You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Gå nærmere<br />
VærNær - NærVær<br />
Selvbeskyttelse & nærhet<br />
Vi vil FellesSkape<br />
<strong>VerdiStrek</strong><br />
et magasin fra RVTS Sør / <strong>2016</strong>
KJÆRE LESER!<br />
INNHOLD<br />
Årets visjon for RVTS Sør er: Vi vil sette lys på menneskers reise mot mening. Dette<br />
gjør vi ved å lage en formidlingsbro fra verdier, kunnskap og erfaringerog ut i praksis.<br />
Gjennom våre kompetansehevingsprogrammer, våre prosjekter, undervisning og<br />
veiledning.<br />
27<br />
50<br />
14<br />
Ikke minst har våre websider og vår formidling på Facebook nådd stadig nye<br />
fagpersoner og folk flest. Første halvår har vi hatt 252 000 sidevisninger på websiden<br />
vår, www.rvstsor.no - og 8500 følgere på Facebook, på under et år. Vi er ydmyke i<br />
møte med denne tilliten. Den gir inspirasjon til å fortsette dialogen med tjenestene for<br />
å bidra til heling og gode menneskemøter.<br />
Vi håper magasinet kan gi faglig og menneskelig påfyll gjennom kunnskap og erfaringskompetanse!<br />
Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør<br />
RVTS Sør inviterer til en reise fra JEG til VI. En reise fra distanse til<br />
NærVær. Nærhet er profesjonelt når vi arbeider med mennesker<br />
som er utsatt for store påkjenninger.<br />
Vi inviterer fagpersoner og hjelpere til å FellesSkape. Det<br />
som er skadet i oss og dem vi skal hjelpe, vil isolasjonen.<br />
Helingen finnes i fellesskapet. JEG må bli en del av et VI.<br />
Dette skriver vi en del om i denne utgaven av <strong>VerdiStrek</strong>.<br />
Noen ganger spiller selvbeskyttelsen oss et puss. Selvbeskyttelsen<br />
setter beinkrok på nærheten. Vi trenger voksne som viser tilstedeværelse og lekenhet,<br />
som blir – selv om barn og unge avviser. Som anerkjenner sorgen slik at glimt av glede kan slippe<br />
til. Sammen vil fagfunksjonen og formidlingsfunksjonen være med å lage en bro av god formidling<br />
og språk fra kunnskap ut i menneskemøter. Velkommen inn i nok et magasin fra RVTS Sør!<br />
Eva Dønnestad, kommunikasjonsleder og Heine Steinkopf, fagleder<br />
s. 4 - Visjoner <strong>2016</strong><br />
s. 6 - Mennesket først<br />
s. 10 - Å komme nærmere<br />
s. 10 - Eksistens og meningsdannelse<br />
s. 12 - Selvbeskyttelse og nærhet<br />
s. 16 - ViRevolusjonen<br />
s. 19 - MenneskeMøte<br />
s. 20 - Unge blikk på hjelperen<br />
s. 22 - Barnepsykolog Raundalen om traumet<br />
s. 24 - Når uro er tegn på trygghet<br />
s. 28 - Vær påkoblet barna<br />
s. 30 - Når fagpersonen har opplevd vold<br />
s. 34 - Kort & godt<br />
s. 36 - Generasjon Prestasjon<br />
s. 38 - God integrering, hva er det?<br />
s. 40 - Å være tro mot<br />
s. 42 - Respekt!<br />
s. 44 - Rusfeltet og traumefeltet møtes<br />
s. 47 - Paradigmeskifte<br />
s. 48 - Love is in the air<br />
s. 50 - Resursside og psykoedukativ perm<br />
42<br />
<strong>VerdiStrek</strong> <strong>2016</strong> • Redaktør: Eva Dønnestad • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock
4 5<br />
Visjon <strong>2016</strong><br />
RVTS Sør har ved hjelp av ansatte også dette året laget en visjon. Vi vil sette lys på menneskers<br />
reise mot mening.<br />
Fjorårets visjon vektla at vi ville forstå mennesker i lys av<br />
hva de har opplevd. Denne tar vi med oss videre. Nå retter<br />
vi blikket mot veier mot helhet og mening for mennesker,<br />
siden vi arbeider i barnehøyde – spesielt for barn og unge.<br />
Vi vil sette lys på:<br />
(En av våre verdiforløsere er BELYSE)<br />
Det vil si at vi vil belyse gjennom kunnskap og erfaringskompetanse.<br />
Vi vil sette lys på det som er vanskelig,<br />
sårbarheten og det som er styrker for å finne veier til<br />
helhet. Vi vil også oppfordre hjelpere til å finne ut hvordan<br />
de kan være med å lyse opp veier for dem de skal hjelpe.<br />
Ved å være mindre sikre på hva de vet og kan, og mer<br />
nysgjerrige på hva den de skal bygge relasjon til VET OG<br />
KAN.<br />
Vi vil være medvandrere på en reise<br />
(En av våre verdiforløsere er BEVEGE)<br />
Noen ganger er det bare noen centimeter fra livssmerte til<br />
livsvekst. Andre ganger er det milevis. Vi ønsker å istandsette<br />
hjelperne til å bli lyttende, nærværende og oppmuntrende<br />
medvandrere som tar barn og unges livssmerte,<br />
drømmer og ressurser på alvor.<br />
Vi tar på alvor at unge søker mening og tilhørighet<br />
(En av våre verdiforløsere er BERØRE)<br />
De trenger noe å leve for. Håp. Ofte har mennesker selv<br />
drømmer og tanker om hva som kan gi dem håp. Noen<br />
tror, noen spiller fotball, noen er politisk aktive. Vi må<br />
sjekke ut hva som kan hjelpe mennesker til å bære det<br />
vonde, hva som har hjulpet dem til nå.<br />
Vi må også finne ut hva som gir mening, for det som<br />
skaper mening, gir ofte glede. Og glede kan også være en<br />
styrke når mye er vanskelig.<br />
På alle reisene tar vi med oss pilarene i godt<br />
omsorgsarbeid i møte med barn og unge som av ulike<br />
grunner er traumatisert, krenket eller skadet: Trygghet,<br />
relasjonsbygging, følelsesregulering og hjelp til å håndtere<br />
livet.<br />
Vi arbeider med å sette hjelperne/tjenestene i stand til å<br />
møte barn og unge som er utsatt for omsorgssvikt; vold og<br />
overgrep, neglect. Barn og unge som er selvmordstruet, eller<br />
skader seg selv. Vi skal sette hjelpere i stand til å møte<br />
enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger på en verdig<br />
og medmenneskelige måte der vi gir dem det de trenger.<br />
Vi arbeider for at hjelperen skal kjenne seg selv. Kollegaer<br />
skal ha et språk, en væremåte og handlinger som på best<br />
mulig måte hjelper barnet til å finne helhet og mening.<br />
RVTS Sør har spesielt fokus på barn og unges utvikling. Vi<br />
velger styrkebaserte strategier for å støtte regulering og<br />
utvikling og finne veier til helhet når noe er skadet.
7<br />
profil<br />
Mennesket først<br />
TraumeOmsorgens far, Howard Bath, ønsker normalisering: Hvordan kan kunnskap fra nevrobiologi<br />
og andre fagfelt omsettes til helende omsorg og menneskemøter som forandrer?<br />
Howard Bath: Hva av all forskning som kommer fra<br />
nevrobiologi og andre fagfelt er virkelig relevant for dem<br />
som arbeider i direkte kontakt med barn og unge som<br />
er komplekst traumatisert? Hvordan skal vi oversette<br />
kunnskapen til et språk som hjelperne og barn og unge<br />
forstår?<br />
Mennesket først, ikke traumet<br />
Australske Howard Bath var nylig i Sverige og holdt opplæring<br />
i Transforming Care (TraumeBevisstOmsorg) – ”Trainee for<br />
trainers” for 27 svenske deltakere fra blant annet Rädda<br />
Barnen, og 10 norske deltakere fra RVTS Sør.<br />
Howard Bath er tydelig i sin tale: – Fagmiljøene roper etter<br />
terapeutiske modeller, men jeg ønsker å tenke bredere.<br />
Mange av de traumeutsatte barn og unge jeg jobber med,<br />
har ett ønske: å være normale. Vi må heller ikke alltid<br />
snakke om traume først.<br />
“Vi må tenke mennesket først. Målet er<br />
at alle barn, uansett hva de har opplevd<br />
eller vært utsatt for, skal kjenne tilhørighet<br />
og få mulighet til utvikling.”<br />
Varme, omsorg, anerkjennelse og tilstedeværelse fra<br />
voksne kan være med på veien mot helhet. Omsorg kan<br />
forandre til det bedre. Vi forandrer også måten vi viser<br />
omsorg på gjennom fokus på dette, understreker Howard<br />
Bath.<br />
Heling i det sosiale og fysiske miljø<br />
I opplæringen i Transforming Care får deltakerne presentert<br />
en manual for kursholdere med mye faglig godt innhold.<br />
Kurset fokuserer på de muligheter til heling som ligger i<br />
det sosiale og fysiske miljøet barn og unge lever i. Det har<br />
ikke fokus på en spesiell terapiform eller metodikk. Bath<br />
vil fokusere på hva som kjennetegner relasjoner og miljøer<br />
som virker helende på barn og unge som er stresset,<br />
traumatisert eller har det vondt av andre grunner.<br />
– Hvem står nærmest barnet? Fosterforeldre, biologiske<br />
foreldre, miljøterapeuter, lærere, faglærte personer<br />
og ufaglærte personer. Hvordan kan vi formidle slik at<br />
de forstår hvordan de kan vise omsorg, forstå smerte<br />
og hjelpe barnet å finne copingstrategier? De kan være<br />
med å gjøre en forskjell gjennom god omsorg og gode<br />
menneskemøter. Mange helende øyeblikk kan finne sted<br />
de 23 timene barnet ikke er i terapi.<br />
Våge forenkling av språket<br />
Han understreket at han stadig blir minnet om at språk<br />
er viktig. At vi ikke må fange barn og unge i ord som<br />
skaper stigma eller som gjør at de ikke kjenner seg igjen i<br />
beskrivelsene voksne gir dem.<br />
– Vi må våge å forenkle. Det er ikke det samme som å<br />
banalisere, slik noen vil ha det til. Vi skal oversette det<br />
komplekse og kompliserte ved å ta språk og begrepsvalg<br />
til hjelpernes og til barns beste. Det kan ikke bli slik at<br />
man må ha spesialutdanning for å gjøre noe i forhold til<br />
traumatiserte barn og unge. Vi må oversette forskning<br />
til noe som gir mening og som de som møter barn og<br />
unge direkte, kan sette ut i praksis. Vi kan komme langt<br />
med TraumeBevisstOmsorg. Den kan utøves av flere.<br />
Også mennesker i barnets nærmiljø som foreldre, lærere,<br />
miljøarbeidere med flere.<br />
Barns behov i sentrum<br />
Bath oppfordrer fagpersoner til å være dynamiske og<br />
villige til å forandre seg– alt etter hva barnets behov er<br />
og hvordan ny forskning og erfaring sier vi best kan møte<br />
disse behovene.<br />
– Hele mitt arbeid i Transforming Care er utviklet ut fra<br />
barns behov. Det er en behovsbasert tilnærming. Maslows<br />
behovspyramide kan settes sammen med pilarene i<br />
Transforming Care: Hva trenger barn/mennesker for å få<br />
et godt liv?<br />
“Etter at primærbehovene er dekket, er<br />
det trygghet vi trenger. Barn som har levd<br />
med omsorgssvikt, overgrep, vold eller<br />
neglekt – trenger å få primærbehovene<br />
dekket.”<br />
Deretter trenger de trygghet, relasjoner og tilhørighet for å<br />
kunne finne veier til helhet og god selvfølelse. Vårt arbeid<br />
begynte med å forsøke å finne måter å redusere vold og<br />
gi hjelp til unge som hadde trøbbel med loven. I de siste<br />
årene tenker vi bredere:<br />
Hvordan kan vi bidra til at<br />
barn med traumebakgrunn<br />
kan føle seg trygge og utvikle<br />
muligheter for et godt liv?<br />
Bath minner allikevel om at det er en forskjell på barn<br />
som trenger normalomsorg, barn som er utsatt for<br />
traumer og trenger traumespesifikk omsorg og de barna<br />
som trenger terapi. Han snakker om universelle behov,<br />
traumespesifikke behov og individspesifikke behov. Han<br />
belyser likheter og forskjeller mellom disse behovene.<br />
TraumeBevisstOmsorg fokuserer på det helende i<br />
det sosiale og fysiske miljøet barn og unge lever i.<br />
Tilnærmingen har ikke fokus på én spesiell terapi, men gir<br />
noen kjennetegn på helende miljø for traumatiserte barn<br />
og unge.<br />
Med seg på opplæringen i Sverige har han sin<br />
mangeårige medar Diana Boswell som har vært sentral<br />
i utviklingsarbeidet i Transforming Care de siste årene,<br />
siden Bath bruker store deler av sin tid på sitt arbeid som<br />
Barneombud i en av delstatene i Australia.
8<br />
9<br />
RVTS Sør traff Bath i 2009<br />
RVTS Sørs medarbeider Tone Weire Jørgensen møtte<br />
Howard Bath for første gang i 2009. Inger Lise Andersen<br />
gjorde dette intervjuet med Howard Bath for fem år siden.<br />
RVTS Sør har vært med å spre hans forståelse fra den<br />
første artikkelen Trauma Informed Care og om arbeidet<br />
Transforming Care - sine hovedelementer gjennom sine<br />
opplæringsprogrammer i Norge. Vi kaller det Traume-<br />
BevisstOmsorg. Bath har også samarbeidet med Bruce<br />
Perry som er en annen faglig bidragsyter til RVTS Sørs<br />
kunnskapsgrunnlag. Da ble de tre pilarene i traumebevisst<br />
omsorg kalt: trygghet, relasjon og følelsesregulering. Nå<br />
kalles de safety, connections og coping.<br />
Et nytt løft, sier FagLeder Steinkopf<br />
Bath har bidratt i kunnskapsgrunnlagstenkningen ved RVTS<br />
Sør. Baths fagkompetanse rundt TraumeBevisstOmsorg<br />
(Transforming Care) – er viktige faglige byggesteiner for<br />
senteret. 10 av senterets ansatte er nå utdannet som<br />
kursholdere i TBO.<br />
– Mye er likt det vi fikk høre for fem-seks år siden, men<br />
noe er også nytt, sier fagleder Heine Steinkopf.<br />
– Vi ser det samme som Bath: Et behov for å ikke bare<br />
være fagpersoner som møter traumeutsatte barn, men<br />
å være mennesker som møter barn og unge og blir<br />
medvandrere på reiser mot helhet. Da må vi i tillegg til å<br />
møte smerte, også regulere og lete etter de ressursene<br />
barn og unge har i seg for å utvikle seg godt videre.<br />
Kanskje bør vi også ha et større ressursfokus og veier<br />
i navnet. Kanskje også HelendeOmsorg er bedre<br />
enn Traume-BevisstOmsorg?<br />
RVTS Sør fikk ha faglige samtaler med Bath<br />
og Boswell for å utveksle tanker og veier<br />
videre i dette faglandskapet. Her ble<br />
blant annet The Sanctuary Modell<br />
av Sandra Bloom, The Circle of<br />
Courage og CARE knyttet til<br />
Cornwall-instituttet tema.<br />
– Kontakten med de<br />
internasjonale miljøene<br />
betyr mye for oss, sier<br />
faglederen. Vi kan<br />
dele erfaringer og<br />
forskningsblikk, sier<br />
fagleder Steinkopf som<br />
forteller at Bath er<br />
spurt om å være en<br />
av foredragsholderne<br />
på den felles RVTSkonferansen<br />
som skal<br />
finne sted i Bergen til<br />
høsten.<br />
SAFETY, CONNECTIONS og COPING<br />
De tre pilarene: Trygghet, relasjoner og coping.<br />
TRYGGHET<br />
Bath understreker viktigheten av SAFETY. Fysisk,<br />
psykisk, følelsesmessig, relasjonell/sosial og kulturell<br />
trygghet. Han snakker om pain-based behavior og painbased<br />
emotions – noe RVTS Sør har samlet i begrepet:<br />
Smerteuttrykk. Smertebasert oppførsel har som regel<br />
sin årsak i smertebaserte følelser som sorg, angst,<br />
frykt, depresjon eller nummenhet og tilbaketrekking. Han<br />
formidler viktigheten av å møte barnets indre verden og<br />
følelser, ikke stoppe ved den ytre atferden.<br />
“Barn som er stressaktivert, i<br />
alarmberedskap, vil kunne skape de<br />
samme følelsene i voksne. Om voksne<br />
ikke er opplært til det, vil de fort speile<br />
barnets følelser. Kunsten er å vise helende<br />
og traumebevisst omsorg selv når barnet<br />
avviser eller er aggressiv mot deg. Da er<br />
kunsten å IKKE SPEILE barnet, men<br />
møte det med trygghet, sier Bath.<br />
RELASJON<br />
Den andre pilaren kaller han CONNECTIONS. Forbindelser<br />
blir heller ikke et dekkende norsk ord, vi kaller den<br />
fremdeles relasjoner. Connecting rommer tilknytning,<br />
relasjonsbygging og det å få tilhørighet til grupper og<br />
systemer. Han utvider denne pilaren.<br />
