magasinet - Røde Kors

magasinet 

32011

KONDOLANSER 

Aleksander Aas Eriksen 

til minne 

Det er med dyp sorg vi har fått vite at Aleksander 

Aas Eriksen, leder av Stjørdal Røde Kors Ungdom, 

er gått bort. 

Aleksander var en engasjert gutt, som sto for 

det han mente og ville gjøre mye godt i organisasjonen. 

Han var en aktiv På Flukter og en flink 

hjelpekorpser. Aleksander skapte mye moro for 

personer rundt ham, og gjerne litt på egen bekostning. 

Men også når personer hadde det tungt, 

hjalp ham dem opp og var med å skape et flott miljø 

i organisasjonen. 

Det er en ufattelig tragedie som inntraff på 

Utøya og våre tanker går til de som ble rammet, de 

etterlatte og pårørende. Dette er ikke bare et overgrep 

mot enkeltpersoner, men også på de verdiene 

og idealene Aleksander jobbet for og kjempet for. 

Røde Kors ønsker å vise sin dypeste medfølelse 

og står sammen med dere i sorgen. Vi er stolte over 

å ha hatt Aleksander som frivillig og tillitsvalgt i 

vår organisasjon, han vil bli dypt savnet. 

Med varme hilsener 

på vegne av alle i Røde Kors, 

Sven Mollekleiv, 

president i Røde Kors 

Eivind Hovden 

til minne 

Det er med dyp sorg vi har fått vite at Eivind 

Hovden, frivillig i Røde Kors i Tokke i Telemark, 

er gått bort. 

Eivind ble medlem i Tokke Røde Kors høsten 

2010. Han ble medlem fordi han ville lære førstehjelp 

slik at han senere kunne bruke denne kunnskapet 

til å hjelpe andre. Like før påska 2011 fortalte 

Eivind foreldrene sine at de fikk «klare seg 

selv» for han skulle på Røde Kors vakt. Eivind var 

en særdeles engasjert og ivrig gutt som vil bli dypt 

savnet. 





og idealene Eivind jobbet for, og hele Norge. 


og står sammen med dere i sorgen. Vi har satt stor 

pris på å få gleden av å ha Eivind i våre rekker, han 

vil bli dypt savnet. For å hedre Eivinds innsats vil 

vi fortsette arbeidet han brant for og var engasjert 

i, for en bedre og tryggere verden. 





Guro Vartdal Håvoll 

til minne 

Det er med dyp sorg vi har fått vite at Guro Vartdal 

Håvoll har gått bort. 





og idealene Guro jobbet for og kjempet for. 

Guro Vartdal Håvoll fra Ørsta har ved flere 

anledninger deltatt på aktiviteter med Røde Kors 

Ungdom i Volda de siste to årene. Guro var leder 

i Volda/Ørsta AUF og aktiv i flere andre organisasjoner, 

blant annet Fairtrade, Målungdommen og 

Røde Kors Ungdom. Guro gav seg aldri, kjempet 

for det hun sto for og sa aldri nei. I Volda Røde 

Kors var Guro den som inspirerte til å arbeide 

med fairtrade; kjøpe produkter til medlemsmøtene 

og lære om etisk handel og fattigdomsproblemer. 

Da Røde Kors Ungdom arrangerte fakkeltog 

på verdens aidsdag i 2009 og 2010 var Guro en av 

pådriverne. 


og står sammen med dere i sorgen. Vi er stolte 

over å ha hatt Guro som frivillig i vår organisasjon, 

hun vil bli dypt savnet. 





Hanne Fjalestad 

til minne 

Kjære venner og kolleger i Norsk Folkehjelp. Det 

er med sorg vi har mottatt meldingen om at dere 

mistet Hanne Fjalestad under skytetragedien på 

Utøya. Våre tanker går til hennes nærmeste familie, 

til kollegene i Norsk Folkehjelp Hadeland og til 

alle dere andre som stod henne nær. 

For en annen organisasjon som har frivillig 

humanitær virksomhet i sitt fundament er det 

med sjokk og vantro vi har lært at også de frivillige 

var mål for dette grufulle angrepet. Vi håper dere i 

sorgen kan finne trøst i vissheten om den modige 

innsatsen Hanne Fjalestad gjorde da hun sammen 

med deres andre frivillige risikerte sitt eget liv for 

å redde andres. 





2 RØDE KORS-MAGASINET 03.11 

RØDE KORS-MAGASINET 03.11 3

øDe Kors-magasinet 03.11 

91. ÅRGANG 

Utgiver: Røde Kors i Norge 

President: Sven Mollekleiv 

generalsekretær: Åse Havnelid 

ansvarlig redaktør: Øisten Mjærum 

redaktør: Jon Martin Larsen 

Forsidefoto: Olav A. Saltbones 

redaksjonens adresse: Postboks 1 Grønland, 0133 Oslo 

Tlf. 22 05 40 00. Faks 22 05 40 40 

E-post: media@rodekors.no 

annonser: Conecta AS, tlf. 51 50 68 80 

Design og layout: Millimeterpress as, www.milli.no 

trykk: Artko as. ISSN 1892-7971 

Besøk oss gjerne på www.rodekors.no. 

Sammen for humanitet 

En måned etter katastrofen, står 22. juli-generasjonen tilbake med 

ansvaret for å gjøre håpet til handling for en bedre verden. 

22. juli 2011 blir en dag vi aldri kommer til å 

glemme. Det utenkelige skjedde. Det umenneskelig 

brøytet seg inn i stuen til mennesker over hele 

Norge, og førte en nasjon ut i sorg. Ungdom som 

engasjerte seg for sine medmennesker og lokalsamfunn, 

det fineste og viktigste i vårt demokrati, ble 

angrepet, og regjeringskvartalet ble bombet. Hver 

eneste innbygger i Norge ble rammet. 

Hendelsene på utøya og i oslo var et angrep 

på våre grunnleggende verdier. Menneskeverd, 

humanitet og demokrati er det som binder oss 

sammen. I etterkant av angrepet, og i sorgen som 

treffer oss alle, er det med nettopp disse verdiene vi 

svarer. Mer menneskeverd, mer humanitet og mer 

demokrati. 

all ungdom i norge er rammet. Om det er fordi 

man er engasjert i en ungdomsorganisasjon, eller 

om man kjenner en som omkom eller en pårørende, 

så er et angrep på en sommerleir noe vi alle kan 

kjenne oss igjen i. Vi er blitt Utøya-generasjonen, 

og 22. juli vil prege oss livet ut. Vi kommer aldri til å 

glemme hvorfor vi engasjerer oss og verdien i å bry 

seg om hverandre. 

aldri før har jeg vært stoltere av å være med i 

Røde Kors. Etter tragedien som traff Norge, har 

vi stått frem som medmennesker i sorgen, og gitt 

nasjonen håp. Sammen med tusener av venner, 

naboer og frivillige i organisasjoner i hele landet, 

har vi gitt betydning til selve ordet «humanitet». Vi 

gjør ære på det røde korset, og hele det norske folk 

takker oss for innsatsen. 

et lyspunkt i den vanskelige tiden, er tallene på 

ungdom som ønsker å engasjere seg i ungdomsorganisasjoner. 

Over hele landet hever ungdom hodet 

og ønsker å gjøre noe for sine medmennesker og 

sine lokalsamfunn. Vi skal fremover sørge over dem 

vi mistet, men også øyne håpet om en bedre verden. 

Som AUF-leder Eskil Pedersen sa under rosemarkeringen 

i Oslo mandag 25. juli: «Han tok noen av 

våre vakreste roser, men han kan ikke stanse våren.» 

Utøya-generasjonen: – Den ungdommelige handlekraften etter tragedien, er håpet vi 

skal bygge framtidens norge på, sier Knut sverre, landsrådsleder i røde Kors Ungdom. 

Her fra organisasjonens sommerleir på Utøya. 

i denne spesialutgaven av Røde Kors Magasinet 

kan du lese om den frivillige handlekraften som 

bidro til å gjøre den mørkeste stunden litt lysere. 

Om hånden til 20 år gamle Ellen Marie som ble livslinjen 

til de pårørende og overlevende på Sundvollen, 

om åpne hus i lokalsamfunn som i Haugesund 

og Stjørdal, som gjorde stillheten etterpå enklere å 

bære, og om søkene etter de overlevende som holdt 

håpet i live for foreldre i tårer. 

deres Handlekraft er håpet vi bærer med oss 

i dag, en måned etter tragedien. Når vi ser tilbake 

på tiden som fulgte, kan vi endelig slå fast: Norge 

kommer styrket ut av denne krisen. 

Hilsen Knut Sverre, 

leder i Røde Kors Ungdom 

Over hele landet 

hever ungdom hodet 

og ønsker å gjøre noe 

for sine medmennesker og 

sine lokalsamfunn. 



KnUst: en massiv 

eksplosjon rev regjeringskvartalet 

i filler, og 

tok åtte menneskeliv. 

Bomben innledet 

marerittdøgnet. 

FOTO. SCANPIX 

sjokket 

22. juli, kl. 15:25:19: 

En bombe knuser Norge i tusen 

biter, og innleder nasjonens verste 

døgn siden krigen. Dette er 

historien om hvordan helt vanlige 

mennesker jobbet dag og natt for 

å lime den sammen igjen. 


RØDE KORS-MAGASINET 03.11 7 

Tekst: ståle Wig

nullpunktet: En hjemmelaget bombe på flere 

hundre kilo går av i regjeringskvartalet. Trykkbølgen 

flerrer bort deler av stasministerens kontor, 

pulveriserer utsiden av en rekke bygninger, og 

knuser vinduer i flere hundre meters rekkevidde, 

mange kvartaler borte. 

Hele Oslo rister. 

Noen kilometer lenger borte står Helge Andersen 

i sitt kontor ved Akershus festning og tenker høyt. 

– Har sprengladningen i anleggsarbeidet under 

oss gått galt? 

38-åringen har for øyeblikket vakt som aksjonsleder 

i Røde Kors Hjelpekorps i hovedstaden. I likhet 

med hundretusener av Oslo-borgere, haster han til 

en datamaskin og slår opp en rekke nettaviser. Mobiltelefoner 

over hele landet begynner å kime. Også 

Helges to telefoner. 

– Det har gått en bombeeksplosjon i regjerinsbygget. 

Det er mulig terror, lyder den uvirkelige 

meldingen fra nestleder i Røde Kors Hjelpekorps, 

Lars-Otto Laukvik. 

– Flere bygninger brenner, og det er mange skadde, 

legger han til. 

Ny telefon. 

– Du har alle fullmakter. Hvor raskt kan vi mobilisere?, 

spør Jon Halvor Knudsen, operativ leder i 

Røde Kors i Oslo. De bestemmer å sende ut en melding 

om beredskapsmobilisering til hjelpekorpsets 

frivillige i byen. 

– Være klare til innsats, vær skjerpet. Ikke mobiliser 

ytterligere ved sentralen i Oslo sentrum på 

grunn av sikkerhetssituasjonen og mulig sperring 

av området, lyder det klare budskapet til mannskapene. 

Dette er alvor. 

Uvirkelig 

Med en telefon i hver hånd, haster Helge Andersen 

hjem for å hente ytterligere utstyr, før han setter 

kursen mot Røde Kors’ hovedkvarter. 

– Er dette virkelig? Skjer dette?, tenker den erfarne 

hjelpekorpslederen, idet han jogger forbi Operahuset. 

Det er blikkstille i Oslofjorden, men inne i bykjernen 

hyler sirenene mot himmelen. En gruppe 

tar tak i ham da han passerer. De er bekymret og vil 

vite hva som har skjedd. Var det en eksplosjon? Er 

det terror? 

det er først da Helge selv 

tar ordene i munnen, at 

det går opp for ham. en 

eksplosjon. i regjeringskvartalet. 

– En eksplosjon har gått av i regjeringskvartalet. 

Mange er skadd, bekrefter Helge kort, før han haster 

videre. 

Det er først da 38-åringen selv tar ordene i munnen, 

at det går opp for ham. 

En eksplosjon. I regjeringskvartalet. Mange er 

skadd. 

samtidig, i Hausmannsgate 7, oslo sentrum: 

Tørris Jæger, nødhjelpssjef i Røde Kors, har kalt inn 

til krisemøte. Til stede i operasjonsrommet er president 

Sven Mollekleiv og operative ansvarlige innen 

hjelpekorps, kriseomsorg og kommunikasjon. Til 

lyden av nyhetsoppdateringer fra regjeringskvartalet 

går diskusjonen om mulige behov, sikkerhetshensyn 

og tiltak. 

– Frivillige som er tilknyttet ambulansetjenesten 

har allerede bemannet ambulansekjøretøy og har 

meldt fra til Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral 

(AMK), rapporterer nødhjelpssjef Jæger, mens 

han fører opp en liste på tavlen med telefonnumrene 

til alle i rommet. 

– Dette er en Oslo-operasjon, og du har den operative 

beslutningsmyndigheten, sier Sven Mollekleiv 

til Helge, da han omsider haster inn døren. Røde 

Kors-presidentens tonefall lar det ikke være tvil om 

alvoret i situasjonen. 

– Vi bistår deg med absolutt alle ressurser du 

trenger. 

FULL gass: et kaotisk 

syn møtte ambulansemannskapene 

i oslo 

sentrum. Her fra den 

første røde Kors- 

ambulansen som 

inngikk i operasjonen. 

FOTO: SVEN BRuuN 

16.05: Oslo-korpsets første ambulanse setter kursen 

mot sentrum. 

I førersetet sitter mangeårig ambulansesjåfør og 

frivillig John Eeg (63). Han er fokusert på de praktiske 

oppgavene, men klarer ikke å stanse tankene. 

De farer tilbake til Tyrkia, og jordskjelvet i august 

1999. Han var der, i ruinene blant de 18.000 omkomne, 

med redningshunder og mannskaper fra 

hele verden. 

Men dette er Norge. Dette er det hjemme. 

Ved eksplosjonsstedet er ambulansekapasiteten er 

heldigvis god nok, og de hardt skadde kjøres bort. 

På Einar Gerhardsens plass ser han et menneske 

ligge urørlig på bakken. To ben stikker ut. 

På Youngstorget hersker fortsatt kaos. Knuste vinduer 

og bygningsbiter ligger strødd. Utenfor ambulansen 

løper mennesker rundt i redsel. 

HeKtisK: med en telefon hver hånd 

styrte Helge andersen mobiliseringen 

i oslo de første timene. 

FOTO: MARTIN ALEX NIELSEN 

Usikre pakker 

Fra hovedkontoret gir Helge Andersen ordre om at 

John Eeg og et knippe andre erfarne førstehjelpere 

bemanner et møtepunkt ved Stortorget, og sender 

en representant til kommunens kriseledelse. 

– Nå er det viktig å være en synlig trygghet i bybildet, 

og vi må være i beredskap hvis det smeller 

igjen, sier Helge på telefon. 

Fortsatt undersøker politiet en rekke mistenkelige 

pakker i byen, som sakte evakueres for folk. Noen 

småskadde menn og kvinner henvender seg til John 

og førstehjelperne på Stortorget for assistanse. 

Men den verste faren er trolig over. 

På hovedkontoret tørker aksjonsleder Helge Andersen 

svetten fra pannen. Skadeomfanget er mindre 

enn fryktet. Midt i alt det vonde, kommer Oslo 

til å takle dette, tenker han. 

