05.09.2016 Views

VerdiStrek 2016

Et magasin fra RVTS Sør.

Et magasin fra RVTS Sør.

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Gå nærmere<br />

VærNær - NærVær<br />

Selvbeskyttelse & nærhet<br />

Vi vil FellesSkape<br />

<strong>VerdiStrek</strong><br />

et magasin fra RVTS Sør / <strong>2016</strong>


KJÆRE LESER!<br />

INNHOLD<br />

Årets visjon for RVTS Sør er: Vi vil sette lys på menneskers reise mot mening. Dette<br />

gjør vi ved å lage en formidlingsbro fra verdier, kunnskap og erfaringerog ut i praksis.<br />

Gjennom våre kompetansehevingsprogrammer, våre prosjekter, undervisning og<br />

veiledning.<br />

27<br />

50<br />

14<br />

Ikke minst har våre websider og vår formidling på Facebook nådd stadig nye<br />

fagpersoner og folk flest. Første halvår har vi hatt 252 000 sidevisninger på websiden<br />

vår, www.rvstsor.no - og 8500 følgere på Facebook, på under et år. Vi er ydmyke i<br />

møte med denne tilliten. Den gir inspirasjon til å fortsette dialogen med tjenestene for<br />

å bidra til heling og gode menneskemøter.<br />

Vi håper magasinet kan gi faglig og menneskelig påfyll gjennom kunnskap og erfaringskompetanse!<br />

Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør<br />

RVTS Sør inviterer til en reise fra JEG til VI. En reise fra distanse til<br />

NærVær. Nærhet er profesjonelt når vi arbeider med mennesker<br />

som er utsatt for store påkjenninger.<br />

Vi inviterer fagpersoner og hjelpere til å FellesSkape. Det<br />

som er skadet i oss og dem vi skal hjelpe, vil isolasjonen.<br />

Helingen finnes i fellesskapet. JEG må bli en del av et VI.<br />

Dette skriver vi en del om i denne utgaven av <strong>VerdiStrek</strong>.<br />

Noen ganger spiller selvbeskyttelsen oss et puss. Selvbeskyttelsen<br />

setter beinkrok på nærheten. Vi trenger voksne som viser tilstedeværelse og lekenhet,<br />

som blir – selv om barn og unge avviser. Som anerkjenner sorgen slik at glimt av glede kan slippe<br />

til. Sammen vil fagfunksjonen og formidlingsfunksjonen være med å lage en bro av god formidling<br />

og språk fra kunnskap ut i menneskemøter. Velkommen inn i nok et magasin fra RVTS Sør!<br />

Eva Dønnestad, kommunikasjonsleder og Heine Steinkopf, fagleder<br />

s. 4 - Visjoner <strong>2016</strong><br />

s. 6 - Mennesket først<br />

s. 10 - Å komme nærmere<br />

s. 10 - Eksistens og meningsdannelse<br />

s. 12 - Selvbeskyttelse og nærhet<br />

s. 16 - ViRevolusjonen<br />

s. 19 - MenneskeMøte<br />

s. 20 - Unge blikk på hjelperen<br />

s. 22 - Barnepsykolog Raundalen om traumet<br />

s. 24 - Når uro er tegn på trygghet<br />

s. 28 - Vær påkoblet barna<br />

s. 30 - Når fagpersonen har opplevd vold<br />

s. 34 - Kort & godt<br />

s. 36 - Generasjon Prestasjon<br />

s. 38 - God integrering, hva er det?<br />

s. 40 - Å være tro mot<br />

s. 42 - Respekt!<br />

s. 44 - Rusfeltet og traumefeltet møtes<br />

s. 47 - Paradigmeskifte<br />

s. 48 - Love is in the air<br />

s. 50 - Resursside og psykoedukativ perm<br />

42<br />

<strong>VerdiStrek</strong> <strong>2016</strong> • Redaktør: Eva Dønnestad • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock


4 5<br />

Visjon <strong>2016</strong><br />

RVTS Sør har ved hjelp av ansatte også dette året laget en visjon. Vi vil sette lys på menneskers<br />

reise mot mening.<br />

Fjorårets visjon vektla at vi ville forstå mennesker i lys av<br />

hva de har opplevd. Denne tar vi med oss videre. Nå retter<br />

vi blikket mot veier mot helhet og mening for mennesker,<br />

siden vi arbeider i barnehøyde – spesielt for barn og unge.<br />

Vi vil sette lys på:<br />

(En av våre verdiforløsere er BELYSE)<br />

Det vil si at vi vil belyse gjennom kunnskap og erfaringskompetanse.<br />

Vi vil sette lys på det som er vanskelig,<br />

sårbarheten og det som er styrker for å finne veier til<br />

helhet. Vi vil også oppfordre hjelpere til å finne ut hvordan<br />

de kan være med å lyse opp veier for dem de skal hjelpe.<br />

Ved å være mindre sikre på hva de vet og kan, og mer<br />

nysgjerrige på hva den de skal bygge relasjon til VET OG<br />

KAN.<br />

Vi vil være medvandrere på en reise<br />

(En av våre verdiforløsere er BEVEGE)<br />

Noen ganger er det bare noen centimeter fra livssmerte til<br />

livsvekst. Andre ganger er det milevis. Vi ønsker å istandsette<br />

hjelperne til å bli lyttende, nærværende og oppmuntrende<br />

medvandrere som tar barn og unges livssmerte,<br />

drømmer og ressurser på alvor.<br />

Vi tar på alvor at unge søker mening og tilhørighet<br />

(En av våre verdiforløsere er BERØRE)<br />

De trenger noe å leve for. Håp. Ofte har mennesker selv<br />

drømmer og tanker om hva som kan gi dem håp. Noen<br />

tror, noen spiller fotball, noen er politisk aktive. Vi må<br />

sjekke ut hva som kan hjelpe mennesker til å bære det<br />

vonde, hva som har hjulpet dem til nå.<br />

Vi må også finne ut hva som gir mening, for det som<br />

skaper mening, gir ofte glede. Og glede kan også være en<br />

styrke når mye er vanskelig.<br />

På alle reisene tar vi med oss pilarene i godt<br />

omsorgsarbeid i møte med barn og unge som av ulike<br />

grunner er traumatisert, krenket eller skadet: Trygghet,<br />

relasjonsbygging, følelsesregulering og hjelp til å håndtere<br />

livet.<br />

Vi arbeider med å sette hjelperne/tjenestene i stand til å<br />

møte barn og unge som er utsatt for omsorgssvikt; vold og<br />

overgrep, neglect. Barn og unge som er selvmordstruet, eller<br />

skader seg selv. Vi skal sette hjelpere i stand til å møte<br />

enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger på en verdig<br />

og medmenneskelige måte der vi gir dem det de trenger.<br />

Vi arbeider for at hjelperen skal kjenne seg selv. Kollegaer<br />

skal ha et språk, en væremåte og handlinger som på best<br />

mulig måte hjelper barnet til å finne helhet og mening.<br />

RVTS Sør har spesielt fokus på barn og unges utvikling. Vi<br />

velger styrkebaserte strategier for å støtte regulering og<br />

utvikling og finne veier til helhet når noe er skadet.


7<br />

profil<br />

Mennesket først<br />

TraumeOmsorgens far, Howard Bath, ønsker normalisering: Hvordan kan kunnskap fra nevrobiologi<br />

og andre fagfelt omsettes til helende omsorg og menneskemøter som forandrer?<br />

Howard Bath: Hva av all forskning som kommer fra<br />

nevrobiologi og andre fagfelt er virkelig relevant for dem<br />

som arbeider i direkte kontakt med barn og unge som<br />

er komplekst traumatisert? Hvordan skal vi oversette<br />

kunnskapen til et språk som hjelperne og barn og unge<br />

forstår?<br />

Mennesket først, ikke traumet<br />

Australske Howard Bath var nylig i Sverige og holdt opplæring<br />

i Transforming Care (TraumeBevisstOmsorg) – ”Trainee for<br />

trainers” for 27 svenske deltakere fra blant annet Rädda<br />

Barnen, og 10 norske deltakere fra RVTS Sør.<br />

Howard Bath er tydelig i sin tale: – Fagmiljøene roper etter<br />

terapeutiske modeller, men jeg ønsker å tenke bredere.<br />

Mange av de traumeutsatte barn og unge jeg jobber med,<br />

har ett ønske: å være normale. Vi må heller ikke alltid<br />

snakke om traume først.<br />

“Vi må tenke mennesket først. Målet er<br />

at alle barn, uansett hva de har opplevd<br />

eller vært utsatt for, skal kjenne tilhørighet<br />

og få mulighet til utvikling.”<br />

Varme, omsorg, anerkjennelse og tilstedeværelse fra<br />

voksne kan være med på veien mot helhet. Omsorg kan<br />

forandre til det bedre. Vi forandrer også måten vi viser<br />

omsorg på gjennom fokus på dette, understreker Howard<br />

Bath.<br />

Heling i det sosiale og fysiske miljø<br />

I opplæringen i Transforming Care får deltakerne presentert<br />

en manual for kursholdere med mye faglig godt innhold.<br />

Kurset fokuserer på de muligheter til heling som ligger i<br />

det sosiale og fysiske miljøet barn og unge lever i. Det har<br />

ikke fokus på en spesiell terapiform eller metodikk. Bath<br />

vil fokusere på hva som kjennetegner relasjoner og miljøer<br />

som virker helende på barn og unge som er stresset,<br />

traumatisert eller har det vondt av andre grunner.<br />

– Hvem står nærmest barnet? Fosterforeldre, biologiske<br />

foreldre, miljøterapeuter, lærere, faglærte personer<br />

og ufaglærte personer. Hvordan kan vi formidle slik at<br />

de forstår hvordan de kan vise omsorg, forstå smerte<br />

og hjelpe barnet å finne copingstrategier? De kan være<br />

med å gjøre en forskjell gjennom god omsorg og gode<br />

menneskemøter. Mange helende øyeblikk kan finne sted<br />

de 23 timene barnet ikke er i terapi.<br />

Våge forenkling av språket<br />

Han understreket at han stadig blir minnet om at språk<br />

er viktig. At vi ikke må fange barn og unge i ord som<br />

skaper stigma eller som gjør at de ikke kjenner seg igjen i<br />

beskrivelsene voksne gir dem.<br />

– Vi må våge å forenkle. Det er ikke det samme som å<br />

banalisere, slik noen vil ha det til. Vi skal oversette det<br />

komplekse og kompliserte ved å ta språk og begrepsvalg<br />

til hjelpernes og til barns beste. Det kan ikke bli slik at<br />

man må ha spesialutdanning for å gjøre noe i forhold til<br />

traumatiserte barn og unge. Vi må oversette forskning<br />

til noe som gir mening og som de som møter barn og<br />

unge direkte, kan sette ut i praksis. Vi kan komme langt<br />

med TraumeBevisstOmsorg. Den kan utøves av flere.<br />

Også mennesker i barnets nærmiljø som foreldre, lærere,<br />

miljøarbeidere med flere.<br />

Barns behov i sentrum<br />

Bath oppfordrer fagpersoner til å være dynamiske og<br />

villige til å forandre seg– alt etter hva barnets behov er<br />

og hvordan ny forskning og erfaring sier vi best kan møte<br />

disse behovene.<br />

– Hele mitt arbeid i Transforming Care er utviklet ut fra<br />

barns behov. Det er en behovsbasert tilnærming. Maslows<br />

behovspyramide kan settes sammen med pilarene i<br />

Transforming Care: Hva trenger barn/mennesker for å få<br />

et godt liv?<br />

“Etter at primærbehovene er dekket, er<br />

det trygghet vi trenger. Barn som har levd<br />

med omsorgssvikt, overgrep, vold eller<br />

neglekt – trenger å få primærbehovene<br />

dekket.”<br />

Deretter trenger de trygghet, relasjoner og tilhørighet for å<br />

kunne finne veier til helhet og god selvfølelse. Vårt arbeid<br />

begynte med å forsøke å finne måter å redusere vold og<br />

gi hjelp til unge som hadde trøbbel med loven. I de siste<br />

årene tenker vi bredere:<br />

Hvordan kan vi bidra til at<br />

barn med traumebakgrunn<br />

kan føle seg trygge og utvikle<br />

muligheter for et godt liv?<br />

Bath minner allikevel om at det er en forskjell på barn<br />

som trenger normalomsorg, barn som er utsatt for<br />

traumer og trenger traumespesifikk omsorg og de barna<br />

som trenger terapi. Han snakker om universelle behov,<br />

traumespesifikke behov og individspesifikke behov. Han<br />

belyser likheter og forskjeller mellom disse behovene.<br />

TraumeBevisstOmsorg fokuserer på det helende i<br />

det sosiale og fysiske miljøet barn og unge lever i.<br />

Tilnærmingen har ikke fokus på én spesiell terapi, men gir<br />

noen kjennetegn på helende miljø for traumatiserte barn<br />

og unge.<br />

Med seg på opplæringen i Sverige har han sin<br />

mangeårige medar Diana Boswell som har vært sentral<br />

i utviklingsarbeidet i Transforming Care de siste årene,<br />

siden Bath bruker store deler av sin tid på sitt arbeid som<br />

Barneombud i en av delstatene i Australia.


8<br />

9<br />

RVTS Sør traff Bath i 2009<br />

RVTS Sørs medarbeider Tone Weire Jørgensen møtte<br />

Howard Bath for første gang i 2009. Inger Lise Andersen<br />

gjorde dette intervjuet med Howard Bath for fem år siden.<br />

RVTS Sør har vært med å spre hans forståelse fra den<br />

første artikkelen Trauma Informed Care og om arbeidet<br />

Transforming Care - sine hovedelementer gjennom sine<br />

opplæringsprogrammer i Norge. Vi kaller det Traume-<br />

BevisstOmsorg. Bath har også samarbeidet med Bruce<br />

Perry som er en annen faglig bidragsyter til RVTS Sørs<br />

kunnskapsgrunnlag. Da ble de tre pilarene i traumebevisst<br />

omsorg kalt: trygghet, relasjon og følelsesregulering. Nå<br />

kalles de safety, connections og coping.<br />

Et nytt løft, sier FagLeder Steinkopf<br />

Bath har bidratt i kunnskapsgrunnlagstenkningen ved RVTS<br />

Sør. Baths fagkompetanse rundt TraumeBevisstOmsorg<br />

(Transforming Care) – er viktige faglige byggesteiner for<br />

senteret. 10 av senterets ansatte er nå utdannet som<br />

kursholdere i TBO.<br />

– Mye er likt det vi fikk høre for fem-seks år siden, men<br />

noe er også nytt, sier fagleder Heine Steinkopf.<br />

– Vi ser det samme som Bath: Et behov for å ikke bare<br />

være fagpersoner som møter traumeutsatte barn, men<br />

å være mennesker som møter barn og unge og blir<br />

medvandrere på reiser mot helhet. Da må vi i tillegg til å<br />

møte smerte, også regulere og lete etter de ressursene<br />

barn og unge har i seg for å utvikle seg godt videre.<br />

Kanskje bør vi også ha et større ressursfokus og veier<br />

i navnet. Kanskje også HelendeOmsorg er bedre<br />

enn Traume-BevisstOmsorg?<br />

RVTS Sør fikk ha faglige samtaler med Bath<br />

og Boswell for å utveksle tanker og veier<br />

videre i dette faglandskapet. Her ble<br />

blant annet The Sanctuary Modell<br />

av Sandra Bloom, The Circle of<br />

Courage og CARE knyttet til<br />

Cornwall-instituttet tema.<br />

– Kontakten med de<br />

internasjonale miljøene<br />

betyr mye for oss, sier<br />

faglederen. Vi kan<br />

dele erfaringer og<br />

forskningsblikk, sier<br />

fagleder Steinkopf som<br />

forteller at Bath er<br />

spurt om å være en<br />

av foredragsholderne<br />

på den felles RVTSkonferansen<br />

som skal<br />

finne sted i Bergen til<br />

høsten.<br />

SAFETY, CONNECTIONS og COPING<br />

De tre pilarene: Trygghet, relasjoner og coping.<br />

TRYGGHET<br />

Bath understreker viktigheten av SAFETY. Fysisk,<br />

psykisk, følelsesmessig, relasjonell/sosial og kulturell<br />

trygghet. Han snakker om pain-based behavior og painbased<br />

emotions – noe RVTS Sør har samlet i begrepet:<br />

Smerteuttrykk. Smertebasert oppførsel har som regel<br />

sin årsak i smertebaserte følelser som sorg, angst,<br />

frykt, depresjon eller nummenhet og tilbaketrekking. Han<br />

formidler viktigheten av å møte barnets indre verden og<br />

følelser, ikke stoppe ved den ytre atferden.<br />

“Barn som er stressaktivert, i<br />

alarmberedskap, vil kunne skape de<br />

samme følelsene i voksne. Om voksne<br />

ikke er opplært til det, vil de fort speile<br />

barnets følelser. Kunsten er å vise helende<br />

og traumebevisst omsorg selv når barnet<br />

avviser eller er aggressiv mot deg. Da er<br />

kunsten å IKKE SPEILE barnet, men<br />

møte det med trygghet, sier Bath.<br />

RELASJON<br />

Den andre pilaren kaller han CONNECTIONS. Forbindelser<br />

blir heller ikke et dekkende norsk ord, vi kaller den<br />

fremdeles relasjoner. Connecting rommer tilknytning,<br />

relasjonsbygging og det å få tilhørighet til grupper og<br />

systemer. Han utvider denne pilaren.<br />

Bath snakker om relasjonsbygging og tilhørighets-skaping<br />

for helhet og vekst. Forandring til det bedre er målet<br />

med relasjonene, den gode tilknytningen og den gode<br />

tilhørigheten.<br />

– Hva ved CONNECTION er det som skaper god forandring?<br />

Assai og Lambert sier i sin forskning: Det er 40 %<br />

barnets personlighet og miljø, 15 % forventninger, 15%<br />

teknikker/metoder og 40%, relasjonens kvalitet (varme,<br />

anerkjennelse og empati).<br />

Han trekker også fram SANDRA BLOOM, The Sanctuary,<br />

som han kaller en forandringsmodell. Han refererer til hvor<br />

viktig det er å tenke at vi ikke skal finne feil hos barnet<br />

som noe vi skal reparere.<br />

– Vi skal fokusere på relasjonene, miljøet og systemene<br />

rundt barnet som har skadet det. Vi kan fjerne skam ved<br />

å plassere ansvar der det burde ligge og forsøke å forstå<br />

barnets tanker og følelser, sier Bath.<br />

COPING<br />

Den tredje pilaren kaller Bath nå for COPING. Det er<br />

ikke lett å finne et godt norsk ord som er dekkende<br />

for dette. Det ligger mellom mestring, det å takle eller<br />

håndtere. Foreløpig velger vi å kalle det COPING eller<br />

copingstrategier/mestringsstrategier.<br />

– Følelser er ikke det eneste barn utsatt for komplekse<br />

traumer må håndtere. Derfor har vi forandret<br />

følelsesregulere eller co-regulere til coping. Men<br />

følelsesreguleringen er en viktig del av denne pilaren for<br />

barn som er i konstant alarmberedskap. Tanker kan også<br />

være noe man må forholde seg til, eller alle virkningene<br />

av traumatisk stress. Derfor tenker vi nå at COPING er et<br />

bedre ord, forklarer Bath.<br />

Han forklarer at det finnes gode og mindre hensiktsmessige<br />

copingstrategier. Noen av de som ofte kan være mindre<br />

hensiktsmessige, kan være: Fight (Kjempe, true,<br />

hevne seg, gå i konfrontasjon), Flight (flykte, isolasjon,<br />

tilbaketrekning), Fool (lure, provosere, erte), Follow(<br />

underkaste seg, være enig, følge blindt, gi slipp på egen<br />

vilje). Gode mestringsstrategier – regulere følelser, finne<br />

ord på det som har skjedd, uttrykke det og bli møtt.<br />

Varme og forståelse VIRKER<br />

– Hva er hovedutfordringene for alle som vil gjøre en<br />

forskjell i livene til barn og unge som har det vondt?<br />

– Vi vet hva som virker. Vi må forstå at barnet har det vondt,<br />

ønsker å koble seg på, finne tilhørighet og ha det godt. Vi<br />

vet at vi voksne må gi varme, empati, anerkjennelse og<br />

forståelse. Nå handler det om å sette det ut i livet! Igjen<br />

og igjen, sier Howard Bath.<br />

Bath viser også til Bonnie Benard som nevner disse<br />

tre nøklene for å fremme veier til helhet: Omsorgsfulle<br />

relasjoner, tro på barnet og mulighet for å delta.<br />

– Vi som arbeider med barn og unge, må være ekstra<br />

oppmerksomme på deres invitasjoner til kontakt. Noen<br />

ganger overser vi dem, eller leser dem feil. Bath snakker<br />

mer og mer om veier til helhet, om mening og tilhørighet.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