Bath snakker om relasjonsbygging og tilhørighets-skaping<br />
for helhet og vekst. Forandring til det bedre er målet<br />
med relasjonene, den gode tilknytningen og den gode<br />
tilhørigheten.<br />
– Hva ved CONNECTION er det som skaper god forandring?<br />
Assai og Lambert sier i sin forskning: Det er 40 %<br />
barnets personlighet og miljø, 15 % forventninger, 15%<br />
teknikker/metoder og 40%, relasjonens kvalitet (varme,<br />
anerkjennelse og empati).<br />
Han trekker også fram SANDRA BLOOM, The Sanctuary,<br />
som han kaller en forandringsmodell. Han refererer til hvor<br />
viktig det er å tenke at vi ikke skal finne feil hos barnet<br />
som noe vi skal reparere.<br />
– Vi skal fokusere på relasjonene, miljøet og systemene<br />
rundt barnet som har skadet det. Vi kan fjerne skam ved<br />
å plassere ansvar der det burde ligge og forsøke å forstå<br />
barnets tanker og følelser, sier Bath.<br />
COPING<br />
Den tredje pilaren kaller Bath nå for COPING. Det er<br />
ikke lett å finne et godt norsk ord som er dekkende<br />
for dette. Det ligger mellom mestring, det å takle eller<br />
håndtere. Foreløpig velger vi å kalle det COPING eller<br />
copingstrategier/mestringsstrategier.<br />
– Følelser er ikke det eneste barn utsatt for komplekse<br />
traumer må håndtere. Derfor har vi forandret<br />
følelsesregulere eller co-regulere til coping. Men<br />
følelsesreguleringen er en viktig del av denne pilaren for<br />
barn som er i konstant alarmberedskap. Tanker kan også<br />
være noe man må forholde seg til, eller alle virkningene<br />
av traumatisk stress. Derfor tenker vi nå at COPING er et<br />
bedre ord, forklarer Bath.<br />
Han forklarer at det finnes gode og mindre hensiktsmessige<br />
copingstrategier. Noen av de som ofte kan være mindre<br />
hensiktsmessige, kan være: Fight (Kjempe, true,<br />
hevne seg, gå i konfrontasjon), Flight (flykte, isolasjon,<br />
tilbaketrekning), Fool (lure, provosere, erte), Follow(<br />
underkaste seg, være enig, følge blindt, gi slipp på egen<br />
vilje). Gode mestringsstrategier – regulere følelser, finne<br />
ord på det som har skjedd, uttrykke det og bli møtt.<br />
Varme og forståelse VIRKER<br />
– Hva er hovedutfordringene for alle som vil gjøre en<br />
forskjell i livene til barn og unge som har det vondt?<br />
– Vi vet hva som virker. Vi må forstå at barnet har det vondt,<br />
ønsker å koble seg på, finne tilhørighet og ha det godt. Vi<br />
vet at vi voksne må gi varme, empati, anerkjennelse og<br />
forståelse. Nå handler det om å sette det ut i livet! Igjen<br />
og igjen, sier Howard Bath.<br />
Bath viser også til Bonnie Benard som nevner disse<br />
tre nøklene for å fremme veier til helhet: Omsorgsfulle<br />
relasjoner, tro på barnet og mulighet for å delta.<br />
– Vi som arbeider med barn og unge, må være ekstra<br />
oppmerksomme på deres invitasjoner til kontakt. Noen<br />
ganger overser vi dem, eller leser dem feil. Bath snakker<br />
mer og mer om veier til helhet, om mening og tilhørighet.<br />
Tekst: Eva Dønnestad
10<br />
11<br />
Å<br />
nærmere<br />
komme<br />
– Vi er vant til å tenke at distanse er profesjonelt. Men traumebevisst omsorg handler om å komme<br />
nær. Prisen for nærhet er sårbarhet, risiko for avvisning og den påfølgende skamfølelsen, sier<br />
FagLeder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.<br />
Steinkopf forsker for tiden på hvordan ansatte på en<br />
barnevernsinstitusjon opplever det når ansatte skal ha<br />
traumebevisst omsorg som tilnærming til ungdommene.<br />
Han røper at noen av de foreløpige deloppsummeringene<br />
viser at det er svært krevende for ansatte å skulle vise<br />
traumebevisst omsorg fordi den inviterer til å arbeidet<br />
med hjertet på utsiden, bry seg om ungdommene som en<br />
velfungerende mor/far bryr seg om sine barn. Ville følge<br />
barna, forstå deres behov og gi dem det de trenger.<br />
– Flere av de ansatte blir slitne, blant annet fordi det er<br />
uvant å rive ned veggen av beskyttelse som distansen til<br />
ungdommene har gitt dem. De begynner å dele følelser,<br />
de blir sårbare for avvisningen og kjenner på skamfølelsen<br />
over egen utilstrekkelighet. Opplæringen av profesjonelle<br />
omsorgsgivere vil derfor for oss innebære at vi trener<br />
hjelpere til å håndtere avvisning<br />
og arbeide med hjertet<br />
på utsiden – fordi ungdommene<br />
trenger det.<br />
Traumebevisst omsorg tar utgangspunkt i den naturlige<br />
omsorgen mellom foreldre og barn. En god mor følger<br />
barnet, trøster barnet, gleder seg med barnet. Gir barnet<br />
anleding til å dele følelser - både gode og vonde. Denne<br />
delingen av følelser er med på å regulere følelser.<br />
Hilse skamfølelsen velkommen<br />
“Gode menneskemøter fordrer at man<br />
begge viser følelser, at vi er opptatt av<br />
hvordan andre har det og hva vi kan gi<br />
dem.”<br />
Når vi arbeider med hjertet på utsiden, blir vi ekstremt sårbare.<br />
Vi blir sårbare for det som et hvert menneske frykter<br />
som i et utviklingsperspektiv kan bety døden, nemlig å bli<br />
avvist av flokken. Vi må som voksne personer om arbeider<br />
profesjonelt med å gi omsorg, tåle å bli avvist.<br />
Med avvisningen følger skammen. Er jeg ikke verdig å bli<br />
tatt i mot? Er jeg ikke god nok? Hvorfor blir jeg avvist? Løsningen<br />
er å hilse skammen velkommen, erkjenne at den<br />
er der, og klare å leve med den. Skamfølelse kan noen<br />
ganger bli mindre når vi forsoner oss med egen og andres<br />
utilstrekkelighet, sier Heine Steinkopf og forsetter:<br />
– For alternativet, å ikke vise følelser, viser seg å ikke fungere<br />
i møte med sårbare barn og unge. De kan ofte trenge<br />
mer enn barn i velfungerende familier - voksne som viser<br />
følelser og god omsorg. Det er ingenting som tilsier at<br />
vi skal ha en større distanse til disse barna og ungdommene<br />
for at de skal leges og få gode liv. Tvert<br />
i mot, om vi kan kalle noe en profesjonell omsorg,<br />
kjennetegnes den av en stor hengivenhet<br />
og åpenhet, evne og vilje til å stille seg sårbar,<br />
gi følelser og ta i mot følelser – DELE følelser<br />
med barnet. Om du ikke har hjertet utenpå,<br />
ikke viser følelser, men stenger av: Hvilken<br />
utvikling får da ungdommen du skal hjelpe?<br />
Som fagmiljø arbeider vi altså med å istandsette<br />
mennesker til å ha hjertet utenpå når<br />
de arbeider med mennesker.<br />
Tryggheten og relasjonen springer ut av sårbarheten<br />
i å våge å komme nær og koble seg på<br />
gjennom blikk, velvilje, berøring, vennlighet og<br />
evne til å bli over tid.<br />
Dele følelser<br />
– VI må i større grad tenke at alle som arbeider med<br />
barn og unge i barnevern eller psykisk helsevern skal<br />
nærme seg barn og unge tilnærmet slik en god mor og<br />
far nærmer seg sine barn. For barn og unge som ikke har<br />
fått omsorgen de trenger, er det ingen grunn til å tilby distanse<br />
og avstand som ikke bidrar til god utvikling. Vi vet<br />
både gjennom tilknytningsforskning og nyere hjerneforskning<br />
at hjernen formes av bruken. Hjernen kan trenes opp<br />
og heles ved å få repeterende tilførsel av det den ikke til<br />
nå har fått. Det vil si: Barn som er utsatt for omsorgssvikt<br />
eller ikke har fått det de trenger, barn som ikke har<br />
opplevd trygghet, relasjoner eller at de å vise følelser er<br />
trygt, har utviklet dårlige mestringsstrategier, de beskytter<br />
seg. De kan gjennom store doser av vennlighet, forståelse<br />
og anerkjennelse, heles. Og da har vi eksempler på at<br />
de dårlige beskyttelsesstrategiene blir erstsattet av gode.<br />
Ungdommene deler følelser og tar i mot kjærligheten de<br />
har lengtet etter. De lar voksne omsorgspersoner komme<br />
nær, tar i mot og deler – uten å avvise, sier FagLeder ved<br />
RVTS Sør, Heine Steinkopf.<br />
– Skal vi komme igjennom denne veggen av beskyttelse,<br />
må hjelpere vise sårbarhet og dele følelser. De må gi<br />
vennlighet igjen og igjen. De må bidra til å gjøre barnet<br />
eller ungdommen trygg gjennom tilstedeværelse og ved å<br />
koble seg på, ikke ved å distansere seg. Dette er en særlig<br />
utfordring når skadede barn blir tenåringer, kan deres<br />
uttrykk og dårlige beskyttelsesstrategier være kraftig avvisende.<br />
Hvorfor skulle de ikke være det? Det har jo vært<br />
slik de har overlevd til nå.<br />
Da må voksne profesjonelle omsorgsgivere ikke speile avvisningen,<br />
men gi vennlighet, koble seg på, være tilstede,<br />
gi anerkjennelse og DELE FØLELSER MED UNGDOMMEN.<br />
Meningsløsheten forblir meningsløs om den ikke blir<br />
delt med voksne som kan kaste lys over den ved å bidra<br />
til forståelse gjennom nærvær og anerkjennelse, sier<br />
Steinkopf.<br />
Lys på barnets behov<br />
– Om vi setter lyset på barnets behov, trenger barn i krise,<br />
barn i barnevernet og psykisk helsevern, kanskje mer og<br />
bedre omsorg enn det enn mor og far gir et barn som ikke<br />
er i krise.<br />
Vi må invitere miljøarbeidere til å være våge å koble seg<br />
på, gå nærmere – vise mer av sine følelser. Det innebærer<br />
en stor misforståelse i at profesjonalitet er blitt forbundet<br />
med distanse også i arbeidet med mennesker. Profesjonalitet<br />
er å gå nærmere. Men vi skal ikke ta lett på<br />
konstnadene ved å gå nærmere, understreker FagLeder<br />
og psykologspesialist Heine Steinkopf.<br />
Tekst: Eva Dønnestad
13<br />
Eva dypper<br />
pennen<br />
Selvbeskyttelse og nærhet<br />
Det finnes livshemmende selvbeskyttelse, og det finnes livsfremmende selvbeskyttelse. Kunsten<br />
er å lære seg forskjellen.<br />
Noen ganger setter selvbeskyttelsen beinkrok på<br />
nærheten. Vi beskytter oss mot det vi trenger. Vi flykter<br />
fra det vi lengter etter. Vi tilslører sannhetene om oss selv<br />
og behovene våre som kunne bidratt til frihet, vekst og<br />
fellesskap.<br />
Frykten for å bli såret, forlatt, mistrodd og avvist kan til<br />
tider føre til at vi har selvbeskyttelsesdrakten på, selv<br />
når vi ikke hadde trengt den. Dårlige erfaringer gjør at<br />
vi til tider beskytter mot det vi hadde trengt for å leve<br />
godt. Vi beskytter oss både mot vårt eget indre og mot<br />
nærheten fra andre. Noen ganger på gode og nødvendige<br />
måter, andre ganger velger vi dårlige mestringsstrategier.<br />
Når selvbeskyttelsen blir nærhetens fiende, er det ikke<br />
fremmende. Når selvbeskyttelsen bevarer verdighet, evne<br />
til nærhet og relasjoner, er den livsfremmende.<br />
Selvbeskyttelse i mange former og fasonger<br />
Å verne om det fine, sårbare og sterke - selvfølelsen vår,<br />
tilhørigheten og relasjonene, er nødvendig i møte med alt<br />
som vil krenke eller true dette. Men når selvbeskyttelsen<br />
settes opp mot møte med det som kunne blitt et godt<br />
menneskemøte, en begynnende relasjon eller nærheten<br />
vi trenger for å gå videre, da spiller selvbeskyttelsen oss<br />
ett puss.<br />
Kunsten vi famlende trener på hele livet, er å finne ut hva<br />
vi skal beskytte oss mot, når vi skal beskytte oss - og når vi<br />
burde senket murene. Feilplasserte selvbeskyttelsesmurer<br />
kan ha hindret mange av oss i å få det vi trenger. Samtidig<br />
som klokt plasserte murer er med på å bevare det beste<br />
i oss.<br />
Selvbeskyttelsen tar mange former og har mange fasonger.<br />
Sinne, irritasjon, avstand, flukt, fornektelse, selvutslettende<br />
tilpasning til andre, påtatt godt humør,<br />
unnvikelse, travelhet, ord som holder andre på avstand,<br />
ignorering, isolasjon, unnvikelse, slag, håpfjerning, mistro,<br />
anklager med mer.<br />
“Det er ikke alltid lett å vite når murene<br />
skal settes opp, hva det er nødvendig å<br />
beskytte seg mot, og hva vi skal åpne<br />
opp for.”<br />
Noen ganger legger selvbeskyttelsen et slør både over<br />
hvem vi selv er, og hvem de andre er.<br />
Som den erfarne danske terapeuten Ilse Sand skriver i<br />
boken KOM NÆRMERE:<br />
“Jeg har valgt at kalde disse manøvrer, hvormed vi til<br />
tider kan fordunkle det mest indlysende eller holde<br />
afstand til andre mennesker og vores eget indre:<br />
selvbeskyttelsesstrategier. Hermed mener jeg alt, hvad et<br />
menneske gør – bevidst eller som oftest ubevidst – for at<br />
undgå nærhed til andre mennesker eller til sin egen indre<br />
eller ydre virkelighed. “<br />
Det kan være god beskyttelse å ha avstand til følelsene<br />
når de blir for overveldende, men det kan være dårlig<br />
beskyttelse å stenge helt av i møte med dem som vi<br />
kunne delt gleder og sorger med. Enten vi er barn, unge<br />
eller voksne, beskytter vi oss. På samme måte som vi kan<br />
trigges til følelsesreaksjoner som egentlig hører hjemme i<br />
andre truende situasjoner der de var nødvendige, kan vi ut<br />
fra dårlige erfaringer sette opp beskyttelse i møte med det<br />
som kunne gjort oss godt og bidratt til livsvekst.<br />
Ett skritt for å finne mer ut av hva som er gode eller<br />
dårlige selvbeskyttelsesstrategier, kan være å invitere til<br />
selvransakelse og oppøve selvinnsikten slik at vi klarer å<br />
lære å kjenne hva vi beskytter oss mot, hvordan vi gjør det<br />
og hvorfor. Da kan vi sakte våge å slippe litt opp og lære<br />
mer om når beskyttelse er nødvendig - og når åpenhet,<br />
nærhet og hengivelse er nødvendig for å få gode liv.<br />
Selvbeskyttelse og selvbilde<br />
Vi blir oss selv gjennom andre, og om ingen slipper inn,<br />
hvem blir vi da?<br />
“Et selvbilde er ikke statisk, noe vi<br />
bare har. Det er påvirkelig av livets<br />
omskiftninger og ulike miljøer og<br />
relasjoner. Vi har ulike selvbilder i møte<br />
med ulike mennesker.”<br />
Det kan være lurt å tenke igjennom hva som gjør at vi med<br />
noen mennesker føler oss vel, tør å vise både vonde og<br />
gode følelser, mens i møte med andre, spiller vi. Vi viser<br />
ikke hvem vi er. Vi trenger nærhet. Vi trenger å vise oss<br />
som vi er for å bli møtt som vi er, for å bygge genuine relasjoner.<br />
Når fasade møter fasade, skapes ikke nærhet.<br />
Når vi vet hvor viktig nærhet, tilhørighet og relasjoner er for<br />
god menneskelig utvikling, må vi fortsette å søke motet<br />
som gjør at vi våger reisen mot relasjonen.<br />
Den gode selvfølelsen kjennetegnes ved at vi kan<br />
være glade når vi er glade og triste når vi er triste. Når<br />
omgivelsene ikke slipper dette til, eller hugger løs på oss<br />
når vi viser ekte følelser, beskytter vi oss. Da viser vi ikke<br />
hvem vi er. Feilbarligheten sendes på dør, og sårbarheten<br />
får bind for øynene. Fantasi, ideutveksling, kreativitet og<br />
lekenhet fremmer tryggheten som gjør at vi tør å vise litt<br />
mer av hvem vi er.<br />
Hjelperelasjon og selvbeskyttelse<br />
Det finnes hjelpere som har glemt beskyttelsesdrakten og<br />
blitt helt utladet og utbrent. Men det finnes også hjelpere<br />
som har polstret seg så godt at de som skulle motta<br />
hjelpen, måtte polstre seg like godt i møte med dem. Å<br />
finne beskyttelsesbalansen, er nøkkelen til nærhet.
