Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

274 Dokument nr. 42007–2008lingsreglene i lov og forskrift eller saksbehandlingenellers ikke oppfyller det grunnleggendekravet om forsvarlig saksbehandling. Om en parthar krav på dekning av tap, herunder kostnader,som vedkommende lider på grunn av at saksbehandlingenhar vært ulovlig eller uforsvarlig, måsom utgangspunkt avgjøres etter alminneligeregler om det offentliges erstatningsansvar. Vifinner grunn til å peke på at spørsmålet om hvorlangt en part etter alminnelige erstatningsrettsligeregler kan kreve erstatning for saksbehandlingsfeilsom er begått på ett stadium av en sak,men som siden er rettet opp i forvaltningen innenforrammene av en ordinær saksbehandling(herunder gjennom klagesaksbehandling), i litengrad er avklart. Vi antar at førsteinstansens ogklageinstansens saksbehandling etter omstendighetenemå ses samlet i en erstatningsrettslig vurdering,men ser ikke grunn til å gå nærmere innpå spørsmålet her.Forvaltningsloven § 36 gir, så langt bestemmelsenrekker, rett til dekning av saksomkostningerpå objektivt grunnlag og etter en særskiltprosedyre. Det kreves i prinsippet ikke at det erbegått feil i form av brudd på saksbehandlingsreglereller på annen måte, så lenge vedtaket erendret til gunst for parten. Forvaltningsorganetsavgjørelse etter forvaltningsloven § 36 kan påklages.Ordningen etter forvaltningsloven § 36innebærer i praksis visse fordeler for den private,både materielt og prosessuelt, sammenlignetmed det som følger av alminnelige erstatningsrettsligeregler. Rekkevidden av retten etter § 36er likevel begrenset på viktige punkter. For eksempelgir forvaltningsloven § 36 første ledd ikkekrav på dekning av kostnader som en part harsom følge av at feil begås i førsteinstansen hvisfeilen rettes opp innen det treffes vedtak i klageinstansenog vedtaket ikke blir endret til gunstfor parten ved at klageinstansen treffer nytt, negativtrealitetsvedtak.Utenfor saker om enkeltvedtak er det for øvrigikke noen mulighet til å forankre krav omdekning av kostnader for saksbehandlingsfeil iforvaltningsloven § 36 første ledd. Isolert sett eren ren opphevelse av et avslag på en søknad omen tillatelse en prosessledende beslutning, og ikkeet enkeltvedtak. Det alminnelige utgangspunkter at lovgivningen om forvaltningsprosessenikke gir noe rettskrav på saksomkostningerom en gis medhold i prosessledende beslutninger.Klageinstansen kan som utgangspunkt velgeom den skal treffe nytt vedtak i saken eller opphevedet og sende saken tilbake til underinstansen,jf. forvaltningsloven § 34 fjerde ledd. Å ladette valget få betydning for sakskostnadsspørsmåletder det endelige utfallet likevel blir avslag,kan synes noe ubegrunnet. Vi nevner at slike beslutningerogså ellers står i en annen stilling ennvedtak om sakens realitet. De kan normalt ikkepåklages, og de kan normalt heller ikke gjøres tilgjenstand for søksmål.2. Sivilombudsmannen uttaler, i forlengelsenav synspunktet om at det normalt ikke skal kostenoe å få sin sak behandlet:«I tilfeller der vedtaket oppheves på grunn avsaksbehandlingsfeil, og dette har påført den privatepart utgifter, vil det dessuten normalt værerimelig at utgiftene bæres av den som har begåttfeilen - altså forvaltningen. Et slikt synspunkthar en viss støtte i alminnelige culpabetraktninger.»Vi er, som en rettspolitisk betraktning, enig iat det forhold at et vedtak oppheves på grunn avat et forvaltningsorgan har begått en saksbehandlingsfeil,taler for at den private parten skal slippeå bære de særlige kostnadene som oppstårsom følge av at feilen er begått. Opphevingen vilnormalt (men ikke alltid) ha bakgrunn i at det ergjort en eller flere feil fra forvaltningens side, ogat feilen er av et visst alvor. Når vedtaket opphevespå grunn av saksbehandlingsfeil, skjer dettesåledes normalt fordi det er grunn til å tro at feileneller feilene kan ha virket bestemmende påvedtakets innhold, sml. forvaltningsloven § 41.3. Om betydningen av at dagjeldende § 36annet ledd ble opphevet i 1995, viser vi i førsterekke til vårt brev fra 2003. Vi avviser der opphevingenav § 36 annet ledd som et avgjørendeargument for å omtolke § 36 første ledd i samsvarmed det som antydes av Sivilombudsmannen.Samtidig peker vi på at det er mulig å gjøreunntak der den tradisjonelle tolkingen i konkretesaker vil gi et urimelig resultat.Vi finner særlig grunn til å fremheve at enomtolking i samsvar med den som skisseres avSivilombudsmannen, i praksis ville innebære enslik endring som Stortinget ikke vedtok i 1995.Omtolkingen ville dessuten gå lenger i retning avå etablere en rett til å kreve saksomkostningerenn det som ville vært utfallet hvis Stortinget i1995 beholdt dagjeldende § 36 annet ledd.Etter vårt syn vil den tolkingen som antydesav oss i brevet i 2003 ivareta hensynet til å unngåurimelige resultater, samtidig som en forholderseg lojalt til Stortingets vedtak i 1995. Vi er ikkeblinde for at en rett til kostnadsdekning, forankreti forvaltningsloven § 36 første ledd, bådeprinsipielt og trolig praktisk vil styrke partensmulighet for dekning av kostnader sammenlignetmed en skjønnsmessig preget adgang til å tilkjennesaksomkostninger. Hvis et rettskrav etableres,blir det i større grad opp til forvaltningen åargumentere for at det ikke er grunnlag for kravet.Hvorvidt det skal etableres et rettskrav påsaksomkostninger i slike tilfeller er etter vårt synet prinsipielt spørsmål som Stortinget bør ta stillingtil på bakgrunn av forutgående utredning oghøring.Det kan spørres om det er mulig å oppstillenoe mer presise retningslinjer for når forvaltningenbør tilkjenne saksomkostninger ved en renopphevelse av et avslag på en søknad om tillatelse.Etter § 20-12 i tvisteloven 2005, som ennå ikkeer trådt i kraft, kan en part i en rettssak krevedekket kostnader fra det offentlige hvis feilenskyldes at retten er «vesentlig å bebreide» (førsteledd bokstav b). Etter vårt syn vil dette momentetvære et viktig argument for å tilkjenne omkostningerogså når forvaltningen begår saksbehandlingsfeil.Dette innebærer i realiteten ikkenoe mer enn det som allerede følger av en vurderingetter alminnelige erstatningsrettslige regler.4. Avslutningsvis i brevet hit blir vi bedt omå opplyse hvorvidt de økonomiske konsekvenseneav en omtolking fremstår som like usikre idag som ved lovendringen i 1995. Vi har ikke foretattnoen undersøkelse av de økonomiske konsekvenseneav å gi en part krav på saksomkostningeri de nevnte tilfellene. Vårt inntrykk er atde kravene som i dag fremsettes, i gjennomsnitter betydelig høyere enn for noen år siden. Vi harikke grunnlag for å si om en slik beskrivelse er