Kunstkritikk.no, 27. november 2012 - Kunstnernes Hus

kunstnerneshus.no

Kunstkritikk.no, 27. november 2012 - Kunstnernes Hus

Blindpunktet i Victor Linds kunstnerskaphttp://www.kunstkritikk.no/kritikk/blindpunktet-i-victor-linds-kunstnerskap/ November 27, 2012Victor Lindskunstnerskap er ien viss forstandpreget avhobbyhistorikerensmonomani. I nestentyve år har detkretset rundt detsamme temaet;jødenes skjebne iNorge under denannen verdenskrig.Innenfor dennerammen har hansamlet inn historiskmateriale som harblitt eltet og knaddtil malerier, foto,skulptur, tekst- ogvideoverk –arbeider som nåvises i utstillingenContemporaryMemory påKunstnernes Hus.Victor Lind, Nattrytter, 1972. Akryl og lakk.Hovedskikkelsen i Linds historiske drama har i mange år vært politiinspektør Knut Rød, mannensom var ansvarlig for å effektuere okkupasjonsmaktens deportasjoner av norske jøder underannen verdenskrig. At Lind selv er personlig og emosjonelt involvert i denne fortellingen, får manet tydelig hint om straks man trer inn i utstillingen. Der møtes man av to fotografier. Det ene avkunstneren som liten gutt på Lunner, der han, hans norske far og jødiske mor lå i dekning underkrigen. Det andre fotografiet viser en politimann sett gjennom et geværsikte. Konstellasjonenbringer tankene til begrunnelsen Lind ga for sitt prosjekt for noen år tilbake: «Knut Rød jaktet påmeg. Nå jakter jeg på ham». Likevel, Linds arbeid kan ikke reduseres til et rent hevnprosjekt.Spørsmålene som reises om ansvar, valg, skyld og historieskriving er for kompliserte til det.Noen av disse


Noen av dissespørsmålene møteren allerede i førsteetasje ivideodyptiket Alt forNorge (2002). Påden ene skjermenforteller tohvithårede kvinnerom hendelsene idagene før jødiskekvinner og barn blearrestert, lost inn idrosjer og beordretinn på fraktskipetDonau medAuschwitz somsluttdestinasjon.Den ene kvinnenvar medlem avhjemmefronten, ogdrev med varsling.Den andre, som erjøde, overlevde påVictor Lind, Liten gutt på Lunner 1943 – Do You Remember Me?, 2004.Fotoinstallasjon.grunn av den førstes varslingsvirksomhet. Men hennes mann og fire brødre, som hadde blittarrestert en måned før, vendte aldri tilbake fra utryddelsesleieren. Den stakkato, angstfyltestemmen hennes forteller med all tydelighet at tiden ikke leger alle sår, smerten eroverveldende, også 60 år etter. På den andre skjermen dukker politiinspektør Røds portrett opp– en pen, pertentlig utseende mann, oppslukt i noen papirer. At Victor Lind selv, med sin lunebestefarsrøst, har gitt stemme til politimannen øker menneskeligheten. Fremstillingen av Rød ermed andre ord ikke demoniserende. Han blir en skikkelse man kan identifisere seg med. Dermedrykker ideen om at hans etiske valg også kunne ha vært, eller er mine, nærmere.Kretsingen rundtRød fortsetter ivenstre overlyssal,der rommet erinndelt i etappersom skaper enlogisk og ikke minstvakker ramme rundtLinds arbeider. Detbegynner med enserie sjablongaktigemalerier der en ogsamme politimannfigurerer iforskjelligeopptrinn: til hest,foran en klyngemennesker på enkai, og lent overnoe som kan minneom en fange. Ineste omgangtetner ubehagetseg til. IInstallasjonsbilde f ra utstillingen Contemporary Memory av Victor Lind,Kunstnernes Hus 2012. Foto: Fredrik Bjerknes.