10<br />

11<br />

Å<br />

nærmere<br />

komme<br />

– Vi er vant til å tenke at distanse er profesjonelt. Men traumebevisst omsorg handler om å komme<br />

nær. Prisen for nærhet er sårbarhet, risiko for avvisning og den påfølgende skamfølelsen, sier<br />

FagLeder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.<br />

Steinkopf forsker for tiden på hvordan ansatte på en<br />

barnevernsinstitusjon opplever det når ansatte skal ha<br />

traumebevisst omsorg som tilnærming til ungdommene.<br />

Han røper at noen av de foreløpige deloppsummeringene<br />

viser at det er svært krevende for ansatte å skulle vise<br />

traumebevisst omsorg fordi den inviterer til å arbeidet<br />

med hjertet på utsiden, bry seg om ungdommene som en<br />

velfungerende mor/far bryr seg om sine barn. Ville følge<br />

barna, forstå deres behov og gi dem det de trenger.<br />

– Flere av de ansatte blir slitne, blant annet fordi det er<br />

uvant å rive ned veggen av beskyttelse som distansen til<br />

ungdommene har gitt dem. De begynner å dele følelser,<br />

de blir sårbare for avvisningen og kjenner på skamfølelsen<br />

over egen utilstrekkelighet. Opplæringen av profesjonelle<br />

omsorgsgivere vil derfor for oss innebære at vi trener<br />

hjelpere til å håndtere avvisning<br />

og arbeide med hjertet<br />

på utsiden – fordi ungdommene<br />

trenger det.<br />

Traumebevisst omsorg tar utgangspunkt i den naturlige<br />

omsorgen mellom foreldre og barn. En god mor følger<br />

barnet, trøster barnet, gleder seg med barnet. Gir barnet<br />

anleding til å dele følelser - både gode og vonde. Denne<br />

delingen av følelser er med på å regulere følelser.<br />

Hilse skamfølelsen velkommen<br />

“Gode menneskemøter fordrer at man<br />

begge viser følelser, at vi er opptatt av<br />

hvordan andre har det og hva vi kan gi<br />

dem.”<br />

Når vi arbeider med hjertet på utsiden, blir vi ekstremt sårbare.<br />

Vi blir sårbare for det som et hvert menneske frykter<br />

som i et utviklingsperspektiv kan bety døden, nemlig å bli<br />

avvist av flokken. Vi må som voksne personer om arbeider<br />

profesjonelt med å gi omsorg, tåle å bli avvist.<br />

Med avvisningen følger skammen. Er jeg ikke verdig å bli<br />

tatt i mot? Er jeg ikke god nok? Hvorfor blir jeg avvist? Løsningen<br />

er å hilse skammen velkommen, erkjenne at den<br />

er der, og klare å leve med den. Skamfølelse kan noen<br />

ganger bli mindre når vi forsoner oss med egen og andres<br />

utilstrekkelighet, sier Heine Steinkopf og forsetter:<br />

– For alternativet, å ikke vise følelser, viser seg å ikke fungere<br />

i møte med sårbare barn og unge. De kan ofte trenge<br />

mer enn barn i velfungerende familier - voksne som viser<br />

følelser og god omsorg. Det er ingenting som tilsier at<br />

vi skal ha en større distanse til disse barna og ungdommene<br />

for at de skal leges og få gode liv. Tvert<br />

i mot, om vi kan kalle noe en profesjonell omsorg,<br />

kjennetegnes den av en stor hengivenhet<br />

og åpenhet, evne og vilje til å stille seg sårbar,<br />

gi følelser og ta i mot følelser – DELE følelser<br />

med barnet. Om du ikke har hjertet utenpå,<br />

ikke viser følelser, men stenger av: Hvilken<br />

utvikling får da ungdommen du skal hjelpe?<br />

Som fagmiljø arbeider vi altså med å istandsette<br />

mennesker til å ha hjertet utenpå når<br />

de arbeider med mennesker.<br />

Tryggheten og relasjonen springer ut av sårbarheten<br />

i å våge å komme nær og koble seg på<br />

gjennom blikk, velvilje, berøring, vennlighet og<br />

evne til å bli over tid.<br />

Dele følelser<br />

– VI må i større grad tenke at alle som arbeider med<br />

barn og unge i barnevern eller psykisk helsevern skal<br />

nærme seg barn og unge tilnærmet slik en god mor og<br />

far nærmer seg sine barn. For barn og unge som ikke har<br />

fått omsorgen de trenger, er det ingen grunn til å tilby distanse<br />

og avstand som ikke bidrar til god utvikling. Vi vet<br />

både gjennom tilknytningsforskning og nyere hjerneforskning<br />

at hjernen formes av bruken. Hjernen kan trenes opp<br />

og heles ved å få repeterende tilførsel av det den ikke til<br />

nå har fått. Det vil si: Barn som er utsatt for omsorgssvikt<br />

eller ikke har fått det de trenger, barn som ikke har<br />

opplevd trygghet, relasjoner eller at de å vise følelser er<br />

trygt, har utviklet dårlige mestringsstrategier, de beskytter<br />

seg. De kan gjennom store doser av vennlighet, forståelse<br />

og anerkjennelse, heles. Og da har vi eksempler på at<br />

de dårlige beskyttelsesstrategiene blir erstsattet av gode.<br />

Ungdommene deler følelser og tar i mot kjærligheten de<br />

har lengtet etter. De lar voksne omsorgspersoner komme<br />

nær, tar i mot og deler – uten å avvise, sier FagLeder ved<br />

RVTS Sør, Heine Steinkopf.<br />

– Skal vi komme igjennom denne veggen av beskyttelse,<br />

må hjelpere vise sårbarhet og dele følelser. De må gi<br />

vennlighet igjen og igjen. De må bidra til å gjøre barnet<br />

eller ungdommen trygg gjennom tilstedeværelse og ved å<br />

koble seg på, ikke ved å distansere seg. Dette er en særlig<br />

utfordring når skadede barn blir tenåringer, kan deres<br />

uttrykk og dårlige beskyttelsesstrategier være kraftig avvisende.<br />

Hvorfor skulle de ikke være det? Det har jo vært<br />

slik de har overlevd til nå.<br />

Da må voksne profesjonelle omsorgsgivere ikke speile avvisningen,<br />

men gi vennlighet, koble seg på, være tilstede,<br />

gi anerkjennelse og DELE FØLELSER MED UNGDOMMEN.<br />

Meningsløsheten forblir meningsløs om den ikke blir<br />

delt med voksne som kan kaste lys over den ved å bidra<br />

til forståelse gjennom nærvær og anerkjennelse, sier<br />

Steinkopf.<br />

Lys på barnets behov<br />

– Om vi setter lyset på barnets behov, trenger barn i krise,<br />

barn i barnevernet og psykisk helsevern, kanskje mer og<br />

bedre omsorg enn det enn mor og far gir et barn som ikke<br />

er i krise.<br />

Vi må invitere miljøarbeidere til å være våge å koble seg<br />

på, gå nærmere – vise mer av sine følelser. Det innebærer<br />

en stor misforståelse i at profesjonalitet er blitt forbundet<br />

med distanse også i arbeidet med mennesker. Profesjonalitet<br />

er å gå nærmere. Men vi skal ikke ta lett på<br />

konstnadene ved å gå nærmere, understreker FagLeder<br />

og psykologspesialist Heine Steinkopf.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


13<br />

Eva dypper<br />

pennen<br />

Selvbeskyttelse og nærhet<br />

Det finnes livshemmende selvbeskyttelse, og det finnes livsfremmende selvbeskyttelse. Kunsten<br />

er å lære seg forskjellen.<br />

Noen ganger setter selvbeskyttelsen beinkrok på<br />

nærheten. Vi beskytter oss mot det vi trenger. Vi flykter<br />

fra det vi lengter etter. Vi tilslører sannhetene om oss selv<br />

og behovene våre som kunne bidratt til frihet, vekst og<br />

fellesskap.<br />

Frykten for å bli såret, forlatt, mistrodd og avvist kan til<br />

tider føre til at vi har selvbeskyttelsesdrakten på, selv<br />

når vi ikke hadde trengt den. Dårlige erfaringer gjør at<br />

vi til tider beskytter mot det vi hadde trengt for å leve<br />

godt. Vi beskytter oss både mot vårt eget indre og mot<br />

nærheten fra andre. Noen ganger på gode og nødvendige<br />

måter, andre ganger velger vi dårlige mestringsstrategier.<br />

Når selvbeskyttelsen blir nærhetens fiende, er det ikke<br />

fremmende. Når selvbeskyttelsen bevarer verdighet, evne<br />

til nærhet og relasjoner, er den livsfremmende.<br />

Selvbeskyttelse i mange former og fasonger<br />

Å verne om det fine, sårbare og sterke - selvfølelsen vår,<br />

tilhørigheten og relasjonene, er nødvendig i møte med alt<br />

som vil krenke eller true dette. Men når selvbeskyttelsen<br />

settes opp mot møte med det som kunne blitt et godt<br />

menneskemøte, en begynnende relasjon eller nærheten<br />

vi trenger for å gå videre, da spiller selvbeskyttelsen oss<br />

ett puss.<br />

Kunsten vi famlende trener på hele livet, er å finne ut hva<br />

vi skal beskytte oss mot, når vi skal beskytte oss - og når vi<br />

burde senket murene. Feilplasserte selvbeskyttelsesmurer<br />

kan ha hindret mange av oss i å få det vi trenger. Samtidig<br />

som klokt plasserte murer er med på å bevare det beste<br />

i oss.<br />

Selvbeskyttelsen tar mange former og har mange fasonger.<br />

Sinne, irritasjon, avstand, flukt, fornektelse, selvutslettende<br />

tilpasning til andre, påtatt godt humør,<br />

unnvikelse, travelhet, ord som holder andre på avstand,<br />

ignorering, isolasjon, unnvikelse, slag, håpfjerning, mistro,<br />

anklager med mer.<br />

“Det er ikke alltid lett å vite når murene<br />

skal settes opp, hva det er nødvendig å<br />

beskytte seg mot, og hva vi skal åpne<br />

opp for.”<br />

Noen ganger legger selvbeskyttelsen et slør både over<br />

hvem vi selv er, og hvem de andre er.<br />

Som den erfarne danske terapeuten Ilse Sand skriver i<br />

boken KOM NÆRMERE:<br />

“Jeg har valgt at kalde disse manøvrer, hvormed vi til<br />

tider kan fordunkle det mest indlysende eller holde<br />

afstand til andre mennesker og vores eget indre:<br />

selvbeskyttelsesstrategier. Hermed mener jeg alt, hvad et<br />

menneske gør – bevidst eller som oftest ubevidst – for at<br />

undgå nærhed til andre mennesker eller til sin egen indre<br />

eller ydre virkelighed. “<br />

Det kan være god beskyttelse å ha avstand til følelsene<br />

når de blir for overveldende, men det kan være dårlig<br />

beskyttelse å stenge helt av i møte med dem som vi<br />

kunne delt gleder og sorger med. Enten vi er barn, unge<br />

eller voksne, beskytter vi oss. På samme måte som vi kan<br />

trigges til følelsesreaksjoner som egentlig hører hjemme i<br />

andre truende situasjoner der de var nødvendige, kan vi ut<br />

fra dårlige erfaringer sette opp beskyttelse i møte med det<br />

som kunne gjort oss godt og bidratt til livsvekst.<br />

Ett skritt for å finne mer ut av hva som er gode eller<br />

dårlige selvbeskyttelsesstrategier, kan være å invitere til<br />

selvransakelse og oppøve selvinnsikten slik at vi klarer å<br />

lære å kjenne hva vi beskytter oss mot, hvordan vi gjør det<br />

og hvorfor. Da kan vi sakte våge å slippe litt opp og lære<br />

mer om når beskyttelse er nødvendig - og når åpenhet,<br />

nærhet og hengivelse er nødvendig for å få gode liv.<br />

Selvbeskyttelse og selvbilde<br />

Vi blir oss selv gjennom andre, og om ingen slipper inn,<br />

hvem blir vi da?<br />

“Et selvbilde er ikke statisk, noe vi<br />

bare har. Det er påvirkelig av livets<br />

omskiftninger og ulike miljøer og<br />

relasjoner. Vi har ulike selvbilder i møte<br />

med ulike mennesker.”<br />

Det kan være lurt å tenke igjennom hva som gjør at vi med<br />

noen mennesker føler oss vel, tør å vise både vonde og<br />

gode følelser, mens i møte med andre, spiller vi. Vi viser<br />

ikke hvem vi er. Vi trenger nærhet. Vi trenger å vise oss<br />

som vi er for å bli møtt som vi er, for å bygge genuine relasjoner.<br />

Når fasade møter fasade, skapes ikke nærhet.<br />

Når vi vet hvor viktig nærhet, tilhørighet og relasjoner er for<br />

god menneskelig utvikling, må vi fortsette å søke motet<br />

som gjør at vi våger reisen mot relasjonen.<br />

Den gode selvfølelsen kjennetegnes ved at vi kan<br />

være glade når vi er glade og triste når vi er triste. Når<br />

omgivelsene ikke slipper dette til, eller hugger løs på oss<br />

når vi viser ekte følelser, beskytter vi oss. Da viser vi ikke<br />

hvem vi er. Feilbarligheten sendes på dør, og sårbarheten<br />

får bind for øynene. Fantasi, ideutveksling, kreativitet og<br />

lekenhet fremmer tryggheten som gjør at vi tør å vise litt<br />

mer av hvem vi er.<br />

Hjelperelasjon og selvbeskyttelse<br />

Det finnes hjelpere som har glemt beskyttelsesdrakten og<br />

blitt helt utladet og utbrent. Men det finnes også hjelpere<br />

som har polstret seg så godt at de som skulle motta<br />

hjelpen, måtte polstre seg like godt i møte med dem. Å<br />

finne beskyttelsesbalansen, er nøkkelen til nærhet.


14<br />

15<br />

”There is a crack, a crack in everything.<br />

That´s how the light gets in.”Leonard Cohen<br />

Kanskje er det noen ganger i sprekkene i profesjonaliteten<br />

at barn og unge finner veier inn til oss? Og mennesker<br />

finner veier til andre mennesker, uavhengig av alder og<br />

roller? Gjensidigheten er en del av veien til nærhet. Vi<br />

søker mot hverandre, men vi stopper fort og rygger om<br />

den andre ikke gir noe av seg selv tilbake. Det er kanskje<br />

ingen nærhet uten sårbarhet. Nærhet koster. Men vi må<br />

vise hverandre at det er verdt prisen. Det koster mer å<br />

bli sittende med en følelse av å være forlatt.<br />

En mor fortalte meg om sønnen<br />

sin som hadde kommet tilbake fra<br />

en psykologtime med ordene: ”Jeg<br />

sa ikke en dritt om hvordan jeg hadde<br />

det til den personen. Hun var som en vegg. ” Jeg har i<br />

ulike prosjekt snakket med mange ungdommer som ble<br />

betegnet som avvisende og vanskelige, men som forklarer<br />

at grunnen til dette, var at de ikke opplevde tillit fra<br />

voksenpersonene som skulle vise omsorg eller hjelpe<br />

dem. Avstanden og sinnet hadde for dem, vært nødvendig<br />

selvbeskyttelse. Men også unge trenger å lære forskjellen.<br />

Vi voksne må gå foran som gode eksempler ved å<br />

vise sårbarhet.<br />

En ung gutt fortalte at han ikke bare var fjern, avvisende<br />

og sint slik det stod i journalene om han. Han fortalte at<br />

han hadde en kjæreste som han følte seg vel sammen<br />

med. ” De skulle sett åssen jeg var sammen med henne.<br />

De hadde ikke kjent meg igjen. Der slappet jeg av. Jeg tror<br />

hun ville si jeg var følsom og snill.”<br />

Mange leter etter relasjoner der de kan la murene falle.<br />

Der selvbeskyttelsesdraktene kan legges til vask. Der vi<br />

kan finne inn til hverandre i relasjoner som rommer både<br />

feilbarlighet og storhet. Som hjelper eller omsorgsperson<br />

er det kanskje lurt å hele tiden stille seg spørsmålene:<br />

Viser jeg sårbarhet som slipper den andres verden til på<br />

godt og vondt? Har jeg beskyttet meg for godt til at det blir<br />

trygt å åpne seg for meg?<br />

Barn og unge skal kunne speile seg i vår åpenhet, det er<br />

ikke vi som skal speile deres avvisning. Vi må beskytte<br />

oss, men vi kommer ingen vei om det ikke finnes sprekker<br />

som lyset og nærheten kan komme inn igjennom.<br />

Når murene faller og nærværet slipper til gjennom<br />

sprekkene<br />

Når vi har mange dårlige erfaringer med å stille oss nakne<br />

og åpne, kan det skje at vi tar på oss selvbeskyttelsesdrakten<br />

også i møte med dem som kunne gjort oss godt.<br />

Vi må visst trene på å tro på at det venter noe godt. At det<br />

finnes mennesker som vil oss vel.<br />

For ingenting er mer helende enn når murene faller,<br />

nærværet slipper til gjennom sprekkene, når isen smelter<br />

og ansiktene lyser opp fordi det er tillit nok. Når vi kjenner<br />

at vi hører til.<br />

Det finnes handlinger som kan føre oss nærmere hverandre<br />

og det finnes ord som kan hjelpe oss på veien mot<br />

nærhetens sårbarhet. Som Synne Lea skriver i dette diktet<br />

fra boken Nattevakt, dikt til barn:<br />

Si fra<br />

om du trenger en venn.<br />

Hvis jeg var deg,<br />

ville jeg ropt<br />

på meg.<br />

Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre hint om at vi<br />

trenger hverandre og vil hverandre vel. Det kan være<br />

de første skrittene på vei bort fra den livshemmende<br />

selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot livet. Det<br />

finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til livet at<br />

det innebærer å bli såret og finne veier til helhet. Igjen og<br />

igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i munnen.<br />

Eva Dønnestad, Formidlings- og<br />

kommunikasjonsleder ved RVTS Sør


17<br />

Profil<br />

Artikkel<br />

ViRevolusjonen<br />

MenneskeMøteMobilisering: JEG trenger å bli en del av et VI. Det skjer i MenneskeMøtene. Isolasjonen<br />

