VerdiStrek 2016

Gå nærmere
VærNær - NærVær
Selvbeskyttelse & nærhet
Vi vil FellesSkape
VerdiStrek
et magasin fra RVTS Sør / 2016

KJÆRE LESER!
INNHOLD
Årets visjon for RVTS Sør er: Vi vil sette lys på menneskers reise mot mening. Dette
gjør vi ved å lage en formidlingsbro fra verdier, kunnskap og erfaringerog ut i praksis.
Gjennom våre kompetansehevingsprogrammer, våre prosjekter, undervisning og
veiledning.
27
50
14
Ikke minst har våre websider og vår formidling på Facebook nådd stadig nye
fagpersoner og folk flest. Første halvår har vi hatt 252 000 sidevisninger på websiden
vår, www.rvstsor.no - og 8500 følgere på Facebook, på under et år. Vi er ydmyke i
møte med denne tilliten. Den gir inspirasjon til å fortsette dialogen med tjenestene for
å bidra til heling og gode menneskemøter.
Vi håper magasinet kan gi faglig og menneskelig påfyll gjennom kunnskap og erfaringskompetanse!
Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør
RVTS Sør inviterer til en reise fra JEG til VI. En reise fra distanse til
NærVær. Nærhet er profesjonelt når vi arbeider med mennesker
som er utsatt for store påkjenninger.
Vi inviterer fagpersoner og hjelpere til å FellesSkape. Det
som er skadet i oss og dem vi skal hjelpe, vil isolasjonen.
Helingen finnes i fellesskapet. JEG må bli en del av et VI.
Dette skriver vi en del om i denne utgaven av VerdiStrek.
Noen ganger spiller selvbeskyttelsen oss et puss. Selvbeskyttelsen
setter beinkrok på nærheten. Vi trenger voksne som viser tilstedeværelse og lekenhet,
som blir – selv om barn og unge avviser. Som anerkjenner sorgen slik at glimt av glede kan slippe
til. Sammen vil fagfunksjonen og formidlingsfunksjonen være med å lage en bro av god formidling
og språk fra kunnskap ut i menneskemøter. Velkommen inn i nok et magasin fra RVTS Sør!
Eva Dønnestad, kommunikasjonsleder og Heine Steinkopf, fagleder
s. 4 - Visjoner 2016
s. 6 - Mennesket først
s. 10 - Å komme nærmere
s. 10 - Eksistens og meningsdannelse
s. 12 - Selvbeskyttelse og nærhet
s. 16 - ViRevolusjonen
s. 19 - MenneskeMøte
s. 20 - Unge blikk på hjelperen
s. 22 - Barnepsykolog Raundalen om traumet
s. 24 - Når uro er tegn på trygghet
s. 28 - Vær påkoblet barna
s. 30 - Når fagpersonen har opplevd vold
s. 34 - Kort & godt
s. 36 - Generasjon Prestasjon
s. 38 - God integrering, hva er det?
s. 40 - Å være tro mot
s. 42 - Respekt!
s. 44 - Rusfeltet og traumefeltet møtes
s. 47 - Paradigmeskifte
s. 48 - Love is in the air
s. 50 - Resursside og psykoedukativ perm
42
VerdiStrek 2016 • Redaktør: Eva Dønnestad • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock

4 5
Visjon 2016
RVTS Sør har ved hjelp av ansatte også dette året laget en visjon. Vi vil sette lys på menneskers
reise mot mening.
Fjorårets visjon vektla at vi ville forstå mennesker i lys av
hva de har opplevd. Denne tar vi med oss videre. Nå retter
vi blikket mot veier mot helhet og mening for mennesker,
siden vi arbeider i barnehøyde – spesielt for barn og unge.
Vi vil sette lys på:
(En av våre verdiforløsere er BELYSE)
Det vil si at vi vil belyse gjennom kunnskap og erfaringskompetanse.
Vi vil sette lys på det som er vanskelig,
sårbarheten og det som er styrker for å finne veier til
helhet. Vi vil også oppfordre hjelpere til å finne ut hvordan
de kan være med å lyse opp veier for dem de skal hjelpe.
Ved å være mindre sikre på hva de vet og kan, og mer
nysgjerrige på hva den de skal bygge relasjon til VET OG
KAN.
Vi vil være medvandrere på en reise
(En av våre verdiforløsere er BEVEGE)
Noen ganger er det bare noen centimeter fra livssmerte til
livsvekst. Andre ganger er det milevis. Vi ønsker å istandsette
hjelperne til å bli lyttende, nærværende og oppmuntrende
medvandrere som tar barn og unges livssmerte,
drømmer og ressurser på alvor.
Vi tar på alvor at unge søker mening og tilhørighet
(En av våre verdiforløsere er BERØRE)
De trenger noe å leve for. Håp. Ofte har mennesker selv
drømmer og tanker om hva som kan gi dem håp. Noen
tror, noen spiller fotball, noen er politisk aktive. Vi må
sjekke ut hva som kan hjelpe mennesker til å bære det
vonde, hva som har hjulpet dem til nå.
Vi må også finne ut hva som gir mening, for det som
skaper mening, gir ofte glede. Og glede kan også være en
styrke når mye er vanskelig.
På alle reisene tar vi med oss pilarene i godt
omsorgsarbeid i møte med barn og unge som av ulike
grunner er traumatisert, krenket eller skadet: Trygghet,
relasjonsbygging, følelsesregulering og hjelp til å håndtere
livet.
Vi arbeider med å sette hjelperne/tjenestene i stand til å
møte barn og unge som er utsatt for omsorgssvikt; vold og
overgrep, neglect. Barn og unge som er selvmordstruet, eller
skader seg selv. Vi skal sette hjelpere i stand til å møte
enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger på en verdig
og medmenneskelige måte der vi gir dem det de trenger.
Vi arbeider for at hjelperen skal kjenne seg selv. Kollegaer
skal ha et språk, en væremåte og handlinger som på best
mulig måte hjelper barnet til å finne helhet og mening.
RVTS Sør har spesielt fokus på barn og unges utvikling. Vi
velger styrkebaserte strategier for å støtte regulering og
utvikling og finne veier til helhet når noe er skadet.

7
profil
Mennesket først
TraumeOmsorgens far, Howard Bath, ønsker normalisering: Hvordan kan kunnskap fra nevrobiologi
og andre fagfelt omsettes til helende omsorg og menneskemøter som forandrer?
Howard Bath: Hva av all forskning som kommer fra
nevrobiologi og andre fagfelt er virkelig relevant for dem
som arbeider i direkte kontakt med barn og unge som
er komplekst traumatisert? Hvordan skal vi oversette
kunnskapen til et språk som hjelperne og barn og unge
forstår?
Mennesket først, ikke traumet
Australske Howard Bath var nylig i Sverige og holdt opplæring
i Transforming Care (TraumeBevisstOmsorg) – ”Trainee for
trainers” for 27 svenske deltakere fra blant annet Rädda
Barnen, og 10 norske deltakere fra RVTS Sør.
Howard Bath er tydelig i sin tale: – Fagmiljøene roper etter
terapeutiske modeller, men jeg ønsker å tenke bredere.
Mange av de traumeutsatte barn og unge jeg jobber med,
har ett ønske: å være normale. Vi må heller ikke alltid
snakke om traume først.
“Vi må tenke mennesket først. Målet er
at alle barn, uansett hva de har opplevd
eller vært utsatt for, skal kjenne tilhørighet
og få mulighet til utvikling.”
Varme, omsorg, anerkjennelse og tilstedeværelse fra
voksne kan være med på veien mot helhet. Omsorg kan
forandre til det bedre. Vi forandrer også måten vi viser
omsorg på gjennom fokus på dette, understreker Howard
Bath.
Heling i det sosiale og fysiske miljø
I opplæringen i Transforming Care får deltakerne presentert
en manual for kursholdere med mye faglig godt innhold.
Kurset fokuserer på de muligheter til heling som ligger i
det sosiale og fysiske miljøet barn og unge lever i. Det har
ikke fokus på en spesiell terapiform eller metodikk. Bath
vil fokusere på hva som kjennetegner relasjoner og miljøer
som virker helende på barn og unge som er stresset,
traumatisert eller har det vondt av andre grunner.
– Hvem står nærmest barnet? Fosterforeldre, biologiske
foreldre, miljøterapeuter, lærere, faglærte personer
og ufaglærte personer. Hvordan kan vi formidle slik at
de forstår hvordan de kan vise omsorg, forstå smerte
og hjelpe barnet å finne copingstrategier? De kan være
med å gjøre en forskjell gjennom god omsorg og gode
menneskemøter. Mange helende øyeblikk kan finne sted
de 23 timene barnet ikke er i terapi.
Våge forenkling av språket
Han understreket at han stadig blir minnet om at språk
er viktig. At vi ikke må fange barn og unge i ord som
skaper stigma eller som gjør at de ikke kjenner seg igjen i
beskrivelsene voksne gir dem.
– Vi må våge å forenkle. Det er ikke det samme som å
banalisere, slik noen vil ha det til. Vi skal oversette det
komplekse og kompliserte ved å ta språk og begrepsvalg
til hjelpernes og til barns beste. Det kan ikke bli slik at
man må ha spesialutdanning for å gjøre noe i forhold til
traumatiserte barn og unge. Vi må oversette forskning
til noe som gir mening og som de som møter barn og
unge direkte, kan sette ut i praksis. Vi kan komme langt
med TraumeBevisstOmsorg. Den kan utøves av flere.
Også mennesker i barnets nærmiljø som foreldre, lærere,
miljøarbeidere med flere.
Barns behov i sentrum
Bath oppfordrer fagpersoner til å være dynamiske og
villige til å forandre seg– alt etter hva barnets behov er
og hvordan ny forskning og erfaring sier vi best kan møte
disse behovene.
– Hele mitt arbeid i Transforming Care er utviklet ut fra
barns behov. Det er en behovsbasert tilnærming. Maslows
behovspyramide kan settes sammen med pilarene i
Transforming Care: Hva trenger barn/mennesker for å få
et godt liv?
“Etter at primærbehovene er dekket, er
det trygghet vi trenger. Barn som har levd
med omsorgssvikt, overgrep, vold eller
neglekt – trenger å få primærbehovene
dekket.”
Deretter trenger de trygghet, relasjoner og tilhørighet for å
kunne finne veier til helhet og god selvfølelse. Vårt arbeid
begynte med å forsøke å finne måter å redusere vold og
gi hjelp til unge som hadde trøbbel med loven. I de siste
årene tenker vi bredere:
Hvordan kan vi bidra til at
barn med traumebakgrunn
kan føle seg trygge og utvikle
muligheter for et godt liv?
Bath minner allikevel om at det er en forskjell på barn
som trenger normalomsorg, barn som er utsatt for
traumer og trenger traumespesifikk omsorg og de barna
som trenger terapi. Han snakker om universelle behov,
traumespesifikke behov og individspesifikke behov. Han
belyser likheter og forskjeller mellom disse behovene.
TraumeBevisstOmsorg fokuserer på det helende i
det sosiale og fysiske miljøet barn og unge lever i.
Tilnærmingen har ikke fokus på én spesiell terapi, men gir
noen kjennetegn på helende miljø for traumatiserte barn
og unge.
Med seg på opplæringen i Sverige har han sin
mangeårige medar Diana Boswell som har vært sentral
i utviklingsarbeidet i Transforming Care de siste årene,
siden Bath bruker store deler av sin tid på sitt arbeid som
Barneombud i en av delstatene i Australia.

8
9
RVTS Sør traff Bath i 2009
RVTS Sørs medarbeider Tone Weire Jørgensen møtte
Howard Bath for første gang i 2009. Inger Lise Andersen
gjorde dette intervjuet med Howard Bath for fem år siden.
RVTS Sør har vært med å spre hans forståelse fra den
første artikkelen Trauma Informed Care og om arbeidet
Transforming Care - sine hovedelementer gjennom sine
opplæringsprogrammer i Norge. Vi kaller det Traume-
BevisstOmsorg. Bath har også samarbeidet med Bruce
Perry som er en annen faglig bidragsyter til RVTS Sørs
kunnskapsgrunnlag. Da ble de tre pilarene i traumebevisst
omsorg kalt: trygghet, relasjon og følelsesregulering. Nå
kalles de safety, connections og coping.
Et nytt løft, sier FagLeder Steinkopf
Bath har bidratt i kunnskapsgrunnlagstenkningen ved RVTS
Sør. Baths fagkompetanse rundt TraumeBevisstOmsorg
(Transforming Care) – er viktige faglige byggesteiner for
senteret. 10 av senterets ansatte er nå utdannet som
kursholdere i TBO.
– Mye er likt det vi fikk høre for fem-seks år siden, men
noe er også nytt, sier fagleder Heine Steinkopf.
– Vi ser det samme som Bath: Et behov for å ikke bare
være fagpersoner som møter traumeutsatte barn, men
å være mennesker som møter barn og unge og blir
medvandrere på reiser mot helhet. Da må vi i tillegg til å
møte smerte, også regulere og lete etter de ressursene
barn og unge har i seg for å utvikle seg godt videre.
Kanskje bør vi også ha et større ressursfokus og veier
i navnet. Kanskje også HelendeOmsorg er bedre
enn Traume-BevisstOmsorg?
RVTS Sør fikk ha faglige samtaler med Bath
og Boswell for å utveksle tanker og veier
videre i dette faglandskapet. Her ble
blant annet The Sanctuary Modell
av Sandra Bloom, The Circle of
Courage og CARE knyttet til
Cornwall-instituttet tema.
– Kontakten med de
internasjonale miljøene
betyr mye for oss, sier
faglederen. Vi kan
dele erfaringer og
forskningsblikk, sier
fagleder Steinkopf som
forteller at Bath er
spurt om å være en
av foredragsholderne
på den felles RVTSkonferansen
som skal
finne sted i Bergen til
høsten.
SAFETY, CONNECTIONS og COPING
De tre pilarene: Trygghet, relasjoner og coping.
TRYGGHET
Bath understreker viktigheten av SAFETY. Fysisk,
psykisk, følelsesmessig, relasjonell/sosial og kulturell
trygghet. Han snakker om pain-based behavior og painbased
emotions – noe RVTS Sør har samlet i begrepet:
Smerteuttrykk. Smertebasert oppførsel har som regel
sin årsak i smertebaserte følelser som sorg, angst,
frykt, depresjon eller nummenhet og tilbaketrekking. Han
formidler viktigheten av å møte barnets indre verden og
følelser, ikke stoppe ved den ytre atferden.
“Barn som er stressaktivert, i
alarmberedskap, vil kunne skape de
samme følelsene i voksne. Om voksne
ikke er opplært til det, vil de fort speile
barnets følelser. Kunsten er å vise helende
og traumebevisst omsorg selv når barnet
avviser eller er aggressiv mot deg. Da er
kunsten å IKKE SPEILE barnet, men
møte det med trygghet, sier Bath.
RELASJON
Den andre pilaren kaller han CONNECTIONS. Forbindelser
blir heller ikke et dekkende norsk ord, vi kaller den
fremdeles relasjoner. Connecting rommer tilknytning,
relasjonsbygging og det å få tilhørighet til grupper og
systemer. Han utvider denne pilaren.
Bath snakker om relasjonsbygging og tilhørighets-skaping
for helhet og vekst. Forandring til det bedre er målet
med relasjonene, den gode tilknytningen og den gode
tilhørigheten.
– Hva ved CONNECTION er det som skaper god forandring?
Assai og Lambert sier i sin forskning: Det er 40 %
barnets personlighet og miljø, 15 % forventninger, 15%
teknikker/metoder og 40%, relasjonens kvalitet (varme,
anerkjennelse og empati).
Han trekker også fram SANDRA BLOOM, The Sanctuary,
som han kaller en forandringsmodell. Han refererer til hvor
viktig det er å tenke at vi ikke skal finne feil hos barnet
som noe vi skal reparere.
– Vi skal fokusere på relasjonene, miljøet og systemene
rundt barnet som har skadet det. Vi kan fjerne skam ved
å plassere ansvar der det burde ligge og forsøke å forstå
barnets tanker og følelser, sier Bath.
COPING
Den tredje pilaren kaller Bath nå for COPING. Det er
ikke lett å finne et godt norsk ord som er dekkende
for dette. Det ligger mellom mestring, det å takle eller
håndtere. Foreløpig velger vi å kalle det COPING eller
copingstrategier/mestringsstrategier.
– Følelser er ikke det eneste barn utsatt for komplekse
traumer må håndtere. Derfor har vi forandret
følelsesregulere eller co-regulere til coping. Men
følelsesreguleringen er en viktig del av denne pilaren for
barn som er i konstant alarmberedskap. Tanker kan også
være noe man må forholde seg til, eller alle virkningene
av traumatisk stress. Derfor tenker vi nå at COPING er et
bedre ord, forklarer Bath.
Han forklarer at det finnes gode og mindre hensiktsmessige
copingstrategier. Noen av de som ofte kan være mindre
hensiktsmessige, kan være: Fight (Kjempe, true,
hevne seg, gå i konfrontasjon), Flight (flykte, isolasjon,
tilbaketrekning), Fool (lure, provosere, erte), Follow(
underkaste seg, være enig, følge blindt, gi slipp på egen
vilje). Gode mestringsstrategier – regulere følelser, finne
ord på det som har skjedd, uttrykke det og bli møtt.
Varme og forståelse VIRKER
– Hva er hovedutfordringene for alle som vil gjøre en
forskjell i livene til barn og unge som har det vondt?
– Vi vet hva som virker. Vi må forstå at barnet har det vondt,
ønsker å koble seg på, finne tilhørighet og ha det godt. Vi
vet at vi voksne må gi varme, empati, anerkjennelse og
forståelse. Nå handler det om å sette det ut i livet! Igjen
og igjen, sier Howard Bath.
Bath viser også til Bonnie Benard som nevner disse
tre nøklene for å fremme veier til helhet: Omsorgsfulle
relasjoner, tro på barnet og mulighet for å delta.
– Vi som arbeider med barn og unge, må være ekstra
oppmerksomme på deres invitasjoner til kontakt. Noen
ganger overser vi dem, eller leser dem feil. Bath snakker
mer og mer om veier til helhet, om mening og tilhørighet.
Tekst: Eva Dønnestad

