Om spurven og kråka_Aina Villanger

Om spurven og kråka
Av Aina Villanger
Et essay om utstillingen Inn i naturen av Ingeborg Kvame
Østmarka, Oslo, høsten 2016
http://www.osloutmark.no/ingeborg-kvame
Over arbeidspulten min henger en blyanttegning av en fugl. Bildet, med tittelen Såerle, er en gave
fra Ingeborg Kvame. En sort fugl på hvit bakgrunn, en fugl i profil med ett sort, blankt øye og åpent
nebb, som om den synger? En fugl med føtter som går ned i et nettverk av greiner. Fuglens føtter
har blitt til røtter, et rotnett, som om føttene har vokst sammen med greinene den griper rundt når
den lander.
Det sirkelformede (fot)rotnettet ligner tynne
plantetråder som finnes under jorda, eller tynne
kvister på et dødt tre, bare opp-ned, tynne
nervekvister – som om fuglens følsomhet ligger i
føttene? Eller, som om fuglen ikke lenger er et
luftdyr, ikke lenger kan fly, men holdes nede av en
tung underdel, et jordisk lass. Fuglens hode, og
det åpne nebbet, peker oppover, strekker seg
oppover, mot himmelen og lyset, slik de fleste
planter gjør, mens føttene strekker seg nedover,
rotnettverket vokser nedover. Nedover mot hva?
Mot jordas mørke indre?
Tegningen av fuglen og dens fantastiske
fotbuskas, kan tolkes som et bilde på den usynlige
forbindelsen mellom det som befinner seg over og
det som befinner seg under bakken, mellom det
ytre, det vi kan se, og det indre, som vi ikke kan se.
Lys og mørke. Oppe og nede. Luft og jord. Som
om føtter, våre egne føtter – en del av kroppen vi
sjelden gir oppmerksomhet – er en inngang til våre
røtter, til vår fortid? til det som ligger gjemt dypt
inni oss, det skjulte. Mørkhet. Angst? Underbevissthet?
Fantasi. Som om vi gjennom føttene kan få en
særlig kontakt med hodet vårt – en jordisk kontakt
med vårt indre liv, en stødig, tobeint gange inn til
magiske steder.
Jeg har funnet et magisk sted, sier Ingeborg når
jeg møter henne ved en av inngangene til
Østmarka, en av Oslos mange utmarker, på en
parkeringsplass som danner et skarpt skille
mellom den støyende bilveien ved forstaden
Oppsal og den urskoglignende skogen i
Østmarka. Det regner. Og skogen er tung og våt.
Det er andre gang vi møtes, men første gang ved
det magiske stedet. Vi går med regntøy inn mot
skogen, tar av fra grusveien og inn på stiene, opp
små fjellsider, over våt mose, glatte steiner og
sleipe røtter, forbi fullmodne blåbær, glinsende,
våte steinsopp, forbi Skøyenputten – og ender opp
ved Solbergvannet. Ja, det er føttene våre som
fører oss frem til stedet, jevnt og trutt, til
skogsvannet, som plutselig åpner seg inni bar- og
løvtrejungelen. Og i dette tusregnet, med damp
over vannet og lav tåke over grantrærne, er det et
litt annet vann enn første gang jeg så det, i sollys.
Hva er det med skogsvann i regn? Jeg ser på
vannet og tenker på folkesagnene om huldra,
forføreriske nymfer som bader nakne i tjernet,
syngende og lokkende, på nøkken, nøkkeroser,
jeg hører regndrypp over vannet og tenker på
mystikk og melankoli, måner og kråker, på
ravneskrik, underverdenen, helvetet, dødsriket,
døden, jeg ser tynt, vaiende, varslende? siv, og
vannliljer, jeg tenker på sleipe, ålete vannliljer med
røtter som slynger seg rundt menneskekropper,
rundt selvmordere? Virginia Woolf? røtter som
slynger seg nedover i vannet, dypt ned i den
kullsvarte, mudrete skogsvannatta. Og når
Ingeborg forteller at de fant en død mann i et telt
her i området like før sommeren, blir jeg sikker på
1

at dette må være de dødes tjern. Men så, når vi er
fremme ved den åpne plassen, en tydelig
rasteplass for turgåere, oppdager jeg kunsten,
Ingeborgs arbeid: Et hvitt telt på en halvøy ute i
vannet, og to hvite duker koblet til hvert sitt tre. Og
det er som om objektene – tre lysende fremmedelementer
i den mørke naturen – har vært der i
lang tid. De fremstår allerede integrert. Sammenvokst
med omgivelsene. Dette er ikke et inngrep i
naturen, tenker jeg, men en inngripelse, en begripelse
kanskje? Installasjonen er en inngang til
vannet og skogen, en integrering. Inn i naturen.