skader, fellesskapet heler. Vi vil FellesSkape!<br />

Tenk på et menneskemøte du hadde som har satt gode<br />

spor, et møte du ikke kan glemme. Som var med å lege,<br />

trøste, eller kanskje gi deg en god følelse av å være<br />

deg? Du ble anerkjent både med sårbarheter og styrker.<br />

Hva kjennetegner VÆREmåten til dette mennesket? Hva<br />

kjennetegner dette møtet?<br />

Dette kan være en god øvelse for å trene på å bli en<br />

god MenneskeMøter. Hvordan vil du leve videre i andre?<br />

Hvordan vil du huskes? Er du klar over at du kan gjøre en<br />

forskjell ved å se andre betingelsesløst, bry deg og prøve<br />

å forstå? Er du klar for å bli en del av et VI?<br />

RVTS Sør har reisen fra det som er skadet til helhet og<br />

livsutfoldelse som en del av vårt arbeidsoppdrag. Vi har<br />

hovedfokus på kompetanseheving av hjelpere som arbeider<br />

med barn og unge som har vært utsatt for store<br />

påkjenninger – overgrep, neglekt, krig, flukt, er selvmordstruet.<br />

Et varmere MenneskeSamfunn<br />

MenneskeMøteKompetanse bidrar til et varmere MenneskeSamfunn.<br />

Vi er en tjeneste for tjenestene som driver<br />

kompetanseheving i likeverdige møter med de tjenestene<br />

vi er til for. Men tjenestene er til for menneskene, ikke<br />

menneskene for tjenestene.<br />

Vi arbeider kontinuerlig med å bli bedre på å legge øret til<br />

dem det gjelder for å kunne ta deres erfaringer og innspill<br />

med i utviklingsarbeidet. Vi har røtter i verdiene våre: MOT,<br />

YDMYKHET, ANERKJENNELSE og forløser dem gjennom å<br />

belyse, berøre og bevege. Plattformen er et bredt kunnskapsgrunnlag<br />

og en bred portefølje av verktøy og metoder<br />

som bygger på dette. Kunnskapsdørene må gjøres høye<br />

og erfaringsportene brede slik at menneskene kommer<br />

ut i livet. Kompetanse slik vi definerer det, er verdier, ferdigheter<br />

og kunnskap(herunder erfaringskunnskap). I et<br />

Menneskesamfunn er mennesker aktører, ansvarliggjort,<br />

men de bygger ikke ego. De bygger Viet – hvor ulike JEG<br />

har en unik plass og verdi.<br />

OmsorgsGivere som skaper trygghet, uansett<br />

Målet er at enhver profesjonell omsorgsgiver skal kunne<br />

møte et hvilket som helst barn eller ungdom i en hvilken<br />

som helst krevende eller smertefulle situasjon, uten<br />

å la redsel, usikkerhet eller andre affekter føre til at de<br />

beskytter seg eller ikke våger å komme nær. Vi trenger<br />

gode voksne som tåler barns smerte og elsker fram barns<br />

livskraft og lekenhet. Som blir med på reisen fra frykt til<br />

tilstedeværelse og lekenhet - uten selv å bli utslettet eller<br />

utladet. Vi inviterer til å koble på, være nær, skape<br />

trygghet, bygge relasjoner, legge til rette for tilhørighet,<br />

mestring, utforske, gi kjærlighet, overdoser vennlighet, affektregulere<br />

og ha tro på menneskets iboende mulighet til<br />

heling, uansett.<br />

Reisen fra JEG til VI<br />

Mennesker trenger mennesker. Reisen fra JEG til VI<br />

krever kontakt med egen sårbarhet og mot til å komme<br />

nær hverandre. Nyere nevrobiologi som er en del av vårt


kunnskapsgrunnlag, forteller oss at hjernen formes av<br />

bruken. Følelsene er et viktig kompass for godt liv og relasjonen,<br />

fellesskapet og lekenheten gir godt liv.<br />

NærVær er profesjonelt.<br />

Gjennom øyekontakt, aktiv lytting, ved å ta kontakt, dele<br />

følelser i en relasjon, gjennom å være sammen - kan vi<br />

lege sår. Vi kan vi vokse som mennesker, tåle mer, finne<br />

mening og hente fram kraften og motet til å leve godt sammen<br />

med andre. Det som er skadet i oss, vil isolasjon.<br />

Helingen foregår i relasjonen, i fellesskapet - når JEGet<br />

møter VIet.<br />

Vi vil bidra til en ViRevolusjon,<br />

en MenneskeMøteMobilisering.<br />

Vi vil FellesSkape. Gjennom å anerkjenne og dele følelser,<br />

vise interesse og gi store doser vennlighet, skaper vi tryggheten<br />

alle mennesker trenger. Når vi søker fra jeg til vi,<br />

klarer vi lettere å løfte blikket fra egen navle til den andre.<br />

Gjennom bevegelsen, skjer påkoblingen. Da kan den livgivende<br />

relasjonen bygges.<br />

“Vi vil følge mennesker på reisen fra<br />

opplevelse av verdiløshet til erfaringer<br />

av å være verdsatt. Fra meningsløsheten<br />

og grunner til å dø til glimt av mening<br />

og grunner til å leve.”<br />

RVTS Sør har som en vesentlig del av sin profil at vi vil<br />

skape gode menneskemøter. Vi vil inndanne og utdanne<br />

MenneskeMøtere. Mennesker som kjenner seg selv, men<br />

samtidig er interessert i å bli kjent med og prøve å forstå<br />

andre i lys av hva de har opplevd. Fordi barn og unge<br />

som har hatt store påkjenninger, som ikke har fått det<br />

de trenger i oppveksten, trenger nettopp den andre for å<br />

leges. Trygghet, realsjon, følelsesevissthet og affektregulering,<br />

bidrar til dette. Når vi er trygge og lekne, er det<br />

lettere å tørre å feile og vise feilbarlighet og svik – uten å<br />

la skammen få feste. Her kan vi lære av barna, de er lekne<br />

og tilstede og åpne. De lærer gjennom lek og bygger relasjoner<br />

gjennom lek. Da kan de glemme tid og sted. Leken<br />

jager sammenligningen og skammen på dør. Om vi helt<br />

fra mors liv tar vare på menneskene slik at de blir trygge,<br />

kan denne mobiliseringen komme nedenfra og opp, ikke<br />

fra vektall og ekspertise, men fra dem som kjenner leken<br />

best – barna.<br />

18<br />

Kunnskap må ut i praksis – i menneskemøter<br />

Dette trener vi på i våre programmer, blant annet gjennom<br />

å: JegBygge - legge til rette for at mennesker kan bli kjent<br />

med egne følelser, triggere, savn, sårbarhet, men også<br />

motstandskraft og skaperkraft. Vi ønsker å forstå mennesker<br />

i lys av hva de har opplevd, anerkjenne og elske<br />

fram hele følelsesspekteret, istandsette hjelpere til å arbeide<br />

med hjertet og følelsene på utsiden.<br />

Veibygge - ved å koble oss på, bygge fellesskap, bygge<br />

relasjoner, ta ”time in”, få øynene opp for den andres<br />

følelser og opplevelser. Gjennom å slippe til LivsKraften<br />

gjennom samlek, tilstedeværelse og evne til å stille seg<br />

sårbar.<br />

Vi arbeider også med å OrganisasjonsBygge/IdentitetsBygge<br />

og FramtidsBygge enkeltmennesker, organisasjoner<br />

og samfunn. Fordi mennesket skal være aktør både i organisasjon<br />

og samfunn, ikke offer eller en brikke.<br />

Kom nærmere!<br />

JEGet er en del av meg. Men JEGet er også en del av VIet.<br />

Bygger du Viet, bygger du det du selv trenger for å ha det<br />

godt.<br />

“Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre<br />

hint om at vi trenger hverandre og<br />

vil hverandre vel. Der starter ViRevolusjonen.”<br />

Det kan være de første skrittene på vei bort fra den livshemmende<br />

selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot<br />

livet. Det finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til<br />

livet at det innebærer å bli såret og finne veier til helhet.<br />

Igjen og igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i<br />

munnen. Nærhet er profesjonelt.<br />

Vi inviterer til en MenneskeMøteMobilisering.<br />

Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf<br />

MenneskeMøte<br />

nådde 80.000<br />

19<br />

Verdimobiliseringen vår “MenneskeMøter som forandrer”, har nådd ut til over 80.000 mennesker<br />

på Facebook. Nå har vi samlet de små fortellingene i en liten digital bok og en Youtube-filmsnutt.<br />

MenneskeMøter<br />

– Vi kjenner ydmyk glede i forhold til at så mange ønsker å<br />

ta i mot og dele et så viktig budskap: Gode menneskemøter<br />

gjør en forskjell.<br />

Og hvem vet? Kanskje møtet med deg har gjort en forskjell i<br />

livet til et annet menneske? Kanskje noen smiler stille fordi<br />

du er til? Vi setter spor i dem vi møter. Barn og unge som<br />

har det vondt, har behov for relasjoner og menneskemøter<br />

som varmer og bygger tillit. Igjen og igjen. Noen ganger<br />

trenger mennesker at vi står så lenge med åpne armer<br />

at de til slutt tør å komme ut av den mørke skogen de<br />

befinner seg i, sier formidlings-og kommunikasjonsleder<br />

Eva Dønnestad.<br />

”Vi trenger medmennesker<br />

som står så lenge med<br />

åpne armer at vi til slutt<br />

tør å titte ut av den mørke<br />

skogen vi gjemmer oss i. ”<br />

Hun understreker at det er en viktig del av RVTS Sørs<br />

oppdrag å sette fagpersoner i stand til å bli gode<br />

menneskemøtere som forstår mennesker i lys av hva de<br />

har opplevd.<br />

– Alle har nok hatt møter med ett eller flere mennesker<br />

som varmet litt ekstra. Som gjorde en forskjell. For noen<br />

kan et menneskemøte bety et være eller ikke være. Se<br />

rundt deg. Er det noen som trenger deg? Vær bevisst på<br />

hvordan du møter andre og bli en god menneskemøter,<br />

sier Dønnestad, som roser RTVS Sørs designer og webdesigner<br />

for samarbeid om VerdiMobiliseringen. RVTS<br />

Sør håper fortellingene i bok og lydfil kan belyse, berøre<br />

og bevege. Spill gjerne YouTube-filmen eller vis heftet på<br />

skjerm på arbeidsplassen.


20<br />

21<br />

Unge blikk<br />

på hjelperen<br />

SETT MED UNGES ØYNE: Barn og unge ønsker hjelpere som synes de er spennende, gode og bra<br />

selv om de har gjort noe dumt eller har det vondt. RVTS Sør skal være i barnehøyde og har samlet<br />

innspill fra ulike workshops og intervjuer med barn og unge.<br />

– Det ligger i vårt menneskesyn, våre verdier, vårt<br />

oppdragsbrev og vår strategi, at vi skal lytte til dem det<br />

gjelder. Vi ønsker å ha dialog og samspill med både<br />

hjelpere, som er vår primærmålgruppe, men også med<br />

barn og unge som er dem vi istandsetter voksne til å<br />

møte, sier fagleder Heine Steinkopf. Han legger til at<br />

brukermedvirkning er en del av RVTS Sørs oppdrag.<br />

Brukermedvirkning<br />

– Vi er ikke så glade i ordet bruker hos oss, folk er folk.<br />

Men vi ser det gir mening for å sikre at virkelighetsbeskrivelsene,<br />

erfaringene og løsningsforslagene fra dem det<br />

gjelder, blir ivaretatt og tatt på alvor. FNs Barnekonvensjon<br />

som beskriver barn og unges rettigheter, er også en del av<br />

vårt kunnskapsgrunnlag. Vi mener voksne som arbeider<br />

med barn og unge bør kjenne til særlig artikkel 12: Barn<br />

har rett til å si sin mening i saker som angår dem og deres<br />

mening skal ilegges vekt.<br />

Unge blikk på hva som er en GOD HJELPER<br />

1. Viser empati. Den må være ekte, ikke sånn ”synes<br />

synd på”-aktig.<br />

2. Har tid. Ser ikke på klokka, blir ikke stressa, vi tefter<br />

det med det samme.<br />

3. Viser omsorg. Vi trenger tid for å bli trygge på dere,<br />

dere må være vennlige lenge.<br />

4. Viser interesse. Vi merker om det er ekte.<br />

5. Har humor og deler gleder. Ikke fortelle vitser, men<br />

smile og ha humør, være litt leken og ikke<br />

selvhøytidelig.<br />

6. Er tydelig. For å skape trygghet og gi forutsigbarhet,<br />

ikke for å gjøre oss redde.<br />

7. Lar oss ta ansvar. Setter oss i stand til å ta egne valg<br />

og tro på oss selv.<br />

8. Er tilgjengelig. Det er vanskelig å si det vondeste når<br />

noen sitter og ser i pc eller telefon.<br />

9. Våger nærhet. Du må våge å være til stede sammen<br />

med oss.<br />

10. Er snill.<br />

11. Lytter. Noen ganger trenger dere ikke å ha alle<br />

svarene, dere må lytte uten å tolke.<br />

12. Stiller spørsmål. Spør oss i stedet for å mene så mye,<br />

ingenting er dumt å spørre om.<br />

13. Setter grenser. Det er måten disse settes på som er<br />

avgjørende, gjerne i samspill med oss.<br />

14. Er ærlig. Si heller hva du tenker, si unnskyld om du<br />

har tråkket over.<br />

15. Gir av seg selv. Du må kunne vise feil og vise at du<br />

har et liv - akkurat som vi har et liv som noen ganger<br />

er vanskelig.<br />

16. Er direkte. Du trenger ikke å dulle inn spørsmålene, vi<br />

kjenner det vonde på kroppen hver dag.<br />

17. Gir håp. Vi kan miste håpet av å bare snakke om det<br />

som er vanskelig.<br />

18. Leter etter noe vi kan få til. Finn ut hva som gjør at<br />

vi har klart oss til nå, eller hva vi ønsker å drive med<br />

for å bygge en god identitet. Vi er mer enn diagnosen<br />

eller smerten.<br />

19. Er glad i barn og unge. Du kan ikke jobbe med barn og<br />

unge om du ikke klarer å bli glad i dem.<br />

20. Synes vi er spennende, gode og bra. Selv om vi har<br />

gjort noe dumt eller har det vondt for tiden. Det er så<br />

mange krav, vi trenger voksne som tåler det som er<br />

dumt og som samtidig ser hva vi får til.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


22<br />

23<br />

Barnepsykolog Raundalen om<br />

TRAUMET<br />

Jeg vil skrive om traumet; som mange flyktningbarn bærer på når de kommer til oss. Noen verre enn<br />

vi kan forestille oss. Det blir ikke lett på én side når jeg tenker på alt jeg har lest av bøker, kjempet<br />

meg gjennom av kompliserte forskingsartikler. Lest og lyttet til Atle Dyregrov i 30 år! Jeg føler meg<br />

som en som står foran et stort tre ute i skogen som en gang var et lite frø, og nå skal jeg prøve å<br />

