var en katastrofe.Selv om Osbornes dommedagsprofeti om virusspredningenkanskje ikke var sann, så var det i hvert fall ingen tvil om at sikkerhetsringenrundt Kreml kom til å være vanntett. Han kunne ikkeha valgt noe dårligere tidspunkt for å bryte seg inn der enn nå ikveld. Kit ville bli nødt til å avlyse hele greia. Han var en gambler:Hvis han hadde gode kort på hånden, var han villig til å satse gårdog grunn, men han visste at dersom kortene ikke var på hans side,var det best å kaste dem.Jeg blir i det minste ikke nødt til å tilbringe julen sammen medfar, tenkte han forbitret.De kunne kanskje gjøre jobben en annen gang, når alt ståkethadde lagt seg og sikringen var tilbake på sitt vanlige nivå. Kanskjekunden kunne bli overtalt til å utsette fristen sin. Kit grøssetnår han tenkte på at den enorme gjelden hans skulle forbli uoppgjort.Men det var jo ingen vits i å kjøre på når det var så sannsynligat de ville mislykkes.Han gikk ut av badeværelset. Klokken på radioen viste 07:28.Det var tidlig å ringe, men dette kunne ikke vente. Han grep telefonen


og tastet nummeret.Han .kk svar med det samme. En mannsstemme sa bare: «Ja?»«Dette er Kit. Er han inne?»«Hva vil du?»«Jeg må få snakke med ham. Det er viktig.»«Han har ikke stått opp ennå.»«Faen.» Kit ville ikke legge igjen beskjed. Og dessuten, slo detham da han .kk tenkt seg om, ville han ikke at Maureen skullehøre hva han sa. «Si at jeg kommer innom,» sa han. Han la påuten å vente på svar.3707.30Toni Gallo regnet med at hun ville være uten jobb ved lunsjtider.Hun så seg omkring på kontoret. Hun hadde ikke vært herlenge. Hun hadde bare så vidt begynt på å gjøre stedet til sitt eget.På skrivebordet sto det et fotogra. av henne selv sammen medmoren og søsteren, Bella, tatt for noen år siden, da moren varfrisk. Ved siden av lå den gamle medtatte ordboken hennes – hunhadde aldri lært seg å stave. Så sent som i forrige uke hadde hunhengt opp et bilde av seg selv på veggen. Bildet var tatt for syttenår siden, og hun sto der i politiuniform og så ung og ivrig ut.Hun kunne nesten ikke tro at hun allerede hadde mistet dennejobben.Nå visste hun hva Michael Ross hadde gjort. Han hadde funneten smart og utspekulert måte å unngå alle sikkerhetsforanstaltningenehennes på. Han hadde funnet svakhetene og utnyttetdem. Det var ingen andre å skylde på enn henne.Dette hadde hun ikke visst for to timer siden, da hun hadderingt til Stanley Oxenford, styreformann og eier av aksjemajoriteteni Oxenford Medical.Hun hadde gruet seg til samtalen. Hun var nødt til å gi ham deverst tenkelige nyheter, og ta på seg skylden. Hun stålsatte seg forskuffelsen, forargelsen, eller kanskje raseriet hans.Han hadde sagt: «Står alt bra til med deg?»Hun brast nesten i gråt. Hun hadde ikke ventet at det førstehan skulle tenke på var hennes ve og vel. Hun fortjente ikke slikvennlig omtanke. «Jeg har det bra,» sa hun. «Vi tok på oss harepusdrakter,alle sammen, før vi gikk inn i huset.»«Men du må jo være helt utslitt.»«Jeg .kk meg en times søvn ved femtiden.»«Bra,» sa Stanley og fortsatte raskt. «Jeg vet hvem Michael38Ross er. Stillferdig fyr, omtrent tredve år gammel, vært hos oss inoen år – erfaren tekniker. Hvordan i helvete skjedde dette?»«Jeg fant en død kanin i uthuset hans. Jeg tror han tok med seg etforsøksdyr hjem og at det bet ham.»«Det tviler jeg på,» sa Stanley kort. «Mer sannsynlig at han skarseg med en in.sert kniv. Selv erfarne folk kan bli uforsiktige. Kaninener nok et vanlig kjæledyr som sultet i hjel etter at Michael blesyk.»Toni skulle ønske hun kunne late som om hun trodde detsamme, men hun var nødt til å underrette sjefen sin om kjensgjerningene.