Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

350 Dokument nr. 42007–2008formål». Fylkesmannen fremholdt at konsekvensenav en mulkt på kr 1 000 pr. dag anses som urimelignår gjennomføringen trekker ut i tid, slik at det vardet akkumulerte beløpet som ble ansett uforholdsmessigi forhold til overtredelsen.Fylkesmannen var videre av den oppfatning atdet er tiltakshavers ansvar å sørge for at mulktenopphører å løpe, og at det «ikke ville vært noen storog omfattende jobb å utføre». Det ble vist til at gjerdetikke ble fjernet selv etter lagmannsretten dom,og at plikten til inndrivelse før ulovligheten er opphørtikke kan utledes av plan- og bygningsloven(plbl.) § 116 a som fastsetter at mulkten løper «sålenge det ulovlige forhold varer». Fylkesmannenviste deretter til lovens forarbeider der det fremgår at«’særlige grunner’ for at mulkten frafalles/nedsetteser force majeure-lignende situasjoner», noe som ikkevar tilfellet i denne saken.Etter fylkesmannens syn var det tiltakshaverensansvar å rette seg etter offentlige vedtak, og kommunenhadde flere ganger presisert at mulkten løp. Detble for øvrig vist til lagmannsrettens uttalelse om atforvaltningen ikke hadde gitt klagerne «grunn til åtro at innhegningen kunne bli stående, eller på andremåter kan klandres for at beløpet har blitt så høyt.Det samlede beløp skyldes ene og alene at [grunneierne]bevisst har tatt en sjanse ved å la innhegningenbli stående i påvente av en rettslig avgjørelse i saken.Ved vurderingen av om vedtaket skal underkjennespå grunn av sterk urimelighet, har retten også lagtvekt på hensynet til det store flertallet av befolkningensom bøyer seg for gjeldende lovverk og for gyldigevedtak fattet av forvaltningen, tilsier et slikt resultat.»(dommen s. 15).Fylkesmannen viste videre til at Østlandets kystkommuneropplever et enormt press, og at de ulovligetiltakene er mange. Det oppleves derfor «sværturettferdig for de som forholder seg til lovverket, ogsom ofte får avslag på søknader ..., at andre kan taseg til rette, uten at dette får noen konsekvenser».Det ble i denne sammenheng påpekt at kommuneneer helt avhengige av at de sanksjonshjemlene som eri loven, gir en effektiv ulovlighetsoppfølging og atressurssterke tiltakshavere i stor grad bidrar til at slikoppfølgning fra forvaltningens side blir sendrektigog lite slagkraftig.Advokaten påpekte deretter bl.a. at grunneierenreiste sak for domstolen umiddelbart etter at det bleklart at fylkesmannen ikke omgjorde vedtaket omfjerning, og at det eneste klageren har gjort var å fåprøvet om fylkesmannens vedtak var lovlig. Da dettevar klarlagt rettet hun seg etter vedtaket og sørget forat gjerdet ble tatt ned. Han hadde derfor vanskeligfor å se at allmennpreventive hensyn var et relevantmoment i denne saken. Advokaten viste videre til atde to rettsinstansene hadde uttalt at kommunen«kunne lastes for at det var kommet til sak ved ikkenærmere å avklare hvilke konsekvenser tillatelse tilå oppføre brygge hadde for bruk av den». Det ble videreanført at «i forhold til en som utelukkende ønskerå prøve lovligheten og deretter retter seg etterden dom som blir endelig, synes en dagmulkt på kr550 000 å være langt over det som var nødvendig avallmennpreventive formål». Etter klagerens skjønnville det vært naturlig å avvente spørsmål omtvangsmulkt inntil det var rettslig fastslått om vedtaketvar lovlig fattet. Partene har deretter kommetmed avsluttende merknader.Ved avslutningen av saken uttalte jeg:«Det følger av plbl. § 116 a siste setning at «vedkommendemyndighet kan nedsette eller frafalle pålagtmulkt når særlige grunner taler for det».Lovens ordlyd legger opp til en streng vurdering,og det skal ikke være kurant å få nedsatt eller frafalten ilagt tvangsmulkt. Som eksempler på hva somkan anses som særlige grunner er i Ot.prp. nr. 39(1993-1994) side 178 nevnt at «overtredelsen ertemmelig unnskyldelig av grunner som ligger næropp til force majeur». Ytterligere eksempler er ikkenevnt. Fylkesmannen har med hjemmel i denne bestemmelsennedsatt den akkumulerte mulkten til dethalve. Ut fra allmennpreventive hensyn og at tiltakshaverenhadde tilstrekkelig mulighet til å innretteseg etter pålegget, fant fylkesmannen ikke grunn tilytterligere nedsettelse/frafall.I forvaltningen gjelder et ulovfestet prinsipp omat det skal være en viss forholdsmessighet eller proporsjonalitetmellom mål og middel. Forvaltningensreaksjoner og sanksjoner skal være rimelige og deskal stå i forhold til det mål som søkes oppnådd.Dette følger også av plbl. § 116 b første setning.Hensynet til hva som kan anses som god forvaltningsskikktilsier også at det foretas en forholdsmessighetsvurderingi tilfeller som dette.Lagmannsretten har vurdert rimeligheten av enmulkt på kr 1 000 pr. dag og størrelsen på den samledemulkten. Retten har slått fast at vedtaket omileggelse av tvangsmulkt ikke er sterkt urimelig ellervilkårlig. Retten uttalte imidlertid at det akkumulertebeløp fremsto som uforholdsmessig høyt sett i sammenhengmed hva saken gjaldt, men at det samledebeløpet alene «skyldes at [grunneierne] bevisst hartatt en sjanse ved å la innhegningen bli stående i påventeav en rettslig avgjørelse i saken». Lagmannsrettentok ikke stilling til spørsmålet om nedsettelse/ettergivelse av det akkumulerte beløp. Retten påpekteimidlertid forhold som kunne tale for en slik nedsettelse/ettergivelse.Det ble vist til at en innkrevingav hele mulkten vil ramme grunneierne «sværthardt» og retten merket seg regjeringsadvokatenspåpekning om at det var mulig å søke om nedsettelseog/eller ettergivelse. I tilknytning til dette bemerketretten at «verken gjerdet eller leveggen hittil kan antaså ha vært til vesentlig sjenanse for noen beskyttelsesverdiginteresse».Rettslige skritt fører ikke i seg selv til at dagmulktenopphører og det suspenderer ikke plikten til