10
11
Å
nærmere
komme
– Vi er vant til å tenke at distanse er profesjonelt. Men traumebevisst omsorg handler om å komme
nær. Prisen for nærhet er sårbarhet, risiko for avvisning og den påfølgende skamfølelsen, sier
FagLeder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.
Steinkopf forsker for tiden på hvordan ansatte på en
barnevernsinstitusjon opplever det når ansatte skal ha
traumebevisst omsorg som tilnærming til ungdommene.
Han røper at noen av de foreløpige deloppsummeringene
viser at det er svært krevende for ansatte å skulle vise
traumebevisst omsorg fordi den inviterer til å arbeidet
med hjertet på utsiden, bry seg om ungdommene som en
velfungerende mor/far bryr seg om sine barn. Ville følge
barna, forstå deres behov og gi dem det de trenger.
– Flere av de ansatte blir slitne, blant annet fordi det er
uvant å rive ned veggen av beskyttelse som distansen til
ungdommene har gitt dem. De begynner å dele følelser,
de blir sårbare for avvisningen og kjenner på skamfølelsen
over egen utilstrekkelighet. Opplæringen av profesjonelle
omsorgsgivere vil derfor for oss innebære at vi trener
hjelpere til å håndtere avvisning
og arbeide med hjertet
på utsiden – fordi ungdommene
trenger det.
Traumebevisst omsorg tar utgangspunkt i den naturlige
omsorgen mellom foreldre og barn. En god mor følger
barnet, trøster barnet, gleder seg med barnet. Gir barnet
anleding til å dele følelser - både gode og vonde. Denne
delingen av følelser er med på å regulere følelser.
Hilse skamfølelsen velkommen
“Gode menneskemøter fordrer at man
begge viser følelser, at vi er opptatt av
hvordan andre har det og hva vi kan gi
dem.”
Når vi arbeider med hjertet på utsiden, blir vi ekstremt sårbare.
Vi blir sårbare for det som et hvert menneske frykter
som i et utviklingsperspektiv kan bety døden, nemlig å bli
avvist av flokken. Vi må som voksne personer om arbeider
profesjonelt med å gi omsorg, tåle å bli avvist.
Med avvisningen følger skammen. Er jeg ikke verdig å bli
tatt i mot? Er jeg ikke god nok? Hvorfor blir jeg avvist? Løsningen
er å hilse skammen velkommen, erkjenne at den
er der, og klare å leve med den. Skamfølelse kan noen
ganger bli mindre når vi forsoner oss med egen og andres
utilstrekkelighet, sier Heine Steinkopf og forsetter:
– For alternativet, å ikke vise følelser, viser seg å ikke fungere
i møte med sårbare barn og unge. De kan ofte trenge
mer enn barn i velfungerende familier - voksne som viser
følelser og god omsorg. Det er ingenting som tilsier at
vi skal ha en større distanse til disse barna og ungdommene
for at de skal leges og få gode liv. Tvert
i mot, om vi kan kalle noe en profesjonell omsorg,
kjennetegnes den av en stor hengivenhet
og åpenhet, evne og vilje til å stille seg sårbar,
gi følelser og ta i mot følelser – DELE følelser
med barnet. Om du ikke har hjertet utenpå,
ikke viser følelser, men stenger av: Hvilken
utvikling får da ungdommen du skal hjelpe?
Som fagmiljø arbeider vi altså med å istandsette
mennesker til å ha hjertet utenpå når
de arbeider med mennesker.
Tryggheten og relasjonen springer ut av sårbarheten
i å våge å komme nær og koble seg på
gjennom blikk, velvilje, berøring, vennlighet og
evne til å bli over tid.
Dele følelser
– VI må i større grad tenke at alle som arbeider med
barn og unge i barnevern eller psykisk helsevern skal
nærme seg barn og unge tilnærmet slik en god mor og
far nærmer seg sine barn. For barn og unge som ikke har
fått omsorgen de trenger, er det ingen grunn til å tilby distanse
og avstand som ikke bidrar til god utvikling. Vi vet
både gjennom tilknytningsforskning og nyere hjerneforskning
at hjernen formes av bruken. Hjernen kan trenes opp
og heles ved å få repeterende tilførsel av det den ikke til
nå har fått. Det vil si: Barn som er utsatt for omsorgssvikt
eller ikke har fått det de trenger, barn som ikke har
opplevd trygghet, relasjoner eller at de å vise følelser er
trygt, har utviklet dårlige mestringsstrategier, de beskytter
seg. De kan gjennom store doser av vennlighet, forståelse
og anerkjennelse, heles. Og da har vi eksempler på at
de dårlige beskyttelsesstrategiene blir erstsattet av gode.
Ungdommene deler følelser og tar i mot kjærligheten de
har lengtet etter. De lar voksne omsorgspersoner komme
nær, tar i mot og deler – uten å avvise, sier FagLeder ved
RVTS Sør, Heine Steinkopf.
– Skal vi komme igjennom denne veggen av beskyttelse,
må hjelpere vise sårbarhet og dele følelser. De må gi
vennlighet igjen og igjen. De må bidra til å gjøre barnet
eller ungdommen trygg gjennom tilstedeværelse og ved å
koble seg på, ikke ved å distansere seg. Dette er en særlig
utfordring når skadede barn blir tenåringer, kan deres
uttrykk og dårlige beskyttelsesstrategier være kraftig avvisende.
Hvorfor skulle de ikke være det? Det har jo vært
slik de har overlevd til nå.
Da må voksne profesjonelle omsorgsgivere ikke speile avvisningen,
men gi vennlighet, koble seg på, være tilstede,
gi anerkjennelse og DELE FØLELSER MED UNGDOMMEN.
Meningsløsheten forblir meningsløs om den ikke blir
delt med voksne som kan kaste lys over den ved å bidra
til forståelse gjennom nærvær og anerkjennelse, sier
Steinkopf.
Lys på barnets behov
– Om vi setter lyset på barnets behov, trenger barn i krise,
barn i barnevernet og psykisk helsevern, kanskje mer og
bedre omsorg enn det enn mor og far gir et barn som ikke
er i krise.
Vi må invitere miljøarbeidere til å være våge å koble seg
på, gå nærmere – vise mer av sine følelser. Det innebærer
en stor misforståelse i at profesjonalitet er blitt forbundet
med distanse også i arbeidet med mennesker. Profesjonalitet
er å gå nærmere. Men vi skal ikke ta lett på
konstnadene ved å gå nærmere, understreker FagLeder
og psykologspesialist Heine Steinkopf.
Tekst: Eva Dønnestad

13
Eva dypper
pennen
Selvbeskyttelse og nærhet
Det finnes livshemmende selvbeskyttelse, og det finnes livsfremmende selvbeskyttelse. Kunsten
er å lære seg forskjellen.
Noen ganger setter selvbeskyttelsen beinkrok på
nærheten. Vi beskytter oss mot det vi trenger. Vi flykter
fra det vi lengter etter. Vi tilslører sannhetene om oss selv
og behovene våre som kunne bidratt til frihet, vekst og
fellesskap.
Frykten for å bli såret, forlatt, mistrodd og avvist kan til
tider føre til at vi har selvbeskyttelsesdrakten på, selv
når vi ikke hadde trengt den. Dårlige erfaringer gjør at
vi til tider beskytter mot det vi hadde trengt for å leve
godt. Vi beskytter oss både mot vårt eget indre og mot
nærheten fra andre. Noen ganger på gode og nødvendige
måter, andre ganger velger vi dårlige mestringsstrategier.
Når selvbeskyttelsen blir nærhetens fiende, er det ikke
fremmende. Når selvbeskyttelsen bevarer verdighet, evne
til nærhet og relasjoner, er den livsfremmende.
Selvbeskyttelse i mange former og fasonger
Å verne om det fine, sårbare og sterke - selvfølelsen vår,
tilhørigheten og relasjonene, er nødvendig i møte med alt
som vil krenke eller true dette. Men når selvbeskyttelsen
settes opp mot møte med det som kunne blitt et godt
menneskemøte, en begynnende relasjon eller nærheten
vi trenger for å gå videre, da spiller selvbeskyttelsen oss
ett puss.
Kunsten vi famlende trener på hele livet, er å finne ut hva
vi skal beskytte oss mot, når vi skal beskytte oss - og når vi
burde senket murene. Feilplasserte selvbeskyttelsesmurer
kan ha hindret mange av oss i å få det vi trenger. Samtidig
som klokt plasserte murer er med på å bevare det beste
i oss.
Selvbeskyttelsen tar mange former og har mange fasonger.
Sinne, irritasjon, avstand, flukt, fornektelse, selvutslettende
tilpasning til andre, påtatt godt humør,
unnvikelse, travelhet, ord som holder andre på avstand,
ignorering, isolasjon, unnvikelse, slag, håpfjerning, mistro,
anklager med mer.
“Det er ikke alltid lett å vite når murene
skal settes opp, hva det er nødvendig å
beskytte seg mot, og hva vi skal åpne
opp for.”
Noen ganger legger selvbeskyttelsen et slør både over
hvem vi selv er, og hvem de andre er.
Som den erfarne danske terapeuten Ilse Sand skriver i
boken KOM NÆRMERE:
“Jeg har valgt at kalde disse manøvrer, hvormed vi til
tider kan fordunkle det mest indlysende eller holde
afstand til andre mennesker og vores eget indre:
selvbeskyttelsesstrategier. Hermed mener jeg alt, hvad et
menneske gør – bevidst eller som oftest ubevidst – for at
undgå nærhed til andre mennesker eller til sin egen indre
eller ydre virkelighed. “
Det kan være god beskyttelse å ha avstand til følelsene
når de blir for overveldende, men det kan være dårlig
beskyttelse å stenge helt av i møte med dem som vi
kunne delt gleder og sorger med. Enten vi er barn, unge
eller voksne, beskytter vi oss. På samme måte som vi kan
trigges til følelsesreaksjoner som egentlig hører hjemme i
andre truende situasjoner der de var nødvendige, kan vi ut
fra dårlige erfaringer sette opp beskyttelse i møte med det
som kunne gjort oss godt og bidratt til livsvekst.
Ett skritt for å finne mer ut av hva som er gode eller
dårlige selvbeskyttelsesstrategier, kan være å invitere til
selvransakelse og oppøve selvinnsikten slik at vi klarer å
lære å kjenne hva vi beskytter oss mot, hvordan vi gjør det
og hvorfor. Da kan vi sakte våge å slippe litt opp og lære
mer om når beskyttelse er nødvendig - og når åpenhet,
nærhet og hengivelse er nødvendig for å få gode liv.
Selvbeskyttelse og selvbilde
Vi blir oss selv gjennom andre, og om ingen slipper inn,
hvem blir vi da?
“Et selvbilde er ikke statisk, noe vi
bare har. Det er påvirkelig av livets
omskiftninger og ulike miljøer og
relasjoner. Vi har ulike selvbilder i møte
med ulike mennesker.”
Det kan være lurt å tenke igjennom hva som gjør at vi med
noen mennesker føler oss vel, tør å vise både vonde og
gode følelser, mens i møte med andre, spiller vi. Vi viser
ikke hvem vi er. Vi trenger nærhet. Vi trenger å vise oss
som vi er for å bli møtt som vi er, for å bygge genuine relasjoner.
Når fasade møter fasade, skapes ikke nærhet.
Når vi vet hvor viktig nærhet, tilhørighet og relasjoner er for
god menneskelig utvikling, må vi fortsette å søke motet
som gjør at vi våger reisen mot relasjonen.
Den gode selvfølelsen kjennetegnes ved at vi kan
være glade når vi er glade og triste når vi er triste. Når
omgivelsene ikke slipper dette til, eller hugger løs på oss
når vi viser ekte følelser, beskytter vi oss. Da viser vi ikke
hvem vi er. Feilbarligheten sendes på dør, og sårbarheten
får bind for øynene. Fantasi, ideutveksling, kreativitet og
lekenhet fremmer tryggheten som gjør at vi tør å vise litt
mer av hvem vi er.
Hjelperelasjon og selvbeskyttelse
Det finnes hjelpere som har glemt beskyttelsesdrakten og
blitt helt utladet og utbrent. Men det finnes også hjelpere
som har polstret seg så godt at de som skulle motta
hjelpen, måtte polstre seg like godt i møte med dem. Å
finne beskyttelsesbalansen, er nøkkelen til nærhet.

14
15
”There is a crack, a crack in everything.
That´s how the light gets in.”Leonard Cohen
Kanskje er det noen ganger i sprekkene i profesjonaliteten
at barn og unge finner veier inn til oss? Og mennesker
finner veier til andre mennesker, uavhengig av alder og
roller? Gjensidigheten er en del av veien til nærhet. Vi
søker mot hverandre, men vi stopper fort og rygger om
den andre ikke gir noe av seg selv tilbake. Det er kanskje
ingen nærhet uten sårbarhet. Nærhet koster. Men vi må
vise hverandre at det er verdt prisen. Det koster mer å
bli sittende med en følelse av å være forlatt.
En mor fortalte meg om sønnen
sin som hadde kommet tilbake fra
en psykologtime med ordene: ”Jeg
sa ikke en dritt om hvordan jeg hadde
det til den personen. Hun var som en vegg. ” Jeg har i
ulike prosjekt snakket med mange ungdommer som ble
betegnet som avvisende og vanskelige, men som forklarer
at grunnen til dette, var at de ikke opplevde tillit fra
voksenpersonene som skulle vise omsorg eller hjelpe
dem. Avstanden og sinnet hadde for dem, vært nødvendig
selvbeskyttelse. Men også unge trenger å lære forskjellen.
Vi voksne må gå foran som gode eksempler ved å
vise sårbarhet.
En ung gutt fortalte at han ikke bare var fjern, avvisende
og sint slik det stod i journalene om han. Han fortalte at
han hadde en kjæreste som han følte seg vel sammen
med. ” De skulle sett åssen jeg var sammen med henne.
De hadde ikke kjent meg igjen. Der slappet jeg av. Jeg tror
hun ville si jeg var følsom og snill.”
Mange leter etter relasjoner der de kan la murene falle.
Der selvbeskyttelsesdraktene kan legges til vask. Der vi
kan finne inn til hverandre i relasjoner som rommer både
feilbarlighet og storhet. Som hjelper eller omsorgsperson
er det kanskje lurt å hele tiden stille seg spørsmålene:
Viser jeg sårbarhet som slipper den andres verden til på
godt og vondt? Har jeg beskyttet meg for godt til at det blir
trygt å åpne seg for meg?
Barn og unge skal kunne speile seg i vår åpenhet, det er
ikke vi som skal speile deres avvisning. Vi må beskytte
oss, men vi kommer ingen vei om det ikke finnes sprekker
som lyset og nærheten kan komme inn igjennom.
Når murene faller og nærværet slipper til gjennom
sprekkene
Når vi har mange dårlige erfaringer med å stille oss nakne
og åpne, kan det skje at vi tar på oss selvbeskyttelsesdrakten
også i møte med dem som kunne gjort oss godt.
Vi må visst trene på å tro på at det venter noe godt. At det
finnes mennesker som vil oss vel.
For ingenting er mer helende enn når murene faller,
nærværet slipper til gjennom sprekkene, når isen smelter
og ansiktene lyser opp fordi det er tillit nok. Når vi kjenner
at vi hører til.
Det finnes handlinger som kan føre oss nærmere hverandre
og det finnes ord som kan hjelpe oss på veien mot
nærhetens sårbarhet. Som Synne Lea skriver i dette diktet
fra boken Nattevakt, dikt til barn:
Si fra
om du trenger en venn.
Hvis jeg var deg,
ville jeg ropt
på meg.
Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre hint om at vi
trenger hverandre og vil hverandre vel. Det kan være
de første skrittene på vei bort fra den livshemmende
selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot livet. Det
finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til livet at
det innebærer å bli såret og finne veier til helhet. Igjen og
igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i munnen.
Eva Dønnestad, Formidlings- og
kommunikasjonsleder ved RVTS Sør