14<br />
15<br />
”There is a crack, a crack in everything.<br />
That´s how the light gets in.”Leonard Cohen<br />
Kanskje er det noen ganger i sprekkene i profesjonaliteten<br />
at barn og unge finner veier inn til oss? Og mennesker<br />
finner veier til andre mennesker, uavhengig av alder og<br />
roller? Gjensidigheten er en del av veien til nærhet. Vi<br />
søker mot hverandre, men vi stopper fort og rygger om<br />
den andre ikke gir noe av seg selv tilbake. Det er kanskje<br />
ingen nærhet uten sårbarhet. Nærhet koster. Men vi må<br />
vise hverandre at det er verdt prisen. Det koster mer å<br />
bli sittende med en følelse av å være forlatt.<br />
En mor fortalte meg om sønnen<br />
sin som hadde kommet tilbake fra<br />
en psykologtime med ordene: ”Jeg<br />
sa ikke en dritt om hvordan jeg hadde<br />
det til den personen. Hun var som en vegg. ” Jeg har i<br />
ulike prosjekt snakket med mange ungdommer som ble<br />
betegnet som avvisende og vanskelige, men som forklarer<br />
at grunnen til dette, var at de ikke opplevde tillit fra<br />
voksenpersonene som skulle vise omsorg eller hjelpe<br />
dem. Avstanden og sinnet hadde for dem, vært nødvendig<br />
selvbeskyttelse. Men også unge trenger å lære forskjellen.<br />
Vi voksne må gå foran som gode eksempler ved å<br />
vise sårbarhet.<br />
En ung gutt fortalte at han ikke bare var fjern, avvisende<br />
og sint slik det stod i journalene om han. Han fortalte at<br />
han hadde en kjæreste som han følte seg vel sammen<br />
med. ” De skulle sett åssen jeg var sammen med henne.<br />
De hadde ikke kjent meg igjen. Der slappet jeg av. Jeg tror<br />
hun ville si jeg var følsom og snill.”<br />
Mange leter etter relasjoner der de kan la murene falle.<br />
Der selvbeskyttelsesdraktene kan legges til vask. Der vi<br />
kan finne inn til hverandre i relasjoner som rommer både<br />
feilbarlighet og storhet. Som hjelper eller omsorgsperson<br />
er det kanskje lurt å hele tiden stille seg spørsmålene:<br />
Viser jeg sårbarhet som slipper den andres verden til på<br />
godt og vondt? Har jeg beskyttet meg for godt til at det blir<br />
trygt å åpne seg for meg?<br />
Barn og unge skal kunne speile seg i vår åpenhet, det er<br />
ikke vi som skal speile deres avvisning. Vi må beskytte<br />
oss, men vi kommer ingen vei om det ikke finnes sprekker<br />
som lyset og nærheten kan komme inn igjennom.<br />
Når murene faller og nærværet slipper til gjennom<br />
sprekkene<br />
Når vi har mange dårlige erfaringer med å stille oss nakne<br />
og åpne, kan det skje at vi tar på oss selvbeskyttelsesdrakten<br />
også i møte med dem som kunne gjort oss godt.<br />
Vi må visst trene på å tro på at det venter noe godt. At det<br />
finnes mennesker som vil oss vel.<br />
For ingenting er mer helende enn når murene faller,<br />
nærværet slipper til gjennom sprekkene, når isen smelter<br />
og ansiktene lyser opp fordi det er tillit nok. Når vi kjenner<br />
at vi hører til.<br />
Det finnes handlinger som kan føre oss nærmere hverandre<br />
og det finnes ord som kan hjelpe oss på veien mot<br />
nærhetens sårbarhet. Som Synne Lea skriver i dette diktet<br />
fra boken Nattevakt, dikt til barn:<br />
Si fra<br />
om du trenger en venn.<br />
Hvis jeg var deg,<br />
ville jeg ropt<br />
på meg.<br />
Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre hint om at vi<br />
trenger hverandre og vil hverandre vel. Det kan være<br />
de første skrittene på vei bort fra den livshemmende<br />
selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot livet. Det<br />
finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til livet at<br />
det innebærer å bli såret og finne veier til helhet. Igjen og<br />
igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i munnen.<br />
Eva Dønnestad, Formidlings- og<br />
kommunikasjonsleder ved RVTS Sør
17<br />
Profil<br />
Artikkel<br />
ViRevolusjonen<br />
MenneskeMøteMobilisering: JEG trenger å bli en del av et VI. Det skjer i MenneskeMøtene. Isolasjonen<br />
skader, fellesskapet heler. Vi vil FellesSkape!<br />
Tenk på et menneskemøte du hadde som har satt gode<br />
spor, et møte du ikke kan glemme. Som var med å lege,<br />
trøste, eller kanskje gi deg en god følelse av å være<br />
deg? Du ble anerkjent både med sårbarheter og styrker.<br />
Hva kjennetegner VÆREmåten til dette mennesket? Hva<br />
kjennetegner dette møtet?<br />
Dette kan være en god øvelse for å trene på å bli en<br />
god MenneskeMøter. Hvordan vil du leve videre i andre?<br />
Hvordan vil du huskes? Er du klar over at du kan gjøre en<br />
forskjell ved å se andre betingelsesløst, bry deg og prøve<br />
å forstå? Er du klar for å bli en del av et VI?<br />
RVTS Sør har reisen fra det som er skadet til helhet og<br />
livsutfoldelse som en del av vårt arbeidsoppdrag. Vi har<br />
hovedfokus på kompetanseheving av hjelpere som arbeider<br />
med barn og unge som har vært utsatt for store<br />
påkjenninger – overgrep, neglekt, krig, flukt, er selvmordstruet.<br />
Et varmere MenneskeSamfunn<br />
MenneskeMøteKompetanse bidrar til et varmere MenneskeSamfunn.<br />
Vi er en tjeneste for tjenestene som driver<br />
kompetanseheving i likeverdige møter med de tjenestene<br />
vi er til for. Men tjenestene er til for menneskene, ikke<br />
menneskene for tjenestene.<br />
Vi arbeider kontinuerlig med å bli bedre på å legge øret til<br />
dem det gjelder for å kunne ta deres erfaringer og innspill<br />
med i utviklingsarbeidet. Vi har røtter i verdiene våre: MOT,<br />
YDMYKHET, ANERKJENNELSE og forløser dem gjennom å<br />
belyse, berøre og bevege. Plattformen er et bredt kunnskapsgrunnlag<br />
og en bred portefølje av verktøy og metoder<br />
som bygger på dette. Kunnskapsdørene må gjøres høye<br />
og erfaringsportene brede slik at menneskene kommer<br />
ut i livet. Kompetanse slik vi definerer det, er verdier, ferdigheter<br />
og kunnskap(herunder erfaringskunnskap). I et<br />
Menneskesamfunn er mennesker aktører, ansvarliggjort,<br />
men de bygger ikke ego. De bygger Viet – hvor ulike JEG<br />
har en unik plass og verdi.<br />
OmsorgsGivere som skaper trygghet, uansett<br />
Målet er at enhver profesjonell omsorgsgiver skal kunne<br />
møte et hvilket som helst barn eller ungdom i en hvilken<br />
som helst krevende eller smertefulle situasjon, uten<br />
å la redsel, usikkerhet eller andre affekter føre til at de<br />
beskytter seg eller ikke våger å komme nær. Vi trenger<br />
gode voksne som tåler barns smerte og elsker fram barns<br />
livskraft og lekenhet. Som blir med på reisen fra frykt til<br />
tilstedeværelse og lekenhet - uten selv å bli utslettet eller<br />
utladet. Vi inviterer til å koble på, være nær, skape<br />
trygghet, bygge relasjoner, legge til rette for tilhørighet,<br />
mestring, utforske, gi kjærlighet, overdoser vennlighet, affektregulere<br />
og ha tro på menneskets iboende mulighet til<br />
heling, uansett.<br />
Reisen fra JEG til VI<br />
Mennesker trenger mennesker. Reisen fra JEG til VI<br />
krever kontakt med egen sårbarhet og mot til å komme<br />
nær hverandre. Nyere nevrobiologi som er en del av vårt
kunnskapsgrunnlag, forteller oss at hjernen formes av<br />
bruken. Følelsene er et viktig kompass for godt liv og relasjonen,<br />
fellesskapet og lekenheten gir godt liv.<br />
NærVær er profesjonelt.<br />
Gjennom øyekontakt, aktiv lytting, ved å ta kontakt, dele<br />
følelser i en relasjon, gjennom å være sammen - kan vi<br />
lege sår. Vi kan vi vokse som mennesker, tåle mer, finne<br />
mening og hente fram kraften og motet til å leve godt sammen<br />
med andre. Det som er skadet i oss, vil isolasjon.<br />
Helingen foregår i relasjonen, i fellesskapet - når JEGet<br />
møter VIet.<br />
Vi vil bidra til en ViRevolusjon,<br />
en MenneskeMøteMobilisering.<br />
Vi vil FellesSkape. Gjennom å anerkjenne og dele følelser,<br />
vise interesse og gi store doser vennlighet, skaper vi tryggheten<br />
alle mennesker trenger. Når vi søker fra jeg til vi,<br />
klarer vi lettere å løfte blikket fra egen navle til den andre.<br />
Gjennom bevegelsen, skjer påkoblingen. Da kan den livgivende<br />
relasjonen bygges.<br />
“Vi vil følge mennesker på reisen fra<br />
opplevelse av verdiløshet til erfaringer<br />
av å være verdsatt. Fra meningsløsheten<br />
og grunner til å dø til glimt av mening<br />
og grunner til å leve.”<br />
RVTS Sør har som en vesentlig del av sin profil at vi vil<br />
skape gode menneskemøter. Vi vil inndanne og utdanne<br />
MenneskeMøtere. Mennesker som kjenner seg selv, men<br />
samtidig er interessert i å bli kjent med og prøve å forstå<br />
andre i lys av hva de har opplevd. Fordi barn og unge<br />
som har hatt store påkjenninger, som ikke har fått det<br />
de trenger i oppveksten, trenger nettopp den andre for å<br />
leges. Trygghet, realsjon, følelsesevissthet og affektregulering,<br />
bidrar til dette. Når vi er trygge og lekne, er det<br />
lettere å tørre å feile og vise feilbarlighet og svik – uten å<br />
la skammen få feste. Her kan vi lære av barna, de er lekne<br />
og tilstede og åpne. De lærer gjennom lek og bygger relasjoner<br />
gjennom lek. Da kan de glemme tid og sted. Leken<br />
jager sammenligningen og skammen på dør. Om vi helt<br />
fra mors liv tar vare på menneskene slik at de blir trygge,<br />
kan denne mobiliseringen komme nedenfra og opp, ikke<br />
fra vektall og ekspertise, men fra dem som kjenner leken<br />
best – barna.<br />
18<br />
Kunnskap må ut i praksis – i menneskemøter<br />
Dette trener vi på i våre programmer, blant annet gjennom<br />
å: JegBygge - legge til rette for at mennesker kan bli kjent<br />
med egne følelser, triggere, savn, sårbarhet, men også<br />
motstandskraft og skaperkraft. Vi ønsker å forstå mennesker<br />
i lys av hva de har opplevd, anerkjenne og elske<br />
fram hele følelsesspekteret, istandsette hjelpere til å arbeide<br />
med hjertet og følelsene på utsiden.<br />
Veibygge - ved å koble oss på, bygge fellesskap, bygge<br />
relasjoner, ta ”time in”, få øynene opp for den andres<br />
følelser og opplevelser. Gjennom å slippe til LivsKraften<br />
gjennom samlek, tilstedeværelse og evne til å stille seg<br />
sårbar.<br />
Vi arbeider også med å OrganisasjonsBygge/IdentitetsBygge<br />
og FramtidsBygge enkeltmennesker, organisasjoner<br />
og samfunn. Fordi mennesket skal være aktør både i organisasjon<br />
og samfunn, ikke offer eller en brikke.<br />
Kom nærmere!<br />
JEGet er en del av meg. Men JEGet er også en del av VIet.<br />
Bygger du Viet, bygger du det du selv trenger for å ha det<br />
godt.<br />
“Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre<br />
hint om at vi trenger hverandre og<br />
vil hverandre vel. Der starter ViRevolusjonen.”<br />
Det kan være de første skrittene på vei bort fra den livshemmende<br />
selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot<br />
livet. Det finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til<br />
livet at det innebærer å bli såret og finne veier til helhet.<br />
Igjen og igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i<br />
munnen. Nærhet er profesjonelt.<br />
Vi inviterer til en MenneskeMøteMobilisering.<br />
Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf<br />
MenneskeMøte<br />
nådde 80.000<br />
19<br />
Verdimobiliseringen vår “MenneskeMøter som forandrer”, har nådd ut til over 80.000 mennesker<br />
på Facebook. Nå har vi samlet de små fortellingene i en liten digital bok og en Youtube-filmsnutt.<br />
MenneskeMøter<br />
– Vi kjenner ydmyk glede i forhold til at så mange ønsker å<br />
ta i mot og dele et så viktig budskap: Gode menneskemøter<br />
gjør en forskjell.<br />
Og hvem vet? Kanskje møtet med deg har gjort en forskjell i<br />
livet til et annet menneske? Kanskje noen smiler stille fordi<br />
du er til? Vi setter spor i dem vi møter. Barn og unge som<br />
har det vondt, har behov for relasjoner og menneskemøter<br />
som varmer og bygger tillit. Igjen og igjen. Noen ganger<br />
trenger mennesker at vi står så lenge med åpne armer<br />
at de til slutt tør å komme ut av den mørke skogen de<br />
befinner seg i, sier formidlings-og kommunikasjonsleder<br />
Eva Dønnestad.<br />
”Vi trenger medmennesker<br />
som står så lenge med<br />
åpne armer at vi til slutt<br />
tør å titte ut av den mørke<br />
skogen vi gjemmer oss i. ”<br />
Hun understreker at det er en viktig del av RVTS Sørs<br />
oppdrag å sette fagpersoner i stand til å bli gode<br />
menneskemøtere som forstår mennesker i lys av hva de<br />
har opplevd.<br />
– Alle har nok hatt møter med ett eller flere mennesker<br />
som varmet litt ekstra. Som gjorde en forskjell. For noen<br />
kan et menneskemøte bety et være eller ikke være. Se<br />
rundt deg. Er det noen som trenger deg? Vær bevisst på<br />
hvordan du møter andre og bli en god menneskemøter,<br />
sier Dønnestad, som roser RTVS Sørs designer og webdesigner<br />
for samarbeid om VerdiMobiliseringen. RVTS<br />
Sør håper fortellingene i bok og lydfil kan belyse, berøre<br />
og bevege. Spill gjerne YouTube-filmen eller vis heftet på<br />
skjerm på arbeidsplassen.
20<br />
21<br />
Unge blikk<br />
på hjelperen<br />
SETT MED UNGES ØYNE: Barn og unge ønsker hjelpere som synes de er spennende, gode og bra<br />
selv om de har gjort noe dumt eller har det vondt. RVTS Sør skal være i barnehøyde og har samlet<br />
innspill fra ulike workshops og intervjuer med barn og unge.<br />
– Det ligger i vårt menneskesyn, våre verdier, vårt<br />
oppdragsbrev og vår strategi, at vi skal lytte til dem det<br />
gjelder. Vi ønsker å ha dialog og samspill med både<br />
hjelpere, som er vår primærmålgruppe, men også med<br />
barn og unge som er dem vi istandsetter voksne til å<br />
møte, sier fagleder Heine Steinkopf. Han legger til at<br />
brukermedvirkning er en del av RVTS Sørs oppdrag.<br />
Brukermedvirkning<br />
– Vi er ikke så glade i ordet bruker hos oss, folk er folk.<br />
Men vi ser det gir mening for å sikre at virkelighetsbeskrivelsene,<br />
erfaringene og løsningsforslagene fra dem det<br />
gjelder, blir ivaretatt og tatt på alvor. FNs Barnekonvensjon<br />
som beskriver barn og unges rettigheter, er også en del av<br />
vårt kunnskapsgrunnlag. Vi mener voksne som arbeider<br />
med barn og unge bør kjenne til særlig artikkel 12: Barn<br />
har rett til å si sin mening i saker som angår dem og deres<br />
mening skal ilegges vekt.<br />
Unge blikk på hva som er en GOD HJELPER<br />
1. Viser empati. Den må være ekte, ikke sånn ”synes<br />
synd på”-aktig.<br />
2. Har tid. Ser ikke på klokka, blir ikke stressa, vi tefter<br />
det med det samme.<br />
3. Viser omsorg. Vi trenger tid for å bli trygge på dere,<br />
dere må være vennlige lenge.<br />
4. Viser interesse. Vi merker om det er ekte.<br />
5. Har humor og deler gleder. Ikke fortelle vitser, men<br />
smile og ha humør, være litt leken og ikke<br />
selvhøytidelig.<br />
6. Er tydelig. For å skape trygghet og gi forutsigbarhet,<br />
ikke for å gjøre oss redde.<br />
7. Lar oss ta ansvar. Setter oss i stand til å ta egne valg<br />
og tro på oss selv.<br />
8. Er tilgjengelig. Det er vanskelig å si det vondeste når<br />
noen sitter og ser i pc eller telefon.<br />
9. Våger nærhet. Du må våge å være til stede sammen<br />
med oss.<br />
10. Er snill.<br />
11. Lytter. Noen ganger trenger dere ikke å ha alle<br />
svarene, dere må lytte uten å tolke.<br />
12. Stiller spørsmål. Spør oss i stedet for å mene så mye,<br />
ingenting er dumt å spørre om.<br />
13. Setter grenser. Det er måten disse settes på som er<br />
avgjørende, gjerne i samspill med oss.<br />
14. Er ærlig. Si heller hva du tenker, si unnskyld om du<br />
har tråkket over.<br />
15. Gir av seg selv. Du må kunne vise feil og vise at du<br />
har et liv - akkurat som vi har et liv som noen ganger<br />
er vanskelig.<br />
16. Er direkte. Du trenger ikke å dulle inn spørsmålene, vi<br />
kjenner det vonde på kroppen hver dag.<br />
17. Gir håp. Vi kan miste håpet av å bare snakke om det<br />
som er vanskelig.<br />
18. Leter etter noe vi kan få til. Finn ut hva som gjør at<br />
vi har klart oss til nå, eller hva vi ønsker å drive med<br />
for å bygge en god identitet. Vi er mer enn diagnosen<br />
eller smerten.<br />
19. Er glad i barn og unge. Du kan ikke jobbe med barn og<br />
unge om du ikke klarer å bli glad i dem.<br />
20. Synes vi er spennende, gode og bra. Selv om vi har<br />
gjort noe dumt eller har det vondt for tiden. Det er så<br />
mange krav, vi trenger voksne som tåler det som er<br />
dumt og som samtidig ser hva vi får til.<br />
Tekst: Eva Dønnestad
22<br />
23<br />
Barnepsykolog Raundalen om<br />
TRAUMET<br />
Jeg vil skrive om traumet; som mange flyktningbarn bærer på når de kommer til oss. Noen verre enn<br />
vi kan forestille oss. Det blir ikke lett på én side når jeg tenker på alt jeg har lest av bøker, kjempet<br />
meg gjennom av kompliserte forskingsartikler. Lest og lyttet til Atle Dyregrov i 30 år! Jeg føler meg<br />
som en som står foran et stort tre ute i skogen som en gang var et lite frø, og nå skal jeg prøve å<br />
få treet inn i frøet igjen. Da må jeg ikke sitte her å kaste bort linjene.<br />
Traume betyr skade<br />
Traume er latin og betyr skade. Legene og medisinen eide<br />
begrepet for å skille mellom sykdom, lungebetennelse, og<br />
beinbrudd som var traume – skade. Da de ikke trengte<br />
