Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

400 Dokument nr. 42007–2008Departementet anfører videre at «vedtaket børforstås slik at forurensningssituasjonen på eiendommener lovlig for den ansvarlige (her grunneier) såfremtrådighetsbegrensningene i vedtaket overholdes.Dersom vedtaket om rådighetsbegrensningerogså retter seg mot senere erververe, vil disse ogsåkunne sies å ha en lovlig forurensningssituasjon påsin eiendom etter at overdragelse har funnet sted. Imotsatt fall vil ny eier «ha» en ulovlig miljøsituasjonpå sin eiendom, noe som fra forurensningsmyndighetenesside må reageres mot i form av nytt påleggom rådighetsbegrensninger.»Jeg har vanskelig for å følge departementets resonnementpå dette punktet. Dersom forurensningsmyndighetenemener at det foreligger en ulovlig forurensningssituasjon,må det gis en tillatelse dersomsituasjonen skal bringes over i lovlige former. Jegkan ikke se at en forurensningssituasjon som i utgangspunkteter ulovlig blir lovlig ved at det gis etpålegg om rådighetsbegrensninger. Rettsvirkningeneav et slikt pålegg er at det vil være ulovlig forgrunneierne å foreta bestemte handlinger uten å varsleog eventuelt innhente samtykke fra SFT. Virkningenav pålegget er altså at det som ellers villevært lovlig gjøres ulovlig, ikke at det ulovlige gjøreslovlig (slik en tillatelse gjør). Under enhver omstendighetforutsetter departementets resonnement at nåværendebruk er ulovlig, hvilket den på grunnlag avsaksdokumentene ikke synes å være.Vedtakets faktiske virkningerSom det er redegjort for ovenfor, er vedtaket barebindende for nåværende grunneiere. En tinglysningav rådighetsbegrensningen vil ikke ha noen betydningfor dette spørsmålet. Tinglysning har heller ikkenoen andre direkte rettslige virkninger, verken fornåværende eller fremtidige eiere av eiendommen.Virkningene av tinglysning vil derfor i all hovedsakvære av faktisk art, ikke av rettslig.I departementets svarbrev hit 14. desember 2005het det blant annet at «Hovedhensikten med tinglysinger å sikre publisitet og notoritet omkring forurensningssituasjonenpå eiendommen og de rådighetsbegrensningersom følger av loven selv og detaktuelle vedtaket».Når det gjelder rådighetsbegrensningen som følgerav vedtaket, kan jeg ikke se at det er noe behovfor publisitet, ettersom dette kun er bindende for nåværendegrunneiere. Vedtakets notoritet antar jeg ater tilstrekkelig sikret i forurensningsmyndighetenesarkiver, slik at heller ikke dette hensynet tilsier noebehov for tinglysning.Hensynet til publisitet og notoritet omkring debegrensninger som følger av loven selv, er ivaretattpå annen måte, blant annet ved kunngjøring i NorskLovtidend. Selv om forurensningsmyndigheteneskulle mene at det er ønskelig å spre kunnskap omlovverket på dette området, er det ikke naturlig atdette skjer i form av pålegg til private parter om åtinglyse opplysninger i grunnboken. Et slikt hensynmå antas å ligge utenfor de formålene som er angitt iforurensningsloven § 7, og vil dessuten ikke væreforenlig med kravet i tinglysningsloven § 12 om attinglysningen må gjelde en rettighet i en fast eiendom.Det kan i denne sammenhengen vises til Austenå/Harbek/Solem,Tinglysningsloven med kommentarer(9. utgave 1990), side 102, der det fremhevesat det ikke er adgang til å tinglyse generelle rådighetsbegrensningersom følger av lovgivningen.Departementet har pekt på risikoen for at kunnskapom forurensningssituasjonen på eiendommengår tapt. Jeg oppfatter dette slik at departementetmener at tinglysning i grunnboken er en egnet måteå sikre slike opplysninger på. Også hensynet til sikringav opplysningene antar jeg at er tilstrekkeligivaretatt gjennom forurensningsmyndighetenes egneregistreringer, slik at heller ikke dette hensynet nødvendiggjørtinglysning.Tinglysning av rådighetsbegrensningen synesdermed først og fremst å ivareta hensynet til publisitetvedrørende forurensningssituasjonen på eiendommen- i første rekke ved at dette vil ha en varslingsfunksjonoverfor eventuelle fremtidige erververeav eiendommen. En slik varsling kan tenkes å haindirekte rettslige konsekvenser ved at den kan frataerververen god tro og dermed få betydning for etmulig straffeansvar.Dersom eventuelle fremtidige erververe på dennemåten blir gjort kjent med forurensningssituasjonen,vil tinglysningen sannsynligvis bidra til å redusererisikoen for at arealbruken endres slik at forurensningenfører til skade på helse og miljø. Tinglysninger således et tiltak som etter sin funksjon liggerinnenfor de formålene som er angitt i forurensningsloven§ 7 annet ledd første til tredje punktum.Jeg er imidlertid i tvil om både rimeligheten oghensiktsmessigheten av et pålegg om tinglysning.Når det gjelder påleggets hensiktsmessighet, hartvilen sammenheng med betraktningene ovenfor omrettsvirkningene av så vel rådighetsbegrensningensom tinglysningen. Ettersom formålet er å forhindreen uheldig endring av arealbruken, fremstår en planendringsom et mer hensiktsmessig og effektivt virkemiddel.Begrensningene i arealbruken vil da værebindende for alle - også fremtidige erververe av eiendommen.I forbindelse med eventuelle søknadspliktigetiltak på eiendommen, vil plan- og bygningsmyndighetenebli informert og ha plikt til åsamordne søknadsbehandlingen med forurensningsmyndighetene,jf. plan- og bygningsloven § 95.Selv om forvaltningspraksis og juridisk teori harlagt til grunn at nåværende grunneier kan regnessom ansvarlig etter forurensingsloven § 7 også i tilfellerder han selv ikke har forårsaket forurensningsfaren,vil rimelighets- og forholdsmessighetsbetraktningersette grenser for adgangen til å gi pålegg i enslik situasjon. Det kan i denne forbindelse vises tilBugge, Forurensningsansvaret (1999), side 540-541