Helge Jordheim - Idunn.no

94
SAMTIDEN 3•2008
ET NYTT TYSKLAND?
Helge Jordheim
ET nyTT
TySKlanD?
Siden Murens fall har det pågått en
kontinuerlig kamp for å definere hva
det nye Tyskland er og skal bli.

95
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?

96
ET NYTT TYSKLAND?SAMTIDEN 4•2009
som innledning til en diskusjon av
Tyskland etter gjenforeningen, tjue år
etter Murens fall, kan det være nyttig å la
noen helt overfladiske konturer avtegne
seg. Betegnelsen som oftest brukes i tysk
offentlighet er die Berliner Republik, Berlinrepublikken,
til forskjell fra die Bonner
Republik, Bonnrepublikken. På den måten
blir flyttingen av Tysklands hovedstad fra
Bonn til Berlin et middel til å markere et
klart brudd mellom to epoker i Forbundsrepublikkens
historie, før og etter 1990 –
som en slags retorisk kompensasjon for at
det i statsrettslig forstand aldri var snakk
om en gjenforening av to stater, men en
utvidelse av Forbundsrepublikken til også
å omfatte DDR, eller mer presist, «DDRs
inntredelse» i Forbundsrepublikken. I
tillegg til å framheve den republikanske
styreformen skaper betegnelsen Berlinrepublikken
også en historisk kontinuitet
tilbake til Weimarrepublikken, utgangspunktet
for Tysklands republikanske historie
– på godt og vondt.
I sine konturer kan forskjellene mellom
Berlinrepublikken og Bonnrepublikken
oppsummeres i tre punkter:
For det første, i og med gjenforeningen
har Tyskland igjen blitt én selvstendig
og suveren stat, Europas mest folkerike –
«en mellommakt», som statsviteren Herfried
Münkler kaller det, til forskjell fra
stormakter, supermakter og hypermakter.
I tillegg befinner Tyskland seg i en geopolitisk
«mellomposisjon», mellom øst og
vest, i Europas hjerte.
Av dette følger, for det andre, at Tyskland
ikke lenger kan la globaliseringens
politiske stormvinder hyle forbi, lukke
døra og fortsette å feie ut av egne skap
– selv om det ennå skulle være noen lik
gjemt der. Igjen kjemper og dør tyske soldater
på fremmed jord. Det første fremstøtet
for å sikre Tyskland plass i FNs
Sikkerhetsråd har allerede mislyktes.
Men det vil komme nye.
For det tredje: Tyskland har igjen en
hovedstad, «en ordentlig hovedstad»,
som den tidligere utgiveren av det toneangivende
tidsskriftet Merkur, Karl Heinz
Bohrer, kaller den i en artikkel fra 2006.
Da provinsbyen Bonn ble valgt til hovedstad
i Forbundsrepublikken Tyskland
i 1949, var det som en høyst foreløpig
løsning, i påvente av at landet – og dermed
også den gamle hovedstaden Berlin
– skulle bli gjenforent. Femti år senere
føltes denne foreløpigheten for mange
nærmest permanent, og flyttingen fra
den vesteuropeiske periferien til det gjenforente
Tysklands rytmeforstyrrede hjerte
ble først vedtatt etter lange diskusjoner og
med knappest mulig margin.
en ny tysk patriotisme?
En samlet, suveren stat, med en ny og mer
framskutt posisjon i verdenssamfunnet
og en forhenværende verdensmetropol
som hovedstad – dette er Berlinrepublikkens
kjennetegn. Et mentalitetshistorisk
motstykke til dette politiske skiftet synes
å være en ny nasjonal selvfølelse, en ny
patriotisme. Det er ikke lett å si hva innholdet
i denne nye patriotismen skulle
være. Noe klart partipolitisk tilhold har
den ikke. Selv om høyresiden gjerne vil
legge beslag på den, deltar både venstresiden,
liberale og til og med de grønne i
diskusjonen om hva en ny og tidsmessig
tysk nasjonal selvbevissthet skulle bestå
i. Først og fremst gjelder det å finne et
alternativ til det som gjennom hele etterkrigstiden
har vært de dominerende
nasjonale følelsene i Tyskland: skyld og
skam. Men om det nå skulle finnes en
spore til noe som ligner på nasjonal stolthet
i tysk kultur og offentlighet, hva slags
form skulle den anta, hvordan skulle den
representeres og uttrykkes?
Løsningen – skulle det vise seg –
fantes ikke i det politiske. Det var ingen
typisk politisk begivenhet som satte kulis-

sene for at en ny tysk patriotisme kunne
ta form og finne sine uttrykk. I stedet var
det Fotball-VM 2006, som ble arrangert
i Tyskland i løpet av fire solrike sommeruker,
som utgjorde scenen for at tyskerne
igjen skulle finne fram til sin nasjonale
stolthet – og vise den fram for verden.
Mest iøynefallende var flaggene. Fra
balkonger og biler, i hendene på glade
mennesker vaiet tyske flagg. I hele etterkrigstiden
har Tyskland vært en nasjon
frivillig strippet for nasjonale symboler.
Bare flagget overlevde som en nødvendig
del av den nasjonale selvpresentasjonen,
som en gjenkjennelig markør for
tilhørigheten til det globale fellesskap av
nasjoner – ellers hadde vel tyskerne med
glede kvittet seg med det også. Men bruken
av flagget har vært holdt til et minimum,
som en fullstendig lidenskapsløs
representasjon av den tyske stat, i politisk
og sportslig sammenheng, uten evne til
å uttrykke eller generere følelser av noe
slag. Under Fotball-VM ble det tyske flagget
for første gang i etterkrigstiden tatt i
bruk for å signalisere folkelig entusiasme
og glede over eget land. Jeg skulle gjerne
hatt en prat med den produsenten som
før VM forutså at sommerens store hit
blant tyske fotballfans skulle bli en hanekamparykk
i flaggfargene svart, rødt og
gult. Effekten var uansett umiddelbar –
som om tyskerne fulle av gledelig overraskelse
innså at de ikke ble nasjonalister,
langt mindre nasjonalsosialister, av å gå
i tyske farger og vifte med det tyske flagget.
Og sola skinte. Tyskland, et sommer-
eventyr kalte Sönke Wortmann sin film
om Fotball-VM, som et svar på Heinrich
Heines Tyskland-kritiske dikt Tyskland,
et vintereventyr, med nesten 200 års forsinkelse.
Men Tyskland hadde ikke vært Tyskland
om ikke kritiske røster hadde meldt
seg. Parallelt med at fotballresultater fylte
” ”
Først og fremst gjelder det å finne et alternativ
til det som gjennom hele etterkrigstiden har vært
de dominerende nasjonale følelsene i Tyskland:
skyld og skam
sportssidene, begynte på kultursidene,
«føljetongen» som tyskerne kaller dem,
en opphetet debatt om den nye patriotismen.
Ikke før hadde man begynt å
finne seg til rette i det Forbundsrepublikkens
fremste ideolog, Jürgen Habermas,
hadde kalt «den postnasjonale konstellasjon»,
så samlet en million mennesker
seg rundt Brandenburger Tor og bortover
den såkalte «fan-milen», viftet med flagg
og sang nasjonalsanger. Som erstatning
for nasjonale og etniske symboler hadde
Habermas og andre tatt til orde for en
«grunnlovspatriotisme», forstått som
en identifikasjon med de grunnleggende
liberale og demokratiske verdier nedfelt
i den tyske grunnloven. Det skulle være
en avhistorisert og avnasjonalisert patriotisme,
uten nasjonale symboler, sanger
eller feiringer. Dermed skulle det heller
ikke lenger være nødvendig å appellere
til historie, kultur eller folkefellesskap –
den enkelte borgers identifikasjon med
statens verdier skulle være tilstrekkelig.
Inntil Miroslav Klose scoret 1-1-målet
mot Argentina i kvartfinalen.
«Nasjonal stolthet er for et land det
samme som selvaktelse for den enkelte:
en nødvendig betingelse for selvfor-
97
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?