begrepet, tok vi det, først som mentalt traume, brudd i det<br />
mentale, og deretter eier vi det: traume = skade, brudd<br />
mellom tanker og følelser. Kort og godt.<br />
Brudd mellom sanser, følelser og tanker<br />
Traume-bruddet skaper uro i hjernen. Fordi det er så mye<br />
følelsene husker, som tankene ikke vet om. Se for deg<br />
tankene i hjernens 4. og øverste etasje, og følelsene ned<br />
trappen til 3. etasje. Begge har sin egen hukommelse. Ord<br />
der oppe i tankehjernen, skrekkfilm uten tekst der nede i<br />
følelseshjernen. I det vanlige dagliglivet samarbeider de til<br />
tusen, opp og ned i trappen – top-down og bottom-up! Triste<br />
følelser der nede, henter ord der opp; og sinte tanker<br />
der oppe leter etter følelser der nede.<br />
Der oppe vet de hvorfor du føler deg trist, og de kan sette<br />
ord på og tekste triste minner fra i går. Siden jeg tror og<br />
tenker at hjernen først og fremst er sosial og bygget som<br />
assosiasjoner, tenker jeg at tur-retur, til-og-fra tanker og<br />
følelser går i ett kjør hele tiden og kanskje det som gjør<br />
livet både herlig og forferdelig.<br />
Alltid i beredskap<br />
Men så skjer det en skade, et brudd, og det blir etablert et<br />
traume. Det skyldes ikke en feilvare på hjernebygget, men<br />
fordi det forferdelige, skrekkelige, livstruende som skjer,<br />
det må hjernen ikke glemme. Og fremfor alt må den minne<br />
deg på at du må passe deg for andre lignende situasjoner<br />
som minner deg om det forferdelige. Traumet tror egentlig<br />
at det er blitt din følgesvenn.<br />
Minner uten ord<br />
Samtidig som bombene drønner i Aleppo, folkene løper<br />
ut av husene som raser, noen blir truffet, noen blir knust<br />
av husveggen som faller over dem, har et barn på 8 år<br />
kommet over på den andre siden av gaten. Ser alt, holder<br />
seg for ørene, men drønnene og skrikene overdøver alt,<br />
støvet tetner i halsen og blinder synet. Var det mamma<br />
som skrek? Da er traumet et faktum. Tankehjernen klarer<br />
ikke dette, og følelseshjernen lagrer en langfilm av alt som<br />
hendte. Heldigvis så viser det seg at både mamma og<br />
pappa og søster og bror overlevde, og samlet lander de<br />
mange måneder etter på Bardufoss – hos oss - med alle<br />
traumeminnene. Hver for seg og uten at de har klart å<br />
snakke om dem. Minnene er lagret, men har veldig få ord.<br />
Kanskje har de bare denne setningen felles: «Nå dør jeg,<br />
nå dør vi, når dør vi alle sammen.»<br />
Trygghetsskapende informasjon<br />
Traumer handler ikke bare om død og krig, de handler først<br />
og fremst om at det som hender er for voldsomt og for plutselig<br />
til at den menneskelige hjerne kan håndtere det der<br />
og da. Det forferdelige blir lagret i minnet og skaper uro<br />
hos noen hele<br />
tiden. Da heter<br />
det traume.<br />
Brudd. Det har<br />
skjedd et brudd<br />
mellom tanker og<br />
følelser fordi tankene<br />
nesten ble sjaltet ut da<br />
det forferdelige hendte;<br />
fordi alt handlet om å overleve.<br />
Så ble det programmert følgende,<br />
foreløpige, mentale handlingsprogram: Skal<br />
du fortsette å overleve må du være ekstra oppmerksom<br />
på det som er farlig og det som skjer plutselig. Evolusjonen<br />
heter programmereren som har satt inn et forløp av<br />
reaksjoner som skal sikre at vi passer oss og overlever når<br />
det virkelig gjelder. Men evolusjonen gjør ikke skadelige<br />
feil, den gir oss også redskaper til å endre programmet<br />
når faren er over. Den ber om at det blir sendt inn ny og<br />
trygghets-skapende informasjon inn i traumerommet.<br />
Virksomt for den enkelte<br />
Men siden situasjonene er forskjellige og menneskene<br />
som blir utsatt er forskjellige, må vi forske og føle oss<br />
fram til hva som er viktig og virksomt for den enkelte. Det<br />
vil si at programmet når inn. Noen vil ordne det best på<br />
egenhånd med egne ord, noen vil skrive det ned, vi vet at<br />
et flertall blir noe bedre av å snakke om det og fortelle det<br />
til noen, noen trenger spesialskolerte terapeuter.<br />
Mirijam<br />
Mirijam i Baidoa i Somalia 1993, har aldri forlatt tankene<br />
mine. Jeg lot henne fortelle meg flere ganger, fordi hun<br />
ville, om soldatene<br />
som torturerte<br />
mamma<br />
for å si hvor<br />
pappa og storebror<br />
var, fordi de<br />
var fiender. “Tilslutt<br />
sprettet de opp mammas<br />
høygravide mage<br />
og spiddet fosteret som<br />
hun så var en bror.” “Kan hun<br />
komme seg igjen,” tenkte jeg.<br />
Kan hun overleve mentalt når hun har<br />
opplevd det verste et barn på hele kloden<br />
måtte oppleve? Evolusjonen har bestemt at du dør ikke<br />
av å overleve. En dag spurte jeg Mirijam om hun trodde<br />
hun klarte å komme videre. Da sa hun: «Det er bedre nå,<br />
for nå sørger jeg fordi jeg har mistet mamma og broren.<br />
Før var det bare forferdelig, FORDI DET DA VAR SOM I EN<br />
DRØM. Nå vet jeg at det har hendt».<br />
Man blir ikke kravstor når man er et barn som skal vakle<br />
videre med verdens verste traume. Hvordan vi skal hjelpe<br />
de traumatiserte barna vet vi bedre i landet Norge enn i<br />
mange, mange andre land.<br />
Hele norges barnepsykolog og<br />
RVTS Sør-spaltist. Brenner for<br />
barns rett til beskyttelse og livsutfoldelse.<br />
Han er spesialist i<br />
psykologi med mange års erfaring<br />
med mennesker i krisesituasjoner.<br />
Illustrasjon: Oscar Jansen
24<br />
25<br />
Når uro<br />
er tegn på trygghet<br />
– Når en ungdom viser følelser som skaper uro hos den voksne, kan det være et tegn på at ungdommen<br />
begynner å bli trygg. Da må voksne BLI, understreker fagleder Heine Steinkopf.<br />
– Når den voksne får lyst til å trekke seg fordi relasjonen<br />
med ungdommen eller barnet blir vanskelig eller utrygg for<br />
den voksne, det er da hun må bli. Den voksne er verktøyet<br />
til endring og må ikke speile barnet, men bli. Vi voksne<br />
kan fort bli selvsentrerte: ”Her var det så trygt og fint, og<br />
plutselig er det urolig og mange følelsesutbrudd.” Det er<br />
ungdommen som skal oppleve trygghet, ikke vi voksne.<br />
Trygghet er det rommet overveldende følelser og smerte<br />
kan komme fram i. Med reguleringsstøtte fra den voksne,<br />
kan følelsene sakte, men sikkert integreres.<br />
“Vi må tenke mer positivt rundt uro,<br />
følelsesutbrudd og smerte. Det er jo dette<br />
vi ønsker barnet skal få kontakt med og<br />
integrere, ikke fortrenge og skjule.”<br />
Når Howard Bath og Bruce Perry snakker om TRYGGHET,<br />
er det opplevd trygghet for barnet/ungdommen de snakker<br />
om. Ikke harmoni som måles ut fra den voksnes behag<br />
eller ubehag. Trygghetens mål er livsutfoldelse – da<br />
må vi verdsette den når den kommer, samme i hvilken<br />
drakt den kommer, sier Steinkopf engasjert.<br />
Pleasing kan være tegn på utrygghet<br />
Hva skjer egentlig i hjernen til barnet/ungdommen når det<br />
går fra å være i konstant beredskap til å bli trygg nok til<br />
å slippe fram følelser som ikke er integrert? Hvordan kan<br />
vi omsette kunnskapsgrunnlaget vårt som sier: Voksne<br />
skal skape trygghet, bygge relasjon og være en reguleringsstøtte.<br />
Vi skal istandsette hjelpere til menneskemøter<br />
som bidrar til integrering og heling som danner grunnlaget<br />
for utvikling og vekst.<br />
Fagleder Steinkopf, RVTS Sør forklarer gjennom et eksempel:<br />
Ei ung jente (Vera) på en institusjon har brukt ”pleasing”<br />
som metode for å beskytte seg mot å vise følelser<br />
overfor ansatte. De vonde følelsene har hun ikke kontakt<br />
med, det er for utrygt. Det oppleves behagelig og trygt for<br />
de voksne. De tolker det som om hun har det bra. Hun er<br />
snill. Hun skaper ikke trøbbel og ”pleaser”. Vera begynner<br />
etter hvert å bli trygg på den ene miljøterapeuten. Da<br />
skjer det noe som for de voksne lett kan feiltolkes. Hun får<br />
følelsesutbrudd der hun viser både vonde og gode følelser.<br />
Hun reagerer. Det blir uro mellom henne og terapeuten.<br />
De voksne tolker det feil. De tenker. ”Terapeuten må bort.<br />
Hun gjør jenta urolig.” Men det er forskjell på utrygghet og<br />
uro som følge av at følelser det ikke har vært trygt nok å<br />
bringe fram, er på vei ut fordi jenta kjenner seg trygg på<br />
en person.<br />
Etter nærmere øyesyn med et reflektert fagblikk, viser det<br />
seg at jenta begynner å bli TRYGG. Det er det som skjer.<br />
Når traumatiserte barn blir trygge, kommer følelser de<br />
ikke har kontroll eller navn på, som de ikke er vant til å<br />
forholde seg til, fram. Rommer de voksne disse overveldende<br />
og ubehagelige følelsene? Kan ungdommen være<br />
hele seg her, eller tåler de bare den selvbeskyttende snille<br />
jenta som prøver å lese hvordan de voksne ønsker hun<br />
skal være?<br />
Nærheten kan være skrem-mende for dem som er traumatisert<br />
slik som for ungdommen som her reagerer med<br />
mekanisk pleasing-atferd. Da blir det rolig, men ikke trygt.<br />
Det kreves et erfarent blikk for å se at denne jenta pleaser,<br />
men hun er ikke trygg.<br />
– Gjennom repeterte menneske-møter med en voksen som<br />
er sensitiv på nærhet og avstand, som rommer smerte og<br />
gir reguleringsstøtte, kan jenta oppleve trygghet. Da kan<br />
det hende at noe av pleasingen forsvinner, sier Steinkopf<br />
ettertenksomt og legger til:<br />
– På hjernenivå er denne situasjonen mellom ungdom og<br />
en god voksen, en mulighet for å knytte nye nervebaner.<br />
Både nervebaner som har med affektregulering og hukommelsesspor<br />
å gjøre. Som kan lage nye modeller for<br />
hvordan ungdommen kan bruke og få dekket behov i relasjonen.<br />
Narrativt er den voksne medforfatter i nye fortellinger<br />
av nærhet og relasjonsbygging for ungdommen. I<br />
ulike språkdrakter med ulike fagstemmer, er dette veier til<br />
å hele en skadet hjerne, forstå et menneske i lys av hva<br />
det har opplevd.<br />
Følelser har ingen funksjon når de ikke blir møtt<br />
“Traumatiserte barn og unge er uvant<br />
med følelser – uvant med hva de skal<br />
brukes til. Når de dukker opp, kan det<br />
bli alt fra sinneutbrudd og gråteanfall til<br />
latterkick og ekstatisk kroppsutfoldelse.”<br />
Det er så mye som har vært avstengt så lenge. Dette må<br />
vi voksne tåle. Og ikke feiltolke. Hvorfor har jenta i eksempelet<br />
over (Vera), stengt av følelser så lenge? Fordi hun<br />
har erfart at følelser ikke kan brukes til noe. De er aldri<br />
blitt møtt. Å vise sorg, glede, sinne, har ikke hatt noen<br />
nytte. Derfor er de stengt ute. Følelser har ingen funksjon<br />
når de ikke blir møtt. På samme måte kan vi repeterende<br />
lære at følelser kan brukes til noe. Når de blir møtt.<br />
Dette er hjelperens oppgave. Tåle følelser, møte følelser<br />
og gi støtte til at ungdommen kan romme og integrere<br />
følelsene, sier Heine Steinkopf.<br />
Uro tegn på trygghet?<br />
– Uro kan være et tegn på at barn/unge vokser. Et tegn på<br />
at de er på vei til å bli tryggere. TRYGGHET er ikke det<br />
samme som harmoni. Trygghet er ikke at barnet bare viser<br />
at det har det godt. TRYGGHET rommer de overveldende
27<br />
følelsene, frykten og det smertefulle. Den rommer også<br />
det sårbare ved å våge å glede seg sammen med noen.<br />
Trygghet er det rommet der barn og unge sakte men sikkert<br />
kan la de følelsene og behovene de har fortrengt,<br />
komme fram.<br />
Trygghet er det rommet der voksne kan tåle å ta i mot<br />
følelsene bak atferden. Der voksne kan gi reguleringsstøtte<br />
slik at følelsene og stressreaksjonene som for barnet er<br />
uforståelige, kan integreres og bli en del av identiteten –<br />
uten at barnet blir stresset av dem lenger. Dette er veier<br />
til helhet. Det er en vei av sårbarheter og styrker. Det er<br />
en vei av ubehag og gleder. Det handler om å romme alt<br />
barnet bærer i seg, sier Heine Steinkopf.<br />
Traumatiserte barn kan villede<br />
– Traumatiserte barn har en tendens til å villede, sier<br />
Steinkopf og utdyper: Barn utsatt for omsorgssvikt har<br />
ikke fått sine grunnleggende behov for trygghet, relasjon<br />
og reguleringsstøtte ivaretatt. Voksne som vil de vel, kan<br />
skape utrygghet hos disse barna – barna villeder. Når de<br />
gode voksne nærmer seg – gir barnet villedende signaler<br />
med for mye nærhet eller avvisning – som gjør at voksne<br />
trekker seg. Om voksne responderer på villedende atferd,<br />
får ikke barnet tryggheten det trenger. Voksne må da eie<br />
denne viktige kunnskapen: Du må se bakenfor barnets<br />
atferd, barnet er redd. Det har bare noen strategier som er<br />
villedende fordi det er skadet i tilknytningsevnen. Påført av<br />
voksne som IKKE har gitt barnet hva det trengte. Nå ligger<br />
høringsarbeidet i at du som voksen blir, tåler og fortsetter<br />
å vise omsorg, understreker Steinkopf.<br />
Han gir et eksempel: Se for deg et lite barn. Det blir redd,<br />
aktivert, tilknytningssystemet utløses, det søker en voksen,<br />
den andre, men det er ingen der. Barnet lærer tidlig<br />
at det må hjelpe seg selv. Tilknytningssystemet blir forstyrret.<br />
Når de blir redde, fortsetter de bare med det de<br />
holder på med, de stiller seg ikke sårbare, har ingen erfaring<br />
med at det er noen der som møter deres behov.<br />
Dette kan vi se på større barn og ungdommer som har<br />
forstyrrelser i tilknytningssystemet. Om vi ser nøye, ser vi<br />
at de verken avviser eller kommer oss i møte, men de kan<br />
stivne når de blir redde. Men fortsetter ofte å leke, gjøre<br />
det de holder på med. Mens deres egentlige behov er at<br />
noen skaper trygghet, tilbyr relasjon. De har erfart at det<br />
ikke er trygghet der når de trenger den, de er nødt til å<br />
stole på seg selv. Dette er krevende – for barnet er både i<br />
alarmberedskap og redd, med et tilknytningssystem som<br />
ikke fungerer som det skal.<br />
Relasjonen leger<br />
– Bruce Perry snakker om at traumet skaper isolasjon.<br />
Veien til helhet går gjennom relasjon. Barn utsatt for vold,<br />
overgrep, omsorgssvikt eller neglekt er ofte forstyrret i<br />
evnen til å knytte relasjoner til andre. Det viser seg ofte enten<br />
ved at de trekker seg helt tilbake eller ved at de sluker<br />
andre med hud og hår. Om vi ikke går veien gjennom integrering<br />
av ubehagelige følelser, kan barnet heller ikke nyttiggjøre<br />
seg relasjonen. Og uten relasjon, ingen trygghet.<br />
Det er derfor jeg nå oppfordrer hjelpere og fagpersoner til<br />
å være årvåkne i forhold til hvordan vi skaper opplevd trygghet<br />
for barnet. Vi MÅ bruke tid på dette. Usunne relasjoner<br />
leger ingen. Det er tryggheten i relasjonen som inviterer<br />
til integreringsarbeid av det voldsomme, det vonde – det til<br />
nå, uhåndterlige, sier faglederen ved RTVS Sør.<br />
“Det kan være forvirrende for traumatiserte<br />
barn og unge når den gryende<br />
tryggheten i relasjon med en voksen<br />
bringer fram følelser som er vanskelige<br />
å forstå.”<br />
Da trenger barn og unge voksne som er tilstede, har tid,<br />
skaper trygghet, gir vennlighet igjen og igjen, prøver å forstå<br />
og er sensitive. Den voksne er oppmerksom på de<br />
villedende signalene og prøver å lese de underliggende<br />
behovene. SE BARNS BEHOV, det er noe annet enn å se<br />
barns atferd, oppfordrer fagleder Heine Steinkopf.<br />
Hjelper, kjenn deg selv<br />
Steinkopf understreker at den voksne som verktøy i møtet<br />
med traumatiserte barn, må kjenne seg selv, kjenne sine<br />
egne sårbarheter, sine styrker og ha evne å regulere seg<br />
selv.<br />
– Har du hatt et smerteuttrykk som for eksempel aggressivitet<br />
i 40 år, er det repetert tusenvis av ganger slik at<br />
de hjernebaner som er involvert er veldig godt innarbeidet.<br />
Å skulle endre på det som voksen hjelper, vil innebære å<br />
stille seg i en SÅRBAR situasjon. Der skamfølelsen kan<br />
være sentral. Du må hilse skammen velkommen og gjøre<br />
deg til venn med den. Hvis ikke du kjenner på egen sårbarhet,<br />
kan du ikke være en reguleringsstøtte eller en god<br />
hjelper. Uregulerte barn og unge trenger regulerte voksne.<br />
Og regulerte voksne våger sårbarhet og erfarer styrken i<br />
den, Sårbarhetsevnen er viktigere enn evne til selvkontroll<br />
når du skal være en reguleringsstøtte for sårbare barn og<br />
unge, fastslår fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.<br />
Tekst: Eva Dønnestad<br />
“Lek, lekenehet og tilstedeværelse<br />
er livsnødvendig for barns<br />
hjerneutvikling og avgjørende for<br />
voksnes mulighet til endring.”<br />
“Når vi leker skrur<br />
vi av den delen<br />
av hjernen som<br />
evaluerer oss selv<br />
og andre.”<br />
Heine Steinkopf
29<br />
Kronikk<br />
«Det er farligere å<br />
falle ut av mors tanke<br />
enn av mors fang»<br />
Vær der når barnet søker kontakt<br />
“Alle barn trenger sensitive voksne<br />
som «svarer når de ringer».<br />
Trygge barn vil fortsette å<br />
ringe, ganske lenge, selv om<br />
en person ikke svarer. De har<br />
erfaring med å bli hørt og tatt<br />
hensyn til og forventer derfor<br />
å få et svar.”<br />
Vær påkoblet barna<br />
Det avgjørende omsorgsklimaet<br />
«Hei, jeg heter iPhone. Jeg er trygt tilknyttet min omsorgsperson.<br />