17
Profil
Artikkel
ViRevolusjonen
MenneskeMøteMobilisering: JEG trenger å bli en del av et VI. Det skjer i MenneskeMøtene. Isolasjonen
skader, fellesskapet heler. Vi vil FellesSkape!
Tenk på et menneskemøte du hadde som har satt gode
spor, et møte du ikke kan glemme. Som var med å lege,
trøste, eller kanskje gi deg en god følelse av å være
deg? Du ble anerkjent både med sårbarheter og styrker.
Hva kjennetegner VÆREmåten til dette mennesket? Hva
kjennetegner dette møtet?
Dette kan være en god øvelse for å trene på å bli en
god MenneskeMøter. Hvordan vil du leve videre i andre?
Hvordan vil du huskes? Er du klar over at du kan gjøre en
forskjell ved å se andre betingelsesløst, bry deg og prøve
å forstå? Er du klar for å bli en del av et VI?
RVTS Sør har reisen fra det som er skadet til helhet og
livsutfoldelse som en del av vårt arbeidsoppdrag. Vi har
hovedfokus på kompetanseheving av hjelpere som arbeider
med barn og unge som har vært utsatt for store
påkjenninger – overgrep, neglekt, krig, flukt, er selvmordstruet.
Et varmere MenneskeSamfunn
MenneskeMøteKompetanse bidrar til et varmere MenneskeSamfunn.
Vi er en tjeneste for tjenestene som driver
kompetanseheving i likeverdige møter med de tjenestene
vi er til for. Men tjenestene er til for menneskene, ikke
menneskene for tjenestene.
Vi arbeider kontinuerlig med å bli bedre på å legge øret til
dem det gjelder for å kunne ta deres erfaringer og innspill
med i utviklingsarbeidet. Vi har røtter i verdiene våre: MOT,
YDMYKHET, ANERKJENNELSE og forløser dem gjennom å
belyse, berøre og bevege. Plattformen er et bredt kunnskapsgrunnlag
og en bred portefølje av verktøy og metoder
som bygger på dette. Kunnskapsdørene må gjøres høye
og erfaringsportene brede slik at menneskene kommer
ut i livet. Kompetanse slik vi definerer det, er verdier, ferdigheter
og kunnskap(herunder erfaringskunnskap). I et
Menneskesamfunn er mennesker aktører, ansvarliggjort,
men de bygger ikke ego. De bygger Viet – hvor ulike JEG
har en unik plass og verdi.
OmsorgsGivere som skaper trygghet, uansett
Målet er at enhver profesjonell omsorgsgiver skal kunne
møte et hvilket som helst barn eller ungdom i en hvilken
som helst krevende eller smertefulle situasjon, uten
å la redsel, usikkerhet eller andre affekter føre til at de
beskytter seg eller ikke våger å komme nær. Vi trenger
gode voksne som tåler barns smerte og elsker fram barns
livskraft og lekenhet. Som blir med på reisen fra frykt til
tilstedeværelse og lekenhet - uten selv å bli utslettet eller
utladet. Vi inviterer til å koble på, være nær, skape
trygghet, bygge relasjoner, legge til rette for tilhørighet,
mestring, utforske, gi kjærlighet, overdoser vennlighet, affektregulere
og ha tro på menneskets iboende mulighet til
heling, uansett.
Reisen fra JEG til VI
Mennesker trenger mennesker. Reisen fra JEG til VI
krever kontakt med egen sårbarhet og mot til å komme
nær hverandre. Nyere nevrobiologi som er en del av vårt

kunnskapsgrunnlag, forteller oss at hjernen formes av
bruken. Følelsene er et viktig kompass for godt liv og relasjonen,
fellesskapet og lekenheten gir godt liv.
NærVær er profesjonelt.
Gjennom øyekontakt, aktiv lytting, ved å ta kontakt, dele
følelser i en relasjon, gjennom å være sammen - kan vi
lege sår. Vi kan vi vokse som mennesker, tåle mer, finne
mening og hente fram kraften og motet til å leve godt sammen
med andre. Det som er skadet i oss, vil isolasjon.
Helingen foregår i relasjonen, i fellesskapet - når JEGet
møter VIet.
Vi vil bidra til en ViRevolusjon,
en MenneskeMøteMobilisering.
Vi vil FellesSkape. Gjennom å anerkjenne og dele følelser,
vise interesse og gi store doser vennlighet, skaper vi tryggheten
alle mennesker trenger. Når vi søker fra jeg til vi,
klarer vi lettere å løfte blikket fra egen navle til den andre.
Gjennom bevegelsen, skjer påkoblingen. Da kan den livgivende
relasjonen bygges.
“Vi vil følge mennesker på reisen fra
opplevelse av verdiløshet til erfaringer
av å være verdsatt. Fra meningsløsheten
og grunner til å dø til glimt av mening
og grunner til å leve.”
RVTS Sør har som en vesentlig del av sin profil at vi vil
skape gode menneskemøter. Vi vil inndanne og utdanne
MenneskeMøtere. Mennesker som kjenner seg selv, men
samtidig er interessert i å bli kjent med og prøve å forstå
andre i lys av hva de har opplevd. Fordi barn og unge
som har hatt store påkjenninger, som ikke har fått det
de trenger i oppveksten, trenger nettopp den andre for å
leges. Trygghet, realsjon, følelsesevissthet og affektregulering,
bidrar til dette. Når vi er trygge og lekne, er det
lettere å tørre å feile og vise feilbarlighet og svik – uten å
la skammen få feste. Her kan vi lære av barna, de er lekne
og tilstede og åpne. De lærer gjennom lek og bygger relasjoner
gjennom lek. Da kan de glemme tid og sted. Leken
jager sammenligningen og skammen på dør. Om vi helt
fra mors liv tar vare på menneskene slik at de blir trygge,
kan denne mobiliseringen komme nedenfra og opp, ikke
fra vektall og ekspertise, men fra dem som kjenner leken
best – barna.
18
Kunnskap må ut i praksis – i menneskemøter
Dette trener vi på i våre programmer, blant annet gjennom
å: JegBygge - legge til rette for at mennesker kan bli kjent
med egne følelser, triggere, savn, sårbarhet, men også
motstandskraft og skaperkraft. Vi ønsker å forstå mennesker
i lys av hva de har opplevd, anerkjenne og elske
fram hele følelsesspekteret, istandsette hjelpere til å arbeide
med hjertet og følelsene på utsiden.
Veibygge - ved å koble oss på, bygge fellesskap, bygge
relasjoner, ta ”time in”, få øynene opp for den andres
følelser og opplevelser. Gjennom å slippe til LivsKraften
gjennom samlek, tilstedeværelse og evne til å stille seg
sårbar.
Vi arbeider også med å OrganisasjonsBygge/IdentitetsBygge
og FramtidsBygge enkeltmennesker, organisasjoner
og samfunn. Fordi mennesket skal være aktør både i organisasjon
og samfunn, ikke offer eller en brikke.
Kom nærmere!
JEGet er en del av meg. Men JEGet er også en del av VIet.
Bygger du Viet, bygger du det du selv trenger for å ha det
godt.
“Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre
hint om at vi trenger hverandre og
vil hverandre vel. Der starter ViRevolusjonen.”
Det kan være de første skrittene på vei bort fra den livshemmende
selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot
livet. Det finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til
livet at det innebærer å bli såret og finne veier til helhet.
Igjen og igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i
munnen. Nærhet er profesjonelt.
Vi inviterer til en MenneskeMøteMobilisering.
Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf
MenneskeMøte
nådde 80.000
19
Verdimobiliseringen vår “MenneskeMøter som forandrer”, har nådd ut til over 80.000 mennesker
på Facebook. Nå har vi samlet de små fortellingene i en liten digital bok og en Youtube-filmsnutt.
MenneskeMøter
– Vi kjenner ydmyk glede i forhold til at så mange ønsker å
ta i mot og dele et så viktig budskap: Gode menneskemøter
gjør en forskjell.
Og hvem vet? Kanskje møtet med deg har gjort en forskjell i
livet til et annet menneske? Kanskje noen smiler stille fordi
du er til? Vi setter spor i dem vi møter. Barn og unge som
har det vondt, har behov for relasjoner og menneskemøter
som varmer og bygger tillit. Igjen og igjen. Noen ganger
trenger mennesker at vi står så lenge med åpne armer
at de til slutt tør å komme ut av den mørke skogen de
befinner seg i, sier formidlings-og kommunikasjonsleder
Eva Dønnestad.
”Vi trenger medmennesker
som står så lenge med
åpne armer at vi til slutt
tør å titte ut av den mørke
skogen vi gjemmer oss i. ”
Hun understreker at det er en viktig del av RVTS Sørs
oppdrag å sette fagpersoner i stand til å bli gode
menneskemøtere som forstår mennesker i lys av hva de
har opplevd.
– Alle har nok hatt møter med ett eller flere mennesker
som varmet litt ekstra. Som gjorde en forskjell. For noen
kan et menneskemøte bety et være eller ikke være. Se
rundt deg. Er det noen som trenger deg? Vær bevisst på
hvordan du møter andre og bli en god menneskemøter,
sier Dønnestad, som roser RTVS Sørs designer og webdesigner
for samarbeid om VerdiMobiliseringen. RVTS
Sør håper fortellingene i bok og lydfil kan belyse, berøre
og bevege. Spill gjerne YouTube-filmen eller vis heftet på
skjerm på arbeidsplassen.

20
21
Unge blikk
på hjelperen
SETT MED UNGES ØYNE: Barn og unge ønsker hjelpere som synes de er spennende, gode og bra
selv om de har gjort noe dumt eller har det vondt. RVTS Sør skal være i barnehøyde og har samlet
innspill fra ulike workshops og intervjuer med barn og unge.
– Det ligger i vårt menneskesyn, våre verdier, vårt
oppdragsbrev og vår strategi, at vi skal lytte til dem det
gjelder. Vi ønsker å ha dialog og samspill med både
hjelpere, som er vår primærmålgruppe, men også med
barn og unge som er dem vi istandsetter voksne til å
møte, sier fagleder Heine Steinkopf. Han legger til at
brukermedvirkning er en del av RVTS Sørs oppdrag.
Brukermedvirkning
– Vi er ikke så glade i ordet bruker hos oss, folk er folk.
Men vi ser det gir mening for å sikre at virkelighetsbeskrivelsene,
erfaringene og løsningsforslagene fra dem det
gjelder, blir ivaretatt og tatt på alvor. FNs Barnekonvensjon
som beskriver barn og unges rettigheter, er også en del av
vårt kunnskapsgrunnlag. Vi mener voksne som arbeider
med barn og unge bør kjenne til særlig artikkel 12: Barn
har rett til å si sin mening i saker som angår dem og deres
mening skal ilegges vekt.
Unge blikk på hva som er en GOD HJELPER
1. Viser empati. Den må være ekte, ikke sånn ”synes
synd på”-aktig.
2. Har tid. Ser ikke på klokka, blir ikke stressa, vi tefter
det med det samme.
3. Viser omsorg. Vi trenger tid for å bli trygge på dere,
dere må være vennlige lenge.
4. Viser interesse. Vi merker om det er ekte.
5. Har humor og deler gleder. Ikke fortelle vitser, men
smile og ha humør, være litt leken og ikke
selvhøytidelig.
6. Er tydelig. For å skape trygghet og gi forutsigbarhet,
ikke for å gjøre oss redde.
7. Lar oss ta ansvar. Setter oss i stand til å ta egne valg
og tro på oss selv.
8. Er tilgjengelig. Det er vanskelig å si det vondeste når
noen sitter og ser i pc eller telefon.
9. Våger nærhet. Du må våge å være til stede sammen
med oss.
10. Er snill.
11. Lytter. Noen ganger trenger dere ikke å ha alle
svarene, dere må lytte uten å tolke.
12. Stiller spørsmål. Spør oss i stedet for å mene så mye,
ingenting er dumt å spørre om.
13. Setter grenser. Det er måten disse settes på som er
avgjørende, gjerne i samspill med oss.
14. Er ærlig. Si heller hva du tenker, si unnskyld om du
har tråkket over.
15. Gir av seg selv. Du må kunne vise feil og vise at du
har et liv - akkurat som vi har et liv som noen ganger
er vanskelig.
16. Er direkte. Du trenger ikke å dulle inn spørsmålene, vi
kjenner det vonde på kroppen hver dag.
17. Gir håp. Vi kan miste håpet av å bare snakke om det
som er vanskelig.
18. Leter etter noe vi kan få til. Finn ut hva som gjør at
vi har klart oss til nå, eller hva vi ønsker å drive med
for å bygge en god identitet. Vi er mer enn diagnosen
eller smerten.
19. Er glad i barn og unge. Du kan ikke jobbe med barn og
unge om du ikke klarer å bli glad i dem.
20. Synes vi er spennende, gode og bra. Selv om vi har
gjort noe dumt eller har det vondt for tiden. Det er så
mange krav, vi trenger voksne som tåler det som er
dumt og som samtidig ser hva vi får til.
Tekst: Eva Dønnestad

22
23
Barnepsykolog Raundalen om
TRAUMET
Jeg vil skrive om traumet; som mange flyktningbarn bærer på når de kommer til oss. Noen verre enn
vi kan forestille oss. Det blir ikke lett på én side når jeg tenker på alt jeg har lest av bøker, kjempet
meg gjennom av kompliserte forskingsartikler. Lest og lyttet til Atle Dyregrov i 30 år! Jeg føler meg
som en som står foran et stort tre ute i skogen som en gang var et lite frø, og nå skal jeg prøve å
få treet inn i frøet igjen. Da må jeg ikke sitte her å kaste bort linjene.
Traume betyr skade
Traume er latin og betyr skade. Legene og medisinen eide
begrepet for å skille mellom sykdom, lungebetennelse, og
beinbrudd som var traume – skade. Da de ikke trengte
begrepet, tok vi det, først som mentalt traume, brudd i det
mentale, og deretter eier vi det: traume = skade, brudd
mellom tanker og følelser. Kort og godt.
Brudd mellom sanser, følelser og tanker
Traume-bruddet skaper uro i hjernen. Fordi det er så mye
følelsene husker, som tankene ikke vet om. Se for deg
tankene i hjernens 4. og øverste etasje, og følelsene ned
trappen til 3. etasje. Begge har sin egen hukommelse. Ord
der oppe i tankehjernen, skrekkfilm uten tekst der nede i
følelseshjernen. I det vanlige dagliglivet samarbeider de til
tusen, opp og ned i trappen – top-down og bottom-up! Triste
følelser der nede, henter ord der opp; og sinte tanker
der oppe leter etter følelser der nede.
Der oppe vet de hvorfor du føler deg trist, og de kan sette
ord på og tekste triste minner fra i går. Siden jeg tror og
tenker at hjernen først og fremst er sosial og bygget som
assosiasjoner, tenker jeg at tur-retur, til-og-fra tanker og
følelser går i ett kjør hele tiden og kanskje det som gjør
livet både herlig og forferdelig.
Alltid i beredskap
Men så skjer det en skade, et brudd, og det blir etablert et
traume. Det skyldes ikke en feilvare på hjernebygget, men
fordi det forferdelige, skrekkelige, livstruende som skjer,
det må hjernen ikke glemme. Og fremfor alt må den minne
deg på at du må passe deg for andre lignende situasjoner
som minner deg om det forferdelige. Traumet tror egentlig
at det er blitt din følgesvenn.
Minner uten ord
Samtidig som bombene drønner i Aleppo, folkene løper
ut av husene som raser, noen blir truffet, noen blir knust
av husveggen som faller over dem, har et barn på 8 år
kommet over på den andre siden av gaten. Ser alt, holder
seg for ørene, men drønnene og skrikene overdøver alt,
støvet tetner i halsen og blinder synet. Var det mamma
som skrek? Da er traumet et faktum. Tankehjernen klarer
ikke dette, og følelseshjernen lagrer en langfilm av alt som
hendte. Heldigvis så viser det seg at både mamma og
pappa og søster og bror overlevde, og samlet lander de
mange måneder etter på Bardufoss – hos oss - med alle
traumeminnene. Hver for seg og uten at de har klart å
snakke om dem. Minnene er lagret, men har veldig få ord.
Kanskje har de bare denne setningen felles: «Nå dør jeg,
nå dør vi, når dør vi alle sammen.»
Trygghetsskapende informasjon
Traumer handler ikke bare om død og krig, de handler først
og fremst om at det som hender er for voldsomt og for plutselig
til at den menneskelige hjerne kan håndtere det der
og da. Det forferdelige blir lagret i minnet og skaper uro
hos noen hele
tiden. Da heter
det traume.
Brudd. Det har
skjedd et brudd
mellom tanker og
følelser fordi tankene
nesten ble sjaltet ut da
det forferdelige hendte;
fordi alt handlet om å overleve.
Så ble det programmert følgende,
foreløpige, mentale handlingsprogram: Skal
du fortsette å overleve må du være ekstra oppmerksom
på det som er farlig og det som skjer plutselig. Evolusjonen
heter programmereren som har satt inn et forløp av
reaksjoner som skal sikre at vi passer oss og overlever når
det virkelig gjelder. Men evolusjonen gjør ikke skadelige
feil, den gir oss også redskaper til å endre programmet
når faren er over. Den ber om at det blir sendt inn ny og
trygghets-skapende informasjon inn i traumerommet.
Virksomt for den enkelte
Men siden situasjonene er forskjellige og menneskene
som blir utsatt er forskjellige, må vi forske og føle oss
fram til hva som er viktig og virksomt for den enkelte. Det
vil si at programmet når inn. Noen vil ordne det best på
egenhånd med egne ord, noen vil skrive det ned, vi vet at
et flertall blir noe bedre av å snakke om det og fortelle det
til noen, noen trenger spesialskolerte terapeuter.
Mirijam
Mirijam i Baidoa i Somalia 1993, har aldri forlatt tankene
mine. Jeg lot henne fortelle meg flere ganger, fordi hun
ville, om soldatene
som torturerte
mamma
for å si hvor
pappa og storebror
var, fordi de
var fiender. “Tilslutt
sprettet de opp mammas
høygravide mage
og spiddet fosteret som
hun så var en bror.” “Kan hun
komme seg igjen,” tenkte jeg.
Kan hun overleve mentalt når hun har
opplevd det verste et barn på hele kloden
måtte oppleve? Evolusjonen har bestemt at du dør ikke
av å overleve. En dag spurte jeg Mirijam om hun trodde
hun klarte å komme videre. Da sa hun: «Det er bedre nå,
for nå sørger jeg fordi jeg har mistet mamma og broren.
Før var det bare forferdelig, FORDI DET DA VAR SOM I EN
DRØM. Nå vet jeg at det har hendt».
Man blir ikke kravstor når man er et barn som skal vakle
videre med verdens verste traume. Hvordan vi skal hjelpe
de traumatiserte barna vet vi bedre i landet Norge enn i
mange, mange andre land.
Hele norges barnepsykolog og
RVTS Sør-spaltist. Brenner for
barns rett til beskyttelse og livsutfoldelse.
Han er spesialist i
psykologi med mange års erfaring
med mennesker i krisesituasjoner.
Illustrasjon: Oscar Jansen

