YTRINGSFRIHETENS GRENSER SOSIALE NORMER OG POLITISK TOLERANSE

reidunn

Ytringsfrihetens_grenser_ISF_Fritt_Ord

2 Hvor går grensene for ytringsfriheten – sosialt og juridisk?

37

forstås i lys av at det her ikke dreier seg om grupper direkte, men om en institusjon

som ytringsfriheten tradisjonelt har beskyttet kritikk av. Når det gjelder

kristne, kan dette tolkes i lys av at kristendom er den største religionen i Norge

med tradisjonelt sterke bånd til statsmakten, og at vi har en lang historie med

kristendomskritikk i Norge

Vi har sett at ulike bakgrunnsfaktorer slår inn i vurderingen av ytringer og

sanksjoner, og at det er en sammenheng mellom respondentenes grad av religiøsitet,

politiske ståsted, innvandringssyn og politisk interesse og de svarene de

gir. Likevel finner vi ikke ett, gjennomgående mønster. Et viktig funn er at de med

lav politisk interesse, som er religiøse, eller som har et positivt innvandringssyn

i mindre grad enn andre aksepterer nedsettende og krenkende ytringer. Som vi

skal se i neste kapittel, kan grad av tilslutning til ytringsfrihet som generelt prinsipp

henge sammen med grad av politisk bevissthet og politisk ståsted (jf. Zaller,

1992). I tillegg ser vi her en indikasjon på at aksepten for ulike ytringer også

henger sammen med holdninger til den institusjonen eller de gruppene som

eventuelt rammes av den. Slike logikker skal vi undersøke nærmere både i neste

kapittel om endringer i holdninger og, særlig, i kapittel 4 om politisk toleranse.

En viktig konklusjon fra første runde av Status for ytringsfriheten-prosjektet

var at befolkningen veide verdien av ytringsfriheten opp mot andre samfunnshensyn,

og var villig til å avgrense ytringsfriheten der hvor en ytring hånet religion,

var rasistisk eller kunne føre til mobbing og trakassering (Enjolras og Steen-

Johnsen, 2014:39). Vi argumenterte for at de grensene befolkningen trakk, måtte

forstås som sosiale, ikke juridiske, ut fra måten spørsmålene var introdusert på.

Med de nye spørsmålsformuleringene har vi nå for det første kunnet utforske

avveiningen mellom ytringsfrihet og andre hensyn på mer nyanserte måter enn

tidligere. Dermed kan vi også fastslå at rasistiske og hånende ytringer utgjør et

ytterpunkt, som et klart mindretall i befolkningen aksepterer, mens kritikk og

ytringer som kan virke krenkende, aksepteres av langt flere.

En annen viktig konklusjon er at vi i stor grad har fått bekreftet at de grensedragningene

som gjøres, i første rekke er sosiale. I den grad befolkningen ønsker

seg reaksjoner mot ytringer de mener ikke bør tolereres, er det hovedsakelig

snakk om sosiale reaksjoner. Svært mange av dem som har svart at en ytring

ikke bør være tillatt i offentligheten, svarer likevel at slike ytringer ikke bør få

konsekvenser, eller at de bør få sosiale og ikke juridiske konsekvenser, når de

blir stilt oppfølgingsspørsmålene. Samtidig merker vi oss at det er forholdsvis

stor støtte til de mer formelle, ikke-juridiske reaksjonene vi presenterte respondentene

for, enten fellelse i PFU for redaktører eller utestengelse fra det sosiale

mediet som ytringen er fremsatt i. Vi leser dette som et ønske om at ned settende

ytringer skal kunne møtes med mer institusjonaliserte reaksjoner. Ønsket om

formaliserte reaksjoner gjelder i betydelig mindre grad krenkende ytringer.

Ytringsfrihetens grenser

Similar magazines