98
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?
bedring» – skrev den bekjennende venstreliberaleren
Richard Rorty i 1998, i et
oppgjør med venstresidens angst for det
nasjonale. Rortys tema var USA, men
boka Achieving Our Country har blitt en
tilbakevendende referanse også i den
tyske patriotismedebatten, reaktualisert
av «party-patriotismen» fra sommeren
2006. Ok, men ikke i Tyskland, var reaksjonen
fra Rortys tyske våpenbrødre. Diskusjonen
fortsetter, selv om fotballen nå
ruller andre steder. I Berlin kan man fortsatt
se lasete og solblekete flagg blafre fra
balkonger og bilantenner, til minne om
et sommereventyr.
Slutten på tysklands Sonderweg?
En samlet nasjon med en rolle å spille i
den globaliserte verden. En gjenoppdagelse
av muligheten for nasjonal selvaktelse.
Er da dette slutten på Tysklands
Sonderweg, landets «særgang» gjennom
historien? Har Tyskland fullført sin
«lange vei mot vest», som historikeren
Heinrich August Winkler har kalt det, og
blitt en «normal» demokratisk vesteuro-
peisk nasjon, etter fransk og britisk mønster?
Har Tyskland endelig «tatt igjen»
sine naboland. Er det slik vi skal forstå
tanken om et nytt Tyskland?
På den ene siden er Sonderwegs-tesen
en fortelling om tid, om usamtidighet og
forsinkelse. Utgangspunktet er Tyskland
som en stadig eller permanent forsinket
nasjon. Ikke kom det til noen borgerlig
revolusjon, i alle fall ikke i første
omgang. I stedet førte opplysningsideene
til en modernisering av eneveldet,
først og fremst i Preussen, som sveiset
aristokrati og borgerskap sammen i
en autoritetsfryktig lydighetsideologi.
Da den nasjonal-liberale revolusjonen
nådde Tyskland, i 1848, var det for sent,
de gamle autoritetsstrukturene hadde
allerede rukket å tilpasse seg de nye økonomiske
og sosiale realitetene. I stedet
kom det i 1871 en ny sterk monarkisk
og aristokratisk stat, das Reich. Akkurat
hvor skjebnesvanger denne forsinkelsen
i utviklingen av demokratisk kultur
var, viste seg imidlertid først på 1930-tallet,
da de samme autoritetsstrukturene
brakte Hitler til makten. Etterkrigstiden,
delingen av Tyskland, skamfølelsen, den
brutte kontinuiteten mellom generasjonene
bare bekreftet at der Sonderweg hele
tiden hadde ledet mot undergangen: en
forsinkelse som ledet til katastrofe. Men
utover på 1950-tallet begynte Forbundsrepublikken
opphentingen, drevet fram av
sitt Wirtschaftswunder, en økonomisk og
industriell vekst uten sidestykke i Europa.
Akkurat tidsnok, viste det seg, til at Tyskland,
det gjenforente Tyskland, kunne gå
” ”
Det tyske folks skjebne lå ikke i politikkens
tilfeldigheter og trivialiteter, men i dannelsen
og kulturen
inn i det nye årtusen med samme rundetid
som sine parkamerater i vest.
Men det finnes også en annen Sonderwegs-fortelling.
Som svar på erfaringen
av å være forsinket og usamtidig ble
mangelen på deltagelse og medbestemmelse
i det politiske liv, fraværet av en
borgerlig-liberal politisk offentlighet,
omskrevet til en nasjonal dyd. Det tyske
folks skjebne lå ikke i politikkens tilfeldigheter
og trivialiteter, men i dannelsen
og kulturen. Dannelsesromanen i stedet

