Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

182 Dokument nr. 42007–2008utgifter i så henseende. Når det gjaldt spørsmåletom arbeidsgodtgjøring falt det utenfor det vi rentrettslig kunne ta stilling til.»Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«1. Spørsmålet om enkeltvedtakI barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 § 6-1 annetledd er det bestemt at avgjørelser «som gjelder ytelserog tjenester etter denne loven skal regnes somenkeltvedtak», og at enkeltvedtak som barneverntjenestenhar truffet, kan påklages til fylkesmannen, jf.§ 6-5. Et enkeltvedtak er en «avgjørelse som treffesunder utøving av offentlig myndighet og som generelteller konkret er bestemmende for rettigheter ellerplikter» til en eller flere bestemte personer, jf.forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 første leddbokstav a) og b).Barnevernloven § 4-15 har bestemmelser omvalg av plasseringssted av barn når det er truffet vedtakom omsorgsovertakelse. Hvorvidt valg av fosterhjemi slike situasjoner er et enkeltvedtak som utløserbl.a. klagerett, er omhandlet i lovens forarbeider,jf. Ot.prp. nr. 44 (1991-92) om lov om barneverntjenester,på s. 79. Det heter bl.a.:«Etter barnevernloven vil imidlertid spørsmåletom institusjonsplassering, i likhet med spørsmåletom fosterhjemsplassering, vanskelig kunnevurderes isolert, fordi plasseringsspørsmålethenger så nøye sammen med det vedtak som girgrunnlag for tiltaket; for eksempel vedtak om ansvarsovertakelseeller hjelpetiltak. Etter departementetsoppfatning synes det derfor likevel ikkegrunnlag for å anse verken avgjørelser om tildelingav plass i institusjon eller fosterhjem somselvstendige vedtak.»Det er også i juridisk litteratur lagt til grunn atvalget av det konkrete fosterhjem ikke er å anse somet enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, se bl.a.Kari Ofstad og Randi Skar, Barnevernloven, Kommentarutgave(2004), på sidene 207, 268-269.Forholdet til forvaltningsloven er også omhandleti retningslinjer 15. juli 2004 til lov om barneverntjenester,Q-1072B, hvor det under overskriften«Avslag på søknad om å bli fosterforeldre kan ikkepåklages» står:«Heller ikke barneverntjenestens beslutning omendelig å godkjenne eller ikke godkjenne et fosterhjemi forhold til et konkret barn kan ansessom enkeltvedtak.»I en sak inntatt i ombudsmannens årsmelding for1990 s. 51 ble spørsmålet om klagerett for besteforeldresom ønsket å bli fosterforeldre, tatt opp meddaværende Sosialdepartementet. Saken ble behandletetter barnevernloven 17. juli 1953. Jeg sluttetmeg til departementets syn om at det ikke forelå klageadgangi den konkrete saken, men jeg reservertemeg mot departementets generelle syn på om denavgjørelsen som treffes om et fosterhjem skal godkjenneseller ikke, må anses som et enkeltvedtak. Ibrev til departementet skrev jeg blant annet:«Det vil forekomme situasjoner der nettopp denneside av omsorgsspørsmålet får en så vidt dominerendebehandling at reglene for enkeltvedtak- bl.a. om klage - bør følges. Et praktisk tilfelleer at den plassering som er bestemt i forbindelsemed omsorgsovertakelsen, ikke er blitt effektuerteller håndhevet, med den følge at barnetgjennom en viss tid har hatt et opphold hos andrepersoner enn sine foreldre - f.eks. besteforeldre -og at disse senere ønsker forholdet formalisert iform av en fosterhjemsgodkjenning. Gode grunnertaler da for å følge reglene om enkeltvedtak.»I den foreliggende saken er det ikke fattet vedtakom omsorgsovertakelse av As søstre. Barna bordessuten allerede hos han. Det vil si at han har overtattden daglige omsorgen for barna, i overensstemmelsemed foreldrenes ønske og med barneverntjenesten.Hans ønske om å bli godkjent som fosterhjemskyldes blant annet et ønske om å få klarhet ihvilke rettigheter han har i forhold til barneverntjenesten.Situasjonen skiller seg dermed fra eksempleneomtalt i juridisk litteratur og retningslinjene.Jeg kan ikke se at fylkesmannen har besvartspørsmålet om det kan være grunn til å behandle enanmodning om å bli fosterforeldre når man alleredehar et barn boende hos seg, annerledes enn en generellanmodning om å bli fosterhjem. For min vurderingav denne saken, har jeg kommet til at det ikke ernødvendig å ta uttrykkelig stilling til enkeltvedtaksspørsmålet.Jeg vil vurdere å ta det opp på genereltgrunnlag med Barne- og likestillingsdepartementet.Etter barnevernloven § 2-3 fjerde ledd skal fylkesmannenogså føre tilsyn med barnevernvirksomheteni kommunen, herunder påse at kommunene utførerde oppgaver de er pålagt etter loven. Det innebærerat selv om det ikke foreligger et enkeltvedtakmed tilhørende klagerett, kan en klage på barneverntjenestenbringes inn for fylkesmannen til gjennomgang.Fylkesmannen har da også flere ganger værtinne i denne saken, både som klageinstans og somtilsynsmyndighet.2. Private plasseringer2.1 Rettslig utgangspunktForeldre har i utgangspunktet anledning til å plasseresine barn til oppfostring hos andre. Men etter barnevernloven§ 4-7 kan barneverntjenesten kreve ågodkjenne plasseringsstedet hvis plasseringen varerlengre enn to måneder. Grunnlaget for et slikt krav,er det samme som for å gjøre undersøkelser etter§ 4-3, det vil si det må være rimelig grunn til å antaat det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltaketter barnevernloven kapittel 4.Etter barnevernloven av 1953 skulle alle privateplasseringer av en viss varighet anses som fosterhjemsplasseringer,og fosterhjemmet skulle godkjennesav helse- og sosialstyret på samme måte