få treet inn i frøet igjen. Da må jeg ikke sitte her å kaste bort linjene.<br />

Traume betyr skade<br />

Traume er latin og betyr skade. Legene og medisinen eide<br />

begrepet for å skille mellom sykdom, lungebetennelse, og<br />

beinbrudd som var traume – skade. Da de ikke trengte<br />

begrepet, tok vi det, først som mentalt traume, brudd i det<br />

mentale, og deretter eier vi det: traume = skade, brudd<br />

mellom tanker og følelser. Kort og godt.<br />

Brudd mellom sanser, følelser og tanker<br />

Traume-bruddet skaper uro i hjernen. Fordi det er så mye<br />

følelsene husker, som tankene ikke vet om. Se for deg<br />

tankene i hjernens 4. og øverste etasje, og følelsene ned<br />

trappen til 3. etasje. Begge har sin egen hukommelse. Ord<br />

der oppe i tankehjernen, skrekkfilm uten tekst der nede i<br />

følelseshjernen. I det vanlige dagliglivet samarbeider de til<br />

tusen, opp og ned i trappen – top-down og bottom-up! Triste<br />

følelser der nede, henter ord der opp; og sinte tanker<br />

der oppe leter etter følelser der nede.<br />

Der oppe vet de hvorfor du føler deg trist, og de kan sette<br />

ord på og tekste triste minner fra i går. Siden jeg tror og<br />

tenker at hjernen først og fremst er sosial og bygget som<br />

assosiasjoner, tenker jeg at tur-retur, til-og-fra tanker og<br />

følelser går i ett kjør hele tiden og kanskje det som gjør<br />

livet både herlig og forferdelig.<br />

Alltid i beredskap<br />

Men så skjer det en skade, et brudd, og det blir etablert et<br />

traume. Det skyldes ikke en feilvare på hjernebygget, men<br />

fordi det forferdelige, skrekkelige, livstruende som skjer,<br />

det må hjernen ikke glemme. Og fremfor alt må den minne<br />

deg på at du må passe deg for andre lignende situasjoner<br />

som minner deg om det forferdelige. Traumet tror egentlig<br />

at det er blitt din følgesvenn.<br />

Minner uten ord<br />

Samtidig som bombene drønner i Aleppo, folkene løper<br />

ut av husene som raser, noen blir truffet, noen blir knust<br />

av husveggen som faller over dem, har et barn på 8 år<br />

kommet over på den andre siden av gaten. Ser alt, holder<br />

seg for ørene, men drønnene og skrikene overdøver alt,<br />

støvet tetner i halsen og blinder synet. Var det mamma<br />

som skrek? Da er traumet et faktum. Tankehjernen klarer<br />

ikke dette, og følelseshjernen lagrer en langfilm av alt som<br />

hendte. Heldigvis så viser det seg at både mamma og<br />

pappa og søster og bror overlevde, og samlet lander de<br />

mange måneder etter på Bardufoss – hos oss - med alle<br />

traumeminnene. Hver for seg og uten at de har klart å<br />

snakke om dem. Minnene er lagret, men har veldig få ord.<br />

Kanskje har de bare denne setningen felles: «Nå dør jeg,<br />

nå dør vi, når dør vi alle sammen.»<br />

Trygghetsskapende informasjon<br />

Traumer handler ikke bare om død og krig, de handler først<br />

og fremst om at det som hender er for voldsomt og for plutselig<br />

til at den menneskelige hjerne kan håndtere det der<br />

og da. Det forferdelige blir lagret i minnet og skaper uro<br />

hos noen hele<br />

tiden. Da heter<br />

det traume.<br />

Brudd. Det har<br />

skjedd et brudd<br />

mellom tanker og<br />

følelser fordi tankene<br />

nesten ble sjaltet ut da<br />

det forferdelige hendte;<br />

fordi alt handlet om å overleve.<br />

Så ble det programmert følgende,<br />

foreløpige, mentale handlingsprogram: Skal<br />

du fortsette å overleve må du være ekstra oppmerksom<br />

på det som er farlig og det som skjer plutselig. Evolusjonen<br />

heter programmereren som har satt inn et forløp av<br />

reaksjoner som skal sikre at vi passer oss og overlever når<br />

det virkelig gjelder. Men evolusjonen gjør ikke skadelige<br />

feil, den gir oss også redskaper til å endre programmet<br />

når faren er over. Den ber om at det blir sendt inn ny og<br />

trygghets-skapende informasjon inn i traumerommet.<br />

Virksomt for den enkelte<br />

Men siden situasjonene er forskjellige og menneskene<br />

som blir utsatt er forskjellige, må vi forske og føle oss<br />

fram til hva som er viktig og virksomt for den enkelte. Det<br />

vil si at programmet når inn. Noen vil ordne det best på<br />

egenhånd med egne ord, noen vil skrive det ned, vi vet at<br />

et flertall blir noe bedre av å snakke om det og fortelle det<br />

til noen, noen trenger spesialskolerte terapeuter.<br />

Mirijam<br />

Mirijam i Baidoa i Somalia 1993, har aldri forlatt tankene<br />

mine. Jeg lot henne fortelle meg flere ganger, fordi hun<br />

ville, om soldatene<br />

som torturerte<br />

mamma<br />

for å si hvor<br />

pappa og storebror<br />

var, fordi de<br />

var fiender. “Tilslutt<br />

sprettet de opp mammas<br />

høygravide mage<br />

og spiddet fosteret som<br />

hun så var en bror.” “Kan hun<br />

komme seg igjen,” tenkte jeg.<br />

Kan hun overleve mentalt når hun har<br />

opplevd det verste et barn på hele kloden<br />

måtte oppleve? Evolusjonen har bestemt at du dør ikke<br />

av å overleve. En dag spurte jeg Mirijam om hun trodde<br />

hun klarte å komme videre. Da sa hun: «Det er bedre nå,<br />

for nå sørger jeg fordi jeg har mistet mamma og broren.<br />

Før var det bare forferdelig, FORDI DET DA VAR SOM I EN<br />

DRØM. Nå vet jeg at det har hendt».<br />

Man blir ikke kravstor når man er et barn som skal vakle<br />

videre med verdens verste traume. Hvordan vi skal hjelpe<br />

de traumatiserte barna vet vi bedre i landet Norge enn i<br />

mange, mange andre land.<br />

Hele norges barnepsykolog og<br />

RVTS Sør-spaltist. Brenner for<br />

barns rett til beskyttelse og livsutfoldelse.<br />

Han er spesialist i<br />

psykologi med mange års erfaring<br />

med mennesker i krisesituasjoner.<br />

Illustrasjon: Oscar Jansen


24<br />

25<br />

Når uro<br />

er tegn på trygghet<br />

– Når en ungdom viser følelser som skaper uro hos den voksne, kan det være et tegn på at ungdommen<br />

begynner å bli trygg. Da må voksne BLI, understreker fagleder Heine Steinkopf.<br />