for revolusjonen. Upolitiske betraktninger
i stedet for J’accuse. Resultatet var en
elite som helt manglet politisk skolering
og demokratisk sinnelag og ikke skjønte
tegninga før rekkene deres hadde blitt
alvorlig uttynnet, for jøder, kommunister
og entartete – og ofte ikke da engang.
Bearbeidelsen av denne erfaringen har
vært tema for store deler av det som har
blitt produsert av kultur i etterkrigs-Tyskland,
både på den ene og den andre siden
av Muren. Først i det 21. århundre har det
igjen blitt mulig å tenke på Tyskland som
«Land der Dichter und Denker» med en
viss stolthet, eller i alle fall ro i sjelen, og
ikke umiddelbart slutte derfra til politisk
ignoranse og henfallenhet til demagogi
og autoritære styreformer. Beviset kom i
2006 da man i mange tyske byer kunne
støte på ca. femten meter høye bokstabelskulpturer,
prydet med navn som Hegel,
Goethe, Marx og Fontane på bokryggene
– for å ønske fotballfans fra hele verden
velkommen i filosofiens og litteraturens
hjemland.
Men i seg selv er jo Sonderwegs-tesen
mer et symptom enn en diagnose – dyrket
fram av venstreliberale historikere
som Winkler og Hans-Ulrich Wehler,
med filosofisk ryggdekning fra Wehlers
gamle klassekamerat, Jürgen Habermas.
Men ved nærmere ettertanke er det jo
vanskelig å innse hvorfor britisk postimperialistisk
øyboermentalitet eller
fransk atomvåpennapoleonisme, systematisk
dyrket fram i henholdsvis public
schools og grandes écoles, skulle sette
standarden for hva som er vesteuropeisk
demokratisk sinnelag. Tanken om forsinkelse
og usamtidighet forutsetter jo dessuten
at det skulle finnes en rytme og et
tempo som er riktig, én nasjonalstatlig
utviklingsmodell som setter standarden
for alle andre. Som pedagogisk modell
for å bearbeide erfaringen fra Det Tredje
Riket hadde denne forestillingen sikkert
” ”
Resultatet var en elite som helt manglet
politisk skolering og demokratisk sinnelag og
ikke skjønte tegninga før rekkene deres hadde
blitt alvorlig uttynnet, for jøder, kommunister
og entartete
sin funksjon, men som de fleste andre
«store fortellinger» lider den under klare
begrensninger når det gjelder historisk
forklaringskraft.
Blindveien ddr
La oss for et øyeblikk gå ut fra at det nye
Tysklands framvekst kan forstås som en
«lang vei mot vest», som Winkler formulerte
det – og i tillegg, som en annen
historiker og filosof, Wolf Lepenies, nylig
skrev i boka Kultur og politikk. Tyske historier
at denne veien mot parlamentarisk
demokrati, marked og et samfunn styrt
av lover som gjelder for alle, er «en av
de store politiske suksesshistoriene i det
20. århundre». I så fall er det ikke uventet
at det sosialistiske mellomspillet blir
forstått som nettopp det, et mellomspill,
avsluttet og klart til å bli glemt. DDR var
en stat som eksisterte i 40 år, for så –
nærmest fra en dag til den neste – å forsvinne
fra verdenskartet. Etter 1989 ble
DDR definitivt et sidespor, en blindvei i
tysk historie – som først kom på skinner
igjen med gjenforeningen. Det er som en
bok som nå har blitt lukket og plassert
i en bokhylle for å støve ned. Riktignok
•••••••
leder for det tverrfakultære
forskningsområdet kultrans
dr. art i tysk litteratur og faglig
helge jordheim
født 1971
99
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?

100
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?
kan man slå den opp igjen – hvis man
absolutt vil – for å sjekke hvordan det var,
men det som står der, skal ikke lenger ha
noen plass i den tyske, nasjonale, kollektive
hukommelse.
I lys av den venstreliberale samlingen
om Sonderwegs-tesen er det ikke uventet
at Habermas bl.a. i essayet om «Den forsinkede
revolusjonen» slår fast at DDRs
og det øvrige Øst-Europas historie i det
20. århundre ikke har hatt eller bør få
noen betydning for Vesten. Statssosialismen
har ingenting med den europeiske
moderniteten å gjøre og bør henvises til
historiens søppelhaug. Det er ingen erfaringer
å hente her. Siden 1989 har da også
sporene etter DDR systematisk blitt visket
bort: Statuer og bygninger har blitt
revet, gater har skiftet navn, bedrifter så
vel som statlige institusjoner har blitt lagt
ned, folk har mistet jobben, politikere og
andre offentlige personer har måtte trekke
seg grunnet anklager om tilknytninger til
Stasi, og av den en gang så stolte industriog
teknologinasjonen DDR er det så godt
som ingenting igjen. DDR er blitt «det det
var», for å bruke en særnorsk blødme. Det
som ikke lenger finnes, som er ugjenkalle-
lig borte, som oppleves som utidsmessig,
og overvunnet, har i stedet blitt et objekt
for nostalgi.
I ettertid har altså tysk samling blitt
forstått som et tegn på at Tyskland er i ferd
” ”
I så fall er det ikke uventet at det sosialistiske
mellomspillet blir forstått som nettopp det, et
mellomspill, avsluttet og klart til å bli glemt
med å finne sin plass blant de «normale»
vesteuropeiske demokratier. Desto viktigere
er det å huske at den samme venstreliberale
intelligentsiaen som tok til orde
for en slik historieforståelse, opprinnelig
var mot hele gjenforeningen. Wehler,
Winkler og Habermas ønsket ingen gjenforening
av Tyskland, eller uttrykte i alle
fall sine klare reservasjoner, selv etter at
prosessen var godt i gang. Deres bekymring
var at samlingen igjen skulle lede til
nasjonalisme og stormannsvyer og skape
skepsis og redsel i nabolandene. I det siste
fikk de jo iallfall delvis rett. I det hele tatt
ønsket de færreste intellektuelle, uansett
hvilken side av Muren de befant seg på, et
nytt, samlet Tyskland velkommen. I øst
” ”
I det hele tatt ønsket de færreste intellektuelle,
uansett hvilken side av Muren de befant seg på,
et nytt, samlet Tyskland velkommen
ville man skape en friere og mer demokratisk
sosialisme, i vest ville man fortsette
parademarsjen vestover, drevet fram
av det allestedsnærværende «Made in
Germany», og ikke forsinkes av en rekke
både ideologisk og politisk skakkjørte øst-

