VerdiStrek 2016

rvtssor

Et magasin fra RVTS Sør.

Gå nærmere

VærNær - NærVær

Selvbeskyttelse & nærhet

Vi vil FellesSkape

VerdiStrek

et magasin fra RVTS Sør / 2016


KJÆRE LESER!

INNHOLD

Årets visjon for RVTS Sør er: Vi vil sette lys på menneskers reise mot mening. Dette

gjør vi ved å lage en formidlingsbro fra verdier, kunnskap og erfaringerog ut i praksis.

Gjennom våre kompetansehevingsprogrammer, våre prosjekter, undervisning og

veiledning.

27

50

14

Ikke minst har våre websider og vår formidling på Facebook nådd stadig nye

fagpersoner og folk flest. Første halvår har vi hatt 252 000 sidevisninger på websiden

vår, www.rvstsor.no - og 8500 følgere på Facebook, på under et år. Vi er ydmyke i

møte med denne tilliten. Den gir inspirasjon til å fortsette dialogen med tjenestene for

å bidra til heling og gode menneskemøter.

Vi håper magasinet kan gi faglig og menneskelig påfyll gjennom kunnskap og erfaringskompetanse!

Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør

RVTS Sør inviterer til en reise fra JEG til VI. En reise fra distanse til

NærVær. Nærhet er profesjonelt når vi arbeider med mennesker

som er utsatt for store påkjenninger.

Vi inviterer fagpersoner og hjelpere til å FellesSkape. Det

som er skadet i oss og dem vi skal hjelpe, vil isolasjonen.

Helingen finnes i fellesskapet. JEG må bli en del av et VI.

Dette skriver vi en del om i denne utgaven av VerdiStrek.

Noen ganger spiller selvbeskyttelsen oss et puss. Selvbeskyttelsen

setter beinkrok på nærheten. Vi trenger voksne som viser tilstedeværelse og lekenhet,

som blir – selv om barn og unge avviser. Som anerkjenner sorgen slik at glimt av glede kan slippe

til. Sammen vil fagfunksjonen og formidlingsfunksjonen være med å lage en bro av god formidling

og språk fra kunnskap ut i menneskemøter. Velkommen inn i nok et magasin fra RVTS Sør!

Eva Dønnestad, kommunikasjonsleder og Heine Steinkopf, fagleder

s. 4 - Visjoner 2016

s. 6 - Mennesket først

s. 10 - Å komme nærmere

s. 10 - Eksistens og meningsdannelse

s. 12 - Selvbeskyttelse og nærhet

s. 16 - ViRevolusjonen

s. 19 - MenneskeMøte

s. 20 - Unge blikk på hjelperen

s. 22 - Barnepsykolog Raundalen om traumet

s. 24 - Når uro er tegn på trygghet

s. 28 - Vær påkoblet barna

s. 30 - Når fagpersonen har opplevd vold

s. 34 - Kort & godt

s. 36 - Generasjon Prestasjon

s. 38 - God integrering, hva er det?

s. 40 - Å være tro mot

s. 42 - Respekt!

s. 44 - Rusfeltet og traumefeltet møtes

s. 47 - Paradigmeskifte

s. 48 - Love is in the air

s. 50 - Resursside og psykoedukativ perm

42

VerdiStrek 2016 • Redaktør: Eva Dønnestad • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock


4 5

Visjon 2016

RVTS Sør har ved hjelp av ansatte også dette året laget en visjon. Vi vil sette lys på menneskers

reise mot mening.

Fjorårets visjon vektla at vi ville forstå mennesker i lys av

hva de har opplevd. Denne tar vi med oss videre. Nå retter

vi blikket mot veier mot helhet og mening for mennesker,

siden vi arbeider i barnehøyde – spesielt for barn og unge.

Vi vil sette lys på:

(En av våre verdiforløsere er BELYSE)

Det vil si at vi vil belyse gjennom kunnskap og erfaringskompetanse.

Vi vil sette lys på det som er vanskelig,

sårbarheten og det som er styrker for å finne veier til

helhet. Vi vil også oppfordre hjelpere til å finne ut hvordan

de kan være med å lyse opp veier for dem de skal hjelpe.

Ved å være mindre sikre på hva de vet og kan, og mer

nysgjerrige på hva den de skal bygge relasjon til VET OG

KAN.

Vi vil være medvandrere på en reise

(En av våre verdiforløsere er BEVEGE)

Noen ganger er det bare noen centimeter fra livssmerte til

livsvekst. Andre ganger er det milevis. Vi ønsker å istandsette

hjelperne til å bli lyttende, nærværende og oppmuntrende

medvandrere som tar barn og unges livssmerte,

drømmer og ressurser på alvor.

Vi tar på alvor at unge søker mening og tilhørighet

(En av våre verdiforløsere er BERØRE)

De trenger noe å leve for. Håp. Ofte har mennesker selv

drømmer og tanker om hva som kan gi dem håp. Noen

tror, noen spiller fotball, noen er politisk aktive. Vi må

sjekke ut hva som kan hjelpe mennesker til å bære det

vonde, hva som har hjulpet dem til nå.

Vi må også finne ut hva som gir mening, for det som

skaper mening, gir ofte glede. Og glede kan også være en

styrke når mye er vanskelig.

På alle reisene tar vi med oss pilarene i godt

omsorgsarbeid i møte med barn og unge som av ulike

grunner er traumatisert, krenket eller skadet: Trygghet,

relasjonsbygging, følelsesregulering og hjelp til å håndtere

livet.

Vi arbeider med å sette hjelperne/tjenestene i stand til å

møte barn og unge som er utsatt for omsorgssvikt; vold og

overgrep, neglect. Barn og unge som er selvmordstruet, eller

skader seg selv. Vi skal sette hjelpere i stand til å møte

enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger på en verdig

og medmenneskelige måte der vi gir dem det de trenger.

Vi arbeider for at hjelperen skal kjenne seg selv. Kollegaer

skal ha et språk, en væremåte og handlinger som på best

mulig måte hjelper barnet til å finne helhet og mening.

RVTS Sør har spesielt fokus på barn og unges utvikling. Vi

velger styrkebaserte strategier for å støtte regulering og

utvikling og finne veier til helhet når noe er skadet.


7

profil

Mennesket først

TraumeOmsorgens far, Howard Bath, ønsker normalisering: Hvordan kan kunnskap fra nevrobiologi

og andre fagfelt omsettes til helende omsorg og menneskemøter som forandrer?

Howard Bath: Hva av all forskning som kommer fra

nevrobiologi og andre fagfelt er virkelig relevant for dem

som arbeider i direkte kontakt med barn og unge som

er komplekst traumatisert? Hvordan skal vi oversette

kunnskapen til et språk som hjelperne og barn og unge

forstår?

Mennesket først, ikke traumet

Australske Howard Bath var nylig i Sverige og holdt opplæring

i Transforming Care (TraumeBevisstOmsorg) – ”Trainee for

trainers” for 27 svenske deltakere fra blant annet Rädda

Barnen, og 10 norske deltakere fra RVTS Sør.

Howard Bath er tydelig i sin tale: – Fagmiljøene roper etter

terapeutiske modeller, men jeg ønsker å tenke bredere.

Mange av de traumeutsatte barn og unge jeg jobber med,

har ett ønske: å være normale. Vi må heller ikke alltid

snakke om traume først.

“Vi må tenke mennesket først. Målet er

at alle barn, uansett hva de har opplevd

eller vært utsatt for, skal kjenne tilhørighet

og få mulighet til utvikling.”

Varme, omsorg, anerkjennelse og tilstedeværelse fra

voksne kan være med på veien mot helhet. Omsorg kan

forandre til det bedre. Vi forandrer også måten vi viser

omsorg på gjennom fokus på dette, understreker Howard

Bath.

Heling i det sosiale og fysiske miljø

I opplæringen i Transforming Care får deltakerne presentert

en manual for kursholdere med mye faglig godt innhold.

Kurset fokuserer på de muligheter til heling som ligger i

det sosiale og fysiske miljøet barn og unge lever i. Det har

ikke fokus på en spesiell terapiform eller metodikk. Bath

vil fokusere på hva som kjennetegner relasjoner og miljøer

som virker helende på barn og unge som er stresset,

traumatisert eller har det vondt av andre grunner.

– Hvem står nærmest barnet? Fosterforeldre, biologiske

foreldre, miljøterapeuter, lærere, faglærte personer

og ufaglærte personer. Hvordan kan vi formidle slik at

de forstår hvordan de kan vise omsorg, forstå smerte

og hjelpe barnet å finne copingstrategier? De kan være

med å gjøre en forskjell gjennom god omsorg og gode

menneskemøter. Mange helende øyeblikk kan finne sted

de 23 timene barnet ikke er i terapi.

Våge forenkling av språket

Han understreket at han stadig blir minnet om at språk

er viktig. At vi ikke må fange barn og unge i ord som

skaper stigma eller som gjør at de ikke kjenner seg igjen i

beskrivelsene voksne gir dem.

– Vi må våge å forenkle. Det er ikke det samme som å

banalisere, slik noen vil ha det til. Vi skal oversette det

komplekse og kompliserte ved å ta språk og begrepsvalg

til hjelpernes og til barns beste. Det kan ikke bli slik at

man må ha spesialutdanning for å gjøre noe i forhold til

traumatiserte barn og unge. Vi må oversette forskning

til noe som gir mening og som de som møter barn og

unge direkte, kan sette ut i praksis. Vi kan komme langt

med TraumeBevisstOmsorg. Den kan utøves av flere.

Også mennesker i barnets nærmiljø som foreldre, lærere,

miljøarbeidere med flere.

Barns behov i sentrum

Bath oppfordrer fagpersoner til å være dynamiske og

villige til å forandre seg– alt etter hva barnets behov er

og hvordan ny forskning og erfaring sier vi best kan møte

disse behovene.

– Hele mitt arbeid i Transforming Care er utviklet ut fra

barns behov. Det er en behovsbasert tilnærming. Maslows

behovspyramide kan settes sammen med pilarene i

Transforming Care: Hva trenger barn/mennesker for å få

et godt liv?

“Etter at primærbehovene er dekket, er

det trygghet vi trenger. Barn som har levd

med omsorgssvikt, overgrep, vold eller

neglekt – trenger å få primærbehovene

dekket.”

Deretter trenger de trygghet, relasjoner og tilhørighet for å

kunne finne veier til helhet og god selvfølelse. Vårt arbeid

begynte med å forsøke å finne måter å redusere vold og

gi hjelp til unge som hadde trøbbel med loven. I de siste

årene tenker vi bredere:

Hvordan kan vi bidra til at

barn med traumebakgrunn

kan føle seg trygge og utvikle

muligheter for et godt liv?

Bath minner allikevel om at det er en forskjell på barn

som trenger normalomsorg, barn som er utsatt for

traumer og trenger traumespesifikk omsorg og de barna

som trenger terapi. Han snakker om universelle behov,

traumespesifikke behov og individspesifikke behov. Han

belyser likheter og forskjeller mellom disse behovene.

TraumeBevisstOmsorg fokuserer på det helende i

det sosiale og fysiske miljøet barn og unge lever i.

Tilnærmingen har ikke fokus på én spesiell terapi, men gir

noen kjennetegn på helende miljø for traumatiserte barn

og unge.

Med seg på opplæringen i Sverige har han sin

mangeårige medar Diana Boswell som har vært sentral

i utviklingsarbeidet i Transforming Care de siste årene,

siden Bath bruker store deler av sin tid på sitt arbeid som

Barneombud i en av delstatene i Australia.


8

9

RVTS Sør traff Bath i 2009

RVTS Sørs medarbeider Tone Weire Jørgensen møtte

Howard Bath for første gang i 2009. Inger Lise Andersen

gjorde dette intervjuet med Howard Bath for fem år siden.

RVTS Sør har vært med å spre hans forståelse fra den

første artikkelen Trauma Informed Care og om arbeidet

Transforming Care - sine hovedelementer gjennom sine

opplæringsprogrammer i Norge. Vi kaller det Traume-

BevisstOmsorg. Bath har også samarbeidet med Bruce

Perry som er en annen faglig bidragsyter til RVTS Sørs

kunnskapsgrunnlag. Da ble de tre pilarene i traumebevisst

omsorg kalt: trygghet, relasjon og følelsesregulering. Nå

kalles de safety, connections og coping.

Et nytt løft, sier FagLeder Steinkopf

Bath har bidratt i kunnskapsgrunnlagstenkningen ved RVTS

Sør. Baths fagkompetanse rundt TraumeBevisstOmsorg

(Transforming Care) – er viktige faglige byggesteiner for

senteret. 10 av senterets ansatte er nå utdannet som

kursholdere i TBO.

– Mye er likt det vi fikk høre for fem-seks år siden, men

noe er også nytt, sier fagleder Heine Steinkopf.

– Vi ser det samme som Bath: Et behov for å ikke bare

være fagpersoner som møter traumeutsatte barn, men

å være mennesker som møter barn og unge og blir

medvandrere på reiser mot helhet. Da må vi i tillegg til å

møte smerte, også regulere og lete etter de ressursene

barn og unge har i seg for å utvikle seg godt videre.

Kanskje bør vi også ha et større ressursfokus og veier

i navnet. Kanskje også HelendeOmsorg er bedre

enn Traume-BevisstOmsorg?

RVTS Sør fikk ha faglige samtaler med Bath

og Boswell for å utveksle tanker og veier

videre i dette faglandskapet. Her ble

blant annet The Sanctuary Modell

av Sandra Bloom, The Circle of

Courage og CARE knyttet til

Cornwall-instituttet tema.

– Kontakten med de

internasjonale miljøene

betyr mye for oss, sier

faglederen. Vi kan

dele erfaringer og

forskningsblikk, sier

fagleder Steinkopf som

forteller at Bath er

spurt om å være en

av foredragsholderne

på den felles RVTSkonferansen

som skal

finne sted i Bergen til

høsten.

SAFETY, CONNECTIONS og COPING

De tre pilarene: Trygghet, relasjoner og coping.

TRYGGHET

Bath understreker viktigheten av SAFETY. Fysisk,

psykisk, følelsesmessig, relasjonell/sosial og kulturell

trygghet. Han snakker om pain-based behavior og painbased

emotions – noe RVTS Sør har samlet i begrepet:

Smerteuttrykk. Smertebasert oppførsel har som regel

sin årsak i smertebaserte følelser som sorg, angst,

frykt, depresjon eller nummenhet og tilbaketrekking. Han

formidler viktigheten av å møte barnets indre verden og

følelser, ikke stoppe ved den ytre atferden.

“Barn som er stressaktivert, i

alarmberedskap, vil kunne skape de

samme følelsene i voksne. Om voksne

ikke er opplært til det, vil de fort speile

barnets følelser. Kunsten er å vise helende

og traumebevisst omsorg selv når barnet

avviser eller er aggressiv mot deg. Da er

kunsten å IKKE SPEILE barnet, men

møte det med trygghet, sier Bath.

RELASJON

Den andre pilaren kaller han CONNECTIONS. Forbindelser

blir heller ikke et dekkende norsk ord, vi kaller den

fremdeles relasjoner. Connecting rommer tilknytning,

relasjonsbygging og det å få tilhørighet til grupper og

systemer. Han utvider denne pilaren.

Bath snakker om relasjonsbygging og tilhørighets-skaping

for helhet og vekst. Forandring til det bedre er målet

med relasjonene, den gode tilknytningen og den gode

tilhørigheten.

– Hva ved CONNECTION er det som skaper god forandring?

Assai og Lambert sier i sin forskning: Det er 40 %

barnets personlighet og miljø, 15 % forventninger, 15%

teknikker/metoder og 40%, relasjonens kvalitet (varme,

anerkjennelse og empati).

Han trekker også fram SANDRA BLOOM, The Sanctuary,

som han kaller en forandringsmodell. Han refererer til hvor

viktig det er å tenke at vi ikke skal finne feil hos barnet

som noe vi skal reparere.

– Vi skal fokusere på relasjonene, miljøet og systemene

rundt barnet som har skadet det. Vi kan fjerne skam ved

å plassere ansvar der det burde ligge og forsøke å forstå

barnets tanker og følelser, sier Bath.

COPING

Den tredje pilaren kaller Bath nå for COPING. Det er

ikke lett å finne et godt norsk ord som er dekkende

for dette. Det ligger mellom mestring, det å takle eller

håndtere. Foreløpig velger vi å kalle det COPING eller

copingstrategier/mestringsstrategier.

– Følelser er ikke det eneste barn utsatt for komplekse

traumer må håndtere. Derfor har vi forandret

følelsesregulere eller co-regulere til coping. Men

følelsesreguleringen er en viktig del av denne pilaren for

barn som er i konstant alarmberedskap. Tanker kan også

være noe man må forholde seg til, eller alle virkningene

av traumatisk stress. Derfor tenker vi nå at COPING er et

bedre ord, forklarer Bath.