installasjonen Er enmonokrom grønn flate mer interessant enn en RØD? (1995) er et portrettfoto av Rød supplertmed to monokrome malerier i grønt og rødt. En innrammet tekst med historisk kildematerialeredegjør for politiinspektørens rolle i deportasjonene. Hans nidkjærhet blir tydelig; våren 1943setter han i gang en omfattende etterforskning for å finne jøder som hadde stukket seg bortunder de to deportasjonene høsten 1942. Femti personer blir funnet og ettersendt tilAuschwitz. Monokromt maleri er også brukt i Blind Date (1999), der tre malerier i rødt, grønt ogblått omkranser to små utendørshøyttalere, av den typen man finner i skoler, på stasjoner,fabrikker, fengsler og fangeleirer. Herfra kommer en evig repeterende lyd av et ring og etkvinnelig «hallo» etterfulgt av mumlende besvergelser fremført av en truende mannsstemme.Angivelig dreier det seg om opptak av telefontrusler rettet mot Linds kone. Akkurat hva somsies er det vanskelig å høre, men det er umulig å ikke bli berørt av den aggressive galskapen istemmen. Her og andre steder, minnes vi at hatet mot den andre og dets ytterste konsekvens,folkemordet, aldri er en avsluttet historie.Fortiden i samtiden er også et tema i de to tekstverkene GEHENEM og 20 kroner, begge fra2010. Det første består av sitater montert på en A4-side, og ble rykket inn som avisannonse ikjølvannet av den offentlige debatten om frifinnelsen av Rød. Høyesterettsdommer GeorgRieber-Mohns utsagn om at Rød ikke var klar over at de deporterte skulle henrettes, og derforikke kunne tiltales for massedrap, stilles her opp mot et klipp fra den illegale pressen somallerede i juli 1942 kunne melde at tyskerne hadde drept 700 000 polske jøder. Illegale aviser blearkivert og etterforsket av nettopp den avdelingen Rød ledet i statspolitiet. Om han leste altmaterialet avdelingen beslagla, og dermed visste at tyskerne massakrerte jøder, får vi aldri vitemed sikkerhet. Kanskje kan man også innvende at tekstmontasjens format ikke er det besteverktøyet for å formidle historiens kompleksitet. Men verket punkterer iallfall Riber-Mohnsbastante avvisning av at Rød kunne ha visst noe om hva som ventet jødene han var med på ådeportere.Det er mange spørsmål som dirrer her, som for eksempel en slik kompliserende faktor som atetisk handling forutsetter riktig kunnskap. Spørsmålet om ansvar gjennomsyrer også verkene 20kroner/usladdet og 20 kroner/sladdet. Begge består av statspolitiets lister over de av Rødsmenn som sørget for arrestasjonene av Oslos mannlige jøder, og som mottok 20 kr forarbeidet. Men i den ene versjonen er navnene sladdet av Lind for å synliggjøre at det norskekunsttidsskriftet B-post ikke ville trykke verket «fordi det rammer de mange etterkommerneetter disse SS-, Hird- og politifolkene». Kollisjonen mellom Linds credo om at «alle skal stilles tilanvar», og B-post-redaktørens påpeking av at metoden rammer uskyldige mennesker, speiler etvelkjent etisk dilemma som det ikke finnes noen ideell løsning på.Som et sluttpunkt i venstre overlyssal står Linds monument over Rød. En forminsket skulptur avpolitiinspektøren iført en Gestapouniform han aldri bar, som løfter armen i en Heil Hitler-hilsen. Idette anti-monumentet kondenseres Linds private prosess mot Rød, og som innskriften påsokkelen sier, nedmonteres det først den dagen landssvikdommen som frifant politimannenoppheves.Herfra tar utstillingen en ny retning i det vi