«Kaninen befant seg i en improvisert sikkerhetsbenk,»innvendte hun.«Jeg har fortsatt mine tvil. Michael kan ikke ha arbeidet alene påBSL4. Selv om medarbeideren hans ikke så på, er det overvåkingskameraeri hvert eneste rom – han kan ikke ha stjålet en kanin utenat han er blitt sett på monitorene. Deretter var han nødt til å passere.ere sikkerhetsvakter på vei ut – de ville ha lagt merke til om hanbar på en kanin. Endelig ville forskerne som arbeidet på laben


neste morgen, straks ha merket at det manglet et dyr. Om de ikkeser forskjell på ett dyr og et annet, så vet de i hvert fall hvor mangesom inngår i eksperimentet.»Selv om det var tidlig, hadde hjernen hans tent som V12-motoreni Ferrarien hans, tenkte Toni med seg selv. Men han tok feil.«Det var jeg som plasserte alle de sikkerhetsbarrierene der,» sahun. «Og jeg kan forsikre deg om at ingen systemer er perfekte.»«Du har selvsagt rett.» Hvis du kom med gode argumenter,kunne han gi seg illevarslende raskt. «Jeg regner med at vi harvideoopptak av siste gang Michael var inne på BSL4?»«Neste punkt på sjekklisten min.»«Jeg er der i åttetiden. Ha noen svar klare til meg da, er du snill.»«En ting til. Så snart de ansatte begynner å komme på jobb, vilryktene begynne å løpe. Kan jeg fortelle dem at du vil komme meden kunngjøring?»«Godt poeng. Du kan be dem møte opp i Hallen, så skal jegsnakke med dem, la oss si klokken halv ti.» Den store inngangshalleni det gamle huset var det største rommet i bygningen, og detble alltid brukt til store møter.39Toni hadde deretter sendt bud på Susan Mackintosh, en av sikkerhetsvaktene,en søt pike i tyveårene med guttaktig frisyre ogpiercing i det ene øyenbrynet. Susan la straks merke til bildet påveggen. «Du tar deg godt ut i uniform,» sa hun.«Takk. Jeg vet at du skal gå av vakt nå, men jeg trenger en kvinnetil denne jobben.»Susan hevet et øyenbryn .ørtete. «Jeg vet hvordan det føles.»Toni husket bedriftens julefest, forrige fredag. Susan haddevært kledd som John Travolta i .lmen «Grease», med glattkjemmethår, åletrang bukse og platåsko av den typen som i Glasgowgikk under betegnelsen «bordellverter». Hun hadde bydd Toniopp til dans. Toni hadde smilt blidt og sagt «Jeg tror ikke det.»Litt senere, etter ytterligere et par drinker, hadde Susan spurthenne om hun lå med menn. «Ikke så ofte som jeg kunne ha lysttil,» hadde Toni sagt.Toni var smigret over at en som var så ung og pen følte seg tiltrukketav henne, men hun lot som om hun ikke la merke til det.«Jeg trenger deg til å stoppe samtlige ansatte idet de kommer.Sett opp et bord i Hallen, og ikke la dem gå til kontorene sine førdu har snakket med dem.»«Hva skal jeg si?»«Fortell dem at det har vært et brudd på virussikringen, og atprofessor Oxenford kommer til å gi dem en orientering litt senerei dag. Vær trygg og beroligende, men ikke gå i detaljer – best åoverlate det til Stanley.»«Greit.»«Deretter spør du dem når de sist så Michael Ross. Noen avdem vil ha blitt spurt om det samme på telefon i natt, men bare desom er serti.sert for BSL4, og det skader ikke å dobbeltsjekke.Hvis noen har sett ham siden han dro herfra søndag for to ukersiden, gir du meg beskjed omgående.»«Greit.»Toni hadde et ømtålig spørsmål hun måtte stille, og hun kvietseg, men så plumpet hun bare ut med det. «Tror du Michael varhomo.l?»«Ikke aktivt.»«Er du sikker?»40«Inverburn er en liten by. Det er to puber for homo.le her, etpar restauranter, en kirke . . . jeg er godt kjent på alle de stedene,


