YTRINGSFRIHETENS GRENSER SOSIALE NORMER OG POLITISK TOLERANSE

reidunn

Ytringsfrihetens_grenser_ISF_Fritt_Ord

1 — Innledning

13

debattklimaet (Noelle-Neumann, 1974). Konteksten for planleggingen og gjennomføringen

av denne undersøkelsen understreker dette poenget. Angrepene

mot Charlie Hebdo i Paris og Krudttønden i København i januar og februar 2015

utløste en debatt i norske medier om medienes forpliktelse til å publisere karikaturer

og kontroversielle ytringer, spesielt i relasjon til islam. Ytringsfriheten

var mye omtalt og debattert både i redigerte og i sosiale medier, og markeringen

av at folk støttet aksjonen Je suis Charlie spredte seg på profilbildene på

Facebook. Våren 2015 var altså en periode der spørsmålet om ytringsfrihetens

eventuelle grenser ble aktualisert, og der både rettighetsargumenter og konsekvensialistiske

argumenter, for og imot å begrense ytringsfriheten, var framme

i den norske offentligheten. Vi mente det var viktig å undersøke om oppmerksomheten

om ytringsfrihet i offentligheten førte til endringer i befolkningens

holdninger, og gjentok derfor spørsmål som vi hadde stilt i undersøkelsen fra

2013, til de samme respondentene. 4 En hypotese vi ønsket å undersøke, var om

befolkningen ville tendere mot å vektlegge ytringsfriheten i større grad i 2015

enn i 2013, når de ble bedt om å veie ytringsfrihet mot andre hensyn. Dette

undersøker vi nærmere i kapittel 3 i rapporten.

Det aktuelle debattklimaet og hva som står på dagsordenen, kan altså

tenkes å prege grensedragninger knyttet til ytringsfrihet. Samtidig vil vi ut fra

vårt perspektiv understreke at grensene for hva som kan ytres i offentligheten,

ikke eksisterer uavhengig av grunnleggende samfunnsstrukturer og relasjoner

mellom grupper. Vår inngang til å belyse slike grupperelasjoner går i denne

rapporten gjennom begrepet «politisk toleranse». Toleranse kan defineres som

evnen til å tåle noe man misliker eller er i opposisjon mot (Svendsen, 2012: 16),

og når vi snakker om politisk toleranse, vil det handle om hvorvidt man tåler

politiske eller religiøse verdier eller synspunkter. Litteraturen om politisk toleranse

lærer oss at toleranse alltid er et relativt begrep. Van Doorn (2014) påpeker

at mens mye av forskningen om politisk toleranse dreide seg om «rase» og

etnisitet før 9/11, har religiøs toleranse, og spesielt overfor muslimer og islam,

kommet i forgrunnen på 2000-tallet (2014:910). Lenger tilbake på 1900-tallet

handlet debatter om toleranse i USA først og fremst om forholdet til kommunister,

sosialister og ateister (Sullivan og Hendriks, 2009). Et annet viktig poeng

er at både toleranse og intoleranse alltid vil knyttes til underliggende maktforhold

mellom grupper. Hvilke grupper som tolererer, og hvilke grupper som tolereres,

i et samfunn, gjenspeiler til enhver tid hvilke grupper som er i posisjon til å

bestemme grensene for toleranse (2014:910).

Når vi bringer inn toleranse som en del av vår tenkning rundt ytringsfrihetens

normative grenser, er det fordi vi antar at holdninger til ytringsfrihet bunner

både i grad av tilslutning til ytringsfrihet som generelt prinsipp og rettighet, og i

holdninger til de ulike gruppene som eventuelt skal få ta del i denne rettigheten.

4. Dette kalles en panelstruktur. Se avsnittet Data og metode lenger ned for nærmere beskrivelse.

Ytringsfrihetens grenser

Similar magazines