Han forklarer at det finnes gode og mindre hensiktsmessige

copingstrategier. Noen av de som ofte kan være mindre

hensiktsmessige, kan være: Fight (Kjempe, true,

hevne seg, gå i konfrontasjon), Flight (flykte, isolasjon,

tilbaketrekning), Fool (lure, provosere, erte), Follow(

underkaste seg, være enig, følge blindt, gi slipp på egen

vilje). Gode mestringsstrategier – regulere følelser, finne

ord på det som har skjedd, uttrykke det og bli møtt.

Varme og forståelse VIRKER

– Hva er hovedutfordringene for alle som vil gjøre en

forskjell i livene til barn og unge som har det vondt?

– Vi vet hva som virker. Vi må forstå at barnet har det vondt,

ønsker å koble seg på, finne tilhørighet og ha det godt. Vi

vet at vi voksne må gi varme, empati, anerkjennelse og

forståelse. Nå handler det om å sette det ut i livet! Igjen

og igjen, sier Howard Bath.

Bath viser også til Bonnie Benard som nevner disse

tre nøklene for å fremme veier til helhet: Omsorgsfulle

relasjoner, tro på barnet og mulighet for å delta.

– Vi som arbeider med barn og unge, må være ekstra

oppmerksomme på deres invitasjoner til kontakt. Noen

ganger overser vi dem, eller leser dem feil. Bath snakker

mer og mer om veier til helhet, om mening og tilhørighet.

Tekst: Eva Dønnestad


10

11

Å

nærmere

komme

– Vi er vant til å tenke at distanse er profesjonelt. Men traumebevisst omsorg handler om å komme

nær. Prisen for nærhet er sårbarhet, risiko for avvisning og den påfølgende skamfølelsen, sier

FagLeder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.

Steinkopf forsker for tiden på hvordan ansatte på en

barnevernsinstitusjon opplever det når ansatte skal ha

traumebevisst omsorg som tilnærming til ungdommene.

Han røper at noen av de foreløpige deloppsummeringene

viser at det er svært krevende for ansatte å skulle vise

traumebevisst omsorg fordi den inviterer til å arbeidet

med hjertet på utsiden, bry seg om ungdommene som en

velfungerende mor/far bryr seg om sine barn. Ville følge

barna, forstå deres behov og gi dem det de trenger.

– Flere av de ansatte blir slitne, blant annet fordi det er

uvant å rive ned veggen av beskyttelse som distansen til

ungdommene har gitt dem. De begynner å dele følelser,

de blir sårbare for avvisningen og kjenner på skamfølelsen

over egen utilstrekkelighet. Opplæringen av profesjonelle

omsorgsgivere vil derfor for oss innebære at vi trener

hjelpere til å håndtere avvisning

og arbeide med hjertet

på utsiden – fordi ungdommene

trenger det.

Traumebevisst omsorg tar utgangspunkt i den naturlige

omsorgen mellom foreldre og barn. En god mor følger

barnet, trøster barnet, gleder seg med barnet. Gir barnet

anleding til å dele følelser - både gode og vonde. Denne

delingen av følelser er med på å regulere følelser.

Hilse skamfølelsen velkommen

“Gode menneskemøter fordrer at man

begge viser følelser, at vi er opptatt av

hvordan andre har det og hva vi kan gi

dem.”

Når vi arbeider med hjertet på utsiden, blir vi ekstremt sårbare.

Vi blir sårbare for det som et hvert menneske frykter

som i et utviklingsperspektiv kan bety døden, nemlig å bli

avvist av flokken. Vi må som voksne personer om arbeider

profesjonelt med å gi omsorg, tåle å bli avvist.

Med avvisningen følger skammen. Er jeg ikke verdig å bli

tatt i mot? Er jeg ikke god nok? Hvorfor blir jeg avvist? Løsningen

er å hilse skammen velkommen, erkjenne at den

er der, og klare å leve med den. Skamfølelse kan noen

ganger bli mindre når vi forsoner oss med egen og andres

utilstrekkelighet, sier Heine Steinkopf og forsetter:

– For alternativet, å ikke vise følelser, viser seg å ikke fungere

i møte med sårbare barn og unge. De kan ofte trenge

mer enn barn i velfungerende familier - voksne som viser

følelser og god omsorg. Det er ingenting som tilsier at

vi skal ha en større distanse til disse barna og ungdommene

for at de skal leges og få gode liv. Tvert

i mot, om vi kan kalle noe en profesjonell omsorg,

kjennetegnes den av en stor hengivenhet

og åpenhet, evne og vilje til å stille seg sårbar,

gi følelser og ta i mot følelser – DELE følelser

med barnet. Om du ikke har hjertet utenpå,

ikke viser følelser, men stenger av: Hvilken

utvikling får da ungdommen du skal hjelpe?

Som fagmiljø arbeider vi altså med å istandsette

mennesker til å ha hjertet utenpå når

de arbeider med mennesker.

Tryggheten og relasjonen springer ut av sårbarheten

i å våge å komme nær og koble seg på

gjennom blikk, velvilje, berøring, vennlighet og

evne til å bli over tid.

Dele følelser

– VI må i større grad tenke at alle som arbeider med

barn og unge i barnevern eller psykisk helsevern skal

nærme seg barn og unge tilnærmet slik en god mor og

far nærmer seg sine barn. For barn og unge som ikke har

fått omsorgen de trenger, er det ingen grunn til å tilby distanse

og avstand som ikke bidrar til god utvikling. Vi vet

både gjennom tilknytningsforskning og nyere hjerneforskning

at hjernen formes av bruken. Hjernen kan trenes opp

og heles ved å få repeterende tilførsel av det den ikke til

nå har fått. Det vil si: Barn som er utsatt for omsorgssvikt

eller ikke har fått det de trenger, barn som ikke har

opplevd trygghet, relasjoner eller at de å vise følelser er

trygt, har utviklet dårlige mestringsstrategier, de beskytter

seg. De kan gjennom store doser av vennlighet, forståelse

og anerkjennelse, heles. Og da har vi eksempler på at

de dårlige beskyttelsesstrategiene blir erstsattet av gode.

Ungdommene deler følelser og tar i mot kjærligheten de

har lengtet etter. De lar voksne omsorgspersoner komme

nær, tar i mot og deler – uten å avvise, sier FagLeder ved

RVTS Sør, Heine Steinkopf.

– Skal vi komme igjennom denne veggen av beskyttelse,

må hjelpere vise sårbarhet og dele følelser. De må gi

vennlighet igjen og igjen. De må bidra til å gjøre barnet

eller ungdommen trygg gjennom tilstedeværelse og ved å

koble seg på, ikke ved å distansere seg. Dette er en særlig

utfordring når skadede barn blir tenåringer, kan deres

uttrykk og dårlige beskyttelsesstrategier være kraftig avvisende.

Hvorfor skulle de ikke være det? Det har jo vært

slik de har overlevd til nå.

Da må voksne profesjonelle omsorgsgivere ikke speile avvisningen,

men gi vennlighet, koble seg på, være tilstede,

gi anerkjennelse og DELE FØLELSER MED UNGDOMMEN.

Meningsløsheten forblir meningsløs om den ikke blir

delt med voksne som kan kaste lys over den ved å bidra

til forståelse gjennom nærvær og anerkjennelse, sier

Steinkopf.

Lys på barnets behov

– Om vi setter lyset på barnets behov, trenger barn i krise,

barn i barnevernet og psykisk helsevern, kanskje mer og

bedre omsorg enn det enn mor og far gir et barn som ikke

er i krise.

Vi må invitere miljøarbeidere til å være våge å koble seg

på, gå nærmere – vise mer av sine følelser. Det innebærer

en stor misforståelse i at profesjonalitet er blitt forbundet

med distanse også i arbeidet med mennesker. Profesjonalitet

er å gå nærmere. Men vi skal ikke ta lett på

konstnadene ved å gå nærmere, understreker FagLeder

og psykologspesialist Heine Steinkopf.

Tekst: Eva Dønnestad


13

Eva dypper

pennen

Selvbeskyttelse og nærhet

Det finnes livshemmende selvbeskyttelse, og det finnes livsfremmende selvbeskyttelse. Kunsten

er å lære seg forskjellen.

Noen ganger setter selvbeskyttelsen beinkrok på

nærheten. Vi beskytter oss mot det vi trenger. Vi flykter

fra det vi lengter etter. Vi tilslører sannhetene om oss selv

og behovene våre som kunne bidratt til frihet, vekst og

fellesskap.

Frykten for å bli såret, forlatt, mistrodd og avvist kan til

tider føre til at vi har selvbeskyttelsesdrakten på, selv

når vi ikke hadde trengt den. Dårlige erfaringer gjør at

vi til tider beskytter mot det vi hadde trengt for å leve

godt. Vi beskytter oss både mot vårt eget indre og mot

nærheten fra andre. Noen ganger på gode og nødvendige

måter, andre ganger velger vi dårlige mestringsstrategier.

Når selvbeskyttelsen blir nærhetens fiende, er det ikke

fremmende. Når selvbeskyttelsen bevarer verdighet, evne

til nærhet og relasjoner, er den livsfremmende.

Selvbeskyttelse i mange former og fasonger

Å verne om det fine, sårbare og sterke - selvfølelsen vår,

tilhørigheten og relasjonene, er nødvendig i møte med alt

som vil krenke eller true dette. Men når selvbeskyttelsen

settes opp mot møte med det som kunne blitt et godt

menneskemøte, en begynnende relasjon eller nærheten

vi trenger for å gå videre, da spiller selvbeskyttelsen oss

ett puss.

Kunsten vi famlende trener på hele livet, er å finne ut hva

vi skal beskytte oss mot, når vi skal beskytte oss - og når vi

burde senket murene. Feilplasserte selvbeskyttelsesmurer

kan ha hindret mange av oss i å få det vi trenger. Samtidig

som klokt plasserte murer er med på å bevare det beste

i oss.

Selvbeskyttelsen tar mange former og har mange fasonger.

Sinne, irritasjon, avstand, flukt, fornektelse, selvutslettende

tilpasning til andre, påtatt godt humør,

unnvikelse, travelhet, ord som holder andre på avstand,

ignorering, isolasjon, unnvikelse, slag, håpfjerning, mistro,

anklager med mer.

“Det er ikke alltid lett å vite når murene

skal settes opp, hva det er nødvendig å

beskytte seg mot, og hva vi skal åpne

opp for.”

Noen ganger legger selvbeskyttelsen et slør både over

hvem vi selv er, og hvem de andre er.

Som den erfarne danske terapeuten Ilse Sand skriver i

boken KOM NÆRMERE:

“Jeg har valgt at kalde disse manøvrer, hvormed vi til

tider kan fordunkle det mest indlysende eller holde

afstand til andre mennesker og vores eget indre:

selvbeskyttelsesstrategier. Hermed mener jeg alt, hvad et

menneske gør – bevidst eller som oftest ubevidst – for at

undgå nærhed til andre mennesker eller til sin egen indre

eller ydre virkelighed. “

Det kan være god beskyttelse å ha avstand til følelsene

når de blir for overveldende, men det kan være dårlig

beskyttelse å stenge helt av i møte med dem som vi

kunne delt gleder og sorger med. Enten vi er barn, unge

eller voksne, beskytter vi oss. På samme måte som vi kan

trigges til følelsesreaksjoner som egentlig hører hjemme i

andre truende situasjoner der de var nødvendige, kan vi ut

fra dårlige erfaringer sette opp beskyttelse i møte med det

som kunne gjort oss godt og bidratt til livsvekst.

Ett skritt for å finne mer ut av hva som er gode eller

dårlige selvbeskyttelsesstrategier, kan være å invitere til

selvransakelse og oppøve selvinnsikten slik at vi klarer å

lære å kjenne hva vi beskytter oss mot, hvordan vi gjør det

og hvorfor. Da kan vi sakte våge å slippe litt opp og lære

mer om når beskyttelse er nødvendig - og når åpenhet,

nærhet og hengivelse er nødvendig for å få gode liv.

Selvbeskyttelse og selvbilde

Vi blir oss selv gjennom andre, og om ingen slipper inn,

hvem blir vi da?

“Et selvbilde er ikke statisk, noe vi

bare har. Det er påvirkelig av livets

omskiftninger og ulike miljøer og

relasjoner. Vi har ulike selvbilder i møte

med ulike mennesker.”

Det kan være lurt å tenke igjennom hva som gjør at vi med

noen mennesker føler oss vel, tør å vise både vonde og

gode følelser, mens i møte med andre, spiller vi. Vi viser

ikke hvem vi er. Vi trenger nærhet. Vi trenger å vise oss

som vi er for å bli møtt som vi er, for å bygge genuine relasjoner.

Når fasade møter fasade, skapes ikke nærhet.

Når vi vet hvor viktig nærhet, tilhørighet og relasjoner er for

god menneskelig utvikling, må vi fortsette å søke motet

som gjør at vi våger reisen mot relasjonen.

Den gode selvfølelsen kjennetegnes ved at vi kan

være glade når vi er glade og triste når vi er triste. Når

omgivelsene ikke slipper dette til, eller hugger løs på oss

når vi viser ekte følelser, beskytter vi oss. Da viser vi ikke

hvem vi er. Feilbarligheten sendes på dør, og sårbarheten

får bind for øynene. Fantasi, ideutveksling, kreativitet og

lekenhet fremmer tryggheten som gjør at vi tør å vise litt

mer av hvem vi er.

Hjelperelasjon og selvbeskyttelse

Det finnes hjelpere som har glemt beskyttelsesdrakten og

blitt helt utladet og utbrent. Men det finnes også hjelpere

som har polstret seg så godt at de som skulle motta

hjelpen, måtte polstre seg like godt i møte med dem. Å

finne beskyttelsesbalansen, er nøkkelen til nærhet.


14

15

”There is a crack, a crack in everything.

That´s how the light gets in.”Leonard Cohen

Kanskje er det noen ganger i sprekkene i profesjonaliteten

at barn og unge finner veier inn til oss? Og mennesker

finner veier til andre mennesker, uavhengig av alder og

roller? Gjensidigheten er en del av veien til nærhet. Vi

søker mot hverandre, men vi stopper fort og rygger om

den andre ikke gir noe av seg selv tilbake. Det er kanskje

ingen nærhet uten sårbarhet. Nærhet koster. Men vi må

vise hverandre at det er verdt prisen. Det koster mer å

bli sittende med en følelse av å være forlatt.

En mor fortalte meg om sønnen

sin som hadde kommet tilbake fra

en psykologtime med ordene: ”Jeg

sa ikke en dritt om hvordan jeg hadde

det til den personen. Hun var som en vegg. ” Jeg har i

ulike prosjekt snakket med mange ungdommer som ble

betegnet som avvisende og vanskelige, men som forklarer

at grunnen til dette, var at de ikke opplevde tillit fra

voksenpersonene som skulle vise omsorg eller hjelpe

dem. Avstanden og sinnet hadde for dem, vært nødvendig

selvbeskyttelse. Men også unge trenger å lære forskjellen.

Vi voksne må gå foran som gode eksempler ved å

vise sårbarhet.

En ung gutt fortalte at han ikke bare var fjern, avvisende

og sint slik det stod i journalene om han. Han fortalte at

han hadde en kjæreste som han følte seg vel sammen

med. ” De skulle sett åssen jeg var sammen med henne.

De hadde ikke kjent meg igjen. Der slappet jeg av. Jeg tror

hun ville si jeg var følsom og snill.”

Mange leter etter relasjoner der de kan la murene falle.

Der selvbeskyttelsesdraktene kan legges til vask. Der vi

kan finne inn til hverandre i relasjoner som rommer både

feilbarlighet og storhet. Som hjelper eller omsorgsperson

er det kanskje lurt å hele tiden stille seg spørsmålene:

Viser jeg sårbarhet som slipper den andres verden til på

godt og vondt? Har jeg beskyttet meg for godt til at det blir

trygt å åpne seg for meg?

Barn og unge skal kunne speile seg i vår åpenhet, det er

ikke vi som skal speile deres avvisning. Vi må beskytte

oss, men vi kommer ingen vei om det ikke finnes sprekker

som lyset og nærheten kan komme inn igjennom.

Når murene faller og nærværet slipper til gjennom

sprekkene

Når vi har mange dårlige erfaringer med å stille oss nakne

og åpne, kan det skje at vi tar på oss selvbeskyttelsesdrakten

også i møte med dem som kunne gjort oss godt.

Vi må visst trene på å tro på at det venter noe godt. At det

finnes mennesker som vil oss vel.

For ingenting er mer helende enn når murene faller,

nærværet slipper til gjennom sprekkene, når isen smelter

og ansiktene lyser opp fordi det er tillit nok. Når vi kjenner

at vi hører til.

Det finnes handlinger som kan føre oss nærmere hverandre

og det finnes ord som kan hjelpe oss på veien mot

nærhetens sårbarhet. Som Synne Lea skriver i dette diktet

fra boken Nattevakt, dikt til barn:

Si fra

om du trenger en venn.

Hvis jeg var deg,

ville jeg ropt

på meg.

Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre hint om at vi

trenger hverandre og vil hverandre vel. Det kan være

de første skrittene på vei bort fra den livshemmende

selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot livet. Det

finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til livet at

det innebærer å bli såret og finne veier til helhet. Igjen og

igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i munnen.

Eva Dønnestad, Formidlings- og

kommunikasjonsleder ved RVTS Sør


17

Profil

Artikkel

ViRevolusjonen

MenneskeMøteMobilisering: JEG trenger å bli en del av et VI. Det skjer i MenneskeMøtene. Isolasjonen

skader, fellesskapet heler. Vi vil FellesSkape!

Tenk på et menneskemøte du hadde som har satt gode

spor, et møte du ikke kan glemme. Som var med å lege,

trøste, eller kanskje gi deg en god følelse av å være

deg? Du ble anerkjent både med sårbarheter og styrker.

Hva kjennetegner VÆREmåten til dette mennesket? Hva

kjennetegner dette møtet?

Dette kan være en god øvelse for å trene på å bli en

god MenneskeMøter. Hvordan vil du leve videre i andre?

Hvordan vil du huskes? Er du klar over at du kan gjøre en

forskjell ved å se andre betingelsesløst, bry deg og prøve

å forstå? Er du klar for å bli en del av et VI?

RVTS Sør har reisen fra det som er skadet til helhet og

livsutfoldelse som en del av vårt arbeidsoppdrag. Vi har

hovedfokus på kompetanseheving av hjelpere som arbeider

med barn og unge som har vært utsatt for store

påkjenninger – overgrep, neglekt, krig, flukt, er selvmordstruet.

Et varmere MenneskeSamfunn

MenneskeMøteKompetanse bidrar til et varmere MenneskeSamfunn.

Vi er en tjeneste for tjenestene som driver

kompetanseheving i likeverdige møter med de tjenestene

vi er til for. Men tjenestene er til for menneskene, ikke

menneskene for tjenestene.

Vi arbeider kontinuerlig med å bli bedre på å legge øret til

dem det gjelder for å kunne ta deres erfaringer og innspill

med i utviklingsarbeidet. Vi har røtter i verdiene våre: MOT,

YDMYKHET, ANERKJENNELSE og forløser dem gjennom å

belyse, berøre og bevege. Plattformen er et bredt kunnskapsgrunnlag

og en bred portefølje av verktøy og metoder

som bygger på dette. Kunnskapsdørene må gjøres høye

og erfaringsportene brede slik at menneskene kommer

ut i livet. Kompetanse slik vi definerer det, er verdier, ferdigheter

og kunnskap(herunder erfaringskunnskap). I et

Menneskesamfunn er mennesker aktører, ansvarliggjort,

men de bygger ikke ego. De bygger Viet – hvor ulike JEG

har en unik plass og verdi.

OmsorgsGivere som skaper trygghet, uansett

Målet er at enhver profesjonell omsorgsgiver skal kunne

møte et hvilket som helst barn eller ungdom i en hvilken

som helst krevende eller smertefulle situasjon, uten

å la redsel, usikkerhet eller andre affekter føre til at de

beskytter seg eller ikke våger å komme nær. Vi trenger

gode voksne som tåler barns smerte og elsker fram barns

livskraft og lekenhet. Som blir med på reisen fra frykt til

tilstedeværelse og lekenhet - uten selv å bli utslettet eller

utladet. Vi inviterer til å koble på, være nær, skape

trygghet, bygge relasjoner, legge til rette for tilhørighet,

mestring, utforske, gi kjærlighet, overdoser vennlighet, affektregulere

og ha tro på menneskets iboende mulighet til

heling, uansett.

Reisen fra JEG til VI

Mennesker trenger mennesker. Reisen fra JEG til VI

krever kontakt med egen sårbarhet og mot til å komme

nær hverandre. Nyere nevrobiologi som er en del av vårt


kunnskapsgrunnlag, forteller oss at hjernen formes av

bruken. Følelsene er et viktig kompass for godt liv og relasjonen,

fellesskapet og lekenheten gir godt liv.

NærVær er profesjonelt.

Gjennom øyekontakt, aktiv lytting, ved å ta kontakt, dele

følelser i en relasjon, gjennom å være sammen - kan vi

lege sår. Vi kan vi vokse som mennesker, tåle mer, finne

mening og hente fram kraften og motet til å leve godt sammen

med andre. Det som er skadet i oss, vil isolasjon.

Helingen foregår i relasjonen, i fellesskapet - når JEGet

møter VIet.

Vi vil bidra til en ViRevolusjon,

en MenneskeMøteMobilisering.

Vi vil FellesSkape. Gjennom å anerkjenne og dele følelser,

vise interesse og gi store doser vennlighet, skaper vi tryggheten

alle mennesker trenger. Når vi søker fra jeg til vi,

klarer vi lettere å løfte blikket fra egen navle til den andre.

Gjennom bevegelsen, skjer påkoblingen. Da kan den livgivende

relasjonen bygges.

“Vi vil følge mennesker på reisen fra

opplevelse av verdiløshet til erfaringer

av å være verdsatt. Fra meningsløsheten

og grunner til å dø til glimt av mening

og grunner til å leve.”

RVTS Sør har som en vesentlig del av sin profil at vi vil

skape gode menneskemøter. Vi vil inndanne og utdanne

MenneskeMøtere. Mennesker som kjenner seg selv, men

samtidig er interessert i å bli kjent med og prøve å forstå

andre i lys av hva de har opplevd. Fordi barn og unge

som har hatt store påkjenninger, som ikke har fått det

de trenger i oppveksten, trenger nettopp den andre for å

leges. Trygghet, realsjon, følelsesevissthet og affektregulering,

bidrar til dette. Når vi er trygge og lekne, er det

lettere å tørre å feile og vise feilbarlighet og svik – uten å

la skammen få feste. Her kan vi lære av barna, de er lekne

og tilstede og åpne. De lærer gjennom lek og bygger relasjoner

gjennom lek. Da kan de glemme tid og sted. Leken

jager sammenligningen og skammen på dør. Om vi helt

fra mors liv tar vare på menneskene slik at de blir trygge,

kan denne mobiliseringen komme nedenfra og opp, ikke

fra vektall og ekspertise, men fra dem som kjenner leken

best – barna.

18

Kunnskap må ut i praksis – i menneskemøter

Dette trener vi på i våre programmer, blant annet gjennom

å: JegBygge - legge til rette for at mennesker kan bli kjent

med egne følelser, triggere, savn, sårbarhet, men også

motstandskraft og skaperkraft. Vi ønsker å forstå mennesker

i lys av hva de har opplevd, anerkjenne og elske

fram hele følelsesspekteret, istandsette hjelpere til å arbeide

med hjertet og følelsene på utsiden.

Veibygge - ved å koble oss på, bygge fellesskap, bygge

relasjoner, ta ”time in”, få øynene opp for den andres

følelser og opplevelser. Gjennom å slippe til LivsKraften

gjennom samlek, tilstedeværelse og evne til å stille seg

sårbar.

Vi arbeider også med å OrganisasjonsBygge/IdentitetsBygge

og FramtidsBygge enkeltmennesker, organisasjoner

og samfunn. Fordi mennesket skal være aktør både i organisasjon

og samfunn, ikke offer eller en brikke.

Kom nærmere!

JEGet er en del av meg. Men JEGet er også en del av VIet.

Bygger du Viet, bygger du det du selv trenger for å ha det

godt.

“Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre

hint om at vi trenger hverandre og

vil hverandre vel. Der starter ViRevolusjonen.”

Det kan være de første skrittene på vei bort fra den livshemmende

selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot

livet. Det finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til

livet at det innebærer å bli såret og finne veier til helhet.

Igjen og igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i

munnen. Nærhet er profesjonelt.

Vi inviterer til en MenneskeMøteMobilisering.

Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf

MenneskeMøte

nådde 80.000

19

Verdimobiliseringen vår “MenneskeMøter som forandrer”, har nådd ut til over 80.000 mennesker

på Facebook. Nå har vi samlet de små fortellingene i en liten digital bok og en Youtube-filmsnutt.

MenneskeMøter

– Vi kjenner ydmyk glede i forhold til at så mange ønsker å

ta i mot og dele et så viktig budskap: Gode menneskemøter

gjør en forskjell.

Og hvem vet? Kanskje møtet med deg har gjort en forskjell i

livet til et annet menneske? Kanskje noen smiler stille fordi

du er til? Vi setter spor i dem vi møter. Barn og unge som

har det vondt, har behov for relasjoner og menneskemøter

som varmer og bygger tillit. Igjen og igjen. Noen ganger

trenger mennesker at vi står så lenge med åpne armer

at de til slutt tør å komme ut av den mørke skogen de

befinner seg i, sier formidlings-og kommunikasjonsleder

Eva Dønnestad.

”Vi trenger medmennesker

som står så lenge med

åpne armer at vi til slutt

tør å titte ut av den mørke

skogen vi gjemmer oss i. ”

Hun understreker at det er en viktig del av RVTS Sørs

oppdrag å sette fagpersoner i stand til å bli gode

menneskemøtere som forstår mennesker i lys av hva de

har opplevd.

– Alle har nok hatt møter med ett eller flere mennesker

som varmet litt ekstra. Som gjorde en forskjell. For noen

kan et menneskemøte bety et være eller ikke være. Se

rundt deg. Er det noen som trenger deg? Vær bevisst på

hvordan du møter andre og bli en god menneskemøter,

sier Dønnestad, som roser RTVS Sørs designer og webdesigner

for samarbeid om VerdiMobiliseringen. RVTS

Sør håper fortellingene i bok og lydfil kan belyse, berøre

og bevege. Spill gjerne YouTube-filmen eller vis heftet på

skjerm på arbeidsplassen.


20

21

Unge blikk

på hjelperen

SETT MED UNGES ØYNE: Barn og unge ønsker hjelpere som synes de er spennende, gode og bra

selv om de har gjort noe dumt eller har det vondt. RVTS Sør skal være i barnehøyde og har samlet

innspill fra ulike workshops og intervjuer med barn og unge.

– Det ligger i vårt menneskesyn, våre verdier, vårt

oppdragsbrev og vår strategi, at vi skal lytte til dem det

gjelder. Vi ønsker å ha dialog og samspill med både

hjelpere, som er vår primærmålgruppe, men også med

barn og unge som er dem vi istandsetter voksne til å

møte, sier fagleder Heine Steinkopf. Han legger til at

brukermedvirkning er en del av RVTS Sørs oppdrag.

Brukermedvirkning

– Vi er ikke så glade i ordet bruker hos oss, folk er folk.

Men vi ser det gir mening for å sikre at virkelighetsbeskrivelsene,

erfaringene og løsningsforslagene fra dem det

gjelder, blir ivaretatt og tatt på alvor. FNs Barnekonvensjon

som beskriver barn og unges rettigheter, er også en del av

vårt kunnskapsgrunnlag. Vi mener voksne som arbeider

med barn og unge bør kjenne til særlig artikkel 12: Barn

har rett til å si sin mening i saker som angår dem og deres

mening skal ilegges vekt.

Unge blikk på hva som er en GOD HJELPER

1. Viser empati. Den må være ekte, ikke sånn ”synes

synd på”-aktig.

2. Har tid. Ser ikke på klokka, blir ikke stressa, vi tefter

det med det samme.

3. Viser omsorg. Vi trenger tid for å bli trygge på dere,

dere må være vennlige lenge.

4. Viser interesse. Vi merker om det er ekte.

5. Har humor og deler gleder. Ikke fortelle vitser, men

smile og ha humør, være litt leken og ikke

selvhøytidelig.

6. Er tydelig. For å skape trygghet og gi forutsigbarhet,

ikke for å gjøre oss redde.

7. Lar oss ta ansvar. Setter oss i stand til å ta egne valg

og tro på oss selv.

8. Er tilgjengelig. Det er vanskelig å si det vondeste når

noen sitter og ser i pc eller telefon.

9. Våger nærhet. Du må våge å være til stede sammen

med oss.

10. Er snill.

11. Lytter. Noen ganger trenger dere ikke å ha alle

svarene, dere må lytte uten å tolke.

12. Stiller spørsmål. Spør oss i stedet for å mene så mye,

ingenting er dumt å spørre om.

13. Setter grenser. Det er måten disse settes på som er

avgjørende, gjerne i samspill med oss.

14. Er ærlig. Si heller hva du tenker, si unnskyld om du

har tråkket over.

15. Gir av seg selv. Du må kunne vise feil og vise at du

har et liv - akkurat som vi har et liv som noen ganger

er vanskelig.

16. Er direkte. Du trenger ikke å dulle inn spørsmålene, vi

kjenner det vonde på kroppen hver dag.

17. Gir håp. Vi kan miste håpet av å bare snakke om det

som er vanskelig.

18. Leter etter noe vi kan få til. Finn ut hva som gjør at

vi har klart oss til nå, eller hva vi ønsker å drive med

for å bygge en god identitet. Vi er mer enn diagnosen

eller smerten.

19. Er glad i barn og unge. Du kan ikke jobbe med barn og

unge om du ikke klarer å bli glad i dem.

20. Synes vi er spennende, gode og bra. Selv om vi har

gjort noe dumt eller har det vondt for tiden. Det er så

mange krav, vi trenger voksne som tåler det som er

dumt og som samtidig ser hva vi får til.

Tekst: Eva Dønnestad


22

23

Barnepsykolog Raundalen om

TRAUMET

Jeg vil skrive om traumet; som mange flyktningbarn bærer på når de kommer til oss. Noen verre enn

vi kan forestille oss. Det blir ikke lett på én side når jeg tenker på alt jeg har lest av bøker, kjempet

meg gjennom av kompliserte forskingsartikler. Lest og lyttet til Atle Dyregrov i 30 år! Jeg føler meg

som en som står foran et stort tre ute i skogen som en gang var et lite frø, og nå skal jeg prøve å

få treet inn i frøet igjen. Da må jeg ikke sitte her å kaste bort linjene.

Traume betyr skade

Traume er latin og betyr skade. Legene og medisinen eide

begrepet for å skille mellom sykdom, lungebetennelse, og

beinbrudd som var traume – skade. Da de ikke trengte

begrepet, tok vi det, først som mentalt traume, brudd i det

mentale, og deretter eier vi det: traume = skade, brudd

mellom tanker og følelser. Kort og godt.

Brudd mellom sanser, følelser og tanker

Traume-bruddet skaper uro i hjernen. Fordi det er så mye

følelsene husker, som tankene ikke vet om. Se for deg

tankene i hjernens 4. og øverste etasje, og følelsene ned

trappen til 3. etasje. Begge har sin egen hukommelse. Ord

der oppe i tankehjernen, skrekkfilm uten tekst der nede i

følelseshjernen. I det vanlige dagliglivet samarbeider de til

tusen, opp og ned i trappen – top-down og bottom-up! Triste

følelser der nede, henter ord der opp; og sinte tanker

der oppe leter etter følelser der nede.

Der oppe vet de hvorfor du føler deg trist, og de kan sette

ord på og tekste triste minner fra i går. Siden jeg tror og

tenker at hjernen først og fremst er sosial og bygget som

assosiasjoner, tenker jeg at tur-retur, til-og-fra tanker og

følelser går i ett kjør hele tiden og kanskje det som gjør

livet både herlig og forferdelig.

Alltid i beredskap

Men så skjer det en skade, et brudd, og det blir etablert et

traume. Det skyldes ikke en feilvare på hjernebygget, men

fordi det forferdelige, skrekkelige, livstruende som skjer,

det må hjernen ikke glemme. Og fremfor alt må den minne

deg på at du må passe deg for andre lignende situasjoner

som minner deg om det forferdelige. Traumet tror egentlig

at det er blitt din følgesvenn.

Minner uten ord

Samtidig som bombene drønner i Aleppo, folkene løper

ut av husene som raser, noen blir truffet, noen blir knust

av husveggen som faller over dem, har et barn på 8 år

kommet over på den andre siden av gaten. Ser alt, holder

seg for ørene, men drønnene og skrikene overdøver alt,

støvet tetner i halsen og blinder synet. Var det mamma

som skrek? Da er traumet et faktum. Tankehjernen klarer

ikke dette, og følelseshjernen lagrer en langfilm av alt som

hendte. Heldigvis så viser det seg at både mamma og

pappa og søster og bror overlevde, og samlet lander de

mange måneder etter på Bardufoss – hos oss - med alle

traumeminnene. Hver for seg og uten at de har klart å

snakke om dem. Minnene er lagret, men har veldig få ord.

Kanskje har de bare denne setningen felles: «Nå dør jeg,

nå dør vi, når dør vi alle sammen.»

Trygghetsskapende informasjon

Traumer handler ikke bare om død og krig, de handler først

og fremst om at det som hender er for voldsomt og for plutselig

til at den menneskelige hjerne kan håndtere det der

og da. Det forferdelige blir lagret i minnet og skaper uro

hos noen hele

tiden. Da heter

det traume.

