Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4291Begrepet «bygningsmyndighetene» favner ombåde kommunen og fylkesmannen som klageinstans.Denne avsluttende presiseringen kan altså indikereat rammetillatelsen først anses gitt når bygningsmyndighetenesendelige vurdering foreligger. Påsamme måte som ved bruken av «foreløpige tillatelser»finner jeg det imidlertid vanskelig å tilleggelovgiver en bestemt oppfatning av et såpass komplekstspørsmål uten sikrere holdepunkter i forarbeidene.I det siterte utdraget redegjøres det også for hvasom skjer videre i søknadsprosessen etter at den «foreløpigetillatelsen» er gitt. Etter dette tidspunktet erdet i det vesentlige tiltakshavers ansvar «å få fastlagtdetaljene i saken, slik at myndighetene kan gi denendelige tillatelse, også avklaring i forhold til andremyndigheter».Tiltakshaveren pålegges med andre ord en aktivitetspliktfor å sikre videre fremdrift i søknadsprosessen.Aktivitetsplikten omfatter arbeidet med åfastlegge detaljer i saken, typisk detaljprosjekteringog utforming av søknad om igangsettingstillatelse.Mer relevant for forståelsen av treårsfristens utgangspunkter at tiltakshaver skal sørge for «avklaringi forhold til andre myndigheter».Det er naturlig å forstå «andre myndigheter» ilys av at den «foreløpige tillatelsen» avgjør forholdettil plan- og bygningsloven. Aktivitetspliktenoverfor «andre myndigheter» vil da omfatte vurderingenav tiltaket opp mot andre regelsett enn planogbygningsloven, for eksempel forholdet til branntekniskekrav. En slik forståelse synes også i trådmed begrepsbruken i plbl. § 95a andre ledd.Klageinstansbehandlingen kan derimot nepperegnes som en avklaring i forhold til andre myndigheter.Det er som nevnt klageinstansbehandlingensom endelig «avgjør at tiltaket, i forhold til plan- ogbygningsloven, kan realiseres», og da klageinstansenpå samme måte som kommunen tar stilling tilsøknaden om rammetillatelse, er det naturlig å sedisse prosessene i sammenheng. Dette underbyggesav at klagen til fylkesmannen er initiert av andre enntiltakshaver, og at tiltakshaver ikke kan påvirkefremdriften i klagesaksbehandlingen. Det blir i enslik situasjon kunstig å snakke om at tiltakshaver haren aktivitetsplikt i denne forbindelse.Jeg er etter dette ikke enig med departementet iat forarbeidene skal forstås slik at kommunens vedtakom rammetillatelse danner utgangspunkt for treårsfristeni § 96 første ledd. Forarbeidene gir slik jegleser dem, ingen avgjørende holdepunkter for noenav friststartstidspunktene. Jeg mener likevel visseuttalelser i forarbeidene kan tas til inntekt for at treårsfristenførst begynner å løpe etter fylkesmannensendelige vedtak i saken.4. Sammenhengen i regelverketFormålet bak treårsfristen er å sikre at godkjentebyggearbeider kommer i gang innen rimelig tid etterat tillatelse er gitt. Eksisterende tillatelser vil kunnevanskeliggjøre arealplanleggingen i en kommune,og nye krav og standarder vil ikke uten videre kunnegjøres gjeldende overfor allerede gitte tillatelser.Ved å begrense tidsrommet tiltakshaver har til rådighetreduseres faren for at tiltakshaver innvilges entillatelse uten konkrete planer om å bygge. Godegrunner kan således tale for at rammetillatelser ikkeskal gjelde for et lengre tidsrom enn nødvendig.Selv om en begrensning av rammetillatelsenesvarighet vil ivareta formålet bak bestemmelsen, erjeg ikke uten videre enig i at slike formålsbetraktningergir veiledning i når fristen tar til å løpe. Tidsrommetsom går med til klagesaksbehandlingen, liggerutenfor tiltakshavers kontroll, og han er således utenmulighet til selv å påskynde prosessen, uavhengig avhvilke konkrete planer han har om å iverksette tiltaket.Slik jeg ser det er det vel så naturlig å bruke dehensyn som ligger bak treårsfristen som et argumentfor at forvaltningens klagesaksbehandling ikke børtrekke langt ut i tid. Tiltakshavers berettigede forventningom å få sin sak endelig avgjort innen rimeligtid vil da også ivaretas.Etter mitt syn kan man derfor ikke trekke noenavgjørende argumenter ut fra formålene bak fristbestemmelsen.På bakgrunn av departementets svarbrevhit finner jeg grunn til å nevne at hvis departementetmener at tidsforløpet skaper for stor usikkerhet,vil det være naturlig å vurdere fristens lengde,ikke fristens utgangspunkt, i forbindelse med denpågående lovrevisjonen. En reduksjon av varighetenav rammetillatelsens gyldighet vil ramme samtligetiltakshavere likt, og vil unngå den ulike belastningensom vil følge av en regel hvor tidsforløpet medgåtttil klagesaksbehandling inngår i fristberegningen.Som departementet selv er inne på, vil bygningslovensforeslåtte frist for klagesaksbehandlingenogså kunne bidra til å øke forutberegnelighetenfor plan- og bygningsmyndighetene. Jeg understrekerat jeg ikke har tilstrekkelig oversikt for å vurdereom det kan være andre forhold som taler mot eneventuell endring av fristens lengde i § 96 førsteledd, første punktum.Dersom fristregelen i § 96 første ledd skal forståsslik departementet har lagt til grunn, og treårsfristenløper fra kommunens innvilgelse av søknadom rammetillatelse, vil fristen i realiteten ha forskjelligvarighet for tiltakshaverne, avhengig av omtillatelsen påklages eller ikke, og hvor lang tid klagebehandlingeneventuelt tar. Departementet fremholderat klagesaksbehandlingen kun unntaksvis vilmedføre problemer av denne art. Slik jeg ser det, vildet da kunne være desto viktigere å ivareta rettighetenetil personer som rammes på denne måten. I ytterstekonsekvens kan en klagebehandling ta over treår, slik at treårsfristen for å sette i gang tiltaket faktiskhar løpt ut før spørsmålet om rammetillatelsenskal innvilges er endelig avgjort.Avventer tiltakshaver utfallet av klagesaksbehandlingen,vil forvaltningens saksbehandlingstid