tyskere. Men det er vel egentlig ikke noe
nytt at det er politikerne – i dette tilfelle
den folkelige stabukken Helmut Kohl –
og ikke historikerne som vet å gjenkjenne
det avgjørende, skjebnesvangre øyeblikket
når det er der. Eller å skape det.
For det Kohl, gjenforeningskansleren,
forsto, var ikke minst å kontrollere tiden,
å skape et nå, som skilte tydelig mellom
før og etter, mellom gammelt og nytt, mellom
det som var og det som skulle komme.
Han forsto også betydning av å forkorte og
akselerere tiden – det som hadde eksistert
i 40 år, kunne man ikke bruke 40 år på å
avvikle. En lignende observasjon kan gjøres
på det intellektuelle felt: Mens tilhengerne
av Sonderwegs-tesen, som jo baserte
seg på tanken om en langtrukken, nesten
lovmessig historisk prosess, tok avstand
fra gjenforeningen – som et hastig og kanskje
forhastet brudd – kom et av de mest
kraftfulle forsvarene fra akademisk hold
fra litteraturhistorikeren og tidsskriftredaktøren
Karl Heinz Bohrer, som i januar
1990 publisert essayet «Hvorfor vi ikke
er en nasjon – og hvorfor vi bør bli en»
i den kultur- og verdikonservative avisen
Frankfurter Allgemeine Zeitung. Det er
lett å sette Bohrers støtte til kanslerens
gjenforeningsbestrebelser i sammenheng
med en bok han hadde utgitt bare
noen få år tidligere: en studie av «plutseligheten»,
som han kalte det, som en
estetisk, men også en politisk kategori i
den tyske romantiske tradisjonen. Plutselig
var muligheten der, til å bryte opp
det gamle og skape noe nytt. Det gjaldt
bare å gripe den.
oppbrudd og ostalgi
I ettertid er det ikke vanskelig å se at det
gikk for fort – at Kohl misbrukte sin makt
over tiden til å akselerere den, for på den
måten å la DDR bli slukt, forsvinne mer
eller mindre sporløst inn i det forbundsrepublikanske
systemet. Med i dragsuget
gikk dermed også elementer i den østtyske
sosialstaten som kunne hatt framtiden
foran seg, i alle fall i et sosialdemokratisk
perspektiv, deriblant en progressiv
likestillingspolitikk og en prioritering
av sosial trygghet. Spørsmålet vil alltid
være om det hadde latt seg gjennomføre
på noen annen måte. Uansett nærmer vi
oss dermed én mulig definisjon av det nye
Tyskland: Det er og vil for alltid fortsette å
være et land som ikke lenger bærer særlig
synlige spor etter de førti årene med statssosialisme.
Førti år med DDR ble i den
offisielle forbundsrepublikanske minnekulturen
effektivt redusert til spørsmålet
om hva som stod i mappene fra Ministerium
für Staatssicherheit, DDR-regimets
overvåkningsorgan. Hvem hadde blitt
overvåket og – atskillig mer interessant
– hvem hadde overvåket dem? Hvilke
framstående personer, forfattere, politikere,
bedriftsleder osv. kunne vises å ha
utspionert sine venner og bekjente?
Utvilsomt har dette erindringsarbeidet
vært nødvendig for å komme videre,
men samtidig har DDR-borgerne også
hatt andre liv enn de som er nedtegnet
i Stasi-arkivene. En stats historie lar seg
ikke redusere til makthavernes gjøren og
laden, hinsides dette finnes en uendelig
mengde levd liv, en uendelig mengde
livshistorier, som etter Murens fall har
mistet sin viktigste ramme og dermed
har blitt hjemløse. Forsøket på å skape
et hjem, en sammenheng for disse livshistoriene
gikk på 1990-tallet under
betegnelsen «ostalgi», og utgjorde en
slags folkelig, populærkulturell og ofte
lett ironisk «moterindring». Ostalgien
var ikke knyttet til politiske strukturer
og maktforhold, men til steder, erfaringer
og ting – Jon Blund (der Sandmann),
røde og grønne menn (Ampelmännchen),
krukker med hermetiserte grønnsaker
(Spreewaldgurken) eller biler med
totaktsmotorer (Trabant).
101
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?

102
ET NYTT TYSKLAND?SAMTIDEN 4•2009
Ostalgi-bølgen virket provoserende
på mange både i og utenfor Tyskland.
Hvordan kunne det være mulig å ha et
nostalgisk forhold til et samfunn med et
nærmest føydalt makthierarki, et totalt
korrupt rettsvesen, et fiktivt demokrati
og et like fiktivt flerpartisystem, i tillegg
til en statssikkerhetstjeneste med over en
million informanter på lønningslisten?
Svaret er nok knyttet til at ostalgi aldri
var en politisk holdning, men uttrykk for
et behov for å minnes, eller med andre
ord, et forsøk på å forhindre at den nye
forbundsrepublikanske organiseringen av
tiden, som betraktet DDR-historien som
et avsluttet og tilbakelagt kapittel og allerede
foregrep fremtiden som vesteuropeisk
«mellommakt», ble enerådende.
I dag er ostalgi stort sett forbeholdt
suvenirbutikkene, som kan oppvise en
stadig økende omsetning av seigmenn i
Ampelmännchen-form, fargerike Trabanter,
uniformsluer og eggeglass i hyperplast.
Ikke desto mindre stiller spørsmålet
seg om ikke ostalgien er i ferd med å få
et politisk, endatil et partipolitisk etterspill
– eller for å si det på en annen måte,
inspirert av Habermas’ berømte analyse
av offentlighetens strukturendringer,
om ostalgibølgen bare var en slags opptakt,
et eksperiment i den populærkulturelle
offentligheten, som nå er klart
til å flyttes inn i den politiske sfæren.
die Linke: ostalgi med andre midler?
Siden krigen har Tyskland bare hatt ett
parti på venstresiden med nasjonal utbre-
delse og innflytelse, det sosialdemokratiske
partiet SPD, som i flere perioder har
hatt flertall i Forbundsdagen og dermed
også kansleren. Ledende skikkelser har
vært Willy Brandt, Helmut Schmidt og
nylig Gerhard Schröder. Men i 2007 fikk
SPD noe uventet en konkurrent, som la
seg tydelig til venstre for storebroren, så
langt at enkelte omtalte det som «ekstremistisk»,
men som ikke desto mindre på
kort tid ble en viktig kraft i tysk politikk.
”Svaret er nok knyttet til at ostalgi aldri var en
politisk holdning, men uttrykk for et behov for
å minnes
”
Desidert størst oppslutning har Die Linke
i de neuen Bundesländer, med andre ord i
det tidligere DDR, der partiet aspirerer til
status som «folkeparti» – en betegnelse
som vanligvis er reservert sosialdemokratene
SPD og kristeligdemokratene CDU.
Konsekvensen var at venstresiden i tysk
politikk ble splittet. SPD har systematisk
avvist å samarbeide med Die Linke, i alle
fall på nasjonalt nivå, på grunn av det de
oppfatter som partiets venstreekstreme
standpunkter. Kanskje også av andre
grunner.
«Blir Berlin likevel Weimar?» spurte
historikeren Wehler i en kronikk i Die Zeit
fra 2007. Som kjent var en av grunnene
til at Weimarrepublikken falt og Hitler
kom til makten, at venstresiden var splittet
mellom sosialdemokrater, sosialister
og kommunister og ikke greide å stille felles
front mot de konservative nasjonalistene.
I dag er en lignende situasjon under
oppseiling, mener Wehler. Die Linke er et
produkt av en allianse mellom PDS, arvtageren
til det statsbærende sosialistpartiet
i DDR, SED, og vesttyske sosialister, blant

