16.09.2016 Views

Om spurven og kråka_Aina Villanger

  • No tags were found...

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

Om spurven og kråka

Av Aina Villanger

Et essay om utstillingen Inn i naturen av Ingeborg Kvame

Østmarka, Oslo, høsten 2016

http://www.osloutmark.no/ingeborg-kvame

Over arbeidspulten min henger en blyanttegning av en fugl. Bildet, med tittelen Såerle, er en gave

fra Ingeborg Kvame. En sort fugl på hvit bakgrunn, en fugl i profil med ett sort, blankt øye og åpent

nebb, som om den synger? En fugl med føtter som går ned i et nettverk av greiner. Fuglens føtter

har blitt til røtter, et rotnett, som om føttene har vokst sammen med greinene den griper rundt når

den lander.

Det sirkelformede (fot)rotnettet ligner tynne

plantetråder som finnes under jorda, eller tynne

kvister på et dødt tre, bare opp-ned, tynne

nervekvister – som om fuglens følsomhet ligger i

føttene? Eller, som om fuglen ikke lenger er et

luftdyr, ikke lenger kan fly, men holdes nede av en

tung underdel, et jordisk lass. Fuglens hode, og

det åpne nebbet, peker oppover, strekker seg

oppover, mot himmelen og lyset, slik de fleste

planter gjør, mens føttene strekker seg nedover,

rotnettverket vokser nedover. Nedover mot hva?

Mot jordas mørke indre?

Tegningen av fuglen og dens fantastiske

fotbuskas, kan tolkes som et bilde på den usynlige

forbindelsen mellom det som befinner seg over og

det som befinner seg under bakken, mellom det

ytre, det vi kan se, og det indre, som vi ikke kan se.

Lys og mørke. Oppe og nede. Luft og jord. Som

om føtter, våre egne føtter – en del av kroppen vi

sjelden gir oppmerksomhet – er en inngang til våre

røtter, til vår fortid? til det som ligger gjemt dypt

inni oss, det skjulte. Mørkhet. Angst? Underbevissthet?

Fantasi. Som om vi gjennom føttene kan få en

særlig kontakt med hodet vårt – en jordisk kontakt

med vårt indre liv, en stødig, tobeint gange inn til

magiske steder.

Jeg har funnet et magisk sted, sier Ingeborg når

jeg møter henne ved en av inngangene til

Østmarka, en av Oslos mange utmarker, på en

parkeringsplass som danner et skarpt skille

mellom den støyende bilveien ved forstaden

Oppsal og den urskoglignende skogen i

Østmarka. Det regner. Og skogen er tung og våt.

Det er andre gang vi møtes, men første gang ved

det magiske stedet. Vi går med regntøy inn mot

skogen, tar av fra grusveien og inn på stiene, opp

små fjellsider, over våt mose, glatte steiner og

sleipe røtter, forbi fullmodne blåbær, glinsende,

våte steinsopp, forbi Skøyenputten – og ender opp

ved Solbergvannet. Ja, det er føttene våre som

fører oss frem til stedet, jevnt og trutt, til

skogsvannet, som plutselig åpner seg inni bar- og

løvtrejungelen. Og i dette tusregnet, med damp

over vannet og lav tåke over grantrærne, er det et

litt annet vann enn første gang jeg så det, i sollys.

Hva er det med skogsvann i regn? Jeg ser på

vannet og tenker på folkesagnene om huldra,

forføreriske nymfer som bader nakne i tjernet,

syngende og lokkende, på nøkken, nøkkeroser,

jeg hører regndrypp over vannet og tenker på

mystikk og melankoli, måner og kråker, på

ravneskrik, underverdenen, helvetet, dødsriket,

døden, jeg ser tynt, vaiende, varslende? siv, og

vannliljer, jeg tenker på sleipe, ålete vannliljer med

røtter som slynger seg rundt menneskekropper,

rundt selvmordere? Virginia Woolf? røtter som

slynger seg nedover i vannet, dypt ned i den

kullsvarte, mudrete skogsvannatta. Og når

Ingeborg forteller at de fant en død mann i et telt

her i området like før sommeren, blir jeg sikker på

1


at dette må være de dødes tjern. Men så, når vi er

fremme ved den åpne plassen, en tydelig

rasteplass for turgåere, oppdager jeg kunsten,

Ingeborgs arbeid: Et hvitt telt på en halvøy ute i

vannet, og to hvite duker koblet til hvert sitt tre. Og

det er som om objektene – tre lysende fremmedelementer

i den mørke naturen – har vært der i

lang tid. De fremstår allerede integrert. Sammenvokst

med omgivelsene. Dette er ikke et inngrep i

naturen, tenker jeg, men en inngripelse, en begripelse

kanskje? Installasjonen er en inngang til

vannet og skogen, en integrering. Inn i naturen.