– Når den voksne får lyst til å trekke seg fordi relasjonen<br />

med ungdommen eller barnet blir vanskelig eller utrygg for<br />

den voksne, det er da hun må bli. Den voksne er verktøyet<br />

til endring og må ikke speile barnet, men bli. Vi voksne<br />

kan fort bli selvsentrerte: ”Her var det så trygt og fint, og<br />

plutselig er det urolig og mange følelsesutbrudd.” Det er<br />

ungdommen som skal oppleve trygghet, ikke vi voksne.<br />

Trygghet er det rommet overveldende følelser og smerte<br />

kan komme fram i. Med reguleringsstøtte fra den voksne,<br />

kan følelsene sakte, men sikkert integreres.<br />

“Vi må tenke mer positivt rundt uro,<br />

følelsesutbrudd og smerte. Det er jo dette<br />

vi ønsker barnet skal få kontakt med og<br />

integrere, ikke fortrenge og skjule.”<br />

Når Howard Bath og Bruce Perry snakker om TRYGGHET,<br />

er det opplevd trygghet for barnet/ungdommen de snakker<br />

om. Ikke harmoni som måles ut fra den voksnes behag<br />

eller ubehag. Trygghetens mål er livsutfoldelse – da<br />

må vi verdsette den når den kommer, samme i hvilken<br />

drakt den kommer, sier Steinkopf engasjert.<br />

Pleasing kan være tegn på utrygghet<br />

Hva skjer egentlig i hjernen til barnet/ungdommen når det<br />

går fra å være i konstant beredskap til å bli trygg nok til<br />

å slippe fram følelser som ikke er integrert? Hvordan kan<br />

vi omsette kunnskapsgrunnlaget vårt som sier: Voksne<br />

skal skape trygghet, bygge relasjon og være en reguleringsstøtte.<br />

Vi skal istandsette hjelpere til menneskemøter<br />

som bidrar til integrering og heling som danner grunnlaget<br />

for utvikling og vekst.<br />

Fagleder Steinkopf, RVTS Sør forklarer gjennom et eksempel:<br />

Ei ung jente (Vera) på en institusjon har brukt ”pleasing”<br />

som metode for å beskytte seg mot å vise følelser<br />

overfor ansatte. De vonde følelsene har hun ikke kontakt<br />

med, det er for utrygt. Det oppleves behagelig og trygt for<br />

de voksne. De tolker det som om hun har det bra. Hun er<br />

snill. Hun skaper ikke trøbbel og ”pleaser”. Vera begynner<br />

etter hvert å bli trygg på den ene miljøterapeuten. Da<br />

skjer det noe som for de voksne lett kan feiltolkes. Hun får<br />

følelsesutbrudd der hun viser både vonde og gode følelser.<br />

Hun reagerer. Det blir uro mellom henne og terapeuten.<br />

De voksne tolker det feil. De tenker. ”Terapeuten må bort.<br />

Hun gjør jenta urolig.” Men det er forskjell på utrygghet og<br />

uro som følge av at følelser det ikke har vært trygt nok å<br />

bringe fram, er på vei ut fordi jenta kjenner seg trygg på<br />

en person.<br />

Etter nærmere øyesyn med et reflektert fagblikk, viser det<br />

seg at jenta begynner å bli TRYGG. Det er det som skjer.<br />

Når traumatiserte barn blir trygge, kommer følelser de<br />

ikke har kontroll eller navn på, som de ikke er vant til å<br />

forholde seg til, fram. Rommer de voksne disse overveldende<br />

og ubehagelige følelsene? Kan ungdommen være<br />

hele seg her, eller tåler de bare den selvbeskyttende snille<br />

jenta som prøver å lese hvordan de voksne ønsker hun<br />

skal være?<br />

Nærheten kan være skrem-mende for dem som er traumatisert<br />

slik som for ungdommen som her reagerer med<br />

mekanisk pleasing-atferd. Da blir det rolig, men ikke trygt.<br />

Det kreves et erfarent blikk for å se at denne jenta pleaser,<br />

men hun er ikke trygg.<br />

– Gjennom repeterte menneske-møter med en voksen som<br />

er sensitiv på nærhet og avstand, som rommer smerte og<br />

gir reguleringsstøtte, kan jenta oppleve trygghet. Da kan<br />

det hende at noe av pleasingen forsvinner, sier Steinkopf<br />

ettertenksomt og legger til:<br />

– På hjernenivå er denne situasjonen mellom ungdom og<br />

en god voksen, en mulighet for å knytte nye nervebaner.<br />

Både nervebaner som har med affektregulering og hukommelsesspor<br />

å gjøre. Som kan lage nye modeller for<br />

hvordan ungdommen kan bruke og få dekket behov i relasjonen.<br />

Narrativt er den voksne medforfatter i nye fortellinger<br />

av nærhet og relasjonsbygging for ungdommen. I<br />

ulike språkdrakter med ulike fagstemmer, er dette veier til<br />

å hele en skadet hjerne, forstå et menneske i lys av hva<br />

det har opplevd.<br />

Følelser har ingen funksjon når de ikke blir møtt<br />

“Traumatiserte barn og unge er uvant<br />

med følelser – uvant med hva de skal<br />

brukes til. Når de dukker opp, kan det<br />

bli alt fra sinneutbrudd og gråteanfall til<br />

latterkick og ekstatisk kroppsutfoldelse.”<br />

Det er så mye som har vært avstengt så lenge. Dette må<br />

vi voksne tåle. Og ikke feiltolke. Hvorfor har jenta i eksempelet<br />

over (Vera), stengt av følelser så lenge? Fordi hun<br />

har erfart at følelser ikke kan brukes til noe. De er aldri<br />

blitt møtt. Å vise sorg, glede, sinne, har ikke hatt noen<br />

nytte. Derfor er de stengt ute. Følelser har ingen funksjon<br />

når de ikke blir møtt. På samme måte kan vi repeterende<br />

lære at følelser kan brukes til noe. Når de blir møtt.<br />

Dette er hjelperens oppgave. Tåle følelser, møte følelser<br />

og gi støtte til at ungdommen kan romme og integrere<br />

følelsene, sier Heine Steinkopf.<br />

Uro tegn på trygghet?<br />

– Uro kan være et tegn på at barn/unge vokser. Et tegn på<br />

at de er på vei til å bli tryggere. TRYGGHET er ikke det<br />

samme som harmoni. Trygghet er ikke at barnet bare viser<br />

at det har det godt. TRYGGHET rommer de overveldende


27<br />

følelsene, frykten og det smertefulle. Den rommer også<br />

det sårbare ved å våge å glede seg sammen med noen.<br />

Trygghet er det rommet der barn og unge sakte men sikkert<br />

kan la de følelsene og behovene de har fortrengt,<br />

komme fram.<br />

Trygghet er det rommet der voksne kan tåle å ta i mot<br />

følelsene bak atferden. Der voksne kan gi reguleringsstøtte<br />

slik at følelsene og stressreaksjonene som for barnet er<br />

uforståelige, kan integreres og bli en del av identiteten –<br />

uten at barnet blir stresset av dem lenger. Dette er veier<br />

til helhet. Det er en vei av sårbarheter og styrker. Det er<br />

en vei av ubehag og gleder. Det handler om å romme alt<br />

barnet bærer i seg, sier Heine Steinkopf.<br />

Traumatiserte barn kan villede<br />

– Traumatiserte barn har en tendens til å villede, sier<br />

Steinkopf og utdyper: Barn utsatt for omsorgssvikt har<br />

ikke fått sine grunnleggende behov for trygghet, relasjon<br />

og reguleringsstøtte ivaretatt. Voksne som vil de vel, kan<br />

skape utrygghet hos disse barna – barna villeder. Når de<br />

gode voksne nærmer seg – gir barnet villedende signaler<br />

med for mye nærhet eller avvisning – som gjør at voksne<br />

trekker seg. Om voksne responderer på villedende atferd,<br />

får ikke barnet tryggheten det trenger. Voksne må da eie<br />

denne viktige kunnskapen: Du må se bakenfor barnets<br />

atferd, barnet er redd. Det har bare noen strategier som er<br />

villedende fordi det er skadet i tilknytningsevnen. Påført av<br />

voksne som IKKE har gitt barnet hva det trengte. Nå ligger<br />

høringsarbeidet i at du som voksen blir, tåler og fortsetter<br />

å vise omsorg, understreker Steinkopf.<br />

Han gir et eksempel: Se for deg et lite barn. Det blir redd,<br />

aktivert, tilknytningssystemet utløses, det søker en voksen,<br />

den andre, men det er ingen der. Barnet lærer tidlig<br />

at det må hjelpe seg selv. Tilknytningssystemet blir forstyrret.<br />

Når de blir redde, fortsetter de bare med det de<br />

holder på med, de stiller seg ikke sårbare, har ingen erfaring<br />

med at det er noen der som møter deres behov.<br />

Dette kan vi se på større barn og ungdommer som har<br />

forstyrrelser i tilknytningssystemet. Om vi ser nøye, ser vi<br />

at de verken avviser eller kommer oss i møte, men de kan<br />

stivne når de blir redde. Men fortsetter ofte å leke, gjøre<br />

det de holder på med. Mens deres egentlige behov er at<br />

noen skaper trygghet, tilbyr relasjon. De har erfart at det<br />

ikke er trygghet der når de trenger den, de er nødt til å<br />

stole på seg selv. Dette er krevende – for barnet er både i<br />

alarmberedskap og redd, med et tilknytningssystem som<br />

ikke fungerer som det skal.<br />

Relasjonen leger<br />

– Bruce Perry snakker om at traumet skaper isolasjon.<br />

Veien til helhet går gjennom relasjon. Barn utsatt for vold,<br />

overgrep, omsorgssvikt eller neglekt er ofte forstyrret i<br />

evnen til å knytte relasjoner til andre. Det viser seg ofte enten<br />

ved at de trekker seg helt tilbake eller ved at de sluker<br />

andre med hud og hår. Om vi ikke går veien gjennom integrering<br />

av ubehagelige følelser, kan barnet heller ikke nyttiggjøre<br />

seg relasjonen. Og uten relasjon, ingen trygghet.<br />

Det er derfor jeg nå oppfordrer hjelpere og fagpersoner til<br />

å være årvåkne i forhold til hvordan vi skaper opplevd trygghet<br />

for barnet. Vi MÅ bruke tid på dette. Usunne relasjoner<br />

leger ingen. Det er tryggheten i relasjonen som inviterer<br />

til integreringsarbeid av det voldsomme, det vonde – det til<br />

nå, uhåndterlige, sier faglederen ved RTVS Sør.<br />

“Det kan være forvirrende for traumatiserte<br />

barn og unge når den gryende<br />

tryggheten i relasjon med en voksen<br />

bringer fram følelser som er vanskelige<br />

å forstå.”<br />

Da trenger barn og unge voksne som er tilstede, har tid,<br />

skaper trygghet, gir vennlighet igjen og igjen, prøver å forstå<br />

og er sensitive. Den voksne er oppmerksom på de<br />

villedende signalene og prøver å lese de underliggende<br />

behovene. SE BARNS BEHOV, det er noe annet enn å se<br />

barns atferd, oppfordrer fagleder Heine Steinkopf.<br />

Hjelper, kjenn deg selv<br />

Steinkopf understreker at den voksne som verktøy i møtet<br />

med traumatiserte barn, må kjenne seg selv, kjenne sine<br />

egne sårbarheter, sine styrker og ha evne å regulere seg<br />

selv.<br />

– Har du hatt et smerteuttrykk som for eksempel aggressivitet<br />

i 40 år, er det repetert tusenvis av ganger slik at<br />

de hjernebaner som er involvert er veldig godt innarbeidet.<br />

Å skulle endre på det som voksen hjelper, vil innebære å<br />

stille seg i en SÅRBAR situasjon. Der skamfølelsen kan<br />

være sentral. Du må hilse skammen velkommen og gjøre<br />

deg til venn med den. Hvis ikke du kjenner på egen sårbarhet,<br />

kan du ikke være en reguleringsstøtte eller en god<br />

hjelper. Uregulerte barn og unge trenger regulerte voksne.<br />

Og regulerte voksne våger sårbarhet og erfarer styrken i<br />

den, Sårbarhetsevnen er viktigere enn evne til selvkontroll<br />

når du skal være en reguleringsstøtte for sårbare barn og<br />

unge, fastslår fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.<br />

Tekst: Eva Dønnestad<br />

“Lek, lekenehet og tilstedeværelse<br />

er livsnødvendig for barns<br />

hjerneutvikling og avgjørende for<br />

voksnes mulighet til endring.”<br />

“Når vi leker skrur<br />

vi av den delen<br />

av hjernen som<br />

evaluerer oss selv<br />

og andre.”<br />

Heine Steinkopf


29<br />

Kronikk<br />

«Det er farligere å<br />

falle ut av mors tanke<br />

enn av mors fang»<br />

Vær der når barnet søker kontakt<br />

“Alle barn trenger sensitive voksne<br />

som «svarer når de ringer».<br />

Trygge barn vil fortsette å<br />

ringe, ganske lenge, selv om<br />

en person ikke svarer. De har<br />

erfaring med å bli hørt og tatt<br />

hensyn til og forventer derfor<br />

å få et svar.”<br />

Vær påkoblet barna<br />

Det avgjørende omsorgsklimaet<br />

«Hei, jeg heter iPhone. Jeg er trygt tilknyttet min omsorgsperson.<br />

Hun kommer med en gang jeg gir lyd, hun går aldri<br />

fra meg, og vi samspiller hele dagen. I tillegg er jeg godt<br />

forsikret!» Som omsorgspersoner trenger vi selvsagt å være<br />

påkoplet den store verden, men først å fremst trenger barna<br />

at vi er påkoplet dem. De trenger at vi er tilstede både fysisk<br />

og mentalt. God omsorg og en trygg tilknytning er den beste<br />

livspolise du kan tegne for ditt barn. Gode omsorgsbetingelser<br />

er preget av trygghet, stabilitet og hensyn til barnets behov<br />

for beskyttelse. Barn som vokser opp i et klima der disse<br />

faktorene er tilstede, vil oppleve seg forstått og respektert.<br />

Gjennom et gjensidig og respektfullt samspill der den voksne<br />

responderer på barnets signaler og behov, utvikles en trygg<br />

base for barnet. Denne trygge basen hjelper barnet til å regulere<br />

følelsene sine og barnet får tillit til at andre mennesker<br />

vil det vel. Vi kan si at dette omsorgsklimaet er preget av<br />

godhet, forutsigbarhet og klarhet.<br />

Dårlig omsorgsklima<br />

“Et dårlig omsorgsklima oppstår når den<br />

trygge basen blir utrygg, når de voksne ikke<br />

responderer adekvat på barnets behov og<br />

barnet ikke får sine grunnleggende trygghetsbehov<br />

dekket i sine første leveår. “<br />

Når barnets omsorgsklima over tid er preget av utrygghet,<br />

kaos og utydelighet, kan det føre til kompleks traumatisering.<br />

Vi må ha et ekstra vaktsomt blikk mot de barna som lever i et<br />

konstant dårlig omsorgsklima og som blir utsatt for gjentatte<br />

traumer over lang tid, av dem som skulle beskytte dem. De<br />

er mange og det er et folkehelseproblem.<br />

Barn tåler en storm men blir syke av dårlig klima<br />

Små barn er avhengig av den voksnes blikk, det gode, regulerende<br />

og støttende blikket, mange ganger om dagen. Et<br />

barns liv er bygd opp av alle øyeblikkene hver eneste dag.<br />

Det betyr ikke at barn ikke tåler å måtte vente, bli tilsidesatt<br />

eller få korrigering, tvert imot, men det skal være unntaket,<br />

ikke regelen. Barn flest tåler en storm, men de blir syke av å<br />

leve i et dårlig klima.<br />

Omsorgsnæring og sosiale medier<br />

Så var det iPhonen, da. Eller sosiale medier generelt. Neida,<br />

bruk av disse fører ikke til kompleks traumatisering, men de<br />

stjeler omsorgsnæring fra mange barn. De stjeler hverdagsøyeblikkene,<br />

de stjeler tiden. De stjeler mulighetene for å<br />

være helt ekte og autentisk tilstede sammen med barnet.<br />

Vi må være der og respondere i det gylne øyeblikket barnet<br />

inviterer oss til «samtale». Er vi ikke oppmerksomme, forsvinner<br />

muligheten. Barnet tolker og husker signaler vi sender.<br />

F.eks: Opptatt- prøv igjen senere (legg igjen beskjed etter pipetonen).<br />

Skjer dette tilstrekkelig mange ganger vil barnet<br />

lagre denne informasjonen som en forventning og slutte å<br />

forsøke å opprette kontakt (ringe deg).<br />

På smarttelefonen er det vi som bestemmer hva og<br />

hvordan noe skal lagres. Barnet bestemmer selv, helt fra<br />

fødselen, hvilke forventningene til deg som lagres. Erfaringen<br />

fra det første samspillet, tas med inn i møte med<br />

nye mennesker. De tolker nye mennesker ut fra hvordan<br />

de forventes å bli møtt eller ikke bli møtt.<br />

Utrygge og omsorgsviktede (komplekst<br />

traumatiserte) barn ringer bare en gang.<br />

Kanskje to hvis du er heldig. Hvis du ikke<br />

svarer da, ringer de kanskje ikke igjen. De har<br />

fått bekreftet deres tidlige erfaring av å bli ignorert,<br />

oversett og ikke hensyntatt. Selvfølgelig<br />

svarer de ikke når JEG ringer. Det kan føles utrygt<br />

å gjentatte ganger bli oversett.<br />

Bath (2015) hevder at trygghet, relasjoner og mestring er<br />

fundamentalt for positiv utvikling. Det er også disse tre<br />

viktige områdene man må sette inn ekstra ressurser på<br />

hvis det først har oppstått skjevutvikling.<br />

Kompleks traumatisering<br />

Kompleks traumatisering involverer som regel en situasjon<br />

der omsorgsgiveren grunnleggende sett, og over tid,<br />

ikke er inntonet mot barnets behov. Barnet må da trygge/<br />

trøste seg selv og selv finne måter å regulere følelsene<br />

sine på (Nordanger 2011).<br />

Traumefeltet har lenge vært opptatt av følgene av traumatiske<br />

enkelthendelser. I litteraturen blir det ofte referert til<br />

som «single trauma» eller «type 1 traume. (Briere, Kaltman<br />

& Green, 2008) Eksempler på slike traumatiske belastninger<br />

kan være dødsulykker, overfall, ran og andre katastrofer.<br />

Etter hvert har søkelyset i økende grad blitt rettet mot<br />

konsekvensene av gjentatte eller vedvarende traumatiske<br />

belastninger som skjer i mellommenneskelige relasjoner,<br />

også referert til som «type 2 trauma» eller «komplekse<br />

traumer» (Nordanger 2011).<br />

Eksempler på erfaringer som kan være komplekst traumatiserende<br />

er blant annet familievold, seksuelt misbruk<br />

og grov omsorgssvikt. Nordanger 2011 hevder at en av årsakene<br />

til dreiningen av fokus har vært befolkningsstudier<br />

som viser at komplekse traumatiske belastninger er vanligere<br />

enn antatt, og i sum kan antas å utgjøre en større<br />

trussel mot folkehelsen enn traumatiske enkelthen-delser.<br />

Han viser blant annet til ACE studien, Adverce childhood<br />

experience (Filetti et al 1998) og (van der Kolk & Pynoos,<br />

2009) som refererer til forekomstene fra det landsomfattende<br />

kliniske nettverket National Child Traumatic Stress<br />

network (NCTSN). Det viser forekomster opp mot 50% av<br />

seksuelle overgrep, vold i hjemmet eller omsorgssvikt i<br />

risikopopulasjoner. Familievold, seksuelt, emosjonelt ogfysisk<br />

misbruk fører alle til et klima som åpner opp for nye<br />

krenkelser. Omsorgssvikt er mye mer enn bare svikt av<br />

omsorgen, det er svikt i muligheten til å beskytte og støtte<br />

barnet når behov for støtte oppstår. Teague (2013) viser<br />

til en studie av Spinazzola et al (2003) som viser at 77,6<br />

% av barna som var utsatt for traume var utsatt for gjentatte<br />

traumer.<br />

Vær tilgjengelig<br />

Mange forhold kan bidra både i positiv og negativ retning<br />

for barnets utvikling og opplevelse av å bli sett. Et<br />

av disse viktige områdene er tilgjengelighet og respons<br />

fra omsorgsgiver. Det er mange konkurrerende<br />

elementer som stjeler<br />

oppmerksomhet som går ut over<br />

omsorgspersonens mulighet til<br />

å være responsiv, tilgjengelig og<br />

sensitiv. Hyppig bruk av smarttelefon<br />

og sosiale medier er en<br />

slik faktor.<br />

Tone Weire Jørgensen, Seniorrådgiver<br />

RVTS Sør


30<br />

31<br />

Lisa vet at hjelpere må arbeide med seg selv, regulere og<br />

integrere sine egne følelser og opplevelser for å kunne<br />

være til stede for andre. Noe av det første Lisa fremhever<br />

før hun deler sin fortelling er:<br />

“Hjelpere, fagpersoner med egne erfaringer<br />

av vold eller omsorgssvikt, må<br />

være ekstra bevisst på egne triggere og<br />

sårbarheter.”<br />

De må klare å regulere seg selv og hele tiden arbeide med<br />

veier til helhet slik at følelser og opplevelser integreres.<br />

DA tror jeg vi kan bli gode hjelpere for barn og unge som<br />

har vært utsatt for vold og omsorgssvikt. Da kan erfaringene<br />

bidra til at vi kanskje noen ganger til og med bedre<br />

kan forstå, sier Lisa, som er vernepleier med etterutdanning<br />

i rehabilitering.<br />

Grupper for voldsutsatte kvinner<br />

Lisa er opptatt av at de fleste følelser og erfaringer i livet<br />

kan integreres gjennom bevisst helingsarbeid. Alle erfaringer<br />

kan gi mulighet for økt innsikt og vekst. Hun har selv<br />

brukt de siste årene til å bygge seg opp etter at hun var<br />

utsatt for grov vold fra hun var 33 til 36 år gammel. Årene<br />

lagde sår som det har tatt lang tid å lære seg å leve med.<br />

– Jeg trodde ikke jeg skulle overleve. Jeg trodde jeg hadde<br />

mistet meg selv. Men jeg fikk delta i gode grupper for<br />

kvinner utsatt for vold. Disse gruppene pluss støtte fra<br />

“Vi må lære fagpersoner og<br />

helsepersonell å spørre.”<br />

Når fagpersonen<br />

har opplevd vold<br />

Lisa (48) er barnefaglig ansvarlig på et krisesenter. Lisa har vært utsatt for grov partnervold. Lisa<br />