16:57: Kapteinen på MS Thorbjørn får beskjed om 

at en politimann ønsker skyss over til Utøya. 

Det så ut som 

et jordskjelv 

john a. eeg (63) var sjåfør 

i røde Kors’ første ambulanse 

22. juli. 

Da vi kom frem til Youngstorget, 

et steinkast fra regjeringskvartalet, 

kjente vi fortsatt 

kruttrøyken. 

Da bomben gikk av, var jeg 

på vei mot byen fra Radiumhospitalet. 

Plutselig begynte bakken å riste, og jeg 

hørte et drønn. Jeg forstod at det var alvor. Vi ringte 

til Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, opplyste 

at Røde Kors kunne stille to ambulanser raskt, og fikk 

beskjed om å møte ved Youngstorget sammen med 

de andre ambulansene. 

Heldigvis var kapasiteten god nok til at ambulansene 

på stedet klarte å kjøre bort skadde og 

sårede som trengte hjelp. Men da vi ankom rundt 

klokka 16, var det fortsatt kaos. 

Jeg hadde sett det før. I august 1999 var jeg i Tyrkia 

som hjelpearbeidet 

etter jordskjelvet. 

Mens 18.000 

mennesker der 

hadde mistet livet, 

var det materielle 

inntrykket utenfor 

regjeringskvartalet 

ikke stort annerledes. 

Over alt lå 

bygningsmateriale 

og glasskår. Folk løp 

i gatene. 

Det jeg så i 

Tyrkia, lærte meg 

mye. Ting man ikke behøver å se for å gjøre jobben, 

skal man heller ikke å se nøyere på, uten at det er 

nødvendig. Nå kom lærdommen til nytte. Likene 

som ble håndtert av kollegaer i ambulansetjenesten 

utenfor regjeringskvartalet, var det ingen grunn til å 

nærme seg. 

Behovet for ambulanser var omsider mettet, og vi 

etablerte et møtepunkt med førstehjelpere ved Oslo 

Domkirke. 

Fortsatt undersøkte politiet mistenkelige pakker 

og bygninger i sentrum. Vår oppgave var å være i 

beredskap dersom situasjonen eskalerte, gi trygghet, 

informere publikum og gi førstehjelp til småskader 

som kom inn. 

På et tidspunkt slo det meg: Her står jeg, en sommerkveld 

på Stortorget, og det er ikke et menneske 

å se. Hva har skjedd? Det store smellet, kaoset, og så 

stillheten. Det eneste lyden var fra tyverialarmene i 

knuste butikker. En etter en gikk de av, akkompagnert 

av tomme lyskryss. 

Da mørket falt, kom mannskaper fra glassmesterfirmaer 

og begynte å sikre de ødelagte vinduene og 

plukke opp glassbitene som lå på bakken og kikket 

på stjernene. • 



UVirKeLig: 

militæret var 

blant dem som 

inntok gatene, 

kort tid etter 

eksplosjonen 

i regjeringskvartalet. 

FOTO: SCANPIX 

Her står jeg, en 

sommerkveld 

på stortorget, 

og det er ikke 

et menneske 

å se. Hva har 

skjedd?

17.04. Med skrikerunger i baksetet er Kine Eilertsen 

(34) snart hjemme i Hønefoss. De har besøkt 

Klatreparken i Larvik, spist is og kost seg. Mens barna 

lekte, fikk hjelpekorpseren melding om eksplosjonen 

i Oslo. 

Da de passerer Utvik camping, skrur småbarnsmoren 

på bilradioen. 

«… en bombe rammet regjeringskvartalet i ettermiddag. 

Politiet bekrefter at flere ble drept, og mange 

skadd, men statsminister Jens Stoltenberg var ikke på 

kontoret, og er uskadd…» 

Den yngste sønnen blir engstelig, og spør moren 

om hun kan ta bort det vonde i radioen. Kine skrur 

av nyhetsoppleseren. 

De passerer Utøya ferjekai, der et knippe ungdommer 

er på vei fra båten. Med sekk på ryggen og sovepose 

under armen, ler de og spøker mens de går mot 

bussholdeplassen. Ungdommene har nettopp hørt 

Det finnes like mange historier 

som antallet ungdommer som 

var på Utøya. mange har vi 

lest flere ganger, mange får vi 

aldri høre. Frida (18) har valgt 

å dele sin med oss. 

Jeg heter Frida von Sydow og 

jeg er 18 år. Jeg sitter i distrikts-rådet 

i Røde Kors ungdom 

i Oslo. Jeg er også medlem i AuF, og var en av over 

600 ungdommer som dro på årets utøya-leir. Dette 

var min første gang på utøya, og jeg var veldig spent 

på hva jeg hadde i vente. De første dagene var fylt 

med aktiviteter, workshops, bading, og jeg ble kjent 

med utrolig mange hyggelige mennesker. utøya 

utviklet seg til å bli akkurat slik jeg hadde forestilt 

meg det. Et sted fylt med engasjement, samarbeid, 

og ikke minst vennskap. 

Gro Harlem Brundtland snakke om sine erfaringer 

fra norsk og internasjonal politikk. Fulle av inntrykk 

stiger de ombord i bussen som skal ta dem tilbake til 

hjemkommunen. Det ble en kort sommerleir i år. 

Under regntunge skyer ved kaia, tøffer MS Thorbjørn 

mot Utøya. 

Full utrykning 

17.30: Det er sommerstille i huset til Frode Edvardsen 

(37) og Tone Fuglerud (32) i Hole. Bare TV-en 

summer lavt i bakgrunnen mens de spiser middag 

sammen med barna. 

Midt i måltidet ringer mobiltelefonen til Frode. Det 

er operativ leder i Ringerriket Røde Kors, som har politiet 

i andre enden. Gjør dine mannskaper klare med 

båter og utstyr. Det er skyting på Utøya. Det haster, 

sier han og legger på. Klikk. 

Mens forloveden ringer etter barnevakt, kjører 

sterKe inntryKK: – Dere har reddet 

liv, sa helseminister anne-grete strømerichsen 

da hun besøkte mannskapene 

på storøya, 25. juli. FOTO: STÅLE WIG 

Eventyret som ble et mareritt 

Dagen da de grufulle hendelsene fant sted hadde 

vi nettopp blitt ferdige med å se et svært spennende 

foredrag om Vest-Sahara. Vi hadde også hørt på Gro 

Harlem Bruntland tidligere på dagen, noe som var 

veldig inspirerende for meg som ung AuFer og også 

Røde Korser. Vi ble bedt om å bli sittende i Storesalen 

der foredraget hadde vært. Alle på hele utøya 

ble bedt om å komme dit. Jeg og mange andre fra 

Oslo hadde allerede fått meldinger og telefoner fra 

familie og venner som fortalte at det hadde gått av en 

bombe i Oslo. Vi forsto raskt at dette møtet handlet 

om akkurat dette. Ledelsen i AuF fortalte at noen 

hadde bombet regjeringskvartalet, men det var all 

informasjonen de hadde fått på det tidspunktet. De 

som kom fra Oslo og Akershus ble bedt om å samle 

seg i spisesalen fordi vi var de som mest sannsynlig 

var berørt personlig av det som hadde skjedd i Oslo. 

Mange gråt og var redde for familie og venner, men 

vi sa til hverandre at her på utøya var vi trygge. På en 

moBiLiserte: Frivillige fra hele sør- og østlandet 

sendte mannskaper til søk-, redning- og 

omsorgsarbeid. FOTO: STÅLE WIG 

Frode til Røde Kors-huset i byen. Der gjør han klar 

utstyret – tørrdrakter, en oppblåsbar redningsbåt, et 

ATV kjøretøy med henger og båre. 

Flere frivillige ankommer sentralen. De laster alt bilen, 

plukker opp Tone, og setter kursen mot øya. For 

å komme forbi køen av biler, legger de seg på hjul bak 

en annen ambulanse med blålys. 

Kaos i fjorden 

Ved vannkanten nedenfor Utvika Camping, kommer 

to jenter svømmende. Campinggjest Wenche Løvik 

ser dem komme, desperate. Der bak ser hun flere. 

Plutselig gjaller et geværskudd fra Utøya, som ligger 

noen hundre meter fra campingplassen. Ektemannen, 

Otto, forstår alvoret. Han løper mot vannkanten, 

hopper oppi en av båtene og setter kursen utover. 

Flere skrekkslagne fjes kommer svømmende. Snart 

er det hundrevis av dem i fjorden. 

Mellom geværkulene som hviner forbi og treffer 

det 16 grader kalde vannet, fyller Otto Løvik båten til 

randen med stivfrosne leirdeltakere. Han setter kursen 

tilbake mot land, hvor Wenche tar dem imot med 

tepper og håndklær. 

liten øy i Tyrifjorden kan da ikke noe forferdelig skje? 

Jeg og to andre gikk ut for å få litt frisk luft da plutselig 

en gruppe med kanskje 20–25 ungdommer kom 

løpende forbi oss. Vi kunne se at noe var galt, men vi 

trodde det kanskje bare var en spøk. Vi gikk derfor rett 

innenfor døren og så ut av vinduet for å finne ut hva 

de løp fra. Det var da vi så han. En mann kom gående 

opp bakken fra båten. Det så ut som om han hadde 

på seg en politiuniform, men da tre menn gikk bort til 

han for å snakke med han smilte han bare og tok frem 

et gevær. Han skjøt den ene mannen i magen, og det 

var da vi forsto at dette ikke var en spøk. Dette var alvor 

og vi måtte komme oss i sikkerhet. Vi løp inn i det som 

heter Lillesalen som ligger rett bak Storesalen. Der var 

det helt kaos, ingen skjønte hva som foregikk. Jeg så 

bort på døren inn til salen, og opp fra trappen kom den 

samme mannen jeg hadde sett skyte tidligere. Han skjøt 

inn i rommet. Jeg løp inn på en do sammen med seks 

andre. Dette var en liten bås, så det var utrolig trangt 

der inne. Vi kunne høre hvordan folk skrek utenfor 

døren og vi kunne høre utallige skudd helt til det ble 

stille i rommene utenfor. Jeg var sikker på at denne 

mannens mål var å drepe hver eneste person på øya, og 

Ut igjen. Ingen tid til å tenke. 

Om litt kommer flere båter i fjorden. Røde Korsmannskap 

som har tatt sjøveien fra nabokommunen 

Modum, ankommer også. 

ingen ambulanser i sikte 

Frode og Tone svinger inn ved en brygge, ikke langt 

fra ferjekaia, til lyden av skuddene som stilner i det 

fjerne. Hundrevis er nå kommet i land, og ambulanser 

har begynt å kjøre sårede til sykehuset. Et knippe 

skadde sitter fortsatt igjen. 

Ytterst på brygga sitter en 17 år gammel gutt. En 

campinggjest holder rundt ham, og de erfarne førstehjelperne 

løper bort til dem. 

– Han drepte kameraten min, og jeg måtte flykte. 

Han drepte kameraten min, gjentar gutten rolig. 

Tone, som til daglig er sykepleier, sier at de må 

frakte ham til sykehuset. Gutten er skutt i armen og 

beinet. Men inne på land er ingen ambulanser å se. De 

laster ham i båren bak firehjulingen, og Frode kjører i 

full hast mot hovedveien. 

I sine 22 år i Hjelpekorpset har 37-åringen sett mye, 

men aldri dette. 

Der kommer en ambulanse endelig kjørende. Gutten 

vil berge livet. 

gjenforening 

18.20: I stua til tobarnsmor Kine Eilertsen er det tid 

for barne-tv. Men i kveld er det ingen tegneserier å 

se. Eksplosjonen i Oslo, og noen underlige meldinger 

fra Utøya, fyller sendeflatene. Kine sender ungene på 

rommet for å spille TV-spill. 

Snart kommer beskjeden fra en kollega i Hjelpekorpset 

om at det skytes på Utøya. Et krisesenter skal 

etableres for ungdommene på Sundvollen Hotel. Kine 

ankommer hotellet kort tid før en busslass med ungdommer. 

Ut av døren snubler de, en etter en. Noen 

blør. Noen er våte. Andre har ikke klær. 

Han skjøt den ene 

mannen i magen, og det 

var da vi forsto at dette 

ikke var en spøk. 

at han derfor ville komme inn og sjekke alle doene. Det 

er jo ikke det beste gjemmestedet i en sånn situasjon, 

og døren av tre ville ikke stoppe kuler fra våpen av 

den typen han hadde. Vi var sikre på at vi kom til å dø 

sammen, inne på den doen. Etter hvert hørte vi ikke 

skuddene inne i huset lenger, men vi visste ikke at det 

bare var én mann som var kommet alene, så vi var så 

stille som vi bare kunne i tilfelle han hadde flere med 

seg. utenfor kunne vi høre mobiler som ringte og ringte, 

men det var jo ingen som svarte fordi alle utenfor var 

hardt skadet eller drept. Jeg tenkte på alle foreldrene 

som ikke fikk tak i barna sine, og sendte derfor en 

melding til mamma og pappa for å fortelle at jeg var i 

Lette etter DøDe: i dagevis søkte mannskapene 

etter omkomne i vannet. en uke etter tragedien 

ble søkene innstilt. FOTO: SCANPIX 

Gledesropene runger utover plassen når de gjenforenes 

med venner. Klemmer bare varer og varer. Noen 

av ropene forvandles til redselsfulle hyl når historiene 

utveksles, og leirmedlemmene forstår hvem de aldri 

vil se igjen. 

Kine har ikke tid til føle på det forferdelige. Ikke nå. 

Hva trenger de? Å registrere seg. Varme pledd. Klær. 

Plaster på skrubbsår. 

mareritt-bursdag 

Minuttene blir til timer, og stadig kommer det foreldre 

og pårørende inn. Nye gledesscener utspiller 

seg, nye sjokkmeldinger bringer foreldre ned i knestående. 

Ved midnatt får tobarnsmoren øye på en gutt som 

sitter alene i et hjørne utenfor hotellet. Han sitter med 

en blank vitneforklaring. Gutten skjelver. Han klarer 

nesten ikke å skrive navnet sitt på blokka. Hun går 

bort til ham. 

live. Jeg lånte mobilen til en annen som satt sammen 

med oss. Jeg hadde skrudd av min egen mobil sånn at 

den ikke ringte og lagde lyd. Hun jeg lånte mobilen av, 

reddet mest sannsynlig livet til oss andre. Hun roet oss 

ned og passet på at vi ikke gråt eller hyperventilerte. Det 

var også hun som sa at vi ikke skulle gå ut om vi ikke var 

100 prosent sikre på at det var politiet som kom. Jeg har 

i ettertid takket henne mange ganger for dette. 

Vi hørte noen komme inn og si at det var politiet. Det 

var fortsatt folk i live i Storesalen og de ropte om hjelp 

da de hørte at det var politiet. Vi stolte ikke på dette, og 

ble igjen inne på doen. Det var flaks, fordi to sekunder 

senere hørte vi skudd og alt ble stille igjen utenfor, 

bortsett fra mobilene som fortsatte å ringe. Etter rundt 

to timer inne på doen kom det virkelige politiet. Vi 

skjønte at de var ekte politi fordi mennesker i båsene 

ved siden av oss gikk ut uten at de ble skutt. Vi gikk ut 

med hendene over hodet, og det første jeg så var blod 

og en gutt som lå ute i gangen. Jeg så bort så fort jeg 

kunne, men det bildet er fortsatt i hodet mitt den dag 

i dag. Vi ble bedt om å sette oss i gangen fordi de ikke 

hadde sikret bygningen. Vi satt der også veldig lenge 

fordi det var mennesker som var skadet i Storesalen 

– Si meg hva du trenger, og jeg fikser det. 

