Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4257som medførte etterberegningen, ble «oppdaget» avtollvesenet. Det ble vist til at direktoratets oppfatningsyntes å være at «feilen» ikke var «oppdaget» førmyndighetene nærmest var rede til å fremme et krav.Selskapet mente feilen alt var «oppdaget» da det blebesluttet å forfølge forhold som var avdekket underbokettersynet og at tollvesenet allerede sommeren1998 «oppdaget» den anførte «feilen» fordi de da blekjent med betalingen av de såkalte «Service Fees».Foreldelsesfristen etter tolloven § 58 annet ledd førstepunktum utløp da senest høsten 2001 og i god tid førOslo og Akershus tolldistrikts vedtak 19. desember2001. Det ble hevdet at uttrykket «oppdaget feilen»ikke kan strekkes til at tollmyndighetene gis tid og anledningtil å trekke en endelig rettslig konklusjon iforhold til grunnlaget for sitt krav og at det språkligsett er åpenbare grenser for hvor sent i en bokettersynsprosessman skal kunne anses for å ha oppdageten feil. Foreldelsesregelen er basert på en avveiningav myndighetenes interesse i en forsvarlig saksbehandlingstid,og hensynet til at vareeieren skal kunneinnrette seg i tillit til den deklarering som har vært foretatt.Videre ble det vist til at det i valget mellomtolkningsalternativer må være relevant å se hen tilEUs tollkodeks (rådsforordning (EØF) nr. 2913/92 av12. oktober 1992, endret ved rådsforordning (EF) nr.2700/2000 av 16. november 2000) artikkel 221 om attollkrav foreldes tre år etter innførsel med mindre detdreier seg om en handling som er underlagt straffeprosessuellforfølgning. Selskapet viste til at dette måtilsi at den norske regelen om tilleggsfrist tolkesstrengt slik at det ikke skapes større avstand mellomregelverket i EU og i Norge enn nødvendig. Underhenvisning til EØS-avtalens fortale som omtaler formåletmed EØS-samarbeidet ble det anført at en storavstand mellom regelverket i EU og i Norge når detgjelder tollprosedyrer, ikke harmonerer med EØS-avtalen.Norges EØS-rettslige forpliktelser er da et vesentligargument mot det tolkningsalternativ tollmyndighetenehar lagt til grunn.Det ble besluttet å undersøke nærmere den delenav klagen som gjaldt Toll- og avgiftsdirektoratets anvendelseav foreldelsesregelen i tolloven § 58 annetledd første punktum. I brev til direktoratet ble detbedt om merknader til i hvilken grad de hensyn somligger til grunn for foreldelsesreglene i foreldelsesloven18. mai 1979 nr. 18 om bl.a. innrettelse og vernom «status quo» gjør seg gjeldende for fortolkningenav vilkåret i tolloven § 58 annet ledd første punktumknyttet til friststart, samt om tilleggsfristen i foreldelsesloven§ 10 første ledd om «manglet nødvendigkunnskap om fordringen eller skyldneren» har overføringsverdipå tolloven § 58 annet ledd første punktum.I tillegg ble det bedt om at direktoratet ga sitt synpå om endringen og utvidelsen av fristregelen i tolloven§ 58 første ledd (jf. endringslov 3. juni 1994 nr.14) fra 18 måneder til 3 år var relevant og kunne tilleggesvekt i forhold til fortolkningen av vilkåret om åha «oppdaget feilen» og dermed når fristen skulle løpefra. Direktoratet ble videre bedt om å kommentereom «oppdaget» og «feilen» i bestemt form kunne anseså si noe nærmere om tolkningen og anvendelsenav regelen både generelt og i forhold til denne saken.Også de øvrige anførslene i klagen hva gjaldt foreldelsesspørsmåletble bedt kommentert.Toll- og avgiftsdirektoratet redegjorde i svarbrevetfor regelverkets utvikling og for utviklingen innenvareførselen og tollbehandlingen av varer. Det blevist til at ordningen med fortolling av varer har værtgjenstand for betydelige endringer de senere årene ogat «oppdaget feilen» må tolkes på denne bakgrunnen.Direktoratet påpekte at bestemmelsen ble innført i entid da «både dokumenter og varer faktisk ble lagtfrem for tollvesenet for kontroll» og at tollvesenet ikkelenger fører kontroll med deklarasjonsdokumenterpå fortollingstidspunktet ut over feilkontroll og noenstikkprøver, noe som er begrunnet i næringslivets behovfor rask tollbehandling. Det ble videre vist til atsiden det nå gjelder et selvdeklareringsprinsipp påtollvesenets forvaltningsområde, er tollvesenet avhengigav at parten setter seg inn i regelverket ogoppgir riktige opplysninger. Tollvesenets kontroll avfortollinger er på denne bakgrunn i dag i hovedsakbasert på regnskapskontroller i ettertid. En slik kontrollvil ofte befatte seg med et stort antall enkeltfortollingerforetatt over en lengre tidsperiode. Globaliseringenog utviklingen i internasjonal handel har videreført til at problemstillingene er mer komplekseog annerledes enn tidligere. Ellers mente direktoratetat det er lite igjen av «status-quo» hensynet ved uaktsom/forsetteligovertredelse siden vareeieren i sliketilfeller kan få etterberegnet krav inntil 10 år etter innførselen.Direktoratet viste også til at det ikke forelåen frivillig/avtalerettslig disposisjon til grunn for tollvesenetskrav slik tilfellet normalt er etter foreldelsesloven,og at krav på toll er et utslag av Stortingets beskatningsmyndighet.Til spørsmålet herfra som gjaldtforeldelsesloven § 10 (om ett års tilleggsfrist ved uvitenhetog andre hindringer) anførte direktoratet atdenne har begrenset overføringsverdi på fristregelen itolloven ved at det blant annet foretas om lag 4 millionerfortollinger hvert år mens de fleste kreditorersom foreldelsesloven gjelder bare har en eller et begrensetantall debitorer. Bruken av bestemt form «feilen»tilsier videre at det ikke er tilstrekkelig at tollvesenethar oppdaget at noe er feil, tollvesenet må haoppdaget en konkret feil. Uttrykket «feilen» må omfatteet visst element av subsumsjon.Til As sak spesielt, ble det blant annet vist til athva som ligger i «oppdaget feilen» må undergis endynamisk tolkning og at det ikke kan være tilstrekkeligat tollvesenet har oppdaget at noe er feil eller harfått tilgang til alt relevant materiale. Materialet måogså være gjennomgått og vurdert i lys av gjeldenderett, og det konkrete avviket må være identifisert. Selskapetstolkning av artikkel 221 i EUs tollkodeks blevidere bestridt av direktoratet. Det ble vist til at det ikkeer et vilkår etter bestemmelsen at strafferettsligforfølgning er iverksatt, det er tilstrekkelig at vilkårenefor slik forfølgning er til stede. Direktoratet mente