Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4203forhold som tyder på at den innsatte ikke tåler det regimetsom retten har gitt bemyndigelse til. Ansvarsfordelingenmellom domstol (som gir bemyndigelsen),påtalemyndigheten (som benytter den), ogfengselet som til daglig har tilsynet med den innsatte,må ikke føre til at ansvaret «pulveriseres», slik atingen føler forpliktelsen til å ivareta den innsatteshelse.Den innsattes forsvarer har en sentral funksjon iden offentlige strafferettspleien. Fengselets informasjonspliktinkluderer derfor også forsvareren, someventuelt kan fremme begjæring om lempninger iinnsettelsesvilkårene.3.5 Ved overføringer mellom ulike fengsler forinnsatte som er idømt en fengselsstraff på til og medti år, og der den innsatte selv har søkt overføring,treffes overføringsvedtaket av leder av fengseletsom skal motta den innsatte, jf. straffegjennomføringsloven§ 6 og retningslinjenes pkt. 2.2. Der deter idømt fengselsstraff over ti år, treffes vedtaket avden region der mottakende anstalt ligger.Den anstalten der innsatte befinner seg, må gimottakende anstalt nødvendig informasjon om deninnsattes situasjon og behov. Selv om slik informasjonmåtte finnes i fangejournal eller materiale somtilflyter mottakende anstalt, kan det være nødvendigå gjøre tjenestemennene der - og selvfølgelig fengselshelsetjenesten- uttrykkelig oppmerksomme påproblemer den enkelte innsatte måtte ha. Det gjeldersærlig dersom den innsatte vurderes som suicidal.Det kan være grunn til å vurdere rutiner som sikrerat slik informasjon blir gitt, dersom slike rutiner ikkealt finnes.3.6 Kriminalomsorgens sentrale forvaltning harfremhevet betydningen av at de tilsatte i fengslenebesitter bred kunnskap om hvordan de skal forholdeseg til mennesker som er i en vanskelig livssituasjon,slik at de i sin daglige kontakt med de innsatte er istand til å fange opp faresignaler og følge opp dissepå en adekvat måte. Den redegjørelsen som er mottatt,tyder på at det i fengselsutdanningen er et sterktfokus på problemstillingene og at det gjøres et betydeligarbeid for å øke kompetansen hos de tilsatte.Jeg har likevel merket meg at fengselstilsatte i enkelteav de rapportene som er mottatt, etterlyser en bedreopplæring i håndtering av selvdrapssituasjoner.3.7 Jeg har fra KSF mottatt tallmateriale som viserantall rapporterte selvdrap i norske fengsler i periodenfra 1999 og frem til desember 2005 samt kopierav rapporter fra selvdrap ved norske fengsler fra2003 til og med 2005. Tallmaterialet og rapporteneer gjennomgått her. Rapportene gir et generelt inntrykkav at kriminalomsorgens rutiner ved selvdrap ifengsler i det vesentlige blir fulgt, og at det i etterkantav slike hendelser foretas en evaluering og oppfølgningved den enkelte anstalt.Det mottatte materialet bekrefter at særlig denførste tiden i varetekt og etter dom er en vanskeligperiode, og at det også senere under soningen kanpekes på risikofaktorer og perioder som gjør deninnsatte særlig sårbar. Overgangen fra et liv i et lukketfengsel til en mer fri tilværelse i en åpen anstaltkan paradoksalt nok være det som skal til for at eninnsatt realiserer eventuelle selvdrapsplaner, slik tilfelletsynes å være i den saken som dannet opptaktentil undersøkelsen her. Det vil neppe være mulig - ogheller ikke behov for - å gi alle innsatte særskilt oppfølgingi slike perioder. Målet må være å kanalisereressursene på de innsatte som virkelig trenger det, ogda nettopp med sikte på de periodene da de erfaringsmessiger mest utsatt.Naturlig nok vil selvdrap og selvdrapsforsøknormalt skje i situasjoner der den innsatte er alene,noe som også fremgår av de mottatte rapportene.Den innsattes rett til privatliv er en grunnleggendemenneskerettighet som selvfølgelig må respekteres.Samtidig vil det i enkelte kritiske situasjoner kunnevære avgjørende at kriminalomsorgen gir den innsattesærskilt oppfølgning. Denne oppfølgningenkan innebære at den innsatte ikke overlates til segselv. Et eksempel på at slik oppfølgning ikke er gitt,synes å være selvdrapet i Gjøvik fengsel 7. november2003, der den innsatte tok livet sitt umiddelbartetter å ha fått vite at retten hadde forlenget varetektsfengslingen.Jeg har også festet meg ved dødsfallet iBergen fengsel 5. august 2003. Den innsatte haddeder sittet på dublert celle, og tok livet sitt etter at denandre innsatte var blitt overført til en annen avdeling.Det er viktig å understreke at jeg ikke har undersøktdisse sakene særskilt, og at jeg derfor ikkehar grunnlag for å si noe om fengselspersonalet kunneklandres eller ikke. Det vesentlige er at man tarlærdom av slike hendelser som dette og setter i verkforebyggende tiltak mot liknende situasjoner i fremtiden.I forbindelse med oversendelsen av registrertejournalhendelser som omhandlet selvskadetilfeller/selvdrapsforsøk i perioden fra 2000 til og med 2005,opplyste KSF at den aktuelle utskriften ikke ga enhelt fullstendig oversikt over alle tilfellene av selvbeskadigelsefor dette tidsrommet. KSF oppga atdette delvis skyldtes mangelfulle rapporteringsrutiner,men også andre forhold som usikkerhet knyttettil definisjonen av hva som er en selvbeskadigelse.Jeg har merket meg KSFs opplysning om at det arbeidesaktivt med å forbedre disse rutinene og forventerat mangler i disse rettes opp så snart som mulig.Det vises i denne forbindelse til at det i retningslinjenetil straffegjennomføringsloven pkt. 3.29 eroppstilt et krav om at alvorlige selvbeskadigelser ogselvdrapsforsøk uten opphold skal rapporteres tilKSF.Sammenfatningsvis vil jeg understreke at det erKSF som har det overordnede og koordinerende ansvaretfor kriminalomsorgen, og dermed i siste instansde innsatte. Helsevesenet har et særlig ansvarfor de innsattes helse, men kriminalomsorgen måselv både ha kompetanse til og være organisert slikat helsetjenestene kommer de innsatte til gode på entilfredsstillende måte.»