dem et stort antall overløpere fra SPD,
under ledelse av den karismatiske retorikeren
Oskar Lafontaine. Som tidligere
SPD-formann var Lafontaine finansminister
i regjeringen Schröder, men nektet
å støtte kanslerens nyliberale reformplaner
og trakk seg fra stillingen etter skarp
kritikk fra kansleren selv. Vel ute dannet
han en venstreallianse sammen med
PDS-formannen Gregor Gysi, advokat
og borgerettighetsforkjemper fra det tidligere
DDR, med et tvetydig forhold til
Stasi. Nettopp denne uhellige alliansen
av gamle og nye sosialister utgjør i Wehlers
og andre sosialdemokraters øyne en
avgjørende trussel mot Tysklands endelige
normalisering til et vesteuropeisk
demokrati: at den østtyske statssosialismen
skal vokse fram som en tydelig politisk
kraft i Berlinrepublikken, støttet av
ansvarsløse og naive vesttyskere.
Kan da Die Linkes frammarsj, særlig
i det gamle DDR, men også i flere vesttyske
Bundesländer, forstås som ostalgi
med andre midler? Ikke uten videre.
Men det finnes viktige paralleller – i første
rekke mellom en moterindring som
fokuserte på hverdagslivet og en politikk
som vektlegger sosiale spørsmål. Et stadig
viktigere politisk tema i Tyskland er
arbeidsløshet, mangel på sosial trygghet
og stadig større klasseskiller. I selvforståelsen
til mange tidligere DDR-borgere
var dette områder der statssosialismen
hadde lykkes godt. Sammen med motstanden
mot tysk deltagelse i Afghanistan
og den sittende tyske regjerings støtte til
Irak-invasjonen er dette også fanesakene
til Die Linke.
Men Die Linkes fremmarsj er først
og fremst et resultat av det som blir
oppfattet som en høyredreining hos
sosialdemokratene i SPD. I beste New
Labour-ånd så SPD-kansleren Gerhard
Schröder det som sin oppgave å slanke
en velferdsstat som var blitt altfor dyr, og
liberalisere økonomien. Det mest dramatiske
utslaget av denne politikken var det
såkalte «Hartz IV», som fikk navn etter
Peter Hartz, personalsjef hos Volkswagen,
som ledet en kommisjon nedsatt
av Schröder for å reformere det tyske
arbeidsmarkedet. Hartz IV var siste ledd i
en omfattende pakke tiltak og innebar en
sammenslåing av sosialstønad og arbeidsløshetstrygd
som gjorde at mange tyskere
satt igjen med mye mindre enn før. På
annenhver valgkampplakat for Die Linke
er det dette som er budskapet: «Avskaff
” ”
I selvforståelsen til mange tidligere DDR-borgere
var dette områder der statssosialismen hadde
lykkes godt
Hartz IV». På den andre halvparten figurerer
slagord som «Rikdom for alle» og
«Minstelønn straks».
I en artikkel om det nye Tyskland i
New Left Review, gjør Perry Anderson en
interessant observasjon: Nær sagt over
hele verden opplever folk at ulikheten
mellom rik og fattig bare øker. Men de
færreste tror at det er mulig å gjøre noe
med det. Som politisk sak er omfordelingen
av goder ingen velgermagnet. Tyskland
er et unntak: Stor oppmerksomhet
fra velgere, fagbevegelse og organisasjonsliv
har gjort kampen for sosial rettferdighet
og mot den pågående polariseringen
103
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?

104
ET NYTT TYSKLAND?SAMTIDEN 4•2009
av samfunnet til kanskje den fremste
saken i valgkampen 2009. På denne
bakgrunnen må også framveksten av Die
Linke som en nasjonal politisk kraft forstås.
Kanskje iblandet et snev av ostalgi.
Konsensus under press
Tiltagende sosial polarisering og framveksten
av Die Linke som politisk kraft
truer samtidig det som har vært selve
kjerneverdien i Forbundsrepublikkens
kulturelle og politiske liv siden 1960-tallet
– troen på en grunnleggende enighet
eller konsensus mellom alle fornuftige
borgere. Målet har vært fred og velstand
og å unngå store sosiale og politiske
konflikter, samt radikale avvik i noen
retning. Denne konsensusorienterte
grunnholdning har avfødt det Anderson
kaller en «utpreget tysk politikkstil»,
høflig, dannet, omstendelig og grenseløst
konfliktsky – som, til tross for å
være en «stil», også har et realpolitisk
innhold. Både kristelige og sosiale demokrater,
CDU og SPD, har ført sin politikk
ut fra en korporatistisk og harmoniorientert
samfunnsmodell: Alle finner sin
plass, alle interesser blir hørt, og alle har
et felles mål.
Hvor mye de to store partiene faktisk
har felles, har blitt mer enn tydelig i de
siste fire årene da Berlinrepublikken har
vært regjert av en «storkoalisjon» mellom
kristeligdemokrater og sosialdemokrater.
Forut for valget den 27. september
stilte imidlertid den sittende kansleren
Angela Merkel fra CDU og hennes visekansler
Frank-Walter Steinmeier fra SPD
seg igjen i spissen for hvert sitt regjeringsalternativ.
I den eneste TV-sendte debatten
dem imellom kom problemene med
et så konsensusorientert system som det
tyske tydelig til uttrykk. Begge kandidater
måtte kjempe knallhardt for å finne noe
å være uenige om, for å lokalisere motsetninger
som var tydelige nok til at vel-
gerne kunne forstå dem – i et språk som
brukte den komplekse tyske grammatikken
til å skjule ethvert tilløp til angrep
på person eller politikk. Konklusjonen
fra småpartiene var forståelig: Alt tydet
på at Merkel og Steinmeier gjerne ville
fortsett å regjere sammen. Konsensus for
enhver pris.
Det teoretisk-filosofiske motstykket
til den konsensusdrevne tyske politikken
finnes i Habermas’ hovedverk Theorie des
kommunikativen Handelns fra 1981, som
ga Forbundsrepublikken sin filosofiske
og sosiologiske raison d'être. Konsensus
er for Habermas ikke bare selve kjennetegnet
på politisk demokrati, men også
på filosofisk sannhet. Fornuft er ikke
noe det enkelte mennesket, det enkelte
subjekt besitter, men noe som tar form
intersubjektivt, i kommunikasjon med
andre mennesker. For at slik kommunikasjon
skal finne sted, må imidlertid det
som sies, oppfylle visse gyldighetskrav:
forståelighet, objektiv sannhet, normativ
riktighet og subjektiv sannferdighet.
Ikke minst må kommunikasjonen være
herredømmefri. Alle må ha like muligheter
til å delta og å ytre seg. Bare slik kan
«det beste argumentet utøve sin tvangsløse
tvang», slik Habermas formulerer
det, og dermed skape den nødvendige
konsensus, både for erkjennelse og for
politisk styring.
Man skal ikke lytte lenge til en av
Lafontaines taler, ofte retorisk-demagogiske
mesterstykker, før det blir åpenbart
at tysk politikk ikke lenger dreier seg om
etableringen av en intersubjektiv fornuft
– hvis den da noen gang gjorde det. Det er
vel heller tvilsomt. Også på andre måter
har konsensusdogmet havnet under press
i tiden etter Murens fall, som følge av en
rekke opphetede samfunnsdebatter, oftest
omkring erfaringene fra Det Tredje Riket.
Blant eksemplene er det bare å tenke på
takketalen til forfatteren Martin Walser