er en trygg voksen for barn som har opplevd vold.<br />

familie, venner og først og fremst egeninnsats, har gjort<br />

at jeg i dag har et godt liv der jeg setter stor pris på jobben<br />

min som barnefaglig ansvarlig på et krisesenter.<br />

Lisa vet også at hun kan bli trigget i møte med fortellingene<br />

til barn som opplever vold, og hvor viktig det er å kjenne<br />

og erkjenne sine egne sårbarheter og klare å regulere seg<br />

selv.<br />

– Når jeg klarer det, kan jeg kanskje bli en ennå bedre<br />

hjelper i møte med disse barna enn jeg ville vært uten<br />

mine vondeste erfaringer, sier Lisa.<br />

Volden forandret alt<br />

Lisa var en glad og aktiv kvinne. Flere år med vold forandret<br />

henne. Hun ble redd. De siste årene har hun arbeidet for<br />

å integrere det hun har vært utsatt for, for å kunne hjelpe<br />

andre. Lisa er i dag barnefaglig ansvarlig på krisesenteret<br />

i Trondheim. Hun skal møte, forstå og skape trygghet for<br />

barn som har opplevd vold i nære relasjoner.<br />

Lisa vet mye om hvordan det er å gå fra å kjenne seg<br />

sterk, glad og ha regi på livet, til å bli helt utslitt og føle at<br />

en har lyst til å dø. Før Lisa møtte voldsutøveren var hun<br />

en glad kvinne, alenemor med en gutt på tre år, vernepleierstudent<br />

med nær kontakt med familie og en stor vennekrets.<br />

Hun var glad i idrett og spilte håndball. Etter tre år<br />

i et voldsregime, kjente hun ikke seg selv igjen. Det gjorde<br />

heller ikke venner og familie.<br />

– Jeg var konstant redd. Jeg ble utsatt for både psykisk,<br />

fysisk og seksuell vold. Det var det å leve i et voldsregimet<br />

som gradvis forandret meg. Fra trygg til redd. Fra selvsten-<br />

dig til fullstendig under hans vilje og ønsker. Fra glad til<br />

trist. Fra sosial til isolert, forteller Lisa.<br />

Kontrollerte alt<br />

Han var sjarmerende og virket beskyttende i starten, men<br />

det gikk ikke mer enn et par uker før han begynte å kontrollere<br />

hvem Lisa skulle treffe og snakke med. Hun opplevde<br />

Rune som usunt sjalu.<br />

– Når vi var ute blant folk, holdt han rundt meg hele tiden.<br />

Jeg synes det var litt rart, men fint på samme tid.<br />

Glad du spør direkte<br />

De hadde ikke vært sammen mange ukene før volden<br />

eskalerte.<br />

– Slo han deg?<br />

– Å, sier Lisa, og puster litt ekstra<br />

sakte inn. – Jeg er så glad du spør<br />

direkte, det er det nesten ingen<br />

som gjør, verken av familie eller<br />

venner. Jeg glemmer nesten hva<br />

han gjorde – og alt blir like ille –<br />

ord og slag. Du blir så redd at du<br />

nesten forsvinner. Jeg gikk inn i<br />

en please-rolle og prøvde å gjøre<br />

alt til det beste for ”Rune”, trøste,<br />

tilpasse, tjene, hjelpe, forstå. Etter<br />

hvert skjønner du at ingenting<br />

hjelper. Frykten forsvinner ikke.<br />

Mellom voldsepisodene er du like<br />

redd. Men ja, han slo.<br />

– Husker du første gang?<br />

– Ja. Det var på bursdagen min.<br />

Jeg måtte avlyse og si at de vennene<br />

jeg hadde invitert ikke kunne<br />

komme.<br />

– Husker du hvordan du reagerte<br />

da han slo?<br />

– Jeg kjente på en redsel jeg aldri før<br />

hadde kjent på, men i stedet for å gå, ble jeg bare ennå<br />

mer omsorgsfull og følte jeg måtte være snill og passe<br />

på han.<br />

Løgner og dekkoperasjoner<br />

Lisa hadde ramlet under slaget og slått hodet i sengegavlen.<br />

Hun fikk merker og hovnet opp. Hun husker<br />

ennå skammen mandagen etter da hun møtte de andre<br />

i klassen. Hun husker hun ringte vennene som egentlig<br />

var invitert i bursdagen og beklaget. Hun fortalte ikke den<br />

egentlige grunnen. Men venner og medstudenter begynte<br />

å skjønne at noe var galt. De mente hun kanskje burde<br />

komme seg ut av det forholdet.<br />

– Her begynte løgnene. Dekkoperasjonene. Han hadde<br />

fullstendig kontroll på meg. Noen ganger var et blikk nok.<br />

Eller et spark i leggen. Eller han kunne holde hardt rundt<br />

meg når vi skulle gå til kantina, jeg trippet ved siden av.<br />

Jeg skjønte ikke da at min egen vilje var i ferd med å forsvinne,<br />

sier Lisa. Det ble verre og verre. Rune slo hodet<br />

hennes i veggen på en fest. Lisa skjønte at folk skjønte at<br />

hun ble utsatt for vold av partneren sin.<br />

– Jeg mistet all bestemmelsesrett over min egen kropp.<br />

Stressnivået var skyhøgt og kroppen i konstant alarmberedskap.<br />

Jeg prøvde alt jeg kunne å balansere min oppmerksomet<br />

mellom sønnen min og han, ellers ønsket jeg<br />

ikke oppmerksomhet fra omgivelsene, forteller Lisa.<br />

Når skammen blir for stor<br />

– Men hva gjør vi mennesker? Når avmakten blir for stor?<br />

Når skammen blir for stor? Når blåmerkene er for store<br />

og for mange, undrer Lisa. Jo, jeg dekker over, kler meg<br />

i den fineste kjolen og forsøker å ta på et smil for å gå<br />

til min søsters bryllup. Om ikke de hadde skjønt det før,<br />

skjønte de det nå. Hele familien. Det gikk ikke mange<br />

ukene før mamma og pappa var på døra mi: ”Kom, Lisa.<br />

Nå blir du med hjem til oss. Nå må du bryte og bygge deg<br />

opp igjen.”Hadde ikke foreldrene mine kommet og hentet<br />

meg, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, sier Lisa.<br />

Kvinnegrupper i Kristiansand<br />

Etter noen dager hos foreldrene for å roe seg ned, flyttet<br />

Lisa og sønnen som da var 6 år, inn til søsteren hennes.<br />

Etter hvert fikk de seg ny egen leilighet. ”Rune” forsøkte


32<br />

33<br />

flere ganger og på ulike måter, å få tak i henne, men etter<br />

hvert flyttet Lisa til Sørlandet og bodde der fem år. Lisa<br />

fikk en datter som i dag er seks år, før hun vendte tilbake<br />

til Trøndelag i 2010. På Sørlandet ble Lisa med i en kvinnegruppe<br />

for kvinner utsatt for vold. To ansatte ved RTVS<br />

Sør var med og tilrettela i disse gruppene. Ragnhild Leite<br />

og Heine Steinkopf kom til å bety mye for Lisa.<br />

– Gruppene betydde kjempemye for meg. Jeg fikk satt ord<br />

på ting og vokste på det. Jeg lærte å ta regi i eget liv:<br />

”Dere tuller ikke med meg”. Jeg gjenvant troen på meg<br />

selv, min selvfølelse, rettet ryggen, fikk satt ord på mye,<br />

men også hjelp til å finne ressursene og gleden min igjen,<br />

sier Lisa takknemlig. Hun tror også den gode og trygge oppveksten<br />

har gitt henne økt motstandskraft og bidratt til at<br />

hun klarte å overleve og komme seg styrket ut av det hun<br />

kaller traumatiske opplevelser i et voldsregime.<br />

Sønnen<br />

– Sønnen din var mellom 3 og 6 år da du ble utsatt for<br />

vold. Hvordan merket han det, tenker du?<br />

– Han så aldri ”Rune” slå meg, men han merket at jeg var<br />

redd og dekket over.<br />

Lisa begynner å gråte når hun tenker på hvem hun var i<br />

disse tre årene.<br />

– Sønnen min så en mor som stadig hadde gips. Han<br />

spurte, men fikk ikke svar. Han så en redd mor, og jeg<br />

som skulle være til stede for begge for å unngå konflikter,<br />

ønsket å beskytte sønnen min. Jeg var ingen god mor å<br />

speile seg i for et lite barn. Jeg fulgte opp på alle vis, man<br />

forsøker nesten å overkompensere. Men jeg bar en maske<br />

– og barn trenger ikke masker. De trenger ikke redde voksne<br />

rundt seg, men trygge voksne. Når jeg dekker over<br />

med smil, speiler barnet dette og dekker over med smil.<br />

Det er trist og tenke på at vi var en mor og et barn som<br />

dekket over med smil, i stedet for skulle jeg ordnet opp<br />

og møtt min egen smerte og klart å møte hans. Dette er<br />

vondt for meg den dag i dag. Dette har satt spor i sønnen<br />

min. Han er i dag 17 år. Han har det fint på mange vis.<br />

Men han har også slitt psykisk. Med angst.<br />

– Hva sier sønnen din om disse årene i dag?<br />

– Han husker dem. Han har vel noe av meg i seg. Han er<br />

omsorgsfull. For snill. Han bryr seg om andre og glemmer<br />

sine egne behov. Det er ikke bra i lengden.<br />

– I dag arbeider du med å møte og hjelpe barn som opplever<br />

vold, hva gjør vold med barn?<br />

– Den gjør barn redde. Derfor er jeg opptatt av at barnet<br />

skal bli sett og hørt like mye som mødrene/fedrene. Når<br />

mor er i et voldsregime, er barna også en del av dette.<br />

Barns behov forsvinner. Jeg er opptatt av å få frem barns<br />

følelser og barns behov. Når de kommer til krisesenteret<br />

er barna like mye i en krise som moren. Jeg forklarer at<br />

det ikke er barnas feil. Spør. Lytter, lar dem fortelle. Noen<br />

av de større barna blir glad for å høre at det er en grunn til<br />

at du har det sånn du har det. At du ikke klarer å konsentrere<br />

deg på skolen, ikke sover godt og er redd. Barn må<br />

også få vite at vold er galt. Denne informasjonen bør inn<br />

tidlig, helst i barnehagene.<br />

Lisa forklarer at hun synes det er sårt å møte en del av<br />

barna og tenke på at hennes egen sønn også levde i et<br />

voldsregime.<br />

– Men jeg har aldri snakket om volden med sønnen min,<br />

sier Lisa stille. – Der burde jeg kanskje gjøre, men det<br />

er vanskelig. Vil ikke at han skal høre om de mest nedverdigende<br />

episodene i livet mitt. Kanskje det kan bli et<br />

utgangspunkt for en samtale at han leser dette intervjuet?<br />

Undrer hun.<br />

Å snakke om vold<br />

– Vi må lære fagpersoner og helsepersonell å spørre. Ingen<br />

av de profesjonelle jeg møtte spurte om jeg var utsatt<br />

for vold. Når det nærmest er helt oppe i dagen at<br />

en person er utsatt for vold, må helsepersonell spørre,<br />

understreker Lisa og legger til at de fleste later som om de<br />

ikke ser. På den måten er de med på å gjøre voldsutøver<br />

usynlig også. Jeg ønsker meg lærere som spør når de ser<br />

elever som har det vondt eller som plutselig forandrer<br />

væremåte. Barn ønsker å bli sett og tatt på.<br />

“Barn trenger voksne som er direkte,<br />

som viser at de bryr seg.”<br />

Som spør: Hvordan har du det hjemme? Hvordan er det<br />

å være deg der? Og om et barn åpner seg og forteller<br />

om omsorgssvikt, vold eller overgrep, har du meldeplikt.<br />

Koble på helsesøster, ring krisesenter, ring barnevern.<br />

– Hva hadde du trengt da du hadde det som verst?<br />

– Jeg hadde trengt noen som spurte direkte: Slår han<br />

deg? Hva kan jeg gjøre for deg? Hva trenger du?<br />

Selv om du blir avvist, så fortsett. Selv om jeg sa: Jeg klarer<br />

meg selv, ikke bland dere. Så hørte jeg. Lisa anmeldte<br />

volden. ”Rune” ble ikke dømt, men Lisa fikk erstatning<br />

og opplevde seg trodd. Hun oppfordrer alle til å anmelde.<br />

I dag er Lisa gift med det hun kaller verdens beste mann.<br />

Lever med sine to barn og sin nye manns to barn. Begge<br />

er barnefaglig ansvarlige på to ulike arbeidssteder og<br />

deler også faglige erfaringer. Hun er takknemlig for<br />

jobben på Krisesenteret og stortrives med arbeidet. Lisa<br />

går fremdeles i behandling og får veiledning, nettopp for<br />

å klare å være profesjonelt til stede for barn, unge og<br />

voksne på Krisesenteret.<br />

– Jeg er kanskje mer bevisst enn de som ikke har lært å<br />

jobbe med seg selv og hva de blir trigget av. Jeg er sårbar,<br />

men dyktig i jobben min. Alle har jo noe, sier Lisa.<br />

Tekst: Eva Dønnestad<br />

jeg tror<br />

jeg kan komme<br />

i skade<br />

for<br />

å støtte<br />

deg<br />

så mye<br />

at du velter<br />

Trygve Skaug


kort&godt<br />

Barn skal ikke tilpasse<br />

seg, men utvikle seg<br />

– Voksnes trang til perfeksjon, gjør barn usikre<br />

og redde, sier Jesper Juul til RVTS Sør.<br />

Den kjente familieterapeuten, avisspaltisten og forfatteren,<br />

spesielt kjent for boken, “Det kompetente<br />

barnet”, slutter aldri å bry seg om barns beste.<br />

– Etter min erfaring er det den største utfordringen<br />

til alle tider og i alle kulturer - å ville og kunne utvikle<br />

sin fag-personlige kompetanse i samspill med barn.<br />

Voksnes trang til perfeksjon og tro på at det korrekte er<br />

det riktige, gjør barn usikre og redde.<br />

– Hva er det viktigste voksne som arbeider med barn og<br />

unge må være og gjøre for å møte barns behov?<br />

– Først må man bruke sine øyne og ører og ta det barn<br />

sier, og er, på alvor. Dernest må man bruke sin empati<br />

for å utvikle sin kjennskap til nettopp dette barnets<br />

perspektiv. Ikke eksperters fortolkning av et generelt<br />

barneperspektiv. Når det er på plass, er det klart for<br />

å inkludere systemets perspektiv i det omfang det er<br />

mulig. Husk at barn ikke er kommet til verden for å<br />

tilpasse seg, men for å utvikle seg, sier Jesper Juul.<br />

RVTS Sør vil i tiden framover stille to-tre spørsmål til<br />

ulike fagpersoner om hva de synes er utfordringen for å<br />

møte barn og unges behov i dag, og hvordan voksne må<br />

være og hva de må gjøre for å møte disse behovene.<br />

Hva når det mørke<br />

er en del av oss?<br />

– Vi søker stadig å omsette kompleks kunnskap<br />

til språk som gjør at flere forstår. Kunnskap<br />

må ut i praksis - vi ønsker å bidra til dette, sier<br />

formidlingsleder Eva Dønnestad og fagleder Heine<br />

Steinkopf<br />

Ubearbeidede traumer eller tap kan bli trigget på en måte<br />

som gjør at vi føler vi gjenopplever det vonde som skjedde,<br />

her og nå. Det kan være en lukt, en stemme, en stemning,<br />

et sted, en berøring som kan trigge oss. Det kan føles<br />

overveldende, forvirrende og til og med skremmende.<br />

Vi blir satt i alarmberedskap i en situasjon som ikke er<br />

truende, på samme måte som vi ble satt i alarmberedskap<br />

i den situasjonen som VAR truende. Å forstå hva som<br />

trigger og hvorfor det trigger oss, å sette ord på minner,<br />

skadelig tilknytning og navnsette hvilke gode og dårlige<br />

mestringsstrategier vi velger, kan være starten på en<br />

helende prosess. Illustrasjon: Fra Dr.Dan Siegels website.<br />

Verdsatt<br />

når du hviler<br />

Tenk å bli verdsatt når du hviler. Når du ikke orker noen<br />

ting. Livet er en veksling mellom å stå på og å hvile.<br />

Barn og unge trenger ikke bare støtte til å prestere og<br />

takle. De trenger også voksne som hjelper dem å hvile.<br />

Da fremmer vi: Jeg er glad i deg sånn som du er. I ulike<br />

faser. Jeg verdsetter deg ikke bare for alt du gjør, men<br />

alt du er. HVEM KAN IKKE HA BEHOV FOR DET? Å legge<br />

seg i en hengekøye og lukke øynene og være omgitt av<br />

mennesker du er trygg på vil deg vel.<br />

Tekst: RVTS Sør. Illustrasjon: Dr.Dan Siegels website.<br />

“Det er helt avgjørende å kunne leke<br />

og le sammen. Det er sånn vi skaper<br />

relasjoner.”<br />

Ingunn Lyngset Holme<br />

8500<br />

følgere på<br />

Facebook<br />

RVTS Sør gikk på Facebook i november 2015. På<br />

under et år, har vi fått 8500 følgere. Vi legger ut en<br />

stor mengde egenproduserte saker, og saker som<br />

underbygger vårt oppdrag og våre verdier. Vi når bredt<br />

ut – og opplever et stort engasjement rundt sakene.<br />

Mange deler og stadig flere gir også tilbakemeldinger<br />

på at dette er relevant for dem i arbeidet. Både for<br />

deres faglige og menneskelige utvikling.<br />

Det er kommunikasjonsleder som er ansvarlig for<br />

sakene som legges ut i samarbeid med fagleder.<br />

Følgerne er både miljøterapeuter, lærere, psykologer,<br />

leger, studenter, ansatte som arbeider med<br />

flyktninger og enslige mindreårige, sosionomer,<br />

barnehageansatte, organisasjonsansatte, ledere med<br />

mer. Dette er blitt en god kommunikasjonskanal som<br />

treffer målgruppene våre og dermed også en viktig del<br />

av vårt formidlingsoppdrag med å både nå ut til ansatte<br />

i tjenestene og folk flest.<br />

«Emil är er rar liten gosse och<br />

vi älskar honom precis som<br />

han är», sa hon. Emil i Lönneberga, 1963<br />

www.vel-kommen.no<br />

RVTS Sør lanserer i dag sin nye webside som fremmer velkommen som holdning og verdi i møte med<br />

nye flyktinger og de som allerede er her.<br />

Denne siden er primært til alle dere som møter flyktninger i jobb, men alle dere som ønsker å si velkommen til alle<br />

disse menneskene kan også få inspirasjon på denne siden. På siden finnes fagartikler, fortellinger og intervjuer som<br />

belyser både utfordringer og muligheter i møte med flyktinger og asylsøkere. Vi siterer Paul Leer Salvesen som møtte<br />

Papa Stratis på Lesvos som var med på å organiserte mottaket av over 300 000 flyktninger som har vært innom Lesvos<br />

det siste året. Leer-Salvesen spurte: hvorfor gjør dere dette? Papa Stratis svarte: “Fordi de kommer”


36<br />

37<br />

– Les og jobb mindre, lek mer. Lek er en tilstand som du kan ha med deg i alt du gjør - en tilstand<br />

som ungdom må få tilbake, sier psykologspesialist Anette Andersen, RVTS Sør.<br />

Psykologspesialisten sprer et viktig faglig og menneskelig<br />

budskap til ungdom som leser og leser eller jobber og jobber.<br />

Ungdom som skal mestre på alle arenaer. Som skal<br />

være en god venn, god kjæreste, være veltrent, spise<br />

sunt og helst gjøre det best på skole og i jobb.<br />

– Stopp opp litt. Gi deg tid til å slappe av, lov til å feile<br />

og ikke gjøre alt du burde, hvile og være leken. Vi voksne<br />

må gi unge lov til å leke mer. Vi stopper ikke å være lekne,<br />

men vi stopper å leke fordi vi har gjort lekenhet til noe<br />

som vi skammer oss over.<br />

“Tilstanden lekenhet betyr ikke å leke<br />

en lek, men mer gjøre noe av lyst,<br />

gjøre ting man ler av, være sammen<br />

med mennesker en kan<br />

ha det gøy med.”<br />

– Barn og unge må oppmuntres til å gjøre<br />

mer av det som er mindre viktig, mindre<br />

seriøst enn det å jobbe eller å drive på med<br />

skolearbeid. Nettopp fordi det er nødvendig<br />

for ikke å slite seg ut eller drukne i prestasjonskravene,<br />

sier Andersen.<br />

Oppslukt av øyeblikket<br />

Andersen mener det å løfte fram leken kan være løsningen<br />

for en kultur med fokus på prestasjons-måloppnåelse<br />

både på skole og fritid.<br />

– Med lek mener vi å være i en aktivitet som gir en tilstand<br />

der man er oppslukt av øyeblikket. Leken er ikke noe mål,<br />

lek er en aktivitet for aktivitetens skyld. Læring av sosial<br />

kompetanse er ikke et mål, det er i så fall en sekundær<br />

effekt. Lekenhet er å være engasjert i noe. Fordi leken er<br />

lystbetont og frivillig, ikke fordi vi burde noe, eller skal ha<br />

fokus på å lære noe eller prestere noe, sier psykologspesialist<br />

Andersen.<br />

Mindre fokus på flinkhet og utseende<br />

Lekenhet gir allikevel en følelse av mestring for alle som<br />

er i denne tilstanden fordi lek ikke har noe mål. Derfor<br />

blir vi mindre opptatt av å ha fokus på oss selv « jeg må<br />

være flink”, “jeg må se bra ut”. I noen former for lek kan<br />

en til og med være en annen enn seg selv, for eksempel<br />

gjennom å fantasere. Å glemme seg selv, glemme å måle,<br />

vurdere og prestere – det er det som skjer når vi er i lekenheten.<br />

Vi blir heller ikke opptatt av å måle andre. Det er<br />

en tilstand der vi er som vi er, og vi kan le og kjenne<br />

engasjement, understreker psykologspesialist<br />

Anette Andersen.<br />

Hun understreker også at vi gjennom lek kan<br />

føle oss koblet på andre, kjenne at vi hører<br />

til. ”De andre liker meg, og jeg liker dem.”<br />

Ha det gøy!<br />

– Barn og unge er slitne. De kjenner på skam<br />

dersom de ikke ER alt de burde være eller benytter<br />

alle muligheter de har. Unge mennesker trenger<br />

fri fra krav og regler, retningslinjer og press. LEK ER IM-<br />

PROVISASJON. Å bade sammen, spille fotball, snakke tull<br />

og tøys, gjøre noe som er lystbetont, dra på tur, ut i natur,<br />

skravle på kafe – alle må finne ut på hvilke måter de klarer<br />

å gripe øyeblikket og ha de fint. Lek er å ha det GØY.<br />

Unge trenger å høre at de får lov til å ha det gøy. Lek er<br />

en tilstand ungdom må få tilbake, sier Anette Andersen,<br />

RVTS Sør.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


38<br />

39<br />

God integrering, HVA er det?<br />

– Når mennesker møter hverandre med en positiv nysgjerrighet på hvem er du?, heller enn å<br />

ty til kategoriseringer om oss og dem, kan vi oppnå en god integrering, sier Guro Westgaard,<br />

seniorrådgiver, RVTS Sør.<br />

Guro har også lang erfaring fra arbeid med flyktninger<br />

og enslige mindreårige asylsøkere, blant annet som avdelingsleder<br />

for en bolig. Hun vil bidra til å møte alle som<br />

likeverdige mennesker der jakten på likheter er mer fremtredende<br />

enn jakten på forskjeller.<br />

– Ofte begynner vi å kategorisere hverandre: Der ser jeg<br />

en flyktning, en pensjonist, en student, en rusmisbruker.<br />

”Tenk om vi kunne bli mer bevisste på<br />

å møte hverandre som de vi er i det<br />

aktuelle øyeblikket.”<br />

– Det kan for eksempel være å møte en far som er med<br />

sin sønn på første skoledag, en datter på lekeplassen,<br />

en kunde i en klesbutikk, en pasient hos legen, en<br />

mor på helsestasjonen, en fotballspiller på trening, en<br />

arbeidssøker på NAV, en forbipasserende på gata. På<br />

den måten kan vi være med å bygge et inkluderende<br />

fellesskap, der likhetene mellom mennesker blir viktigere<br />

enn forskjellene og der forskjeller er noe naturlig. Alle vet<br />

noe om hva en mor er eller hva en nabo er. Verden består<br />

av mennesker.<br />

Tilhørighet<br />

– Å møte hverandre med uhensiktsmessige kategoriseringer<br />

skaper distanse. Å møte hverandre som likeverdige<br />

mennesker skaper nærhet. Som igjen skaper tilhørighet,<br />

et av våre grunnleggende behov, understreker Westgaard.<br />

Dette vil være med på å gi gode vekstvilkår for aktiv deltagelse<br />

i samfunnet og opplevelsen av å ha en meningsfull<br />

hverdag, som er viktige momenter i integrering. Og det må<br />

bygge på en gjensidighet. Jeg møtte en gang en ung mann<br />

som sa: ”De fortalte meg at alle dørene er åpne for meg<br />

her i Norge, men det var vanskelig helt alene, for ingen<br />

hjalp meg og finne nøklene.”<br />

Velkommen<br />

Guro tror god integrering kan starte med et ”Velkommen”<br />

fra oss som allerede er her.<br />

– For meg bygger det på likeverd som verdi. I handling kan<br />

det vises gjennom et vennlig blikk til en forbipasserende<br />

i gata, et smil på butikken, framsnakking av en ny nabo,<br />

en bursdagsinvitasjon til den nye eleven i klassen eller en<br />

kaffepause med den nye kollegaen på jobben.<br />

www.vel-kommen.no<br />

Hva ville våre barn trengt i fremmed land?<br />

Seniorrådgiveren ved RVTS Sør gir oss en utfordring: Hva<br />

ville våre egne barn trengt om de måtte flykte alene til et<br />

nytt land uten familien sin. De barna som kommer alene til<br />

oss, trenger det samme: Først å fremst å bli tatt i mot av<br />

trygge og tålmodige mennesker som kan gi varm omsorg<br />

og framtidstro. De trenger stabile og forutsigbare hjem,<br />

gode venner og likemenn, en nabo som sier hei, en plass<br />

på fotballaget og et tilpasset skoletilbud, for så en dag stå<br />

på egne bein i et samfunn som de vil oppleve tilhørighet<br />

til.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


41<br />

Å være tro mot<br />

- Jeg ønsker å være tro mot dem som tar sjansen på å stole på meg og forteller om sine liv, sier<br />