Hun kommer med en gang jeg gir lyd, hun går aldri<br />
fra meg, og vi samspiller hele dagen. I tillegg er jeg godt<br />
forsikret!» Som omsorgspersoner trenger vi selvsagt å være<br />
påkoplet den store verden, men først å fremst trenger barna<br />
at vi er påkoplet dem. De trenger at vi er tilstede både fysisk<br />
og mentalt. God omsorg og en trygg tilknytning er den beste<br />
livspolise du kan tegne for ditt barn. Gode omsorgsbetingelser<br />
er preget av trygghet, stabilitet og hensyn til barnets behov<br />
for beskyttelse. Barn som vokser opp i et klima der disse<br />
faktorene er tilstede, vil oppleve seg forstått og respektert.<br />
Gjennom et gjensidig og respektfullt samspill der den voksne<br />
responderer på barnets signaler og behov, utvikles en trygg<br />
base for barnet. Denne trygge basen hjelper barnet til å regulere<br />
følelsene sine og barnet får tillit til at andre mennesker<br />
vil det vel. Vi kan si at dette omsorgsklimaet er preget av<br />
godhet, forutsigbarhet og klarhet.<br />
Dårlig omsorgsklima<br />
“Et dårlig omsorgsklima oppstår når den<br />
trygge basen blir utrygg, når de voksne ikke<br />
responderer adekvat på barnets behov og<br />
barnet ikke får sine grunnleggende trygghetsbehov<br />
dekket i sine første leveår. “<br />
Når barnets omsorgsklima over tid er preget av utrygghet,<br />
kaos og utydelighet, kan det føre til kompleks traumatisering.<br />
Vi må ha et ekstra vaktsomt blikk mot de barna som lever i et<br />
konstant dårlig omsorgsklima og som blir utsatt for gjentatte<br />
traumer over lang tid, av dem som skulle beskytte dem. De<br />
er mange og det er et folkehelseproblem.<br />
Barn tåler en storm men blir syke av dårlig klima<br />
Små barn er avhengig av den voksnes blikk, det gode, regulerende<br />
og støttende blikket, mange ganger om dagen. Et<br />
barns liv er bygd opp av alle øyeblikkene hver eneste dag.<br />
Det betyr ikke at barn ikke tåler å måtte vente, bli tilsidesatt<br />
eller få korrigering, tvert imot, men det skal være unntaket,<br />
ikke regelen. Barn flest tåler en storm, men de blir syke av å<br />
leve i et dårlig klima.<br />
Omsorgsnæring og sosiale medier<br />
Så var det iPhonen, da. Eller sosiale medier generelt. Neida,<br />
bruk av disse fører ikke til kompleks traumatisering, men de<br />
stjeler omsorgsnæring fra mange barn. De stjeler hverdagsøyeblikkene,<br />
de stjeler tiden. De stjeler mulighetene for å<br />
være helt ekte og autentisk tilstede sammen med barnet.<br />
Vi må være der og respondere i det gylne øyeblikket barnet<br />
inviterer oss til «samtale». Er vi ikke oppmerksomme, forsvinner<br />
muligheten. Barnet tolker og husker signaler vi sender.<br />
F.eks: Opptatt- prøv igjen senere (legg igjen beskjed etter pipetonen).<br />
Skjer dette tilstrekkelig mange ganger vil barnet<br />
lagre denne informasjonen som en forventning og slutte å<br />
forsøke å opprette kontakt (ringe deg).<br />
På smarttelefonen er det vi som bestemmer hva og<br />
hvordan noe skal lagres. Barnet bestemmer selv, helt fra<br />
fødselen, hvilke forventningene til deg som lagres. Erfaringen<br />
fra det første samspillet, tas med inn i møte med<br />
nye mennesker. De tolker nye mennesker ut fra hvordan<br />
de forventes å bli møtt eller ikke bli møtt.<br />
Utrygge og omsorgsviktede (komplekst<br />
traumatiserte) barn ringer bare en gang.<br />
Kanskje to hvis du er heldig. Hvis du ikke<br />
svarer da, ringer de kanskje ikke igjen. De har<br />
fått bekreftet deres tidlige erfaring av å bli ignorert,<br />
oversett og ikke hensyntatt. Selvfølgelig<br />
svarer de ikke når JEG ringer. Det kan føles utrygt<br />
å gjentatte ganger bli oversett.<br />
Bath (2015) hevder at trygghet, relasjoner og mestring er<br />
fundamentalt for positiv utvikling. Det er også disse tre<br />
viktige områdene man må sette inn ekstra ressurser på<br />
hvis det først har oppstått skjevutvikling.<br />
Kompleks traumatisering<br />
Kompleks traumatisering involverer som regel en situasjon<br />
der omsorgsgiveren grunnleggende sett, og over tid,<br />
ikke er inntonet mot barnets behov. Barnet må da trygge/<br />
trøste seg selv og selv finne måter å regulere følelsene<br />
sine på (Nordanger 2011).<br />
Traumefeltet har lenge vært opptatt av følgene av traumatiske<br />
enkelthendelser. I litteraturen blir det ofte referert til<br />
som «single trauma» eller «type 1 traume. (Briere, Kaltman<br />
& Green, 2008) Eksempler på slike traumatiske belastninger<br />
kan være dødsulykker, overfall, ran og andre katastrofer.<br />
Etter hvert har søkelyset i økende grad blitt rettet mot<br />
konsekvensene av gjentatte eller vedvarende traumatiske<br />
belastninger som skjer i mellommenneskelige relasjoner,<br />
også referert til som «type 2 trauma» eller «komplekse<br />
traumer» (Nordanger 2011).<br />
Eksempler på erfaringer som kan være komplekst traumatiserende<br />
er blant annet familievold, seksuelt misbruk<br />
og grov omsorgssvikt. Nordanger 2011 hevder at en av årsakene<br />
til dreiningen av fokus har vært befolkningsstudier<br />
som viser at komplekse traumatiske belastninger er vanligere<br />
enn antatt, og i sum kan antas å utgjøre en større<br />
trussel mot folkehelsen enn traumatiske enkelthen-delser.<br />
Han viser blant annet til ACE studien, Adverce childhood<br />
experience (Filetti et al 1998) og (van der Kolk & Pynoos,<br />
2009) som refererer til forekomstene fra det landsomfattende<br />
kliniske nettverket National Child Traumatic Stress<br />
network (NCTSN). Det viser forekomster opp mot 50% av<br />
seksuelle overgrep, vold i hjemmet eller omsorgssvikt i<br />
risikopopulasjoner. Familievold, seksuelt, emosjonelt ogfysisk<br />
misbruk fører alle til et klima som åpner opp for nye<br />
krenkelser. Omsorgssvikt er mye mer enn bare svikt av<br />
omsorgen, det er svikt i muligheten til å beskytte og støtte<br />
barnet når behov for støtte oppstår. Teague (2013) viser<br />
til en studie av Spinazzola et al (2003) som viser at 77,6<br />
% av barna som var utsatt for traume var utsatt for gjentatte<br />
traumer.<br />
Vær tilgjengelig<br />
Mange forhold kan bidra både i positiv og negativ retning<br />
for barnets utvikling og opplevelse av å bli sett. Et<br />
av disse viktige områdene er tilgjengelighet og respons<br />
fra omsorgsgiver. Det er mange konkurrerende<br />
elementer som stjeler<br />
oppmerksomhet som går ut over<br />
omsorgspersonens mulighet til<br />
å være responsiv, tilgjengelig og<br />
sensitiv. Hyppig bruk av smarttelefon<br />
og sosiale medier er en<br />
slik faktor.<br />
Tone Weire Jørgensen, Seniorrådgiver<br />
RVTS Sør
30<br />
31<br />
Lisa vet at hjelpere må arbeide med seg selv, regulere og<br />
integrere sine egne følelser og opplevelser for å kunne<br />
være til stede for andre. Noe av det første Lisa fremhever<br />
før hun deler sin fortelling er:<br />
“Hjelpere, fagpersoner med egne erfaringer<br />
av vold eller omsorgssvikt, må<br />
være ekstra bevisst på egne triggere og<br />
sårbarheter.”<br />
De må klare å regulere seg selv og hele tiden arbeide med<br />
veier til helhet slik at følelser og opplevelser integreres.<br />
DA tror jeg vi kan bli gode hjelpere for barn og unge som<br />
har vært utsatt for vold og omsorgssvikt. Da kan erfaringene<br />
bidra til at vi kanskje noen ganger til og med bedre<br />
kan forstå, sier Lisa, som er vernepleier med etterutdanning<br />
i rehabilitering.<br />
Grupper for voldsutsatte kvinner<br />
Lisa er opptatt av at de fleste følelser og erfaringer i livet<br />
kan integreres gjennom bevisst helingsarbeid. Alle erfaringer<br />
kan gi mulighet for økt innsikt og vekst. Hun har selv<br />
brukt de siste årene til å bygge seg opp etter at hun var<br />
utsatt for grov vold fra hun var 33 til 36 år gammel. Årene<br />
lagde sår som det har tatt lang tid å lære seg å leve med.<br />
– Jeg trodde ikke jeg skulle overleve. Jeg trodde jeg hadde<br />
mistet meg selv. Men jeg fikk delta i gode grupper for<br />
kvinner utsatt for vold. Disse gruppene pluss støtte fra<br />
“Vi må lære fagpersoner og<br />
helsepersonell å spørre.”<br />
Når fagpersonen<br />
har opplevd vold<br />
Lisa (48) er barnefaglig ansvarlig på et krisesenter. Lisa har vært utsatt for grov partnervold. Lisa<br />
er en trygg voksen for barn som har opplevd vold.<br />
familie, venner og først og fremst egeninnsats, har gjort<br />
at jeg i dag har et godt liv der jeg setter stor pris på jobben<br />
min som barnefaglig ansvarlig på et krisesenter.<br />
Lisa vet også at hun kan bli trigget i møte med fortellingene<br />
til barn som opplever vold, og hvor viktig det er å kjenne<br />
og erkjenne sine egne sårbarheter og klare å regulere seg<br />
selv.<br />
– Når jeg klarer det, kan jeg kanskje bli en ennå bedre<br />
hjelper i møte med disse barna enn jeg ville vært uten<br />
mine vondeste erfaringer, sier Lisa.<br />
Volden forandret alt<br />
Lisa var en glad og aktiv kvinne. Flere år med vold forandret<br />
henne. Hun ble redd. De siste årene har hun arbeidet for<br />
å integrere det hun har vært utsatt for, for å kunne hjelpe<br />
andre. Lisa er i dag barnefaglig ansvarlig på krisesenteret<br />
i Trondheim. Hun skal møte, forstå og skape trygghet for<br />
barn som har opplevd vold i nære relasjoner.<br />
Lisa vet mye om hvordan det er å gå fra å kjenne seg<br />
sterk, glad og ha regi på livet, til å bli helt utslitt og føle at<br />
en har lyst til å dø. Før Lisa møtte voldsutøveren var hun<br />
en glad kvinne, alenemor med en gutt på tre år, vernepleierstudent<br />
med nær kontakt med familie og en stor vennekrets.<br />
Hun var glad i idrett og spilte håndball. Etter tre år<br />
i et voldsregime, kjente hun ikke seg selv igjen. Det gjorde<br />
heller ikke venner og familie.<br />
– Jeg var konstant redd. Jeg ble utsatt for både psykisk,<br />
fysisk og seksuell vold. Det var det å leve i et voldsregimet<br />
som gradvis forandret meg. Fra trygg til redd. Fra selvsten-<br />
dig til fullstendig under hans vilje og ønsker. Fra glad til<br />
trist. Fra sosial til isolert, forteller Lisa.<br />
Kontrollerte alt<br />
Han var sjarmerende og virket beskyttende i starten, men<br />
det gikk ikke mer enn et par uker før han begynte å kontrollere<br />
hvem Lisa skulle treffe og snakke med. Hun opplevde<br />
Rune som usunt sjalu.<br />
– Når vi var ute blant folk, holdt han rundt meg hele tiden.<br />
Jeg synes det var litt rart, men fint på samme tid.<br />
Glad du spør direkte<br />
De hadde ikke vært sammen mange ukene før volden<br />
eskalerte.<br />
– Slo han deg?<br />
– Å, sier Lisa, og puster litt ekstra<br />
sakte inn. – Jeg er så glad du spør<br />
direkte, det er det nesten ingen<br />
som gjør, verken av familie eller<br />
venner. Jeg glemmer nesten hva<br />
han gjorde – og alt blir like ille –<br />
ord og slag. Du blir så redd at du<br />
nesten forsvinner. Jeg gikk inn i<br />
en please-rolle og prøvde å gjøre<br />
alt til det beste for ”Rune”, trøste,<br />
tilpasse, tjene, hjelpe, forstå. Etter<br />
hvert skjønner du at ingenting<br />
hjelper. Frykten forsvinner ikke.<br />
Mellom voldsepisodene er du like<br />
redd. Men ja, han slo.<br />
– Husker du første gang?<br />
– Ja. Det var på bursdagen min.<br />
Jeg måtte avlyse og si at de vennene<br />
jeg hadde invitert ikke kunne<br />
komme.<br />
– Husker du hvordan du reagerte<br />
da han slo?<br />
– Jeg kjente på en redsel jeg aldri før<br />
hadde kjent på, men i stedet for å gå, ble jeg bare ennå<br />
mer omsorgsfull og følte jeg måtte være snill og passe<br />
på han.<br />
Løgner og dekkoperasjoner<br />
Lisa hadde ramlet under slaget og slått hodet i sengegavlen.<br />
Hun fikk merker og hovnet opp. Hun husker<br />
ennå skammen mandagen etter da hun møtte de andre<br />
i klassen. Hun husker hun ringte vennene som egentlig<br />
var invitert i bursdagen og beklaget. Hun fortalte ikke den<br />
egentlige grunnen. Men venner og medstudenter begynte<br />
å skjønne at noe var galt. De mente hun kanskje burde<br />
komme seg ut av det forholdet.<br />
– Her begynte løgnene. Dekkoperasjonene. Han hadde<br />
fullstendig kontroll på meg. Noen ganger var et blikk nok.<br />
Eller et spark i leggen. Eller han kunne holde hardt rundt<br />
meg når vi skulle gå til kantina, jeg trippet ved siden av.<br />
Jeg skjønte ikke da at min egen vilje var i ferd med å forsvinne,<br />
sier Lisa. Det ble verre og verre. Rune slo hodet<br />
hennes i veggen på en fest. Lisa skjønte at folk skjønte at<br />
hun ble utsatt for vold av partneren sin.<br />
– Jeg mistet all bestemmelsesrett over min egen kropp.<br />
Stressnivået var skyhøgt og kroppen i konstant alarmberedskap.<br />
Jeg prøvde alt jeg kunne å balansere min oppmerksomet<br />
mellom sønnen min og han, ellers ønsket jeg<br />
ikke oppmerksomhet fra omgivelsene, forteller Lisa.<br />
Når skammen blir for stor<br />
– Men hva gjør vi mennesker? Når avmakten blir for stor?<br />
Når skammen blir for stor? Når blåmerkene er for store<br />
og for mange, undrer Lisa. Jo, jeg dekker over, kler meg<br />
i den fineste kjolen og forsøker å ta på et smil for å gå<br />
til min søsters bryllup. Om ikke de hadde skjønt det før,<br />
skjønte de det nå. Hele familien. Det gikk ikke mange<br />
ukene før mamma og pappa var på døra mi: ”Kom, Lisa.<br />
Nå blir du med hjem til oss. Nå må du bryte og bygge deg<br />
opp igjen.”Hadde ikke foreldrene mine kommet og hentet<br />
meg, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, sier Lisa.<br />
Kvinnegrupper i Kristiansand<br />
Etter noen dager hos foreldrene for å roe seg ned, flyttet<br />
Lisa og sønnen som da var 6 år, inn til søsteren hennes.<br />
Etter hvert fikk de seg ny egen leilighet. ”Rune” forsøkte
32<br />
33<br />
flere ganger og på ulike måter, å få tak i henne, men etter<br />
hvert flyttet Lisa til Sørlandet og bodde der fem år. Lisa<br />
fikk en datter som i dag er seks år, før hun vendte tilbake<br />
til Trøndelag i 2010. På Sørlandet ble Lisa med i en kvinnegruppe<br />
for kvinner utsatt for vold. To ansatte ved RTVS<br />
Sør var med og tilrettela i disse gruppene. Ragnhild Leite<br />
og Heine Steinkopf kom til å bety mye for Lisa.<br />
– Gruppene betydde kjempemye for meg. Jeg fikk satt ord<br />
på ting og vokste på det. Jeg lærte å ta regi i eget liv:<br />
”Dere tuller ikke med meg”. Jeg gjenvant troen på meg<br />
selv, min selvfølelse, rettet ryggen, fikk satt ord på mye,<br />
men også hjelp til å finne ressursene og gleden min igjen,<br />
sier Lisa takknemlig. Hun tror også den gode og trygge oppveksten<br />
har gitt henne økt motstandskraft og bidratt til at<br />
hun klarte å overleve og komme seg styrket ut av det hun<br />
kaller traumatiske opplevelser i et voldsregime.<br />
Sønnen<br />
– Sønnen din var mellom 3 og 6 år da du ble utsatt for<br />
vold. Hvordan merket han det, tenker du?<br />
– Han så aldri ”Rune” slå meg, men han merket at jeg var<br />
redd og dekket over.<br />
Lisa begynner å gråte når hun tenker på hvem hun var i<br />
disse tre årene.<br />
– Sønnen min så en mor som stadig hadde gips. Han<br />
spurte, men fikk ikke svar. Han så en redd mor, og jeg<br />
som skulle være til stede for begge for å unngå konflikter,<br />
ønsket å beskytte sønnen min. Jeg var ingen god mor å<br />
speile seg i for et lite barn. Jeg fulgte opp på alle vis, man<br />
forsøker nesten å overkompensere. Men jeg bar en maske<br />
– og barn trenger ikke masker. De trenger ikke redde voksne<br />
rundt seg, men trygge voksne. Når jeg dekker over<br />
med smil, speiler barnet dette og dekker over med smil.<br />
Det er trist og tenke på at vi var en mor og et barn som<br />
dekket over med smil, i stedet for skulle jeg ordnet opp<br />
og møtt min egen smerte og klart å møte hans. Dette er<br />
vondt for meg den dag i dag. Dette har satt spor i sønnen<br />
min. Han er i dag 17 år. Han har det fint på mange vis.<br />
Men han har også slitt psykisk. Med angst.<br />
– Hva sier sønnen din om disse årene i dag?<br />
– Han husker dem. Han har vel noe av meg i seg. Han er<br />
omsorgsfull. For snill. Han bryr seg om andre og glemmer<br />
sine egne behov. Det er ikke bra i lengden.<br />
– I dag arbeider du med å møte og hjelpe barn som opplever<br />
vold, hva gjør vold med barn?<br />
– Den gjør barn redde. Derfor er jeg opptatt av at barnet<br />
skal bli sett og hørt like mye som mødrene/fedrene. Når<br />
mor er i et voldsregime, er barna også en del av dette.<br />
Barns behov forsvinner. Jeg er opptatt av å få frem barns<br />
følelser og barns behov. Når de kommer til krisesenteret<br />
er barna like mye i en krise som moren. Jeg forklarer at<br />
det ikke er barnas feil. Spør. Lytter, lar dem fortelle. Noen<br />
av de større barna blir glad for å høre at det er en grunn til<br />
at du har det sånn du har det. At du ikke klarer å konsentrere<br />
deg på skolen, ikke sover godt og er redd. Barn må<br />
også få vite at vold er galt. Denne informasjonen bør inn<br />
tidlig, helst i barnehagene.<br />
Lisa forklarer at hun synes det er sårt å møte en del av<br />
barna og tenke på at hennes egen sønn også levde i et<br />
voldsregime.<br />
– Men jeg har aldri snakket om volden med sønnen min,<br />
sier Lisa stille. – Der burde jeg kanskje gjøre, men det<br />