da han mottok de tyske bokhandlernes
fredspris i 1998, der han tok til orde for
en normalisering av tysk historie og kritiserte
bruken av Auschwitz som «moralsk
slegge». Eller fremstillingen av tyskere
som ofre, ikke bare gjerningsmenn under
Annen Verdenskrig i litteratur og historieskrivning,
først i W. G. Sebalds essaysamling
Luftkrig og litteratur fra 1999 og
senere i Günter Grass’ I krabbegang fra
2002. I hvert tilfelle utløste disse litterære
intervensjonene debatter som brøt
ganske så radikalt med den sosiale og
politiske konsensus som har preget tysk
etterkrigstid og likeledes krevde andre
argumenter og stemmer.
Fargelære og et paradoksalt utfall:
valget 2009
At tysk politikk har blitt atskillig mer kaotisk
de senere årene, blant som følge av
framgangen til Die Linke, viste seg igjen
i valget som fant sted den 27. september
i år. Samtidig ble det tydelig at mange
tyske politikeres nokså fuktige konsensus-
og stabilitetsdrøm, ikke lenger stemmer
overens med de politiske realiteter
og aller minst med velgernes ønsker.
Forut for valget advarte flere tyske kommentatorer
mot «skandinaviske tilstander»
i tysk politikk – at det ikke lenger
finnes to store folkepartier, ett på høyresiden
og ett på venstresiden, med relativt
stabile velgermasser, men tvert imot et
broket politisk landskap med flere mindre
partier som bringer systemet i ubalanse.
Da, frykter tyskerne, er det duket
for svake mindretallsregjeringer som er
avhengige av støtte i parlamentet fra sak
til sak. Mens dette i Norge er en situasjon
vi har blitt relativt fortrolige med, ja, som
mange endog ser som en slags garanti for
reelt demokrati, tenker tyskerne straks på
Weimarrepublikken, dens korte, kaotiske
liv og tragiske endelikt.
Uansett tyder alt på at den nye tyske
politiske biotopen, bestående av fem partier,
SPD, CDU, Die Linke, det høyreliberale
FDP og miljøpartiet Die Grünen,
har kommet for å bli. I perioder kunne
den tyske valgkampen forveksles med en
diskusjon av Goethes fargelære, med stadig
nye sammensetninger av fargene rød
(SPD), svart (CDU), rød (Die Linke), gul
(FDP) og grønn (Die Grünen): svart-gul,
svart-rød, rød-grønn, rød-rød-grønn, ja, til
og med det tysk presse bare omtaler som
«Jamaica», altså svart-grønn-gul, som
ville bety et regjeringssamarbeid mellom
de kristenkonservative, de grønne og de
høyreliberale. Bare «trafikklyset», rødgul-grønn,
framstod som helt utenkelig,
i og med at FDP går inn for en ytterligere
nedbygging av velferdsstaten, mens SPD
”
ser seg som dens, rett nok noe nølende,
ridder.
Først og fremst utgjorde jo valget en
anledning for det tyske folk til å si sin
mening om den sittende storkoalisjonen
mellom sosialdemokrater og kristenkonservative,
ledet av den ukarismatiske,
men tillitvekkende Angela Merkel. At
kansler Merkel fikk fornyet mandat, lå vel
egentlig i kortene, etter som hun lykkes
”Forut for valget advarte flere tyske
kommentatorer mot «skandinaviske tilstander»
i tysk politikk
105
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?

106
ET NYTT TYSKLAND?SAMTIDEN 4•2009
godt i å framstå som ansvarlig og betydningsfull
både ute og hjemme. Mange
mener dessuten at hun er i ferd med
å lose Tyskland relativt trygt gjennom
finanskrisen – et inntrykk som forsterket
seg etter hun greide hun å redde Opel
fra å gå med i dragsuget etter konkursen
i General Motors. Egentlig overraskende
var det vel heller ikke at storkoalisjonen
gikk fløyten, til tross for ønsket om bredest
mulig politisk konsensus, i og med
at både sosialdemokrater og kristeligdemokrater
begynte å frykte for sin partipolitiske
egenart – og for å tape velgere til
de mindre partiene.
Men dermed var det også slutt på forutsigbarheten.
For hvem hadde forventet
at FDP, det høyreliberale partiet for
lavere skatter, mindre statlig innblanding
og klokkertro på markedets skjulte
hånd, skulle bli valgets store seierherre
– i samme år som finanskrisen hadde
revet en hel verden ut av sine markedsoptimistiske
drømmerier? Og, ikke mindre
paradoksalt: Hvem hadde trodd at
året da staten gjenvant stadig mer av sin
posisjon som opprettholder av den økonomiske
og sosiale orden, da frykten for
å miste jobb og inntekt tok stadig flere
tyske arbeidstakere i sitt kalde grep, også
skulle bli året da SPD gjorde sitt dårligste
valg siden krigen og ble desimert fra
et «folkeparti» til ett av to mellomstore
partier på venstresiden. Heller ikke CDU,
det andre partiet i storkoalisjonen, gjorde
noe godt valg, men det svart-gule regjeringsalternativet
som Merkel gikk til valg
på, ble reddet av den voldsomme velgertilstrømningen
til FDP.
Basert på årets valgresultater er det
altså mye som tyder på at Perry Anderson
tok feil da han antok at spørsmålet om
sosial rettferdighet spiller en større rolle i
tysk politikk enn i andre europeiske land.
Utfallet tyder på det motsatte: at når velferden
er truet, vender tyskerne tilbake
til sin velprøvde oppskrift fra 1950-tallet
– økonomisk vekst og «Made in Germany».
Men da har vi glemt Die Linke.
Mens SPD gikk til hundene, gjorde Die
Linke med sin politikk for radikal sosial
utjevning sitt hittil beste valg med ca.
12 % av stemmene. Kanskje er det altså
først og fremst konsensusmodellen i tysk
politikk som har fått et skudd for baugen.
Tyske velgere ønsker ikke en storkoalisjon
mellom høyre og venstre som skyver politiske
forskjeller under teppet ¬ de ville ha
” ”
Tyske velgere ønsker ikke en storkoalisjon
mellom høyre og venstre som skyver politiske
forskjeller under teppet ¬ de ville ha tydelige
posisjoner og klare valgmuligheter
tydelige posisjoner og klare valgmuligheter.
Kanskje er det her vi skal lete for å
finne kimen til et nytt Tyskland. Eller er
det tvert imot, som Wehler vil ha det til,
Weimarrepublikken i reprise?
På leting etter fremtiden
I tilbakeblikk på de siste 20 årene finnes
det nok av eksempler på at Tyskland har
brutt med det gamle og er på vei mot noe
nytt. Men mot hva? Det er mer uklart,
aller mest for tyskerne selv. Likevel har
gjenoppbyggingen av Berlin til hovedstad
og europeisk metropol gitt et ofte avslørende
innblikk i hvordan Tyskland skal
fremstå, rettere sagt, hvordan tyskerne