Stille. Han trenger ikke stort. Klær, pledd. Det materielle 

er i orden. 

– Vil du heller prate, så kan vi godt sette oss i trappa 

der borte?, spør Kine igjen. 

Det vil gutten veldig gjerne. 

Fire av kameratene hans er allerede blitt hentet, og 

han venter på foreldrene som er på vei i bil fra hjembyen. 

Og så kommer det. 

Alt som skjedde. Alt det grusomme. Alt må ut nå. 

Snart gråter de og ler om hverandre. Noen ganger 

er de bare stille. Han får noen tegnestifter, og tegner 

ned opplevelsene sine. Praten går. Gutten fikk nylig et 

sentralt tillitsverv i den lokale AUF-foreningen. Han 

brenner for politikken og har livet foran seg, det er 

de enige om. 

I dag var bursdagen hans. Han fyller 16 år, 22. juli 

2011. 

som trengte akutt hjelp og noen av de overlevende 

hjalp til med førstehjelp så godt de kunne. Hele tiden 

mens jeg satt der, tenkte jeg på venninna mi. Jeg mistet 

henne da vi løp inn på doen, og hun er en av de som 

ble drept. Jeg ringte familie og venner mens jeg satt der, 

og hele tiden kom det nye overlevende inn i gangen der 

vi satt. Vi ble gitt snacks og drikke fra kiosken som ligger 

i samme bygning, før vi ble ført ned til båten og videre 

til Sundvollen hotell. Da vi gikk ned til båten, ble vi bedt 

om å se ned i bakken for å ikke se de døde som lå på 

veien. Jeg så til siden en eneste gang før jeg så ned. Der 

så jeg mannen som jeg tidligere så bli skutt, ligge død 

på bakken. 

Jeg har mistet mange venner i denne tragedien 

og tenker spesielt på venninna mi som var på utøya 

for første gang, som meg. Mine tanker går til hennes 

familie. 

Men jeg skal tilbake til utøya så fort det er mulig. Det 

har jeg bestemt meg for, selv om det nok blir vanskelig. 

Jeg ville dele min historie med alle røde korsere fordi 

så mange av dere har hjulpet til i tiden etter tragedien. 

Jeg har aldri vært så stolt av å være med i Røde Kors 

som nå. Tusen takk. • 



– Det er normalt å reagere 

på en unormal situasjon 

BearBeiDing: alle frivillige fra 

røde Kors som deltok i arbeidet 

gjennomgår langsiktig debriefing 

med profesjonelle. 

Bare fra Vestfold var 92 kvinner og menn aktive 

med å bære skadde og døde fra utøya, og har vært 

samtalepersoner for pårørende og ofre. Tirsdag 26. 

juli startet bearbeidingen av det mannskapene har 

vært med på. 

– Dere har vært med på en aksjon vi aldri har sett 

maken til. Noen har dratt paralleller til krigen. Det 

er derfor viktig med en debriefing. Dere skal vite at 

det er normalt å reagere på en unormal situasjon, 

innledet fungerende styreleder i Vestfold Røde Kors, 

Kari Lise Nylén, under samlingen. 

– Det er sterke scener 

Fra Sandefjord Røde Kors deltok 12–15 frivillige i 

arbeidet etter utøya-tragedien. 

– Debriefing er veldig viktig – det er sterke scener 

en PåKjenning: Fylkesmann erling Lae 

uttrykte takknemlighet overfor hjelpemannskapet. 

– jeg har blitt skånet fra den rå 

ondskapen. Dere har sett det. jeg må være 

ærlig å si at jeg er ikke sikker på om jeg hadde 

taklet det, sier Lae til mannskapene. 

FOTO: TØNSBERG BLAD 

vi har vært med på, sier Steinar Hvitstein, leder av 

Sandefjord Røde Kors. 

Han forteller at samholdet mellom de Røde Korsfrivillige 

er godt, og at det er nyttig og viktig med 

informasjon om bearbeidingen. 

– Bearbeiding er ikke bare noe som foregår én 

kveld. Det er et program som varer i et helt år og 

som kommer fra Røde Kors sentralt. Det er mye mer 

profesjonelt nå enn tidligere, sier Hvitstein, som har 

vært med i Røde Kors i rundt 50 år. 

ekstrem situasjon 

Styreleder Nylén sier at de frivillige vil få hjelp 

framover og at terskelen for å ta kontakt for hjelp er 

meget lav. 

Kommuneoverlege Frank Thrana og psykologene 

Jorid Stamnes og Bård Bugge roser distriktsforeningen 

for hvor alvorlig de tar eventuelle etterreaksjoner 

hos sine frivillige. 

– Organisasjonen tar det på alvor. Det er det 

eneste fylket som har et kriseteam. 

De forteller at det er lurt å snakke ut om opp- 

levelsene. 

– Man kan få en psykisk reaksjon over tid og det 

kan gi utslag i posttraumatisk stress, sier psykologene. 

– Mange har opplevd sterke inntrykk i en ekstrem 

situasjon. De fleste takler det bra, men hvis det 

går ut over dagliglivet etter tre måneder, bør man 

oppsøke riktig og god hjelp. 

– Vi er her for å tilby bistand. 

Fylkesmann Erling Lae uttrykte stor takknemlighet 

overfor hjelpemannskapet: 

– På vegne av Vestfold fylkeskommune vil jeg si vi 

er dypt takknemlige for den fenomenale innsatsen 

dere har gjort. Den rå, nakne ondskap rystet oss helt 

inn i ryggmargen. Jeg har blitt skånet fra det. Dere 

har sett det. Jeg må være ærlig å si at jeg er ikke 

sikker på om jeg hadde taklet det. Nå er det viktig å 

finne roen for å komme tilbake til hverdagen. 

Tekst: Caïssa Gjølberg (Tønsbergs Blad) og Tone 

Merethe Ude (Sandefjords Blad) 

Foto: Anne Charlotte Schjøll/Tønsbergs Blad 

med kikkert i vannet 

22.30: På Storøya har Frode Edvardsen tatt ledelsen 

for letemannskapene som strømmer inn fra hele 

Østlandet. 

Time etter time sender han dem ut. Kvinner og 

menn legger seg på magen i båter og ser med vannkikkertene 

etter død ungdom. Strøm og vind som 

gjør søkene vanskelige. Hundepatruljer leter etter 

overlevende på andre øyer. 

Mørket faller på. En gruppe fra Sivilforsvaret går i 

land nedenfor teltene ved søkesentralen. Fra lyskasteren 

i regnet ser Frode at mannskapene bærer opp 

døde kropper. Han teller ti av dem idet de passerer. 

Likposene legges mellom teltene, der mannskapene 

arbeidet. 

Han vil ikke tenke på dem. Blokkerer likene ute. 

Bruker sambandet til å koordinere søk. De faglige 

ViL aLDri gLemme: responsen fra publikum 

over hele landet var overveldende. – Vi har fått 

igjen for jobben vi gjør ukentlig. Det har gitt en 

enorm motivasjon, sier Helge andersen. 

FOTO: OLAV A. SALTBONES 

sammen i sorgen: 

titusener av roser, 

hilsener og brev ble 

lagt ned foran Domkirken 

i oslo og i byer 

og tettsteder over 

hele landet. Det ble 

sterke inntrykk, også 

for hjelperne. 

FOTO: OLAV A. SALTBONES 

Han vil ikke tenke på dem. 

Blokkerer likene ute. 

Bruker sambandet til å 

koordinere søk. de faglige 

spørsmålene, det er dette 

han kan håndtere nå. 

søk- og redningsspørsmålene, det er dette han kan 

håndtere nå. 

Tidlig lørdag morgen reiser Frode hjem, og 

sovner av ren utmattelse. To timer senere er han 

våken. Han finner ikke roen, ikke når han vet at det 

er en jobb å gjøre. Aksjonslederen reiser tilbake på 

Storøya. 

03.05: På Sundvollen parkerer foreldrene til bursdagsbarnet 

foran hotellet. Gråtende kommer de 

Kine i møte, og omfavner både henne og sønnen. 

Lenge. 

Nå har de bare hjemveien igjen, familien på tre. 

I det hun ser dem kjøre av gårde i mørket, lover 

hun seg selv å holde kontakt med gutten med 

tegnestiftene. 

oslo, mandag kveld. 

Søkene i vannet har pågått i tre dager. 37 båter 

og 120 mannskap fra hele regionen er involvert. 

På Sundvollen har de fleste familiene reist hjem. 

Igjen sitter bare de foreldrene som venter i smerte. 

I Oslo har mellom 200.000 og 150.000 samlet 

seg til en blomstermarkering til minne om ofrene 

sKULDer VeD sKULDer: med et minutts stillhet minnet hjelpemannskapene menneskene som var 

drept på Utøya og i oslo. FOTO: STÅLE WIG 

etter Utøya-massakren og Oslo-bombingen. Kronprins 

Håkon taler. Statsministeren taler. Store ord 

fyller rådhusplassen. Vi må love hverandre «aldri 

mer 22. juli», sier Jens Stoltenberg til folkehavet. 

I Karl Johans gate, på vei tilbake fra markeringen, 

tenker Helge Andersen at det var noe magisk 

over det hele. Kronprinsens ord, om at «i kveld er 

gatene fylt med kjærlighet,» stemmer virkelig. Han 

tenker på campingturistene som risikerte alt. På 

Frode, Tone, Kine og de andre som fortsatt ligger 

på magen i båter, med blikket i vannet etter døde 

kropper. Han tenker på alle de som holder en mor 

eller far i hånden gjennom natten på Sundvollen. 

Midtveis i paradegaten, hører Helge lyden av 

applaus. Tusenvis av klappende hender. Plutselig 

går det opp for aksjonslederen. 

De klapper for dem. For hjelperne. 

Tre dager etter at han stod ved Akershus festning 

og undret hva som var galt med anleggsarbeidet 

under bakken, veller følelsene opp i ham. 

38 år gamle Helge Andersen forstår: Dette øyeblikket 

vil han aldri glemme. • 



En hjelpers dagbok 

Tone Fuglerud fra Ringerike Røde Kors Hjelpekorps var en av mange 

som trådte til da det trengtes som mest. Her er hennes historie. 

FOTO: SCANPIX 

Frode edvardsen, Kine eilertsen og tone Fuglerud (t.h) var blant de 300 røde Kors-frivillige som var involvert 

i søk, redning og omsorg etter skytingen på Utøya. 

Fredag 22. juli 

Jeg satt med samboeren og ungene og spiste middag da meldingen kom. «Skyting på Utøya». 

Det første som slo oss var at noen hadde lekt med en luftpistol. Men man blir likevel spent når man ikke vet hva som venter. På 

vei ut til bryggen måtte vi legge oss på hjul bak en ambulanse med blålys for å komme oss forbi køen av biler. Utøya-bryggen var 

stengt på grunn av frykt for sprengstoff, så vi dro til nærmeste brygge. Der satt det ei jente med en 17 år gammel gutt på fanget. Han 

var skutt i armen og beinet. Det han fortalte var ubegripelig. Han hadde sett en mann drepe kameraten hans. Han hadde flyktet. 

Jenta og gutten kjente ikke hverandre. Nå satt de og holdt rundt hverandre. Jeg tenkte på hvor fattet de virket. Det de fortalt var jo 

som et maretitt. 

På Sundvollen hotell var stemningen kaotisk. Behovene til ungdommene som hadde kommet seg levende fra tragedien, var så 

forskjellige. 

Noen trengte praktisk informasjon. Andre trengte en å snakke med, en hånd på skulderen eller et plaster på et skrubbsår. Vi hørte 

gledesrop når venner fant hverandre. Redselsfulle hyl når noen fikk høre om venner som var drept. 

Lørdag 23. juli: 

Et bilde som har brent seg fast er av en far og hans datter. De fikk ikke kontakt med gutten de var så glade i. Da meldingen kom om 

at 80 var drept, begynte det å gå opp for dem at han trolig var en av dem. Faren snakket i telefonen, mens datteren satt som i sjokk. 

Jeg satte meg ned ved siden av henne, og la armen rundt om skulderen hennes. Hvordan kan jeg leve uten en lillebror, spurte hun. 

Hva skulle jeg svare? Etterpå takket faren for hjelpen. Jeg undret på hvordan han klarte å se det, midt i situasjonen han selv var i. 

Det var så mange historier. Unge som hadde sett venner bli skutt. Som hadde gjemt seg for drapsmannen. De var pakket inn i 

håndklær og tepper. Gikk rundt barbeint. 

På morgenkvisten sov vi i noen timer, før vi dro ut for å søke etter savnede. Vi lette langs land og i vannkanten. Det vi lette etter 

var uvirkelig. Som sykepleier er jeg vant til å holde ting på en armlengdes avstand. Det var en jobb, og den måtte gjøres. I et telt på 

land, fire meter fra matteltet vårt, lå de døde som var hentet fra øya. Om kvelden sovnet jeg av ren utmattelse. 

søndag 24. juli: 

Planen var å være hjemme med ungene mens samboeren min dro for å organisere søket. Jeg ble sittende foran tv-en. Under minnegudstjenesten 

kom tårene. Men jeg ble fort rastløs. Orket ikke sitte stille og se på. 

Jeg dro ut, og ble først brukt til noen henteoppdrag. Utpå ettermiddagen var det ut igjen og søke etter savnede. Undervannskameraet 

fungerte godt, men vannet var grumsete. Det var vanskelig å få oversikt. Vi fant ingen. 

mandag 25. juli. 

Også denne dagen gikk med til søk etter savnede. Klokken 12 var vi i land for å delta i ett minutts nasjonal stillhet. Helseminister 

Anne-Grethe Strøm-Erichsen kom for å takke for innsatsen. Hun tok oss alle i hånden. Det betydde mye. 

tirsdag 26. juli 

Min siste dag med ferie. Jeg skulle egentlig ha fri, men rakk så vidt å lese avisen før det var på med uniformen igjen. Først en samling 

med Røde Kors-folkene. Derfra dro vi i samlet flokk til rose- og fakkeltoget. En motorsyklist som sto langs veien, applauderte 

da vi gikk forbi i Røde Kors-vester. Det var sterkt å høre på datteren til Monica Bøsei, som døde på Utøya. Vi la ned blomster til 

minne om ofrene og de overlevende. Så samlet vi oss i en stor ring, holdt rundt hverandre og sendte en klem fra person til person 

rundt hele ringen. Det var godt å vite at vi står sammen. 

Dagene etterpå 

I tiden som har gått har jeg følt meg nummen. Som om jeg bor i en boble. Jeg lurer på hvordan det gikk med gutten på brygga. Med 

faren som savner en sønn, og jenta som savner en bror. Jeg er sliten, både fysisk og psykisk. Men den store reaksjonen har så langt 

uteblitt. Inni hodet mitt surrer «Til ungdommen» av Nordahl Grieg. 

Jeg føler meg heldig som har fått lov til å bidra i denne katastrofen. Det er godt å vite at jeg kanskje har utgjort en forskjell for noen. 

Teksten er basert på Tone Fuglerud sine tanker og ført i pennen av Ingvild Sahl i Aftenposten 



stillheten etterpå 

Haugesund, onsdag 3. august: 

Fire mennesker sitter rundt bordet med en 

kaffekopp og et kakestykke. Det blafrer stille i 

tente stearinlys og dukene ligger sirlig brettet ut 

på alle bordene. Kontrastene er store i forhold 

til aktiviteten som har vært der den siste uken. 