Brudd. Det har

skjedd et brudd

mellom tanker og

følelser fordi tankene

nesten ble sjaltet ut da

det forferdelige hendte;

fordi alt handlet om å overleve.

Så ble det programmert følgende,

foreløpige, mentale handlingsprogram: Skal

du fortsette å overleve må du være ekstra oppmerksom

på det som er farlig og det som skjer plutselig. Evolusjonen

heter programmereren som har satt inn et forløp av

reaksjoner som skal sikre at vi passer oss og overlever når

det virkelig gjelder. Men evolusjonen gjør ikke skadelige

feil, den gir oss også redskaper til å endre programmet

når faren er over. Den ber om at det blir sendt inn ny og

trygghets-skapende informasjon inn i traumerommet.

Virksomt for den enkelte

Men siden situasjonene er forskjellige og menneskene

som blir utsatt er forskjellige, må vi forske og føle oss

fram til hva som er viktig og virksomt for den enkelte. Det

vil si at programmet når inn. Noen vil ordne det best på

egenhånd med egne ord, noen vil skrive det ned, vi vet at

et flertall blir noe bedre av å snakke om det og fortelle det

til noen, noen trenger spesialskolerte terapeuter.

Mirijam

Mirijam i Baidoa i Somalia 1993, har aldri forlatt tankene

mine. Jeg lot henne fortelle meg flere ganger, fordi hun

ville, om soldatene

som torturerte

mamma

for å si hvor

pappa og storebror

var, fordi de

var fiender. “Tilslutt

sprettet de opp mammas

høygravide mage

og spiddet fosteret som

hun så var en bror.” “Kan hun

komme seg igjen,” tenkte jeg.

Kan hun overleve mentalt når hun har

opplevd det verste et barn på hele kloden

måtte oppleve? Evolusjonen har bestemt at du dør ikke

av å overleve. En dag spurte jeg Mirijam om hun trodde

hun klarte å komme videre. Da sa hun: «Det er bedre nå,

for nå sørger jeg fordi jeg har mistet mamma og broren.

Før var det bare forferdelig, FORDI DET DA VAR SOM I EN

DRØM. Nå vet jeg at det har hendt».

Man blir ikke kravstor når man er et barn som skal vakle

videre med verdens verste traume. Hvordan vi skal hjelpe

de traumatiserte barna vet vi bedre i landet Norge enn i

mange, mange andre land.

Hele norges barnepsykolog og

RVTS Sør-spaltist. Brenner for

barns rett til beskyttelse og livsutfoldelse.

Han er spesialist i

psykologi med mange års erfaring

med mennesker i krisesituasjoner.

Illustrasjon: Oscar Jansen


24

25

Når uro

er tegn på trygghet

– Når en ungdom viser følelser som skaper uro hos den voksne, kan det være et tegn på at ungdommen

begynner å bli trygg. Da må voksne BLI, understreker fagleder Heine Steinkopf.

– Når den voksne får lyst til å trekke seg fordi relasjonen

med ungdommen eller barnet blir vanskelig eller utrygg for

den voksne, det er da hun må bli. Den voksne er verktøyet

til endring og må ikke speile barnet, men bli. Vi voksne

kan fort bli selvsentrerte: ”Her var det så trygt og fint, og

plutselig er det urolig og mange følelsesutbrudd.” Det er

ungdommen som skal oppleve trygghet, ikke vi voksne.

Trygghet er det rommet overveldende følelser og smerte

kan komme fram i. Med reguleringsstøtte fra den voksne,

kan følelsene sakte, men sikkert integreres.

“Vi må tenke mer positivt rundt uro,

følelsesutbrudd og smerte. Det er jo dette

vi ønsker barnet skal få kontakt med og

integrere, ikke fortrenge og skjule.”

Når Howard Bath og Bruce Perry snakker om TRYGGHET,

er det opplevd trygghet for barnet/ungdommen de snakker

om. Ikke harmoni som måles ut fra den voksnes behag

eller ubehag. Trygghetens mål er livsutfoldelse – da

må vi verdsette den når den kommer, samme i hvilken

drakt den kommer, sier Steinkopf engasjert.

Pleasing kan være tegn på utrygghet

Hva skjer egentlig i hjernen til barnet/ungdommen når det

går fra å være i konstant beredskap til å bli trygg nok til

å slippe fram følelser som ikke er integrert? Hvordan kan

vi omsette kunnskapsgrunnlaget vårt som sier: Voksne

skal skape trygghet, bygge relasjon og være en reguleringsstøtte.

Vi skal istandsette hjelpere til menneskemøter

som bidrar til integrering og heling som danner grunnlaget

for utvikling og vekst.

Fagleder Steinkopf, RVTS Sør forklarer gjennom et eksempel:

Ei ung jente (Vera) på en institusjon har brukt ”pleasing”

som metode for å beskytte seg mot å vise følelser

overfor ansatte. De vonde følelsene har hun ikke kontakt

med, det er for utrygt. Det oppleves behagelig og trygt for

de voksne. De tolker det som om hun har det bra. Hun er

snill. Hun skaper ikke trøbbel og ”pleaser”. Vera begynner

etter hvert å bli trygg på den ene miljøterapeuten. Da

skjer det noe som for de voksne lett kan feiltolkes. Hun får

følelsesutbrudd der hun viser både vonde og gode følelser.

Hun reagerer. Det blir uro mellom henne og terapeuten.

De voksne tolker det feil. De tenker. ”Terapeuten må bort.

Hun gjør jenta urolig.” Men det er forskjell på utrygghet og

uro som følge av at følelser det ikke har vært trygt nok å

bringe fram, er på vei ut fordi jenta kjenner seg trygg på

en person.

Etter nærmere øyesyn med et reflektert fagblikk, viser det

seg at jenta begynner å bli TRYGG. Det er det som skjer.

Når traumatiserte barn blir trygge, kommer følelser de

ikke har kontroll eller navn på, som de ikke er vant til å

forholde seg til, fram. Rommer de voksne disse overveldende

og ubehagelige følelsene? Kan ungdommen være

hele seg her, eller tåler de bare den selvbeskyttende snille

jenta som prøver å lese hvordan de voksne ønsker hun

skal være?

Nærheten kan være skrem-mende for dem som er traumatisert

slik som for ungdommen som her reagerer med

mekanisk pleasing-atferd. Da blir det rolig, men ikke trygt.

Det kreves et erfarent blikk for å se at denne jenta pleaser,

men hun er ikke trygg.

– Gjennom repeterte menneske-møter med en voksen som

er sensitiv på nærhet og avstand, som rommer smerte og

gir reguleringsstøtte, kan jenta oppleve trygghet. Da kan

det hende at noe av pleasingen forsvinner, sier Steinkopf

ettertenksomt og legger til:

– På hjernenivå er denne situasjonen mellom ungdom og

en god voksen, en mulighet for å knytte nye nervebaner.

Både nervebaner som har med affektregulering og hukommelsesspor

å gjøre. Som kan lage nye modeller for

hvordan ungdommen kan bruke og få dekket behov i relasjonen.

Narrativt er den voksne medforfatter i nye fortellinger

av nærhet og relasjonsbygging for ungdommen. I

ulike språkdrakter med ulike fagstemmer, er dette veier til

å hele en skadet hjerne, forstå et menneske i lys av hva

det har opplevd.

Følelser har ingen funksjon når de ikke blir møtt

“Traumatiserte barn og unge er uvant

med følelser – uvant med hva de skal

brukes til. Når de dukker opp, kan det

bli alt fra sinneutbrudd og gråteanfall til

latterkick og ekstatisk kroppsutfoldelse.”

Det er så mye som har vært avstengt så lenge. Dette må

vi voksne tåle. Og ikke feiltolke. Hvorfor har jenta i eksempelet

over (Vera), stengt av følelser så lenge? Fordi hun

har erfart at følelser ikke kan brukes til noe. De er aldri

blitt møtt. Å vise sorg, glede, sinne, har ikke hatt noen

nytte. Derfor er de stengt ute. Følelser har ingen funksjon

når de ikke blir møtt. På samme måte kan vi repeterende

lære at følelser kan brukes til noe. Når de blir møtt.

Dette er hjelperens oppgave. Tåle følelser, møte følelser

og gi støtte til at ungdommen kan romme og integrere

følelsene, sier Heine Steinkopf.

Uro tegn på trygghet?

– Uro kan være et tegn på at barn/unge vokser. Et tegn på

at de er på vei til å bli tryggere. TRYGGHET er ikke det

samme som harmoni. Trygghet er ikke at barnet bare viser

at det har det godt. TRYGGHET rommer de overveldende


27

følelsene, frykten og det smertefulle. Den rommer også

det sårbare ved å våge å glede seg sammen med noen.

Trygghet er det rommet der barn og unge sakte men sikkert

kan la de følelsene og behovene de har fortrengt,

komme fram.

Trygghet er det rommet der voksne kan tåle å ta i mot

følelsene bak atferden. Der voksne kan gi reguleringsstøtte

slik at følelsene og stressreaksjonene som for barnet er

uforståelige, kan integreres og bli en del av identiteten –

uten at barnet blir stresset av dem lenger. Dette er veier

til helhet. Det er en vei av sårbarheter og styrker. Det er

en vei av ubehag og gleder. Det handler om å romme alt

barnet bærer i seg, sier Heine Steinkopf.

Traumatiserte barn kan villede

– Traumatiserte barn har en tendens til å villede, sier

Steinkopf og utdyper: Barn utsatt for omsorgssvikt har

ikke fått sine grunnleggende behov for trygghet, relasjon

og reguleringsstøtte ivaretatt. Voksne som vil de vel, kan

skape utrygghet hos disse barna – barna villeder. Når de

gode voksne nærmer seg – gir barnet villedende signaler

med for mye nærhet eller avvisning – som gjør at voksne

trekker seg. Om voksne responderer på villedende atferd,

får ikke barnet tryggheten det trenger. Voksne må da eie

denne viktige kunnskapen: Du må se bakenfor barnets

atferd, barnet er redd. Det har bare noen strategier som er

villedende fordi det er skadet i tilknytningsevnen. Påført av

voksne som IKKE har gitt barnet hva det trengte. Nå ligger

høringsarbeidet i at du som voksen blir, tåler og fortsetter

å vise omsorg, understreker Steinkopf.

Han gir et eksempel: Se for deg et lite barn. Det blir redd,

aktivert, tilknytningssystemet utløses, det søker en voksen,

den andre, men det er ingen der. Barnet lærer tidlig

at det må hjelpe seg selv. Tilknytningssystemet blir forstyrret.

Når de blir redde, fortsetter de bare med det de

holder på med, de stiller seg ikke sårbare, har ingen erfaring

med at det er noen der som møter deres behov.

Dette kan vi se på større barn og ungdommer som har

forstyrrelser i tilknytningssystemet. Om vi ser nøye, ser vi

at de verken avviser eller kommer oss i møte, men de kan

stivne når de blir redde. Men fortsetter ofte å leke, gjøre

det de holder på med. Mens deres egentlige behov er at

noen skaper trygghet, tilbyr relasjon. De har erfart at det

ikke er trygghet der når de trenger den, de er nødt til å

stole på seg selv. Dette er krevende – for barnet er både i

alarmberedskap og redd, med et tilknytningssystem som

ikke fungerer som det skal.

Relasjonen leger

– Bruce Perry snakker om at traumet skaper isolasjon.

Veien til helhet går gjennom relasjon. Barn utsatt for vold,

overgrep, omsorgssvikt eller neglekt er ofte forstyrret i

evnen til å knytte relasjoner til andre. Det viser seg ofte enten

ved at de trekker seg helt tilbake eller ved at de sluker

andre med hud og hår. Om vi ikke går veien gjennom integrering

av ubehagelige følelser, kan barnet heller ikke nyttiggjøre

seg relasjonen. Og uten relasjon, ingen trygghet.

Det er derfor jeg nå oppfordrer hjelpere og fagpersoner til

å være årvåkne i forhold til hvordan vi skaper opplevd trygghet

for barnet. Vi MÅ bruke tid på dette. Usunne relasjoner

leger ingen. Det er tryggheten i relasjonen som inviterer

til integreringsarbeid av det voldsomme, det vonde – det til

nå, uhåndterlige, sier faglederen ved RTVS Sør.

“Det kan være forvirrende for traumatiserte

barn og unge når den gryende

tryggheten i relasjon med en voksen

bringer fram følelser som er vanskelige

å forstå.”

Da trenger barn og unge voksne som er tilstede, har tid,

skaper trygghet, gir vennlighet igjen og igjen, prøver å forstå

og er sensitive. Den voksne er oppmerksom på de

villedende signalene og prøver å lese de underliggende

behovene. SE BARNS BEHOV, det er noe annet enn å se

barns atferd, oppfordrer fagleder Heine Steinkopf.

Hjelper, kjenn deg selv

Steinkopf understreker at den voksne som verktøy i møtet

med traumatiserte barn, må kjenne seg selv, kjenne sine

egne sårbarheter, sine styrker og ha evne å regulere seg

selv.

– Har du hatt et smerteuttrykk som for eksempel aggressivitet

i 40 år, er det repetert tusenvis av ganger slik at

de hjernebaner som er involvert er veldig godt innarbeidet.

Å skulle endre på det som voksen hjelper, vil innebære å

stille seg i en SÅRBAR situasjon. Der skamfølelsen kan

være sentral. Du må hilse skammen velkommen og gjøre

deg til venn med den. Hvis ikke du kjenner på egen sårbarhet,

kan du ikke være en reguleringsstøtte eller en god

hjelper. Uregulerte barn og unge trenger regulerte voksne.

Og regulerte voksne våger sårbarhet og erfarer styrken i

den, Sårbarhetsevnen er viktigere enn evne til selvkontroll

når du skal være en reguleringsstøtte for sårbare barn og

unge, fastslår fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.

Tekst: Eva Dønnestad

“Lek, lekenehet og tilstedeværelse

er livsnødvendig for barns

hjerneutvikling og avgjørende for

voksnes mulighet til endring.”

“Når vi leker skrur

vi av den delen

av hjernen som

evaluerer oss selv

og andre.”

Heine Steinkopf


29

Kronikk

«Det er farligere å

falle ut av mors tanke

enn av mors fang»

Vær der når barnet søker kontakt

“Alle barn trenger sensitive voksne

som «svarer når de ringer».

Trygge barn vil fortsette å

ringe, ganske lenge, selv om

en person ikke svarer. De har

erfaring med å bli hørt og tatt

hensyn til og forventer derfor

å få et svar.”

Vær påkoblet barna

Det avgjørende omsorgsklimaet

«Hei, jeg heter iPhone. Jeg er trygt tilknyttet min omsorgsperson.

Hun kommer med en gang jeg gir lyd, hun går aldri

fra meg, og vi samspiller hele dagen. I tillegg er jeg godt

forsikret!» Som omsorgspersoner trenger vi selvsagt å være

påkoplet den store verden, men først å fremst trenger barna

at vi er påkoplet dem. De trenger at vi er tilstede både fysisk

og mentalt. God omsorg og en trygg tilknytning er den beste

livspolise du kan tegne for ditt barn. Gode omsorgsbetingelser

er preget av trygghet, stabilitet og hensyn til barnets behov

for beskyttelse. Barn som vokser opp i et klima der disse

faktorene er tilstede, vil oppleve seg forstått og respektert.

Gjennom et gjensidig og respektfullt samspill der den voksne

responderer på barnets signaler og behov, utvikles en trygg

base for barnet. Denne trygge basen hjelper barnet til å regulere

følelsene sine og barnet får tillit til at andre mennesker

vil det vel. Vi kan si at dette omsorgsklimaet er preget av

godhet, forutsigbarhet og klarhet.

Dårlig omsorgsklima

“Et dårlig omsorgsklima oppstår når den

trygge basen blir utrygg, når de voksne ikke

responderer adekvat på barnets behov og

barnet ikke får sine grunnleggende trygghetsbehov

dekket i sine første leveår. “

Når barnets omsorgsklima over tid er preget av utrygghet,

kaos og utydelighet, kan det føre til kompleks traumatisering.

Vi må ha et ekstra vaktsomt blikk mot de barna som lever i et

konstant dårlig omsorgsklima og som blir utsatt for gjentatte

traumer over lang tid, av dem som skulle beskytte dem. De

er mange og det er et folkehelseproblem.

Barn tåler en storm men blir syke av dårlig klima

Små barn er avhengig av den voksnes blikk, det gode, regulerende

og støttende blikket, mange ganger om dagen. Et

barns liv er bygd opp av alle øyeblikkene hver eneste dag.

Det betyr ikke at barn ikke tåler å måtte vente, bli tilsidesatt

eller få korrigering, tvert imot, men det skal være unntaket,

ikke regelen. Barn flest tåler en storm, men de blir syke av å

leve i et dårlig klima.

Omsorgsnæring og sosiale medier

Så var det iPhonen, da. Eller sosiale medier generelt. Neida,

bruk av disse fører ikke til kompleks traumatisering, men de

stjeler omsorgsnæring fra mange barn. De stjeler hverdagsøyeblikkene,

de stjeler tiden. De stjeler mulighetene for å

være helt ekte og autentisk tilstede sammen med barnet.