ønsker at landet deres skal fremstå i det
nye årtusen. Spenningen mellom bygging
og gjenoppbygging, mellom konstruksjon
og rekonstruksjon, har fungert som
et prisme for stadig nye forhandlinger
om nasjonens fortid, nåtid og fremtid.
Hva skal bevares, hva skal rives, hva skal
gjenoppbygges, hva skal glemmes? Hvilke
nye symboler skal dominere i den arkitektoniske
og urbanistiske iscenesettelsen
av en ny tysk stat? Forhandlingene har
pågått helt siden flyttingen av Tysklands
hovedstad fra Bonn til Berlin ble vedtatt.
Dermed kunne stafetten av byplanutkast,
arkitektkonkurranser, planer for monumenter
og minnesmerker, kinopalasser
og regjeringsbygg begynne. Det som tar
form, er en ny «statens estetikk», slik
Karl Heinz Bohrer brukte betegnelsen,
først i sin radbrekking av den småborgerlige
og provinsielle Bonnrepublikken
i 1984, så i et like nådeløst angrep på
Berlinrepublikkens hjelpeløse forsøk på
selviscenesettelse fra 2006.
Kan Tysklands framtid avleses i den
nye hovedstaden som er i ferd med å ta
form? I så fall er det en rekke steder og
bygg som kunne fungere som eksempler.
Glasskuppelen som troner på toppen av
riksdagsbygningen, over hodene på de
folkevalgte, tegnet av stjernearkitekten
Sir Norman Foster, synes å proklamere
en ny gjennomsiktighet i det demokratiske
systemet – i kontrast til den øvrige
bygningens monumentale ugjennomtrengelighet.
Like i nærheten signaliserer
Holocaust-monumentet en ny holdning
til det mest grusomme kapittel i tysk historie,
ikke som en avslutning, men som
forflytning av nasjonens skyld og skam
ut i det offentlige rom, som gjenstand for
semiotiske prosesser som representasjon
og samtale. Noe av den samme funksjonen
har Det jødiske museet, Daniel
Libeskinds egenrådige bygg, i skjæringspunktet
mellom arkitektur og minnes-
merke, som snarere enn å fortelle gjør
historie til kroppslig erfaring. Eller som
kontrapunkt, den nye Potsdamer Platz,
som skulle gi Berlin sitt pulserende sentrum
tilbake, etter at delingen av byen
hadde etterlatt det i ingenmannsland,
men som endte opp som en intetsigende
shoppingkulisse.
Alle disse stedene er med på å reorganisere
forholdet mellom fortid, nåtid og
fremtid i det nye Tyskland, i kraft av sine
visjoner for en ny sosial og politiske orden
eller mangel på sådanne. Men akkurat
nå står slaget om Tysklands fremtid et
annet sted, ikke i kraft av et monumentalt
nærvær, men et fravær, et tomrom
midt i byens sentrum. På Museumsinsel,
rett overfor Karl Friedrich Schinkels
nyklassiske museumstempel og den
atskillig mer barokke Berliner Dom, har
det over sommeren blitt anlagt en plen,
som effektivt skjuler sporene etter en
mer enn tiårig rivningsprosess. Bygget
som forsvant, var det såkalte Republikkpalasset,
DDR-regimets gamle storstue,
oppført på 1970-tallet, som en kombinert
parlamentsbygning og fornøyelsespalass.
Inne i palasset var et auditorium,
der det østtyske parlamentet møtte med
ujevne mellomrom, restauranter, barer,
en konserthall og en bowlingbane. Arkitekturen
skulle signalisere åpenhet og
deltagelse, med terrasser ut mot plassen
langs hele den marmor- og bronseglasskledde
fasaden. Selvfølgelig var palasset
et stykke herredømmearkitektur, ikke
desto mindre var det investert med en
slags fortrolig hverdagslighet, med opplevelser
og erindringer, som fortsatte å
leve der etter at DDR var blitt historie. I
selve den storpolitiske gjenforeningsprosessen
spilte også Republikkpalasset en
sentral rolle: Det var her avgjørelsen om
tysk gjenforening ble tatt, og det var her
de første frie valgene ble avholdt i 1990.
Da avgjørelsen om å rive Republikkpalas-
107
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?