Noen kvelder har det vært opp mot 60 ungdommer 

innom i det som har blitt møteplassen 

i et Haugesund som for alltid vil være merket 

etter 22.07.2011. 



Tekst: astrid arnslett 

Foto: olav a. saltbones 

røde kors-Huset har en aura av ro, selv gjennom 

dagene etter de tragiske hendelsene i Oslo og 

på Utøya. Kaken som de fire tar seg en bit av har 

en historie i seg selv. – Det kom en dame innom 

med denne, forteller Anne-Beth Høyvik (55), frivillig 

i Røde Kors. – Hun ønsket å bidra med noe, og 

tenkte at det alltid er behov for noe å bite i. Det har 

hun jo helt rett i, sier hun. 

Med kaken fulgte det et kort, med beskjed om å ta 

kontakt hvis det var ønske om mer kake. 

De fire rundt bordet, to Røde Kors- frivillige, 

presten og Arbeiderpartiets leder, har stått midt 

oppe i arbeidet med hvordan et lokalsamfunn skal 

ta imot ungdommer som har opplevd noe som man 

aldri vil kunne sette seg inn. De fire har hver sin 

historie fra de første døgnene da ungdommen kom 

tilbake. 

For leder i Haugesund Arbeiderparti, Laila Thorsen 

(44), startet det da de første meldingene kom i 

sosiale medier om skyting på Utøya. 

– Hele den første natten ble brukt til å få kontakt 

med ungdommene våre. Det var en fortvilet situasjon. 

Jeg ringte rundt og rundt og forsøkte å få klarhet 

i hvor alle befant seg. Vi hadde 33 ungdommer 

fra hele Rogaland med på Utøya. 13 stykker fra 

området rundt Haugesund. Midt oppe i dette, litt ut 

på morgenkvisten, ringte Lars fra Røde Kors for å 

fortelle at de stod parat til å åpne sitt hus slik at folk 

skulle ha et sted å komme til. Der og da følte jeg at 

han «maste» på meg i forhold til å hjelpe meg og 

hjelpe. Jeg klarte ikke å se hvorfor han maste sånn 

om ting som føltes som bagateller der jeg satt og forsøkte 

å få kontakt med ungdommene våre. 

Lars Nevik (48) som er nestleder i Haugesund 

Røde Kors, bryter inn. 

– Jeg sa det rett ut til henne, dette kommer du 

ikke til å klare alene. Du kommer ikke til å ha kapasitet 

til å ordne alt det praktiske rundt hjemkomsten 

til ungdommen. Arbeiderpartiet i Haugesund har 

heller ikke lokaler som er store nok til å ta i mot alle 

som kommer til å ønske å samles et sted. 

det er godt at røde kors 

tok litt ansvar for omsorgen 

i hverdagen min. jeg 

som voksen trenger også 

noen som ser meg, ikke 

bare nå, men også i lang 

tid framover. 

Laila, 

leder i Haugesund Arbeiderparti 

Varmt og nøytralt 

Haugesund har som by opplevd store kriser tidligere. 

I 2001 skjedde Sleipnerulykken i deres områder. 

Røde Kors var sentral også den gangen i forhold til 

å passe på at alle involverte hadde et sted å være og 

samles. 

– Jeg er i etterkant veldig glad for at Lars tok ansvaret 

for det og ignorerte at han egentlig hørte at jeg var 

litt irritert på «maset». Det var mange som ville bidra 

i Haugesund, også med steder å være, men vi landet 

på Røde Kors fordi det kjentes som det mest nøytrale, 

men samtidig varmeste stedet å være, sier Laila. 

Hun forteller at hun ikke har sittet oppå ungdommen 

hele tiden, men bare det å kunne være på Røde 

Kors-huset, sjekke litt i sosiale medier, e-poster eller 

bare sitte litt stille i en krok, har vært godt. 

– Mange av ungdommene har et kjempebehov for 

å fortelle verden hva de har opplevd, og her har de 

fått muligheten til å gjøre det i kontrollerte former. 

Pressen har ikke fått komme inn, men ungdommene 

har hatt mulighet til å gå ut og prate med dem, 

sier hun. 

Røde Kors-huset har den siste uken hatt plass til 

både voksne og unge. Både de som har villet prate 

med noen, og de som bare har hatt et ønske om å 

sitte midt blant medmennesker og tenke. 

Lars forteller at de har følt en trygghet i mangfoldet 

av aktører, men at det var viktig i startfasen 

at det var mange av de samme frivillige som var 

der. Mange av ungdommene har hatt behov for å se 

kjente fjes når de har vært innom. 

– Selv om vi har opplevd kriser før, har det vært 

en helt spesiell opplevelse for Haugesund. Sleipner 

var en ulykke – det var på en måte lettere å håndtere. 

Vi hadde like mange mennesker i sving da, men 

dette går inn på oss på en annen måte, forteller Lars. 

god beredskap 

På sitt kontor litt lenger bort i byen støtter ordfører 

Petter Steen opp om det som sies på Røde Korshuset. 

Han tar imot på et rådhus som i forrige uke 

samlet omtrent 20 000 mennesker foran seg. Nå ligger 

det blomster langs hele fronten, også i fontenen 

er det lagt blomster som flyter i vannet. 

– Vi var tidlig på. Vi har som kommune en god 

beredskap. Vi har jo også opplevd store ting før som 

Sleipnerulykken, men det var en ulykke, og kan ikke 

sammenlignes, sier han. Han forteller at de allerede 

natt til lørdag satte kommunen i sving. – Lørdag 

morgen hadde vi vårt første møte i beredskapsutvalget, 

forteller ordføreren. 

På samme måte som Røde Kors raskt var i beredskap, 

før det helt hadde gått opp for folk hva som 

hadde skjedd, gjorde kommunen det samme. – Vi 

bestemte tidlig at vi må være proaktive med hjelpen, 

nærmest si til folk at; jo, du skal ha hjelp, forteller 

Steen. 

– Lars var tidlig ute og fortalte hva Røde Kors 

kunne bidra med, det er vi veldig takknemlige for. 

De har gjort en fantastisk innsats. De har vært en 

trygg havn for alle. I en slik situasjon som denne er 

Arbeiderpartiet også en frivillig organisasjon, og har 

Vi reiser ofte ut til pårørende 

i sorg, denne 

gangen ble reisen min til 

røde kors-huset. 

Bård, prest 

samtaLe: Det har blitt 

mange samtaler rundt 

bordene på røde Kors- 

huset de siste ukene. 

mer enn nok med å ivareta sine egne ungdommer. 

Røde Kors ser ut til å ha fanget opp alle. Vi i det 

offentlige kan gjøre mye, kirken har bidratt, men 

det har vært viktig for alle å ha en nøytral grunn å 

samles på, og midt i det har Røde Kors stått, understreker 

han. 

Han summerer opp hva han mener må til også i 

tiden framover. 

– Det er viktig at alle som ønsker hjelp får det, så 

lenge de trenger det. Haugesund har blitt kåret til 

årets beredskapskommune, framover må vi vise at 

vi fortjener det i praksis. Vi har gode rutiner. Vi er 

på en måte til enhver tid forberedt på det verste. Vi 

bor jo i et område med mye tungindustri – særlig på 

vannet, sier Steen. 

Tilbake rundt bordet på Røde Kors-huset sitter 

nettopp presten som havnet midt oppe i dramatikken. 

Bård Egil Dyrhol (44) var fram til 31. juli 

kapellan i Skår menighet i Haugesund. Han skulle 

bruke de siste dagene i juli til å forberede ny jobb 

rett utenfor Haugesund. Slik ble det ikke. 

– Vi hadde åpen kirke så godt det lot seg gjøre etter 

22. juli. Som alle andre steder var det mange på 

ferie den uken, så vi var bare to prester på jobb. Vi 

ble kalt ut av politi og kommunen for å bidra. Vi 



har hatt mange dager med åpen kirke hvor folk 

kan tenne lys og ha en stille stund. Etter blomster/ 

fakkeltoget på mandagen så vi at veldig mange av 

ungdommene og også voksne samlet seg hos Røde 

Kors, så jeg valgte å reise opp dit for å bidra der med 

det jeg kunne. 

Han forteller at han både gjennom den første helgen 

og gjennom konfirmant-undervisning og -leirer, 

følte han hadde noe å bidra med. – Vi reiser ofte 

ut til pårørende i sorg, denne gangen ble reisen min 

til Røde Kors-huset, forteller han. 

– Godt å være hos Røde Kors, vi har utfylt hverandre 

veldig bra, synes jeg. Ikke alle vil prate med 

noen fra kirken, ikke alle med noen fra Arbeiderpartiet. 

Da er det fint å ha Røde Kors som nøytralt 

sted og medmennesker som alle føler seg trygge på, 

sier presten. 

til stede for ungdommen 

Anne Beth Høyvik er frivillig i Røde Kors, til vanlig 

er hun leder for visitortjenesten i Haugesund. Den 

siste uken har hun vært til stede for ungdommen. 

– Lars ringte meg med en gang det ble bestemt at 

vi skulle holde åpent og ønsket at jeg kunne bidra. 

Flaksen i det hele var at jeg hadde ferie, så det var 

ikke noe problem for meg å stille opp på kort varsel, 

sier hun. 

Hun forteller at de i de første dagene bare var der 

for ungdommen. Etter hvert kom også behovet for 

å prate. De voksne har kommet etter hvert når de 

Borte: Haugesund 

mistet en av sine egne 

på Utøya. sondre ble 

bare 17 år. 

jeg føler jeg har fått vært 

med på å gjøre en forskjell, 

det er godt. ekstra 

imponerende å se hvordan 

ungdommen bryr seg 

om hverandre. 

Anne Beth, 

frivillig i Røde Kors 

oppdaget at ungdommen samlet seg hos Røde Kors. 

– Alle aldersgrupper har behov for å bli sett. Jeg 

har tatt alle i hånda og kjent hvordan håndtrykket 

har blitt litt sterkere fra dag til dag. Det er godt, forteller 

Anne Beth. 

Anne Beth var så glad for å få bidra at da det ble 

snakk om å sette opp vaktlister og rullere på vaktene 

framover, ble hun nesten litt redd. – Jeg hadde gitt så 

mye og fått så mye av ungdommene at jeg var redd 

for at jeg ikke skulle få lov til å være her hele tiden, 

forteller hun. 

– Jeg har snakket med ungdommer som forteller 

om hvordan de satt med døende venner i armene, 

og så sier de: Det var godt at de ikke døde alene. Det 

er sterkt. Mange av ungdommene skriver blogger 

om dette. Jeg er privilegert som får lov til å lese dem. 

Men det er fremdeles mange som føler seg utrygge 

hjemme, og de trenger å være sammen med de andre, 

sier Anne Beth. 

nå – to dager før begravelse 

Haugesund mistet en av sine egne på Utøya. Sondre 

var drivkraften i Haugesund AUF, spilte i band, 

hadde et stort nettverk og mange venner. Mange av 

de som har tilbrakt dagene på Røde Kors-huset, har 

vært venner og bekjente av ham. Laila forteller at 

ungdommen praktisk talt bor på Røde Kors-huset 

nå. – Vi har spøkt med at vi kunne ha laget sovesal i 

nabohuset og bare blitt her, sier hun. 

Det er ikke så lenge siden 22. juli. Allikevel jobbes 

det nå med hvordan man skal se framover og hvordan 

alle skal ivaretas i tiden som kommer. – Her i 

Haugesund har man sett en utrolig støtte i befolkningen. 

Folk kommer bort og gir en klem på gata, 

det er fint, men jeg tror jeg vil bli enda lykkeligere 

om noen stopper meg på gate om et halvt år og gir 

en klem da. Det vil være testen på om vi har blitt et 

rausere samfunn, sier Laila. 

Det har vært sterke dager for Laila, etter vårt besøk 

reiser hun til Stavanger for å være i en begravelse 

der, så hjem til Haugesund for å delta i Sondres 

begravelse. Det gjør vondt å tenke på alle de begravelsene 

jeg ikke får med meg. – Det er jo folk over 

hele landet jeg skulle sagt farvel til, sier hun stille. 

– Det er godt at Røde Kors tok litt ansvar for omsorgen 

i hverdagen min. Det er stillheten som kommer 

nå som blir en utfordring å takle. Røde Kors er 

på måte hjemmet mitt nå. Jeg som voksen trenger 

også noen som ser meg, ikke bare nå, men også i 

lang tid framover. 

Hun forteller historien om jentene som dro i gang 

fakkeltoget, som ringte og hadde fått tilbud på et 

lydanlegg til 1500 mennesker, men lurte på om de 

skulle slå til på ett som nådde 5000 mennesker. Hun 

sa det bare var å slå til. 

– Det kom 20 000 mennesker, da var det godt å 

ha hjelpekorpset til å holde orden på alt det prak- 

det er godt å vite at 

det vi kunne gjøre, det 

gjorde vi. 

Lars, nestleder 

i Haugesund Røde Kors 

råDHUset: Hele 

Haugesund er preget. 

ordfører Petter steen 

har fått rådhustrappen 

forvandlet til et blomsterhav 

etter 22.07.11. 

tiske. Røde Kors reiste helt til Bergen for å få tak i 

fakler. De klarte 3600 – det monnet ikke stort med 

det oppmøtet, forteller Laila. 

tiden etterpå 

– Arbeiderpartiet må stoppe her, AUF må stoppe her. 

Vi har alle våre definerte roller. Røde Kors kan fortsette 

å være en plass hvor vi alle kan møtes, sier Laila. 

Hun forklarer: – Vi har mistet Sondre. Mange vil 

trenge profesjonell hjelp fra kommuneapparatet, 

men behovet for en hånd eller en skulder eller bare 

et sted å være, vil fortsette i lang tid. 

Lars forteller at det er godt i en situasjon som den 

de har hatt de siste ukene å vite at det man kunne 

gjøre, det gjorde man. Nå starter også hverdagen for 

Røde Kors. Ungdommene har vendt seg til å komme 

til Røde Kors-huset, og man ser på mulighetene til 

at det kan finnes plass for dem også utover høsten. 

Røde Kors har også startet jobben med å se hvilke 

andre grupper som kan trenge hjelp framover. De 

eldre i Haugesund som ikke kommer seg ut vil være 

en slik gruppe. Alle i lokalsamfunnet føler mye 

rundt det som har skjedd. 

Om to dager begraves Sondre, det vil være et nytt 

kapittel i bearbeidelsen Haugesund kollektivt står 

overfor. • 



pORTRETT 

naVn: Ellen Marie Røed 

aLDer: 20 år 

BosteD: Trondheim, født og oppvokst 

utenfor Hønefoss, et steinkast fra utøya. 

aKtUeLL: En av flere hundre frivillige som 

rykket ut for å hjelpe etter katastrofen på 

utøya. Bistod overlevende og pårørende 

med omsorg og praktisk støtte. 

Når en hånd blir en hel verden 

For moren som mistet 

sønnen sin i et regn av 

kuler, betød Ellen Maries 

hånd ingenting. Samtidig 

var den alt. 

Tekst: ståle Wig 


Mot drapsmannens geværkuler hadde Ellen Marie 

Røed lite å stille opp med. I løpet av grufulle 80 minutter 

rev de bort 69 unge menneskeliv på Utøya. 