24
25
Når uro
er tegn på trygghet
– Når en ungdom viser følelser som skaper uro hos den voksne, kan det være et tegn på at ungdommen
begynner å bli trygg. Da må voksne BLI, understreker fagleder Heine Steinkopf.
– Når den voksne får lyst til å trekke seg fordi relasjonen
med ungdommen eller barnet blir vanskelig eller utrygg for
den voksne, det er da hun må bli. Den voksne er verktøyet
til endring og må ikke speile barnet, men bli. Vi voksne
kan fort bli selvsentrerte: ”Her var det så trygt og fint, og
plutselig er det urolig og mange følelsesutbrudd.” Det er
ungdommen som skal oppleve trygghet, ikke vi voksne.
Trygghet er det rommet overveldende følelser og smerte
kan komme fram i. Med reguleringsstøtte fra den voksne,
kan følelsene sakte, men sikkert integreres.
“Vi må tenke mer positivt rundt uro,
følelsesutbrudd og smerte. Det er jo dette
vi ønsker barnet skal få kontakt med og
integrere, ikke fortrenge og skjule.”
Når Howard Bath og Bruce Perry snakker om TRYGGHET,
er det opplevd trygghet for barnet/ungdommen de snakker
om. Ikke harmoni som måles ut fra den voksnes behag
eller ubehag. Trygghetens mål er livsutfoldelse – da
må vi verdsette den når den kommer, samme i hvilken
drakt den kommer, sier Steinkopf engasjert.
Pleasing kan være tegn på utrygghet
Hva skjer egentlig i hjernen til barnet/ungdommen når det
går fra å være i konstant beredskap til å bli trygg nok til
å slippe fram følelser som ikke er integrert? Hvordan kan
vi omsette kunnskapsgrunnlaget vårt som sier: Voksne
skal skape trygghet, bygge relasjon og være en reguleringsstøtte.
Vi skal istandsette hjelpere til menneskemøter
som bidrar til integrering og heling som danner grunnlaget
for utvikling og vekst.
Fagleder Steinkopf, RVTS Sør forklarer gjennom et eksempel:
Ei ung jente (Vera) på en institusjon har brukt ”pleasing”
som metode for å beskytte seg mot å vise følelser
overfor ansatte. De vonde følelsene har hun ikke kontakt
med, det er for utrygt. Det oppleves behagelig og trygt for
de voksne. De tolker det som om hun har det bra. Hun er
snill. Hun skaper ikke trøbbel og ”pleaser”. Vera begynner
etter hvert å bli trygg på den ene miljøterapeuten. Da
skjer det noe som for de voksne lett kan feiltolkes. Hun får
følelsesutbrudd der hun viser både vonde og gode følelser.
Hun reagerer. Det blir uro mellom henne og terapeuten.
De voksne tolker det feil. De tenker. ”Terapeuten må bort.
Hun gjør jenta urolig.” Men det er forskjell på utrygghet og
uro som følge av at følelser det ikke har vært trygt nok å
bringe fram, er på vei ut fordi jenta kjenner seg trygg på
en person.
Etter nærmere øyesyn med et reflektert fagblikk, viser det
seg at jenta begynner å bli TRYGG. Det er det som skjer.
Når traumatiserte barn blir trygge, kommer følelser de
ikke har kontroll eller navn på, som de ikke er vant til å
forholde seg til, fram. Rommer de voksne disse overveldende
og ubehagelige følelsene? Kan ungdommen være
hele seg her, eller tåler de bare den selvbeskyttende snille
jenta som prøver å lese hvordan de voksne ønsker hun
skal være?
Nærheten kan være skrem-mende for dem som er traumatisert
slik som for ungdommen som her reagerer med
mekanisk pleasing-atferd. Da blir det rolig, men ikke trygt.
Det kreves et erfarent blikk for å se at denne jenta pleaser,
men hun er ikke trygg.
– Gjennom repeterte menneske-møter med en voksen som
er sensitiv på nærhet og avstand, som rommer smerte og
gir reguleringsstøtte, kan jenta oppleve trygghet. Da kan
det hende at noe av pleasingen forsvinner, sier Steinkopf
ettertenksomt og legger til:
– På hjernenivå er denne situasjonen mellom ungdom og
en god voksen, en mulighet for å knytte nye nervebaner.
Både nervebaner som har med affektregulering og hukommelsesspor
å gjøre. Som kan lage nye modeller for
hvordan ungdommen kan bruke og få dekket behov i relasjonen.
Narrativt er den voksne medforfatter i nye fortellinger
av nærhet og relasjonsbygging for ungdommen. I
ulike språkdrakter med ulike fagstemmer, er dette veier til
å hele en skadet hjerne, forstå et menneske i lys av hva
det har opplevd.
Følelser har ingen funksjon når de ikke blir møtt
“Traumatiserte barn og unge er uvant
med følelser – uvant med hva de skal
brukes til. Når de dukker opp, kan det
bli alt fra sinneutbrudd og gråteanfall til
latterkick og ekstatisk kroppsutfoldelse.”
Det er så mye som har vært avstengt så lenge. Dette må
vi voksne tåle. Og ikke feiltolke. Hvorfor har jenta i eksempelet
over (Vera), stengt av følelser så lenge? Fordi hun
har erfart at følelser ikke kan brukes til noe. De er aldri
blitt møtt. Å vise sorg, glede, sinne, har ikke hatt noen
nytte. Derfor er de stengt ute. Følelser har ingen funksjon
når de ikke blir møtt. På samme måte kan vi repeterende
lære at følelser kan brukes til noe. Når de blir møtt.
Dette er hjelperens oppgave. Tåle følelser, møte følelser
og gi støtte til at ungdommen kan romme og integrere
følelsene, sier Heine Steinkopf.
Uro tegn på trygghet?
– Uro kan være et tegn på at barn/unge vokser. Et tegn på
at de er på vei til å bli tryggere. TRYGGHET er ikke det
samme som harmoni. Trygghet er ikke at barnet bare viser
at det har det godt. TRYGGHET rommer de overveldende

27
følelsene, frykten og det smertefulle. Den rommer også
det sårbare ved å våge å glede seg sammen med noen.
Trygghet er det rommet der barn og unge sakte men sikkert
kan la de følelsene og behovene de har fortrengt,
komme fram.
Trygghet er det rommet der voksne kan tåle å ta i mot
følelsene bak atferden. Der voksne kan gi reguleringsstøtte
slik at følelsene og stressreaksjonene som for barnet er
uforståelige, kan integreres og bli en del av identiteten –
uten at barnet blir stresset av dem lenger. Dette er veier
til helhet. Det er en vei av sårbarheter og styrker. Det er
en vei av ubehag og gleder. Det handler om å romme alt
barnet bærer i seg, sier Heine Steinkopf.
Traumatiserte barn kan villede
– Traumatiserte barn har en tendens til å villede, sier
Steinkopf og utdyper: Barn utsatt for omsorgssvikt har
ikke fått sine grunnleggende behov for trygghet, relasjon
og reguleringsstøtte ivaretatt. Voksne som vil de vel, kan
skape utrygghet hos disse barna – barna villeder. Når de
gode voksne nærmer seg – gir barnet villedende signaler
med for mye nærhet eller avvisning – som gjør at voksne
trekker seg. Om voksne responderer på villedende atferd,
får ikke barnet tryggheten det trenger. Voksne må da eie
denne viktige kunnskapen: Du må se bakenfor barnets
atferd, barnet er redd. Det har bare noen strategier som er
villedende fordi det er skadet i tilknytningsevnen. Påført av
voksne som IKKE har gitt barnet hva det trengte. Nå ligger
høringsarbeidet i at du som voksen blir, tåler og fortsetter
å vise omsorg, understreker Steinkopf.
Han gir et eksempel: Se for deg et lite barn. Det blir redd,
aktivert, tilknytningssystemet utløses, det søker en voksen,
den andre, men det er ingen der. Barnet lærer tidlig
at det må hjelpe seg selv. Tilknytningssystemet blir forstyrret.
Når de blir redde, fortsetter de bare med det de
holder på med, de stiller seg ikke sårbare, har ingen erfaring
med at det er noen der som møter deres behov.
Dette kan vi se på større barn og ungdommer som har
forstyrrelser i tilknytningssystemet. Om vi ser nøye, ser vi
at de verken avviser eller kommer oss i møte, men de kan
stivne når de blir redde. Men fortsetter ofte å leke, gjøre
det de holder på med. Mens deres egentlige behov er at
noen skaper trygghet, tilbyr relasjon. De har erfart at det
ikke er trygghet der når de trenger den, de er nødt til å
stole på seg selv. Dette er krevende – for barnet er både i
alarmberedskap og redd, med et tilknytningssystem som
ikke fungerer som det skal.
Relasjonen leger
– Bruce Perry snakker om at traumet skaper isolasjon.
Veien til helhet går gjennom relasjon. Barn utsatt for vold,
overgrep, omsorgssvikt eller neglekt er ofte forstyrret i
evnen til å knytte relasjoner til andre. Det viser seg ofte enten
ved at de trekker seg helt tilbake eller ved at de sluker
andre med hud og hår. Om vi ikke går veien gjennom integrering
av ubehagelige følelser, kan barnet heller ikke nyttiggjøre
seg relasjonen. Og uten relasjon, ingen trygghet.
Det er derfor jeg nå oppfordrer hjelpere og fagpersoner til
å være årvåkne i forhold til hvordan vi skaper opplevd trygghet
for barnet. Vi MÅ bruke tid på dette. Usunne relasjoner
leger ingen. Det er tryggheten i relasjonen som inviterer
til integreringsarbeid av det voldsomme, det vonde – det til
nå, uhåndterlige, sier faglederen ved RTVS Sør.
“Det kan være forvirrende for traumatiserte
barn og unge når den gryende
tryggheten i relasjon med en voksen
bringer fram følelser som er vanskelige
å forstå.”
Da trenger barn og unge voksne som er tilstede, har tid,
skaper trygghet, gir vennlighet igjen og igjen, prøver å forstå
og er sensitive. Den voksne er oppmerksom på de
villedende signalene og prøver å lese de underliggende
behovene. SE BARNS BEHOV, det er noe annet enn å se
barns atferd, oppfordrer fagleder Heine Steinkopf.
Hjelper, kjenn deg selv
Steinkopf understreker at den voksne som verktøy i møtet
med traumatiserte barn, må kjenne seg selv, kjenne sine
egne sårbarheter, sine styrker og ha evne å regulere seg
selv.
– Har du hatt et smerteuttrykk som for eksempel aggressivitet
i 40 år, er det repetert tusenvis av ganger slik at
de hjernebaner som er involvert er veldig godt innarbeidet.
Å skulle endre på det som voksen hjelper, vil innebære å
stille seg i en SÅRBAR situasjon. Der skamfølelsen kan
være sentral. Du må hilse skammen velkommen og gjøre
deg til venn med den. Hvis ikke du kjenner på egen sårbarhet,
kan du ikke være en reguleringsstøtte eller en god
hjelper. Uregulerte barn og unge trenger regulerte voksne.
Og regulerte voksne våger sårbarhet og erfarer styrken i
den, Sårbarhetsevnen er viktigere enn evne til selvkontroll
når du skal være en reguleringsstøtte for sårbare barn og
unge, fastslår fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.
Tekst: Eva Dønnestad
“Lek, lekenehet og tilstedeværelse
er livsnødvendig for barns
hjerneutvikling og avgjørende for
voksnes mulighet til endring.”
“Når vi leker skrur
vi av den delen
av hjernen som
evaluerer oss selv
og andre.”
Heine Steinkopf

