Pdf-utgaven av nr 3 (Utgitt i 2012) - Signo

hun var på avslutningstur i Danmark,døde faren hennes.– Han hadde hatt et hjerteinfarktpåska året før, men dethadde gått meg hus forbi. Jeg vissteat han var syk, men ikke hvorsyk han var, forteller Bodin.– Dette henger sammen medall den informasjonsflyten somgår i en familie, men som dentunghørte eller døve aldri får medseg, fordi man bare prater.Hun løfter hendene og lageren skravlende munn ved å bevegetommelen og de øvrige fingrenefra hverandre.– Jeg var pappajente til tusen.Og da jeg kom av båten og fikkse mamma og søstra mi medsvarte sørgebånd rundt armen,var det som rullgardina gikk nedforan øynene på meg.Hun illustrerer ved å føre armenkjapt ned foran ansiktet.– Jeg er borte i mer eller mindreto år. Det er to år i mitt liv somer svart, jeg husker det ikke. Minmor har fortalt meg hva jeg hargjort, men jeg husker det ikke.Tegnspråk totalt forbudtDerfor gikk hun et år ekstra på Ilaskole, før hun begynte på Briskebyrealskole og gymnas, somer en skole for hørselshemmede,året etter.– Der var det absolutt forbudtmed tegnspråk, både i undervisningen,men også i friminuttene.Rektor kom ut hvis hun så at vibrukte tegn, selv om vi sto utenforskolens område. Hun var Norgesstørste motstander av tegnspråk,mener Bodin.Her ble hun invitert til å væremed på skolelaget, selv om enrasende rektor rev ned alle plakatenesom annonserte arrangementet,fordi det skulle bli brukttegnspråk der.– Presten ledet skolelageneog brukte tegn som støtte til tale,– Jeg er borte i mer ellermindre to år. Det er to åri mitt liv som er svart,jeg husker det ikke.og det var jeg veldig komfortabelmed. Jeg syns det var behageligå kunne avlese med øynene. Menjeg hadde fortsatt ikke noen relasjontil at dette var det jeg letteetter. Jeg hadde rett og slett ikkedet valget, sier Bodin.Briskeby var et økonomiskgymnas, og da hun var ferdig der,begynte Bodin å jobbe i bank, someneste jente sammen med 17mannfolk.– Jeg hadde fått en forsterkettelefon, men ringelyden var sålys, og jeg var døv på de lysestetonene. En gang jeg ikke varhelt obs på telefonen, sier en avarbeidskollegaene mine: «Du,Ingrid? Hører du så dårlig at duikke hører telefonen?»Bodin måtte begynne å tenkeseg om.– «Ja!» sier jeg.Hun sier det høyt og med etettertrykk farget av en plutseligerkjennelse.– Da begynner jeg å nøste imin livshistorie. Hva er det medmeg? Hvorfor er ikke jeg somalle andre? Hvorfor hører ikkejeg normalt? Det gjør jo alleandre rundt meg, fortellerBodin.I denne perioden ble hun aktivi hørselshemmedes ungdomsklubbog på et av julebordenetraff hun mannen sin, Johan. Hanvar odelsgutt til en gård iSpydeberg, og mens hun gikkgravid med sin første sønn,fullførte byjenta Bodin agronomutdanningsom eneste tunghørtesammen med 28 hørende.Hun og mannen flytta inn idet nyoppussede bryggerhusetpå gården, og Bodin måka møkk,klipte tennene på grisene og tokimot kalver. Hun ble også medi bondekvinnelaget og prøvdeå forklare de andre damene athun helst ville at en og en skullesnakke av gangen.Briskeby gymnas: Ingrid Bodin husker tilbake til tida på Briskeby gymnas som en fin tid. Bodin er denbakerste jenta til høyre på bildet øverst til venstre.- Jeg beit tenna sammen– Men ti kvinnfolk i et styre og enog en skal prate av gangen? Noway!Bodin slår armen ut foran seg.– Jeg beit tenna sammen ogprøvde så godt jeg kunne, menjeg skjønte etter hvert at dette gårbare ikke. Så jeg trakk meg noklitt tilbake. Da får jeg igjen den følelsen:Hva er det som gjør at jegikke klarer å henge med? Hvordårlig hører jeg egentlig?Da hennes tredje sønn blefødt, fikk hun både fødselsdepresjonog et øreproblem.Bodin hadde i alle år blitt kaltfor hypokonder når hun klagetpå øresmertene hos legen, menden nye legen hun kom til nå, tokhenne på alvor.Han kunne fortelle at hunhadde gått med ørebetennelsei to år, men at det var for seint åTospråklig: I dag er Ingrid Bodin tospråklig, og hun har oppdaga at detskjer noe inni henne når hun bytter mellom tegn og tale.gjøre noe med det.– Da tenkte jeg: Nå er jeg døv.Etter over 30 år som hørselshemmet,fikk hun tilbud om ålære seg tegnspråk.Endelig tegnspråkSammen med mann og tre barnble hun sendt på kurs på Ål folkehøgskole,som er Norges enestefolkehøgskole der tegnspråk erhovedspråket. Og der skjedde detnoe.Ingrid Bodin viser et tegn. Oget til. Og et til. Fingrene bevegerseg hurtig og rutinert.– Jeg tenkte: Dette her har jegsett før. Dette har jeg sett før. Hvaer det som skjer egentlig?Hun måtte begynne å tenkeseg om: Var det tegnspråk dehadde brukt i smug i friminuttenepå folkeskolen?– Jeg skjønte at dette er detjeg har leita etter i hele livet,men som jeg aldri har klart ådefinere. Det er dette jeg harsavna, sier Bodin.– Men å få den erkjennelsennår du egentlig sitter i en depre-8 9