Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4393Snøhvit LNG på Melkøya, der utbyggingstiltakenehar vært meget omfattende.På denne bakgrunn er det SFTs oppfatning atdet standpunkt til spørsmålet om konsesjonspliktetter forurensningsloven som ble tilkjennegittved Fylkesmannens brev 12.8.04, ikke kan sessom noen avgjørelse som er bestemmende forrettigheter eller plikter og således som et vedtak iforvaltningslovens forstand. Dette må gjelde selvom en skulle legge til grunn en nokså liberaltolkning av forvaltningslovens vedtaksbegrep irelasjon til unnlatt bruk av kompetanse i form av«ikke-inngrep», slik Erik Boe argumenterer for iTfR 1999 s. 5 flg.»Klagerne kommenterte SFTs svar. De bemerketinnledningsvis at svarbrevet fra SFT «både i sinform og etter sitt innhold er vanskelig tilgjengeligfor allmennheten om man ikke besitter spesialkunnskapinnenfor saksområdet». De gjentok at fylkesmannensunnlatelse av å behandle tiltaket etter forurensningslovenhar fått store konsekvenser for flereav naboene. Videre anførte de at «unnlatelser lettblir sett på som faktiske handlinger og ikke vedtakfordi en unnlatelse vil konservere status quo» og atde som følge av unnlatelsen kom «vesentlig dårligereut» enn om saken hadde blitt konsesjonsbehandlet.Klagerne fremholdt at de hadde lagt frem så myedokumentasjon på at normen på 37 dBA ville blioverskredet at det var vanskelig å se at ikke terskelenfor konsesjonsbehandling var overtrådt. Etterklagernes mening, kunne det i ettertid se ut til at«saksbehandlingen kan ha styrt i retning av at det erlettere å gi unntak for et etablert, forurensende tiltakenn på forhånd å godkjenne et planlagt forurensendetiltak».SFT kom tilbake til saken. Det ble uttrykt forståelsefor at saken for klagerne fremsto som vanskeligtilgjengelig, samtidig som det etter SFTs mening varvanskelig å unngå dette ettersom saksforløpet erkomplisert i tillegg til at saken omhandler prinsipiellejuridiske spørsmål.D opplyste deretter at de ikke hadde ytterligeremerknader til saken. B gjentok at oppføringen avvindmøllen har fått alvorlige følger for han og hanseiendom. Han anførte at støyen fra vindmøllen hargjort hans hytte «ubrukelig til sitt formål som er rekreasjon».Ved avslutningen av saken uttalte jeg blantannet:«Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensningerog om avfall (forurensningsloven) § 8 tredje leddlyder:«Forurensninger som ikke medfører nevneverdigeskader eller ulemper kan finne sted uten tillatelseetter § 11.»Bestemmelsen kom inn ved en lovendring i 1983og erstattet en tidligere bestemmelse om at forurensningsmyndighetenkunne bestemme at forurensningersom ikke medførte nevneverdige skader ellerulemper kunne finne sted uten tillatelse. Slik beslutningmåtte etter det jeg forstår foretas i enkeltvedtakeller ved forskrift. Bakgrunnen for lovendringen varet ønske fra SFT om å kunne la mindre viktige forurensningssakerligge dersom dette ble vurdert somriktig ut fra en prioritering av hvilke saker en burdearbeide med. Dette ville innebære «ein vesentleg rasjonaliseringsgevinsti sakshandsaminga», jf. Innst.O. nr. 49 (1982-83) s. 4. Regelen skal forstås slik atvirksomhet som kun medfører ubetydelig skade ellerulempe ikke bare er fritatt for å søke om tillatelse etter§ 11, men også slik at virksomheten er tillatt/lovlig.Fylkesmannen er forurensningsmyndighet. Fylkesmanneni Opplands miljøvernavdeling vurdertevindmøllens støy i forbindelse med dispensasjonssaken.I brev 19. mars 2004 til Sel kommune tok miljøvernavdelingenutgangspunkt i støyrapporten fraInterconsult og vurderte rapportens forutsetningerog konklusjoner konkret. Fylkesmannen konkludertemed at hun «som regional støymyndighet ikke[vil] motsette seg en plassering av nevnte vindmøllesom omsøkt». Jeg forstår det slik at denne delen avvurderingen var knyttet opp mot plan- og bygningslovensregler. Fylkesmannen uttalte imidlertid i forlengelsenav dette at hun ikke kunne se at «det medutgangspunkt i støyrapporten fra Interconsult ellerforeliggende støyretningslinjer, vil være grunnlagfor å kreve behandling etter forurensningsloven».Spørsmålet er om dette standpunktet fra fylkesmannensside til eventuell konsesjonsplikt etter forurensningslovenvar et enkeltvedtak i forvaltningslovensforstand. Jeg nevner for ordens skyld at jeg er enigmed SFT i at Sel kommune ikke tok stilling til forholdettil forurensningslovens konsesjonsregler og aten eventuell beslutning om ikke å kreve søknad omkonsesjon da først forelå i og med miljøvernavdelingenshøringsuttalelse.Etter forvaltningsloven av 10. februar 1967 § 2første ledd bokstav a er «vedtak» definert som «enavgjørelse som treffes under utøving av offentligmyndighet og som generelt eller konkret er bestemmendefor rettigheter eller plikter til private personer(enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter)».Forvaltningsloven deler vedtakene i to undergrupper- enkeltvedtak og forskrifter, jf. forvaltningsloven§ 2 første ledd bokstav b og c. Enkeltvedtakene ervedtak som «gjelder rettigheter eller plikter til en ellerflere bestemte personer», jf. § 2 første ledd bokstavb. Som det fremgår, har vedtaksbegrepet i forvaltningslovenet snevrere innhold enn den mer generellebetegnelsen «avgjørelse», som også benyttesi forvaltningsloven, jf. for eksempel lovens § 6 omhabilitetskrav.Skillet mellom enkeltvedtak og andre avgjørelserhar stor betydning for hvilke prosessuelle rettigheterpartene og andre berørte i forvaltningssaken har, ogfor hvilke regler offentlige forvaltningsorganer måfølge ved behandlingen av saken. Saksbehandlings-