De skadet hundrevis for livet, etterlot seg tusener av 

pårørende sønderknust, en hel nasjon i sjokk og en 

verden i vantro. 

Alt den 20 år gamle jenta hadde, var to hender. 

Kaotisk og vondt 

Hun er tilbake på Sundvollen hotell, der krisesenteret 

ble etablert for de overlevende og pårørende 

etter tragedien. 

I et knippe intense dager hadde de hele verdens 

kameralinser rettet mot seg. Noen hundre meter 

bak pressesperringene, satt fortvilte foreldre, pårørende 

og overlevende. Og med telelinsene bak 

gjerdet, fikk verden se. Noe gråt. Noen stirret tomt. 

Noen smilte tappert. 

Andre kollapset. 

Der var også de 40 frivillige med hvite vester. På 

brystet bar de et rødt kors og en lapp hvor det stod: 

«spør meg.» 

Synet som møtte Ellen Marie lørdag morgen, vil 

hun aldri glemme: 

– Ungdommer som hadde berget livet satt inntullet 

i dyner, barbeinte og livredde. Skrekkslagne foreldre 

og pårørende strømmet til fra hele landet for å 

lete etter sine nærmeste, forteller hun. 

De som fant noen, gråt tårer av glede. De som 

lette, torde ikke la tårene falle. Og da ungdommen 

gjenfortalte marerittet fra øya, stivnet de alle. 

Enkelte overlevende som hadde mistet alle sine 

nærmeste venner i massakren, hadde foreldre som 

var i utlandet, og var alene de første dagene i traumet 

på Sundvollen. 

Nesten. 

trodde ikke det var sant 

La oss gå tilbake til start. Eksplosjonen som rammet 

regjeringskvartalet fredag ettermiddag, var allerede 

historie. Klokken 7, lørdag morgen, stod moren til 

Ellen Marie i soveromsåpningen, og detonerte en 

ny bombe: «Over 80 drepte på Utøya.» 

Fra sengen så datteren at ordene formet seg i morens 

munn, men forstod ikke umiddelbart hva de 

betydde. 

– Foreldrene mine har alltid lært meg at man må 

være forsiktig når man er i utlandet, og kanskje også 

Oslo. Men her hjemme har det alltid vært trygt, det 

har alltid vært et fristed. 

Et øyeblikk trodde hun derfor ikke på henne. I 

neste øyeblikk hev hun seg i dusjen, tok med seg en 

matbit og hastet til Sundvollen. Her var det mulig å 

hjelpe de overlevende og pårørende som var kommet 

inn i løpet av natten. 

– Det var så vondt å bare sitte stille etter eksplosjonen 

i Oslo. Da jeg lørdag morgen forstod at det 

var mulig å bidra, var det ikke noe å tenke på. 

Det enkle var det viktigste 

– Hvordan tar man fatt på omsorgsarbeidet i en slik 

situasjon? 

– Vi begynte med de enkle tingene. Å minne folk 

på at de måtte spise og hvile, å gi dem et klapp på 

skulderen, en klem og et vannglass. Det er så lett at 

de glemmer dette når tankene er andre steder. 

Røed understreker at de frivillige ikke var til stede 

som profesjonelle helsearbeidere, men som med- 

Jeg kunne ikke love moren at alt skulle bli bra. 

Jeg kunne bare være der, holde henne. 

mennesker. Og i noen situasjoner var det dette som 

ble viktigst, forteller hun. 

Å vise at man bryr seg. Å få tankene i andre baner 

ved å snakke om været eller teite tv-serier. Å lytte. Å 

holde en skrekkslagen ungdom i hånden gjennom 

natten. 

Hun var den yngste av de rundt 40 Røde Kors-frivillige 

som arbeidet på Sundvollen, og fikk spesielt 

god kontakt med unge overlevende og deres søsken. 

– Å gå til en psykolog kan være et stort steg, særlig 

i den første stunden. Derfor kan det å ha noen 

å prate med som verken var familie eller offentlig 

hjelpeapparat kanskje gjøre det enklere å begynne 

å bearbeide sorgen. Vi hjelpere utfylte hverandre, 

tror jeg. 

et vanlig menneske 

I uken etter tragedien, spurte forfatteren Are Kalvø 

sine nærmeste venner om hva de liker best ved 

Norge. «At alle frivillige som kastar alt dei har i 

hendene og gjer kva som helst for å hjelpe når noko 

alvorlig skjer, er heilt vanlege menneske», skrev en 

av dem tilbake. Ellen Marie Røed er intet unntak. 

– Hvorfor vil dere intervjue meg?, spurte hun 

da Røde Kors Magasinet først kontaktet henne. Og 

stadig kan det synes som den beskjedne Hønefossjenta 

ikke fatter at hun har gjort en innsats som 

mange beundrer henne for. 

– Jeg gir deg bare de svarene alle andre ville gitt, 

og jeg gjorde hva enhver ville gjort. 

Og kanskje har hun rett. Det var flere som henne. 

Ikke bare engasjerte resten av familien hennes seg i 

ulike roller på hotellet, men flere tusen mennesker 

over hele landet, i og utenfor Røde Kors, rekrutterte 

seg til tjeneste i kjølvannet av tragedien. 

Hjelpearbeid i en boble 

Hun tenker seg om, den unge frivillige, for hvert 

spørsmål. Som så mange andre etter 22. juli, må 

hun lete etter ordene. Ser bort. Ut mot fjorden. Og 

så svarer hun, rolig og godt. Men å tenke seg om, 

det var det ikke tid til morgenen 23. juli eller i dagene 

som fulgte. 

Da en jente hadde brutt sammen utenfor lobbyen 

på hotellet, hastet hun ut døren for å snakke med 

henne. Bryskt ba Hønefoss-jenta en mann i døråpningen 

om å flytte seg til siden, slik at hun kunne 

komme frem. At det var Kronprins Håkon hun 

skubbet bort, ble hun først fortalt siden. 

De hadde verken TV eller radio på Sundvollen. 

Røed beskriver det som å arbeide i en uvirkelig boble. 

Samtidig var hun aldri i tvil om at marerittet 

var virkelig. Blant de overlevende på Sundvollen, 

var ingen i tvil om konsekvensene som de grufulle 

hendelsene hadde fått. 

– En av dine med-frivillige fortalte at dere var 

«hoggestabber», medmennesker som kunne lytte til 

frustrasjoner og historier, og man samtidig henvendte 

seg til for å snakke om helt andre ting. Hvordan gikk 

det inn på deg? 

– Det gjør vondt å se andre som lider. Men det 

verste er at man ikke kan ta bort smerten. Det eneste 

jeg kunne gjøre var å gi dem en styrke til å tåle det. 

For å gjøre jobben, måtte jeg holde sorgen på avstand, 

sier Røed. 

Men da 20-åringen hver natt vendte hjem for 

noen timers søvn, traff stillheten henne som et slag 

i magen. Alt kom tilbake, også tårene, for Ellen Marie. 

Selv husker hun ikke når hun la seg, annet at det 

var bekmørkt. 

så kom stillheten 

Etter en kaotisk lørdag, etablerte det seg en underlig 

hverdag på krisesenteret, forteller hun. I minnet 

klarer ikke Røed å skille dagene fra hverandre, men 

forteller at det på et tidspunkt ble helt stille på krisesenteret. 

Mens søkene etter savnede fortsatte noen 

hundre meter fra hotellet, var det nå bare de foreldrene 

igjen som savnet noen fra øya. 

Sakte forsvant håpet. Hun kunne se det i øynene 

deres. Og kanskje var akkurat dét den verste delen 

av jobben. 

– De som hadde fått sine barn tilbake har en lang 

vei å gå, men det vil gå bra med de aller fleste. Men 

for de som satt igjen her… 

Igjen tenker hun seg om lenge. Hun er ikke redd 

for stillheten. Ungjenta ser mot tomme de hotellbenkene 

mens hun finner fram ordene. 

– For foreldrene som ble igjen utover uken, kom 

det ingen lykkelig avslutning, sier hun til slutt. 

Følte seg maktesløs 

Med virkeligheten kom også de smertefulle reaksjonene. 

En av dem vil Ellen Marie bære med seg for 

alltid. 

– Det var på et av informasjonsmøtene. En far reiste 

seg i publikum. Fortvilet og høylytt tok han ordet 

og krevde å få vite nøyaktig hvordan datteren hans 

var blitt drept. Og han ga seg ikke. Han hadde det så 

utrolig vondt. Var helt desperat. 

Røed hold en mor i hånden i andre enden av salen. 

I det ene øyeblikket så det ut som om alt var 

i orden med henne, og de lyttet sammen. Men da 

stemmen til den fortvilte faren steg, og til slutt vred 

seg i smerte, brast plutselig moren i trøstesløs gråt. 

Det hadde gått opp for henne. Sønnen hennes var 

skutt og drept med kaldt blod. Og hun ville aldri få 

se ham igjen. 

Aldri har Ellen Marie Røed følt seg så maktesløs. 

For hva kan man egentlig si til en mor som 



kan gjøre situasjonen litt lettere, idet hun innser at 

sønnen hennes aldri kommer hjem? 

– Jeg holdt rundt henne. Jeg vet ikke hva annet 

jeg kunne gjøre. Jeg kunne ikke love at alt skulle 

bli bra. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være 

der. Å holde henne i hånden mens hun gråt og 

gråt. Jeg forsøkte å gi henne styrke til å komme 

gjennom den neste timen, kanskje to. Men det var 

ikke nok. 

– Sammenliknet med den smerten de opplever, 

var det veldig lite jeg kunne gjøre, gjentar hun. 

Vil aldri begripe 

Men Ellen Marie og de andre frivillige ved Sundvollen 

hotell gjorde en forskjell. Når tilbakemeldingene 

stiLLe sorg: – Det gjør 

vondt å tenke på drapene, 

men samtidig er det godt å 

vite at vi kanskje gjorde det 

litt enklere for de rammede, 

sier ellen marie ved blomsterhavet 

utenfor Utøya. 

fra de overlevende har fått synke, har også hun forstått 

dette. 

– Hvordan opplever du responsen? 

– Det er veldig fint å høre konger og statsråder 

si vakre ord, men det er de pårørendes tilbakemeldinger 

som betyr alt, de som har fortalt hvor mye 

arbeidet betydde for dem. 

Tirsdag morgen forlot de siste pårørende Sundvollen 

hotell. Noen uten sine nærmeste. Røed sier hun 

gjerne skulle hatt dem her og tatt vare på dem lenger. 

Der vi sitter på en benk i solskinnet og ser turister 

gå inn og ut av Sundvollen hotell, kan det hele virke 

som en fjern drøm. Gråten har stilnet, krisesenteret 

er avviklet. 

– Det er veldig rart å komme tilbake, sier Ellen Marie. 

En dag vil følelsen 

av å være trygg, av å 

være hjemme igjen, 

komme tilbake hit. 

For første gang må hun svelge, og biter seg i under- 

leppa. 

– Alt de var igjennom, det er ikke her lenger. Men 

minnene står igjen. 

Ordene blir hengende i luften en stund. 

Har det gått opp for henne hva hun har vært med 

på? Hun er ikke sikker, men tror det. 

– Men hvordan noen kan gjøre noe slikt, vil for 

alltid være ubegripelig. 

Unntaket, ikke regelen 

Vi forlater Sundvollen Hotel og går mot ferjekaia 

utenfor Utøya. Tror hun at området en dag kan 

vende tilbake til normaltilstanden? 

– Det er viktig ikke å glemme hva som skjedde 

her, og det tror jeg ikke jeg kunne gjort hvis jeg forsøkte. 

Men en dag vil følelsen av å være trygg, av å 

være hjemme igjen, komme tilbake hit. Når tiden 

går, vil vi forstå at dette er unntaket, ikke regelen. 

Røed har mange minner herfra. Fra båtturer på 

Tyrifjorden. Oppveksten langs vannet, bading og 

lek. 

Fremme ved blomsterhavet, trekker 20-åringen 

pusten, og blir stille. Bak trærne ligger Utøya badet i 

solskinn. Tyrifjorden glitrer i sølv. 

– Det er to verdener som ikke passer sammen, 

sier hun etter en stund. 

– Jeg drømmer fortsatt om det som skjedde. At 

jeg er på øya. Om drapene. Det er ikke gode drømmer, 

men de kommer sjeldnere nå. 

Om få uker reiser studenten tilbake til Trondheim 

for å fortsette en bachelor i psykologi. 

– Hvordan vil arbeidet prege deg framover? 

– Jeg har lært at mennesker kan finne styrke uansett 

hvor fortvilet situasjonen er. I seg selv, og i hverandre. 

Jeg har lært å sette sterkere pris på friheten 

vi har her i Norge. Det er ingen selvfølge. Og jeg 

har lært at alle reagerer forskjellig på en tragedie. At 

noen sier at de har det greit, betyr ikke at det stemmer. 

Ofte bærer vi smerten på innsiden, sier Røed. 

Mon tro om hendelsene ikke bare vil forandre 

henne, men også et helt land, undrer Ellen Marie. 

– Det er i så fall opp til oss å velge hvordan. Ungdommene 

jeg har snakket med på Sundvollen er 

innstilt på å forandre landet til det bedre. At dette 

er vår mulighet til å vise hva vi står for. Når de kan 

si det, som stod midt i marerittet, da skulle det bare 

mangle at ikke vi andre følger opp. 

Foran blomsterhavet lar hun blikket vandre fra 

hilsen til hilsen, rose til rose. 

– Nå husker vi på nytt hva som er viktig. • 

Han vil aldri bli glemt 

16 år gamle Aleksander Aas Eriksen var drivkraften bak 

etableringen av Røde Kors Ungdom i Stjørdal tidligere i år 

og ble selv leder av det nystartede lokallaget. 22. juli ble 

han skutt og drept på Utøya. Tilbake sitter pårørende 

med de ubeskrivelige følelsene av sjokk og sorg. 

Tekst og foto thomas a. syvertsen 

Han utstrålte en enorm positivitet og viste et enormt 

engasjement og en glede over å kunne hjelpe andre 

i nød. Han så veldig frem til å bli med i Hjelpekorpset 

etter han fylte 17 år i slutten av august, sier Roar 

Eidem, leder av Røde Kors i Stjørdal. 

sjokkmeldingen 

En time etter de første meldingene fra Utøya startet 

Eidem en intens ringerunde til sine kontakter i 

Røde Kors for å spore opp informasjon om Aleksander. 

Midt i alt kaoset tok han også kontakt med 

kommunen og gav beskjed om at Røde Kors var tilgjengelig 

for lokalmiljøet. 

– Klokken 06.00 lørdag morgen fikk jeg sjokkbeskjeden 

om at Aleksander var en av de mange savnede, 

sier han stille. 

Etter det gikk dagene i ett. Samtidig som frivillige 

fra Røde Kors i Stjørdal stilte opp hver kveld, fikk den 

lille lokalforeningen god støtte fra frivillige i omkringliggende 

Røde Kors- foreninger. Mannskap fra Inderøy, 

Verdal, Steinkjer og Trondheim Røde Kors har 

stilt opp og bidratt med støtte og avlastning hele veien. 

– Katastrofen har utfoldet seg i det fulle her på 

Stjørdal, sier Eidem trist. 