Vi må være der og respondere i det gylne øyeblikket barnet

inviterer oss til «samtale». Er vi ikke oppmerksomme, forsvinner

muligheten. Barnet tolker og husker signaler vi sender.

F.eks: Opptatt- prøv igjen senere (legg igjen beskjed etter pipetonen).

Skjer dette tilstrekkelig mange ganger vil barnet

lagre denne informasjonen som en forventning og slutte å

forsøke å opprette kontakt (ringe deg).

På smarttelefonen er det vi som bestemmer hva og

hvordan noe skal lagres. Barnet bestemmer selv, helt fra

fødselen, hvilke forventningene til deg som lagres. Erfaringen

fra det første samspillet, tas med inn i møte med

nye mennesker. De tolker nye mennesker ut fra hvordan

de forventes å bli møtt eller ikke bli møtt.

Utrygge og omsorgsviktede (komplekst

traumatiserte) barn ringer bare en gang.

Kanskje to hvis du er heldig. Hvis du ikke

svarer da, ringer de kanskje ikke igjen. De har

fått bekreftet deres tidlige erfaring av å bli ignorert,

oversett og ikke hensyntatt. Selvfølgelig

svarer de ikke når JEG ringer. Det kan føles utrygt

å gjentatte ganger bli oversett.

Bath (2015) hevder at trygghet, relasjoner og mestring er

fundamentalt for positiv utvikling. Det er også disse tre

viktige områdene man må sette inn ekstra ressurser på

hvis det først har oppstått skjevutvikling.

Kompleks traumatisering

Kompleks traumatisering involverer som regel en situasjon

der omsorgsgiveren grunnleggende sett, og over tid,

ikke er inntonet mot barnets behov. Barnet må da trygge/

trøste seg selv og selv finne måter å regulere følelsene

sine på (Nordanger 2011).

Traumefeltet har lenge vært opptatt av følgene av traumatiske

enkelthendelser. I litteraturen blir det ofte referert til

som «single trauma» eller «type 1 traume. (Briere, Kaltman

& Green, 2008) Eksempler på slike traumatiske belastninger

kan være dødsulykker, overfall, ran og andre katastrofer.

Etter hvert har søkelyset i økende grad blitt rettet mot

konsekvensene av gjentatte eller vedvarende traumatiske

belastninger som skjer i mellommenneskelige relasjoner,

også referert til som «type 2 trauma» eller «komplekse

traumer» (Nordanger 2011).

Eksempler på erfaringer som kan være komplekst traumatiserende

er blant annet familievold, seksuelt misbruk

og grov omsorgssvikt. Nordanger 2011 hevder at en av årsakene

til dreiningen av fokus har vært befolkningsstudier

som viser at komplekse traumatiske belastninger er vanligere

enn antatt, og i sum kan antas å utgjøre en større

trussel mot folkehelsen enn traumatiske enkelthen-delser.

Han viser blant annet til ACE studien, Adverce childhood

experience (Filetti et al 1998) og (van der Kolk & Pynoos,

2009) som refererer til forekomstene fra det landsomfattende

kliniske nettverket National Child Traumatic Stress

network (NCTSN). Det viser forekomster opp mot 50% av

seksuelle overgrep, vold i hjemmet eller omsorgssvikt i

risikopopulasjoner. Familievold, seksuelt, emosjonelt ogfysisk

misbruk fører alle til et klima som åpner opp for nye

krenkelser. Omsorgssvikt er mye mer enn bare svikt av

omsorgen, det er svikt i muligheten til å beskytte og støtte

barnet når behov for støtte oppstår. Teague (2013) viser

til en studie av Spinazzola et al (2003) som viser at 77,6

% av barna som var utsatt for traume var utsatt for gjentatte

traumer.

Vær tilgjengelig

Mange forhold kan bidra både i positiv og negativ retning

for barnets utvikling og opplevelse av å bli sett. Et

av disse viktige områdene er tilgjengelighet og respons

fra omsorgsgiver. Det er mange konkurrerende

elementer som stjeler

oppmerksomhet som går ut over

omsorgspersonens mulighet til

å være responsiv, tilgjengelig og

sensitiv. Hyppig bruk av smarttelefon

og sosiale medier er en

slik faktor.

Tone Weire Jørgensen, Seniorrådgiver

RVTS Sør


30

31

Lisa vet at hjelpere må arbeide med seg selv, regulere og

integrere sine egne følelser og opplevelser for å kunne

være til stede for andre. Noe av det første Lisa fremhever

før hun deler sin fortelling er:

“Hjelpere, fagpersoner med egne erfaringer

av vold eller omsorgssvikt, må

være ekstra bevisst på egne triggere og

sårbarheter.”

De må klare å regulere seg selv og hele tiden arbeide med

veier til helhet slik at følelser og opplevelser integreres.

DA tror jeg vi kan bli gode hjelpere for barn og unge som

har vært utsatt for vold og omsorgssvikt. Da kan erfaringene

bidra til at vi kanskje noen ganger til og med bedre

kan forstå, sier Lisa, som er vernepleier med etterutdanning

i rehabilitering.

Grupper for voldsutsatte kvinner

Lisa er opptatt av at de fleste følelser og erfaringer i livet

kan integreres gjennom bevisst helingsarbeid. Alle erfaringer

kan gi mulighet for økt innsikt og vekst. Hun har selv

brukt de siste årene til å bygge seg opp etter at hun var

utsatt for grov vold fra hun var 33 til 36 år gammel. Årene

lagde sår som det har tatt lang tid å lære seg å leve med.

– Jeg trodde ikke jeg skulle overleve. Jeg trodde jeg hadde

mistet meg selv. Men jeg fikk delta i gode grupper for

kvinner utsatt for vold. Disse gruppene pluss støtte fra

“Vi må lære fagpersoner og

helsepersonell å spørre.”

Når fagpersonen

har opplevd vold

Lisa (48) er barnefaglig ansvarlig på et krisesenter. Lisa har vært utsatt for grov partnervold. Lisa

er en trygg voksen for barn som har opplevd vold.

familie, venner og først og fremst egeninnsats, har gjort

at jeg i dag har et godt liv der jeg setter stor pris på jobben

min som barnefaglig ansvarlig på et krisesenter.

Lisa vet også at hun kan bli trigget i møte med fortellingene

til barn som opplever vold, og hvor viktig det er å kjenne

og erkjenne sine egne sårbarheter og klare å regulere seg

selv.

– Når jeg klarer det, kan jeg kanskje bli en ennå bedre

hjelper i møte med disse barna enn jeg ville vært uten

mine vondeste erfaringer, sier Lisa.

Volden forandret alt

Lisa var en glad og aktiv kvinne. Flere år med vold forandret

henne. Hun ble redd. De siste årene har hun arbeidet for

å integrere det hun har vært utsatt for, for å kunne hjelpe

andre. Lisa er i dag barnefaglig ansvarlig på krisesenteret

i Trondheim. Hun skal møte, forstå og skape trygghet for

barn som har opplevd vold i nære relasjoner.

Lisa vet mye om hvordan det er å gå fra å kjenne seg

sterk, glad og ha regi på livet, til å bli helt utslitt og føle at

en har lyst til å dø. Før Lisa møtte voldsutøveren var hun

en glad kvinne, alenemor med en gutt på tre år, vernepleierstudent

med nær kontakt med familie og en stor vennekrets.

Hun var glad i idrett og spilte håndball. Etter tre år

i et voldsregime, kjente hun ikke seg selv igjen. Det gjorde

heller ikke venner og familie.

– Jeg var konstant redd. Jeg ble utsatt for både psykisk,

fysisk og seksuell vold. Det var det å leve i et voldsregimet

som gradvis forandret meg. Fra trygg til redd. Fra selvsten-

dig til fullstendig under hans vilje og ønsker. Fra glad til

trist. Fra sosial til isolert, forteller Lisa.

Kontrollerte alt

Han var sjarmerende og virket beskyttende i starten, men

det gikk ikke mer enn et par uker før han begynte å kontrollere

hvem Lisa skulle treffe og snakke med. Hun opplevde

Rune som usunt sjalu.

– Når vi var ute blant folk, holdt han rundt meg hele tiden.

Jeg synes det var litt rart, men fint på samme tid.

Glad du spør direkte

De hadde ikke vært sammen mange ukene før volden

eskalerte.

– Slo han deg?

– Å, sier Lisa, og puster litt ekstra

sakte inn. – Jeg er så glad du spør

direkte, det er det nesten ingen

som gjør, verken av familie eller

venner. Jeg glemmer nesten hva

han gjorde – og alt blir like ille –

ord og slag. Du blir så redd at du

nesten forsvinner. Jeg gikk inn i

en please-rolle og prøvde å gjøre

alt til det beste for ”Rune”, trøste,

tilpasse, tjene, hjelpe, forstå. Etter

hvert skjønner du at ingenting

hjelper. Frykten forsvinner ikke.

Mellom voldsepisodene er du like

redd. Men ja, han slo.

– Husker du første gang?

– Ja. Det var på bursdagen min.

Jeg måtte avlyse og si at de vennene

jeg hadde invitert ikke kunne

komme.

– Husker du hvordan du reagerte

da han slo?

– Jeg kjente på en redsel jeg aldri før

hadde kjent på, men i stedet for å gå, ble jeg bare ennå

mer omsorgsfull og følte jeg måtte være snill og passe

på han.

Løgner og dekkoperasjoner

Lisa hadde ramlet under slaget og slått hodet i sengegavlen.

Hun fikk merker og hovnet opp. Hun husker

ennå skammen mandagen etter da hun møtte de andre

i klassen. Hun husker hun ringte vennene som egentlig

var invitert i bursdagen og beklaget. Hun fortalte ikke den

egentlige grunnen. Men venner og medstudenter begynte

å skjønne at noe var galt. De mente hun kanskje burde

komme seg ut av det forholdet.

– Her begynte løgnene. Dekkoperasjonene. Han hadde

fullstendig kontroll på meg. Noen ganger var et blikk nok.

Eller et spark i leggen. Eller han kunne holde hardt rundt

meg når vi skulle gå til kantina, jeg trippet ved siden av.

Jeg skjønte ikke da at min egen vilje var i ferd med å forsvinne,

sier Lisa. Det ble verre og verre. Rune slo hodet

hennes i veggen på en fest. Lisa skjønte at folk skjønte at

hun ble utsatt for vold av partneren sin.

– Jeg mistet all bestemmelsesrett over min egen kropp.

Stressnivået var skyhøgt og kroppen i konstant alarmberedskap.

Jeg prøvde alt jeg kunne å balansere min oppmerksomet

mellom sønnen min og han, ellers ønsket jeg

ikke oppmerksomhet fra omgivelsene, forteller Lisa.

Når skammen blir for stor

– Men hva gjør vi mennesker? Når avmakten blir for stor?

Når skammen blir for stor? Når blåmerkene er for store

og for mange, undrer Lisa. Jo, jeg dekker over, kler meg

i den fineste kjolen og forsøker å ta på et smil for å gå

til min søsters bryllup. Om ikke de hadde skjønt det før,

skjønte de det nå. Hele familien. Det gikk ikke mange

ukene før mamma og pappa var på døra mi: ”Kom, Lisa.

Nå blir du med hjem til oss. Nå må du bryte og bygge deg

opp igjen.”Hadde ikke foreldrene mine kommet og hentet

meg, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, sier Lisa.

Kvinnegrupper i Kristiansand

Etter noen dager hos foreldrene for å roe seg ned, flyttet

Lisa og sønnen som da var 6 år, inn til søsteren hennes.

Etter hvert fikk de seg ny egen leilighet. ”Rune” forsøkte


32

33

flere ganger og på ulike måter, å få tak i henne, men etter

hvert flyttet Lisa til Sørlandet og bodde der fem år. Lisa

fikk en datter som i dag er seks år, før hun vendte tilbake

til Trøndelag i 2010. På Sørlandet ble Lisa med i en kvinnegruppe

for kvinner utsatt for vold. To ansatte ved RTVS

Sør var med og tilrettela i disse gruppene. Ragnhild Leite

og Heine Steinkopf kom til å bety mye for Lisa.

– Gruppene betydde kjempemye for meg. Jeg fikk satt ord

på ting og vokste på det. Jeg lærte å ta regi i eget liv:

”Dere tuller ikke med meg”. Jeg gjenvant troen på meg

selv, min selvfølelse, rettet ryggen, fikk satt ord på mye,

men også hjelp til å finne ressursene og gleden min igjen,

sier Lisa takknemlig. Hun tror også den gode og trygge oppveksten

har gitt henne økt motstandskraft og bidratt til at

hun klarte å overleve og komme seg styrket ut av det hun

kaller traumatiske opplevelser i et voldsregime.

Sønnen

– Sønnen din var mellom 3 og 6 år da du ble utsatt for

vold. Hvordan merket han det, tenker du?

– Han så aldri ”Rune” slå meg, men han merket at jeg var

redd og dekket over.

Lisa begynner å gråte når hun tenker på hvem hun var i

disse tre årene.

– Sønnen min så en mor som stadig hadde gips. Han

spurte, men fikk ikke svar. Han så en redd mor, og jeg

som skulle være til stede for begge for å unngå konflikter,

ønsket å beskytte sønnen min. Jeg var ingen god mor å

speile seg i for et lite barn. Jeg fulgte opp på alle vis, man

forsøker nesten å overkompensere. Men jeg bar en maske

– og barn trenger ikke masker. De trenger ikke redde voksne

rundt seg, men trygge voksne. Når jeg dekker over

med smil, speiler barnet dette og dekker over med smil.

Det er trist og tenke på at vi var en mor og et barn som

dekket over med smil, i stedet for skulle jeg ordnet opp

og møtt min egen smerte og klart å møte hans. Dette er

vondt for meg den dag i dag. Dette har satt spor i sønnen

min. Han er i dag 17 år. Han har det fint på mange vis.

Men han har også slitt psykisk. Med angst.

– Hva sier sønnen din om disse årene i dag?

– Han husker dem. Han har vel noe av meg i seg. Han er

omsorgsfull. For snill. Han bryr seg om andre og glemmer

sine egne behov. Det er ikke bra i lengden.

– I dag arbeider du med å møte og hjelpe barn som opplever

vold, hva gjør vold med barn?

– Den gjør barn redde. Derfor er jeg opptatt av at barnet

skal bli sett og hørt like mye som mødrene/fedrene. Når

mor er i et voldsregime, er barna også en del av dette.

Barns behov forsvinner. Jeg er opptatt av å få frem barns

følelser og barns behov. Når de kommer til krisesenteret

er barna like mye i en krise som moren. Jeg forklarer at

det ikke er barnas feil. Spør. Lytter, lar dem fortelle. Noen

av de større barna blir glad for å høre at det er en grunn til

at du har det sånn du har det. At du ikke klarer å konsentrere

deg på skolen, ikke sover godt og er redd. Barn må

også få vite at vold er galt. Denne informasjonen bør inn

tidlig, helst i barnehagene.

Lisa forklarer at hun synes det er sårt å møte en del av

barna og tenke på at hennes egen sønn også levde i et

voldsregime.

– Men jeg har aldri snakket om volden med sønnen min,

sier Lisa stille. – Der burde jeg kanskje gjøre, men det

er vanskelig. Vil ikke at han skal høre om de mest nedverdigende

episodene i livet mitt. Kanskje det kan bli et

utgangspunkt for en samtale at han leser dette intervjuet?

Undrer hun.

Å snakke om vold

– Vi må lære fagpersoner og helsepersonell å spørre. Ingen

av de profesjonelle jeg møtte spurte om jeg var utsatt

for vold. Når det nærmest er helt oppe i dagen at

en person er utsatt for vold, må helsepersonell spørre,

understreker Lisa og legger til at de fleste later som om de

ikke ser. På den måten er de med på å gjøre voldsutøver

usynlig også. Jeg ønsker meg lærere som spør når de ser

elever som har det vondt eller som plutselig forandrer

væremåte. Barn ønsker å bli sett og tatt på.

“Barn trenger voksne som er direkte,

som viser at de bryr seg.”

Som spør: Hvordan har du det hjemme? Hvordan er det

å være deg der? Og om et barn åpner seg og forteller

om omsorgssvikt, vold eller overgrep, har du meldeplikt.

Koble på helsesøster, ring krisesenter, ring barnevern.

– Hva hadde du trengt da du hadde det som verst?

– Jeg hadde trengt noen som spurte direkte: Slår han

deg? Hva kan jeg gjøre for deg? Hva trenger du?

Selv om du blir avvist, så fortsett. Selv om jeg sa: Jeg klarer

meg selv, ikke bland dere. Så hørte jeg. Lisa anmeldte

volden. ”Rune” ble ikke dømt, men Lisa fikk erstatning

og opplevde seg trodd. Hun oppfordrer alle til å anmelde.

I dag er Lisa gift med det hun kaller verdens beste mann.

