Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4317De særlige grunner som kan begrunne en dispensasjoner i første rekke knyttet til areal- og ressursdisponeringshensyn.Som eksempel kannevnes tilfeller der vurderingen av arealbrukener endret etter at det ble utarbeidet plan, eller attidsfaktoren tilsier at en ikke bør avvente en planendring.I helt spesielle tilfeller vil også forholdvedrørende søkerens person kunne anses somsærlig grunn.I den enkelte dispensasjonssak må det foretasen konkret og reell vurdering av de faktiske forholdi saken.Foreligger en overvekt av hensyn som talerfor dispensasjon vil lovens krav være oppfylt ogdispensasjon kan gis. I motsatt fall er lovens kravikke oppfylt og dispensasjon kan ikke gis. Desærlige grunner som taler for dispensasjon månaturligvis ligge innenfor rammen av loven.De ulike bestemmelser og planer har som oftestblitt til gjennom en omfattende beslutningsprosess.Det skal derfor ikke være en kurant sakå fravike disse. Bygningsrådet må heller ikkebruke sin dispensasjonsmyndighet på en slik måteat den undergraver planene som informasjons-og beslutningsgrunnlag. Ved unntak fraplaner skal bygningsrådet ta relevante planleggingsomsynetter kapitlene om kommuneplan ogreguleringsplan. Ut fra hensynet til offentlighet,samråd og medvirkning i planprosessen er detviktig at endringer i planene av betydning ikkeskjer ved dispensasjoner, men behandles etter deregler som er fastlagt i kapitlene om kommuneplanleggingog reguleringsplaner.Hensynet bak planvurderingene og de ulikebestemmelser vil også være av betydning forpraktiseringen av dispensasjonsbestemmelsen....» [ombudsmannens uthevinger]I dom 15. februar 2007 la Høyesterett til grunn at«avgjørelsen beror på om det etter en konkret og reellvurdering av de faktiske forhold i saken er enovervekt av hensyn som taler for dispensasjon». Underhenvisning til de foran siterte forarbeidene, laretten videre til grunn at ’særlige grunner’ må vurderesi forhold til de hensyn som ligger bak planen».Av rundskriv T-4/96 fra Miljøverndepartementetfølger om pbl § 7:«Dersom statlige eller fylkeskommunale etatergår imot at det skal gis dispensasjon, bør det fasteutvalg for plansaker ikke gi dispensasjon. Somalminnelig antakelse foreligger ikke da særligegrunner.»I gjeldende sak frarådde fylkesmannens miljøvernavdelingdispensasjon fordi tiltaket «innebæreren uheldig spredning av bebyggelsen i området, ogen privatisering av et i dag ubebygd område», samtat det «vil redusere allmennhetens muligheter til åbruke området til ferdsel og friluftsliv». Det ble påpektat boligen vil bli plassert «relativt høyt i terrenget,og at den vil bli eksponert i landskapet». Miljøvernavdelingenuttalte at kommunen må «vurderekonsekvenshensyn i denne saken» fordi «[d]et er etstort press på oppføring av nye boliger på X ...».Kommunens administrasjon fremholdt tilsvarendebetraktninger i sine innstillinger til vedtak.Fylkesmannen uttalte i opphevelsesvedtaket 26.september 2005:«Fylkesmannen bemerker at kommunens (utvalgets)vedtak er begrunnet med at fradelingen ikkekommer vesentlig i konflikt med de vernehensynsom LNF-området skal ivareta. Administrasjonenhar på sin side pekt på de samme hensynsom taler mot dispensasjon som fylkesmannensmiljøvernavdeling trakk fram i sin uttalelse. Utvalgetsbegrunnelse må derfor antagelig forståsslik at man mener det er grunnlag for dispensasjonpå tross av de mothensyn som gjør seg gjeldende...» [ombudsmannens uthevinger]I det senere stadfestelsesvedtaket 28. april 2006skrev fylkesmannen:«Planutvalgets vedtak synes i realiteten å byggepå at man mener at hensynet til allmennhetensfriluftsinteresser og naturvern ikke blir skadelidende...Fylkesmannen finner det vanskelig å værehelt ut enig i kommunens vurdering på dettepunkt. ... På den annen side er det i første rekkerent lokale friluftsinteresser som gjør seg gjeldendei saken og fylkesmannen er etter forvaltningsloven§ 34, 2. ledd forpliktet til å ta hensyntil det kommunale selvstyret ved prøvingen avkommunens skjønnsutøvelse. ... Kommunensvurdering av de lokale forhold veier derfor ...tyngre i denne saken ...» [ombudsmannens uthevinger]Av kommunens vedtak fremgikk at planutvalget«ikke [kunne] se at tiltaket i vesentlig grad vil være istrid med de vernehensyn som LNF-området skalivareta» (ombudsmannens utheving). Noen begrunnelsefor dette synspunktet ble ikke gitt. Det fremkomheller ikke av kommunens vedtak hvordan dennærmere hadde vurdert de lokale forholdene. Viderefremkom ikke at kommunen la til grunn at det dreideseg om «rent lokale friluftsinteresser». Fylkesmannensynes således her å ha konstruert en begrunnelsefor kommunens vedtak, jf. mine uthevinger i sitateneforan, som han så la stor vekt på under henvisning tildet kommunale selvstyret.Av opphevelsesvedtaket 26. september 2005fulgte at fylkesmannen både var i «sterk tvil» omdispensasjonen bygget på «riktig rettsoppfatning»og at han ikke kunne ha «en tilstrekkelig klar oppfatningav» om vedtaket bygget på en forsvarligskjønnsutøvelse. Fylkesmannen uttrykte at forholdettil C-saken og kommunens (manglende) begrunnelseetterlot «tvil om forsvarligheten av» kommunensskjønnsutøvelse. Kommunens nye vedtak 15. november2005 var tilnærmet identisk med det vedtaketfylkesmannen her omtalte.I de to vedtakene i B-saken la planutvalget tilgrunn at kommuneplanens tekstdel sier at «X bør ihovedsak tilrettelegges for utvikling basert på eksisterendeutbyggingsmønster og bygdepreg», og at tiltaketderfor ikke kom i konflikt med denne. Detkommuneplanen sier i det videre er imidlertid at i«realiteten vil all videre utbygging på X måtte skjegjennom regulerings-/bebyggelsesplanlegging knyttatil områder med rensekrav». Dette forholdet bleikke berørt av fylkesmannen i stadfestelsesvedtaket.