29
Kronikk
«Det er farligere å
falle ut av mors tanke
enn av mors fang»
Vær der når barnet søker kontakt
“Alle barn trenger sensitive voksne
som «svarer når de ringer».
Trygge barn vil fortsette å
ringe, ganske lenge, selv om
en person ikke svarer. De har
erfaring med å bli hørt og tatt
hensyn til og forventer derfor
å få et svar.”
Vær påkoblet barna
Det avgjørende omsorgsklimaet
«Hei, jeg heter iPhone. Jeg er trygt tilknyttet min omsorgsperson.
Hun kommer med en gang jeg gir lyd, hun går aldri
fra meg, og vi samspiller hele dagen. I tillegg er jeg godt
forsikret!» Som omsorgspersoner trenger vi selvsagt å være
påkoplet den store verden, men først å fremst trenger barna
at vi er påkoplet dem. De trenger at vi er tilstede både fysisk
og mentalt. God omsorg og en trygg tilknytning er den beste
livspolise du kan tegne for ditt barn. Gode omsorgsbetingelser
er preget av trygghet, stabilitet og hensyn til barnets behov
for beskyttelse. Barn som vokser opp i et klima der disse
faktorene er tilstede, vil oppleve seg forstått og respektert.
Gjennom et gjensidig og respektfullt samspill der den voksne
responderer på barnets signaler og behov, utvikles en trygg
base for barnet. Denne trygge basen hjelper barnet til å regulere
følelsene sine og barnet får tillit til at andre mennesker
vil det vel. Vi kan si at dette omsorgsklimaet er preget av
godhet, forutsigbarhet og klarhet.
Dårlig omsorgsklima
“Et dårlig omsorgsklima oppstår når den
trygge basen blir utrygg, når de voksne ikke
responderer adekvat på barnets behov og
barnet ikke får sine grunnleggende trygghetsbehov
dekket i sine første leveår. “
Når barnets omsorgsklima over tid er preget av utrygghet,
kaos og utydelighet, kan det føre til kompleks traumatisering.
Vi må ha et ekstra vaktsomt blikk mot de barna som lever i et
konstant dårlig omsorgsklima og som blir utsatt for gjentatte
traumer over lang tid, av dem som skulle beskytte dem. De
er mange og det er et folkehelseproblem.
Barn tåler en storm men blir syke av dårlig klima
Små barn er avhengig av den voksnes blikk, det gode, regulerende
og støttende blikket, mange ganger om dagen. Et
barns liv er bygd opp av alle øyeblikkene hver eneste dag.
Det betyr ikke at barn ikke tåler å måtte vente, bli tilsidesatt
eller få korrigering, tvert imot, men det skal være unntaket,
ikke regelen. Barn flest tåler en storm, men de blir syke av å
leve i et dårlig klima.
Omsorgsnæring og sosiale medier
Så var det iPhonen, da. Eller sosiale medier generelt. Neida,
bruk av disse fører ikke til kompleks traumatisering, men de
stjeler omsorgsnæring fra mange barn. De stjeler hverdagsøyeblikkene,
de stjeler tiden. De stjeler mulighetene for å
være helt ekte og autentisk tilstede sammen med barnet.
Vi må være der og respondere i det gylne øyeblikket barnet
inviterer oss til «samtale». Er vi ikke oppmerksomme, forsvinner
muligheten. Barnet tolker og husker signaler vi sender.
F.eks: Opptatt- prøv igjen senere (legg igjen beskjed etter pipetonen).
Skjer dette tilstrekkelig mange ganger vil barnet
lagre denne informasjonen som en forventning og slutte å
forsøke å opprette kontakt (ringe deg).
På smarttelefonen er det vi som bestemmer hva og
hvordan noe skal lagres. Barnet bestemmer selv, helt fra
fødselen, hvilke forventningene til deg som lagres. Erfaringen
fra det første samspillet, tas med inn i møte med
nye mennesker. De tolker nye mennesker ut fra hvordan
de forventes å bli møtt eller ikke bli møtt.
Utrygge og omsorgsviktede (komplekst
traumatiserte) barn ringer bare en gang.
Kanskje to hvis du er heldig. Hvis du ikke
svarer da, ringer de kanskje ikke igjen. De har
fått bekreftet deres tidlige erfaring av å bli ignorert,
oversett og ikke hensyntatt. Selvfølgelig
svarer de ikke når JEG ringer. Det kan føles utrygt
å gjentatte ganger bli oversett.
Bath (2015) hevder at trygghet, relasjoner og mestring er
fundamentalt for positiv utvikling. Det er også disse tre
viktige områdene man må sette inn ekstra ressurser på
hvis det først har oppstått skjevutvikling.
Kompleks traumatisering
Kompleks traumatisering involverer som regel en situasjon
der omsorgsgiveren grunnleggende sett, og over tid,
ikke er inntonet mot barnets behov. Barnet må da trygge/
trøste seg selv og selv finne måter å regulere følelsene
sine på (Nordanger 2011).
Traumefeltet har lenge vært opptatt av følgene av traumatiske
enkelthendelser. I litteraturen blir det ofte referert til
som «single trauma» eller «type 1 traume. (Briere, Kaltman
& Green, 2008) Eksempler på slike traumatiske belastninger
kan være dødsulykker, overfall, ran og andre katastrofer.
Etter hvert har søkelyset i økende grad blitt rettet mot
konsekvensene av gjentatte eller vedvarende traumatiske
belastninger som skjer i mellommenneskelige relasjoner,
også referert til som «type 2 trauma» eller «komplekse
traumer» (Nordanger 2011).
Eksempler på erfaringer som kan være komplekst traumatiserende
er blant annet familievold, seksuelt misbruk
og grov omsorgssvikt. Nordanger 2011 hevder at en av årsakene
til dreiningen av fokus har vært befolkningsstudier
som viser at komplekse traumatiske belastninger er vanligere
enn antatt, og i sum kan antas å utgjøre en større
trussel mot folkehelsen enn traumatiske enkelthen-delser.
Han viser blant annet til ACE studien, Adverce childhood
experience (Filetti et al 1998) og (van der Kolk & Pynoos,
2009) som refererer til forekomstene fra det landsomfattende
kliniske nettverket National Child Traumatic Stress
network (NCTSN). Det viser forekomster opp mot 50% av
seksuelle overgrep, vold i hjemmet eller omsorgssvikt i
risikopopulasjoner. Familievold, seksuelt, emosjonelt ogfysisk
misbruk fører alle til et klima som åpner opp for nye
krenkelser. Omsorgssvikt er mye mer enn bare svikt av
omsorgen, det er svikt i muligheten til å beskytte og støtte
barnet når behov for støtte oppstår. Teague (2013) viser
til en studie av Spinazzola et al (2003) som viser at 77,6
% av barna som var utsatt for traume var utsatt for gjentatte
traumer.
Vær tilgjengelig
Mange forhold kan bidra både i positiv og negativ retning
for barnets utvikling og opplevelse av å bli sett. Et
av disse viktige områdene er tilgjengelighet og respons
fra omsorgsgiver. Det er mange konkurrerende
elementer som stjeler
oppmerksomhet som går ut over
omsorgspersonens mulighet til
å være responsiv, tilgjengelig og
sensitiv. Hyppig bruk av smarttelefon
og sosiale medier er en
slik faktor.
Tone Weire Jørgensen, Seniorrådgiver
RVTS Sør

30
31
Lisa vet at hjelpere må arbeide med seg selv, regulere og
integrere sine egne følelser og opplevelser for å kunne
være til stede for andre. Noe av det første Lisa fremhever
før hun deler sin fortelling er:
“Hjelpere, fagpersoner med egne erfaringer
av vold eller omsorgssvikt, må
være ekstra bevisst på egne triggere og
sårbarheter.”
De må klare å regulere seg selv og hele tiden arbeide med
veier til helhet slik at følelser og opplevelser integreres.
DA tror jeg vi kan bli gode hjelpere for barn og unge som
har vært utsatt for vold og omsorgssvikt. Da kan erfaringene
bidra til at vi kanskje noen ganger til og med bedre
kan forstå, sier Lisa, som er vernepleier med etterutdanning
i rehabilitering.
Grupper for voldsutsatte kvinner
Lisa er opptatt av at de fleste følelser og erfaringer i livet
kan integreres gjennom bevisst helingsarbeid. Alle erfaringer
kan gi mulighet for økt innsikt og vekst. Hun har selv
brukt de siste årene til å bygge seg opp etter at hun var
utsatt for grov vold fra hun var 33 til 36 år gammel. Årene
lagde sår som det har tatt lang tid å lære seg å leve med.
– Jeg trodde ikke jeg skulle overleve. Jeg trodde jeg hadde
mistet meg selv. Men jeg fikk delta i gode grupper for
kvinner utsatt for vold. Disse gruppene pluss støtte fra
“Vi må lære fagpersoner og
helsepersonell å spørre.”
Når fagpersonen
har opplevd vold
Lisa (48) er barnefaglig ansvarlig på et krisesenter. Lisa har vært utsatt for grov partnervold. Lisa
er en trygg voksen for barn som har opplevd vold.
familie, venner og først og fremst egeninnsats, har gjort
at jeg i dag har et godt liv der jeg setter stor pris på jobben
min som barnefaglig ansvarlig på et krisesenter.
Lisa vet også at hun kan bli trigget i møte med fortellingene
til barn som opplever vold, og hvor viktig det er å kjenne
og erkjenne sine egne sårbarheter og klare å regulere seg
selv.
– Når jeg klarer det, kan jeg kanskje bli en ennå bedre
hjelper i møte med disse barna enn jeg ville vært uten
mine vondeste erfaringer, sier Lisa.
Volden forandret alt
Lisa var en glad og aktiv kvinne. Flere år med vold forandret
henne. Hun ble redd. De siste årene har hun arbeidet for
å integrere det hun har vært utsatt for, for å kunne hjelpe
andre. Lisa er i dag barnefaglig ansvarlig på krisesenteret
i Trondheim. Hun skal møte, forstå og skape trygghet for
barn som har opplevd vold i nære relasjoner.
Lisa vet mye om hvordan det er å gå fra å kjenne seg
sterk, glad og ha regi på livet, til å bli helt utslitt og føle at
en har lyst til å dø. Før Lisa møtte voldsutøveren var hun
en glad kvinne, alenemor med en gutt på tre år, vernepleierstudent
med nær kontakt med familie og en stor vennekrets.
Hun var glad i idrett og spilte håndball. Etter tre år
i et voldsregime, kjente hun ikke seg selv igjen. Det gjorde
heller ikke venner og familie.
– Jeg var konstant redd. Jeg ble utsatt for både psykisk,
fysisk og seksuell vold. Det var det å leve i et voldsregimet
som gradvis forandret meg. Fra trygg til redd. Fra selvsten-
dig til fullstendig under hans vilje og ønsker. Fra glad til
trist. Fra sosial til isolert, forteller Lisa.
Kontrollerte alt
Han var sjarmerende og virket beskyttende i starten, men
det gikk ikke mer enn et par uker før han begynte å kontrollere
hvem Lisa skulle treffe og snakke med. Hun opplevde
Rune som usunt sjalu.
– Når vi var ute blant folk, holdt han rundt meg hele tiden.
Jeg synes det var litt rart, men fint på samme tid.
Glad du spør direkte
De hadde ikke vært sammen mange ukene før volden
eskalerte.
– Slo han deg?
– Å, sier Lisa, og puster litt ekstra
sakte inn. – Jeg er så glad du spør
direkte, det er det nesten ingen
som gjør, verken av familie eller
venner. Jeg glemmer nesten hva
han gjorde – og alt blir like ille –
ord og slag. Du blir så redd at du
nesten forsvinner. Jeg gikk inn i
en please-rolle og prøvde å gjøre
alt til det beste for ”Rune”, trøste,
tilpasse, tjene, hjelpe, forstå. Etter
hvert skjønner du at ingenting
hjelper. Frykten forsvinner ikke.
Mellom voldsepisodene er du like
redd. Men ja, han slo.
– Husker du første gang?
– Ja. Det var på bursdagen min.
Jeg måtte avlyse og si at de vennene
jeg hadde invitert ikke kunne
komme.
– Husker du hvordan du reagerte
da han slo?
– Jeg kjente på en redsel jeg aldri før
hadde kjent på, men i stedet for å gå, ble jeg bare ennå
mer omsorgsfull og følte jeg måtte være snill og passe
på han.
Løgner og dekkoperasjoner
Lisa hadde ramlet under slaget og slått hodet i sengegavlen.
Hun fikk merker og hovnet opp. Hun husker
ennå skammen mandagen etter da hun møtte de andre
i klassen. Hun husker hun ringte vennene som egentlig
var invitert i bursdagen og beklaget. Hun fortalte ikke den
egentlige grunnen. Men venner og medstudenter begynte
å skjønne at noe var galt. De mente hun kanskje burde
komme seg ut av det forholdet.
– Her begynte løgnene. Dekkoperasjonene. Han hadde
fullstendig kontroll på meg. Noen ganger var et blikk nok.
Eller et spark i leggen. Eller han kunne holde hardt rundt
meg når vi skulle gå til kantina, jeg trippet ved siden av.
Jeg skjønte ikke da at min egen vilje var i ferd med å forsvinne,
sier Lisa. Det ble verre og verre. Rune slo hodet
hennes i veggen på en fest. Lisa skjønte at folk skjønte at
hun ble utsatt for vold av partneren sin.
– Jeg mistet all bestemmelsesrett over min egen kropp.
Stressnivået var skyhøgt og kroppen i konstant alarmberedskap.
Jeg prøvde alt jeg kunne å balansere min oppmerksomet
mellom sønnen min og han, ellers ønsket jeg
ikke oppmerksomhet fra omgivelsene, forteller Lisa.
Når skammen blir for stor
– Men hva gjør vi mennesker? Når avmakten blir for stor?
Når skammen blir for stor? Når blåmerkene er for store
og for mange, undrer Lisa. Jo, jeg dekker over, kler meg
i den fineste kjolen og forsøker å ta på et smil for å gå
til min søsters bryllup. Om ikke de hadde skjønt det før,
skjønte de det nå. Hele familien. Det gikk ikke mange
ukene før mamma og pappa var på døra mi: ”Kom, Lisa.
Nå blir du med hjem til oss. Nå må du bryte og bygge deg
opp igjen.”Hadde ikke foreldrene mine kommet og hentet
meg, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, sier Lisa.
Kvinnegrupper i Kristiansand
Etter noen dager hos foreldrene for å roe seg ned, flyttet
Lisa og sønnen som da var 6 år, inn til søsteren hennes.
Etter hvert fikk de seg ny egen leilighet. ”Rune” forsøkte

32
33
flere ganger og på ulike måter, å få tak i henne, men etter
hvert flyttet Lisa til Sørlandet og bodde der fem år. Lisa
fikk en datter som i dag er seks år, før hun vendte tilbake
til Trøndelag i 2010. På Sørlandet ble Lisa med i en kvinnegruppe
for kvinner utsatt for vold. To ansatte ved RTVS
Sør var med og tilrettela i disse gruppene. Ragnhild Leite
og Heine Steinkopf kom til å bety mye for Lisa.
– Gruppene betydde kjempemye for meg. Jeg fikk satt ord
på ting og vokste på det. Jeg lærte å ta regi i eget liv:
”Dere tuller ikke med meg”. Jeg gjenvant troen på meg
selv, min selvfølelse, rettet ryggen, fikk satt ord på mye,
men også hjelp til å finne ressursene og gleden min igjen,
sier Lisa takknemlig. Hun tror også den gode og trygge oppveksten
har gitt henne økt motstandskraft og bidratt til at
hun klarte å overleve og komme seg styrket ut av det hun
kaller traumatiske opplevelser i et voldsregime.
Sønnen
– Sønnen din var mellom 3 og 6 år da du ble utsatt for
vold. Hvordan merket han det, tenker du?
– Han så aldri ”Rune” slå meg, men han merket at jeg var
redd og dekket over.
Lisa begynner å gråte når hun tenker på hvem hun var i
disse tre årene.
– Sønnen min så en mor som stadig hadde gips. Han
spurte, men fikk ikke svar. Han så en redd mor, og jeg
som skulle være til stede for begge for å unngå konflikter,
ønsket å beskytte sønnen min. Jeg var ingen god mor å
speile seg i for et lite barn. Jeg fulgte opp på alle vis, man
forsøker nesten å overkompensere. Men jeg bar en maske
– og barn trenger ikke masker. De trenger ikke redde voksne
rundt seg, men trygge voksne. Når jeg dekker over
med smil, speiler barnet dette og dekker over med smil.
Det er trist og tenke på at vi var en mor og et barn som
dekket over med smil, i stedet for skulle jeg ordnet opp
og møtt min egen smerte og klart å møte hans. Dette er
vondt for meg den dag i dag. Dette har satt spor i sønnen
min. Han er i dag 17 år. Han har det fint på mange vis.
Men han har også slitt psykisk. Med angst.
– Hva sier sønnen din om disse årene i dag?
– Han husker dem. Han har vel noe av meg i seg. Han er
omsorgsfull. For snill. Han bryr seg om andre og glemmer
sine egne behov. Det er ikke bra i lengden.
– I dag arbeider du med å møte og hjelpe barn som opplever
vold, hva gjør vold med barn?
– Den gjør barn redde. Derfor er jeg opptatt av at barnet
skal bli sett og hørt like mye som mødrene/fedrene. Når
mor er i et voldsregime, er barna også en del av dette.
Barns behov forsvinner. Jeg er opptatt av å få frem barns
følelser og barns behov. Når de kommer til krisesenteret
er barna like mye i en krise som moren. Jeg forklarer at
det ikke er barnas feil. Spør. Lytter, lar dem fortelle. Noen
av de større barna blir glad for å høre at det er en grunn til
at du har det sånn du har det. At du ikke klarer å konsentrere
deg på skolen, ikke sover godt og er redd. Barn må
også få vite at vold er galt. Denne informasjonen bør inn
tidlig, helst i barnehagene.
Lisa forklarer at hun synes det er sårt å møte en del av
barna og tenke på at hennes egen sønn også levde i et
voldsregime.
– Men jeg har aldri snakket om volden med sønnen min,
sier Lisa stille. – Der burde jeg kanskje gjøre, men det
er vanskelig. Vil ikke at han skal høre om de mest nedverdigende
episodene i livet mitt. Kanskje det kan bli et
utgangspunkt for en samtale at han leser dette intervjuet?
Undrer hun.
Å snakke om vold
– Vi må lære fagpersoner og helsepersonell å spørre. Ingen
av de profesjonelle jeg møtte spurte om jeg var utsatt
for vold. Når det nærmest er helt oppe i dagen at
en person er utsatt for vold, må helsepersonell spørre,
understreker Lisa og legger til at de fleste later som om de
ikke ser. På den måten er de med på å gjøre voldsutøver
usynlig også. Jeg ønsker meg lærere som spør når de ser
elever som har det vondt eller som plutselig forandrer
væremåte. Barn ønsker å bli sett og tatt på.
“Barn trenger voksne som er direkte,
som viser at de bryr seg.”
Som spør: Hvordan har du det hjemme? Hvordan er det
å være deg der? Og om et barn åpner seg og forteller
om omsorgssvikt, vold eller overgrep, har du meldeplikt.
Koble på helsesøster, ring krisesenter, ring barnevern.
– Hva hadde du trengt da du hadde det som verst?
– Jeg hadde trengt noen som spurte direkte: Slår han
deg? Hva kan jeg gjøre for deg? Hva trenger du?
Selv om du blir avvist, så fortsett. Selv om jeg sa: Jeg klarer
meg selv, ikke bland dere. Så hørte jeg. Lisa anmeldte
volden. ”Rune” ble ikke dømt, men Lisa fikk erstatning
og opplevde seg trodd. Hun oppfordrer alle til å anmelde.
I dag er Lisa gift med det hun kaller verdens beste mann.
Lever med sine to barn og sin nye manns to barn. Begge
er barnefaglig ansvarlige på to ulike arbeidssteder og
deler også faglige erfaringer. Hun er takknemlig for
jobben på Krisesenteret og stortrives med arbeidet. Lisa
går fremdeles i behandling og får veiledning, nettopp for
å klare å være profesjonelt til stede for barn, unge og
voksne på Krisesenteret.
– Jeg er kanskje mer bevisst enn de som ikke har lært å
jobbe med seg selv og hva de blir trigget av. Jeg er sårbar,
men dyktig i jobben min. Alle har jo noe, sier Lisa.
Tekst: Eva Dønnestad
jeg tror
jeg kan komme
i skade
for
å støtte
deg
så mye
at du velter
Trygve Skaug