åpent hus på stjørdal 

Sammen har frivillige fra Røde Kors sørget for at 

det hardt rammede lokalmiljøet har hatt noen å 

stjørDaL: Paviljongen 

på torget i stjørdal ble 

et sted de pårørende og 

lokalmiljøet kunne gå 

for å minnes aleksander 

aas eriksen. 

henvende seg til hver kveld siden 22. juli. Det lokale 

ungdomshuset har fungert som et åpent hus 

hvor pårørende har kunnet samles i sorgen og det 

har vært frivillige fra Røde Kors til stede hver kveld. 

Her har både unge og voksne tatt med seg sorgen 

sin for å dele den med andre. Den blir ikke mindre, 

men kanskje blir den lettere å bære sammen. 

Nestleder i Røde Kors Ungdom i Verdal, Camilla 

Guddingstua Hepsø har vært involvert helt fra dag 

én. Så fort de fikk beskjed om at Aleksander var savnet 

tok det ikke lang tid før hun og flere andre fra 

Røde Kors i Verdal var på vei mot Stjørdal. 

– Det føles veldig rett å kunne tilby det man kan. 

Det er kanskje ikke så mye som skal til, men bare å 

vite at man har noen å prate med og være sammen 

hjelper, sier Hepsø. 

sorgen kommer i bølger 

Det er blitt mange tunge og lange dager, men det er 

samtidig givende dager og nødvendige dager. Sorgen 

kommer i bølger. Av og til gråter de sammen 

med ungdommen, av og til letter sorgen litt og de 

ler med ungdommen. Uansett er det godt å være 

der for hverandre i en tung tid. 

– Aleksander vil aldri glemmes av oss. Han har satt 

enorme spor i hjertene våre. Alle føler det samme nå. 

Han var umistelig, sier en sterkt preget Eidem. • 



26 

RØDE KORS-MAGASINET 03.11 

Kjære alle sammen 

Noen ganger blir ord fattige. 

Og det å skulle si noe om den innsatsen dere har lagt ned siden fredag 

for en uke siden gjør meg ydmyk. 

Dere har reddet liv. 

Dere har satt andre mennesker foran dere selv. 

Dere har sett mer enn andre kan forestille seg. 

Og jeg vet at dette må være en stor personlig belastning. 

Hele Norge skylder dere en stor takk for innsatsen deres. 

Uten dere ville tragedien vært enda større. Vi ville mistet flere. 

Færre av de overlevende ville hatt noen å snakke med de 

første kritiske timene. 

Kronprinsesse Mette-Marit 


Livet går videre. 

Men hvordan? 

– For at barna skal komme styrket ut av katastrofen 

må vi gi plass til det hverdagslige, sier Marianne Børke, 

leder for Røde Kors’ samtaletilbud for barn og unge. 

Tekst: ståle Wig 


«Mer åpenhet og mer demokrati». Samhold. Medmenneskelighet. 

De betydningsfulle, sterke ordene 

ble gjentatt igjen og igjen i ukene etter at bomben 

gikk av i regjeringskvartalet og skuddene falt på 

Utøya. Men hva betyr de egentlig? Hvordan skal vi 

«gå videre», «slå ring rundt hverandre» og «gjenvinne 

hverdagen»? For mange nordmenn, og spesielt 

de yngste av oss, er ikke svarene gitt. 

– Vi er en nasjon i sorg. Nå er spørsmålet hvordan 

vi kan finne tilbake til hverdagen på en god måte. 

Dette skal vi være med på å finne ut av sammen med 

de som kontakter oss, sier Marianne Børke, leder for 

Kors på halsen, Røde Kors’ samtaletilbud for barn 

og unge. 

Dette er Kors på halsen 

• Kors på halsen er Røde Kors’ samtaletilbud for 

barn og unge, og er et sted alle under 18 år 

kan ringe, maile eller chatte. 

• En upartisk og nøytral samtaletjeneste hvor 

barn og unge kan snakke om alt de har på 

hjertet. 

• Målgruppen velger selv om de vil snakke 

på telefon 800 333 21, skrive til nettstedet 

korspahalsen.no eller delta i gruppesamtaler 

i den virtuelle Røde Kors-bussen på nettstedet 

habbo.no 

Les mer på www.korspahalsen.no 

Selv om hendelsene 22. juli berører oss sterkere 

enn vi klarer å fatte, må ikke dagligdagse problemer 

komme i skyggen av tragedien, understreker hun. 

reagerer ulikt 

Røde Kors Magasinet besøker dialogtilbudet nesten 

en uke etter de grufulle hendelsene. Det er den 

første dagen etter 22. juli med sol i hovedstaden, og 

i avisene på pauserommet hos Kors på halsen har 

overskriftene gått fra sjokk og vantro til stille oppslag 

om en nasjon i sorg og samhold. En liten jente 

med en rose i hånden pryder en av forsidene. 

I pausen ler og spøker de frivillige om helt andre 

ting. Og det er viktig, mener Marianne Børke, både 

for voksne og for barn. 

– Mange som ikke står så nær katastrofen, som 

«bare» så hendelsene på TV eller ikke kjente noen 

på øya, melder om dårlig samvittighet for at de fortsatt 

sliter med egne problemer. Ved å prate med oss 

gir vi dem tillatelsen til å tenke på problemer som 

kan synes dagligdagse etter 22. juli, uten å få dårlig 

samvittighet. Vi er her for å hjelpe barna og ungdommen 

i sorgen, men også for det hverdagslige, 

for alle de som opplever at deres problemer nå forsterker 

seg, sier Børke. 

Når noe så alvorlig skjer, er det ikke rart at barn 

får sterke reaksjoner, mener hun. 

– Mange blir triste, redde eller sinte. Det er også 

mange som kanskje ikke føler så veldig mye, dette er 

også helt greit. At vi reagerer forkjellig er fullstendig 

normalt, sier Børke. 

mange ringte inn 

Morgenen etter 22. juli, åpnet samtaletilbudet sine 

telefonlinjer og nettfora for de som trengte en prat. 

Og det var mange, både voksne og barn, som ringte 

eller skrev. Rundt 200 samtaler kom inn på få dager, 

og tilbudet registrerte økt pågang på e-post og 

nettprat. Rundt middagsbordene over hele landet 

stilte barna vanskelige spørsmål, og mange foreldre 

ønsket råd om hvordan å formidle det forferdelige 

som har skjedd til barna sine. 

I en kort periode steg også antall samtaler som 

betegnes som «krisepregede» hos samtaletilbudet til 

15 prosent. 

– Noen barn uttrykker redsel og uro ovenfor det 

som har skjedd. Andre har søvnproblemer, og noen 

kjenner en som er borte. Også samtaleemner som 

kun er indirekte relatert, opplever en økning, sier 

Børke. 

I senere tid har statistikken vendt tilbake til et 

normalt nivå, men Børke er forberedt på at flere vil 

kontakte samtaletilbudet i tiden fremover, når skolehverdagen 

vender tilbake. 

Hvis vi ikke kan 

snakke om de lette 

tingene, som kan virke bagatellmessige, 

blir det vanskelig 

å snakke om de tyngste. 

Marianne Børke, Røde Kors’ 

samtaletilbud for barn og unge 

Likner tsunamien 

Den erfarne lederen for samtaletilbudet kjenner 

igjen mønsteret fra tsunamien i 2004. Da tok flere 

enn vanlig kontakt med telefonen, men ikke nødvendigvis 

med temaer som var direkte knyttet til de 

tragiske hendelsene. 

– Det er tydelig at det generelle behovet for å 

snakke med en voksenperson øker i slike tider, forteller 

Børke. 

Røde Kors-lederen får støtte av Atle Dyregrov 

barnepsykolog ved Senter for krisepsykologi i Bergen. 

– Med det enorme trykket som det har vært og 

fortsatt vil være i offentligheten framover, er det 

klart at alle barn og unge i landet er berørt. Aldri før 

har det skjedd en hendelse med så sterke offentlige 

symbolhandlinger i barnas levetid. Noen er rammet 

i stor grad, og kan oppleve at tunge tanker vender 

tilbake. Men hendelsene utløser i hovedsak tanker 

og refleksjoner hos barn, sier Dyregrov. 

Psykologen understreker at han ikke er bekymret 

for hvordan det vil gå med 22. juli-generasjonen. 

– Det er viktig å huske at barn og unge har en 

sterk normaliserende kraft i seg. Vi må ikke skape 

et samfunn hvor enhver bekymring utløser behov 

for profesjonell terapi. Samtidig skal vi være vaktsomme. 

Barn som har tunge tanker må tas på alvor, 

og vi må gi dem muligheten til å snakke med voksenpersoner, 

sier Dyregrov. 

Lavere terskel på nett 

En av de 130 frivillige som besvarer henvendelser 

ved samtaletilbudet, er Heidi. Da Røde Kors Magasinet 

møter henne har hun nettopp fullført en nettsamtale 

med et barn som lurte på hvordan et menneske 

kan få seg til å drepe så mange, og om hvorfor 

døden må komme så raskt for enkelte. 

– Vi har gjort mange nettsamtaler med barn og 

unge den siste tiden, og temaene i forum og i nettprat 

bærer særlig preg av hendelsene i Oslo og på 

Utøya. I større grad enn tidligere er temaene tunge 

og vanskelige, sier Heidi. Hun forteller at mange 

barn synes det er lettere å være mer direkte med sine 

problemer i e-post og nettprat. 

Få dager etter 22. juli, skriver en av nettdebattantene 

på Kors på halsen: 

«Jeg får tårer i øynene av å lese det som har skjedd. 

Tenk at et menneske klarer å finne på noe sånt? At 

han har drept så mange mennesker. Jeg er så glad for 

at ingen jeg kjenner ble drept, jeg håper i alle fall at 

det ikke har skjedd». 

– Hva kan dere gjøre for de som kontakter dialogtilbudet? 

– Vi prøver å være fornuftige medmennesker, og 

vi stiller spørsmål som får barna til å reflektere selv, 

svarer Heidi. 

Marianne Børke nikker, og tilfører at samtaletilbudet 

også informerer om andre helsetilbud som 

finnes, der det er behov. 

– Mange barn ringer oss med rene beskrivelser 



Aldri før i barnas 

levetid har det skjedd 

en hendelse med 

så sterke offentlige symbolhandlinger. 

Atle Dyregrov, 

barnepsykolog 

av hendelser. For eksempel av sin oppvekst, som 

er kan være fylt av åpenbart tunge hendelser, eller 

de beskriver av hendelsene på Utøya. Vår jobb er å 

hjelpe dem å sette ord på følelsene, å finne fram til 

ordene som går bak de rene hendelsesbeskrivelsene. 

Bagateller gir øvelse 

Verken Børke eller barnepsykolog Atle Dyregrov 

tror tragedien vil gjøre skade på barn og unge i 

Norge. Samtidig er det ikke gitt at barn og unge 

automatisk vil bruke katastrofen til å reflektere på 

en positiv måte. Her ligger oppgaven for de voksne, 

mener Dyregrov. 

– På lang sikt er det viktig at vi gjenopptar og opprettholder 

fritidsaktiviteter, går ut med venner og 

gjør dagligdagse ting. Samtidig må skolen forholde 

seg til tragedien med jevne mellomrom og snakke 

med barna. Og hvis du som forelder har barn som 

er spesielt følsomme, kan en være noe på vakt så de 

ikke blir overlatt til fantasier, råder psykologen. 

Marianne Børke forteller at mange av barnas utfordringer 

kan snus til en positiv utvikling. 

– Vi skal ikke fortrenge tragedien, men likevel la 

barna gjøre vanlige ting. Gå ut, hopp på trampoline, 

vær i fysisk bevegelse sammen. Ikke press barna til å 

snakke om tragedien. Prat med dem, men på deres 

premisser. Det vil alltid være avgjørende å ta tak i 

problemer før de blir store. Hvis vi ikke kan snakke 

om de lette tingene, som kan virke bagatellmessige 

for noen, blir det vanskelig å snakke om de tyngste 

når behovet melder seg. • 

Råd til de som er berørt av 

katastrofene på Utøya og 

i Oslo sentrum 

råD tiL Barn: 

1. nærhet lindrer og trøster 

• Vær hos noen du er trygg sammen med. 

• Del tanker og følelser, vær minst mulig alene. 

• Ikke vær redd for å spørre eller si til voksne 

det du tenker mye på. 

2. Hvis du har vonde følelser 

• Du kan for eksempel tegne eller male noe om 

det du tenker mye på. 

• Ta gjerne en sykkeltur, lek eller gjør noe du 

liker hvis det får tankene over på noe annet. 

• Har du dukker eller figurer, la dem snakke 

sammen om det som har skjedd. 

3. gjør også det du pleier å gjøre 

• Ikke glem å spise og sove og være sammen 

med venner for å gjøre hyggelige ting. 

• Vær på steder du kjenner deg trygg. 

4. Kjente du noen som er omkommet eller 

skadet? 

• Snakk gjerne med andre i samme situasjon. 

• Du kan tenne et lys for de som omkom eller 

er hardt skadet. 

• Tenk deg gjerne at du kan snakke med dem 

som er omkommet eller hardt skadet; hva vil 

du da si? 

5. når du skal sove og føler deg utrygg 

• Du kan legge deg med åpen dør og ha svakt 

lys i rommet. 

• Dersom noen kan sitte hos deg, er det lettere 

å sovne. 

råD tiL VoKsne: 

Vanlige reaksjoner ved katastrofer de første 

dagene: 

• Alt kan føles uvirkelig og marerittaktig. 

• Det er vanskelig for alle å forstå og akseptere 

det som har skjedd – uansett alder. 

• Du kan ha hodepine og spente muskler. 

• Du kan føle deg nummen, gråte, føle skyld, 

kjenne sorg eller lettelse. 

• Du kan ha problemer med å sove, ha urolig 

søvn. 

• Hendelsen og tankene om katastrofen kan 

komme igjen og igjen. 

• Detaljer fra katastrofen, fra det du har sett på 

TV, i avisoppslag og lignende kan dukke opp 

igjen og igjen. 

• Du kan være redd for at slike hendelser skal 

gjenta seg. 

• Det er naturlig at noen får en sterk følelse 

av ensomhet – selv om de kanskje er i tett 

kontakt med andre. 

• Ingen reagerer likt på det som har skjedd. 

utover de første dagene kan du … 

• få hendelsen stadig opp i tankene – om 

dagen og/eller om natten 

• kjenne deg nervøs og urolig 

• komme til å vise deg mer irritert og sint, ha 

«kort lunte» 

• oppleve apati eller sterkt stress 

• føle deg lettet over å ha overlevd, men skyldig 

fordi du var heldigere enn andre 

• ha konsentrasjonsproblemer 

• ha vanskelig for å huske ting 

På kort sikt er dette normale reaksjoner 

forårsaket av nærhet til ekstreme hendelser. 

De ovennevnte reaksjonene og følelsene kan 

komme igjen. Vær da oppmerksom på at 

reaksjonene kan hjelpe deg med å bearbeide 

opplevelsene slik at du litt etter litt kommer 

tilbake til hverdagen. 

Hvis plagene dine varer mer enn 3 – 4 uker, 

bør du overveie å søke profesjonell hjelp. Det 

samme gjelder før den tid om du er begynt å 

sove dårlig eller om du også ellers har ekstra 

sterke reaksjoner. 

Hva kan du selv gjøre? 

• Snakk med andre om det du har opplevd. 

• Snakk om vonde følelser og ubehagelige 

tanker du har hatt etter hendelsen. Du 

bearbeider opplevelsene når du snakker med 

andre om det som har skjedd. 

