Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

150 Dokument nr. 42007–2008resultatene og fra Psykisk helsevern Østfold HFkan Aetat ikke se at søker har noe restarbeidsevnesom kan utnyttes i det ordinære arbeidslivetpå nåværende tidspunkt. Aetat anbefaler å søke100 % uføretrygd.Jfr. folketrygdloven § 11-6 er det ikke hensiktsmessigå fortsette attføringen på nåværendetidspunkt og sender saken tilbake til Trygdekontoretfor vurdering av andre ytelser.»A søkte så om uførepensjon. Hun fikk avslag avfylkestrygdekontoret i Østfold. Avslaget ble påanket,men stadfestet av Trygderetten i kjennelse 20.februar 2004. I Trygderettens kjennelse het det blantannet:«Retten er av den mening at vilkåret i lovens§ 12-5 om gjennomgått hensiktsmessig behandlingog attføring ikke var oppfylt på vedtakstidspunktet.I følge uttalelsen fra Psykisk helsevernHF var A fortsatt i behov av behandling og hunstartet i oktober 2002 i en terapigruppe ved poliklinikken.Etter rettens mening bør det samtidigmed, eventuelt etter at den medisinske behandlingener avsluttet, også vurderes om det skaliverksettes ytterligere attføringstiltak. Det vises idenne forbindelse til uttalelsen fra Fredrikstadattføringssenter hvorav det fremgår at A fungertetilfredsstillende da hun var der.På bakgrunn av at behandlings- og attføringskravetikke var oppfylt på vedtakstidspunktet,kan det ikke fastslås om det på vedtakstidspunktetforelå en varig medisinsk lidelse somhadde medført en varig funksjonsnedsettelse aven slik art og grad at den utgjorde hovedårsakentil en eventuell nedsatt inntektsevne. Heller ikkekan det fastslås om evnen til å utføre inntektsgivendearbeid var nedsatt med minst halvparten.Vilkårene i lovens §§ 12-6 og 12-7 anses ikkeoppfylt på vedtakstidspunktet.Retten viser for øvrig til ytelser som kan værerelevante under medisinsk behandling og attføring,og til ordningen med tidsbegrenset uføretrygdi enkelte tilfeller.»Deretter fremmet A krav om rehabiliteringspenger.Fredrikstad trygdekontor innvilget kravet, virkningstidspunktetble satt til 1. januar 2004. Virkningstidspunktetble begjært omgjort, slik at tilståelsenav rehabiliteringspenger ble gitt virkning fra 1.desember 2002. Fylkestrygdekontoret i Østfold stadfestetvirkningstidspunktet 1. januar 2004. I Trygderettenkjennelse 18. november 2005 ble fylkestrygdekontoretsvedtak opprettholdt. A anmodet så omgjenopptakelse av uførepensjonssaken, men anmodningenble endelig avslått i Trygderettens kjennelse27. oktober 2006.I klagen hit ble det blant annet anført at «trygdensorganer (Aetat)» hadde gitt misvisende opplysninger,og at dette var årsaken til at A ikke søkte omrehabiliteringspenger tidligere. Rettshjelper B menteat Fredrikstad trygdekontor hadde brutt sin veiledningspliktved ikke å veilede A til å søke om rehabiliteringspengeri stedet for uførepensjon, og at A«åpenbart trengte bistand fra trygdeetaten».Fristen for å klage til ombudsmannen er i utgangspunktetett år regnet fra forvaltningens endeligeavgjørelse i saken, jf. ombudsmannslovens § 6tredje ledd. På grunn av den nære sammenheng i defaktiske forhold i Trygderettens to kjennelser i dettesakskomplekset, ble det likevel besluttet å undersøkenærmere den delen av saken som var behandlet iTrygderettens kjennelse 18. november 2005 og somgjaldt virkningstidspunktet for tilståelse av rehabiliteringspenger.Etter den oppfatning Aetat Fredrikstad ga uttrykkfor i brevet 2. oktober 2002 til Fredrikstadtrygdekontor om As manglende mulighet for å deltai det ordinære arbeidslivet, syntes det umiddelbartforståelig at A begrenset sin søknad til kun å gjeldeuførepensjon. I brev herfra 21. juni 2007 til Arbeidsogvelferdsdirektoratet ble det også lagt til grunn atFredrikstad trygdekontor ved den forberedende behandlingenav As søknad 19. november 2002 omuførepensjon var kjent med Aetats klare anbefalingtil henne om å søke uførepensjon. Det ble derforbedt opplyst hvilken betydning Fredrikstad trygdekontortilla innholdet i Aetats brev 2. oktober 2002ved behandlingen av As søknad, som bare gjaldtuførepensjon. Det ble også bedt om direktoratets synpå om trygdekontoret handlet i strid med sin veilednings-og undersøkelsesplikt, jf. folketrygdloven§ 21-1 jf. forvaltningsloven § 11 og § 17, ved ikke åundersøke nærmere om det ville være et alternativfor A også å søke andre trygdeytelser, siden det vartrygdekontorets oppfatning at hun til tross for Aetatsanbefaling fortsatt ikke fylte vilkårene for å få innvilgetuføretrygd.I Arbeids- og velferdsdirektoratet svarbrev hetdet blant annet:«Det er en rekke vilkår som må være oppfylt forat uførepensjon kan innvilges. Et av vilkårene erat hensiktsmessig attføring skal være gjennomførteller forsøkt gjennomført, jf folketrygdloven§ 12-5. Tidligere Aetat hadde ansvar for å vurdereom (ytterligere) attføring var hensiktsmessigeller ikke, mens trygdeetaten skulle vurdere omde øvrige vilkårene i folketrygdloven kapittel 12var oppfylt og fatte vedtak. Det ble derfor ansettsom lite heldig at Aetat anbefalte bruker å søkeom uførepensjon. Dette kunne lett skape forventingerhos bruker om at vedkommende hadde retttil ytelsen, noe som ikke alltid var tilfelle forditrygdeetaten i sin vurdering kom til at de øvrigevilkårene ikke var oppfylt.Det fremgår av trygdekontorets saksfremstilling(...) at det har bygd sin vurdering av attføringsvilkåretpå Aetats brev av 02.10.02 og denvedlagte sluttrapporten fra Fredrikstad attføringssenterAFT (...). Trygdekontoret har konkludertmed at attføringsvilkåret var oppfylt.Ved denne vurderingen har trygdekontoret lagtavgjørende vekt på opplysningene fra Aetat.Trygdekontoret fant imidlertid ikke at sykdomsvilkåreti folketrygdloven § 12-6 og det ervervsmessigvilkåret i § 12-7 var oppfylt, og blederfor innstilt på at kravet skulle avslås.»Til spørsmålet om trygdekontorets veiledningsogundersøkelsesplikt uttalte direktoratet blant annet: