Jim Elliot - Kristne helter - Proklamedia

JIM
ELLIOT
Den store oppgaven
Janet og Geoff Benge

Andre bøker i
Kristne helter-serien:
Corrie ten Boom
Loren Cunningham
Gladys Aylward
William Booth
C.S. Lewis
Lillian Trasher
David Livingstone
George Müller
Amy Carmichael

Kristne helter – Jim Elliot
Originalens tittel: Christian Heroes: Then and now
Jim Elliot – One Great Purpose
Copyright © 1999 YWAM Publishing
P.O. Box 55787, Seattle, WA 98155, USA
Norsk copyright: © 2016 Proklamedia
Oversatt av: Andreas Kristiansen
Sats og omslag: Morten Ravnbø
Forsidefoto: Istockphoto.com – filipefrazao, estivillml, Britta Kasholm-Tengve
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk: DH Printing House, Latvia
1. opplag 2016
ISBN 978-82-7199-533-1
Proklamedia
Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad
Tlf: 62 57 43 43
E-post: post@proklamedia.no
www.proklamedia.no

Innhold
En minneverdig dag...................................................................................... 7
Full fart fremover............................................................................................ 9
Brevet.................................................................................................................... 17
Spanskundervisning.................................................................................... 24
Sammen igjen ................................................................................................ 30
Endelig i Shandia.......................................................................................... 38
Glede og sorg................................................................................................... 47
Den sinte elva.................................................................................................. 55
En ny retning.................................................................................................. 64
Utposter.............................................................................................................. 71
Fra luften............................................................................................................ 79
En plan blir lagt............................................................................................. 86
Et sted å lande................................................................................................. 96
Operasjon Auca.......................................................................................... 106
Endelig besøk................................................................................................ 116
Den store oppgaven.................................................................................. 123
Epilog................................................................................................................. 128
Bibliografi ...................................................................................................... 130
Om forfatterne .............................................................................................. 131

Ecuador
---------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------
Sentrale Oriente
N
Rio Napo
SHANDIA
Veien fra Quito
og Ambato
Shell Mera
20 min. med fly
20 min. med fly
Arajuno
15 min. med fly
15 min. med fly
Palm
Beach
Bosetningen
til aucaene (waoraniene)
(der gavene ble heist
ned i kurven)
Villano
Rio
Curaray
Rio Villano
7 min. med fly
Puyupungu
35 minutter med fly
Sangay-vulkanen
Macuma
Rio Pastaza
6 Kristne helter – Jim Elliot

– 1 –
En minneverdig dag
For sjette dag på rad klatret Jim Elliott ned de ti meterne til
bakken fra trehytta der han hadde tilbrakt en urolig natt.
Tåkedotter lå over elva og buktet seg mellom trærne. Høyt
over ham hadde store skyer samlet seg i horisonten i øst, røde
og gylne i morgensola som steg bak dem for å kunngjøre
starten på nok en dag i Amazonas-jungelen. Det var ferske
spor på den hvite sandstranden, tydelige tegn på at en puma
hadde lusket rundt i leiren i løpet av natten.
Ed McCully og Roger Youderian klatret ned fra trehytta
etter Jim. De tre mennene hjalp hverandre med å tenne bål,
så de kunne få seg litt morgenkaffe. Etter en frokost som
besto av kaffe, papaya og brød, åpnet de tre unge misjonærene
biblene sine og leste en salme sammen. De snakket om hvordan
den gjaldt dem og deres situasjon dypt inne i jungelen i
Øst-Ecuador. Deretter bøyde de hodene og begynte å be.
Da mennene var ferdige, hadde sola steget høyt på himmelen
og varmet vekk morgentåka. Skyene i horisonten var borte.
En uvanlig lys og klar dag – i hvert fall til å være denne tiden
på året – hadde lagt seg over jungelen. Resten av morgenen
En minneverdig dag 7

ukte de tre mennene til å skrive brev til konene sine og
vandre langs elvebredden mens de ventet på sine to kolleger.
Ved lunsjtid hørte de den velkjente flyduren over trærne.
Snart sirklet den gule Piper Cruiseren over dem. Mennene så
på at flyet tok sikte på den ene siden av den smale sandstripen
de kalte Palm Beach. Den lyse duren fra motoren senket seg
noen hakk, før flyhjulene landet i sanden. Piperen stanset på
den andre enden av stranden, like ved trehytta. Motoren stanset,
og piloten Nate Saint og passasjeren Pete Fleming steg ut
av cockpiten. Nate bar på en stor piknikkurv, et kjærkomment
syn for Jim, Ed og Roger. Hver dag sendte Eds kone Marilou
noe ekstra godt med til mennene. I dag var det rykende ferske
blåbærmuffins innpakket i et oppvaskhåndkle. I kurven lå
det også en liter vaniljeis som Marilou hadde laget. Mens
mennene kastet seg over godsakene, hadde Nate og Pete gode
nyheter å fortelle.
På turen fra misjonsstasjonen i Arajuno hadde Nate og Pete
tatt en omvei over aucaenes bosetning, men de hadde bare
sett en håndfull kvinner og barn. Omtrent halvveis til Palm
Beach hadde de fått øye på flere aucaer – en gruppe på cirka
ti menn som gikk målbevisst mot misjonærene. De ville snart
få besøk av aucaer på Palm Beach. De jublet av fryd mens de
spiste opp desserten.
Jim Elliot klarte nesten ikke å vente. I dag skulle han endelig
møte en gruppe med aucaer ansikt til ansikt. Drømmen
var å få dele evangeliet med dette beryktede folket. Det var
et øyeblikk han hadde drømt om i årevis, noe han hadde
planlagt omstendelig i mange måneder. Søndag den 8. januar
1956 skulle bli en minneverdig dag, tenkte Jim. Dette skulle
bli den viktigste dagen siden han kom til Ecuador som
misjonær i 1952.
8 Kristne helter – Jim Elliot

– 2 –
Full fart forover
Klokken var 14.06 lørdag den 2. februar 1952. Dette var
øyeblikket 25 år gamle Jim Elliot hadde ventet på. Jim sto
på dekket av «Santa Juana» i den ytre havnekaia i San Pedro,
California da frakteskipet la fra land. Bak seg hørte han
stønnet fra en slepebåt idet skipet gled ut fra fortøyningen.
Jim prøvde å undertrykke et stort smil da han lente seg over
rekka og vinket til foreldrene. Han så moren løfte lommetørkleet
til øynene og faren dra håndbaken over kinnene. Jim
kjente et stikk av dårlig samvittighet over å være så lykkelig
mens foreldrene var så triste. De tok farvel med sin yngste
sønn, som var på vei ut som misjonær til quechuaene (uttales
ketsjwa) i jungelen i Øst-Ecuador, et område innhyllet i mystikk
og overtro. Helt siden førsteåret på Wheaton College i
Illinois, der han fikk topp-karakterer, hadde Jim lengtet etter
å bli misjonær. Nå skulle endelig drømmen bli virkelighet.
«Santa Juanas» motorer banket om kapp med hjertet hans.
Jim vinket farvel til foreldrene. Faren var kledd i en marineblå
dress. Moren hadde på seg sin fineste aprikosfargede kjole
og blomstrede hatt. Helt siden Jims mor hadde hørt om Jims
misjonsdrøm, hadde hun påpekt at det trengtes masse kristent
arbeid i USA. Men selv om moren var urolig for livet han
hadde valgt, visste han at foreldrene hadde forberedt ham på
det som ventet.
Fred og Clara Elliot hadde lært alle de fire barna sine verdien
av selvstendighet. Fra tidlig alder hadde Jim, storebrødrene
Full fart forover 9

Bert og Bob, samt lillesøsteren Jane nytt større frihet enn de
fleste barn på deres alder. Jim og vennene kunne dra på tur og
fiske i dagevis, noen ganger flere uker av gangen. De skaffet
seg masse utstyr og forsyninger fra lokalbutikken og dro ut i
naturen utenfor Portland, Oregon, der Jim ble født og vokste
opp. Jims foreldre stolte på at guttene holdt seg unna trøbbel
og tenkte at turene var en god måte for barna å lære seg å ta
ansvar.
Jims foreldre mente også at barna skulle jobbe for det de
hadde lyst på. De fikk ingenting gratis i barndomshjemmet.
Det var uansett ikke så mye penger i omløp. Jims far var
evangelist i kirkesamfunnet Plymouth-brødrene, og moren
var kiropraktor med hjemmekontor. For å tjene litt ekstra
penger, begynte Jims storebror Bert med gjenvinning lenge
før det ble vanlig. Hver lørdag kjørte Bert den gamle pickupen
sin til fyllingen, der han, Jim og Jims venn Dick Fisher gikk
gjennom søppelet på jakt etter noe som kunne selges eller
brukes på nytt. Trioen samlet på flasker og brusbokser og
alt mulig som kunne ha verdi. De fant også ting de beholdt
selv, som murstein de ville bruke til å bygge en grill i hagen,
en gammel, men helt brukbar sofa, til og med en bjørnefell
med hode. Jim fant noen merkelige verktøy en venn på skolen
fortalte ble brukt til utstopping. Redskapene fascinerte ham
så mye at han tok noen timer i å lære seg å stoppe ut dyr. Det
første han prøvde seg på var en av de irriterende måkene som
plaget ham på fyllingen.
Elliot-barnas venner var alltid velkommen hjemme hos
dem, så med fire unger var huset fylt av barn som kom og
gikk. Mange misjonærer var også innom. Under middagen
pepret Jim dem ofte med spørsmål. Det var disse besøkene
som ga den unge gutten inntrykk av at misjonslivet var både
viktig og fullt av eventyr.
10 Kristne helter – Jim Elliot

Jim beveget seg akter på «Santa Juana». Propellen malte
vannet til skum på sin vei ut i Stillehavet. Jims foreldre var
nå bare små prikker i horisonten, der de fortsatt sto på kaia.
Jim vinket til dem for siste gang. Neste gang han skulle treffe
dem var det han som var misjonæren på besøk i Portland.
Da skulle han svare på spørsmålene til en nysgjerrig småtass.
Da San Pedro forsvant ut av syne, la Jim kameraet forsiktig
tilbake i skinnetuiet som hang rundt nakken hans. Han så på
vennen og misjonærkollegaen Pete Fleming. «Vel, da er vi på
vei», sa han entusiastisk.
Pete rettet på brillene og gliste. «Jepp, nå er vi på vei,
partner!»
Jim likte ordet partner. Det hadde faktisk ikke vært lett
å finne en partner som ville bli med til Ecuador. Han hadde
trodd han hadde funnet den rette partneren to ganger før,
men begge ganger hadde det falt i fisk. Først hadde det vært
Bill Cathers, som Jim traff på Wheaton College. Jim og Bill
hadde tatt opp igjen vennskapet på en leir for bibeloversettere
i regi av Wycliffe i Oklahoma sommeren 1950. Det var på
denne leiren Jim hadde bestemt seg for å reise til Ecuador og
invitert Bill Cathers. Bill hadde takket ja, og de hadde blitt
igjen i Oklahoma i flere uker etter leiren for å se hvordan de
fungerte sammen. Jim og Bill ledet bibelgrupper i en liten
forsamling i Oklahoma som tilhørte Plymouth-brødrene. De
tok diverse strøjobber for å dekke utgiftene, som å male hus
og reparere gjerder. Jim og Bill gikk fint sammen, og etter
seks uker var de klare til å dra hjem, skaffe støttespillerne de
trengte for å klare seg økonomisk på misjonsmarken og ta
farvel med familie og venner.
Jim hadde hele tiden håpet og bedt om at han ville få to
andre menn å dra ut sammen med seg. Da han sto på farten
til å dra hjem til Portland, virket det som han hadde fått
Full fart forover 11

ønnesvar. Ed McCully, nok en venn fra Wheaton College,
skrev til Jim for å si at han hadde sluttet på juss for å bli
misjonær.
Jim kunne nesten ikke tro hvor lett alle brikkene falt på
plass. På vei tilbake til Portland dro han innom Milwaukee
for å besøke Ed. Det var ett år siden sist, og Jim ble slått av
vennens talegaver. Det var ikke tilfeldig at Ed hadde vunnet
en landsomfattende pris for veltalenhet. Og selv om Ed ville
blitt en fremragende advokat, ville disse evnene komme godt
til nytte som misjonær også.
Noen uker etter at han kom tilbake til Portland begynte
planene å smuldre opp. Først skrev Bill Cathers og fortalte
at han og kjæresten skulle gifte seg, og selv om han fortsatt
ønsket å dra ut til Ecuador som misjonær, var han usikker
på om en kone ville finne seg i å leve et primitivt liv blant
quechuaene. Derfor kunne han ikke lenger være med.
Jim ble enda mer nedslått da Ed McCully fortalte om
sine planer om å gifte seg med sin Marilou. Jim skjønte ikke
hvorfor han plutselig fikk så mye motgang. Han var sikker
på at Gud hadde kalt ham til Ecuador, men de to partnerne
han hadde funnet skulle plutselig gifte seg, begge to. Ville han
noen gang finne en partner?
Til slutt bestemte Jim seg for at hvis han ikke fant noen
som ville bli med, fikk han dra alene. Han begynte å besøke
brødremenigheter i USA for å skaffe seg den økonomiske
støtten han ville trenge som misjonær. Et av de første stoppestedene
var Seattle, Washington. Der hadde hans gamle venn
Pete Fleming gitt ham innpass i en lokal brødremenighet.
Elliott- og Fleming-familiene hadde vært venner lenge før Jim
og Pete ble født, og guttene hadde vært lekekamerater så lenge
de kunne huske.
Jim holdt en gripende tale i Seattle om misjon. Den var
12 Kristne helter – Jim Elliot

