Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4271loven inneholder hovedregelen om at ektefeller ikkekan stifte gjeld med virkning for den andre, jf. § 40,med unntak for vanlige avtaler om daglige hushold,den enkelte ektefelles nødvendige behov, leie av fellesbolig samt oppfostring av barn, jf. § 41. Slik jegforstår skattefogdkontoret, er hensikten med henvisningentil disse reglene å vise at det skal tas hensyntil den andre ektefellen og dennes inntekt og formueved anvendelsen av ettergivelsesreglene. Ektefellenesees til en viss grad under ett ved anvendelsen avreglene, og slik jeg oppfatter skattefogdkontoret erdet dette som legges til grunn som et utgangspunktved vurderingen av ettergivelse.Ordlyden i bestemmelsen om ettergivelse av arbeidsgiveravgifti den såkalte billighetsforskriften18. juni 1997 nr. 608 § 2 er noe annerledes enn tilsvarendebestemmelser for eksempel i skattebetalingsloven§ 41 og merverdiavgiftsloven § 69. Billighetsforskriften§ 2 bestemmer at bl.a. arbeidsgiveravgiftkan settes ned eller ettergis når det pågrunn av «spesielle omstendigheter vil virke ubilligå fastholde kravet». Ordlyden i bestemmelsen kanantyde at avgiftsmyndighetene kanskje kan praktiserebestemmelsen noe mer restriktivt enn den lignendebestemmelsen i skattebetalingsloven § 41. Dettekan i tillegg formentlig underbygges ved de reellesærtrekk som knytter seg til arbeidsgiveravgiften oginnfordring av den. Samtidig er ordlyden i billighetsforskriftennokså generell. Jeg har derfor en viss forståelsefor at skattefogdkontoret mener det kan tashensyn også til ektefellens inntekt og formue vedvurdering av ettergivelse. Dette kan sies å underbyggesytterligere ettersom ektefellenes samlede økonomitas i betraktning andre steder i regelverket i forholdtil vurderinger som går på inngrep i en personsøkonomi og regler som går på forholdet mellom ektefeller.De regler skattefogdkontoret har vist til girimidlertid en hovedregel om ektefellenes separateøkonomi, og gir for øvrig etter sin karakter uttrykkfor en svært begrenset understøttelse og felles ansvarsom sikrer den annen ektefelle et minimum av økonomisktrygghet. Ektefeller har en gjensidig underholdsplikt,jf. ekteskapsloven § 38. Videre kan detsies at dekningsloven § 2-7 første ledd hensyntardenne underholdsplikten, samt forsørgerplikten. Tilsvarendegjelder for dekningsloven § 2-3 fjerdeledd. Men det er hele tiden tale om svært begrensedeøkonomiske verdier. Hovedregelen er fortsatt at ektefellerikke kan stifte gjeld med virkning for denandre, jf. ekteskapsloven § 40.Når ettergivelse av en gift persons gjeldsansvar iforhold til gjeld pådratt i dennes næring, her arbeidsgiveravgift,skal vurderes, må utgangspunktet forvurderingen hva gjelder økonomiske forhold væredenne personens selvstendige økonomi. Skattedirektoratetsmelding nr. 12/02 Lemping av skatter og avgiftermed renter og omkostninger, gir under punkt3.2.3 i forbindelse skattebetalingsloven § 41 uttrykkfor at «[e]t utgangspunkt ved denne vurderingen kanvære dekningsloven § 2-7». Dette gjelder i forholdtil skyldneren selv og hva denne trenger for å underholdeseg selv og sin husstand, og om det sett hen tildette vil være «særlig ubillig eller uforholdsmessigtrykkende» etter skattebetalingsloven § 41 å fastholdeskatten. Skattedirektoratets henvisning til dekningsloven§ 2-7 kan derimot ikke sies å innebære atdet skal sees hen til ektefellenes samlede inntekt ogformue ved vurderingen av om det «vil virke ubilligå fastholde kravet». Dette er noe annet enn å vurdereskyldnerens egen inntekt og formue opp i mot de behovdenne har for å kunne underholde seg selv ogsin husstand.Det kan ikke være en forutsetning at man økonomisksett er avhengig av underhold fra sin ektefelle,og dermed er innenfor ekteskapsloven § 38, for at ettergivelseskal være aktuelt, og at dersom slikt underholdkan gis av ektefellen så er ettergivelse uaktuelt.Motsatt vil ikke det forhold at man økonomiskikke er avhengig av underhold fra sin ektefelle, ellerat man trenger underhold og at slikt underhold kangis av ektefellen, nødvendigvis utelukke ettergivelse.Tilsvarende gjelder i forhold til dekningsloven§ 2-7 første ledd. Å anvende ekteskapsloven § 38,dekningsloven § 2-3 eller dekningsloven § 2-7 pådenne måten i forhold til billighetsforskriften § 2 vilvære å gi reglene i ekteskapsloven og dekningslovenfor vidtgående konsekvenser i forhold til hva reglenefaktisk regulerer. I forhold til billighetsforskriften§ 2 bør ektefeller som hovedregel ikke sees på somen økonomisk enhet.KonklusjonEtter dette er jeg kommet til at den vurderingen skattefogdkontorethar foretatt i vedtaket 13. november2006 i for stor grad åpner for tvil om vurderingen erriktig og fullstendig nok i forhold til vilkårene i billighetsforskriften§ 2. Skattefogdkontoret har riktignoki korrespondansen hit vist til at «også søker alenehar økonomi som gjør det mulig å nedlegge trekktil dekning av kravet», men begrunnelsen for hvorforettergivelse ikke skal gis og hvilke vurderingstemaersom er benyttet synes å ha variert noe hos skattefogdkontoret.Videre synes det å ha blitt lagt vekt påektefellenes samlede inntekt og formue, noe jeg somdet fremgår foran setter et spørsmålstegn ved berettigelsenav i denne saken. Henvisningen til reglene iekteskapsloven og dekningsloven er ikke særlig begrunnet,og betydningen av inntekten og formuen tilektefellene samlet er ikke nærmere utdypet. Detopprinnelige vedtaket er videre for upresist i forholdtil hva som er vurderingstemaet og begrunnelsen forikke å ettergi, og personkretsen det tas hensyn til erfor vagt angitt, jf. også det som er sagt ovenfor omforholdet til sønnen B.Jeg må på denne bakgrunn be om at Buskerudskattefogdkontor foretar en ny vurdering av hvorvidtettergivelse skal gis, og ber om å bli orientert om utfalletav avgjørelsen når den foreligger.»