Melding for året 2007 - Sivilombudsmannen

2007–2008 Dokument nr. 4403henne tvangsmulkt, og ba om at saken ble vurdert pånytt. Kommunen opphevet senere vedtaket omtvangsmulkt.A eier eiendommen X. Eiendommen disponeres avhennes sønn B. På eiendommen er det oppbevart/lagret bilvrak, betongelementer, containerbygg, enbuss og diverse utrangerte maskiner.Kommune påla i desember 2001 A og B å fjerneavfall og rydde eiendommen. Hjemmelen for vedtakenevar forurensningsloven (forurl.) § 37, jf. § 28.B påklaget pålegget, som imidlertid ble stadfestet avFylkesmannen i Vestfold. A påklaget ikke vedtaket.Kommunen forsøkte å gjennomføre pålegget mot Bmed tvangsmulkt, men utleggsforretningen skal hakonkludert med at det var «intet til utlegg». Kommunenvarslet derfor A om at den vurderte å iverksettepålegget 19. desember 2001 mot henne i egenskapav eier av eiendommen. I senere brev opplyste kommunenat den hadde vært på ny befaring og at denikke kunne se at fjerning/rydding var utført. Kommunensatte ny oppfyllingsfrist, og opplyste at dersomeiendommen ikke var tilfredsstillende ryddetinnen fristen, ville hun bli ilagt en tvangsmulkt på kr1 000 per dag så lenge det ulovlige forholdet varte.Vedtaket ble påklaget av advokat på vegne av A.Kommunens formannskap behandlet klagen i møte10. oktober 2006. Klagen førte ikke frem.Advokaten klaget, på vegne av A, til ombudsmannen.Det ble anført at kommunes vedtak beroddepå uriktig rettsanvendelse. Advokaten viste til at deter B som eier gjenstandene og som har plassert dempå eiendommen og at A aldri har gitt samtykke til atsønnen kan oppbevare gjenstander på eiendommen istrid med forurensningslovens regler. Advokatengjorde videre gjeldende at hans klient tvert imot«gjennom alle årene saken har versert, stadig og innstendig[har] anmodet sin sønn om å sørge for enopprydning som er tilfredsstillende for forurensningsmyndighetene».Det ble vist til at A er 89 årgammel, at hun har svak helse og at hun derfor ikkeselv kan sørge for opprydning. Hun har heller ikkeen slik innflytelse på sin sønn at hun kan overtaleham til å etterkomme pålegget. Videre ble det opplystat hun gjennom 52 år hadde hatt eneansvaret foren psykisk utviklingshemmet sønn og derfor nå kunhadde minstepensjon å leve av. Advokaten fremholdtat hun på denne bakgrunn heller ikke haddeøkonomi til å finansiere en opprydning, og at en inndrivingav denne i praksis ville medføre at hennes eiendomville bli solgt på tvangsauksjon.Det ble besluttet å undersøke saken nærmere. Ibrev herfra til kommunen ble det vist til forurl. § 37om at kommunen kan gi pålegg om at den som haretterlatt, tømt eller oppbevart avfall i strid med forsøplingsforbudeti § 28, skal fjerne dette og/ellerrydde opp innen en bestemt frist. Det ble også vist tilat hjemmelen for tvangsmulkt i tilfelle unnlatt oppfyllelseav pålegget er forurl. § 73.Sakens problemstilling ble deretter presisert til,for det første, å være hvem som kan pålegges plikterog ilegges tvangsmulkt i forbindelse med ulovligforsøpling. Det ble vist til Øystein Wang, «Forurensningslovenmed kommentarer» (2005), side 85, derdet legges til grunn at pålegg ikke kan gis til en uforskyldtgrunneier, men derimot til en grunneier sommed viten og vilje har stilt sin eiendom til disposisjonfor forsøpling. Kommunen ble bedt om å kommenteresitatet fra Wang på bakgrunn av anførselenom at A hadde forsøkt å få sønnen til å rydde opp i/fjerne avfallet. Kommunen ble spurt om den var enigmed Wang i at det gjelder et slags forsettskrav ogom A etter kommunens syn i så fall «med viten ogvilje» hadde stilt eiendommen til disposisjon for forsøpling.Videre ble det vist til - og bedt om kommunenskommentarer til - advokatens innvendinger mot relevansenav en dom av 3. april 1991 fra Eidsivatinglagmannsrett som kommunen hadde vist til i vedtaketom tvangsmulkt.Det miljørettslige prinsippet om at kostnadeneved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaveren ellerat forurenseren skal betale, som også er lovfesteti forurl. § 2 nr. 5, ble referert. Kommunen ble bedtom å redegjøre for sitt syn på i hvilken grad prinsippetkunne få betydning for vurderingen av hvemsom er ansvarlig for forsøpling når det, som her, ikkevar grunneieren selv som hadde overtrådt forsøplingsforbudet.Til slutt ble det vist til at det fremgår av forurl.§ 73 første ledd at forurensningsmyndigheten, for åsikre at vedtak i medhold av loven blir gjennomført,«kan» fatte vedtak om tvangsmulkt, og at det således,selv om vilkårene for pålegg er oppfylt, er opptil kommunens (frie) skjønn om tvangsmulkt skalilegges. Fra foreleggelsesbrevet ble det sitert:«Kommunen har vurdert rimeligheten av vedtaket.Den har tatt utgangspunkt i at «saken måvurderes opp mot et forholdsmessighetsprinsipp,der man må vurdere sakens samfunnsmessigeviktighet opp imot de byrder man påfører en enkeltperson».Under tvil konkluderte kommunenmed at vedtaket ikke var sterkt urimelig og derforikke ugyldig etter de ulovfestede reglene ommyndighetsmisbruk. Slik vedtaket forstås herfra,var det avgjørende for kommunen at den menerat A vil kunne løse saken ved å kreve at sønnenrydder eiendommen. Advokat --- har opplyst athans klient har forsøkt å få sønnen til å etterleveforurensningsloven, men at hun ikke har noeninnflytelse på ham. Sønnen mener at lagringenikke representerer forsøpling. Er det mot dennebakgrunn noen rimelig grunn til å tro at A vilkunne påvirke sønnen?»Kommunen ble deretter bedt om å redegjøre noenærmere for hvorfor den mente at forsøplingen varså alvorlig at det var nødvendig å iverksette tiltaksom mest sannsynlig ville føre til tvangssalg av eiendommen.Det ble spurt om kommunen mente at dettevar forholdsmessig vurdert opp mot As (manglende)skyld i den oppståtte situasjonen.