108
SAMTIDEN 4•2009ET NYTT TYSKLAND?
set ble tatt i 1993, utløste den en storm
av protester. Tidligere DDR-borgere gikk
i demonstrasjonstog, underskrev opprop
og grunnla en organisasjon viet til
å redde bygningen.
Med denne kontroversielle avgjørelsen
ble nok en forbindelse til det tidligere
DDR brutt. Tiden ble reorganisert:
Fortiden skulle glemmes, blikket skulle
rettes fremover. Mot hva? I stedet for en
ukjent fremtid falt valget på en kjent fortid.
Det gamle Tyskland skal bli det nye.
Den gangen Republikkpalasset ble bygd,
måtte restene etter det barokke prøyssiske
byslottet, som ble plassert her så
tidlig som i 1450, men som fikk sin endelige
form av arkitekten Andreas Schlüter
rundt 1700, jevnes med jorden. Slottet ble
sprengt i 1950. Men nå, mer enn femti år
etter at DDR-lederen Walter Ulbricht tok
farvel med dette symbolet på et «folkefiendtlig
monarki», skal det altså bygges
opp igjen, i hvert fall hvis vi skal tro vedtaket
som ble gjort i Forbundsdagen den
4. juli 2002. Det nye Tyskland vil finne seg
selv gjennom å rekonstruere det gamle.
En rekonstruksjon av slottet, hevdet den
konservative historikeren Joachim Fest
allerede i 1991, ville være et passende symbol
for kommunismens endelikt og rette
opp igjen en historisk feiltagelse. I debattene
fram mot den endelige avgjørelsen
ble den prøyssiske arven omdefinert, fra
militarisme og imperialisme til en opplyst,
dannet og tolerant urbanitet. Til støtte for
tanken om en rekonstruksjon lanserte den
venstreorienterte filosofen og arkitektur-
historikeren Dieter Hoffmann-Axthelm
tanken om en «tredje by», som verken er
Øst-Berlin eller Vest-Berlin, som aldri har
vært delt av en mur, men representerer en
borgerlig urban stolthet, som ellers i tysk
historie glimrer med sitt fravær.
Er dette enden på visa? At det nye
Tyskland ikke er annet enn et resirkulert
og forklaret Preussen? At avskjeden
med DDR-fortida ikke er et oppbrudd inn
” ”
I stedet for en ukjent fremtid falt valget på en
kjent fortid. Det gamle Tyskland skal bli det nye
i fremtida, men en del av en reorientering
mot en enda eldre fortid, før 1900-tallets
katastrofer satte inn? At ostalgi gir plass
for en annen og minst like problematisk
form for nostalgi? Bildet av det nye Tyskland,
avlest i kampen mellom de to palasser,
Republikkpalasset og det prøyssiske
byslottet, er ikke komplett ennå. Uansett
hvor gode de arkitektoniske, urbanistiske
og rent estetiske argumentene for
en gjenoppbyggingen av det prøyssiske
byslottet hadde vært, hadde vedtaket
om en rekonstruksjon aldri vært mulig
hvis ikke det hadde blitt presentert som
del av et prosjekt som føltes både aktuelt
og fremtidsrettet. Det nye navnet på
det rekonstruerte slottet skal være Humboldt-forum,
oppkalt etter brødrene Wilhelm
og Alexander von Humboldt – den
ene lingvist og dannelsesteoretiker og
grunnlegger av universitetet i Berlin, den
andre oppdagelsesreisende, naturvitenskapsmann
og antropolog. Begge brødre
sitter på hver sin sokkel utenfor Humboldt-universitetet
litt lenger nedover
Unter den Linden. I Humboldt-brødrenes
ånd skal hoveddelen av det rekonstruerte

slottet romme en utstilling av ikke-europeiske
samlinger, kunst og bruksgjenstander
fra Afrika, Amerika, Øst-Asia og
India, som skal flyttes inn i sentrum fra
sitt tilhold i Dahlem, sørvest i byen. I tillegg
kommer de vitenskapelige samlingene
fra Humboldt-universitetet samt
store mengder ikke-europeisk litteratur.
Som helhet skal slottet bli «et utstillingssted
for global kunnskap og global kultur»,
som det heter på hjemmesidene.
Målet er å forene Humboldt-brødrenes
ideal om «alt-omfattende kunnskap» og
en «humanistisk modell» for å skape en
«universell tilnærming til verdens sivilisasjoner».
Intet mindre. På denne måten
skal et stykke prøyssisk herredømmearkitektur,
et resultat av og et symbol for tysk
maktpolitikk på sitt mest effektive og vellykkede,
fungere som en døråpner ut mot
nær sagt alle verdens sivilisasjoner.
Dette er ikke stedet for å fortsette diskusjonenavplaneneforHumboldt-forum.
Kanskje blir de heller aldri realisert. Men
det er da heller ikke poenget her. Jeg har
snarere villet vise hvordan tanken om et
nytt, selvstendig og suverent Tyskland,
som inntar sin selvfølgelige plass i den
stadig mer globaliserte verden, og som
har henvist sin statssosialistiske fortid til
den historiske glemmeboken, forsøker å
aktivisere andre, mindre mørke deler av
sin historie for å skape seg en ny fremtid
– at et nytt Tyskland aldri bare vil være
nytt, men også gammelt, ja, stadig eldre,
ser det ut til.•
UNN DEG DE BESTE BØKENE I HØST!
GEIR GULLIKSEN
Tjuendedagen
TOM H. DALBAK
Den siste bjørnen i Vassfaret
ARNE LYGRE
Min døde mann
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
Der lyset slipper inn
INGRID STORHOLMEN
Tjernobylfortellinger
ODD W. SURÉN
Fra konseptene
“Den er så enerverende gjennomreflektert og stilistisk ren at det er
fristende allerede nå å kåre den til en av høstens store romaner.”
CATHRINE KRØGER, DAGBLADET
“Forfatteren har skrevet et sjeldent medrivende
skjebneportrett av en manns kjærlighet til sin sønn,
og om den avgrunnen som åpner seg når guttungen
blir røsket ut av hans liv.”
MAY GRETHE LERUM, FORFATTERBLOGGEN
“Det er en sjelden glede å lese en så velskrevet roman. Det er så man
må undre seg over at Lygre ikke har et større rom i norsk litteratur.
Det hadde han fortjent.”
TURID LARSEN, DAGSAVISEN
“Der lyset slipper inn er så profesjonelt skrevet, og
av slikt internasjonalt format, at den er en sjelden
god kandidat for oversettelse til andre språk.”
BJØRN GABRIELSEN, DAGENS NÆRINGSLIV
“Neste gang noen begynner å klage over mangelen på politisk
litteratur her til lands, vil jeg foreslå å rulle Tjernobylfortellinger
sammen, hardt, og slå dem høflig i hodet med den.”
TRYGVE RIISER GUNDERSEN, DAGBLADET
“Skal man likevel uttale seg skråsikkert om
Fra konseptene, så er det at disse velskapte tekstene
garantert gjør leseren atskillig klokere.”
GRO JØRSTAD NILSEN, BERGENS TIDENDE
LES MER OM VÅRE BØKER PÅ WWW.ASCHEHOUG.NO OG FØLG OSS PÅ TWITTER
109
SAMTIDEN 4•2009
ET NYTT TYSKLAND?