Lever med sine to barn og sin nye manns to barn. Begge

er barnefaglig ansvarlige på to ulike arbeidssteder og

deler også faglige erfaringer. Hun er takknemlig for

jobben på Krisesenteret og stortrives med arbeidet. Lisa

går fremdeles i behandling og får veiledning, nettopp for

å klare å være profesjonelt til stede for barn, unge og

voksne på Krisesenteret.

– Jeg er kanskje mer bevisst enn de som ikke har lært å

jobbe med seg selv og hva de blir trigget av. Jeg er sårbar,

men dyktig i jobben min. Alle har jo noe, sier Lisa.

Tekst: Eva Dønnestad

jeg tror

jeg kan komme

i skade

for

å støtte

deg

så mye

at du velter

Trygve Skaug


kort&godt

Barn skal ikke tilpasse

seg, men utvikle seg

– Voksnes trang til perfeksjon, gjør barn usikre

og redde, sier Jesper Juul til RVTS Sør.

Den kjente familieterapeuten, avisspaltisten og forfatteren,

spesielt kjent for boken, “Det kompetente

barnet”, slutter aldri å bry seg om barns beste.

– Etter min erfaring er det den største utfordringen

til alle tider og i alle kulturer - å ville og kunne utvikle

sin fag-personlige kompetanse i samspill med barn.

Voksnes trang til perfeksjon og tro på at det korrekte er

det riktige, gjør barn usikre og redde.

– Hva er det viktigste voksne som arbeider med barn og

unge må være og gjøre for å møte barns behov?

– Først må man bruke sine øyne og ører og ta det barn

sier, og er, på alvor. Dernest må man bruke sin empati

for å utvikle sin kjennskap til nettopp dette barnets

perspektiv. Ikke eksperters fortolkning av et generelt

barneperspektiv. Når det er på plass, er det klart for

å inkludere systemets perspektiv i det omfang det er

mulig. Husk at barn ikke er kommet til verden for å

tilpasse seg, men for å utvikle seg, sier Jesper Juul.

RVTS Sør vil i tiden framover stille to-tre spørsmål til

ulike fagpersoner om hva de synes er utfordringen for å

møte barn og unges behov i dag, og hvordan voksne må

være og hva de må gjøre for å møte disse behovene.

Hva når det mørke

er en del av oss?

– Vi søker stadig å omsette kompleks kunnskap

til språk som gjør at flere forstår. Kunnskap

må ut i praksis - vi ønsker å bidra til dette, sier

formidlingsleder Eva Dønnestad og fagleder Heine

Steinkopf

Ubearbeidede traumer eller tap kan bli trigget på en måte

som gjør at vi føler vi gjenopplever det vonde som skjedde,

her og nå. Det kan være en lukt, en stemme, en stemning,

et sted, en berøring som kan trigge oss. Det kan føles

overveldende, forvirrende og til og med skremmende.

Vi blir satt i alarmberedskap i en situasjon som ikke er

truende, på samme måte som vi ble satt i alarmberedskap

i den situasjonen som VAR truende. Å forstå hva som

trigger og hvorfor det trigger oss, å sette ord på minner,

skadelig tilknytning og navnsette hvilke gode og dårlige

mestringsstrategier vi velger, kan være starten på en

helende prosess. Illustrasjon: Fra Dr.Dan Siegels website.

Verdsatt

når du hviler

Tenk å bli verdsatt når du hviler. Når du ikke orker noen

ting. Livet er en veksling mellom å stå på og å hvile.

Barn og unge trenger ikke bare støtte til å prestere og

takle. De trenger også voksne som hjelper dem å hvile.

Da fremmer vi: Jeg er glad i deg sånn som du er. I ulike

faser. Jeg verdsetter deg ikke bare for alt du gjør, men

alt du er. HVEM KAN IKKE HA BEHOV FOR DET? Å legge

seg i en hengekøye og lukke øynene og være omgitt av

mennesker du er trygg på vil deg vel.

Tekst: RVTS Sør. Illustrasjon: Dr.Dan Siegels website.

“Det er helt avgjørende å kunne leke

og le sammen. Det er sånn vi skaper

relasjoner.”

Ingunn Lyngset Holme

8500

følgere på

Facebook

RVTS Sør gikk på Facebook i november 2015. På

under et år, har vi fått 8500 følgere. Vi legger ut en

stor mengde egenproduserte saker, og saker som

underbygger vårt oppdrag og våre verdier. Vi når bredt

ut – og opplever et stort engasjement rundt sakene.

Mange deler og stadig flere gir også tilbakemeldinger

på at dette er relevant for dem i arbeidet. Både for

deres faglige og menneskelige utvikling.

Det er kommunikasjonsleder som er ansvarlig for

sakene som legges ut i samarbeid med fagleder.

Følgerne er både miljøterapeuter, lærere, psykologer,

leger, studenter, ansatte som arbeider med

flyktninger og enslige mindreårige, sosionomer,

barnehageansatte, organisasjonsansatte, ledere med

mer. Dette er blitt en god kommunikasjonskanal som

treffer målgruppene våre og dermed også en viktig del

av vårt formidlingsoppdrag med å både nå ut til ansatte

i tjenestene og folk flest.

«Emil är er rar liten gosse och

vi älskar honom precis som

han är», sa hon. Emil i Lönneberga, 1963

www.vel-kommen.no

RVTS Sør lanserer i dag sin nye webside som fremmer velkommen som holdning og verdi i møte med

nye flyktinger og de som allerede er her.

Denne siden er primært til alle dere som møter flyktninger i jobb, men alle dere som ønsker å si velkommen til alle

disse menneskene kan også få inspirasjon på denne siden. På siden finnes fagartikler, fortellinger og intervjuer som

belyser både utfordringer og muligheter i møte med flyktinger og asylsøkere. Vi siterer Paul Leer Salvesen som møtte

Papa Stratis på Lesvos som var med på å organiserte mottaket av over 300 000 flyktninger som har vært innom Lesvos

det siste året. Leer-Salvesen spurte: hvorfor gjør dere dette? Papa Stratis svarte: “Fordi de kommer”


36

37

– Les og jobb mindre, lek mer. Lek er en tilstand som du kan ha med deg i alt du gjør - en tilstand

som ungdom må få tilbake, sier psykologspesialist Anette Andersen, RVTS Sør.

Psykologspesialisten sprer et viktig faglig og menneskelig

budskap til ungdom som leser og leser eller jobber og jobber.

Ungdom som skal mestre på alle arenaer. Som skal

være en god venn, god kjæreste, være veltrent, spise

sunt og helst gjøre det best på skole og i jobb.

– Stopp opp litt. Gi deg tid til å slappe av, lov til å feile

og ikke gjøre alt du burde, hvile og være leken. Vi voksne

må gi unge lov til å leke mer. Vi stopper ikke å være lekne,

men vi stopper å leke fordi vi har gjort lekenhet til noe

som vi skammer oss over.

“Tilstanden lekenhet betyr ikke å leke

en lek, men mer gjøre noe av lyst,

gjøre ting man ler av, være sammen

med mennesker en kan

ha det gøy med.”

– Barn og unge må oppmuntres til å gjøre

mer av det som er mindre viktig, mindre

seriøst enn det å jobbe eller å drive på med

skolearbeid. Nettopp fordi det er nødvendig

for ikke å slite seg ut eller drukne i prestasjonskravene,

sier Andersen.

Oppslukt av øyeblikket

Andersen mener det å løfte fram leken kan være løsningen

for en kultur med fokus på prestasjons-måloppnåelse

både på skole og fritid.

– Med lek mener vi å være i en aktivitet som gir en tilstand

der man er oppslukt av øyeblikket. Leken er ikke noe mål,

lek er en aktivitet for aktivitetens skyld. Læring av sosial

kompetanse er ikke et mål, det er i så fall en sekundær

effekt. Lekenhet er å være engasjert i noe. Fordi leken er

lystbetont og frivillig, ikke fordi vi burde noe, eller skal ha

fokus på å lære noe eller prestere noe, sier psykologspesialist

Andersen.

Mindre fokus på flinkhet og utseende

Lekenhet gir allikevel en følelse av mestring for alle som

er i denne tilstanden fordi lek ikke har noe mål. Derfor

blir vi mindre opptatt av å ha fokus på oss selv « jeg må

være flink”, “jeg må se bra ut”. I noen former for lek kan

en til og med være en annen enn seg selv, for eksempel

gjennom å fantasere. Å glemme seg selv, glemme å måle,

vurdere og prestere – det er det som skjer når vi er i lekenheten.

Vi blir heller ikke opptatt av å måle andre. Det er

en tilstand der vi er som vi er, og vi kan le og kjenne

engasjement, understreker psykologspesialist

Anette Andersen.

Hun understreker også at vi gjennom lek kan

føle oss koblet på andre, kjenne at vi hører

til. ”De andre liker meg, og jeg liker dem.”

Ha det gøy!

– Barn og unge er slitne. De kjenner på skam

dersom de ikke ER alt de burde være eller benytter

alle muligheter de har. Unge mennesker trenger

fri fra krav og regler, retningslinjer og press. LEK ER IM-

PROVISASJON. Å bade sammen, spille fotball, snakke tull

og tøys, gjøre noe som er lystbetont, dra på tur, ut i natur,

skravle på kafe – alle må finne ut på hvilke måter de klarer

å gripe øyeblikket og ha de fint. Lek er å ha det GØY.

Unge trenger å høre at de får lov til å ha det gøy. Lek er

en tilstand ungdom må få tilbake, sier Anette Andersen,

RVTS Sør.

Tekst: Eva Dønnestad


38

39

God integrering, HVA er det?

– Når mennesker møter hverandre med en positiv nysgjerrighet på hvem er du?, heller enn å

ty til kategoriseringer om oss og dem, kan vi oppnå en god integrering, sier Guro Westgaard,

seniorrådgiver, RVTS Sør.

Guro har også lang erfaring fra arbeid med flyktninger

og enslige mindreårige asylsøkere, blant annet som avdelingsleder

for en bolig. Hun vil bidra til å møte alle som

likeverdige mennesker der jakten på likheter er mer fremtredende

enn jakten på forskjeller.

– Ofte begynner vi å kategorisere hverandre: Der ser jeg

en flyktning, en pensjonist, en student, en rusmisbruker.

”Tenk om vi kunne bli mer bevisste på

å møte hverandre som de vi er i det

aktuelle øyeblikket.”

– Det kan for eksempel være å møte en far som er med

sin sønn på første skoledag, en datter på lekeplassen,

en kunde i en klesbutikk, en pasient hos legen, en

mor på helsestasjonen, en fotballspiller på trening, en

arbeidssøker på NAV, en forbipasserende på gata. På

den måten kan vi være med å bygge et inkluderende

fellesskap, der likhetene mellom mennesker blir viktigere

enn forskjellene og der forskjeller er noe naturlig. Alle vet

noe om hva en mor er eller hva en nabo er. Verden består

av mennesker.

Tilhørighet

– Å møte hverandre med uhensiktsmessige kategoriseringer

skaper distanse. Å møte hverandre som likeverdige

mennesker skaper nærhet. Som igjen skaper tilhørighet,

et av våre grunnleggende behov, understreker Westgaard.

Dette vil være med på å gi gode vekstvilkår for aktiv deltagelse

i samfunnet og opplevelsen av å ha en meningsfull

hverdag, som er viktige momenter i integrering. Og det må

bygge på en gjensidighet. Jeg møtte en gang en ung mann

som sa: ”De fortalte meg at alle dørene er åpne for meg

her i Norge, men det var vanskelig helt alene, for ingen

hjalp meg og finne nøklene.”

Velkommen

Guro tror god integrering kan starte med et ”Velkommen”

fra oss som allerede er her.

– For meg bygger det på likeverd som verdi. I handling kan

det vises gjennom et vennlig blikk til en forbipasserende

i gata, et smil på butikken, framsnakking av en ny nabo,

en bursdagsinvitasjon til den nye eleven i klassen eller en

kaffepause med den nye kollegaen på jobben.

www.vel-kommen.no

Hva ville våre barn trengt i fremmed land?

Seniorrådgiveren ved RVTS Sør gir oss en utfordring: Hva

ville våre egne barn trengt om de måtte flykte alene til et

nytt land uten familien sin. De barna som kommer alene til

oss, trenger det samme: Først å fremst å bli tatt i mot av

trygge og tålmodige mennesker som kan gi varm omsorg

og framtidstro. De trenger stabile og forutsigbare hjem,

gode venner og likemenn, en nabo som sier hei, en plass

på fotballaget og et tilpasset skoletilbud, for så en dag stå

på egne bein i et samfunn som de vil oppleve tilhørighet

til.

Tekst: Eva Dønnestad


41

Å være tro mot

- Jeg ønsker å være tro mot dem som tar sjansen på å stole på meg og forteller om sine liv, sier

sosialantropolog og seniorrådgiver ved RVTS Sør, Torunn Fladstad.

- Subjektivitet, innlevelse og empati er sentralt i min forskning,

sier Fladstad.

- I formidling av historier om andres liv, vil min lojalitet alltid

ligge hos dem som tok sjansen på å stole på meg; de som

viste meg tillit ved å fortelle om sine liv. Jeg ønsker å være

tro mot dem og formidle fortolkninger og historier om liv,

som de kan kjenne seg igjen i, sier sosialantropologen.

Fulgt en afghansk gutt i fire år

Torunn Fladstad er opptatt av å lytte til fortellinger om livene

til flyktninger og asylsøkere – mennesker i ofte utfordrende

livssituasjoner, som hun gjerne følger over lengre tid.

– Hva er viktig for deg i dine møter med flyktninger og

asylsøkere?

– Respekt, anerkjennelse og interesse for dem det gjelder,

er grunnleggende for å kunne møte mennesker på en verdig

måte, sier hun.

Torunn Fladstad har blant annet fulgt en ung gutt fra Afghanistan,

Hassan (pseudonym), over flere år. Hassan kom

til Norge som enslig mindreårig asylsøker, fikk oppholdstillatelse

og ble bosatt i en kommune. Han takket ja til å delta

i et forskningsprosjekt på «Bosetting av unge flyktninger fra

Afghanistan: Forventninger og innsats.» Prosjektet har vært

et samarbeid mellom flere forskere og institusjoner (RBUP/

HiT/ISF/RVTS Sør). – Det er et kvalitativt forskningsprosjekt,

hvor vi har fulgt et lite antall afghanske gutter over tid,

deriblant Hassan.

– De trodde på meg, og det ga meg tro på meg selv.

Dette utsagnet kommer fra en annen enslig mindreårig flyktning,

forteller Torunn. Utsagnet er betegnende også for den

forvandling som har skjedd med Hassan.

Å bli vist tillit og bygge tillit

– Hva tenker du at du med din fagbakgrunn kan bidra med

i et ressurssenter som RVTS?

– Jeg synes det er viktig at folk med ulik fagbakgrunn er

med i kompetansehevings-satsinger i arbeid med barn og

unge. Antropologer kan bidra til å utvide perspektivene med

større fokus på de sammenhenger mennesker inngår i – relasjoner,

kultur og samfunn.

Torunn forklarer hvordan hun er avhengig av å bygge tillit og

bli invitert inn i verdenen til dem hun skal forske på. Hun

forteller fra sitt første forskningsprosjekt, da hun skulle

skrive hovedfagsoppgave om vietnamesiske ungdommer i

Norge.

– Jeg troppet opp med ryggsekk og presenterte meg som

student fra universitetet som skulle bli med på tur og skrive

hovedfagsoppgave om dem. ”Skal en fremmed reise sammen

med oss?” var deres første reaksjon. Ingen av ungdommene

ville sitte sammen med meg i bussen. Men etter

en tur med felles overnatting på gulvet i en gymsal, flere

ungdomsleirer, mange samtaler, hjemmebesøk og flere

overnattinger, endret relasjonene seg.

Når ungdommer tar sjansen på å stole på meg, kjenner jeg

hvor mye det betyr for meg. De gangene det skjer, at jeg

blir vist tillit, kjenner jeg på en stor takknemlighet over at

andre tar sjansen på at jeg er til å stole på. DET er noe av

det mest inspirerende i dette arbeidet. Å bli vist tillit, sier

Torunn Fladstad.

– Hva er viktigst for deg i formidling av forskningen?

– Jeg glemmer aldri rådet jeg fikk av min veileder på Universitetet

i Bergen: ”Ikke mist menneskene, ikke mist livet i

materialet, og uansett hva du gjør, ikke mist ditt eget engasjement!”

– Dialogen med dem jeg forsker på, er det aller

viktigste for meg. Og når jeg først er i gang med å referere

min veileder: ”Målet må være å finne fram til en analysemåte

som holder liv i livet, og ikke lar det falle død om

på forskerens bord eller knebles i forskerens søken etter

sammenhenger.” Jeg ønsker å bevare ”livet i livene” i min

formidling og, med Unni Wikans ord, skrive så det skaper

en form for resonans og berører de som leser.