Herfra tar utstillingen en ny retning i det viintroduseres for moteksempelet til Rød,gartneren Rolf Syversen som spilte en heltsentral rolle i en operasjon som reddet over500 jøder, og like mange ikke-jøder somhadde Gestapo i helene. Rommet er førstog fremst viet parkprosjektet Lind er i ferdmed å anlegge på gartneritomta på CarlBerners plass i Oslo. Syversens nærvær erkun merkbart gjennom et sorthvitt foto avgartneren som vanner sine planter. Denrene, enkle, ja nesten banale fortellingen omden onde versus den gode, det riktige valgetversus det gale, reddes her av en litenpamflett utgitt av Kunst i offentlige rom(KORO), skrevet av historikeren MatsTangestuen. Her fortelles den dramatiskehistorien om hvordan Syversen og andre,inkludert en hel del politimenn, reiste rundtog plukket opp jøder som ble bragt i dekningVictor Lind, Gartneren, 2010. Giclee print på 320 gbaryttpapir.på gartneriet og i private leiligheter den natten deportasjonsrunde nummer to skulleeffektueres. De følgende ukene og månedene ble flyktningene fraktet over grensen til Sverige,men ikke uten konsekvenser. Syversen ble arrestert sommeren 1943, og etter et drøyt år ifangenskap ble han ledet ut i Trandumskogen og henrettet. Legen Rolf Engebretsen, som ogsåjobbet med transportene, tok livet av seg da han skjønte at han ville bli arrestert av Gestapo.De etiske valgene som Lind maner til bevissthet om, var med andre ord verken lette ellerentydige.Herfra daler utstillingen. Ser man bort fra videoinstallasjonen Contemporary Memory – Who isAfraid? (2000), Linds berømte gjenskaping av drosjedeportasjonen høsten 1942 der hundredrosjer stod i lydløs slange en sort høstnatt, er høyre overlyssal fylt av en rekke intetsigendevideoverk. De korte filmklippene av Hitler som danser, eller kjærtegner en hirdgutts øre, tilføyeringen ting. Gå heller hjem og les Knausgårds eminente Hitler-essay i Min kamp, eller en hvilkensom helst annen tekst om Der Führer. På dette stadiet begynner Linds monomani, som jeg hittilhar opplevd som en styrke, å føles som en svakhet. Nok et bunnpunkt møter en i de små,abstrakte papirarbeidene med tittelen Studie i første etasje. Her finner vi også en rekkemontasjer basert på historiske fotos og dokumenter, også de har høyst variabel kvalitet. Men iett av disse arbeidene trer noe interessant frem: En rosende attest til Rød, skrevet avdaværende forsvarsminister og tidligere Milorg-leder Jens Chr. Hauge. Den vitner om at en avlandets mektigste menn hadde lagt en beskyttende hånd over politiinspektøren. Et faktum somkaster lys over hvordan Rød kunne frifinnes etter å ha forfulgt og deportert nesten 700 norskejøder.Claudia Lenz ved Holocaust-senteret har karakterisert Linds arbeider som «erindringspolitiskeintervensjoner». Men er de virkelig det? Betegnelsen «intervensjon» indikerer at Linds verk griperinn og forstyrrer den etablerte historiefortellingen om jøde-deportasjonene under krigen. Detspringende punktet er hva en legger i ordet erindring. I den delen av erindringen som forvaltes avfagekspertisen, representerer Linds fortelling ingen forstyrrelse. Allerede i 1982 skrev juristenKnut Sveri en omfattende artikkel om politiinspektør Røds rolle i jødedeportasjonene. To årsenere fulgte Jan Otto Johansens roman Det hendte også her, der Rød og jødeaksjonen har ensentral plass. Senere har en rekke historikere gransket dette dunkle kapitlet i norsk historie.Verdien i Linds arbeid ligger med andre ord ikke, slik enkelte kritikere fortsatt hevder, i at deløfter frem sider ved historien som har blitt i oversett eller undertrykt i den hegemoniskehistoriefortellingen. Betydningen ligger heller i at de insisterer på å holde hendelsen levende.Sånn sett har Linds prosjekt mye til felles med de utallige dokumentarene, tv-seriene ogspillefilmene som spinner rundt om 2. verdenskrig og holocaust.Kuratorisk sett er Lind-utstillingen en seier


Kuratorisk sett er Lind-utstillingen en seierfor Kunstnerens Hus. En ting er den visueltelegante kurateringen til Ida Kierulf (ogmedkurator Per Bjarne Boym), en annen erdet ambisiøse film- og samtaleprogrammetsom ledsager utstillingen. Det eneste sometterlater et visst ubehagelig er fraværet avetisk selvrefleksjon i Linds egetkunstnerskap, og hvordan den understøttesav Charles Esches katalogtekst. Eschesbeskrivelse av Linds rolle som medlem iArbeidernes Kommunistparti (marxistleninistene)og kunstnergruppa GRAS på70-tallet har et heroiserende skjær:Arbeidene fra denne tiden hadde i følgeEsche «som direkte formål å sporemennesker til innsats eller peke påVictor Lind, Fraværet, 2012. Video.urettferdigheter som måtte ryddes opp i».Men at «AKP(m-l)s reklamebyrå», for åbruke Anders Kjærs karakteristikk av GRAS, støttet Mao, Pol Pot og Ho Chi Ming – despotersom drepte titalls millioner mennesker – nevnes ikke med et ord. At Victor Lind var støttespillerfor totalitære regimer på 70-tallet, er et faktum som ikke burde bli utsatt for aktiv glemsel i enutstilling som nettopp tar sikte på å motvirke alle tilløp til forløyet historieskriving. Når ingentidligere har påpekt dette blindpunktet i Linds kunstnerskap, så kan det ha sammenheng med atmange på venstresiden fortsatt synes å avvise premissene i etterkrigstidens akademiskeArendt-inspirerte totalitarismedebatt, hvor kommunismens strukturelle og idémessige likhetermed nazismen og fascismen har stått sentralt. I et kunstnerskap som Linds, som til de graderfremhever enkeltmenneskets personlige ansvar, bør også kunstneren kunne stilles til ansvar. Åinkorporere sin egen fortidige fascinasjon for, og støtte til, bestialske regimer ville ikke baretilføre Linds prosjekt større moralsk autoritet, men kanskje også kunne kaste lys over hva det ersom gjør at unge mennesker gang på gang omfavner totalitære ideologier der ideene ogkollektivet har større verdi enn enkeltmennesket.

More magazines by this user
Similar magazines