og jeg har aldri sett ham på noen av dem.»«Greit. Jeg håper du ikke har noe imot at jeg spør, bare fordi. . .»«Det er helt i orden.» Susan smilte og så Toni rett inn i øynene.«Det skal mye mer til for å fornærme meg.»«Takk.»Dette var for nesten to timer siden. Toni hadde sittet nestenhele tiden siden da og sett på videoopptak av Michael Ross da hansiste gang var inne på BSL4. Nå hadde hun svarene Stanley varute etter. Hun skulle fortelle ham hva som hadde skjedd, og deretterville han sannsynligvis be om avskjedssøknaden hennes.Hun husket sitt første møte med Stanley. Hun hadde vært sånedfor som hun aldri før hadde vært i hele sitt liv. Hun hadde lattsom om hun var en frilans sikkerhetskonsulent, men at hun ikkehadde noen kunder. Samboeren hennes gjennom åtte år, Frank,hadde forlatt henne. Og moren hennes begynte å bli senil. Tonihadde følt seg som Job etter at Gud hadde sviktet ham.Stanley hadde innkalt henne på teppet og tilbudt henne enkorttidskontrakt. Han hadde oppfunnet et medikament som varså verdifullt at han fryktet han kunne bli mål for industrispionasje.Han ville at hun skulle sjekke. Hun hadde ikke fortalt ham at detvar hennes første virkelige oppdrag.Etter å ha gjennomsøkt lokalene for lytteutstyr, hadde hun settetter tegn til at nøkkelpersonell levde på større fot enn de burde.Det viste seg at ingen spionerte på Oxenford Medical – men tilsin forferdelse hadde hun oppdaget at Stanleys sønn, Kit, stjal frabedriften.Hun var blitt sjokkert. Kit hadde slått henne som en sjarmerendeog upålitelig ung mann, men hvem stjeler penger fra sin egenfar? «Den gamle drittsekken har råd til det, han har mer ennnok,» hadde Kit slengt ut av seg, og Toni visste, fra sine år ved politiet,at det ikke var noe dypsindig ved pøbelaktighet – forbryterevar bare over.adiske, grådige mennesker med mangelfulle unnskyldninger.Kit hadde forsøkt å overtale henne til å holde tyst med det. Han41lovet aldri å gjøre det igjen dersom Toni ville holde munn dennegangen. Hun hadde vært fristet: Hun hadde ikke lyst til å fortelleen mann som nylig hadde mistet sin hustru, at hans sønn var enslask. Men å holde munn ville ha vært uærlig.Så til slutt, og med stor uro, hadde hun fortalt Stanley alt sammen.Hun kom aldri til å glemme uttrykket i ansiktet hans. Hanhadde bleknet, skåret en grimase og sagt: «Aah,» som om han følteet plutselig sting av smerte. I samme øyeblikk, idet han kjempet forå mestre sin voldsomme sinnsbevegelse, så hun både hans styrkeog hans ømskinnethet, og hun følte seg sterkt tiltrukket av ham.Hun hadde gjort rett i å fortelle ham sannheten. Hun var blittbelønnet for sin integritet. Stanley hadde sparket Kit og ansattToni i full stilling. Dette kom hun alltid til å skylde ham sin nidkjærelojalitet for. Hun var fast besluttet på å gjøre gjengjeld forden tillit han hadde vist henne.Og livet var blitt bedre. Stanley hadde raskt forfremmet hennefra sikkerhetssjef til daglig leder og gitt henne høyere lønn. Hunhadde kjøpt en rød Porsche.Da hun en dag nevnte at hun hadde spilt squash for det nasjonalepolitilaget, utfordret Stanley henne til en match på bedriftensbane. Hun slo ham, men bare så vidt, og de begynte å spille hveruke. Han var i veldig god form og hadde større armslag, men hunvar tyve år yngre med superkjappe re.ekser. Han vant en omgangnå og da, når konsentrasjonen hennes sviktet, men det endte somregel med at hun gikk av med seieren.