Kollegaer sier at dette kjennetegner Torunns arbeid. Hun er

troverdig, grundig, etterrettelig og standhaftig tro mot det

mennesker har formidlet og delt med henne. Hun forsøker

å forme fag og prosjekter slik at det kan møte behov til de

som er involvert.

Svarene ligger hos dem som lever livene

– Alt hjelpearbeid er avhengig av tillit. Hvordan går du frem

for å skape tillit?

– Det er viktig for meg å lytte til hva andre definerer som

viktig i sine liv, stille spørsmål – og i utgangspunktet være

den som ikke vet, som ikke har alle svarene.

Jeg mener også at asyl- og flyktningpolitikk må ha et menneskelig

ansikt. Vi må i større grad ta hensyn til barns behov.

Hva som er barns beste må vurderes på selvstendig

grunnlag, og ikke kun være et haleheng til vedtak som

fattes ut fra voksnes livsverden. Barn har selvstendige

rettigheter ifølge Barnekonvensjonen, de må også ha en

stemme, og vi må høre deres versjoner av hvordan livet er

for dem, understreker Fladstad og fortsetter:

– Det å få fram stemmene til dem som

mottar hjelp eller er i vanskelige situasjoner, er viktig i alt

arbeid med mennesker. Svarene ligger hos dem som lever

livene, sier hun. For å sitere en dansk forsker, Charlotte

Paulsen, vi må ”spørge ind”, og det synes jeg er en god

formulering og viktig påminnelse i mitt arbeid.

”Nedenfra og opp”

Torunn Fladstad har initiert flere prosjekter der barn og

unge selv er aktører, der deres stemme er bærende, for å

formidle hva som er utfordringer, og hva som kan gjøres for

å få gode nok hverdager. Hun argumenterer for at kunnskap

må bygges ”nedenfra og opp”. Man må lære gjennom enkeltsaker,

for så å systematisere erfaringene og formidle

videre. Denne ”oppskriften”, eller malen, fulgte vi i utviklingsarbeidet

med grupper for jenter med minoritetsbakgrunn,

forteller hun entusiastisk. Torunn er sterkt engasjert

i forhold til flyktningsituasjonen, og hvordan vi nå må møte

flyktninger – både de nye som kommer og de som allerede

er her.

“Det grunnleggende, som i alle møter

mellom mennesker, er ikke i første rekke

hva vi besitter av kunnskap, men hvilke

holdninger og verdier vi møter hverandre

med.”

Jeg synes betydningen av begrepet Respekt, er en god

påminnelse for hvordan vi alle ønsker å bli møtt: «Re» = om

igjen. «Spektare» = se. Respekt betyr å se om igjen; se en

gang til, bak kategoriseringer og stereotypier, for å se det

mennesket det dreier seg om, og finne ut hvordan man skal

møte nettopp dette unike individet.

Vil bidra

”At ansatte spør guttene om afghansk kultur, det er løsningen,”

sier Mohammed (pseudonym), en afghansk gutt

som deltok i samme forskningsprosjekt som Hassan. Han

forklarer at han ikke forventer at ansatte skal ha mye

kunnskap om afghansk kultur, men han vektlegger

betydningen av å vise interesse for de enslige mindreårige

guttenes erfaringer, og en holdning til at

guttene har noe de kan formidle og lære bort.

Da Mohammed takket ja til å delta i forskningsprosjektet

på afghanske gutter, var det først og

fremst med tanke på hva han kunne bidra med.

Forskningsprosjektet munnet blant annet ut i artikkelen

om relasjonell etikk. Den er et forsøk på å

reflektere rundt gjensidighet i relasjoner.

Tekst: Eva Dønnestad


42 43

Mohamad og to søstre bor nå i

Søgne utenfor Kristiansand.

– Pappa kom først til Norge,

deretter kom jeg for ca. ett år

siden. Og for tre måneder siden

kom mamma og søstrene mine.

– Møt meg slik vi bør møte alle mennesker – med respekt, sier Mohamad Kher Harata (22) som

etter å ha vært i Norge under ett år, allerede snakker norsk nesten flytende.

– Jeg er ikke flyktning, jeg er et menneske. Kall meg gjerne

gjest. Jeg har et land, Syria, som jeg håper å komme

tilbake til. Vår familie har en fabrikk, et firma og fem hus.

Mohamad har allerede tre års økonomiutdanning fra

Egypt. Førstkommende fredag skal han i møte for å prøve

å få godkjent utdanning og papirer - og sjekke hva han

mangler av matematikk og fysikk for å komme inn på

tannlegestudiet.

– Min onkel er tannlege. Han anbefalte meg å bli tannlege

også. Min bror som døde, ville bli tannlege. Nå skal jeg bli

det for å hedre han, sier Mohamad bestemt.

– Hvordan er det mulig å lære norsk så godt så kjapt?

– Da jeg kom til mottaket i Risør, bestemte jeg meg for

å lære språket. Språket er viktig for å få kontakt og for å

forstå hverandre best mulig. Hver dag gikk jeg opp på et

kjent fjell i Risør. Tok med meg ordbøker. Oversatte først

fra arabisk til engelsk, deretter til norsk. Jeg plukket ut ti

ord hver dag som jeg skulle lære og trene på. Om et av

disse ordene var ”mel” for eksempel, gikk jeg ned på Kiwi,

spurte et menneske om hvor melet var, og slik fikk jeg

snakket litt med folk hver dag.

Vil ikke drepe

Da han var 17 måtte han flykte fra Syria. Broren hadde

blitt drept fordi han nektet å drepe, nektet å bli med i

the Syrian Army. Veien til Norge gikk via Libanon, Egypt,

Tyrkia og Italia. Der kom en onkel fra Polen og kjørte han

til Norge.

– I Syria har det siden den franske okkupasjonen, stått et

RESPEKT!

våpen i omtrent alle hjem, men de har aldri vært brukt. Jeg

er i mot å drepe. Det er ikke liv. Det var min landsby som

ble bombet med kjemiske våpen i Øst-Damaskus. Min bror

var i det området den gangen. Han ble ikke drept av dette

angrepet, men han ble drept tre måneder senere. Han

ville heller ikke bli med i ”the Army”, forklarer han.

– Jeg savner han. Vi var bestevenner. Han var to år eldre

enn meg. Vi hadde hver vår seng da vi vokste opp, men vi

valgte å ligge i samme seng. Han var min nærmeste venn.

– Hva tenker du om det som har skjedd og skjer i

hjemlandet ditt, Syria?

– Det ser mørkt ut. Jeg bærer mange vonde bilder inni

meg. Nok vonde bilder til at jeg ikke vil følge med på alt

som er av nyheter. Jeg blir bare trist av det. Jeg er nødt

til å flytte fokus. Jeg har ikke lyst til å snakke mer om det

akkurat nå.

Familien betyr alt

Fra Libanon gikk veien til slektninger i Egypt. Her studerte

Mohamad økonomi og arbeidet. Familien kom etter. Sammen

med faren og to onkler startet en stor restaurant og

drev den godt, men så gikk passet ut etter tre år. Revolusjonen

i Egypt, gjorde at de måtte flytte igjen. Faren flyktet

til Italia, deretter til Norge. Mohamad dro til Tyrkia. Moren

og søsknene ble igjen i Egypt. Det var vondt for Mohamad.

Men for å gjøre en lang historie kort. Etter at familien

hadde mistet alt to ganger, både i Syria og Egypt, etter å

ha måttet flykte og være fra hverandre i perioder, ble det

familiegjenforening i Norge. Hele familien med mor og far,

– Hva betyr familien for deg?

– Den betyr alt. De første månedene

i Norge var jeg mye alene,

nå er jeg fornøyd. Når jeg står

opp og ser min mor, mine søstre

– da får jeg energi, jeg blir glad.

Da er jeg ikke så avhengig av

at nordmenn eller andre er

imøtekommende. MEN,

sier han, det er utrolig

flott med dem som er det.

Mine søstre er mye alene,

hun yngste på femten år,

er den eneste i sin klasse.

De har ingen kontakt med

norske jenter. Jeg tror de

ville blitt glad om noen smilte til

dem, spurte om de skulle gjøre noe

sammen.

De lengter bare tilbake til Syria. Men jeg forteller

dem at det kommer til å snu. Det er mest trist i

starten i et nytt land.

– Jeg glemmer aldri ekteparet som inviterte meg hjem

til seg i julen, sier Mohamad.

Mohamad har også vært med på turer i regi av Røde Kors

og sier jobben de gjør med å bry seg om folk, er flott. Han

var nylig på Galdhøpiggen og viser meg stolt bilder derfra.

Mohamad er opptatt av å menneskeliggjøre den andre. Derfor

skjønner han ikke hvorfor enkelte nordmenn forteller

søstrene hans at de ikke kommer til å få jobb i Norge om

de går med hijab. Han forstår ikke hvorfor noen en sjelden

gang, slenger etter han at han ikke hører hjemme her.

“Når mennesker møtes og ser på hverandres

liv med respekt, kan vi finne likheter

og tåle noen forskjeller i kultur.”

Vi kan til og med være uenige, understreker han rolig. Midt

i intervjuet får han en tekstmelding fra moren. Hun spør om

han kan kjøpe med et par ingredienser til middag. Hun spør

om det er han eller hun som skal lage middag i dag. Muhammad

smiler og viser meg telefonen, men jeg skjønner

ingenting av de arabiske bokstavene. Han forklarer:

– Det hun på en høflig måte ber om, er at jeg skal lage middag,

ler han.

Reisen

Mohamad var heldig.

Han overlevde en rekke

båtturer. På overfarten

fra Egypt til

Italia, satt han i båt

med mellom 220 og

230 andre.

– Jeg var redd. ”Dette

kommer ikke til å gå”.

Tenkte jeg der jeg satt mellom

kvinner og barn. Vi satt i

mørket i en liten båt ute på det

åpne havet med høye bølger slående i mot oss. Jeg bad

til Gud. Jeg er ikke redd for å dø for min egen del. Men jeg

var redd for å dø fordi min mor og mine søstre var igjen i

Egypt. De trengte meg. Jeg måtte komme meg til min far i

Norge slik at de kunne komme etter.

Vi har et ordtak som det er litt vanskelig å gjengi på norsk,

men det sier noe sånn som at alt har sin tid. Man dør

ikke når man er 35 om man skal dø når man er 36, legger

Mohamad til.

– Hvordan ser livet ditt ut når du er 35 år – om du skal

drømme?

– Da er jeg gift, har barn, bor i Syria med hele familien

rundt meg – og jobber som tannlege, smiler han.

Tekst: Eva Dønnestad


44

45

Rusfeltet og Traumefeltet møtes

– Vi har aldri behandlet rusen bare som rus, den er alltid et uttrykk for noe annet. Her møtes rusfeltet

og traumefeltet: Vi vil se bakenfor atferd og symptomer, forstå smerteuttrykket, sier den erfarne

rusbehandleren Anne Birgit Nordgaard, enhetsleder ved Borgestadklinikken Blå Kors, avdeling

Loland.

Seksjonsleder Frode Dunsæd følger opp:

– Vi ønsker å bli den ledende traumebevisste rusbehandlingsinstitusjonen

her i landet. Verdier er grunnmuren alt

arbeidet vårt bygger på. Å vise respekt og bygge tillit i møtene

med dem som kommer til behandling, er det første

nødvendige skrittet i rusbehandlingen. Om ikke de som

trenger hjelp blir trygge og får tillit til oss, kommer vi ingen

vei i behandlingen. Betydningen av å bygge gode relasjoner

er derfor en av fellesnevnerne mellom våre to fagfelt.

I samarbeidet med RVTS Sør kan vi derfor gjensidig dele

erfaringer som øker kvaliteten på arbeidet.

VerdiKickOff

Lederne ved Loland planlegger nå en kick off til høsten

med alle ansatte med fokus på verdier, hvordan de

kan settes ut i livet i VÆREkompetanse og GJØREkompetanse.

De vil arbeide med hvordan hver ansatt kan bli

en god menneskemøter, noe som er en helt sentral del av

samarbeidsprosjektet. Hvordan de

kan skape trygghet og bygge relasjoner

til hver av dem som

kommer til behandling ved institusjonen.

Blå Kors sin visjon

er: Med

hjertekunnskap

og kraft skaper

blå kors muligheter

for mestring og mening. De to lederne tror dette kan

være et godt sted å ta utgangspunkt for videre arbeid.

Verdibevissthet, lederskap og medarbeiderskap

RVTS Sør har ansvar for et toårig kompetansehevings-program

med ansatte ved Loland. Fagmiljøene utvikler programmet

i samspill. Også innspill fra ansatte og brukere

bidrar til å sikre kvaliteten på programmet – som inneholder

alt fra verdibevissthet, lederskap, medarbeiderskap,

traumeforståelse, avhengighetsforståelse og traumebevisst

praksis. Relevant forskning fra nevrobiologien og

hjerneforskningen er også med, godt sammenvevd med

de andre perspektivene.

– Det å heie på forskjellighet, ha respekt for at hvert menneske

trenger å bli møtt på sin måte, gir gjenklang hos

oss. Vi kan ikke ha én metode og forvente at den hjelper

alle. Vi må møte hvert menneske der det er og finne måter

å arbeide på som kan hjelpe den personen, understreker

seksjonsleder Dunsæd.

Hjerneforskning og Traumeforståelse

De to lederne filosoferer litt over hvorfor traumefeltets

teori og praksis nå møter rusfeltet på en måte som oppleves

som gjensidig berikende: – Rusfeltet slet litt da de

evidensbaserte metodene tok over mye av behandlingen.

For en del av oss var det litt i strid med menneskesynet å

tenke at en metode kunne passe alle. Det kunne også bli

krevende å kun tenke kognitiv terapi når mennesker var

fylt av følelser som hindret dem å få kontakt med logikken.

Derfor har mange rusbehandlere alltid hatt fokus på

at rusen er et uttrykk for noe, og at vi må møte mennesker

forskjellig for å finne inn til følelser og hendelser som

bidrar til å fastholde rusavhengigheten. Det fine og nye

nå er at nyere hjerneforskning viser det vi alltid har trodd:

Vi må møte følelsene bak atferden. En stressaktivert

hjerne/person, trenger trygghet og hjelp til å takle de

overveldende følelsene før de kan arbeide kognitivt. Men

hjerneforskningen bringer også håp til rusbehandlingen:

Hjernen formes av bruken, det er mulig å bryte mønstre,

lære om hva som trigger og gå fra automatiske reaksjoner

til reflekterte reaksjoner.

– Kunnskap om utviklingstraumer/komplekse traumer og

den tredelte hjernen, triggere, autopiloten (den ikke-reflekterte

tenkningen og oppførselen), aktiveringsreaksjoner

og toleransevinduet – er ord som gir mening i vårt arbeid,

sier de to lederne. Loland Behandlingssenter har bestemt

seg. De ønsker å gi den beste traumebevisste rusbehandlingen

her i landet. Når rusfeltet inviterer inn traumefeltet,

er det ikke fordi alle som ruser seg er traumatiserte,

men fordi det kan være en god hjelp å prøve å forstå mennesker

i lys av hva de har opplevd.

– Vi kan også hente mye fra måten traumefeltet setter

nevrobiologi ut i praksis på. Vi styrker nå dette fokuset

i møte med pasientene: Vi vil forstå deg i lys av hva du

har opplevd. Vi har også god nytte av språket som er utviklet

i traumefeltet. SmerteUttrykk tar høyde for at ytre

symptomer, atferd eller måter å regulere på, kan være uttrykk

for en indre smerte. Stressaktivering og den tredelte

hjernen – med kunnskap om hva som skjer i hjernen når

sansehjernen blir aktivert, føle-hjernen styrer, og tenkehjernen

er koblet fra, gir også mening i rusbehandlingen.

for å gi pasientene større forståelse av seg selv og hva

som skjer og hva man kan arbeide med. Bevisstheten

omkring at lite hensiktsmessige automatiske tanker og

oppførsel (autopilot) har startet som mestringsmekanismer

for å håndtere indre smerte bidrar også til større forståelse.

Å trene på å gå fra refleks til refleksjon, er viktig.

Når RTVS Sør også i stor grad vektlegger at mennesket,

hjelperen, er verktøyet, er vi på bølgelengde, understreker

Nordgaard.

– Det kan være krevende å skulle møte hvert menneske

ut fra sine behov. Men det finnes ingen metode som passer

for alle, vi må ha mange ulike metoder å velge mellom.

Men det som er felles for start på all behandling – er

gode menneskemøter som bygger tillit. Og at vi bygger på

felles verdier, understreker Frode Dunsæd og Anne Birgit

Nordgaard.

Hva er god behandling?

De to miljøene vil i opplæringen sammen våge å stille de

helt sentrale spørsmålene og nærme oss dem med den

forskning og den praksiserfaring som gir nye og kanskje

ennå bedre svar. Hva er god behandling? Hva handler det

om? Hva er behandling? De deler noen erfaringer:


46

47

Det handler mye om å bli kjent med seg selv, hva som

driver en. Bli kjent med hva som er trygt å bygge livet på.