Ikke ut i, ut på tur, men trenge inn i naturen. Ned,
bak. Og under. Et magisk sted? Ja. For dette er
også de levendes tjern.
Teltet er plassert på en liten gressdekket halvøy,
med sumpete, vannboblende torvunderlag. Det er
ikke et moderne (militærgrønt) telt i vanntett,
plastholdig materiale, men et (uskylds)hvitt
hjemmelaget telt i bomull, helt enkelt, med to skrå
tak ned mot bakken, en trekantet front med
glidelås og en bakside, som vender ut mot vannet.
Fire teltstenger i tre holder teltet oppe, to i hver
ende som danner et kryss på toppen. Og duken
holdes på plass av seks kvistplugger, tre på hver
side, godt nedpresset i den våte torven. Hva slags
telt er dette? Soveplass for turgåere? Umiddelbart
oppstår et behov for å nærme meg. Hva er det
teltet skjuler, eller dekker over. Beskytter? Jeg drar
opp glidelåsen. Et kvadratisk hull, tilsvarende
størrelsen på teltet, er gravd ut i torven. Så vidt
plass til to menneskekropper. To sammenkrøpede
menneskeskropper? Og hva er det torven røper?
Dødt barkfritt tømmer, døde greiner, brunt,
vassent treverk. Større stammer og mindre greiner
som ligger pent ved siden av hverandre, i
diagonale linjer over det åpne hullet, som om
noen har plassert dem slik. Vanngroper mellom
trestokkene. Råtten myrlukt. Forråtnelse? Livssyklus.
Utgravningen viser frem en skjult historie:
Gamle, døde trær som på et tidspunkt har velta
over ende i vannet, og med hjelp av vannets
strømninger, muligens blitt skjøvet sammen og på
den måten, liggende ved siden av hverandre over
tid, samla opp annet dødt avfall, løv og kvister, og
slik bidratt til at torvøya har blitt danna. Jeg trekker
ned glidelåsen på teltet, studerer det fra utsiden
og lurer: Er dette en grav? En gravplass? Nei. Det
er en utgravning. En utgravning av noe som først
ikke var synlig. En inngravning? inn i øyas historie,
en portal ned i øyas indre. Det er et gravearbeid
inn i torvøyas enkle, umystiske skapelsesfortelling.
Det andre objektet er et firkantet tøystykke som
henger et stykke ut i vannet, over en buet grein, en
nesten slangelignende arm i enden av en stor
trestamme. Enda et velta tre, parallelt med
trestokkene inni teltet, men som ligger på vannets
overflate – som en smal bro ut i vannet. Duken
henger ned i vannet, så vidt blafrende, som et
vannskilt, et vannskille? Tøystykket er todelt,
fargemessig. Hvitt øverst, og en ujevn linje midt på
som markerer overgangen til en skjoldete, mørk,
nesten grumsete farge, som strekker seg nedover
og danner en knapt merkbar overgang til det
mørke vannet, som om mudderet og grumset fra
vannet er blitt sugd opp i stoffet, som om tjernets
dyp, mørkheten, har begynt å vokse seg oppover i
det lyse menneskelagde tøyet. Og i vannspeilingen
dannes en dobling av tøystykket og den
buede trearmen – det ligner et forstørret fiskehode,
eller et enormt øye, perfekt symmetrisk, øyet
til en forhistorisk øgle med firkanta pupill, øyet til
en eldgammel historie, er det naturens fiskelignende,
tause øye som stirrer på mennesket, som
stirrer på meg? Er det jordas mørke indre som nå
vokser frem i dagen, og danner en slags speiling
av min egen mørkhet, en mørkhet som ofte vokser
i møtet med det skremmende – ikke bare
mørkredselen og dødsbevisstheten, ikke bare den
generelle meningsløsheten, men også økologikrisa,
flyktningfrykten, antropocenbevisstheten,
Trump-tragedien, tredje verdenskrig-muligheten,
ja, den dommedagshamrende, usle menneskelige,
akk så menneskelige angsten – tvillingen til
jordklodens vulkaniske, millioner år gamle
eksistenskrise, et vanvittig trykk, som her, ved
Solbergvannet, har fått en portal, et luftehull, som
nå er på vei opp i lyset, i ferd med å velte frem og
manifestere seg denne regnfulle torsdagen i
august, ikke som et skrik, men et lydløst tøyflagg,
et ordløst vannskilt – et menneskeskapt, kunstferdig
bomullsmykt rap til oververdenen. Og hva
er beskjeden? Jeg setter meg på en stubbe i
nærheten av Ingeborg, våt i håret og klam i tøyet,
og ser på duken som henger ganske stille, nesten
bedagelig, over den vakre buede greina, forsiktig
blafrende, nesten kilende ned i vannet, regndryppene
som danner små ringer, et teppe av
ringer på overflaten, lytter til regndryppene, en
tassende lyd over vannet, en beroligende lyd,
skogkanten rundt vannet, tåka, tungheten,
skogens stillhet, jeg kjenner skogens – ro?