Ikke ut i, ut på tur, men trenge inn i naturen. Ned,

bak. Og under. Et magisk sted? Ja. For dette er

også de levendes tjern.

Teltet er plassert på en liten gressdekket halvøy,

med sumpete, vannboblende torvunderlag. Det er

ikke et moderne (militærgrønt) telt i vanntett,

plastholdig materiale, men et (uskylds)hvitt

hjemmelaget telt i bomull, helt enkelt, med to skrå

tak ned mot bakken, en trekantet front med

glidelås og en bakside, som vender ut mot vannet.

Fire teltstenger i tre holder teltet oppe, to i hver

ende som danner et kryss på toppen. Og duken

holdes på plass av seks kvistplugger, tre på hver

side, godt nedpresset i den våte torven. Hva slags

telt er dette? Soveplass for turgåere? Umiddelbart

oppstår et behov for å nærme meg. Hva er det

teltet skjuler, eller dekker over. Beskytter? Jeg drar

opp glidelåsen. Et kvadratisk hull, tilsvarende

størrelsen på teltet, er gravd ut i torven. Så vidt

plass til to menneskekropper. To sammenkrøpede

menneskeskropper? Og hva er det torven røper?

Dødt barkfritt tømmer, døde greiner, brunt,

vassent treverk. Større stammer og mindre greiner

som ligger pent ved siden av hverandre, i

diagonale linjer over det åpne hullet, som om

noen har plassert dem slik. Vanngroper mellom

trestokkene. Råtten myrlukt. Forråtnelse? Livssyklus.

Utgravningen viser frem en skjult historie:

Gamle, døde trær som på et tidspunkt har velta

over ende i vannet, og med hjelp av vannets

strømninger, muligens blitt skjøvet sammen og

den måten, liggende ved siden av hverandre over

tid, samla opp annet dødt avfall, løv og kvister, og

slik bidratt til at torvøya har blitt danna. Jeg trekker

ned glidelåsen på teltet, studerer det fra utsiden

og lurer: Er dette en grav? En gravplass? Nei. Det

er en utgravning. En utgravning av noe som først

ikke var synlig. En inngravning? inn i øyas historie,

en portal ned i øyas indre. Det er et gravearbeid

inn i torvøyas enkle, umystiske skapelsesfortelling.

Det andre objektet er et firkantet tøystykke som

henger et stykke ut i vannet, over en buet grein, en

nesten slangelignende arm i enden av en stor

trestamme. Enda et velta tre, parallelt med

trestokkene inni teltet, men som ligger på vannets

overflate – som en smal bro ut i vannet. Duken

henger ned i vannet, så vidt blafrende, som et

vannskilt, et vannskille? Tøystykket er todelt,

fargemessig. Hvitt øverst, og en ujevn linje midt på

som markerer overgangen til en skjoldete, mørk,

nesten grumsete farge, som strekker seg nedover

og danner en knapt merkbar overgang til det

mørke vannet, som om mudderet og grumset fra

vannet er blitt sugd opp i stoffet, som om tjernets

dyp, mørkheten, har begynt å vokse seg oppover i

det lyse menneskelagde tøyet. Og i vannspeilingen

dannes en dobling av tøystykket og den

buede trearmen – det ligner et forstørret fiskehode,

eller et enormt øye, perfekt symmetrisk, øyet

til en forhistorisk øgle med firkanta pupill, øyet til

en eldgammel historie, er det naturens fiskelignende,

tause øye som stirrer på mennesket, som

stirrer på meg? Er det jordas mørke indre som nå

vokser frem i dagen, og danner en slags speiling

av min egen mørkhet, en mørkhet som ofte vokser

i møtet med det skremmende – ikke bare

mørkredselen og dødsbevisstheten, ikke bare den

generelle meningsløsheten, men også økologikrisa,

flyktningfrykten, antropocenbevisstheten,

Trump-tragedien, tredje verdenskrig-muligheten,

ja, den dommedagshamrende, usle menneskelige,

akk så menneskelige angsten – tvillingen til

jordklodens vulkaniske, millioner år gamle

eksistenskrise, et vanvittig trykk, som her, ved

Solbergvannet, har fått en portal, et luftehull, som

nå er på vei opp i lyset, i ferd med å velte frem og

manifestere seg denne regnfulle torsdagen i

august, ikke som et skrik, men et lydløst tøyflagg,

et ordløst vannskilt – et menneskeskapt, kunstferdig

bomullsmykt rap til oververdenen. Og hva

er beskjeden? Jeg setter meg på en stubbe i

nærheten av Ingeborg, våt i håret og klam i tøyet,

og ser på duken som henger ganske stille, nesten

bedagelig, over den vakre buede greina, forsiktig

blafrende, nesten kilende ned i vannet, regndryppene

som danner små ringer, et teppe av

ringer på overflaten, lytter til regndryppene, en

tassende lyd over vannet, en beroligende lyd,

skogkanten rundt vannet, tåka, tungheten,

skogens stillhet, jeg kjenner skogens – ro?