Hvordan ta nye valg? Hvordan handle annerledes?

Kunnskap må ut i hverdagslivet. Det nytter ikke å bare sitte

i et terapirom, vi vil gjøre hverdagen til en treningsarena.

Vi vil bygge bro med språk og væremåte ut til det vanlige

livet. Hvordan kan jeg leve uten å ruse meg, hvordan kan

jeg møte følelser, tenke og handle alternativt? For mange

gir det mening å lære om den tredelte hjernen, lære om

hva som skjer når de blir trigget, redde, hvordan de kan bli

bevisst, roe seg ned, klare å ta andre valg enn rus.

Lederne verdsetter at RVTS Sør i sin opplæring fokuserer

på at språk er viktig, språk som rommer og normaliserer,

ikke stigmatiserer. Humør er viktig for å klare å feile og

kunne gå videre uten å forsterke skammen. Lekenheten

er viktig, kreativitet og ressursfokus blir veier til å bli en

helere person.

Hvordan vi formidler, er viktig

De to lederne reflekterer mye over hvordan de på klokest

og best mulig måte formidler traumeforståelsen slik at

den gir mening både for pasienter og deres familier.

– Idet vi anerkjenner traumeperspektivet, at opplevelser i

tidlig barndom kan ha vært med å påvirke hvordan hjernen

og livet fungerer i dag, kan vi fort havne i en situasjon der

vi ilegger foreldre et stort ansvar. MÅTEN vi presenterer

traumeforståelsen på, blir derfor viktig. For om vi klarer å

også nå ut til foreldre og foresatte og familie med traumeforståelsen,

kan det også være med å gi dem økt innsikt

i hvorfor de handler som de gjør. I arbeid med fosterbarn

og fosterforeldre, er det gjort erfaringer med at traumeforståelsen

også gir fosterforeldrene en ny forståelse av

seg selv. Og det har vært konstruktivt og fint, understreker

Nordgaard som også har arbeidet med veiledning av fosterforeldre.

som traumefeltet har mye å lære av rusfeltet i forhold til

hvordan rusen former og endrer hjernen. Avdeling Loland

og RVTS Sørs fokus på å finne smerten bak ytre atferd

eller symptomer, sammenfaller, sier Solhaug. Som også

legger til at det oppstår spennende fagdialoger når man i

spesialiseringen av rusfeltet har vært skeptiske til å bruke

ordet omsorg i forbindelse med behandling. I samtalene

her, ser vi at det er mange innen rusfeltet som ikke ser

noen motsetning, snarere at omsorgen er grunnpilaren i

god behandling. Vi leter derfor etter språk og de ordene

som mennesker best får plass til å hele livene sine i, sier

han.

– Rus er en av mange måter å dempe indre smerte på.

Skal et menneske slutte å ruse seg, må vi prøve å forstå

den indre smerten som la grunnlaget for avhengigheten.

Her kan rusfeltet og traumefeltet møtes. Det hjelper ikke

å jobbe med tenkehjernen når skjevutviklingen sitter i føleeller

sansehjernen. Først må vi gjøre mennesker trygge og

hjelpe dem til å få kontakt med følelsene sine, deretter

kan vi snakke sammen om hva som er lurt å gjøre, og

kanskje kommer da kognitive teknikker i andre rekke, sier

seniorrådgiver på RVTS Sør Pål Solhaug.

Tenker helhetlig

De to lederne ønsker å rigge hele institusjonen på felles

verdier som gir mening for alle ansatte og som alle ansatte

skal leve ut i VÆREkompetanse og GJØREkompetanse.

– Vi vil forene personalgruppen til en helhetlig verdi-tenkning

som gjør oss tryggere til å være åpne for forskjeller.

Respekt er en av grunnverdiene vi bygger på, sier Nordgaard.

– Vi skal se, og se en gang til. ”Bli den du er skapt

til å være”, kan nesten være et motto. God behandling er

tuftet på god omsorg, det er ikke noen motsetning mellom

god behandling og omsorg. Denne dialogen er spennende

å ta i rusfeltet.

Paradigmeskifte

Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig

for deg? Les to små tekster som uttrykker noe av RVTS Sørs fagstemme, fagprofil.

Samspill og lekenhet

RVTS Sør ønsker å bidra til det noen kaller et

paradigmeskifte der mennesker som trenger hjelp, går

fra å være objekter til å bli subjekter og bidragsytere. Der

fagpersoner istandsettes til å bli gode menneskemøtere

som kjenner seg selv, og kan bidra til heling og forandring

gjennom å skape trygghet, bygge relasjoner og regulere

følelser.

Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har

du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig for deg?

Samspill, dialog, lek, sårbarhet, styrker, likeverd, profesjonell

kjærlighet, oppmerksomt nærvær, tillit, trygghet, relasjonsbygging

og følelsesregulering er noen av begrepene

som er viktige i forsøket på å forstå mennesker i lys av

hva de har opplevd. For å være medvandrere på reisen fra

livssmerte til livsvekst.

SmerteUttrykk: Å forstå følelser bak uforståelig atferd,

å se smerten bak fasade og atferd. Det er det vi med

kunnskap og klokskap ønsker å sette mennesker i stand

til.

Å finne nok tillit til å si: Sånn ser det ut nå. Alt vrir seg i

smerte. Det er mørkt. Alt knuses. Jeg svikter, sårer. Å få

sin smerte møtt og anerkjent, kan være første skritt på

vei til gleden.

For vi trenger også å snakke sant om hva som blir lysstriper

i mørket. Hva som får oss til å overleve og finne levemotet.

Vi må også øve på å slippe til andres glede og storhet.

For det er i denne komplekst sammensatte virkeligheten

av frykt og hengivelse, sorger og gleder, vi lever.

En dag er mørket størst i oss. En dag tar lyset nådig over.

Når vi sier det som det er, skaper det større gjenkjennelse.

Smerte, sorg og følelse av å ikke få til alt, er velkommen

ut i relasjonen. Fryden, hengivelsen og motet er velkommen.

Og... Det underlige er kanskje:

“Få gleder er større enn gleden over at

noen forstår smerten vår og tar i mot oss

som vi er, på godt og vondt.”

Samarbeidsprosjekt

Pål Solhaug fra RVTS Sør, som er prosjektleder for samarbeidet,

og som har mangeårig erfaring fra arbeid med

rusfeltet, synes det er sjelsettende at disse to fagfeltene

nå møtes.

– Det er så spennende å møtes og gjensidig berike hverandre.

Vi har erfaringer som kan være med å bidra til ny

praksis, og rusfeltet har erfaringer som bidrar til å styrke

vår kompetanse. Et eksempel er at den nevrobiologiske

forskningen og forståelsen i rusfeltet har vært mye rettet

mot hvordan rusen virker på hjernen. I traumefeltet har

man vært opptatt av hvordan, vold, overgrep, neglekt og

andre store påkjenninger eller mangler på stimuli har påvirket

hjernen. Her kan vi altså lære av hverandre; hvordan

så hjernen ut før rusen kom inn? Har dette hatt betydning

for avhengighetsutviklingen? Her har traumefeltet

noe å tilføre store deler av rusbehandlingsfeltet, samtidig

Både RVTS Sør og lederne på Loland er også opptatt av

å bygge bro ut i livet der hvert enkelt menneske skal leve

livet sitt når oppholdet på Loland er over. Informasjon til

foreldre, forbindelser til mennesker og aktiviteter som kan

gi tilhørighet, er derfor viktig. Det blir også en del av samarbeidet

å se hvordan pårørende kan få del av traumeforståelsen

på en måte som kan gi mening.

– Kanskje vi til og med kan gi foreldre og pårørende noe

av den samme undervisningen og forståelsen som vi gir

ansatte og dem som får behandling? De tre er enige om

at det er en god ide.

Tekst: Eva Dønnestad

Vi søker språk som anerkjenner menneskets sårbarheter

og verdsetter menneskets storhet. Vi trenger et større

vidsyn i møte med hjelpetrengende mennesker enn det

vi får fra diagnoser, manualer og behandlingsveiledere. Vi

trenger å kunne møte hvert menneske med nysgjerrighet

og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi

trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger

at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så

stor bredde de ønsker.

Kraften i å si det som det er

Noen dager er mørket størst i oss. Andre dager har lyset

banet seg vei inn gjennom sprekkene i det som er skadet

i oss. Vi kjenner kraften i gleden. Å snakke sant om livet.

Smerten, sorgen, avskyen, sinnet og gleden, er det som

kan skape mening i gode menneskemøter.

Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf


48

49

Er det noe Norge trenger nå, er det en flyktningpolitikk som tar utgangspunkt i nestekjærlighetsbudet,

og føyer til annen type etisk og politisk tenkning i tillegg. Men nestekjærligheten må ligge i bunnen,

og være i luften mellom meg og den andre: Love is in the Air!

DU SKAL ELSKE DIN NESTE. Som deg selv. «Vi kan ikke

bygge norsk flyktningpolitikk på nestekjærlighetsbudet»,

hører jeg en av P2-filosofiene si, og jeg ser ham for meg

i et av NRK’s studioer, langt borte fra der det brenner,

borte fra strendene på Lesbos eller grensene i Europa

eller norske mottak. Han har selvsagt rett, sier jeg fra et

universitetskontor like langt unna der så mye står på spill

for så mange. Vi trenger noen som kan regne, noen som

kan si nei, noen som kan planlegge, noen som kan tenke i

store tall, større enn nestekjærlighetens en-til-en. Likevel

tar han feil, grunnleggende feil: Er det noe Norge trenger

nå, er det en flyktningpolitikk som tar utgangspunkt i

nestekjærlighetsbudet, og føyer til annen type etisk og

politisk tenkning i tillegg. Men nestekjærligheten må ligge

i bunnen, og være i luften mellom meg og den andre: Love

is in the Air!

Jeg var på Lesbos i mai 2015. Ironisk nok skulle jeg forberede

meg til et forskerseminar om kjærlighet, og satt

der ved mitt yndlingsbord i havna i den lille byen Mollivos

og skulle skrive en klok tekst. Det ble vanskelig. De første

puljene på hundrevis av søkkvåte flyktninger kom inn i havna

hver morgen, bokstavelig talt ved mitt frokostbord. Det

var vondt å se, men etter hvert ikke bare vondt, fordi det

fantes lokale greske kvinner og menn som gjorde det de

kunne: Taverna dronning Melinda som serverte tre måltider

om dagen sammen med sine familiemedlemmer og venner,

gratis til hundrevis. Mange flere, fra hele denne øya

med en befolkning omtrent som Kristiansand kommune.

Papa Stratis som i to år nå hadde brukt det meste av sin

tid utenom de daglige messene på å hjelpe barnefamilier,

syke, de svakeste av flyktningene. Jeg spurte hvorfor

han gjorde det, og svaret hans var enkelt og befriende

fritt for lange filosofiske eller teologiske utlegninger: «Fordi

de kommer!» sa Papa Stratis og viste oss hva budet om

nestekjærlighet betyr, i alle sin enkelhet og kompleksitet.

RIP! Må Papa Stratis hvile i fred, hans store hjerte klarte

ikke mer i høst.

Ingen av mine studenter får si «det kristne nestekjærlighetsbudet».

For dette budet er vår dyrebare arv fra

jødedommen, formulert første gang for snart tre tusen år

siden, for eksempel i 3. Mosebok 19 der det står: «Du

skal elske din landsmann som deg selv». Ille nok, spør

du meg, i disse ulvetider med stadig større motsetninger

mellom oss som kaller oss landsmenn. Men likevel: Dette

er et bud innen gruppen, om å elske det mer eller mindre

kjente. Er ikke dette omtrent som forventet fra et gammelt

stammefolk? Men den gang ei: I nøyaktig samme kapittel,

utvides budet slik: «Du skal elske innflytteren som deg

selv, for dere var selv innflyttere i Egypt!» Da begynner det

å svinge! Dette er avansert universell etikk som kunne

kle hvert eneste norske partiprogram for tiden, og som

er videreført som sentrum også i kristen og humanistisk

etikk!

Emmanuel Levinas, den store jødiske filosofen som har

lært oss om Ansiktets etikk, advarte i et intervju rett

før han døde i 1997 om en bestemt

måte å lese nestekjærlighetsbudet på:

En lesemåte som legger all vekt på siste

stavelse «som deg selv». Hvis vekten ligger

her, bare på det vi kjenner igjen fra vårt eget,

er det som om vi elsker gjenskinnet av vårt eget

ansikt i Den andres øyne. Det er en form for narsissisme,

eller for å bruke Levinas sine ord: «Reducing The Other to

The Same». Den Andre har rett til respekt også for sin annerledeshet,

sin fremmedhet. Den Andre er også et mysterium,

en hemmelighet, et ennå uutforsket kontingent.

Det er nærliggende å elske det kjente og frykte det

ukjente, og det er fristende å la dette skillet mellom kjent

og fremmed prege møtene med nye mennesker. En elev av

Levinas, sosiologen Zygmunt Bauman advarer i boken Liquid

Love mot den fremmedfrykten han nå ser bre om seg

i Europa, xenophobien, redselen for det vi ikke kjenner.

Men han går lenger og hevder at det kanskje er Mixophobia

som er det største problemet, frykten for miksen, for

mangfoldet. Og han spør: Hvordan kan vi komme fra Mixophobia

til Mixophilia, kjærlighet til mangfoldet? Hvordan

kan vi lære å bygge byer der vi kan bo sammen, på elskelige

plasser der vi kan lære å ha tillit til hverandre?

Misforstå meg ikke. Vi trenger mye god tenkning og praksis

for å kunne møte dagens flyktningsituasjon. Vi trenger

rettferdighetsetikk og nytteetikk. Vi trenger gode økonomer

som kan regne, og kloke politifolk som kan sikre. Vi trenger

kloke

politikere

som

kan diskutere

og fatte beslutninger

både på kort og lang sikt. Men uten nestekjærlighetsbudet,

går det galt. Uten nestekjærlighetsbudet ser

vi bare tall og kategorier og står i fare for å gjøre det den

norske filosofen Hans Skjervheim kalte «det instrumentelle

mistaket». Det oppstår der vi ikke lenger klarer å se

forskjell på person og sak, eller snarere: Der alle personer

blir saker som lar seg behandle og forflytte som «ting».

Nestekjærlighetsbudet lærer oss den grunnleggende og

dypt menneskelige måten å telle på, og den går slik: En

pluss en pluss en pluss en. Ja, det blir mange! Men slik

blir det hvis vi lar nestekjærligheten få influere på våre

tellemåter. Love is in the Air! And so be it!

Rvts Sørs husfilosof. Har vært

fengselsprest,skjønnliterær

forfatter, voldsforsker, tok

doktorgrad i kriminologi. Var

kulturjournalist og ble professor i

etikk ved UiA.

Tekst: Paul Leer Salvesen


50

51

Ressursside og psykoedukativ perm

RVTS Sør har laget en ressursside på web som gir lettere tilgang til viktige verktøy i møte med

traumatiserte barn, unge og voksne. Her kan du også bestille den psykoedukative permen som vi

anbefaler brukt til veiledning, undervisning og i samtaler med traumatiserte.

Et forståelsesverktøy

Vi ønsker å forstå mennesker i lys av hva de har opplevd.

Vi ønsker å møte mennesker som trenger det, med en

anerkjennelse som ikke bare tåler det vonde, men også

etterspør deres ressurser. Et menneske er mer enn sin

smerte, og vi ønsker å styrke integreringen av både sorger

og gleder, sårbarheter og styrker.

Denne psykoedukasjons–flipoveren er et enkelt verktøy til

bruk i arbeid med traumatiserte. Et verktøy for å prøve

å forstå. Gjennom å lære om hvordan hjerne og kropp

reagerer på stress og belastninger, kan traumeutsatte få

hjelp til å forstå og få normalisert sine reaksjoner.

Populær

Allerede første dagen fikk vi inn mer enn 20 bestillinger

på flipoverpermen. Tilbakemeldinger fra de som har prøvd

den ut, er at den fungerer veldig bra både i kollegaveiledning,

undervisning og i direkte møter med barn, unge og

familier. Permen er et nyttig verktøy for å forstå hva som

kan ligge bak de smerteuttrykkene vi møter når vi arbeider

med traumatiserte mennesker.

“Det finnes et sted i alle

vi ennå ikke har vært.

Vi møtes der!”

Eva Dønnestad

Vi håper siden kan være en fagressurs som kan

bidra til gode menneskemøter.

Hilsen KommunikasjonsLeder Eva Dønnestad,

designer Therese Skauge Klokset,

webdesigner/e-læring Martin Viste og

pedagogisk rådgiver Ruben Gausdal.


Det står så fint i Ronja Rövardotter om när Birk just

upptäckt att det finns ett till barn i Rövarskogen;

“Han skrattade tyst för

att hon fanns.”

Regionalt ressurssenter om vold,

traumatisk stress og selvmordsforebygging

www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand • Tlf. sentralbord: 926 94 100

More magazines by this user