Det siste objektet, en hvit, liten rektangelformet
tøybrikke med et innbrodert symbol, er festet med
2

to sorte nagler til et tre midt på rasteplassen – et
enkelt feste som gjør at duken blafrer, små vink ut
fra trestammen, når vinden tar tak i den.
Mellomgang heter verket. En gang, en passasje,
mellom to større rom? Duken er av lin, og de stive,
utette fibertrådene danner en grovmønstret,
strielignende bakgrunn for de få heklede stingene
i sort tråd; to trekanter. En lys og en mørk. Den
øvre er kun markert med en omkrets, korssting
langs sidene og to tynne linjer med tråklesting
langs undersiden. Den nedre er litt større, med
korssting langs ytterkantene og tråklesting som
fyller flaten inni trekanten. En trekantspeiling. Den
lyse peker oppover, er uten innhold – tom? mens
den mørke, som peker nedover, har et innhold.
Som om mørkhet, og dragning mot tristesse,
håpløshet og død, er tilsvarende meningsfullhet?
Som om letthet og glede ikke har nok innhold,
ikke gir mening nok. Og vi dras mellom disse to
postene, falle nedover og flakse oppover, grubling
og latter, fordi vi trenger tyngde, melankoli og
(døds)bevissthet for å kunne ta inn og akseptere
livets umagiske, hverdagslige side.
Jeg ser på Ingeborg som pakker sammen utstyret,
en yogamatte å sitte på, synål og tråd, et fingerbøl,
en termos og en matdåse i tinn, en hammer og en
spade. Alt er vått. Vi er våte. Og vannet er stille.
Teltet er stille. De to dukene henger stille. Regnet
har stilnet. Og samtalen vår har stilnet. Vi begynner
å gå, ut av skogen, mot sivilisasjonen. Vi hører en
fugl kvitre i et tre, lett, som om den vil fortelle noe
enkelt, og jeg tenker på noen blyanttegninger av
Ingeborg, to (selv)portretter – som fugler. Det ene
som en spurv, hvor hun sitter i profil, sammenkrøpet
på tærne, med buet rygg og hendene
gjemt i fanget, naken, forskremt? med et åpent,
uskyldsrent ansikt vendt mot betrakteren. I det
andre bildet, som kråke, sitter hun også på huk, på
tærne, men nå bredbeint, den nakne kroppen
vendt mot betrakteren og armene hvilende på de
skrevende beina, og en grimase, et vrengt smil, et
nærmest nebbete ansikt som stikker frekt og
uskjønt frem foran kroppen, mot den som kikker
på henne, mot meg. To karakterer. To sider?
Spurven og kråka. Den lette og den tunge. Den
enkle og den vanskelige? Og i begge bildene
balanserer kroppen, hviler hele kroppen på tærne.
Det er føttene som holder kroppen oppe. Det er
føttene som skaper balanse i resten av kroppen.
Som om føttene, kanskje ved å vippe vekten litt fra
den ene foten til andre, kan hjelpe oss å balansere
denne tosidigheten, disse motstridende sidene i
oss – som vår forvirrende evne til å se det magiske
og tenke det tragiske – slik at mørkheten veies opp
av lysheten. Lystigheten? Lysten i oss. En lysning:
Og når vi kommer ut av skogen, begynner det ikke
å lysne? Vi ser en sprekk i himmelen, midt i det
tunge, mørke skylaget, det er sola som er i ferd
med å bryte gjennom, som lyser ned over oss,
solstråler som lyser opp den grå, støvete
parkeringsplassen ved Oslos utkant.
Aina Villanger er poet og skribent. Hun debuterte med langdiktet langsang på Oktober Forlag i 2012.
Ingeborg Kvame er opptatt av tings indre natur. Hun jobber med tekstil, tegning og objekt, og bruker dette
til å skape iscenesettelser av det skjulte og mystiske i mennesket og i universet, gjennom enkle, sanselige
abstraksjoner. Kvame har en Bachelor of Arts i maleri fra Robert Gordon University i Aberdeen, Skottland.
Hun har det siste året hatt soloutstillinger i Studio 17 i Stavanger og Bryne kunstforening. Hennes arbeider er
presentert med et dybdeintervju i Fukt#12, Magazine for contemporary drawing, og hun er innkjøpt av
Stavanger Kunstmuseum, Haugesund Kunstforening og Royal Scottish Academy of Art & Architecture.
www.ingeborgkvame.net
Oslo Utmark 2016 er støttet av Norsk kulturråd, KORO – Kunst i uterom og Oslo kommune – Kulturetaten
3