Det siste objektet, en hvit, liten rektangelformet

tøybrikke med et innbrodert symbol, er festet med

2


to sorte nagler til et tre midt på rasteplassen – et

enkelt feste som gjør at duken blafrer, små vink ut

fra trestammen, når vinden tar tak i den.

Mellomgang heter verket. En gang, en passasje,

mellom to større rom? Duken er av lin, og de stive,

utette fibertrådene danner en grovmønstret,

strielignende bakgrunn for de få heklede stingene

i sort tråd; to trekanter. En lys og en mørk. Den

øvre er kun markert med en omkrets, korssting

langs sidene og to tynne linjer med tråklesting

langs undersiden. Den nedre er litt større, med

korssting langs ytterkantene og tråklesting som

fyller flaten inni trekanten. En trekantspeiling. Den

lyse peker oppover, er uten innhold – tom? mens

den mørke, som peker nedover, har et innhold.

Som om mørkhet, og dragning mot tristesse,

håpløshet og død, er tilsvarende meningsfullhet?

Som om letthet og glede ikke har nok innhold,

ikke gir mening nok. Og vi dras mellom disse to

postene, falle nedover og flakse oppover, grubling

og latter, fordi vi trenger tyngde, melankoli og

(døds)bevissthet for å kunne ta inn og akseptere

livets umagiske, hverdagslige side.

Jeg ser på Ingeborg som pakker sammen utstyret,

en yogamatte å sitte på, synål og tråd, et fingerbøl,

en termos og en matdåse i tinn, en hammer og en

spade. Alt er vått. Vi er våte. Og vannet er stille.

Teltet er stille. De to dukene henger stille. Regnet

har stilnet. Og samtalen vår har stilnet. Vi begynner

å gå, ut av skogen, mot sivilisasjonen. Vi hører en

fugl kvitre i et tre, lett, som om den vil fortelle noe

enkelt, og jeg tenker på noen blyanttegninger av

Ingeborg, to (selv)portretter – som fugler. Det ene

som en spurv, hvor hun sitter i profil, sammenkrøpet

på tærne, med buet rygg og hendene

gjemt i fanget, naken, forskremt? med et åpent,

uskyldsrent ansikt vendt mot betrakteren. I det

andre bildet, som kråke, sitter hun også på huk, på

tærne, men nå bredbeint, den nakne kroppen

vendt mot betrakteren og armene hvilende på de

skrevende beina, og en grimase, et vrengt smil, et

nærmest nebbete ansikt som stikker frekt og

uskjønt frem foran kroppen, mot den som kikker

på henne, mot meg. To karakterer. To sider?

Spurven og kråka. Den lette og den tunge. Den

enkle og den vanskelige? Og i begge bildene

balanserer kroppen, hviler hele kroppen på tærne.

Det er føttene som holder kroppen oppe. Det er

føttene som skaper balanse i resten av kroppen.

Som om føttene, kanskje ved å vippe vekten litt fra

den ene foten til andre, kan hjelpe oss å balansere

denne tosidigheten, disse motstridende sidene i

oss – som vår forvirrende evne til å se det magiske

og tenke det tragiske – slik at mørkheten veies opp

av lysheten. Lystigheten? Lysten i oss. En lysning:

Og når vi kommer ut av skogen, begynner det ikke

å lysne? Vi ser en sprekk i himmelen, midt i det

tunge, mørke skylaget, det er sola som er i ferd

med å bryte gjennom, som lyser ned over oss,

solstråler som lyser opp den grå, støvete

parkeringsplassen ved Oslos utkant.

Aina Villanger er poet og skribent. Hun debuterte med langdiktet langsang på Oktober Forlag i 2012.

Ingeborg Kvame er opptatt av tings indre natur. Hun jobber med tekstil, tegning og objekt, og bruker dette

til å skape iscenesettelser av det skjulte og mystiske i mennesket og i universet, gjennom enkle, sanselige

abstraksjoner. Kvame har en Bachelor of Arts i maleri fra Robert Gordon University i Aberdeen, Skottland.

Hun har det siste året hatt soloutstillinger i Studio 17 i Stavanger og Bryne kunstforening. Hennes arbeider er

presentert med et dybdeintervju i Fukt#12, Magazine for contemporary drawing, og hun er innkjøpt av

Stavanger Kunstmuseum, Haugesund Kunstforening og Royal Scottish Academy of Art & Architecture.

www.ingeborgkvame.net

Oslo Utmark 2016 er støttet av Norsk kulturråd, KORO – Kunst i uterom og Oslo kommune – Kulturetaten

3

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!