kort&godt
Barn skal ikke tilpasse
seg, men utvikle seg
– Voksnes trang til perfeksjon, gjør barn usikre
og redde, sier Jesper Juul til RVTS Sør.
Den kjente familieterapeuten, avisspaltisten og forfatteren,
spesielt kjent for boken, “Det kompetente
barnet”, slutter aldri å bry seg om barns beste.
– Etter min erfaring er det den største utfordringen
til alle tider og i alle kulturer - å ville og kunne utvikle
sin fag-personlige kompetanse i samspill med barn.
Voksnes trang til perfeksjon og tro på at det korrekte er
det riktige, gjør barn usikre og redde.
– Hva er det viktigste voksne som arbeider med barn og
unge må være og gjøre for å møte barns behov?
– Først må man bruke sine øyne og ører og ta det barn
sier, og er, på alvor. Dernest må man bruke sin empati
for å utvikle sin kjennskap til nettopp dette barnets
perspektiv. Ikke eksperters fortolkning av et generelt
barneperspektiv. Når det er på plass, er det klart for
å inkludere systemets perspektiv i det omfang det er
mulig. Husk at barn ikke er kommet til verden for å
tilpasse seg, men for å utvikle seg, sier Jesper Juul.
RVTS Sør vil i tiden framover stille to-tre spørsmål til
ulike fagpersoner om hva de synes er utfordringen for å
møte barn og unges behov i dag, og hvordan voksne må
være og hva de må gjøre for å møte disse behovene.
Hva når det mørke
er en del av oss?
– Vi søker stadig å omsette kompleks kunnskap
til språk som gjør at flere forstår. Kunnskap
må ut i praksis - vi ønsker å bidra til dette, sier
formidlingsleder Eva Dønnestad og fagleder Heine
Steinkopf
Ubearbeidede traumer eller tap kan bli trigget på en måte
som gjør at vi føler vi gjenopplever det vonde som skjedde,
her og nå. Det kan være en lukt, en stemme, en stemning,
et sted, en berøring som kan trigge oss. Det kan føles
overveldende, forvirrende og til og med skremmende.
Vi blir satt i alarmberedskap i en situasjon som ikke er
truende, på samme måte som vi ble satt i alarmberedskap
i den situasjonen som VAR truende. Å forstå hva som
trigger og hvorfor det trigger oss, å sette ord på minner,
skadelig tilknytning og navnsette hvilke gode og dårlige
mestringsstrategier vi velger, kan være starten på en
helende prosess. Illustrasjon: Fra Dr.Dan Siegels website.
Verdsatt
når du hviler
Tenk å bli verdsatt når du hviler. Når du ikke orker noen
ting. Livet er en veksling mellom å stå på og å hvile.
Barn og unge trenger ikke bare støtte til å prestere og
takle. De trenger også voksne som hjelper dem å hvile.
Da fremmer vi: Jeg er glad i deg sånn som du er. I ulike
faser. Jeg verdsetter deg ikke bare for alt du gjør, men
alt du er. HVEM KAN IKKE HA BEHOV FOR DET? Å legge
seg i en hengekøye og lukke øynene og være omgitt av
mennesker du er trygg på vil deg vel.
Tekst: RVTS Sør. Illustrasjon: Dr.Dan Siegels website.
“Det er helt avgjørende å kunne leke
og le sammen. Det er sånn vi skaper
relasjoner.”
Ingunn Lyngset Holme
8500
følgere på
Facebook
RVTS Sør gikk på Facebook i november 2015. På
under et år, har vi fått 8500 følgere. Vi legger ut en
stor mengde egenproduserte saker, og saker som
underbygger vårt oppdrag og våre verdier. Vi når bredt
ut – og opplever et stort engasjement rundt sakene.
Mange deler og stadig flere gir også tilbakemeldinger
på at dette er relevant for dem i arbeidet. Både for
deres faglige og menneskelige utvikling.
Det er kommunikasjonsleder som er ansvarlig for
sakene som legges ut i samarbeid med fagleder.
Følgerne er både miljøterapeuter, lærere, psykologer,
leger, studenter, ansatte som arbeider med
flyktninger og enslige mindreårige, sosionomer,
barnehageansatte, organisasjonsansatte, ledere med
mer. Dette er blitt en god kommunikasjonskanal som
treffer målgruppene våre og dermed også en viktig del
av vårt formidlingsoppdrag med å både nå ut til ansatte
i tjenestene og folk flest.
«Emil är er rar liten gosse och
vi älskar honom precis som
han är», sa hon. Emil i Lönneberga, 1963
www.vel-kommen.no
RVTS Sør lanserer i dag sin nye webside som fremmer velkommen som holdning og verdi i møte med
nye flyktinger og de som allerede er her.
Denne siden er primært til alle dere som møter flyktninger i jobb, men alle dere som ønsker å si velkommen til alle
disse menneskene kan også få inspirasjon på denne siden. På siden finnes fagartikler, fortellinger og intervjuer som
belyser både utfordringer og muligheter i møte med flyktinger og asylsøkere. Vi siterer Paul Leer Salvesen som møtte
Papa Stratis på Lesvos som var med på å organiserte mottaket av over 300 000 flyktninger som har vært innom Lesvos
det siste året. Leer-Salvesen spurte: hvorfor gjør dere dette? Papa Stratis svarte: “Fordi de kommer”

36
37
– Les og jobb mindre, lek mer. Lek er en tilstand som du kan ha med deg i alt du gjør - en tilstand
som ungdom må få tilbake, sier psykologspesialist Anette Andersen, RVTS Sør.
Psykologspesialisten sprer et viktig faglig og menneskelig
budskap til ungdom som leser og leser eller jobber og jobber.
Ungdom som skal mestre på alle arenaer. Som skal
være en god venn, god kjæreste, være veltrent, spise
sunt og helst gjøre det best på skole og i jobb.
– Stopp opp litt. Gi deg tid til å slappe av, lov til å feile
og ikke gjøre alt du burde, hvile og være leken. Vi voksne
må gi unge lov til å leke mer. Vi stopper ikke å være lekne,
men vi stopper å leke fordi vi har gjort lekenhet til noe
som vi skammer oss over.
“Tilstanden lekenhet betyr ikke å leke
en lek, men mer gjøre noe av lyst,
gjøre ting man ler av, være sammen
med mennesker en kan
ha det gøy med.”
– Barn og unge må oppmuntres til å gjøre
mer av det som er mindre viktig, mindre
seriøst enn det å jobbe eller å drive på med
skolearbeid. Nettopp fordi det er nødvendig
for ikke å slite seg ut eller drukne i prestasjonskravene,
sier Andersen.
Oppslukt av øyeblikket
Andersen mener det å løfte fram leken kan være løsningen
for en kultur med fokus på prestasjons-måloppnåelse
både på skole og fritid.
– Med lek mener vi å være i en aktivitet som gir en tilstand
der man er oppslukt av øyeblikket. Leken er ikke noe mål,
lek er en aktivitet for aktivitetens skyld. Læring av sosial
kompetanse er ikke et mål, det er i så fall en sekundær
effekt. Lekenhet er å være engasjert i noe. Fordi leken er
lystbetont og frivillig, ikke fordi vi burde noe, eller skal ha
fokus på å lære noe eller prestere noe, sier psykologspesialist
Andersen.
Mindre fokus på flinkhet og utseende
Lekenhet gir allikevel en følelse av mestring for alle som
er i denne tilstanden fordi lek ikke har noe mål. Derfor
blir vi mindre opptatt av å ha fokus på oss selv « jeg må
være flink”, “jeg må se bra ut”. I noen former for lek kan
en til og med være en annen enn seg selv, for eksempel
gjennom å fantasere. Å glemme seg selv, glemme å måle,
vurdere og prestere – det er det som skjer når vi er i lekenheten.
Vi blir heller ikke opptatt av å måle andre. Det er
en tilstand der vi er som vi er, og vi kan le og kjenne
engasjement, understreker psykologspesialist
Anette Andersen.
Hun understreker også at vi gjennom lek kan
føle oss koblet på andre, kjenne at vi hører
til. ”De andre liker meg, og jeg liker dem.”
Ha det gøy!
– Barn og unge er slitne. De kjenner på skam
dersom de ikke ER alt de burde være eller benytter
alle muligheter de har. Unge mennesker trenger
fri fra krav og regler, retningslinjer og press. LEK ER IM-
PROVISASJON. Å bade sammen, spille fotball, snakke tull
og tøys, gjøre noe som er lystbetont, dra på tur, ut i natur,
skravle på kafe – alle må finne ut på hvilke måter de klarer
å gripe øyeblikket og ha de fint. Lek er å ha det GØY.
Unge trenger å høre at de får lov til å ha det gøy. Lek er
en tilstand ungdom må få tilbake, sier Anette Andersen,
RVTS Sør.
Tekst: Eva Dønnestad

38
39
God integrering, HVA er det?
– Når mennesker møter hverandre med en positiv nysgjerrighet på hvem er du?, heller enn å
ty til kategoriseringer om oss og dem, kan vi oppnå en god integrering, sier Guro Westgaard,
seniorrådgiver, RVTS Sør.
Guro har også lang erfaring fra arbeid med flyktninger
og enslige mindreårige asylsøkere, blant annet som avdelingsleder
for en bolig. Hun vil bidra til å møte alle som
likeverdige mennesker der jakten på likheter er mer fremtredende
enn jakten på forskjeller.
– Ofte begynner vi å kategorisere hverandre: Der ser jeg
en flyktning, en pensjonist, en student, en rusmisbruker.
”Tenk om vi kunne bli mer bevisste på
å møte hverandre som de vi er i det
aktuelle øyeblikket.”
– Det kan for eksempel være å møte en far som er med
sin sønn på første skoledag, en datter på lekeplassen,
en kunde i en klesbutikk, en pasient hos legen, en
mor på helsestasjonen, en fotballspiller på trening, en
arbeidssøker på NAV, en forbipasserende på gata. På
den måten kan vi være med å bygge et inkluderende
fellesskap, der likhetene mellom mennesker blir viktigere
enn forskjellene og der forskjeller er noe naturlig. Alle vet
noe om hva en mor er eller hva en nabo er. Verden består
av mennesker.
Tilhørighet
– Å møte hverandre med uhensiktsmessige kategoriseringer
skaper distanse. Å møte hverandre som likeverdige
mennesker skaper nærhet. Som igjen skaper tilhørighet,
et av våre grunnleggende behov, understreker Westgaard.
Dette vil være med på å gi gode vekstvilkår for aktiv deltagelse
i samfunnet og opplevelsen av å ha en meningsfull
hverdag, som er viktige momenter i integrering. Og det må
bygge på en gjensidighet. Jeg møtte en gang en ung mann
som sa: ”De fortalte meg at alle dørene er åpne for meg
her i Norge, men det var vanskelig helt alene, for ingen
hjalp meg og finne nøklene.”
Velkommen
Guro tror god integrering kan starte med et ”Velkommen”
fra oss som allerede er her.
– For meg bygger det på likeverd som verdi. I handling kan
det vises gjennom et vennlig blikk til en forbipasserende
i gata, et smil på butikken, framsnakking av en ny nabo,
en bursdagsinvitasjon til den nye eleven i klassen eller en
kaffepause med den nye kollegaen på jobben.
www.vel-kommen.no
Hva ville våre barn trengt i fremmed land?
Seniorrådgiveren ved RVTS Sør gir oss en utfordring: Hva
ville våre egne barn trengt om de måtte flykte alene til et
nytt land uten familien sin. De barna som kommer alene til
oss, trenger det samme: Først å fremst å bli tatt i mot av
trygge og tålmodige mennesker som kan gi varm omsorg
og framtidstro. De trenger stabile og forutsigbare hjem,
gode venner og likemenn, en nabo som sier hei, en plass
på fotballaget og et tilpasset skoletilbud, for så en dag stå
på egne bein i et samfunn som de vil oppleve tilhørighet
til.
Tekst: Eva Dønnestad

41
Å være tro mot
- Jeg ønsker å være tro mot dem som tar sjansen på å stole på meg og forteller om sine liv, sier
sosialantropolog og seniorrådgiver ved RVTS Sør, Torunn Fladstad.
- Subjektivitet, innlevelse og empati er sentralt i min forskning,
sier Fladstad.
- I formidling av historier om andres liv, vil min lojalitet alltid
ligge hos dem som tok sjansen på å stole på meg; de som
viste meg tillit ved å fortelle om sine liv. Jeg ønsker å være
tro mot dem og formidle fortolkninger og historier om liv,
som de kan kjenne seg igjen i, sier sosialantropologen.
Fulgt en afghansk gutt i fire år
Torunn Fladstad er opptatt av å lytte til fortellinger om livene
til flyktninger og asylsøkere – mennesker i ofte utfordrende
livssituasjoner, som hun gjerne følger over lengre tid.
– Hva er viktig for deg i dine møter med flyktninger og
asylsøkere?
– Respekt, anerkjennelse og interesse for dem det gjelder,
er grunnleggende for å kunne møte mennesker på en verdig
måte, sier hun.
Torunn Fladstad har blant annet fulgt en ung gutt fra Afghanistan,
Hassan (pseudonym), over flere år. Hassan kom
til Norge som enslig mindreårig asylsøker, fikk oppholdstillatelse
og ble bosatt i en kommune. Han takket ja til å delta
i et forskningsprosjekt på «Bosetting av unge flyktninger fra
Afghanistan: Forventninger og innsats.» Prosjektet har vært
et samarbeid mellom flere forskere og institusjoner (RBUP/
HiT/ISF/RVTS Sør). – Det er et kvalitativt forskningsprosjekt,
hvor vi har fulgt et lite antall afghanske gutter over tid,
deriblant Hassan.
– De trodde på meg, og det ga meg tro på meg selv.
Dette utsagnet kommer fra en annen enslig mindreårig flyktning,
forteller Torunn. Utsagnet er betegnende også for den
forvandling som har skjedd med Hassan.
Å bli vist tillit og bygge tillit
– Hva tenker du at du med din fagbakgrunn kan bidra med
i et ressurssenter som RVTS?
– Jeg synes det er viktig at folk med ulik fagbakgrunn er
med i kompetansehevings-satsinger i arbeid med barn og
unge. Antropologer kan bidra til å utvide perspektivene med
større fokus på de sammenhenger mennesker inngår i – relasjoner,
kultur og samfunn.
Torunn forklarer hvordan hun er avhengig av å bygge tillit og
bli invitert inn i verdenen til dem hun skal forske på. Hun
forteller fra sitt første forskningsprosjekt, da hun skulle
skrive hovedfagsoppgave om vietnamesiske ungdommer i
Norge.
– Jeg troppet opp med ryggsekk og presenterte meg som
student fra universitetet som skulle bli med på tur og skrive
hovedfagsoppgave om dem. ”Skal en fremmed reise sammen
med oss?” var deres første reaksjon. Ingen av ungdommene
ville sitte sammen med meg i bussen. Men etter
en tur med felles overnatting på gulvet i en gymsal, flere
ungdomsleirer, mange samtaler, hjemmebesøk og flere
overnattinger, endret relasjonene seg.
Når ungdommer tar sjansen på å stole på meg, kjenner jeg
hvor mye det betyr for meg. De gangene det skjer, at jeg
blir vist tillit, kjenner jeg på en stor takknemlighet over at
andre tar sjansen på at jeg er til å stole på. DET er noe av
det mest inspirerende i dette arbeidet. Å bli vist tillit, sier
Torunn Fladstad.
– Hva er viktigst for deg i formidling av forskningen?
– Jeg glemmer aldri rådet jeg fikk av min veileder på Universitetet
i Bergen: ”Ikke mist menneskene, ikke mist livet i
materialet, og uansett hva du gjør, ikke mist ditt eget engasjement!”
– Dialogen med dem jeg forsker på, er det aller
viktigste for meg. Og når jeg først er i gang med å referere
min veileder: ”Målet må være å finne fram til en analysemåte
som holder liv i livet, og ikke lar det falle død om
på forskerens bord eller knebles i forskerens søken etter
sammenhenger.” Jeg ønsker å bevare ”livet i livene” i min
formidling og, med Unni Wikans ord, skrive så det skaper
en form for resonans og berører de som leser.
Kollegaer sier at dette kjennetegner Torunns arbeid. Hun er
troverdig, grundig, etterrettelig og standhaftig tro mot det
mennesker har formidlet og delt med henne. Hun forsøker
å forme fag og prosjekter slik at det kan møte behov til de
som er involvert.
Svarene ligger hos dem som lever livene
– Alt hjelpearbeid er avhengig av tillit. Hvordan går du frem
for å skape tillit?
– Det er viktig for meg å lytte til hva andre definerer som
viktig i sine liv, stille spørsmål – og i utgangspunktet være
den som ikke vet, som ikke har alle svarene.
Jeg mener også at asyl- og flyktningpolitikk må ha et menneskelig
ansikt. Vi må i større grad ta hensyn til barns behov.
Hva som er barns beste må vurderes på selvstendig
grunnlag, og ikke kun være et haleheng til vedtak som
fattes ut fra voksnes livsverden. Barn har selvstendige
rettigheter ifølge Barnekonvensjonen, de må også ha en
stemme, og vi må høre deres versjoner av hvordan livet er
for dem, understreker Fladstad og fortsetter:
– Det å få fram stemmene til dem som
mottar hjelp eller er i vanskelige situasjoner, er viktig i alt
arbeid med mennesker. Svarene ligger hos dem som lever
livene, sier hun. For å sitere en dansk forsker, Charlotte
Paulsen, vi må ”spørge ind”, og det synes jeg er en god
formulering og viktig påminnelse i mitt arbeid.
”Nedenfra og opp”
Torunn Fladstad har initiert flere prosjekter der barn og
unge selv er aktører, der deres stemme er bærende, for å
formidle hva som er utfordringer, og hva som kan gjøres for
å få gode nok hverdager. Hun argumenterer for at kunnskap
må bygges ”nedenfra og opp”. Man må lære gjennom enkeltsaker,
for så å systematisere erfaringene og formidle
videre. Denne ”oppskriften”, eller malen, fulgte vi i utviklingsarbeidet
med grupper for jenter med minoritetsbakgrunn,
forteller hun entusiastisk. Torunn er sterkt engasjert
i forhold til flyktningsituasjonen, og hvordan vi nå må møte
flyktninger – både de nye som kommer og de som allerede
er her.
“Det grunnleggende, som i alle møter
mellom mennesker, er ikke i første rekke
hva vi besitter av kunnskap, men hvilke
holdninger og verdier vi møter hverandre
med.”
Jeg synes betydningen av begrepet Respekt, er en god
påminnelse for hvordan vi alle ønsker å bli møtt: «Re» = om
igjen. «Spektare» = se. Respekt betyr å se om igjen; se en
gang til, bak kategoriseringer og stereotypier, for å se det
mennesket det dreier seg om, og finne ut hvordan man skal
møte nettopp dette unike individet.
Vil bidra
”At ansatte spør guttene om afghansk kultur, det er løsningen,”
sier Mohammed (pseudonym), en afghansk gutt
som deltok i samme forskningsprosjekt som Hassan. Han
forklarer at han ikke forventer at ansatte skal ha mye
kunnskap om afghansk kultur, men han vektlegger
betydningen av å vise interesse for de enslige mindreårige
guttenes erfaringer, og en holdning til at
guttene har noe de kan formidle og lære bort.
Da Mohammed takket ja til å delta i forskningsprosjektet
på afghanske gutter, var det først og
fremst med tanke på hva han kunne bidra med.
Forskningsprosjektet munnet blant annet ut i artikkelen
om relasjonell etikk. Den er et forsøk på å
reflektere rundt gjensidighet i relasjoner.
Tekst: Eva Dønnestad