faktisk så gripende at det forandret livet til Pete Fleming. Før
den kvelden hadde Pete planlagt å studere teologi og gifte seg
med kjæresten Olive. Men da han hørte sin gamle venn tale,
ble han overbevist om at han skulle bli med Jim til Ecuador.
Etter at Jim hadde sluttet å lete, fikk han altså plutselig
den misjonspartneren han hadde bedt om. Sammen la han og
Pete ut på en rundreise i Statene. De talte i menigheter og på
bibelgrupper hele veien til Østkysten og tilbake. Underveis ble
de overbevist om at Gud ønsket å sende dem ut som partnere,
akkurat som Jesus hadde sendt disiplene to og to. Og nå var
de altså om bord på skipet som skulle ta dem til Ecuador.
Idet Santa Juana snudde nesa sørover og satte full fart
nedover kysten, fant Jim og Pete veien til lugaren de delte.
Jim la noen gjenstander på hylla ved siden av køya si – et
bilde av familien tatt i bryllupet til broren Bob, et annet
av venninna Betty, samt Bibelen og den lille, svarte skinninnbundne
notisboka han hadde hatt med seg overalt siden
studietiden. Han trengte nesten ikke å åpne den lenger, for
han hadde lest i den, talt fra dem og sitert fra den så mange
ganger at han kunne innholdet utenat. Han hadde begynt å
skrive i den da han var førsteårsstudent ved Wheaton College;
sidene var fulle av interessante og utfordrende fakta om
misjonsmarken. Det andre året på Wheaton ble han spurt
om å tale på noen studentsamlinger i regi av Student Foreign
Mission Fellowship (Studentenes Ytremisjonsforening). Først
visste han ikke hva han skulle tale om, men så kom han på
notisboka og bestemte seg for å utfordre studentene med de
faktaene han hadde samlet.
Nå, mens skipets motor dunket under ham og saltlukten
i luften trakk inn gjennom kuøyet, grunnet Jim på noen av
faktaene han hadde samlet i notisboka: Det fantes 1700 språk
som ikke hadde fått noen deler av Bibelen oversatt. 90 prosent
Full fart forover 13

av kristne som sa de ønsket å bli misjonærer kom seg aldri ut
på misjonsmarken. 64 prosent av verdens befolkning hadde
aldri hørt navnet Jesus Kristus. Hver time døde det 5000
mennesker, altså 120 000 om dagen. Det fantes én kristen
arbeider per 500 innbyggere i USA, mens tallet for resten
av verden var i gjennomsnitt én kristen arbeider per 50 000.
For hver mann som søkte seg til misjonsmarken var det 18
kvinner.
Jim tenkte på hvor ofte disse faktaene hadde motivert ham.
De pekte ut retningen for ham, som et kompass. Hver gang
han hadde et ledig øyeblikk hadde han trukket den svarte
notisboka opp av lomma og fundert over det som sto der. Han
lovet seg selv at han ikke skulle bli blant de 90 prosentene som
aldri kom seg ut på misjonsmarken. Han ville ikke la noe
distrahere eller stanse ham. Han tenkte også på de 120 000
menneskene som døde hver dag. Hvis 64 prosent av dem aldri
hadde hørt om Jesus Kristus, så betydde det at minst 76 800
mennesker døde hver dag uten å vite om veien til himmelen.
Når han talte over disse forholdene, understreket Jim alltid
at kristne arbeidere måtte reise ut av USA. Han sa at siden det
var én kristen arbeider per 500 innbyggere i USA, og bare én
per 50 000 i resten av verden, var det hundre ganger så mange
kristne arbeidere i USA! Ikke bare det, men i USA fantes også
kristne radioprogrammer, bøker og plater. Jim mente det var
urettferdig at ett land skulle ha så mange kristne ressurser når
så mange andre land hadde så få.
Jim hadde alltid gjort sitt beste for å overbevise sine medstudenter
og andre om behovet for misjonærer som reiser ut.
Resultatet var at han også hadde overbevist seg selv. Idet han
ble vugget i søvn av Stillehavet, visste han at han var en av de
ti prosentene som fulgte opp sine ord med handling. Han var
endelig på vei for å bli misjonær.
14 Kristne helter – Jim Elliot