sosialantropolog og seniorrådgiver ved RVTS Sør, Torunn Fladstad.<br />

- Subjektivitet, innlevelse og empati er sentralt i min forskning,<br />

sier Fladstad.<br />

- I formidling av historier om andres liv, vil min lojalitet alltid<br />

ligge hos dem som tok sjansen på å stole på meg; de som<br />

viste meg tillit ved å fortelle om sine liv. Jeg ønsker å være<br />

tro mot dem og formidle fortolkninger og historier om liv,<br />

som de kan kjenne seg igjen i, sier sosialantropologen.<br />

Fulgt en afghansk gutt i fire år<br />

Torunn Fladstad er opptatt av å lytte til fortellinger om livene<br />

til flyktninger og asylsøkere – mennesker i ofte utfordrende<br />

livssituasjoner, som hun gjerne følger over lengre tid.<br />

– Hva er viktig for deg i dine møter med flyktninger og<br />

asylsøkere?<br />

– Respekt, anerkjennelse og interesse for dem det gjelder,<br />

er grunnleggende for å kunne møte mennesker på en verdig<br />

måte, sier hun.<br />

Torunn Fladstad har blant annet fulgt en ung gutt fra Afghanistan,<br />

Hassan (pseudonym), over flere år. Hassan kom<br />

til Norge som enslig mindreårig asylsøker, fikk oppholdstillatelse<br />

og ble bosatt i en kommune. Han takket ja til å delta<br />

i et forskningsprosjekt på «Bosetting av unge flyktninger fra<br />

Afghanistan: Forventninger og innsats.» Prosjektet har vært<br />

et samarbeid mellom flere forskere og institusjoner (RBUP/<br />

HiT/ISF/RVTS Sør). – Det er et kvalitativt forskningsprosjekt,<br />

hvor vi har fulgt et lite antall afghanske gutter over tid,<br />

deriblant Hassan.<br />

– De trodde på meg, og det ga meg tro på meg selv.<br />

Dette utsagnet kommer fra en annen enslig mindreårig flyktning,<br />

forteller Torunn. Utsagnet er betegnende også for den<br />

forvandling som har skjedd med Hassan.<br />

Å bli vist tillit og bygge tillit<br />

– Hva tenker du at du med din fagbakgrunn kan bidra med<br />

i et ressurssenter som RVTS?<br />

– Jeg synes det er viktig at folk med ulik fagbakgrunn er<br />

med i kompetansehevings-satsinger i arbeid med barn og<br />

unge. Antropologer kan bidra til å utvide perspektivene med<br />

større fokus på de sammenhenger mennesker inngår i – relasjoner,<br />

kultur og samfunn.<br />

Torunn forklarer hvordan hun er avhengig av å bygge tillit og<br />

bli invitert inn i verdenen til dem hun skal forske på. Hun<br />

forteller fra sitt første forskningsprosjekt, da hun skulle<br />

skrive hovedfagsoppgave om vietnamesiske ungdommer i<br />

Norge.<br />

– Jeg troppet opp med ryggsekk og presenterte meg som<br />

student fra universitetet som skulle bli med på tur og skrive<br />

hovedfagsoppgave om dem. ”Skal en fremmed reise sammen<br />

med oss?” var deres første reaksjon. Ingen av ungdommene<br />

ville sitte sammen med meg i bussen. Men etter<br />

en tur med felles overnatting på gulvet i en gymsal, flere<br />

ungdomsleirer, mange samtaler, hjemmebesøk og flere<br />

overnattinger, endret relasjonene seg.<br />

Når ungdommer tar sjansen på å stole på meg, kjenner jeg<br />

hvor mye det betyr for meg. De gangene det skjer, at jeg<br />

blir vist tillit, kjenner jeg på en stor takknemlighet over at<br />

andre tar sjansen på at jeg er til å stole på. DET er noe av<br />

det mest inspirerende i dette arbeidet. Å bli vist tillit, sier<br />

Torunn Fladstad.<br />

– Hva er viktigst for deg i formidling av forskningen?<br />

– Jeg glemmer aldri rådet jeg fikk av min veileder på Universitetet<br />

i Bergen: ”Ikke mist menneskene, ikke mist livet i<br />

materialet, og uansett hva du gjør, ikke mist ditt eget engasjement!”<br />

– Dialogen med dem jeg forsker på, er det aller<br />

viktigste for meg. Og når jeg først er i gang med å referere<br />

min veileder: ”Målet må være å finne fram til en analysemåte<br />

som holder liv i livet, og ikke lar det falle død om<br />

på forskerens bord eller knebles i forskerens søken etter<br />

sammenhenger.” Jeg ønsker å bevare ”livet i livene” i min<br />

formidling og, med Unni Wikans ord, skrive så det skaper<br />

en form for resonans og berører de som leser.<br />

Kollegaer sier at dette kjennetegner Torunns arbeid. Hun er<br />

troverdig, grundig, etterrettelig og standhaftig tro mot det<br />

mennesker har formidlet og delt med henne. Hun forsøker<br />

å forme fag og prosjekter slik at det kan møte behov til de<br />

som er involvert.<br />

Svarene ligger hos dem som lever livene<br />

– Alt hjelpearbeid er avhengig av tillit. Hvordan går du frem<br />

for å skape tillit?<br />

– Det er viktig for meg å lytte til hva andre definerer som<br />

viktig i sine liv, stille spørsmål – og i utgangspunktet være<br />

den som ikke vet, som ikke har alle svarene.<br />

Jeg mener også at asyl- og flyktningpolitikk må ha et menneskelig<br />

ansikt. Vi må i større grad ta hensyn til barns behov.<br />

Hva som er barns beste må vurderes på selvstendig<br />

grunnlag, og ikke kun være et haleheng til vedtak som<br />

fattes ut fra voksnes livsverden. Barn har selvstendige<br />

rettigheter ifølge Barnekonvensjonen, de må også ha en<br />

stemme, og vi må høre deres versjoner av hvordan livet er<br />

for dem, understreker Fladstad og fortsetter:<br />

– Det å få fram stemmene til dem som<br />

mottar hjelp eller er i vanskelige situasjoner, er viktig i alt<br />

arbeid med mennesker. Svarene ligger hos dem som lever<br />

livene, sier hun. For å sitere en dansk forsker, Charlotte<br />

Paulsen, vi må ”spørge ind”, og det synes jeg er en god<br />

formulering og viktig påminnelse i mitt arbeid.<br />

”Nedenfra og opp”<br />

Torunn Fladstad har initiert flere prosjekter der barn og<br />

unge selv er aktører, der deres stemme er bærende, for å<br />

formidle hva som er utfordringer, og hva som kan gjøres for<br />

å få gode nok hverdager. Hun argumenterer for at kunnskap<br />

må bygges ”nedenfra og opp”. Man må lære gjennom enkeltsaker,<br />

for så å systematisere erfaringene og formidle<br />

videre. Denne ”oppskriften”, eller malen, fulgte vi i utviklingsarbeidet<br />

med grupper for jenter med minoritetsbakgrunn,<br />

forteller hun entusiastisk. Torunn er sterkt engasjert<br />

i forhold til flyktningsituasjonen, og hvordan vi nå må møte<br />

flyktninger – både de nye som kommer og de som allerede<br />

er her.<br />

“Det grunnleggende, som i alle møter<br />

mellom mennesker, er ikke i første rekke<br />

hva vi besitter av kunnskap, men hvilke<br />

holdninger og verdier vi møter hverandre<br />

med.”<br />

Jeg synes betydningen av begrepet Respekt, er en god<br />

påminnelse for hvordan vi alle ønsker å bli møtt: «Re» = om<br />

igjen. «Spektare» = se. Respekt betyr å se om igjen; se en<br />

gang til, bak kategoriseringer og stereotypier, for å se det<br />

mennesket det dreier seg om, og finne ut hvordan man skal<br />

møte nettopp dette unike individet.<br />

Vil bidra<br />

”At ansatte spør guttene om afghansk kultur, det er løsningen,”<br />

sier Mohammed (pseudonym), en afghansk gutt<br />

som deltok i samme forskningsprosjekt som Hassan. Han<br />

forklarer at han ikke forventer at ansatte skal ha mye<br />

kunnskap om afghansk kultur, men han vektlegger<br />

betydningen av å vise interesse for de enslige mindreårige<br />

guttenes erfaringer, og en holdning til at<br />

guttene har noe de kan formidle og lære bort.<br />

Da Mohammed takket ja til å delta i forskningsprosjektet<br />

på afghanske gutter, var det først og<br />

fremst med tanke på hva han kunne bidra med.<br />

Forskningsprosjektet munnet blant annet ut i artikkelen<br />

om relasjonell etikk. Den er et forsøk på å<br />

reflektere rundt gjensidighet i relasjoner.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


42 43<br />

Mohamad og to søstre bor nå i<br />

Søgne utenfor Kristiansand.<br />

– Pappa kom først til Norge,<br />

deretter kom jeg for ca. ett år<br />

siden. Og for tre måneder siden<br />

kom mamma og søstrene mine.<br />

– Møt meg slik vi bør møte alle mennesker – med respekt, sier Mohamad Kher Harata (22) som<br />

etter å ha vært i Norge under ett år, allerede snakker norsk nesten flytende.<br />

– Jeg er ikke flyktning, jeg er et menneske. Kall meg gjerne<br />

gjest. Jeg har et land, Syria, som jeg håper å komme<br />

tilbake til. Vår familie har en fabrikk, et firma og fem hus.<br />

Mohamad har allerede tre års økonomiutdanning fra<br />

Egypt. Førstkommende fredag skal han i møte for å prøve<br />

å få godkjent utdanning og papirer - og sjekke hva han<br />

mangler av matematikk og fysikk for å komme inn på<br />

tannlegestudiet.<br />

– Min onkel er tannlege. Han anbefalte meg å bli tannlege<br />

også. Min bror som døde, ville bli tannlege. Nå skal jeg bli<br />

det for å hedre han, sier Mohamad bestemt.<br />

– Hvordan er det mulig å lære norsk så godt så kjapt?<br />

– Da jeg kom til mottaket i Risør, bestemte jeg meg for<br />

å lære språket. Språket er viktig for å få kontakt og for å<br />

forstå hverandre best mulig. Hver dag gikk jeg opp på et<br />

kjent fjell i Risør. Tok med meg ordbøker. Oversatte først<br />

fra arabisk til engelsk, deretter til norsk. Jeg plukket ut ti<br />

ord hver dag som jeg skulle lære og trene på. Om et av<br />

disse ordene var ”mel” for eksempel, gikk jeg ned på Kiwi,<br />

spurte et menneske om hvor melet var, og slik fikk jeg<br />

snakket litt med folk hver dag.<br />

Vil ikke drepe<br />

Da han var 17 måtte han flykte fra Syria. Broren hadde<br />

blitt drept fordi han nektet å drepe, nektet å bli med i<br />

the Syrian Army. Veien til Norge gikk via Libanon, Egypt,<br />

Tyrkia og Italia. Der kom en onkel fra Polen og kjørte han<br />

til Norge.<br />

– I Syria har det siden den franske okkupasjonen, stått et<br />

RESPEKT!<br />

våpen i omtrent alle hjem, men de har aldri vært brukt. Jeg<br />

er i mot å drepe. Det er ikke liv. Det var min landsby som<br />

ble bombet med kjemiske våpen i Øst-Damaskus. Min bror<br />

var i det området den gangen. Han ble ikke drept av dette<br />

angrepet, men han ble drept tre måneder senere. Han<br />

ville heller ikke bli med i ”the Army”, forklarer han.<br />

– Jeg savner han. Vi var bestevenner. Han var to år eldre<br />

enn meg. Vi hadde hver vår seng da vi vokste opp, men vi<br />

valgte å ligge i samme seng. Han var min nærmeste venn.<br />

– Hva tenker du om det som har skjedd og skjer i<br />

hjemlandet ditt, Syria?<br />

– Det ser mørkt ut. Jeg bærer mange vonde bilder inni<br />

meg. Nok vonde bilder til at jeg ikke vil følge med på alt<br />

som er av nyheter. Jeg blir bare trist av det. Jeg er nødt<br />

til å flytte fokus. Jeg har ikke lyst til å snakke mer om det<br />

akkurat nå.<br />

Familien betyr alt<br />

Fra Libanon gikk veien til slektninger i Egypt. Her studerte<br />

Mohamad økonomi og arbeidet. Familien kom etter. Sammen<br />

med faren og to onkler startet en stor restaurant og<br />

drev den godt, men så gikk passet ut etter tre år. Revolusjonen<br />

i Egypt, gjorde at de måtte flytte igjen. Faren flyktet<br />

til Italia, deretter til Norge. Mohamad dro til Tyrkia. Moren<br />

og søsknene ble igjen i Egypt. Det var vondt for Mohamad.<br />

Men for å gjøre en lang historie kort. Etter at familien<br />

hadde mistet alt to ganger, både i Syria og Egypt, etter å<br />

ha måttet flykte og være fra hverandre i perioder, ble det<br />

familiegjenforening i Norge. Hele familien med mor og far,<br />

– Hva betyr familien for deg?<br />

– Den betyr alt. De første månedene<br />

i Norge var jeg mye alene,<br />

nå er jeg fornøyd. Når jeg står<br />

opp og ser min mor, mine søstre<br />

– da får jeg energi, jeg blir glad.<br />

Da er jeg ikke så avhengig av<br />

at nordmenn eller andre er<br />

imøtekommende. MEN,<br />

sier han, det er utrolig<br />

flott med dem som er det.<br />

Mine søstre er mye alene,<br />

hun yngste på femten år,<br />

er den eneste i sin klasse.<br />

De har ingen kontakt med<br />

norske jenter. Jeg tror de<br />

ville blitt glad om noen smilte til<br />

dem, spurte om de skulle gjøre noe<br />

sammen.<br />

De lengter bare tilbake til Syria. Men jeg forteller<br />

dem at det kommer til å snu. Det er mest trist i<br />

starten i et nytt land.<br />

– Jeg glemmer aldri ekteparet som inviterte meg hjem<br />

til seg i julen, sier Mohamad.<br />

Mohamad har også vært med på turer i regi av Røde Kors<br />

og sier jobben de gjør med å bry seg om folk, er flott. Han<br />

var nylig på Galdhøpiggen og viser meg stolt bilder derfra.<br />

Mohamad er opptatt av å menneskeliggjøre den andre. Derfor<br />

skjønner han ikke hvorfor enkelte nordmenn forteller<br />

søstrene hans at de ikke kommer til å få jobb i Norge om<br />

de går med hijab. Han forstår ikke hvorfor noen en sjelden<br />

gang, slenger etter han at han ikke hører hjemme her.<br />

“Når mennesker møtes og ser på hverandres<br />

liv med respekt, kan vi finne likheter<br />

og tåle noen forskjeller i kultur.”<br />

Vi kan til og med være uenige, understreker han rolig. Midt<br />

i intervjuet får han en tekstmelding fra moren. Hun spør om<br />

han kan kjøpe med et par ingredienser til middag. Hun spør<br />

om det er han eller hun som skal lage middag i dag. Muhammad<br />

smiler og viser meg telefonen, men jeg skjønner<br />

ingenting av de arabiske bokstavene. Han forklarer:<br />

– Det hun på en høflig måte ber om, er at jeg skal lage middag,<br />

ler han.<br />

Reisen<br />

Mohamad var heldig.<br />

Han overlevde en rekke<br />

båtturer. På overfarten<br />

fra Egypt til<br />

Italia, satt han i båt<br />

med mellom 220 og<br />

230 andre.<br />

– Jeg var redd. ”Dette<br />

kommer ikke til å gå”.<br />

Tenkte jeg der jeg satt mellom<br />

kvinner og barn. Vi satt i<br />

mørket i en liten båt ute på det<br />

åpne havet med høye bølger slående i mot oss. Jeg bad<br />

til Gud. Jeg er ikke redd for å dø for min egen del. Men jeg<br />

var redd for å dø fordi min mor og mine søstre var igjen i<br />

Egypt. De trengte meg. Jeg måtte komme meg til min far i<br />

Norge slik at de kunne komme etter.<br />

Vi har et ordtak som det er litt vanskelig å gjengi på norsk,<br />

men det sier noe sånn som at alt har sin tid. Man dør<br />

ikke når man er 35 om man skal dø når man er 36, legger<br />

Mohamad til.<br />

– Hvordan ser livet ditt ut når du er 35 år – om du skal<br />

drømme?<br />

– Da er jeg gift, har barn, bor i Syria med hele familien<br />

rundt meg – og jobber som tannlege, smiler han.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


44<br />

45<br />

Rusfeltet og Traumefeltet møtes<br />

– Vi har aldri behandlet rusen bare som rus, den er alltid et uttrykk for noe annet. Her møtes rusfeltet<br />

og traumefeltet: Vi vil se bakenfor atferd og symptomer, forstå smerteuttrykket, sier den erfarne<br />

rusbehandleren Anne Birgit Nordgaard, enhetsleder ved Borgestadklinikken Blå Kors, avdeling<br />

Loland.<br />

Seksjonsleder Frode Dunsæd følger opp:<br />

– Vi ønsker å bli den ledende traumebevisste rusbehandlingsinstitusjonen<br />

her i landet. Verdier er grunnmuren alt<br />

arbeidet vårt bygger på. Å vise respekt og bygge tillit i møtene<br />

med dem som kommer til behandling, er det første<br />

nødvendige skrittet i rusbehandlingen. Om ikke de som<br />

trenger hjelp blir trygge og får tillit til oss, kommer vi ingen<br />

vei i behandlingen. Betydningen av å bygge gode relasjoner<br />

er derfor en av fellesnevnerne mellom våre to fagfelt.<br />

I samarbeidet med RVTS Sør kan vi derfor gjensidig dele<br />

erfaringer som øker kvaliteten på arbeidet.<br />

VerdiKickOff<br />

Lederne ved Loland planlegger nå en kick off til høsten<br />

med alle ansatte med fokus på verdier, hvordan de<br />

kan settes ut i livet i VÆREkompetanse og GJØREkompetanse.<br />

De vil arbeide med hvordan hver ansatt kan bli<br />

en god menneskemøter, noe som er en helt sentral del av<br />

samarbeidsprosjektet. Hvordan de<br />

kan skape trygghet og bygge relasjoner<br />

til hver av dem som<br />

kommer til behandling ved institusjonen.<br />

Blå Kors sin visjon<br />

er: Med<br />

hjertekunnskap<br />

og kraft skaper<br />

blå kors muligheter<br />

for mestring og mening. De to lederne tror dette kan<br />

være et godt sted å ta utgangspunkt for videre arbeid.<br />

Verdibevissthet, lederskap og medarbeiderskap<br />

RVTS Sør har ansvar for et toårig kompetansehevings-program<br />

med ansatte ved Loland. Fagmiljøene utvikler programmet<br />

i samspill. Også innspill fra ansatte og brukere<br />

bidrar til å sikre kvaliteten på programmet – som inneholder<br />

alt fra verdibevissthet, lederskap, medarbeiderskap,<br />

traumeforståelse, avhengighetsforståelse og traumebevisst<br />

praksis. Relevant forskning fra nevrobiologien og<br />

hjerneforskningen er også med, godt sammenvevd med<br />

de andre perspektivene.<br />

– Det å heie på forskjellighet, ha respekt for at hvert menneske<br />

trenger å bli møtt på sin måte, gir gjenklang hos<br />

oss. Vi kan ikke ha én metode og forvente at den hjelper<br />

alle. Vi må møte hvert menneske der det er og finne måter<br />

å arbeide på som kan hjelpe den personen, understreker<br />

seksjonsleder Dunsæd.<br />

Hjerneforskning og Traumeforståelse<br />

De to lederne filosoferer litt over hvorfor traumefeltets<br />

teori og praksis nå møter rusfeltet på en måte som oppleves<br />

som gjensidig berikende: – Rusfeltet slet litt da de<br />

evidensbaserte metodene tok over mye av behandlingen.<br />

For en del av oss var det litt i strid med menneskesynet å<br />

tenke at en metode kunne passe alle. Det kunne også bli<br />

krevende å kun tenke kognitiv terapi når mennesker var<br />

fylt av følelser som hindret dem å få kontakt med logikken.<br />

Derfor har mange rusbehandlere alltid hatt fokus på<br />

at rusen er et uttrykk for noe, og at vi må møte mennesker<br />

forskjellig for å finne inn til følelser og hendelser som<br />

bidrar til å fastholde rusavhengigheten. Det fine og nye<br />

nå er at nyere hjerneforskning viser det vi alltid har trodd:<br />

Vi må møte følelsene bak atferden. En stressaktivert<br />

hjerne/person, trenger trygghet og hjelp til å takle de<br />

overveldende følelsene før de kan arbeide kognitivt. Men<br />

hjerneforskningen bringer også håp til rusbehandlingen:<br />

Hjernen formes av bruken, det er mulig å bryte mønstre,<br />

lære om hva som trigger og gå fra automatiske reaksjoner<br />

til reflekterte reaksjoner.<br />

– Kunnskap om utviklingstraumer/komplekse traumer og<br />

den tredelte hjernen, triggere, autopiloten (den ikke-reflekterte<br />

tenkningen og oppførselen), aktiveringsreaksjoner<br />

og toleransevinduet – er ord som gir mening i vårt arbeid,<br />

sier de to lederne. Loland Behandlingssenter har bestemt<br />

seg. De ønsker å gi den beste traumebevisste rusbehandlingen<br />

her i landet. Når rusfeltet inviterer inn traumefeltet,<br />

er det ikke fordi alle som ruser seg er traumatiserte,<br />

men fordi det kan være en god hjelp å prøve å forstå mennesker<br />

i lys av hva de har opplevd.<br />

– Vi kan også hente mye fra måten traumefeltet setter<br />

nevrobiologi ut i praksis på. Vi styrker nå dette fokuset<br />

i møte med pasientene: Vi vil forstå deg i lys av hva du<br />

har opplevd. Vi har også god nytte av språket som er utviklet<br />

i traumefeltet. SmerteUttrykk tar høyde for at ytre<br />

symptomer, atferd eller måter å regulere på, kan være uttrykk<br />

for en indre smerte. Stressaktivering og den tredelte<br />

hjernen – med kunnskap om hva som skjer i hjernen når<br />

sansehjernen blir aktivert, føle-hjernen styrer, og tenkehjernen<br />

er koblet fra, gir også mening i rusbehandlingen.<br />

for å gi pasientene større forståelse av seg selv og hva<br />

som skjer og hva man kan arbeide med. Bevisstheten<br />

omkring at lite hensiktsmessige automatiske tanker og<br />

oppførsel (autopilot) har startet som mestringsmekanismer<br />

for å håndtere indre smerte bidrar også til større forståelse.<br />

Å trene på å gå fra refleks til refleksjon, er viktig.<br />

Når RTVS Sør også i stor grad vektlegger at mennesket,<br />

hjelperen, er verktøyet, er vi på bølgelengde, understreker<br />

Nordgaard.<br />

– Det kan være krevende å skulle møte hvert menneske<br />

ut fra sine behov. Men det finnes ingen metode som passer<br />

for alle, vi må ha mange ulike metoder å velge mellom.<br />

Men det som er felles for start på all behandling – er<br />

gode menneskemøter som bygger tillit. Og at vi bygger på<br />

felles verdier, understreker Frode Dunsæd og Anne Birgit<br />

Nordgaard.<br />

Hva er god behandling?<br />

De to miljøene vil i opplæringen sammen våge å stille de<br />

helt sentrale spørsmålene og nærme oss dem med den<br />

forskning og den praksiserfaring som gir nye og kanskje<br />

ennå bedre svar. Hva er god behandling? Hva handler det<br />

om? Hva er behandling? De deler noen erfaringer:


46<br />

47<br />

Det handler mye om å bli kjent med seg selv, hva som<br />

driver en. Bli kjent med hva som er trygt å bygge livet på.<br />

Hvordan ta nye valg? Hvordan handle annerledes?<br />

Kunnskap må ut i hverdagslivet. Det nytter ikke å bare sitte<br />

i et terapirom, vi vil gjøre hverdagen til en treningsarena.<br />

Vi vil bygge bro med språk og væremåte ut til det vanlige<br />

livet. Hvordan kan jeg leve uten å ruse meg, hvordan kan<br />

jeg møte følelser, tenke og handle alternativt? For mange<br />

gir det mening å lære om den tredelte hjernen, lære om<br />

hva som skjer når de blir trigget, redde, hvordan de kan bli<br />

bevisst, roe seg ned, klare å ta andre valg enn rus.<br />

Lederne verdsetter at RVTS Sør i sin opplæring fokuserer<br />

på at språk er viktig, språk som rommer og normaliserer,<br />

ikke stigmatiserer. Humør er viktig for å klare å feile og<br />

kunne gå videre uten å forsterke skammen. Lekenheten<br />

er viktig, kreativitet og ressursfokus blir veier til å bli en<br />

helere person.<br />

Hvordan vi formidler, er viktig<br />

De to lederne reflekterer mye over hvordan de på klokest<br />

og best mulig måte formidler traumeforståelsen slik at<br />

den gir mening både for pasienter og deres familier.<br />

– Idet vi anerkjenner traumeperspektivet, at opplevelser i<br />

tidlig barndom kan ha vært med å påvirke hvordan hjernen<br />

og livet fungerer i dag, kan vi fort havne i en situasjon der<br />

vi ilegger foreldre et stort ansvar. MÅTEN vi presenterer<br />

traumeforståelsen på, blir derfor viktig. For om vi klarer å<br />

også nå ut til foreldre og foresatte og familie med traumeforståelsen,<br />

kan det også være med å gi dem økt innsikt<br />

i hvorfor de handler som de gjør. I arbeid med fosterbarn<br />

og fosterforeldre, er det gjort erfaringer med at traumeforståelsen<br />

også gir fosterforeldrene en ny forståelse av<br />

seg selv. Og det har vært konstruktivt og fint, understreker<br />

Nordgaard som også har arbeidet med veiledning av fosterforeldre.<br />

som traumefeltet har mye å lære av rusfeltet i forhold til<br />

hvordan rusen former og endrer hjernen. Avdeling Loland<br />

og RVTS Sørs fokus på å finne smerten bak ytre atferd<br />

eller symptomer, sammenfaller, sier Solhaug. Som også<br />

legger til at det oppstår spennende fagdialoger når man i<br />

spesialiseringen av rusfeltet har vært skeptiske til å bruke<br />

ordet omsorg i forbindelse med behandling. I samtalene<br />

her, ser vi at det er mange innen rusfeltet som ikke ser<br />

noen motsetning, snarere at omsorgen er grunnpilaren i<br />

god behandling. Vi leter derfor etter språk og de ordene<br />

som mennesker best får plass til å hele livene sine i, sier<br />

han.<br />

– Rus er en av mange måter å dempe indre smerte på.<br />

Skal et menneske slutte å ruse seg, må vi prøve å forstå<br />

den indre smerten som la grunnlaget for avhengigheten.<br />

Her kan rusfeltet og traumefeltet møtes. Det hjelper ikke<br />

å jobbe med tenkehjernen når skjevutviklingen sitter i føleeller<br />

sansehjernen. Først må vi gjøre mennesker trygge og<br />

hjelpe dem til å få kontakt med følelsene sine, deretter<br />

kan vi snakke sammen om hva som er lurt å gjøre, og<br />

kanskje kommer da kognitive teknikker i andre rekke, sier<br />

seniorrådgiver på RVTS Sør Pål Solhaug.<br />

Tenker helhetlig<br />

De to lederne ønsker å rigge hele institusjonen på felles<br />

verdier som gir mening for alle ansatte og som alle ansatte<br />

skal leve ut i VÆREkompetanse og GJØREkompetanse.<br />

– Vi vil forene personalgruppen til en helhetlig verdi-tenkning<br />

som gjør oss tryggere til å være åpne for forskjeller.<br />

Respekt er en av grunnverdiene vi bygger på, sier Nordgaard.<br />

– Vi skal se, og se en gang til. ”Bli den du er skapt<br />

til å være”, kan nesten være et motto. God behandling er<br />

tuftet på god omsorg, det er ikke noen motsetning mellom<br />

god behandling og omsorg. Denne dialogen er spennende<br />

å ta i rusfeltet.<br />

Paradigmeskifte<br />

Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig<br />

for deg? Les to små tekster som uttrykker noe av RVTS Sørs fagstemme, fagprofil.<br />

Samspill og lekenhet<br />

RVTS Sør ønsker å bidra til det noen kaller et<br />

paradigmeskifte der mennesker som trenger hjelp, går<br />

fra å være objekter til å bli subjekter og bidragsytere. Der<br />

fagpersoner istandsettes til å bli gode menneskemøtere<br />

som kjenner seg selv, og kan bidra til heling og forandring<br />

gjennom å skape trygghet, bygge relasjoner og regulere<br />

følelser.<br />

Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har<br />

du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig for deg?<br />

Samspill, dialog, lek, sårbarhet, styrker, likeverd, profesjonell<br />

kjærlighet, oppmerksomt nærvær, tillit, trygghet, relasjonsbygging<br />

og følelsesregulering er noen av begrepene<br />

som er viktige i forsøket på å forstå mennesker i lys av<br />

hva de har opplevd. For å være medvandrere på reisen fra<br />

livssmerte til livsvekst.<br />

SmerteUttrykk: Å forstå følelser bak uforståelig atferd,<br />

å se smerten bak fasade og atferd. Det er det vi med<br />

kunnskap og klokskap ønsker å sette mennesker i stand<br />

til.<br />

Å finne nok tillit til å si: Sånn ser det ut nå. Alt vrir seg i<br />

smerte. Det er mørkt. Alt knuses. Jeg svikter, sårer. Å få<br />

sin smerte møtt og anerkjent, kan være første skritt på<br />

vei til gleden.<br />

For vi trenger også å snakke sant om hva som blir lysstriper<br />

i mørket. Hva som får oss til å overleve og finne levemotet.<br />

Vi må også øve på å slippe til andres glede og storhet.<br />

For det er i denne komplekst sammensatte virkeligheten<br />

av frykt og hengivelse, sorger og gleder, vi lever.<br />

En dag er mørket størst i oss. En dag tar lyset nådig over.<br />

Når vi sier det som det er, skaper det større gjenkjennelse.<br />

Smerte, sorg og følelse av å ikke få til alt, er velkommen<br />

ut i relasjonen. Fryden, hengivelsen og motet er velkommen.<br />

Og... Det underlige er kanskje:<br />

“Få gleder er større enn gleden over at<br />

noen forstår smerten vår og tar i mot oss<br />

som vi er, på godt og vondt.”<br />

Samarbeidsprosjekt<br />

Pål Solhaug fra RVTS Sør, som er prosjektleder for samarbeidet,<br />

og som har mangeårig erfaring fra arbeid med<br />

rusfeltet, synes det er sjelsettende at disse to fagfeltene<br />

nå møtes.<br />

– Det er så spennende å møtes og gjensidig berike hverandre.<br />

Vi har erfaringer som kan være med å bidra til ny<br />

praksis, og rusfeltet har erfaringer som bidrar til å styrke<br />

vår kompetanse. Et eksempel er at den nevrobiologiske<br />

forskningen og forståelsen i rusfeltet har vært mye rettet<br />

mot hvordan rusen virker på hjernen. I traumefeltet har<br />

man vært opptatt av hvordan, vold, overgrep, neglekt og<br />

andre store påkjenninger eller mangler på stimuli har påvirket<br />

hjernen. Her kan vi altså lære av hverandre; hvordan<br />

så hjernen ut før rusen kom inn? Har dette hatt betydning<br />

for avhengighetsutviklingen? Her har traumefeltet<br />

noe å tilføre store deler av rusbehandlingsfeltet, samtidig<br />

Både RVTS Sør og lederne på Loland er også opptatt av<br />

å bygge bro ut i livet der hvert enkelt menneske skal leve<br />

livet sitt når oppholdet på Loland er over. Informasjon til<br />

foreldre, forbindelser til mennesker og aktiviteter som kan<br />

gi tilhørighet, er derfor viktig. Det blir også en del av samarbeidet<br />

å se hvordan pårørende kan få del av traumeforståelsen<br />

på en måte som kan gi mening.<br />

– Kanskje vi til og med kan gi foreldre og pårørende noe<br />

av den samme undervisningen og forståelsen som vi gir<br />

ansatte og dem som får behandling? De tre er enige om<br />

at det er en god ide.<br />

Tekst: Eva Dønnestad<br />

Vi søker språk som anerkjenner menneskets sårbarheter<br />

og verdsetter menneskets storhet. Vi trenger et større<br />

vidsyn i møte med hjelpetrengende mennesker enn det<br />

vi får fra diagnoser, manualer og behandlingsveiledere. Vi<br />

trenger å kunne møte hvert menneske med nysgjerrighet<br />

og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi<br />

trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger<br />

at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så<br />

stor bredde de ønsker.<br />

Kraften i å si det som det er<br />

Noen dager er mørket størst i oss. Andre dager har lyset<br />

banet seg vei inn gjennom sprekkene i det som er skadet<br />

i oss. Vi kjenner kraften i gleden. Å snakke sant om livet.<br />

Smerten, sorgen, avskyen, sinnet og gleden, er det som<br />

kan skape mening i gode menneskemøter.<br />

Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf


48<br />

49<br />

Er det noe Norge trenger nå, er det en flyktningpolitikk som tar utgangspunkt i nestekjærlighetsbudet,<br />

og føyer til annen type etisk og politisk tenkning i tillegg. Men nestekjærligheten må ligge i bunnen,<br />

og være i luften mellom meg og den andre: Love is in the Air!<br />

DU SKAL ELSKE DIN NESTE. Som deg selv. «Vi kan ikke<br />

bygge norsk flyktningpolitikk på nestekjærlighetsbudet»,<br />

hører jeg en av P2-filosofiene si, og jeg ser ham for meg<br />

i et av NRK’s studioer, langt borte fra der det brenner,<br />

borte fra strendene på Lesbos eller grensene i Europa<br />

eller norske mottak. Han har selvsagt rett, sier jeg fra et<br />

universitetskontor like langt unna der så mye står på spill<br />

for så mange. Vi trenger noen som kan regne, noen som<br />

kan si nei, noen som kan planlegge, noen som kan tenke i<br />

store tall, større enn nestekjærlighetens en-til-en. Likevel<br />

tar han feil, grunnleggende feil: Er det noe Norge trenger<br />

nå, er det en flyktningpolitikk som tar utgangspunkt i<br />

nestekjærlighetsbudet, og føyer til annen type etisk og<br />

politisk tenkning i tillegg. Men nestekjærligheten må ligge<br />

i bunnen, og være i luften mellom meg og den andre: Love<br />

is in the Air!<br />

Jeg var på Lesbos i mai 2015. Ironisk nok skulle jeg forberede<br />

meg til et forskerseminar om kjærlighet, og satt<br />

der ved mitt yndlingsbord i havna i den lille byen Mollivos<br />

og skulle skrive en klok tekst. Det ble vanskelig. De første<br />

puljene på hundrevis av søkkvåte flyktninger kom inn i havna<br />

hver morgen, bokstavelig talt ved mitt frokostbord. Det<br />

var vondt å se, men etter hvert ikke bare vondt, fordi det<br />

fantes lokale greske kvinner og menn som gjorde det de<br />

kunne: Taverna dronning Melinda som serverte tre måltider<br />

om dagen sammen med sine familiemedlemmer og venner,<br />

gratis til hundrevis. Mange flere, fra hele denne øya<br />

med en befolkning omtrent som Kristiansand kommune.<br />

Papa Stratis som i to år nå hadde brukt det meste av sin<br />

tid utenom de daglige messene på å hjelpe barnefamilier,<br />

syke, de svakeste av flyktningene. Jeg spurte hvorfor<br />

han gjorde det, og svaret hans var enkelt og befriende<br />

fritt for lange filosofiske eller teologiske utlegninger: «Fordi<br />

de kommer!» sa Papa Stratis og viste oss hva budet om<br />

nestekjærlighet betyr, i alle sin enkelhet og kompleksitet.<br />

RIP! Må Papa Stratis hvile i fred, hans store hjerte klarte<br />

ikke mer i høst.<br />

Ingen av mine studenter får si «det kristne nestekjærlighetsbudet».<br />

For dette budet er vår dyrebare arv fra<br />

jødedommen, formulert første gang for snart tre tusen år<br />

siden, for eksempel i 3. Mosebok 19 der det står: «Du<br />

skal elske din landsmann som deg selv». Ille nok, spør<br />

du meg, i disse ulvetider med stadig større motsetninger<br />

mellom oss som kaller oss landsmenn. Men likevel: Dette<br />

er et bud innen gruppen, om å elske det mer eller mindre<br />

kjente. Er ikke dette omtrent som forventet fra et gammelt<br />

stammefolk? Men den gang ei: I nøyaktig samme kapittel,<br />

utvides budet slik: «Du skal elske innflytteren som deg<br />

selv, for dere var selv innflyttere i Egypt!» Da begynner det<br />

å svinge! Dette er avansert universell etikk som kunne<br />

kle hvert eneste norske partiprogram for tiden, og som<br />

er videreført som sentrum også i kristen og humanistisk<br />

etikk!<br />

Emmanuel Levinas, den store jødiske filosofen som har<br />

lært oss om Ansiktets etikk, advarte i et intervju rett<br />

før han døde i 1997 om en bestemt<br />

måte å lese nestekjærlighetsbudet på:<br />

En lesemåte som legger all vekt på siste<br />

stavelse «som deg selv». Hvis vekten ligger<br />

her, bare på det vi kjenner igjen fra vårt eget,<br />

er det som om vi elsker gjenskinnet av vårt eget<br />

ansikt i Den andres øyne. Det er en form for narsissisme,<br />

eller for å bruke Levinas sine ord: «Reducing The Other to<br />

The Same». Den Andre har rett til respekt også for sin annerledeshet,<br />

sin fremmedhet. Den Andre er også et mysterium,<br />

en hemmelighet, et ennå uutforsket kontingent.<br />

Det er nærliggende å elske det kjente og frykte det<br />

ukjente, og det er fristende å la dette skillet mellom kjent<br />

og fremmed prege møtene med nye mennesker. En elev av<br />

Levinas, sosiologen Zygmunt Bauman advarer i boken Liquid<br />

Love mot den fremmedfrykten han nå ser bre om seg<br />

i Europa, xenophobien, redselen for det vi ikke kjenner.<br />

Men han går lenger og hevder at det kanskje er Mixophobia<br />

som er det største problemet, frykten for miksen, for<br />

mangfoldet. Og han spør: Hvordan kan vi komme fra Mixophobia<br />

til Mixophilia, kjærlighet til mangfoldet? Hvordan<br />

kan vi lære å bygge byer der vi kan bo sammen, på elskelige<br />

plasser der vi kan lære å ha tillit til hverandre?<br />

Misforstå meg ikke. Vi trenger mye god tenkning og praksis<br />

for å kunne møte dagens flyktningsituasjon. Vi trenger<br />

rettferdighetsetikk og nytteetikk. Vi trenger gode økonomer<br />

som kan regne, og kloke politifolk som kan sikre. Vi trenger<br />

kloke<br />

politikere<br />

som<br />

kan diskutere<br />

og fatte beslutninger<br />

både på kort og lang sikt. Men uten nestekjærlighetsbudet,<br />

går det galt. Uten nestekjærlighetsbudet ser<br />

vi bare tall og kategorier og står i fare for å gjøre det den<br />

norske filosofen Hans Skjervheim kalte «det instrumentelle<br />

mistaket». Det oppstår der vi ikke lenger klarer å se<br />

forskjell på person og sak, eller snarere: Der alle personer<br />

blir saker som lar seg behandle og forflytte som «ting».<br />

Nestekjærlighetsbudet lærer oss den grunnleggende og<br />

dypt menneskelige måten å telle på, og den går slik: En<br />

pluss en pluss en pluss en. Ja, det blir mange! Men slik<br />

blir det hvis vi lar nestekjærligheten få influere på våre<br />

tellemåter. Love is in the Air! And so be it!<br />

Rvts Sørs husfilosof. Har vært<br />

fengselsprest,skjønnliterær<br />

forfatter, voldsforsker, tok<br />

doktorgrad i kriminologi. Var<br />

kulturjournalist og ble professor i<br />

etikk ved UiA.<br />

Tekst: Paul Leer Salvesen


50<br />

51<br />

Ressursside og psykoedukativ perm<br />

RVTS Sør har laget en ressursside på web som gir lettere tilgang til viktige verktøy i møte med<br />

traumatiserte barn, unge og voksne. Her kan du også bestille den psykoedukative permen som vi<br />

anbefaler brukt til veiledning, undervisning og i samtaler med traumatiserte.<br />

Et forståelsesverktøy<br />

Vi ønsker å forstå mennesker i lys av hva de har opplevd.<br />

Vi ønsker å møte mennesker som trenger det, med en<br />

anerkjennelse som ikke bare tåler det vonde, men også<br />

etterspør deres ressurser. Et menneske er mer enn sin<br />

smerte, og vi ønsker å styrke integreringen av både sorger<br />

og gleder, sårbarheter og styrker.<br />

Denne psykoedukasjons–flipoveren er et enkelt verktøy til<br />

bruk i arbeid med traumatiserte. Et verktøy for å prøve<br />

å forstå. Gjennom å lære om hvordan hjerne og kropp<br />

reagerer på stress og belastninger, kan traumeutsatte få<br />

hjelp til å forstå og få normalisert sine reaksjoner.<br />

Populær<br />

Allerede første dagen fikk vi inn mer enn 20 bestillinger<br />

på flipoverpermen. Tilbakemeldinger fra de som har prøvd<br />

den ut, er at den fungerer veldig bra både i kollegaveiledning,<br />

undervisning og i direkte møter med barn, unge og<br />

familier. Permen er et nyttig verktøy for å forstå hva som<br />

kan ligge bak de smerteuttrykkene vi møter når vi arbeider<br />

med traumatiserte mennesker.<br />

“Det finnes et sted i alle<br />

vi ennå ikke har vært.<br />

Vi møtes der!”<br />

Eva Dønnestad<br />

Vi håper siden kan være en fagressurs som kan<br />

bidra til gode menneskemøter.<br />

Hilsen KommunikasjonsLeder Eva Dønnestad,<br />

designer Therese Skauge Klokset,<br />

webdesigner/e-læring Martin Viste og<br />

pedagogisk rådgiver Ruben Gausdal.


Det står så fint i Ronja Rövardotter om när Birk just<br />

upptäckt att det finns ett till barn i Rövarskogen;<br />

“Han skrattade tyst för<br />

att hon fanns.”<br />

Regionalt ressurssenter om vold,<br />

traumatisk stress og selvmordsforebygging<br />

www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand • Tlf. sentralbord: 926 94 100

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!