42 43
Mohamad og to søstre bor nå i
Søgne utenfor Kristiansand.
– Pappa kom først til Norge,
deretter kom jeg for ca. ett år
siden. Og for tre måneder siden
kom mamma og søstrene mine.
– Møt meg slik vi bør møte alle mennesker – med respekt, sier Mohamad Kher Harata (22) som
etter å ha vært i Norge under ett år, allerede snakker norsk nesten flytende.
– Jeg er ikke flyktning, jeg er et menneske. Kall meg gjerne
gjest. Jeg har et land, Syria, som jeg håper å komme
tilbake til. Vår familie har en fabrikk, et firma og fem hus.
Mohamad har allerede tre års økonomiutdanning fra
Egypt. Førstkommende fredag skal han i møte for å prøve
å få godkjent utdanning og papirer - og sjekke hva han
mangler av matematikk og fysikk for å komme inn på
tannlegestudiet.
– Min onkel er tannlege. Han anbefalte meg å bli tannlege
også. Min bror som døde, ville bli tannlege. Nå skal jeg bli
det for å hedre han, sier Mohamad bestemt.
– Hvordan er det mulig å lære norsk så godt så kjapt?
– Da jeg kom til mottaket i Risør, bestemte jeg meg for
å lære språket. Språket er viktig for å få kontakt og for å
forstå hverandre best mulig. Hver dag gikk jeg opp på et
kjent fjell i Risør. Tok med meg ordbøker. Oversatte først
fra arabisk til engelsk, deretter til norsk. Jeg plukket ut ti
ord hver dag som jeg skulle lære og trene på. Om et av
disse ordene var ”mel” for eksempel, gikk jeg ned på Kiwi,
spurte et menneske om hvor melet var, og slik fikk jeg
snakket litt med folk hver dag.
Vil ikke drepe
Da han var 17 måtte han flykte fra Syria. Broren hadde
blitt drept fordi han nektet å drepe, nektet å bli med i
the Syrian Army. Veien til Norge gikk via Libanon, Egypt,
Tyrkia og Italia. Der kom en onkel fra Polen og kjørte han
til Norge.
– I Syria har det siden den franske okkupasjonen, stått et
RESPEKT!
våpen i omtrent alle hjem, men de har aldri vært brukt. Jeg
er i mot å drepe. Det er ikke liv. Det var min landsby som
ble bombet med kjemiske våpen i Øst-Damaskus. Min bror
var i det området den gangen. Han ble ikke drept av dette
angrepet, men han ble drept tre måneder senere. Han
ville heller ikke bli med i ”the Army”, forklarer han.
– Jeg savner han. Vi var bestevenner. Han var to år eldre
enn meg. Vi hadde hver vår seng da vi vokste opp, men vi
valgte å ligge i samme seng. Han var min nærmeste venn.
– Hva tenker du om det som har skjedd og skjer i
hjemlandet ditt, Syria?
– Det ser mørkt ut. Jeg bærer mange vonde bilder inni
meg. Nok vonde bilder til at jeg ikke vil følge med på alt
som er av nyheter. Jeg blir bare trist av det. Jeg er nødt
til å flytte fokus. Jeg har ikke lyst til å snakke mer om det
akkurat nå.
Familien betyr alt
Fra Libanon gikk veien til slektninger i Egypt. Her studerte
Mohamad økonomi og arbeidet. Familien kom etter. Sammen
med faren og to onkler startet en stor restaurant og
drev den godt, men så gikk passet ut etter tre år. Revolusjonen
i Egypt, gjorde at de måtte flytte igjen. Faren flyktet
til Italia, deretter til Norge. Mohamad dro til Tyrkia. Moren
og søsknene ble igjen i Egypt. Det var vondt for Mohamad.
Men for å gjøre en lang historie kort. Etter at familien
hadde mistet alt to ganger, både i Syria og Egypt, etter å
ha måttet flykte og være fra hverandre i perioder, ble det
familiegjenforening i Norge. Hele familien med mor og far,
– Hva betyr familien for deg?
– Den betyr alt. De første månedene
i Norge var jeg mye alene,
nå er jeg fornøyd. Når jeg står
opp og ser min mor, mine søstre
– da får jeg energi, jeg blir glad.
Da er jeg ikke så avhengig av
at nordmenn eller andre er
imøtekommende. MEN,
sier han, det er utrolig
flott med dem som er det.
Mine søstre er mye alene,
hun yngste på femten år,
er den eneste i sin klasse.
De har ingen kontakt med
norske jenter. Jeg tror de
ville blitt glad om noen smilte til
dem, spurte om de skulle gjøre noe
sammen.
De lengter bare tilbake til Syria. Men jeg forteller
dem at det kommer til å snu. Det er mest trist i
starten i et nytt land.
– Jeg glemmer aldri ekteparet som inviterte meg hjem
til seg i julen, sier Mohamad.
Mohamad har også vært med på turer i regi av Røde Kors
og sier jobben de gjør med å bry seg om folk, er flott. Han
var nylig på Galdhøpiggen og viser meg stolt bilder derfra.
Mohamad er opptatt av å menneskeliggjøre den andre. Derfor
skjønner han ikke hvorfor enkelte nordmenn forteller
søstrene hans at de ikke kommer til å få jobb i Norge om
de går med hijab. Han forstår ikke hvorfor noen en sjelden
gang, slenger etter han at han ikke hører hjemme her.
“Når mennesker møtes og ser på hverandres
liv med respekt, kan vi finne likheter
og tåle noen forskjeller i kultur.”
Vi kan til og med være uenige, understreker han rolig. Midt
i intervjuet får han en tekstmelding fra moren. Hun spør om
han kan kjøpe med et par ingredienser til middag. Hun spør
om det er han eller hun som skal lage middag i dag. Muhammad
smiler og viser meg telefonen, men jeg skjønner
ingenting av de arabiske bokstavene. Han forklarer:
– Det hun på en høflig måte ber om, er at jeg skal lage middag,
ler han.
Reisen
Mohamad var heldig.
Han overlevde en rekke
båtturer. På overfarten
fra Egypt til
Italia, satt han i båt
med mellom 220 og
230 andre.
– Jeg var redd. ”Dette
kommer ikke til å gå”.
Tenkte jeg der jeg satt mellom
kvinner og barn. Vi satt i
mørket i en liten båt ute på det
åpne havet med høye bølger slående i mot oss. Jeg bad
til Gud. Jeg er ikke redd for å dø for min egen del. Men jeg
var redd for å dø fordi min mor og mine søstre var igjen i
Egypt. De trengte meg. Jeg måtte komme meg til min far i
Norge slik at de kunne komme etter.
Vi har et ordtak som det er litt vanskelig å gjengi på norsk,
men det sier noe sånn som at alt har sin tid. Man dør
ikke når man er 35 om man skal dø når man er 36, legger
Mohamad til.
– Hvordan ser livet ditt ut når du er 35 år – om du skal
drømme?
– Da er jeg gift, har barn, bor i Syria med hele familien
rundt meg – og jobber som tannlege, smiler han.
Tekst: Eva Dønnestad

44
45
Rusfeltet og Traumefeltet møtes
– Vi har aldri behandlet rusen bare som rus, den er alltid et uttrykk for noe annet. Her møtes rusfeltet
og traumefeltet: Vi vil se bakenfor atferd og symptomer, forstå smerteuttrykket, sier den erfarne
rusbehandleren Anne Birgit Nordgaard, enhetsleder ved Borgestadklinikken Blå Kors, avdeling
Loland.
Seksjonsleder Frode Dunsæd følger opp:
– Vi ønsker å bli den ledende traumebevisste rusbehandlingsinstitusjonen
her i landet. Verdier er grunnmuren alt
arbeidet vårt bygger på. Å vise respekt og bygge tillit i møtene
med dem som kommer til behandling, er det første
nødvendige skrittet i rusbehandlingen. Om ikke de som
trenger hjelp blir trygge og får tillit til oss, kommer vi ingen
vei i behandlingen. Betydningen av å bygge gode relasjoner
er derfor en av fellesnevnerne mellom våre to fagfelt.
I samarbeidet med RVTS Sør kan vi derfor gjensidig dele
erfaringer som øker kvaliteten på arbeidet.
VerdiKickOff
Lederne ved Loland planlegger nå en kick off til høsten
med alle ansatte med fokus på verdier, hvordan de
kan settes ut i livet i VÆREkompetanse og GJØREkompetanse.
De vil arbeide med hvordan hver ansatt kan bli
en god menneskemøter, noe som er en helt sentral del av
samarbeidsprosjektet. Hvordan de
kan skape trygghet og bygge relasjoner
til hver av dem som
kommer til behandling ved institusjonen.
Blå Kors sin visjon
er: Med
hjertekunnskap
og kraft skaper
blå kors muligheter
for mestring og mening. De to lederne tror dette kan
være et godt sted å ta utgangspunkt for videre arbeid.
Verdibevissthet, lederskap og medarbeiderskap
RVTS Sør har ansvar for et toårig kompetansehevings-program
med ansatte ved Loland. Fagmiljøene utvikler programmet
i samspill. Også innspill fra ansatte og brukere
bidrar til å sikre kvaliteten på programmet – som inneholder
alt fra verdibevissthet, lederskap, medarbeiderskap,
traumeforståelse, avhengighetsforståelse og traumebevisst
praksis. Relevant forskning fra nevrobiologien og
hjerneforskningen er også med, godt sammenvevd med
de andre perspektivene.
– Det å heie på forskjellighet, ha respekt for at hvert menneske
trenger å bli møtt på sin måte, gir gjenklang hos
oss. Vi kan ikke ha én metode og forvente at den hjelper
alle. Vi må møte hvert menneske der det er og finne måter
å arbeide på som kan hjelpe den personen, understreker
seksjonsleder Dunsæd.
Hjerneforskning og Traumeforståelse
De to lederne filosoferer litt over hvorfor traumefeltets
teori og praksis nå møter rusfeltet på en måte som oppleves
som gjensidig berikende: – Rusfeltet slet litt da de
evidensbaserte metodene tok over mye av behandlingen.
For en del av oss var det litt i strid med menneskesynet å
tenke at en metode kunne passe alle. Det kunne også bli
krevende å kun tenke kognitiv terapi når mennesker var
fylt av følelser som hindret dem å få kontakt med logikken.
Derfor har mange rusbehandlere alltid hatt fokus på
at rusen er et uttrykk for noe, og at vi må møte mennesker
forskjellig for å finne inn til følelser og hendelser som
bidrar til å fastholde rusavhengigheten. Det fine og nye
nå er at nyere hjerneforskning viser det vi alltid har trodd:
Vi må møte følelsene bak atferden. En stressaktivert
hjerne/person, trenger trygghet og hjelp til å takle de
overveldende følelsene før de kan arbeide kognitivt. Men
hjerneforskningen bringer også håp til rusbehandlingen:
Hjernen formes av bruken, det er mulig å bryte mønstre,
lære om hva som trigger og gå fra automatiske reaksjoner
til reflekterte reaksjoner.
– Kunnskap om utviklingstraumer/komplekse traumer og
den tredelte hjernen, triggere, autopiloten (den ikke-reflekterte
tenkningen og oppførselen), aktiveringsreaksjoner
og toleransevinduet – er ord som gir mening i vårt arbeid,
sier de to lederne. Loland Behandlingssenter har bestemt
seg. De ønsker å gi den beste traumebevisste rusbehandlingen
her i landet. Når rusfeltet inviterer inn traumefeltet,
er det ikke fordi alle som ruser seg er traumatiserte,
men fordi det kan være en god hjelp å prøve å forstå mennesker
i lys av hva de har opplevd.
– Vi kan også hente mye fra måten traumefeltet setter
nevrobiologi ut i praksis på. Vi styrker nå dette fokuset
i møte med pasientene: Vi vil forstå deg i lys av hva du
har opplevd. Vi har også god nytte av språket som er utviklet
i traumefeltet. SmerteUttrykk tar høyde for at ytre
symptomer, atferd eller måter å regulere på, kan være uttrykk
for en indre smerte. Stressaktivering og den tredelte
hjernen – med kunnskap om hva som skjer i hjernen når
sansehjernen blir aktivert, føle-hjernen styrer, og tenkehjernen
er koblet fra, gir også mening i rusbehandlingen.
for å gi pasientene større forståelse av seg selv og hva
som skjer og hva man kan arbeide med. Bevisstheten
omkring at lite hensiktsmessige automatiske tanker og
oppførsel (autopilot) har startet som mestringsmekanismer
for å håndtere indre smerte bidrar også til større forståelse.
Å trene på å gå fra refleks til refleksjon, er viktig.
Når RTVS Sør også i stor grad vektlegger at mennesket,
hjelperen, er verktøyet, er vi på bølgelengde, understreker
Nordgaard.
– Det kan være krevende å skulle møte hvert menneske
ut fra sine behov. Men det finnes ingen metode som passer
for alle, vi må ha mange ulike metoder å velge mellom.
Men det som er felles for start på all behandling – er
gode menneskemøter som bygger tillit. Og at vi bygger på
felles verdier, understreker Frode Dunsæd og Anne Birgit
Nordgaard.
Hva er god behandling?
De to miljøene vil i opplæringen sammen våge å stille de
helt sentrale spørsmålene og nærme oss dem med den
forskning og den praksiserfaring som gir nye og kanskje
ennå bedre svar. Hva er god behandling? Hva handler det
om? Hva er behandling? De deler noen erfaringer:

