Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4295Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«Det er uomtvistet at bruksendringen til fritidsboliger i strid med kommuneplanens LNF-formål ogbruksendringsforbudet i plan- og bygningsloven(plbl.) § 17-2, og derfor er avhengig av dispensasjonetter plbl. § 7. Uenigheten gjelder hvilken bruk - ellerrettere sagt bruksformål - en skal ta utgangspunkti ved bruksendringsvurderingen. Fylkesmannen hartatt utgangspunkt i at bygningen hadde «før-status»som uthus/anneks/bryggerhus, mens klageren menerhuset var å anse som en bolig. Klageren mener at detskal mindre til for å dispensere for bruksendring frabolig til fritidsbolig enn fra uthus til fritidsbolig utfra en slags «fra det mer til det mindre-betraktning».Fylkesmannen har lagt til grunn som et faktum atbygningen var bebodd som bolig inntil midten av1970-tallet, og synes heller ikke å ha bestridt at denvar innredet som bolig. Jeg forstår dette slik at fylkesmannenmener det avgjørende må være at bygningenopprinnelig ble oppført som et bryggerhus ogikke som en selvstendig boenhet, og at bruken somselvstendig bolig for lengst er opphørt. Videre harfylkesmannen vist til at bruk som selvstendig boligstrider mot kommuneplanen som ble vedtatt i 1985.Til støtte for sitt standpunkt har fylkesmannenvist til en uttalelse fra Miljøverndepartementet fra år2000 (sak 00/287). Uttalelsen gjaldt omdisponeringav en eiendom fra bolig til hospits i et område somvar regulert til boligformål. At eiendommen tidligerevar godkjent til hospits og brukt til dette formåletfør den (igjen) ble tatt i bruk til bolig, forhindret ikkeat bruksendringen var i strid med reguleringsformåletog derfor krevde dispensasjon. Med utgangspunkti plan- og bygningsloven § 31, som regulerervirkningen av en reguleringsplan, skrev departementet:«Etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven§ 31 om rettsvirkningene av en reguleringsplaner en endelig reguleringsplan straks bindende foralle tiltak som er nevnt i lovens §§ 81, 86a, 86bog 93 innenfor planens område. Grunnen kanheller ikke på annen måte taes i bruk til formålsom vil vanskeliggjøre gjennomføringen av planen.Rettsvirkningen av planen inntreffer fra dettidspunkt av når den er endelig vedtatt. Reguleringengriper ikke inn i den eksisterende bruk aven eiendom, men hindrer utvidet bruk som ikkeer i samsvar med reguleringen. En forstår den foreliggendesak slik at den aktuelle eiendommen,som er regulert til boligformål, etter en tid medkommunens godkjenning, ble omdisponert tilhotell (hospits) og at eiendommen deretter på nyble nyttet til bl.a. boligformål. Dersom eiendommennå igjen ønskes nyttet til hotell, hvilket er istrid med gjeldende regulering, må det igjen søkesom dispensasjon fra denne da gjeldende boligreguleringer til hinder for at eiendommen nyttestil hospits.»Den rettsoppfatningen departementet her gir uttrykkfor, må være riktig, og har også interesse fornærværende sak, slik fylkesmannen har fremhevet.At lovlig bruksutnyttelse i X fremgår av arealdelentil kommuneplan, og ikke av reguleringsplan, kanjeg ikke se har avgjørende betydning, idet også enkommuneplan er bindende for arealutnyttelsen, jf.plbl. § 20-6 og § 87 annet ledd bokstav e som inkluderer«bruksendring, vesentlig utvidelse eller vesentligendring av tidligere drift».For bygningen i saken her innebærer dette at tilbygg,påbygg eller andre slike tiltak som er nevnt ipbl. § 93 må være i samsvar med LNF-formålet ikommuneplanen for å kunne gjennomføres lovliguten dispensasjon. Eiendommen vil kunne brukessom før, selv om bruken er i strid med reguleringsformålet.Lovens § 87 rammer bare endring av bruken.Skjæringstidspunktet for vurderingen av brukenvil naturlig måtte være ikrafttredelsen av planen. Daplanen ble gitt i 1985, hadde bygningen ikke værtbenyttet som bolig siden 70-tallet, og denne brukenble heller ikke senere gjenopptatt. Det kan da vanskeligkritiseres at fylkesmannen ikke tok utgangspunkti bruk som bolig ved vurderingen av dispensasjonsspørsmålet.Både ved behandlingen av forvaltningssaken ogunder saksforberedelsen ved mitt kontor er problemstillingeni saken til dels blitt formulert som et spørsmålom bygningens rettslige karakter eller status,dvs. om bygningen var et bolighus eller bryggerhus/uthus, og om statusen ble endret etter at bygningenvar fraflyttet. Dette er etter mitt skjønn ikke en treffendemåte å se saken på, idet man da benytter begrepersom ikke fremgår av loven. Bruken av en eiendomer ikke en egenskap ved eiendommen, men etuttrykk for eierens/brukerens disposisjoner og vil naturlignok kunne forandres over tid. Selv om eierengjennom en årrekke har brukt eiendommen på en bestemtmåte, har han ikke av den grunn noe krav på ågjenoppta bruken dersom han en periode har benytteteiendommen til andre formål. Det samme må gjeldedersom en bygning blir fraflyttet og stående tom overtid. En bruk over mange år gjør det naturlig nok lettereå fastslå hvilken bruk som er etablert, og somdermed lovlig kan fortsette uavhengig av senere planer.Det er nok også slik at man ved langvarig bruklettere godtar (kortere) avbrudd uten at bruken ansessom bortfalt. Men noen rett ut over dette, og somnærmest hefter ved eiendommen, gir bruken ikke.Heller ikke den omstendighet at bruken som boligvar lovlig etablert både før strandsoneforbudet ogkommuneplanen ble gitt, og at noen bruksendringikke er registrert, kan etter mitt skjønn tillegges betydning.Det avgjørende må være den faktiske utnyttelsenav eiendommen, og i saken her var det mangeår siden huset var benyttet som bolig.Det jeg her har anført, får betydning både i forholdtil kommuneplanen og strandsoneforbudet, idetdet i begge tilfeller er spørsmål om å vurdere endringav bruken.