er vanskelig. Vil ikke at han skal høre om de mest nedverdigende<br />
episodene i livet mitt. Kanskje det kan bli et<br />
utgangspunkt for en samtale at han leser dette intervjuet?<br />
Undrer hun.<br />
Å snakke om vold<br />
– Vi må lære fagpersoner og helsepersonell å spørre. Ingen<br />
av de profesjonelle jeg møtte spurte om jeg var utsatt<br />
for vold. Når det nærmest er helt oppe i dagen at<br />
en person er utsatt for vold, må helsepersonell spørre,<br />
understreker Lisa og legger til at de fleste later som om de<br />
ikke ser. På den måten er de med på å gjøre voldsutøver<br />
usynlig også. Jeg ønsker meg lærere som spør når de ser<br />
elever som har det vondt eller som plutselig forandrer<br />
væremåte. Barn ønsker å bli sett og tatt på.<br />
“Barn trenger voksne som er direkte,<br />
som viser at de bryr seg.”<br />
Som spør: Hvordan har du det hjemme? Hvordan er det<br />
å være deg der? Og om et barn åpner seg og forteller<br />
om omsorgssvikt, vold eller overgrep, har du meldeplikt.<br />
Koble på helsesøster, ring krisesenter, ring barnevern.<br />
– Hva hadde du trengt da du hadde det som verst?<br />
– Jeg hadde trengt noen som spurte direkte: Slår han<br />
deg? Hva kan jeg gjøre for deg? Hva trenger du?<br />
Selv om du blir avvist, så fortsett. Selv om jeg sa: Jeg klarer<br />
meg selv, ikke bland dere. Så hørte jeg. Lisa anmeldte<br />
volden. ”Rune” ble ikke dømt, men Lisa fikk erstatning<br />
og opplevde seg trodd. Hun oppfordrer alle til å anmelde.<br />
I dag er Lisa gift med det hun kaller verdens beste mann.<br />
Lever med sine to barn og sin nye manns to barn. Begge<br />
er barnefaglig ansvarlige på to ulike arbeidssteder og<br />
deler også faglige erfaringer. Hun er takknemlig for<br />
jobben på Krisesenteret og stortrives med arbeidet. Lisa<br />
går fremdeles i behandling og får veiledning, nettopp for<br />
å klare å være profesjonelt til stede for barn, unge og<br />
voksne på Krisesenteret.<br />
– Jeg er kanskje mer bevisst enn de som ikke har lært å<br />
jobbe med seg selv og hva de blir trigget av. Jeg er sårbar,<br />
men dyktig i jobben min. Alle har jo noe, sier Lisa.<br />
Tekst: Eva Dønnestad<br />
jeg tror<br />
jeg kan komme<br />
i skade<br />
for<br />
å støtte<br />
deg<br />
så mye<br />
at du velter<br />
Trygve Skaug
kort&godt<br />
Barn skal ikke tilpasse<br />
seg, men utvikle seg<br />
– Voksnes trang til perfeksjon, gjør barn usikre<br />
og redde, sier Jesper Juul til RVTS Sør.<br />
Den kjente familieterapeuten, avisspaltisten og forfatteren,<br />
spesielt kjent for boken, “Det kompetente<br />
barnet”, slutter aldri å bry seg om barns beste.<br />
– Etter min erfaring er det den største utfordringen<br />
til alle tider og i alle kulturer - å ville og kunne utvikle<br />
sin fag-personlige kompetanse i samspill med barn.<br />
Voksnes trang til perfeksjon og tro på at det korrekte er<br />
det riktige, gjør barn usikre og redde.<br />
– Hva er det viktigste voksne som arbeider med barn og<br />
unge må være og gjøre for å møte barns behov?<br />
– Først må man bruke sine øyne og ører og ta det barn<br />
sier, og er, på alvor. Dernest må man bruke sin empati<br />
for å utvikle sin kjennskap til nettopp dette barnets<br />
perspektiv. Ikke eksperters fortolkning av et generelt<br />
barneperspektiv. Når det er på plass, er det klart for<br />
å inkludere systemets perspektiv i det omfang det er<br />
mulig. Husk at barn ikke er kommet til verden for å<br />
tilpasse seg, men for å utvikle seg, sier Jesper Juul.<br />
RVTS Sør vil i tiden framover stille to-tre spørsmål til<br />
ulike fagpersoner om hva de synes er utfordringen for å<br />
møte barn og unges behov i dag, og hvordan voksne må<br />
være og hva de må gjøre for å møte disse behovene.<br />
Hva når det mørke<br />
er en del av oss?<br />
– Vi søker stadig å omsette kompleks kunnskap<br />
til språk som gjør at flere forstår. Kunnskap<br />
må ut i praksis - vi ønsker å bidra til dette, sier<br />
formidlingsleder Eva Dønnestad og fagleder Heine<br />
Steinkopf<br />
Ubearbeidede traumer eller tap kan bli trigget på en måte<br />
som gjør at vi føler vi gjenopplever det vonde som skjedde,<br />
her og nå. Det kan være en lukt, en stemme, en stemning,<br />
et sted, en berøring som kan trigge oss. Det kan føles<br />
overveldende, forvirrende og til og med skremmende.<br />
Vi blir satt i alarmberedskap i en situasjon som ikke er<br />
truende, på samme måte som vi ble satt i alarmberedskap<br />
i den situasjonen som VAR truende. Å forstå hva som<br />
trigger og hvorfor det trigger oss, å sette ord på minner,<br />
skadelig tilknytning og navnsette hvilke gode og dårlige<br />
mestringsstrategier vi velger, kan være starten på en<br />
helende prosess. Illustrasjon: Fra Dr.Dan Siegels website.<br />
Verdsatt<br />
når du hviler<br />
Tenk å bli verdsatt når du hviler. Når du ikke orker noen<br />
ting. Livet er en veksling mellom å stå på og å hvile.<br />
Barn og unge trenger ikke bare støtte til å prestere og<br />
takle. De trenger også voksne som hjelper dem å hvile.<br />
Da fremmer vi: Jeg er glad i deg sånn som du er. I ulike<br />
faser. Jeg verdsetter deg ikke bare for alt du gjør, men<br />
alt du er. HVEM KAN IKKE HA BEHOV FOR DET? Å legge<br />
seg i en hengekøye og lukke øynene og være omgitt av<br />
mennesker du er trygg på vil deg vel.<br />
Tekst: RVTS Sør. Illustrasjon: Dr.Dan Siegels website.<br />
“Det er helt avgjørende å kunne leke<br />
og le sammen. Det er sånn vi skaper<br />
relasjoner.”<br />
Ingunn Lyngset Holme<br />
8500<br />
følgere på<br />
Facebook<br />
RVTS Sør gikk på Facebook i november 2015. På<br />
under et år, har vi fått 8500 følgere. Vi legger ut en<br />
stor mengde egenproduserte saker, og saker som<br />
underbygger vårt oppdrag og våre verdier. Vi når bredt<br />
ut – og opplever et stort engasjement rundt sakene.<br />
Mange deler og stadig flere gir også tilbakemeldinger<br />
på at dette er relevant for dem i arbeidet. Både for<br />
deres faglige og menneskelige utvikling.<br />
Det er kommunikasjonsleder som er ansvarlig for<br />
sakene som legges ut i samarbeid med fagleder.<br />
Følgerne er både miljøterapeuter, lærere, psykologer,<br />
leger, studenter, ansatte som arbeider med<br />
flyktninger og enslige mindreårige, sosionomer,<br />
barnehageansatte, organisasjonsansatte, ledere med<br />
mer. Dette er blitt en god kommunikasjonskanal som<br />
treffer målgruppene våre og dermed også en viktig del<br />
av vårt formidlingsoppdrag med å både nå ut til ansatte<br />
i tjenestene og folk flest.<br />
«Emil är er rar liten gosse och<br />
vi älskar honom precis som<br />
han är», sa hon. Emil i Lönneberga, 1963<br />
www.vel-kommen.no<br />
RVTS Sør lanserer i dag sin nye webside som fremmer velkommen som holdning og verdi i møte med<br />
nye flyktinger og de som allerede er her.<br />
Denne siden er primært til alle dere som møter flyktninger i jobb, men alle dere som ønsker å si velkommen til alle<br />
disse menneskene kan også få inspirasjon på denne siden. På siden finnes fagartikler, fortellinger og intervjuer som<br />
belyser både utfordringer og muligheter i møte med flyktinger og asylsøkere. Vi siterer Paul Leer Salvesen som møtte<br />
Papa Stratis på Lesvos som var med på å organiserte mottaket av over 300 000 flyktninger som har vært innom Lesvos<br />
det siste året. Leer-Salvesen spurte: hvorfor gjør dere dette? Papa Stratis svarte: “Fordi de kommer”
36<br />
37<br />
– Les og jobb mindre, lek mer. Lek er en tilstand som du kan ha med deg i alt du gjør - en tilstand<br />
som ungdom må få tilbake, sier psykologspesialist Anette Andersen, RVTS Sør.<br />
Psykologspesialisten sprer et viktig faglig og menneskelig<br />
budskap til ungdom som leser og leser eller jobber og jobber.<br />
Ungdom som skal mestre på alle arenaer. Som skal<br />
være en god venn, god kjæreste, være veltrent, spise<br />
sunt og helst gjøre det best på skole og i jobb.<br />
– Stopp opp litt. Gi deg tid til å slappe av, lov til å feile<br />
og ikke gjøre alt du burde, hvile og være leken. Vi voksne<br />
må gi unge lov til å leke mer. Vi stopper ikke å være lekne,<br />
men vi stopper å leke fordi vi har gjort lekenhet til noe<br />
som vi skammer oss over.<br />
“Tilstanden lekenhet betyr ikke å leke<br />
en lek, men mer gjøre noe av lyst,<br />
gjøre ting man ler av, være sammen<br />
med mennesker en kan<br />
ha det gøy med.”<br />
– Barn og unge må oppmuntres til å gjøre<br />
mer av det som er mindre viktig, mindre<br />
seriøst enn det å jobbe eller å drive på med<br />
skolearbeid. Nettopp fordi det er nødvendig<br />
for ikke å slite seg ut eller drukne i prestasjonskravene,<br />
sier Andersen.<br />
Oppslukt av øyeblikket<br />
Andersen mener det å løfte fram leken kan være løsningen<br />
for en kultur med fokus på prestasjons-måloppnåelse<br />
både på skole og fritid.<br />
– Med lek mener vi å være i en aktivitet som gir en tilstand<br />
der man er oppslukt av øyeblikket. Leken er ikke noe mål,<br />
lek er en aktivitet for aktivitetens skyld. Læring av sosial<br />
kompetanse er ikke et mål, det er i så fall en sekundær<br />
effekt. Lekenhet er å være engasjert i noe. Fordi leken er<br />
lystbetont og frivillig, ikke fordi vi burde noe, eller skal ha<br />
fokus på å lære noe eller prestere noe, sier psykologspesialist<br />
Andersen.<br />
Mindre fokus på flinkhet og utseende<br />
Lekenhet gir allikevel en følelse av mestring for alle som<br />
er i denne tilstanden fordi lek ikke har noe mål. Derfor<br />
blir vi mindre opptatt av å ha fokus på oss selv « jeg må<br />
være flink”, “jeg må se bra ut”. I noen former for lek kan<br />
en til og med være en annen enn seg selv, for eksempel<br />
gjennom å fantasere. Å glemme seg selv, glemme å måle,<br />
vurdere og prestere – det er det som skjer når vi er i lekenheten.<br />
Vi blir heller ikke opptatt av å måle andre. Det er<br />
en tilstand der vi er som vi er, og vi kan le og kjenne<br />
engasjement, understreker psykologspesialist<br />
Anette Andersen.<br />
Hun understreker også at vi gjennom lek kan<br />
føle oss koblet på andre, kjenne at vi hører<br />
til. ”De andre liker meg, og jeg liker dem.”<br />
Ha det gøy!<br />
– Barn og unge er slitne. De kjenner på skam<br />
dersom de ikke ER alt de burde være eller benytter<br />
alle muligheter de har. Unge mennesker trenger<br />
fri fra krav og regler, retningslinjer og press. LEK ER IM-<br />
PROVISASJON. Å bade sammen, spille fotball, snakke tull<br />
og tøys, gjøre noe som er lystbetont, dra på tur, ut i natur,<br />
skravle på kafe – alle må finne ut på hvilke måter de klarer<br />
å gripe øyeblikket og ha de fint. Lek er å ha det GØY.<br />
Unge trenger å høre at de får lov til å ha det gøy. Lek er<br />
en tilstand ungdom må få tilbake, sier Anette Andersen,<br />
RVTS Sør.<br />
Tekst: Eva Dønnestad
38<br />
39<br />
God integrering, HVA er det?<br />
– Når mennesker møter hverandre med en positiv nysgjerrighet på hvem er du?, heller enn å<br />
ty til kategoriseringer om oss og dem, kan vi oppnå en god integrering, sier Guro Westgaard,<br />
seniorrådgiver, RVTS Sør.<br />
Guro har også lang erfaring fra arbeid med flyktninger<br />
og enslige mindreårige asylsøkere, blant annet som avdelingsleder<br />
for en bolig. Hun vil bidra til å møte alle som<br />
likeverdige mennesker der jakten på likheter er mer fremtredende<br />
enn jakten på forskjeller.<br />
– Ofte begynner vi å kategorisere hverandre: Der ser jeg<br />
en flyktning, en pensjonist, en student, en rusmisbruker.<br />
”Tenk om vi kunne bli mer bevisste på<br />
å møte hverandre som de vi er i det<br />
aktuelle øyeblikket.”<br />
– Det kan for eksempel være å møte en far som er med<br />
sin sønn på første skoledag, en datter på lekeplassen,<br />
en kunde i en klesbutikk, en pasient hos legen, en<br />
mor på helsestasjonen, en fotballspiller på trening, en<br />
arbeidssøker på NAV, en forbipasserende på gata. På<br />
den måten kan vi være med å bygge et inkluderende<br />
fellesskap, der likhetene mellom mennesker blir viktigere<br />
enn forskjellene og der forskjeller er noe naturlig. Alle vet<br />
noe om hva en mor er eller hva en nabo er. Verden består<br />
av mennesker.<br />
Tilhørighet<br />
– Å møte hverandre med uhensiktsmessige kategoriseringer<br />
skaper distanse. Å møte hverandre som likeverdige<br />
mennesker skaper nærhet. Som igjen skaper tilhørighet,<br />
et av våre grunnleggende behov, understreker Westgaard.<br />
Dette vil være med på å gi gode vekstvilkår for aktiv deltagelse<br />
i samfunnet og opplevelsen av å ha en meningsfull<br />
hverdag, som er viktige momenter i integrering. Og det må<br />
bygge på en gjensidighet. Jeg møtte en gang en ung mann<br />
som sa: ”De fortalte meg at alle dørene er åpne for meg<br />
her i Norge, men det var vanskelig helt alene, for ingen<br />
hjalp meg og finne nøklene.”<br />
Velkommen<br />
Guro tror god integrering kan starte med et ”Velkommen”<br />
fra oss som allerede er her.<br />
– For meg bygger det på likeverd som verdi. I handling kan<br />
det vises gjennom et vennlig blikk til en forbipasserende<br />
i gata, et smil på butikken, framsnakking av en ny nabo,<br />
en bursdagsinvitasjon til den nye eleven i klassen eller en<br />
kaffepause med den nye kollegaen på jobben.<br />
www.vel-kommen.no<br />
Hva ville våre barn trengt i fremmed land?<br />
Seniorrådgiveren ved RVTS Sør gir oss en utfordring: Hva<br />
ville våre egne barn trengt om de måtte flykte alene til et<br />
nytt land uten familien sin. De barna som kommer alene til<br />
oss, trenger det samme: Først å fremst å bli tatt i mot av<br />
trygge og tålmodige mennesker som kan gi varm omsorg<br />
og framtidstro. De trenger stabile og forutsigbare hjem,<br />
gode venner og likemenn, en nabo som sier hei, en plass<br />
på fotballaget og et tilpasset skoletilbud, for så en dag stå<br />
på egne bein i et samfunn som de vil oppleve tilhørighet<br />
til.<br />
Tekst: Eva Dønnestad
41<br />
Å være tro mot<br />
- Jeg ønsker å være tro mot dem som tar sjansen på å stole på meg og forteller om sine liv, sier<br />
sosialantropolog og seniorrådgiver ved RVTS Sør, Torunn Fladstad.<br />
- Subjektivitet, innlevelse og empati er sentralt i min forskning,<br />
sier Fladstad.<br />
- I formidling av historier om andres liv, vil min lojalitet alltid<br />
ligge hos dem som tok sjansen på å stole på meg; de som<br />
viste meg tillit ved å fortelle om sine liv. Jeg ønsker å være<br />
tro mot dem og formidle fortolkninger og historier om liv,<br />
som de kan kjenne seg igjen i, sier sosialantropologen.<br />
Fulgt en afghansk gutt i fire år<br />
Torunn Fladstad er opptatt av å lytte til fortellinger om livene<br />
til flyktninger og asylsøkere – mennesker i ofte utfordrende<br />
livssituasjoner, som hun gjerne følger over lengre tid.<br />
– Hva er viktig for deg i dine møter med flyktninger og<br />
asylsøkere?<br />
– Respekt, anerkjennelse og interesse for dem det gjelder,<br />
er grunnleggende for å kunne møte mennesker på en verdig<br />
måte, sier hun.<br />
Torunn Fladstad har blant annet fulgt en ung gutt fra Afghanistan,<br />
Hassan (pseudonym), over flere år. Hassan kom<br />
til Norge som enslig mindreårig asylsøker, fikk oppholdstillatelse<br />
og ble bosatt i en kommune. Han takket ja til å delta<br />
i et forskningsprosjekt på «Bosetting av unge flyktninger fra<br />
Afghanistan: Forventninger og innsats.» Prosjektet har vært<br />
et samarbeid mellom flere forskere og institusjoner (RBUP/<br />
HiT/ISF/RVTS Sør). – Det er et kvalitativt forskningsprosjekt,<br />
hvor vi har fulgt et lite antall afghanske gutter over tid,<br />
deriblant Hassan.<br />
– De trodde på meg, og det ga meg tro på meg selv.<br />
Dette utsagnet kommer fra en annen enslig mindreårig flyktning,<br />
forteller Torunn. Utsagnet er betegnende også for den<br />
forvandling som har skjedd med Hassan.<br />
Å bli vist tillit og bygge tillit<br />
– Hva tenker du at du med din fagbakgrunn kan bidra med<br />
i et ressurssenter som RVTS?<br />
– Jeg synes det er viktig at folk med ulik fagbakgrunn er<br />
med i kompetansehevings-satsinger i arbeid med barn og<br />
unge. Antropologer kan bidra til å utvide perspektivene med<br />
større fokus på de sammenhenger mennesker inngår i – relasjoner,<br />
kultur og samfunn.<br />
Torunn forklarer hvordan hun er avhengig av å bygge tillit og<br />
bli invitert inn i verdenen til dem hun skal forske på. Hun<br />
forteller fra sitt første forskningsprosjekt, da hun skulle<br />
skrive hovedfagsoppgave om vietnamesiske ungdommer i<br />
Norge.<br />
– Jeg troppet opp med ryggsekk og presenterte meg som<br />
student fra universitetet som skulle bli med på tur og skrive<br />
hovedfagsoppgave om dem. ”Skal en fremmed reise sammen<br />
med oss?” var deres første reaksjon. Ingen av ungdommene<br />
ville sitte sammen med meg i bussen. Men etter<br />
en tur med felles overnatting på gulvet i en gymsal, flere<br />
ungdomsleirer, mange samtaler, hjemmebesøk og flere<br />
overnattinger, endret relasjonene seg.<br />
Når ungdommer tar sjansen på å stole på meg, kjenner jeg<br />
hvor mye det betyr for meg. De gangene det skjer, at jeg<br />
blir vist tillit, kjenner jeg på en stor takknemlighet over at<br />