Og hun ble bedre kjent med ham. Han var en luring på banenog tok sjanser som ofte svarte seg. Han likte å konkurrere, mengjorde ikke noe av å tape. Snarrådigheten hennes var en utfordringfor hans skarpe hjerne, og han moret seg over nærkampene deres.Jo bedre hun ble kjent med ham, desto bedre likte hun ham. Inntilhun en dag forsto at hun ikke bare likte ham. Det var mer enn somså.Nå følte hun at det verste ved å miste denne jobben, var at hunikke ville få treffe ham mer.Hun skulle til å begi seg ned til Hallen for å møte ham på veiinn, da telefonen hennes ringte.42En kvinnestemme med sørengelsk dialekt sa: «Dette er Odette.»«Hei!» Toni ble glad. Odette Cressy var etterforsker ved Londonpolitiet.De hadde møtt hverandre på et seminar i Hendon forfem år siden. De var på samme alder. Odette var enslig, og etter atdet var blitt slutt mellom Toni og Frank, hadde de vært to gangerpå ferie sammen. Hadde de ikke bodd så langt fra hverandre, villede ha vært bestevenninner. Slik det nå var, snakket de på telefonensammen omtrent hver fjortende dag.«Det dreier seg som virusofferet ditt,» sa Odette.«Hvorfor skulle du være interessert i ham?» Toni visste atOdette var ved antiterror-avdelingen. «Jeg burde vel egentlig ikkespørre.»«Riktig. Jeg sier bare at navnet Madoba-2 .kk det til å ringe i enbjelle her. Sammenhengen får du .nne ut av selv.»Toni rynket pannen. Som tidligere politikvinne kunne hungjette seg til hva som foregikk. Odette hadde informasjon som tydetpå at en eller annen gruppering var interessert i Madoba-2. Enmistenkt kunne ha nevnt det under avhør, eller viruset kunne havært nevnt i en avlyttet samtale, eller en eller annen hvis telefonlinjerble overvåket hadde tastet inn navnet i en søkemaskin. Hvergang det minste grann av viruset kom på avveie nå, ville antiterroravdelingenfå mistanke om at det var blitt stjålet av fanatikere. «Jegtror ikke Michael Ross var terrorist,» sa Toni. «Jeg tror bare hanble glad i et av dyrene på laboratoriet.»«Hva med vennene hans?»«Jeg fant adresseboken hans, og Inverburn-politiet sjekker navnenenå.»«Tok du en kopi?»Den lå på skrivebordet hennes. «Jeg kan fakse den til deg nå meden gang.»«Takk – da sparer jeg litt tid.» Odette oppga et nummer, ogToni skrev det ned. «Hvordan går det med deg og den kjekke sjefendin?»Toni hadde ikke fortalt noen om sine følelser for Stanley, menOdette hadde telepatiske evner. «Jeg har ingen tro på sex på arbeidsplassen,det vet du godt. Dessuten mistet han nylig sinkone –»«For halvannet år siden, så vidt jeg husker.»«Noe som ikke er særlig lenge etter nesten førti års ekteskap.Og han holder svært av sine barn og barnebarn, som ganske sikkertville hate enhver som forsøkte å ta hans avdøde kones plass.»«Vet du hva som er så .nt med å ha sex med en eldre mann?Han er så engstelig for ikke å være ung og sprek at han står dobbeltså hardt på for å gjøre deg tilfreds.»«Jeg får nøye meg med å tro deg når du sier det.»«Og var det ikke en ting til? Jo, det holdt jeg på å glemme, haha. Han er jo rik. Hvis du bestemmer deg for at du ikke vil haham, så tar jeg ham; jeg sier ikke mer. I mellomtiden får du ta


kontakt med meg direkte hvis du .nner ut noe mer om MichaelRoss.»«Naturligvis.» Toni la på og kikket ut av vinduet. StanleyOxenfords mørkeblå Ferrari F50 svingte akkurat inn på styreformannensparkeringsplass. Hun stakk kopien av Michaels adresseboki faksmaskinen og slo Odettes nummer.Hun følte seg som en forbryter som skulle få sin dom da hungikk for å møte sjefen sin.

More magazines by this user
Similar magazines