46
47
Det handler mye om å bli kjent med seg selv, hva som
driver en. Bli kjent med hva som er trygt å bygge livet på.
Hvordan ta nye valg? Hvordan handle annerledes?
Kunnskap må ut i hverdagslivet. Det nytter ikke å bare sitte
i et terapirom, vi vil gjøre hverdagen til en treningsarena.
Vi vil bygge bro med språk og væremåte ut til det vanlige
livet. Hvordan kan jeg leve uten å ruse meg, hvordan kan
jeg møte følelser, tenke og handle alternativt? For mange
gir det mening å lære om den tredelte hjernen, lære om
hva som skjer når de blir trigget, redde, hvordan de kan bli
bevisst, roe seg ned, klare å ta andre valg enn rus.
Lederne verdsetter at RVTS Sør i sin opplæring fokuserer
på at språk er viktig, språk som rommer og normaliserer,
ikke stigmatiserer. Humør er viktig for å klare å feile og
kunne gå videre uten å forsterke skammen. Lekenheten
er viktig, kreativitet og ressursfokus blir veier til å bli en
helere person.
Hvordan vi formidler, er viktig
De to lederne reflekterer mye over hvordan de på klokest
og best mulig måte formidler traumeforståelsen slik at
den gir mening både for pasienter og deres familier.
– Idet vi anerkjenner traumeperspektivet, at opplevelser i
tidlig barndom kan ha vært med å påvirke hvordan hjernen
og livet fungerer i dag, kan vi fort havne i en situasjon der
vi ilegger foreldre et stort ansvar. MÅTEN vi presenterer
traumeforståelsen på, blir derfor viktig. For om vi klarer å
også nå ut til foreldre og foresatte og familie med traumeforståelsen,
kan det også være med å gi dem økt innsikt
i hvorfor de handler som de gjør. I arbeid med fosterbarn
og fosterforeldre, er det gjort erfaringer med at traumeforståelsen
også gir fosterforeldrene en ny forståelse av
seg selv. Og det har vært konstruktivt og fint, understreker
Nordgaard som også har arbeidet med veiledning av fosterforeldre.
som traumefeltet har mye å lære av rusfeltet i forhold til
hvordan rusen former og endrer hjernen. Avdeling Loland
og RVTS Sørs fokus på å finne smerten bak ytre atferd
eller symptomer, sammenfaller, sier Solhaug. Som også
legger til at det oppstår spennende fagdialoger når man i
spesialiseringen av rusfeltet har vært skeptiske til å bruke
ordet omsorg i forbindelse med behandling. I samtalene
her, ser vi at det er mange innen rusfeltet som ikke ser
noen motsetning, snarere at omsorgen er grunnpilaren i
god behandling. Vi leter derfor etter språk og de ordene
som mennesker best får plass til å hele livene sine i, sier
han.
– Rus er en av mange måter å dempe indre smerte på.
Skal et menneske slutte å ruse seg, må vi prøve å forstå
den indre smerten som la grunnlaget for avhengigheten.
Her kan rusfeltet og traumefeltet møtes. Det hjelper ikke
å jobbe med tenkehjernen når skjevutviklingen sitter i føleeller
sansehjernen. Først må vi gjøre mennesker trygge og
hjelpe dem til å få kontakt med følelsene sine, deretter
kan vi snakke sammen om hva som er lurt å gjøre, og
kanskje kommer da kognitive teknikker i andre rekke, sier
seniorrådgiver på RVTS Sør Pål Solhaug.
Tenker helhetlig
De to lederne ønsker å rigge hele institusjonen på felles
verdier som gir mening for alle ansatte og som alle ansatte
skal leve ut i VÆREkompetanse og GJØREkompetanse.
– Vi vil forene personalgruppen til en helhetlig verdi-tenkning
som gjør oss tryggere til å være åpne for forskjeller.
Respekt er en av grunnverdiene vi bygger på, sier Nordgaard.
– Vi skal se, og se en gang til. ”Bli den du er skapt
til å være”, kan nesten være et motto. God behandling er
tuftet på god omsorg, det er ikke noen motsetning mellom
god behandling og omsorg. Denne dialogen er spennende
å ta i rusfeltet.
Paradigmeskifte
Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig
for deg? Les to små tekster som uttrykker noe av RVTS Sørs fagstemme, fagprofil.
Samspill og lekenhet
RVTS Sør ønsker å bidra til det noen kaller et
paradigmeskifte der mennesker som trenger hjelp, går
fra å være objekter til å bli subjekter og bidragsytere. Der
fagpersoner istandsettes til å bli gode menneskemøtere
som kjenner seg selv, og kan bidra til heling og forandring
gjennom å skape trygghet, bygge relasjoner og regulere
følelser.
Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har
du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig for deg?
Samspill, dialog, lek, sårbarhet, styrker, likeverd, profesjonell
kjærlighet, oppmerksomt nærvær, tillit, trygghet, relasjonsbygging
og følelsesregulering er noen av begrepene
som er viktige i forsøket på å forstå mennesker i lys av
hva de har opplevd. For å være medvandrere på reisen fra
livssmerte til livsvekst.
SmerteUttrykk: Å forstå følelser bak uforståelig atferd,
å se smerten bak fasade og atferd. Det er det vi med
kunnskap og klokskap ønsker å sette mennesker i stand
til.
Å finne nok tillit til å si: Sånn ser det ut nå. Alt vrir seg i
smerte. Det er mørkt. Alt knuses. Jeg svikter, sårer. Å få
sin smerte møtt og anerkjent, kan være første skritt på
vei til gleden.
For vi trenger også å snakke sant om hva som blir lysstriper
i mørket. Hva som får oss til å overleve og finne levemotet.
Vi må også øve på å slippe til andres glede og storhet.
For det er i denne komplekst sammensatte virkeligheten
av frykt og hengivelse, sorger og gleder, vi lever.
En dag er mørket størst i oss. En dag tar lyset nådig over.
Når vi sier det som det er, skaper det større gjenkjennelse.
Smerte, sorg og følelse av å ikke få til alt, er velkommen
ut i relasjonen. Fryden, hengivelsen og motet er velkommen.
Og... Det underlige er kanskje:
“Få gleder er større enn gleden over at
noen forstår smerten vår og tar i mot oss
som vi er, på godt og vondt.”
Samarbeidsprosjekt
Pål Solhaug fra RVTS Sør, som er prosjektleder for samarbeidet,
og som har mangeårig erfaring fra arbeid med
rusfeltet, synes det er sjelsettende at disse to fagfeltene
nå møtes.
– Det er så spennende å møtes og gjensidig berike hverandre.
Vi har erfaringer som kan være med å bidra til ny
praksis, og rusfeltet har erfaringer som bidrar til å styrke
vår kompetanse. Et eksempel er at den nevrobiologiske
forskningen og forståelsen i rusfeltet har vært mye rettet
mot hvordan rusen virker på hjernen. I traumefeltet har
man vært opptatt av hvordan, vold, overgrep, neglekt og
andre store påkjenninger eller mangler på stimuli har påvirket
hjernen. Her kan vi altså lære av hverandre; hvordan
så hjernen ut før rusen kom inn? Har dette hatt betydning
for avhengighetsutviklingen? Her har traumefeltet
noe å tilføre store deler av rusbehandlingsfeltet, samtidig
Både RVTS Sør og lederne på Loland er også opptatt av
å bygge bro ut i livet der hvert enkelt menneske skal leve
livet sitt når oppholdet på Loland er over. Informasjon til
foreldre, forbindelser til mennesker og aktiviteter som kan
gi tilhørighet, er derfor viktig. Det blir også en del av samarbeidet
å se hvordan pårørende kan få del av traumeforståelsen
på en måte som kan gi mening.
– Kanskje vi til og med kan gi foreldre og pårørende noe
av den samme undervisningen og forståelsen som vi gir
ansatte og dem som får behandling? De tre er enige om
at det er en god ide.
Tekst: Eva Dønnestad
Vi søker språk som anerkjenner menneskets sårbarheter
og verdsetter menneskets storhet. Vi trenger et større
vidsyn i møte med hjelpetrengende mennesker enn det
vi får fra diagnoser, manualer og behandlingsveiledere. Vi
trenger å kunne møte hvert menneske med nysgjerrighet
og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi
trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger
at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så
stor bredde de ønsker.
Kraften i å si det som det er
Noen dager er mørket størst i oss. Andre dager har lyset
banet seg vei inn gjennom sprekkene i det som er skadet
i oss. Vi kjenner kraften i gleden. Å snakke sant om livet.
Smerten, sorgen, avskyen, sinnet og gleden, er det som
kan skape mening i gode menneskemøter.
Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf

48
49
Er det noe Norge trenger nå, er det en flyktningpolitikk som tar utgangspunkt i nestekjærlighetsbudet,
og føyer til annen type etisk og politisk tenkning i tillegg. Men nestekjærligheten må ligge i bunnen,
og være i luften mellom meg og den andre: Love is in the Air!
DU SKAL ELSKE DIN NESTE. Som deg selv. «Vi kan ikke
bygge norsk flyktningpolitikk på nestekjærlighetsbudet»,
hører jeg en av P2-filosofiene si, og jeg ser ham for meg
i et av NRK’s studioer, langt borte fra der det brenner,
borte fra strendene på Lesbos eller grensene i Europa
eller norske mottak. Han har selvsagt rett, sier jeg fra et
universitetskontor like langt unna der så mye står på spill
for så mange. Vi trenger noen som kan regne, noen som
kan si nei, noen som kan planlegge, noen som kan tenke i
store tall, større enn nestekjærlighetens en-til-en. Likevel
tar han feil, grunnleggende feil: Er det noe Norge trenger
nå, er det en flyktningpolitikk som tar utgangspunkt i
nestekjærlighetsbudet, og føyer til annen type etisk og
politisk tenkning i tillegg. Men nestekjærligheten må ligge
i bunnen, og være i luften mellom meg og den andre: Love
is in the Air!
Jeg var på Lesbos i mai 2015. Ironisk nok skulle jeg forberede
meg til et forskerseminar om kjærlighet, og satt
der ved mitt yndlingsbord i havna i den lille byen Mollivos
og skulle skrive en klok tekst. Det ble vanskelig. De første
puljene på hundrevis av søkkvåte flyktninger kom inn i havna
hver morgen, bokstavelig talt ved mitt frokostbord. Det
var vondt å se, men etter hvert ikke bare vondt, fordi det
fantes lokale greske kvinner og menn som gjorde det de
kunne: Taverna dronning Melinda som serverte tre måltider
om dagen sammen med sine familiemedlemmer og venner,
gratis til hundrevis. Mange flere, fra hele denne øya
med en befolkning omtrent som Kristiansand kommune.
Papa Stratis som i to år nå hadde brukt det meste av sin
tid utenom de daglige messene på å hjelpe barnefamilier,
syke, de svakeste av flyktningene. Jeg spurte hvorfor
han gjorde det, og svaret hans var enkelt og befriende
fritt for lange filosofiske eller teologiske utlegninger: «Fordi
de kommer!» sa Papa Stratis og viste oss hva budet om
nestekjærlighet betyr, i alle sin enkelhet og kompleksitet.
RIP! Må Papa Stratis hvile i fred, hans store hjerte klarte
ikke mer i høst.
Ingen av mine studenter får si «det kristne nestekjærlighetsbudet».
For dette budet er vår dyrebare arv fra
jødedommen, formulert første gang for snart tre tusen år
siden, for eksempel i 3. Mosebok 19 der det står: «Du
skal elske din landsmann som deg selv». Ille nok, spør
du meg, i disse ulvetider med stadig større motsetninger
mellom oss som kaller oss landsmenn. Men likevel: Dette
er et bud innen gruppen, om å elske det mer eller mindre
kjente. Er ikke dette omtrent som forventet fra et gammelt
stammefolk? Men den gang ei: I nøyaktig samme kapittel,
utvides budet slik: «Du skal elske innflytteren som deg
selv, for dere var selv innflyttere i Egypt!» Da begynner det
å svinge! Dette er avansert universell etikk som kunne
kle hvert eneste norske partiprogram for tiden, og som
er videreført som sentrum også i kristen og humanistisk
etikk!
Emmanuel Levinas, den store jødiske filosofen som har
lært oss om Ansiktets etikk, advarte i et intervju rett
før han døde i 1997 om en bestemt
måte å lese nestekjærlighetsbudet på:
En lesemåte som legger all vekt på siste
stavelse «som deg selv». Hvis vekten ligger
her, bare på det vi kjenner igjen fra vårt eget,
er det som om vi elsker gjenskinnet av vårt eget
ansikt i Den andres øyne. Det er en form for narsissisme,
eller for å bruke Levinas sine ord: «Reducing The Other to
The Same». Den Andre har rett til respekt også for sin annerledeshet,
sin fremmedhet. Den Andre er også et mysterium,
en hemmelighet, et ennå uutforsket kontingent.
Det er nærliggende å elske det kjente og frykte det
ukjente, og det er fristende å la dette skillet mellom kjent
og fremmed prege møtene med nye mennesker. En elev av
Levinas, sosiologen Zygmunt Bauman advarer i boken Liquid
Love mot den fremmedfrykten han nå ser bre om seg
i Europa, xenophobien, redselen for det vi ikke kjenner.
Men han går lenger og hevder at det kanskje er Mixophobia
som er det største problemet, frykten for miksen, for
mangfoldet. Og han spør: Hvordan kan vi komme fra Mixophobia
til Mixophilia, kjærlighet til mangfoldet? Hvordan
kan vi lære å bygge byer der vi kan bo sammen, på elskelige
plasser der vi kan lære å ha tillit til hverandre?
Misforstå meg ikke. Vi trenger mye god tenkning og praksis
for å kunne møte dagens flyktningsituasjon. Vi trenger
rettferdighetsetikk og nytteetikk. Vi trenger gode økonomer
som kan regne, og kloke politifolk som kan sikre. Vi trenger
kloke
politikere
som
kan diskutere
og fatte beslutninger
både på kort og lang sikt. Men uten nestekjærlighetsbudet,
går det galt. Uten nestekjærlighetsbudet ser
vi bare tall og kategorier og står i fare for å gjøre det den
norske filosofen Hans Skjervheim kalte «det instrumentelle
mistaket». Det oppstår der vi ikke lenger klarer å se
forskjell på person og sak, eller snarere: Der alle personer
blir saker som lar seg behandle og forflytte som «ting».
Nestekjærlighetsbudet lærer oss den grunnleggende og
dypt menneskelige måten å telle på, og den går slik: En
pluss en pluss en pluss en. Ja, det blir mange! Men slik
blir det hvis vi lar nestekjærligheten få influere på våre
tellemåter. Love is in the Air! And so be it!
Rvts Sørs husfilosof. Har vært
fengselsprest,skjønnliterær
forfatter, voldsforsker, tok
doktorgrad i kriminologi. Var
kulturjournalist og ble professor i
etikk ved UiA.
Tekst: Paul Leer Salvesen

50
51
Ressursside og psykoedukativ perm
RVTS Sør har laget en ressursside på web som gir lettere tilgang til viktige verktøy i møte med
traumatiserte barn, unge og voksne. Her kan du også bestille den psykoedukative permen som vi
anbefaler brukt til veiledning, undervisning og i samtaler med traumatiserte.
Et forståelsesverktøy
Vi ønsker å forstå mennesker i lys av hva de har opplevd.
Vi ønsker å møte mennesker som trenger det, med en
anerkjennelse som ikke bare tåler det vonde, men også
etterspør deres ressurser. Et menneske er mer enn sin
smerte, og vi ønsker å styrke integreringen av både sorger
og gleder, sårbarheter og styrker.
Denne psykoedukasjons–flipoveren er et enkelt verktøy til
bruk i arbeid med traumatiserte. Et verktøy for å prøve
å forstå. Gjennom å lære om hvordan hjerne og kropp
reagerer på stress og belastninger, kan traumeutsatte få
hjelp til å forstå og få normalisert sine reaksjoner.
Populær
Allerede første dagen fikk vi inn mer enn 20 bestillinger
på flipoverpermen. Tilbakemeldinger fra de som har prøvd
den ut, er at den fungerer veldig bra både i kollegaveiledning,
undervisning og i direkte møter med barn, unge og
familier. Permen er et nyttig verktøy for å forstå hva som
kan ligge bak de smerteuttrykkene vi møter når vi arbeider
med traumatiserte mennesker.
“Det finnes et sted i alle
vi ennå ikke har vært.
Vi møtes der!”
Eva Dønnestad
Vi håper siden kan være en fagressurs som kan
bidra til gode menneskemøter.
Hilsen KommunikasjonsLeder Eva Dønnestad,
designer Therese Skauge Klokset,
webdesigner/e-læring Martin Viste og
pedagogisk rådgiver Ruben Gausdal.

Det står så fint i Ronja Rövardotter om när Birk just
upptäckt att det finns ett till barn i Rövarskogen;
“Han skrattade tyst för
att hon fanns.”
Regionalt ressurssenter om vold,
traumatisk stress og selvmordsforebygging
www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand • Tlf. sentralbord: 926 94 100