andre tar sjansen på at jeg er til å stole på. DET er noe av<br />
det mest inspirerende i dette arbeidet. Å bli vist tillit, sier<br />
Torunn Fladstad.<br />
– Hva er viktigst for deg i formidling av forskningen?<br />
– Jeg glemmer aldri rådet jeg fikk av min veileder på Universitetet<br />
i Bergen: ”Ikke mist menneskene, ikke mist livet i<br />
materialet, og uansett hva du gjør, ikke mist ditt eget engasjement!”<br />
– Dialogen med dem jeg forsker på, er det aller<br />
viktigste for meg. Og når jeg først er i gang med å referere<br />
min veileder: ”Målet må være å finne fram til en analysemåte<br />
som holder liv i livet, og ikke lar det falle død om<br />
på forskerens bord eller knebles i forskerens søken etter<br />
sammenhenger.” Jeg ønsker å bevare ”livet i livene” i min<br />
formidling og, med Unni Wikans ord, skrive så det skaper<br />
en form for resonans og berører de som leser.<br />
Kollegaer sier at dette kjennetegner Torunns arbeid. Hun er<br />
troverdig, grundig, etterrettelig og standhaftig tro mot det<br />
mennesker har formidlet og delt med henne. Hun forsøker<br />
å forme fag og prosjekter slik at det kan møte behov til de<br />
som er involvert.<br />
Svarene ligger hos dem som lever livene<br />
– Alt hjelpearbeid er avhengig av tillit. Hvordan går du frem<br />
for å skape tillit?<br />
– Det er viktig for meg å lytte til hva andre definerer som<br />
viktig i sine liv, stille spørsmål – og i utgangspunktet være<br />
den som ikke vet, som ikke har alle svarene.<br />
Jeg mener også at asyl- og flyktningpolitikk må ha et menneskelig<br />
ansikt. Vi må i større grad ta hensyn til barns behov.<br />
Hva som er barns beste må vurderes på selvstendig<br />
grunnlag, og ikke kun være et haleheng til vedtak som<br />
fattes ut fra voksnes livsverden. Barn har selvstendige<br />
rettigheter ifølge Barnekonvensjonen, de må også ha en<br />
stemme, og vi må høre deres versjoner av hvordan livet er<br />
for dem, understreker Fladstad og fortsetter:<br />
– Det å få fram stemmene til dem som<br />
mottar hjelp eller er i vanskelige situasjoner, er viktig i alt<br />
arbeid med mennesker. Svarene ligger hos dem som lever<br />
livene, sier hun. For å sitere en dansk forsker, Charlotte<br />
Paulsen, vi må ”spørge ind”, og det synes jeg er en god<br />
formulering og viktig påminnelse i mitt arbeid.<br />
”Nedenfra og opp”<br />
Torunn Fladstad har initiert flere prosjekter der barn og<br />
unge selv er aktører, der deres stemme er bærende, for å<br />
formidle hva som er utfordringer, og hva som kan gjøres for<br />
å få gode nok hverdager. Hun argumenterer for at kunnskap<br />
må bygges ”nedenfra og opp”. Man må lære gjennom enkeltsaker,<br />
for så å systematisere erfaringene og formidle<br />
videre. Denne ”oppskriften”, eller malen, fulgte vi i utviklingsarbeidet<br />
med grupper for jenter med minoritetsbakgrunn,<br />
forteller hun entusiastisk. Torunn er sterkt engasjert<br />
i forhold til flyktningsituasjonen, og hvordan vi nå må møte<br />
flyktninger – både de nye som kommer og de som allerede<br />
er her.<br />
“Det grunnleggende, som i alle møter<br />
mellom mennesker, er ikke i første rekke<br />
hva vi besitter av kunnskap, men hvilke<br />
holdninger og verdier vi møter hverandre<br />
med.”<br />
Jeg synes betydningen av begrepet Respekt, er en god<br />
påminnelse for hvordan vi alle ønsker å bli møtt: «Re» = om<br />
igjen. «Spektare» = se. Respekt betyr å se om igjen; se en<br />
gang til, bak kategoriseringer og stereotypier, for å se det<br />
mennesket det dreier seg om, og finne ut hvordan man skal<br />
møte nettopp dette unike individet.<br />
Vil bidra<br />
”At ansatte spør guttene om afghansk kultur, det er løsningen,”<br />
sier Mohammed (pseudonym), en afghansk gutt<br />
som deltok i samme forskningsprosjekt som Hassan. Han<br />
forklarer at han ikke forventer at ansatte skal ha mye<br />
kunnskap om afghansk kultur, men han vektlegger<br />
betydningen av å vise interesse for de enslige mindreårige<br />
guttenes erfaringer, og en holdning til at<br />
guttene har noe de kan formidle og lære bort.<br />
Da Mohammed takket ja til å delta i forskningsprosjektet<br />
på afghanske gutter, var det først og<br />
fremst med tanke på hva han kunne bidra med.<br />
Forskningsprosjektet munnet blant annet ut i artikkelen<br />
om relasjonell etikk. Den er et forsøk på å<br />
reflektere rundt gjensidighet i relasjoner.<br />
Tekst: Eva Dønnestad
42 43<br />
Mohamad og to søstre bor nå i<br />
Søgne utenfor Kristiansand.<br />
– Pappa kom først til Norge,<br />
deretter kom jeg for ca. ett år<br />
siden. Og for tre måneder siden<br />
kom mamma og søstrene mine.<br />
– Møt meg slik vi bør møte alle mennesker – med respekt, sier Mohamad Kher Harata (22) som<br />
etter å ha vært i Norge under ett år, allerede snakker norsk nesten flytende.<br />
– Jeg er ikke flyktning, jeg er et menneske. Kall meg gjerne<br />
gjest. Jeg har et land, Syria, som jeg håper å komme<br />
tilbake til. Vår familie har en fabrikk, et firma og fem hus.<br />
Mohamad har allerede tre års økonomiutdanning fra<br />
Egypt. Førstkommende fredag skal han i møte for å prøve<br />
å få godkjent utdanning og papirer - og sjekke hva han<br />
mangler av matematikk og fysikk for å komme inn på<br />
tannlegestudiet.<br />
– Min onkel er tannlege. Han anbefalte meg å bli tannlege<br />
også. Min bror som døde, ville bli tannlege. Nå skal jeg bli<br />
det for å hedre han, sier Mohamad bestemt.<br />
– Hvordan er det mulig å lære norsk så godt så kjapt?<br />
– Da jeg kom til mottaket i Risør, bestemte jeg meg for<br />
å lære språket. Språket er viktig for å få kontakt og for å<br />
forstå hverandre best mulig. Hver dag gikk jeg opp på et<br />
kjent fjell i Risør. Tok med meg ordbøker. Oversatte først<br />
fra arabisk til engelsk, deretter til norsk. Jeg plukket ut ti<br />
ord hver dag som jeg skulle lære og trene på. Om et av<br />
disse ordene var ”mel” for eksempel, gikk jeg ned på Kiwi,<br />
spurte et menneske om hvor melet var, og slik fikk jeg<br />
snakket litt med folk hver dag.<br />
Vil ikke drepe<br />
Da han var 17 måtte han flykte fra Syria. Broren hadde<br />
blitt drept fordi han nektet å drepe, nektet å bli med i<br />
the Syrian Army. Veien til Norge gikk via Libanon, Egypt,<br />
Tyrkia og Italia. Der kom en onkel fra Polen og kjørte han<br />
til Norge.<br />
– I Syria har det siden den franske okkupasjonen, stått et<br />
RESPEKT!<br />
våpen i omtrent alle hjem, men de har aldri vært brukt. Jeg<br />
er i mot å drepe. Det er ikke liv. Det var min landsby som<br />
ble bombet med kjemiske våpen i Øst-Damaskus. Min bror<br />
var i det området den gangen. Han ble ikke drept av dette<br />
angrepet, men han ble drept tre måneder senere. Han<br />
ville heller ikke bli med i ”the Army”, forklarer han.<br />
– Jeg savner han. Vi var bestevenner. Han var to år eldre<br />
enn meg. Vi hadde hver vår seng da vi vokste opp, men vi<br />
valgte å ligge i samme seng. Han var min nærmeste venn.<br />
– Hva tenker du om det som har skjedd og skjer i<br />
hjemlandet ditt, Syria?<br />
– Det ser mørkt ut. Jeg bærer mange vonde bilder inni<br />
meg. Nok vonde bilder til at jeg ikke vil følge med på alt<br />
som er av nyheter. Jeg blir bare trist av det. Jeg er nødt<br />
til å flytte fokus. Jeg har ikke lyst til å snakke mer om det<br />
akkurat nå.<br />
Familien betyr alt<br />
Fra Libanon gikk veien til slektninger i Egypt. Her studerte<br />
Mohamad økonomi og arbeidet. Familien kom etter. Sammen<br />
med faren og to onkler startet en stor restaurant og<br />
drev den godt, men så gikk passet ut etter tre år. Revolusjonen<br />
i Egypt, gjorde at de måtte flytte igjen. Faren flyktet<br />
til Italia, deretter til Norge. Mohamad dro til Tyrkia. Moren<br />
og søsknene ble igjen i Egypt. Det var vondt for Mohamad.<br />
Men for å gjøre en lang historie kort. Etter at familien<br />
hadde mistet alt to ganger, både i Syria og Egypt, etter å<br />
ha måttet flykte og være fra hverandre i perioder, ble det<br />
familiegjenforening i Norge. Hele familien med mor og far,<br />
– Hva betyr familien for deg?<br />
– Den betyr alt. De første månedene<br />
i Norge var jeg mye alene,<br />
nå er jeg fornøyd. Når jeg står<br />
opp og ser min mor, mine søstre<br />
– da får jeg energi, jeg blir glad.<br />
Da er jeg ikke så avhengig av<br />
at nordmenn eller andre er<br />
imøtekommende. MEN,<br />
sier han, det er utrolig<br />
flott med dem som er det.<br />
Mine søstre er mye alene,<br />
hun yngste på femten år,<br />
er den eneste i sin klasse.<br />
De har ingen kontakt med<br />
norske jenter. Jeg tror de<br />
ville blitt glad om noen smilte til<br />
dem, spurte om de skulle gjøre noe<br />
sammen.<br />
De lengter bare tilbake til Syria. Men jeg forteller<br />
dem at det kommer til å snu. Det er mest trist i<br />
starten i et nytt land.<br />
– Jeg glemmer aldri ekteparet som inviterte meg hjem<br />
til seg i julen, sier Mohamad.<br />
Mohamad har også vært med på turer i regi av Røde Kors<br />
og sier jobben de gjør med å bry seg om folk, er flott. Han<br />
var nylig på Galdhøpiggen og viser meg stolt bilder derfra.<br />
Mohamad er opptatt av å menneskeliggjøre den andre. Derfor<br />
skjønner han ikke hvorfor enkelte nordmenn forteller<br />
søstrene hans at de ikke kommer til å få jobb i Norge om<br />
de går med hijab. Han forstår ikke hvorfor noen en sjelden<br />
gang, slenger etter han at han ikke hører hjemme her.<br />
“Når mennesker møtes og ser på hverandres<br />
liv med respekt, kan vi finne likheter<br />
og tåle noen forskjeller i kultur.”<br />
Vi kan til og med være uenige, understreker han rolig. Midt<br />
i intervjuet får han en tekstmelding fra moren. Hun spør om<br />
han kan kjøpe med et par ingredienser til middag. Hun spør<br />
om det er han eller hun som skal lage middag i dag. Muhammad<br />
smiler og viser meg telefonen, men jeg skjønner<br />
ingenting av de arabiske bokstavene. Han forklarer:<br />
– Det hun på en høflig måte ber om, er at jeg skal lage middag,<br />
ler han.<br />
Reisen<br />
Mohamad var heldig.<br />
Han overlevde en rekke<br />
båtturer. På overfarten<br />
fra Egypt til<br />
Italia, satt han i båt<br />
med mellom 220 og<br />
230 andre.<br />
– Jeg var redd. ”Dette<br />
kommer ikke til å gå”.<br />
Tenkte jeg der jeg satt mellom<br />
kvinner og barn. Vi satt i<br />
mørket i en liten båt ute på det<br />
åpne havet med høye bølger slående i mot oss. Jeg bad<br />
til Gud. Jeg er ikke redd for å dø for min egen del. Men jeg<br />
var redd for å dø fordi min mor og mine søstre var igjen i<br />
Egypt. De trengte meg. Jeg måtte komme meg til min far i<br />
Norge slik at de kunne komme etter.<br />
Vi har et ordtak som det er litt vanskelig å gjengi på norsk,<br />
men det sier noe sånn som at alt har sin tid. Man dør<br />
ikke når man er 35 om man skal dø når man er 36, legger<br />
Mohamad til.<br />
– Hvordan ser livet ditt ut når du er 35 år – om du skal<br />
drømme?<br />
– Da er jeg gift, har barn, bor i Syria med hele familien<br />
rundt meg – og jobber som tannlege, smiler han.<br />
Tekst: Eva Dønnestad
44<br />
45<br />
Rusfeltet og Traumefeltet møtes<br />
– Vi har aldri behandlet rusen bare som rus, den er alltid et uttrykk for noe annet. Her møtes rusfeltet<br />
og traumefeltet: Vi vil se bakenfor atferd og symptomer, forstå smerteuttrykket, sier den erfarne<br />
rusbehandleren Anne Birgit Nordgaard, enhetsleder ved Borgestadklinikken Blå Kors, avdeling<br />
Loland.<br />
Seksjonsleder Frode Dunsæd følger opp:<br />
– Vi ønsker å bli den ledende traumebevisste rusbehandlingsinstitusjonen<br />
her i landet. Verdier er grunnmuren alt<br />
arbeidet vårt bygger på. Å vise respekt og bygge tillit i møtene<br />
med dem som kommer til behandling, er det første<br />
nødvendige skrittet i rusbehandlingen. Om ikke de som<br />
trenger hjelp blir trygge og får tillit til oss, kommer vi ingen<br />
vei i behandlingen. Betydningen av å bygge gode relasjoner<br />
er derfor en av fellesnevnerne mellom våre to fagfelt.<br />
I samarbeidet med RVTS Sør kan vi derfor gjensidig dele<br />
erfaringer som øker kvaliteten på arbeidet.<br />
VerdiKickOff<br />
Lederne ved Loland planlegger nå en kick off til høsten<br />
med alle ansatte med fokus på verdier, hvordan de<br />
kan settes ut i livet i VÆREkompetanse og GJØREkompetanse.<br />
De vil arbeide med hvordan hver ansatt kan bli<br />
en god menneskemøter, noe som er en helt sentral del av<br />
samarbeidsprosjektet. Hvordan de<br />
kan skape trygghet og bygge relasjoner<br />
til hver av dem som<br />
kommer til behandling ved institusjonen.<br />
Blå Kors sin visjon<br />
er: Med<br />
hjertekunnskap<br />
og kraft skaper<br />
blå kors muligheter<br />
for mestring og mening. De to lederne tror dette kan<br />
være et godt sted å ta utgangspunkt for videre arbeid.<br />
Verdibevissthet, lederskap og medarbeiderskap<br />
RVTS Sør har ansvar for et toårig kompetansehevings-program<br />
med ansatte ved Loland. Fagmiljøene utvikler programmet<br />
i samspill. Også innspill fra ansatte og brukere<br />
bidrar til å sikre kvaliteten på programmet – som inneholder<br />
alt fra verdibevissthet, lederskap, medarbeiderskap,<br />
traumeforståelse, avhengighetsforståelse og traumebevisst<br />
praksis. Relevant forskning fra nevrobiologien og<br />
hjerneforskningen er også med, godt sammenvevd med<br />
de andre perspektivene.<br />
– Det å heie på forskjellighet, ha respekt for at hvert menneske<br />
trenger å bli møtt på sin måte, gir gjenklang hos<br />
oss. Vi kan ikke ha én metode og forvente at den hjelper<br />
alle. Vi må møte hvert menneske der det er og finne måter<br />
å arbeide på som kan hjelpe den personen, understreker<br />
seksjonsleder Dunsæd.<br />
Hjerneforskning og Traumeforståelse<br />
De to lederne filosoferer litt over hvorfor traumefeltets<br />
teori og praksis nå møter rusfeltet på en måte som oppleves<br />
som gjensidig berikende: – Rusfeltet slet litt da de<br />
evidensbaserte metodene tok over mye av behandlingen.<br />
For en del av oss var det litt i strid med menneskesynet å<br />
tenke at en metode kunne passe alle. Det kunne også bli<br />
krevende å kun tenke kognitiv terapi når mennesker var<br />
fylt av følelser som hindret dem å få kontakt med logikken.<br />
Derfor har mange rusbehandlere alltid hatt fokus på<br />
at rusen er et uttrykk for noe, og at vi må møte mennesker<br />
forskjellig for å finne inn til følelser og hendelser som<br />
bidrar til å fastholde rusavhengigheten. Det fine og nye<br />
nå er at nyere hjerneforskning viser det vi alltid har trodd:<br />
Vi må møte følelsene bak atferden. En stressaktivert<br />
hjerne/person, trenger trygghet og hjelp til å takle de<br />
overveldende følelsene før de kan arbeide kognitivt. Men<br />
hjerneforskningen bringer også håp til rusbehandlingen:<br />
Hjernen formes av bruken, det er mulig å bryte mønstre,<br />
lære om hva som trigger og gå fra automatiske reaksjoner<br />
til reflekterte reaksjoner.<br />
– Kunnskap om utviklingstraumer/komplekse traumer og<br />
den tredelte hjernen, triggere, autopiloten (den ikke-reflekterte<br />
tenkningen og oppførselen), aktiveringsreaksjoner<br />
og toleransevinduet – er ord som gir mening i vårt arbeid,<br />
sier de to lederne. Loland Behandlingssenter har bestemt<br />
seg. De ønsker å gi den beste traumebevisste rusbehandlingen<br />
her i landet. Når rusfeltet inviterer inn traumefeltet,<br />
er det ikke fordi alle som ruser seg er traumatiserte,<br />
men fordi det kan være en god hjelp å prøve å forstå mennesker<br />
i lys av hva de har opplevd.<br />
– Vi kan også hente mye fra måten traumefeltet setter<br />
nevrobiologi ut i praksis på. Vi styrker nå dette fokuset<br />
i møte med pasientene: Vi vil forstå deg i lys av hva du<br />
har opplevd. Vi har også god nytte av språket som er utviklet<br />
i traumefeltet. SmerteUttrykk tar høyde for at ytre<br />
symptomer, atferd eller måter å regulere på, kan være uttrykk<br />
for en indre smerte. Stressaktivering og den tredelte<br />
hjernen – med kunnskap om hva som skjer i hjernen når<br />
sansehjernen blir aktivert, føle-hjernen styrer, og tenkehjernen<br />
er koblet fra, gir også mening i rusbehandlingen.<br />
for å gi pasientene større forståelse av seg selv og hva<br />
som skjer og hva man kan arbeide med. Bevisstheten<br />
omkring at lite hensiktsmessige automatiske tanker og<br />
oppførsel (autopilot) har startet som mestringsmekanismer<br />
for å håndtere indre smerte bidrar også til større forståelse.<br />
Å trene på å gå fra refleks til refleksjon, er viktig.<br />
Når RTVS Sør også i stor grad vektlegger at mennesket,<br />
hjelperen, er verktøyet, er vi på bølgelengde, understreker<br />
Nordgaard.<br />
– Det kan være krevende å skulle møte hvert menneske<br />
ut fra sine behov. Men det finnes ingen metode som passer<br />
for alle, vi må ha mange ulike metoder å velge mellom.<br />
Men det som er felles for start på all behandling – er<br />
gode menneskemøter som bygger tillit. Og at vi bygger på<br />
felles verdier, understreker Frode Dunsæd og Anne Birgit<br />
Nordgaard.<br />
Hva er god behandling?<br />
De to miljøene vil i opplæringen sammen våge å stille de<br />
helt sentrale spørsmålene og nærme oss dem med den<br />