• Snakk gjerne også med mennesker som har 

opplevd det samme som deg. 

• Arbeid med oppgaver du kjenner godt. Det 

kan være vanskelig å konsentrere seg om 

krevende oppgaver. 

• Det er bra å være i fysisk aktivitet. 

• Unngå bruk av alkohol for å håndtere vanskelige 

følelser. 

• Lytt til hva andre rundt deg føler og tenker. 

Katastrofen har påvirket dem også. 

• Både gråt, frykt og uvanlige følelser som 

kommer, kan bidra til bearbeiding. 

uTARBEIDET AV RØDE KORS I SAMARBEID MED 

PROFESSOR DR. MED ARE HOLEN, NTNu 

marKering: 

President sven 

mollekleiv sammen 

med over 200.000 

andre under 

minnemarkeringen 

på rådhusplassen. 

Lærdommene etterpå 

Både det offentlige og frivillige hjelpeapparatet 

har fått ros for håndteringen av tragedien. 

Slik ser noen av våre frivillige veien videre. 

sven mollekleiv, president i røde Kors: 

– Den siste måneden har Røde Kors høstet mye anerkjennelse. 

Den skal vi dele med mange. For i virkeligheten 

er det en anerkjennelse av frivillighetens 

betydning, slik den ble utøvd i mange former og på 

mange nivåer både av organisasjoner og enkeltpersoner 

den 22. juli og i ukene som fulgte. 

– I etterkant har det kommet til enda flere frivillige 

over hele landet. Da de pårørende reiste hjem 

fra krisesenteret og etter hvert også fra sykehusene 

ble det mobilisert lokalt for å skape møteplasser der 

også alle de som var indirekte berørt kunne få støtte. 

Dette har vært viktig i ukene vi har bak oss, og 

det vil fortsette å være viktig i ukene som kommer. 

Som samfunn og medmennesker skal vi komme vi- 

dere. Samtidig skal vi være klar over at sorgarbeidet 

er langsiktig, og at vi verken kan eller skal legge det 

som hendte den 22. juli helt bak oss. Vi må hjelpe 

hverandre til å bearbeide på best mulig måte. Vi må 

være der for de pårørende og for de mange ungdommene 

som nå starter et nytt skoleår uten en kjær 

– På kort tid ble det ikke lenger 

relevant å skille mellom røde 

Kors-frivillige og alle andre. 

Hele norge ble frivillige. 

venninne eller venn. Og fortsatt må vi se alle de som 

i hverdagen opplever tap og sorg som ikke har noe å 

gjøre med hendelsene den 22. juli. 

– Ikke siden den andre verdenskrigen tror jeg det 

frivillige engasjementet har hatt en viktigere rolle å 

spille i Norge enn i disse sommerukene. Og knapt 

noen gang har forholdene ligget bedre til rette for å 

gi frivilligheten ytterligere styrke. Beregninger har 

vist at ideelle organisasjoner og ulønnet innsats på 

landsbasis bidrar med en verdiskapning tilsvarende 

nesten 4 prosent av BNP (SSB 2007). Men det er 

likevel langt fra pengene som er frivillighetens viktigste 

verdi. 

– For et samfunn som rammes av en krise i et 

omfang lik den vi nå har opplevd, er oppgavene for 

store og for mange til at myndighetene kan håndtere 

dem alene. Selv om mange oppgaver krever ressurser 

og kompetanse som tilsier at de må ivaretas av 

profesjonelle, er det også mye som verken kan eller 

bør profesjonaliseres. Ikke minst kan terskelen være 

høy og avstanden lang til profesjonelle omsorgspersoner 

for en som opplever sjokk og sorg. Der og 



FOTO: OLAV A. SALTBONES

da kan det for mange være lettere å søke støtte hos et 

menneske, kjent eller ukjent, som er der, på like fot, 

for å lytte, samtale og vise omsorg. 

– Her og på mange andre områder har frivilligheten 

en helt nødvendig plass som supplement til 

det offentlige. Men det er viktig å huske at på langt 

nær all denne frivilligheten kommer av seg selv. Når 

hundrevis av frivillige slapp alt de hadde i hendene 

og blant annet gjorde det mulig for Røde Kors å ha 

37 båter i søk rundt Utøya, forutsatte det forberedelser 

med trening og utøvelse av frivillighet gjennom 

hele året. 

– Knapt noe illustrerer vel bedre det unike frivillige 

engasjementet som har preget Norge den siste 

måneden. Aldri heller har samholdet mellom oss 

vært så sterkt og inkludert så mange. Vi må arbeide 

hardt for å bygge videre på dette. 

– omsorgsarbeidet 

definert på nytt 

anne meklenborg, leder for røde Kors’ kriseomsorg 

ved sundvollen 

– I alle lokalsamfunn i hele Norge finnes ressurspersoner 

som vi ser at kan bidra i krisesituasjoner. En 

av lærdommene fra omsorgsarbeidet etter Utøya er 

at vi må gjøre mer for å knytte dem til oss. Da de 

overlevende begynte å strømme inn til Sundvollen 

fredag, ble det åpenbart for meg at medlemskap i 

Røde Kors var uviktig når jeg skulle sette sammen 

en kompetent gruppe omsorgshjelpere. Det viktigste 

var hvilke kvalifikasjoner og erfaringer de hadde. 

– Vi benyttet seg både av omsorgsberedskapsgruppa 

i Vestfold, og nye ressurspersoner i hjelpeapparatet, 

personer som tidligere ikke hadde hatt 

tilknytning til Røde Kors. 

– Vi ser at det nytter å ha folk i beredskap. Å 

knytte til seg folk som jeg vet at kan brukes. Vi er 

gode på hvert vårt område, og vi må innse at dette er 

noe vi kan dra nytte av i framtiden. Også flere av de 

som var aktive på Sundvollen i Røde Kors-tjeneste 

for første gang, har selv fortalt henne at de er klare 

for å stille opp neste gang behovet skulle melde seg. 

– Vi må akseptere mangfoldet blant hjelperne 

når det gjelder hvilke ressurser de har, både faglig 

og tidsmessig, og heller forsøke å dra nytte av dette. 

– Beredskap 

uten grenser 

jahn Petter Berentsen, landsrådsleder for røde 

Kors Hjelpekorps 

– Den hendelsen som vi har vært igjennom har 

vi har håndtert utrolig bra. Ikke fordi det formelle 

planverket har vært vanntett, men fordi den kompetansen 

som finnes i organisasjonen slo ut i full 

blomst. Det viser også viktigheten i samspillet mellom 

de som er operasjonelle og de som skal tilrettelegge 

sentralt. I tillegg så håper jeg at vi kan få større 

aksept nå for viktigheten av at kunnskapen må trenes 

på over lang tid. 

– Et område vi må jobbe med i framtiden er 

hvor mye mer det er å hente i samarbeidet på tvers, 

både internt i organisasjonen og på tvers av etater. 

Særlig internt i Røde Kors ser vi viktigheten av at 

omsorg og hjelpekorps går hånd i hånd, ikke bare i 

etterarbeidet lokalt med de som har vært berørt av 

hendelsene, men også i etterarbeidet med vårt eget 

mannskap. Midt i tragedien seg jeg et enormt mulighetsbilde 

for å knytte denne organisasjonen enda 

tettere sammen for å levere sammen. 

– Folk klapper når de ser folk i Røde Kors-uniformer. 

Først nå har veldig mange sett hva vi bruker 

fritiden vår på. Det er først nå folk forstår hva vi gjør. 

Det må vi ha med oss i fremtiden, også når nye runder 

om vilkårene for hjelpekorpsarbeid skal diskuteres. 

Jeg har snakket med alle distriktene. Flere har 

sagt til meg at de aldri noen gang har vært så stolt 

å være hjelpekorpser Røde Kors. Det er et voldsomt 

løft, og voldsomt lett å være stolt av å være med i en 

organisasjon. Det har fremstått veldig tydelig at det 

er mange ressurser der ute. 

– Ved å trene og øve vil vi bli bedre. Det å ta de 

store lærdommene i en kontekst som dette er viktig. 

Søk foregår hver eneste dag, og vi må være trent på 

at det utenkelige kan skje igjen. 

– Beredskap 

handler om både 

redning og omsorg 

ellen mørch Haaland, landsrådsleder for omsorg 

– Vi ser at hele organisasjonen har fungert. Vi har 

ikke tenkt unødvendig mye over grensene internt, 

men fokusert på oppgavene vi skal løse. 

– Røde Kors er gode på omsorg, og spesielt innenfor 

den langsiktige omsorgen med besøkstjeneste 

og nettverksarbeid. Nå har vi sett at den akutte omsorgsbiten 

også er avgjørende, og et sted hvor vi kan 

utvikle mer kompetanse. Vi må nå legge til rette for 

å sette hele landet i stand til å opprette tilsvarende 

kriseomsorg. Med opplæring og oppfølging. Som vi 

ser har Vestfold har vært langt fremme. 

– Beredskap handler om både redning og omsorg. 

Nå har vi fått vist fram dette. Jeg ønsker å ta initiativ 

til en konferanse som skal vurdere hvilke lærdommer 

vi kan trekke fra beredskapsarbeidet. Vi har allerede 

vært i kontakt med svenske kollegaer som har 

erfaring fra tsunami-arbeidet. • 

geldof dedikerer hit 

Da Bob Geldof besøkte Arendal i forbindelse med 

sin opptreden på festivalen Canal Street, viste han 

sin medfølelse og respekt ved å dedikere hiten 

«I don’t like Mondays» til ofrene og de etterlatte 

etter utøya og Regjeringskvartalet. Han snakket 

også om hvor viktig musikk kan være for folk i en 

vanskelig situasjon. 

– Da jeg hørte om tragedien i Oslo og på utøya 

tenkte jeg at folkene bak denne festivalen ville 

avlyse. Men jeg er glad for at de ikke gjorde det, 

for musikk og dans er det eneste språket vi har 

som feirer livet. Og som musiker er det det eneste 

som gir verdighet til de døde, sa Geldof. 

Han benyttet også muligheten til å rette 

søkelyset mot sitt hjertebarn, Afrika. 

– Problemet er at det igjen har blitt vanskelig 

i den delen av verden. Jeg vet at tingene også 

er vanskelige her i Norge nå, og at dere naturlig 

nok er opptatt av deres egen sorg. Det er helt 

forståelig, men det er også tid til å tenke på de 10 

rekordmange blodgivere 

Etter eksplosjonen i regjeringskvartalet fredag 

ettermiddag meldte Blodbanken at det var behov 

for blodtype 0. Siden da har det strømmet til med 

nye donorer. I løpet av 24 timer meldte omkring 

1000 blodgivere seg på nettsidene giblod.no. 

I løpet av de første ti dagene etter katastrofen 

hadde 2800 blodgivere meldt seg. Det utgjør 

nesten 30 prosent av de som melder seg gjennom 

et helt normalår. I Norge finnes det 100 000 

blodgivere, men det er behov for flere for å dekke 

behovet. Blod kan ikke lages, -det må gis. 

Engasjementet for å gi blod føyer seg inn i 

rekken av ulike måter folk viser engasjement og 

solidaritet på etter tragediene i Oslo og på utøya. 

Mange har ringt for å spørre om de kan hjelpe, 

flere hundre ny medlemmer har meldt seg inn og 

mange av ønsker å være frivillige i Røde Korsaktiviteter. 

• 

Nye frivillige 

Etter hendelsene 22. juli har Røde Kors mottatt 

mange henvendelser fra folk som ønsker å ta del 

i frivillig arbeid i Hjelpekorpset. Bare i Fyresdal 

i Telemark meldte over 60 personer seg som 

beredskapsvakt etter tragedien. 

– Oppslutningen fra lokalbefolkningen har 

vært helt utrolig. Vi vet fra før at folk er flinke til å 

stille opp når vi trenger hjelp, men dette er over 

all forventning, sier Jörg Pohl i Fyresdal Røde 

Kors. 

Fyresdal er tredje kommune i Telemark som introduserer 

Røde Kors Beredskapsvakt, et konsept 

som skal gjøre det enklere å skaffe og organisere 

frivillige når alvorlige hendelser skjer. Personer 

millioner menneskene som ikke har noe å spise i 

kveld, sa han. 

Geldof, som i 1985 fikk hele verden til å samle 

inn penger til Etiopia under Live Aid, fortalte 

hvordan pengene de samlet inn til Afrika den 

gangen gjorde en forskjell. • 

Givervilje 

og medlemskap 

I etterkant av hendelsene 22. juli og den pågående 

krisen på Afrikas Horn, har det norske folk vist en 

imponerende givervilje. I skrivende stund har vi over 

tusen nye medlemmer, og har satt SMS-rekord på 

hele 500 000 kroner på en dag, som skal gå til de 

sultrammede på Afrikas Horn. De første to ukene 

etter angrepene i Norge, har Røde Kors fått inn over 

8 millioner kroner, til nødhjelpsoperasjonen i Kenya 

og Somalia. 

Mange i både inn- og utland har gitt bidrag til 

Røde Kors sitt hjelpearbeid i Norge. En av måtene 

folk gir sitt bidrag på er gjennom nettstedet 

gimedhjertet.no. • 

som sier ja til å stille opp som beredskapsvakter, 

blir satt opp på ei liste over folk som Røde Kors 

kan kontakte ved behov. 

– Når alvorlige hendelser skjer, trenger vi 

hjelp på flere områder. Noen kan tilby en skulder 

å gråte på, noen kan koke kaffe, og noen kan 

kanskje hjelpe med transport. En beredskapsvakt 

skal ikke gjøre hjelpekorpsets oppgaver, men 

bidra til å frigjøre kapasitet slik at de som er 

medlemmer i Hjelpekorpset kan bruke tida si på 

det de kan – søk og redning, sier Pohl. 

Se www.rodekorsberedskapsvakt.no for mer 

informasjon. • 

røde Kors har fått mange 

hyggelige tilbakemeldinger 

den siste tiden. Her er noen 

av dem: 

Fra sosiale medier: 

– Takk for fantastisk innsats. Selv om det er jobben 

deres, så krever det styrke! stor klem 

– Dere gjør en kjempebra jobb! Har sagt til mine 

venner at min bursdagsgave fra dem i år kan være å 

hjelpe dere! Stå på videre :)) 

– Mandag 25. juli deltok jeg og flere andre medlemmer 

fra Bryne Røde Kors i fakkeltoget i Stavanger. Etter 

å ha vært medlem i Røde Kors i snart 30 år så var 

dette det sterkeste jeg har vært med på. Alle langs 

ruten sto og klappa når vi gikk forbi. utrolig sterkt. 

Alt det som har skjedd de siste dagene har i alle 

fall gjort meg enda mer sikker på at Røde Kors sitt 

arbeid både i Norge og resten av verden er verdifullt. 

Mine tanker går til de som har mistet noen i denne 

tragiske hendelsen, de som er skadet og deres 

familier. En stor takk til alle fra Røde Kors Hjelpekorps 

som har deltatt og deltar i arbeidet på Tyrifjorden. 

– Ord blir så lite. etter det som skjedde i oslo og 

på utøya er dere helter, når folk fra hele Østlandet 

melder seg til tjeneste og tillegg avbryter ferien sin 

for å hjelpe ja da har jeg ikke ord. Takk for dere stiller 

opp med det mannskapet i en så vanskelig tid som 

blei på øya. Vennlig hilsen utøya-veteran 

– Dere gjør en fantastisk jobb nede ved utøya. Jeg 

vet dere fortsatt leter etter en god venn av meg, og 

den jobben dere gjør er utrolig beundringsverdig – 

tusen hjertelig takk. 