forskning og den praksiserfaring som gir nye og kanskje<br />
ennå bedre svar. Hva er god behandling? Hva handler det<br />
om? Hva er behandling? De deler noen erfaringer:
46<br />
47<br />
Det handler mye om å bli kjent med seg selv, hva som<br />
driver en. Bli kjent med hva som er trygt å bygge livet på.<br />
Hvordan ta nye valg? Hvordan handle annerledes?<br />
Kunnskap må ut i hverdagslivet. Det nytter ikke å bare sitte<br />
i et terapirom, vi vil gjøre hverdagen til en treningsarena.<br />
Vi vil bygge bro med språk og væremåte ut til det vanlige<br />
livet. Hvordan kan jeg leve uten å ruse meg, hvordan kan<br />
jeg møte følelser, tenke og handle alternativt? For mange<br />
gir det mening å lære om den tredelte hjernen, lære om<br />
hva som skjer når de blir trigget, redde, hvordan de kan bli<br />
bevisst, roe seg ned, klare å ta andre valg enn rus.<br />
Lederne verdsetter at RVTS Sør i sin opplæring fokuserer<br />
på at språk er viktig, språk som rommer og normaliserer,<br />
ikke stigmatiserer. Humør er viktig for å klare å feile og<br />
kunne gå videre uten å forsterke skammen. Lekenheten<br />
er viktig, kreativitet og ressursfokus blir veier til å bli en<br />
helere person.<br />
Hvordan vi formidler, er viktig<br />
De to lederne reflekterer mye over hvordan de på klokest<br />
og best mulig måte formidler traumeforståelsen slik at<br />
den gir mening både for pasienter og deres familier.<br />
– Idet vi anerkjenner traumeperspektivet, at opplevelser i<br />
tidlig barndom kan ha vært med å påvirke hvordan hjernen<br />
og livet fungerer i dag, kan vi fort havne i en situasjon der<br />
vi ilegger foreldre et stort ansvar. MÅTEN vi presenterer<br />
traumeforståelsen på, blir derfor viktig. For om vi klarer å<br />
også nå ut til foreldre og foresatte og familie med traumeforståelsen,<br />
kan det også være med å gi dem økt innsikt<br />
i hvorfor de handler som de gjør. I arbeid med fosterbarn<br />
og fosterforeldre, er det gjort erfaringer med at traumeforståelsen<br />
også gir fosterforeldrene en ny forståelse av<br />
seg selv. Og det har vært konstruktivt og fint, understreker<br />
Nordgaard som også har arbeidet med veiledning av fosterforeldre.<br />
som traumefeltet har mye å lære av rusfeltet i forhold til<br />
hvordan rusen former og endrer hjernen. Avdeling Loland<br />
og RVTS Sørs fokus på å finne smerten bak ytre atferd<br />
eller symptomer, sammenfaller, sier Solhaug. Som også<br />
legger til at det oppstår spennende fagdialoger når man i<br />
spesialiseringen av rusfeltet har vært skeptiske til å bruke<br />
ordet omsorg i forbindelse med behandling. I samtalene<br />
her, ser vi at det er mange innen rusfeltet som ikke ser<br />
noen motsetning, snarere at omsorgen er grunnpilaren i<br />
god behandling. Vi leter derfor etter språk og de ordene<br />
som mennesker best får plass til å hele livene sine i, sier<br />
han.<br />
– Rus er en av mange måter å dempe indre smerte på.<br />
Skal et menneske slutte å ruse seg, må vi prøve å forstå<br />
den indre smerten som la grunnlaget for avhengigheten.<br />
Her kan rusfeltet og traumefeltet møtes. Det hjelper ikke<br />
å jobbe med tenkehjernen når skjevutviklingen sitter i føleeller<br />
sansehjernen. Først må vi gjøre mennesker trygge og<br />
hjelpe dem til å få kontakt med følelsene sine, deretter<br />
kan vi snakke sammen om hva som er lurt å gjøre, og<br />
kanskje kommer da kognitive teknikker i andre rekke, sier<br />
seniorrådgiver på RVTS Sør Pål Solhaug.<br />
Tenker helhetlig<br />
De to lederne ønsker å rigge hele institusjonen på felles<br />
verdier som gir mening for alle ansatte og som alle ansatte<br />
skal leve ut i VÆREkompetanse og GJØREkompetanse.<br />
– Vi vil forene personalgruppen til en helhetlig verdi-tenkning<br />
som gjør oss tryggere til å være åpne for forskjeller.<br />
Respekt er en av grunnverdiene vi bygger på, sier Nordgaard.<br />
– Vi skal se, og se en gang til. ”Bli den du er skapt<br />
til å være”, kan nesten være et motto. God behandling er<br />
tuftet på god omsorg, det er ikke noen motsetning mellom<br />
god behandling og omsorg. Denne dialogen er spennende<br />
å ta i rusfeltet.<br />
Paradigmeskifte<br />
Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig<br />
for deg? Les to små tekster som uttrykker noe av RVTS Sørs fagstemme, fagprofil.<br />
Samspill og lekenhet<br />
RVTS Sør ønsker å bidra til det noen kaller et<br />
paradigmeskifte der mennesker som trenger hjelp, går<br />
fra å være objekter til å bli subjekter og bidragsytere. Der<br />
fagpersoner istandsettes til å bli gode menneskemøtere<br />
som kjenner seg selv, og kan bidra til heling og forandring<br />
gjennom å skape trygghet, bygge relasjoner og regulere<br />
følelser.<br />
Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har<br />
du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig for deg?<br />
Samspill, dialog, lek, sårbarhet, styrker, likeverd, profesjonell<br />
kjærlighet, oppmerksomt nærvær, tillit, trygghet, relasjonsbygging<br />
og følelsesregulering er noen av begrepene<br />
som er viktige i forsøket på å forstå mennesker i lys av<br />
hva de har opplevd. For å være medvandrere på reisen fra<br />
livssmerte til livsvekst.<br />
SmerteUttrykk: Å forstå følelser bak uforståelig atferd,<br />
å se smerten bak fasade og atferd. Det er det vi med<br />
kunnskap og klokskap ønsker å sette mennesker i stand<br />
til.<br />
Å finne nok tillit til å si: Sånn ser det ut nå. Alt vrir seg i<br />
smerte. Det er mørkt. Alt knuses. Jeg svikter, sårer. Å få<br />
sin smerte møtt og anerkjent, kan være første skritt på<br />
vei til gleden.<br />
For vi trenger også å snakke sant om hva som blir lysstriper<br />
i mørket. Hva som får oss til å overleve og finne levemotet.<br />
Vi må også øve på å slippe til andres glede og storhet.<br />
For det er i denne komplekst sammensatte virkeligheten<br />
av frykt og hengivelse, sorger og gleder, vi lever.<br />
En dag er mørket størst i oss. En dag tar lyset nådig over.<br />
Når vi sier det som det er, skaper det større gjenkjennelse.<br />
Smerte, sorg og følelse av å ikke få til alt, er velkommen<br />
ut i relasjonen. Fryden, hengivelsen og motet er velkommen.<br />
Og... Det underlige er kanskje:<br />
“Få gleder er større enn gleden over at<br />
noen forstår smerten vår og tar i mot oss<br />
som vi er, på godt og vondt.”<br />
Samarbeidsprosjekt<br />
Pål Solhaug fra RVTS Sør, som er prosjektleder for samarbeidet,<br />
og som har mangeårig erfaring fra arbeid med<br />
rusfeltet, synes det er sjelsettende at disse to fagfeltene<br />
nå møtes.<br />
– Det er så spennende å møtes og gjensidig berike hverandre.<br />
Vi har erfaringer som kan være med å bidra til ny<br />
praksis, og rusfeltet har erfaringer som bidrar til å styrke<br />
vår kompetanse. Et eksempel er at den nevrobiologiske<br />
forskningen og forståelsen i rusfeltet har vært mye rettet<br />
mot hvordan rusen virker på hjernen. I traumefeltet har<br />
man vært opptatt av hvordan, vold, overgrep, neglekt og<br />
andre store påkjenninger eller mangler på stimuli har påvirket<br />
hjernen. Her kan vi altså lære av hverandre; hvordan<br />
så hjernen ut før rusen kom inn? Har dette hatt betydning<br />
for avhengighetsutviklingen? Her har traumefeltet<br />
noe å tilføre store deler av rusbehandlingsfeltet, samtidig<br />
Både RVTS Sør og lederne på Loland er også opptatt av<br />
å bygge bro ut i livet der hvert enkelt menneske skal leve<br />
livet sitt når oppholdet på Loland er over. Informasjon til<br />
foreldre, forbindelser til mennesker og aktiviteter som kan<br />
gi tilhørighet, er derfor viktig. Det blir også en del av samarbeidet<br />
å se hvordan pårørende kan få del av traumeforståelsen<br />
på en måte som kan gi mening.<br />
– Kanskje vi til og med kan gi foreldre og pårørende noe<br />
av den samme undervisningen og forståelsen som vi gir<br />
ansatte og dem som får behandling? De tre er enige om<br />
at det er en god ide.<br />
Tekst: Eva Dønnestad<br />
Vi søker språk som anerkjenner menneskets sårbarheter<br />
og verdsetter menneskets storhet. Vi trenger et større<br />
vidsyn i møte med hjelpetrengende mennesker enn det<br />
vi får fra diagnoser, manualer og behandlingsveiledere. Vi<br />
trenger å kunne møte hvert menneske med nysgjerrighet<br />
og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi<br />
trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger<br />
at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så<br />
stor bredde de ønsker.<br />
Kraften i å si det som det er<br />
Noen dager er mørket størst i oss. Andre dager har lyset<br />
banet seg vei inn gjennom sprekkene i det som er skadet<br />
i oss. Vi kjenner kraften i gleden. Å snakke sant om livet.<br />
Smerten, sorgen, avskyen, sinnet og gleden, er det som<br />
kan skape mening i gode menneskemøter.<br />
Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf
48<br />
49<br />
Er det noe Norge trenger nå, er det en flyktningpolitikk som tar utgangspunkt i nestekjærlighetsbudet,<br />
og føyer til annen type etisk og politisk tenkning i tillegg. Men nestekjærligheten må ligge i bunnen,<br />
og være i luften mellom meg og den andre: Love is in the Air!<br />
DU SKAL ELSKE DIN NESTE. Som deg selv. «Vi kan ikke<br />
bygge norsk flyktningpolitikk på nestekjærlighetsbudet»,<br />
hører jeg en av P2-filosofiene si, og jeg ser ham for meg<br />
i et av NRK’s studioer, langt borte fra der det brenner,<br />
borte fra strendene på Lesbos eller grensene i Europa<br />
eller norske mottak. Han har selvsagt rett, sier jeg fra et<br />
universitetskontor like langt unna der så mye står på spill<br />
for så mange. Vi trenger noen som kan regne, noen som<br />
kan si nei, noen som kan planlegge, noen som kan tenke i<br />
store tall, større enn nestekjærlighetens en-til-en. Likevel<br />
tar han feil, grunnleggende feil: Er det noe Norge trenger<br />
nå, er det en flyktningpolitikk som tar utgangspunkt i<br />
nestekjærlighetsbudet, og føyer til annen type etisk og<br />
politisk tenkning i tillegg. Men nestekjærligheten må ligge<br />
i bunnen, og være i luften mellom meg og den andre: Love<br />
is in the Air!<br />
Jeg var på Lesbos i mai 2015. Ironisk nok skulle jeg forberede<br />
meg til et forskerseminar om kjærlighet, og satt<br />
der ved mitt yndlingsbord i havna i den lille byen Mollivos<br />
og skulle skrive en klok tekst. Det ble vanskelig. De første<br />
puljene på hundrevis av søkkvåte flyktninger kom inn i havna<br />
hver morgen, bokstavelig talt ved mitt frokostbord. Det<br />
var vondt å se, men etter hvert ikke bare vondt, fordi det<br />
fantes lokale greske kvinner og menn som gjorde det de<br />
kunne: Taverna dronning Melinda som serverte tre måltider<br />
om dagen sammen med sine familiemedlemmer og venner,<br />
gratis til hundrevis. Mange flere, fra hele denne øya<br />
med en befolkning omtrent som Kristiansand kommune.<br />
Papa Stratis som i to år nå hadde brukt det meste av sin<br />
tid utenom de daglige messene på å hjelpe barnefamilier,<br />
syke, de svakeste av flyktningene. Jeg spurte hvorfor<br />
han gjorde det, og svaret hans var enkelt og befriende<br />
fritt for lange filosofiske eller teologiske utlegninger: «Fordi<br />
de kommer!» sa Papa Stratis og viste oss hva budet om<br />
nestekjærlighet betyr, i alle sin enkelhet og kompleksitet.<br />
RIP! Må Papa Stratis hvile i fred, hans store hjerte klarte<br />
ikke mer i høst.<br />
Ingen av mine studenter får si «det kristne nestekjærlighetsbudet».<br />
For dette budet er vår dyrebare arv fra<br />
jødedommen, formulert første gang for snart tre tusen år<br />
siden, for eksempel i 3. Mosebok 19 der det står: «Du<br />
skal elske din landsmann som deg selv». Ille nok, spør<br />
du meg, i disse ulvetider med stadig større motsetninger<br />
mellom oss som kaller oss landsmenn. Men likevel: Dette<br />
er et bud innen gruppen, om å elske det mer eller mindre<br />
kjente. Er ikke dette omtrent som forventet fra et gammelt<br />
stammefolk? Men den gang ei: I nøyaktig samme kapittel,<br />
utvides budet slik: «Du skal elske innflytteren som deg<br />
selv, for dere var selv innflyttere i Egypt!» Da begynner det<br />
å svinge! Dette er avansert universell etikk som kunne<br />
kle hvert eneste norske partiprogram for tiden, og som<br />
er videreført som sentrum også i kristen og humanistisk<br />
etikk!<br />
Emmanuel Levinas, den store jødiske filosofen som har<br />
lært oss om Ansiktets etikk, advarte i et intervju rett<br />
før han døde i 1997 om en bestemt<br />
måte å lese nestekjærlighetsbudet på:<br />
En lesemåte som legger all vekt på siste<br />
stavelse «som deg selv». Hvis vekten ligger<br />
her, bare på det vi kjenner igjen fra vårt eget,<br />
er det som om vi elsker gjenskinnet av vårt eget<br />
ansikt i Den andres øyne. Det er en form for narsissisme,<br />
eller for å bruke Levinas sine ord: «Reducing The Other to<br />
The Same». Den Andre har rett til respekt også for sin annerledeshet,<br />
sin fremmedhet. Den Andre er også et mysterium,<br />
en hemmelighet, et ennå uutforsket kontingent.<br />
Det er nærliggende å elske det kjente og frykte det<br />
ukjente, og det er fristende å la dette skillet mellom kjent<br />
og fremmed prege møtene med nye mennesker. En elev av<br />
Levinas, sosiologen Zygmunt Bauman advarer i boken Liquid<br />
Love mot den fremmedfrykten han nå ser bre om seg<br />
i Europa, xenophobien, redselen for det vi ikke kjenner.<br />
Men han går lenger og hevder at det kanskje er Mixophobia<br />
som er det største problemet, frykten for miksen, for<br />
mangfoldet. Og han spør: Hvordan kan vi komme fra Mixophobia<br />
til Mixophilia, kjærlighet til mangfoldet? Hvordan<br />
kan vi lære å bygge byer der vi kan bo sammen, på elskelige<br />
plasser der vi kan lære å ha tillit til hverandre?<br />
Misforstå meg ikke. Vi trenger mye god tenkning og praksis<br />
for å kunne møte dagens flyktningsituasjon. Vi trenger<br />
rettferdighetsetikk og nytteetikk. Vi trenger gode økonomer<br />
som kan regne, og kloke politifolk som kan sikre. Vi trenger<br />
kloke<br />
politikere<br />
som<br />
kan diskutere<br />
og fatte beslutninger<br />
både på kort og lang sikt. Men uten nestekjærlighetsbudet,<br />
går det galt. Uten nestekjærlighetsbudet ser<br />
vi bare tall og kategorier og står i fare for å gjøre det den<br />
norske filosofen Hans Skjervheim kalte «det instrumentelle<br />
mistaket». Det oppstår der vi ikke lenger klarer å se<br />
forskjell på person og sak, eller snarere: Der alle personer<br />
blir saker som lar seg behandle og forflytte som «ting».<br />
Nestekjærlighetsbudet lærer oss den grunnleggende og<br />
dypt menneskelige måten å telle på, og den går slik: En<br />
pluss en pluss en pluss en. Ja, det blir mange! Men slik<br />
blir det hvis vi lar nestekjærligheten få influere på våre<br />
tellemåter. Love is in the Air! And so be it!<br />
Rvts Sørs husfilosof. Har vært<br />
fengselsprest,skjønnliterær<br />
forfatter, voldsforsker, tok<br />
doktorgrad i kriminologi. Var<br />
kulturjournalist og ble professor i<br />
etikk ved UiA.<br />
Tekst: Paul Leer Salvesen
50<br />
51<br />
Ressursside og psykoedukativ perm<br />
RVTS Sør har laget en ressursside på web som gir lettere tilgang til viktige verktøy i møte med<br />
traumatiserte barn, unge og voksne. Her kan du også bestille den psykoedukative permen som vi<br />
anbefaler brukt til veiledning, undervisning og i samtaler med traumatiserte.<br />
Et forståelsesverktøy<br />
Vi ønsker å forstå mennesker i lys av hva de har opplevd.<br />
Vi ønsker å møte mennesker som trenger det, med en<br />
anerkjennelse som ikke bare tåler det vonde, men også<br />
etterspør deres ressurser. Et menneske er mer enn sin<br />
smerte, og vi ønsker å styrke integreringen av både sorger<br />
og gleder, sårbarheter og styrker.<br />
Denne psykoedukasjons–flipoveren er et enkelt verktøy til<br />
bruk i arbeid med traumatiserte. Et verktøy for å prøve<br />
å forstå. Gjennom å lære om hvordan hjerne og kropp<br />
reagerer på stress og belastninger, kan traumeutsatte få<br />
hjelp til å forstå og få normalisert sine reaksjoner.<br />
Populær<br />
Allerede første dagen fikk vi inn mer enn 20 bestillinger<br />
på flipoverpermen. Tilbakemeldinger fra de som har prøvd<br />
den ut, er at den fungerer veldig bra både i kollegaveiledning,<br />
undervisning og i direkte møter med barn, unge og<br />
familier. Permen er et nyttig verktøy for å forstå hva som<br />
kan ligge bak de smerteuttrykkene vi møter når vi arbeider<br />
med traumatiserte mennesker.<br />
“Det finnes et sted i alle<br />
vi ennå ikke har vært.<br />
Vi møtes der!”<br />
Eva Dønnestad<br />
Vi håper siden kan være en fagressurs som kan<br />
bidra til gode menneskemøter.<br />
Hilsen KommunikasjonsLeder Eva Dønnestad,<br />
designer Therese Skauge Klokset,<br />
webdesigner/e-læring Martin Viste og<br />
pedagogisk rådgiver Ruben Gausdal.
Det står så fint i Ronja Rövardotter om när Birk just<br />
upptäckt att det finns ett till barn i Rövarskogen;<br />
“Han skrattade tyst för<br />
att hon fanns.”<br />
Regionalt ressurssenter om vold,<br />
traumatisk stress og selvmordsforebygging<br />
www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand • Tlf. sentralbord: 926 94 100