Fra frivillige som har meldt seg: 

– Jeg har ikke all kunnskap om ALT Røde Kors driver 

med enda, men jeg har lyst til å være med å hjelpe 

mennesker hvis en katastrofe eller ulykke skulle 

ramme. Hjelpe folk i vanskelige situasjoner rett og 

slett. 

– Å være frivillig er noe jeg har vurdert lenge, og i lys 

av de siste dagers hendelser har ønsket om å bidra 

til å hjelpe blitt sterkere. Ønsker egentlig å klikke på 

alle boksene over men valgte hjelpekorpset til slutt 

som virker variert og spennende. 

– Etter det grusomme angrepet i Oslo og på utøya 

tenker jeg at jeg må engasjere meg i dette viktige 

arbeidet som Røde Kors driver. 

– Etter å ha sett innsatsen til Røde kors på utøya 

ønsker jeg å bidra... Jeg kan tenke å jobbe med 

flerkultur i Oslo. 

– Jeg vil hjelpe til når det trengs, være der for medmenneskene. 

Lytte, gi trøst og bare være der når de 

trenger noen og vise at en bryr seg! 

– Jeg merket av Hjelpekorpset som noe jeg gjerne vil 

jobbe frivillig med, men jeg vil egentlig bare få lov til 

å bidra der det trengs. Så bruk meg der dere trenger 

folk. :) 



AFRIKAS HORN 

Norsk livreddende 

hjelp sendt til sultrammede 

barn 

FOTO: VIVIAN PAuLSEN 

Etter tragedien i Oslo og på Utøya åpnet det norske 

folk også hjertene og lommebøkene for alvor for de 

sult- og tørkerammede på Afrikas Horn. Også på 

oppfordringer fra AUF-ungdommene selv. 

Tekst: astrid arnslett og jon martin Larsen 

afrikas Horn: Leder i AUF, Eskil Pedersen, har 

sagt det slik på sin Facebook-side: 

– Noe av det fineste med Utøya var det internasjonale 

perspektivet som mye av sommerleirene har 

handla om. Nå pågår det en grotesk sultkatastrofe på 

Afrikas Horn. Nå oppfordrer vi i AUF alle som har 

mulighet til å gi til hjelpeorganisasjonene om å gjøre 

nettopp det. Alle bidrag er viktig. Takk! 

Den Første rUnDen med mat-distribusjon ble 

fullført i begynnelsen av august og gav 162 000 

mennesker næring for en måned framover. 

I tillegg har flere AUF-ere meldt sin støtte blant annet 

på Røde Kors sin facebook-side. 

Og med blant annet hjelp av innsamlede midler 

kunne Røde Kors i Norge i slutten av juli sende 160 

tonn nødhjelp for å nå akutt undernærte barn i de 

verste sultrammede områdene på Afrikas Horn. 

– En av tre barn i disse områdene lider av akutt underernæring 

og er i livsfare. Derfor kan vi ikke vente. 

Vi bruker derfor av innsamlede midler for å yte livreddende 

hjelp i de verste områdene i Somalia der vi 

har en helt unik tilstedeværelse, sier Sven Mollekleiv, 

president i Røde Kors. 

Forsendelsen, som er den største matforsendelsen 

fra Røde Kors i Norge i nyere tid, og er delvis hentet 

ut av Næringsdepartementets nødlager på grunn av 

den betydelige størrelsen. Den består av over 310.000 

norskproduserte ernæringspakker fra den norske 

produsenten Compact som vil produsere opp det 

nasjonale nødlageret igjen. Hjelpen ble sendt fra produksjonslokaler 

Bergen med fly til Nairobi og transporteres 

videre til de hardest rammede områdene i 

sørlige Somalia. 

– Hver av pakkene kan gi ett lite barn livreddende 

ernæring i tre døgn, sier Mollekleiv. Forsendingen 

fra Norge kommer i tillegg til en massiv hjelpeoperasjon 

som er i gang i de hardest rammede områdene i 

Somalia, hvor blant annet over 5500 barn har fått behandling 

for akutt underernæring på Somalia, og det 

omfattende nødhjelpsarbeidet skaleres stadig opp. 

Røde Halvmånes over 40 permanente klinikker, 

og 30 mobile helse- og matstasjoner er nå også rigget 

for å ta seg av sultrammende. Forsendelsen fra Røde 

Kors i Norge distribueres gjennom Den internasjonale 

Røde Kors-komiteen (ICRC) og Somalia Røde 

Halmånes nettverk, som har unik tilgang til befolkningen 

i hele landet, inkludert de hardest rammede 

områdene i sør. 

Vi bruker nå av innsamlede 

midler for 

å yte livreddende hjelp i de 

verste områdene i Somalia der 

vi har en helt unik tilstede- 

værelse. 

Sven Mollekleiv 

– Røde Kors trapper nå opp ytterligere og etablerer 

enda flere mobile helse- og matstasjoner med tilgang 

til rent vann som spesielt kan behandle underernærte 

barn og voksne med blant annet nødhjelpen fra Røde 

Kors i Norge, sier Mollekleiv. 

Besøkte somalia 

Vår president besøkte selv Somalia i midten av 

august. 

– Besøket var viktig fordi det ga oss en mulighet 

til å snakke direkte med representanter fra Røde 

Halvmåne fra hele Somalia, og snakke sammen om 

hvordan vi skal videreutvikle nødhjelpsarbeidet. 

Røde Kors i Norge har samarbeidet med Somalia 

Røde kors i en årrekke, og det skal vi fortsette med, 

sier Mollekleiv. 

I midten av august dro også tidligere utlandssjef i 

Røde Kors i Norge, Halvor Fossum Lauritzsen til Afrikas 

Horn som spesialutsending for generalsekretæren 

i Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne- 

forbundet (IFRC). Fossum Lauritzsen ledet blant annet 

Det internasjonale Røde Kors sitt hjelpearbeid i 

Indonesia etter tsunamien i 2004 og etter det kraftige 

jordskjelvet i Pakistan i 2005.Han leder nå hjelpearbeidet 

på Afrikas Horn i nært samarbeid med nasjonalforeningene, 

slik at hjelpen kommer fram på en 

rask og effektiv måte til de sultrammede i regionen. 

– Det er en krevende jobb med en kompleks situasjon 

som vil kreve økt oppmerksomhet fra alle 

organisasjonene og det internasjonale samfunnet. 

Forutsetningen for å nå fram til de sultrammede er 

at Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen har er 

en sterk ryggrad i regionen og har aktive og sterke 

nasjonalforeninger, sier Halvor Fossum Lauritzsen. 

President i Røde Kors i Norge, Sven Mollekleiv, 

omtaler Halvor Fossum Lauritzsen som en av verdens 

mest erfarne nødhjelpsledere: 

siste nytt om 

afrikas Horn på 

rodekors.no 

mat Fra røDe Kors: 

27.07.2011 gikk 160 

tonn mat fra Flesland 

til afrikas Horn. 

– Jeg er utrolig glad for at Halvor Fossum Lauritzsen 

takket ja til denne oppgaven på vegne av Røde 

Kors i Norge. Han er svært godt kvalifisert for å lede 

denne meget kompliserte operasjonen som krever et 

samspill mellom lokale og internasjonale aktører, sier 

Mollekleiv. 

Mange internasjonale organisasjoner har stoppet 

aktiviteten siden tidlig 2009 på grunn av sikkerhetshensyn, 

og fraværet av andre internasjonale humanitære 

organisasjoner gjør situasjonen prekær. 

– Vi understreker at Røde Kors og Røde Halvmåne-bevegelsens 

respons, og et begrenset antall andre 

aktører som arbeider i regionen, i seg selv ikke er nok 

til å dekke behovene i regionen. For å imøtekomme 

den kritiske situasjonen trengs et massivt internasjonalt 

løft som involverer hele det humanitære samfunn, 

sier Mollekleiv. • 



FOTO. VIDAR TRELLEVIK

36 

STUDERE I UTLANDET? 

ANSA er der både før, under og etter studiene 

ANSA tilbyr gratis og nøytral 

veiledning til studenter som 

ønsker å studere i utlandet. 

I tillegg kan man som medlem i ANSA 

benytte seg av mange medlemsgoder: 

gunstig forsikring, bankløsning, faglige 

og sosiale arrangementer, ISIC-kort, 

beredskap, råd og hjelp i studietiden, 

nettverk og karrieredager. 

RØDE KORS-MAGASINET 03.11 

ansa.no - studinfo@ansa.no - 04544 

Kjære 

Kjære 

Røde 

Røde 

Kors-medlem! 

Kors-medlem! 

Sammen med denne utgaven av 

Sammen med denne utgaven av 

Røde Kors Magasinet nner du 

Røde Kors Magasinet nner du 

den nye serien Maria av Svaneberg. 

den nye serien Maria av Svaneberg. 

Vi ønsker deg en god leseopplevelse! 

Vi ønsker deg en god leseopplevelse! 

«For en fantastisk bok!» 

«For en fantastisk bok!» 

Filiz Hesjedal 

Filiz Hesjedal 

«Terningkast 6!» 

«Terningkast 6!» 

En romantisk 

En romantisk 

fortelling i beste 

fortelling i beste 

Jane Austen-stil. 

Jane Austen-stil. 

Elinstankesprell.blogspot.com 

Elinstankesprell.blogspot.com 

Ønsker du å følge Maria av Svaneberg videre? 

Se Ønsker bestillingsinformasjon du å følge Maria bakerst av Svaneberg i boken eller videre? ring 

Se kundeservice bestillingsinformasjon på tlf. 815 59 bakerst 202 (09.00 i boken – eller 15.00). ring 

kundeservice på tlf. 815 59 202 (09.00 – 15.00). 

Besøk oss på blogg.norskeserier.no og 

Besøk www.facebook.com/norskeserier 

oss på blogg.norskeserier.no og 

www.facebook.com/norskeserier 

Trygge tekstiler 

Trygge tekstiler 

• toppkvalitet til lavpris 

• toppkvalitet svært slitesterk til lavpris 

• svært kan vaskes slitesterk på 60°C 

• kan vaskes –også ullsokkene! på 60°C 

–også ullsokkene! 

Art.nr 111 Tynn elastisk bomullsokk 

Kløfri merinoull - svært slitesterk 

60% merinoull, 35% polyamid, 5% Lycra ® 

Kløfri merinoull 

80% merinoull, 15% polyamid, 5% Lycra ® 

Postboks 333 - 7301 ORKANGER 

Organisasjonsnr. 878684702 

Nettbutikk: 

Du mottar sokkene innen 3-4 dager 

www.ametrine.no 

Ikke oppkrav, regning ligger i pakken 

Ordretelefon 72 48 16 67 – Ordrefax 72 48 19 45 

Fyll inn din bestilling og navn/adresse. Klipp ut og postlegg, svarportoen er allerede betalt. 

ut >> 

SOKKER 

somIKKE 

strammer 

Ypperlig også 

for Ypperlig personer også med 

for personer diabetesmed 

diabetes 

merket ligger i orginal i orginal størr st 

RødeKors mars 2011 

RødeKors aug mars 2011

Comrade - din mobile venn 

Passer for alle som trenger et praktisk 

kjøretøy for å gjøre daglige ærend og 

ikke minst til turer og vennebesøk. 

Comrade krever ikke førerkort og 

kan benyttes på vanlig vei, fortau og i 

fotgjengerområder. Mange modeller. 

kan betjenes med 1 hånd. Har du lagt 

bilkjøring på hyllen, kan denne brukes. 

Røde Kors Leverandører 

Besøksadresse: Haakon VII’s gate 10 

Postadresse: postboks 1234 Vika, 0110 Oslo 

www.sbdl.no Tlf: 22 01 70 50 

FG Handel AS 

Samme som i nr.2 2011 

SETT HER 

- Enkel å manøvrere 

- Svingbart kapteinsete 

- Kjørelys foran og bak 

- Bremselys og blinklys 

- Varsellyd ved rygging 

- Kjørehastighet 10 km/t 

- Kjørelengde 30-40 km 

- Stor motorkraft 

- Kraftige batterier 

- Priser fra 10.000,- inkl. mva 

FG Handel AS 

Fossåsveien 19 

N-3132 Husøysund 

www.comrade.no 

www.kvale.no Tlf: 22 47 97 00 

Tlf: 33 30 48 35 

Mob: 908 907 49 

E-post: knut@fghandel 

I TOTAL har vi en tradisjon for å dele. Vi deler kompetanse og 

erfaringer på tvers av avdelinger og landegrenser i de 130 landene 

vi har virksomhet. Vi deler energibransjens forpliktelse til å finne, 

utvikle og levere energien verden trenger, og ansvaret for å løse 

de miljømessige utfordringene som følger med. 

Vi har spennende oppgaver som venter i fremtiden – og vi deler dem gjerne 

med deg. I de nærmeste årene sikter vi mot å utvikle funnene Hild og Atla 

i Nordsjøen. Vi er dessuten aktive innen leting på sokkelen. Nå ønsker vi oss 

flere erfarne medarbeidere med på laget. Les mer på www.total.no 

TOTAL E&P NORGE AS har i mer enn 40 år vært en av de aller største aktørene på norsk sokkel. Vi står for 13 prosent av TOTAL-gruppens 

samlede olje- og gassproduksjon. TOTAL-gruppen er et av verdens største olje- og gasselskap, med virksomhet i 130 land. 

Melvær&Lien Idé-entreprenør Foto: Anne Lise Norheim

B-Blad 

returadresse: 

Norges Røde Kors 

Postboks 450 

4896 Grimstad 

Prisgaranti på forsikring til alle medlemmer i Røde Kors 

Miljøgaranti 

WaterCircles er opptatt av deg og din 

fremtid. 

Skulle skaden inntreffe garanterer vi 

deg god informasjon om miljøvennlige 

alternativer til skadeerstatning. 

Servicegaranti 

WaterCircles garanterer god service og 

fornøyde kunder. Hos oss er det ingen 

telefonkø, og våre kunder får en fast 

kundekonsulent å forholde seg til. 

Holder vi ikke det vi lover til avtalt tid vil 

vi redusere din egenandel med kr. 1000 

ved skade. 

Ring 67 20 60 50 for et godt forsikringstilbud 

eller send SMS med kodeord TILBUD til 2440 

Alle som innhenter tilbud innen 1. oktober 2011 får tilsendt en førstehjelpspute. 

WaterCircles er et foregangsselskap og vil påvirke at erstatninger etter skade blir 

rettet mot mest mulig miljøvennlig forbruk. Dette får vi til ved å henvende oss til 

kunder, leverandører og samarbeidspartnere som deler ønsket om å fokusere på 

realistiske og effektive virkemidler for å bevare miljøet. WaterCircles donerer en 

andel av sin omsetning til miljøorienterte og humanitære organisasjoner. 

Les mer på www.watercircles.no/rodekors. 

Prisgaranti 

Dersom du ikke sparer kr. 1000 på å 

flytte dine forsikringer til oss, får du redusert 

din egenandel med kr. 1000 ved 

skade. WaterCircles sine kunder viser 

ansvar, er med på å bevare miljøet og 

utgjør et sunt forsikringsfelleskap. 

Dette gir lavere skadeutbetalinger og 

dermed lavere priser på forsikring. 

Samarbeidspartner med Røde Kors

magasinet - Røde Kors

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?