Unikum 8 – 2016 (oktober)

LACroSSeDerbYet i HVorDAN LeVe mILJØbeVISSt i LItterAturHuSet i mADS VeSLeLIA i moSt borINg CourCe At uIA i DumSterDIVINg
Studentavisen for Agder Nr. 7 | Årgang 18 | September 2016
Miljøfyrtårnet UiA:
STA delte ut over 5.000
studentkalendere gratis
S. 8-9
Et stort antall kastes når
kupongene er revet ut
”
Unødvendig og
miljøfientlig
- Framtiden i våre hender
Studentavisen for Agder grAtIS | oktober 2016
FLukteN FrA SYrIA i FArgeFeSt I grImStAD i SØrbok meD oVerSkuDD i tI tIpS tIL StuDeNtØkoNomIeN i kuLturkALeNDer i borgerLØNN

Leder
Innhold
blærete belærende om miljØ
Denne lederen burde strengt tatt vært
trykket på resirkulert papir. Det er den
ikke. Flere i vår redaksjon har dessuten
etterlatt oss matrester i restavfallsdunken.
Sånn skal det selvsagt heller ikke være.
Tross av våre synder har vi prøvd å si noe
om vår felles samvittighetssvulst. I de åtte
påfølgende sidene kan du lese reportasjer,
artikler, råd og kommentarer som alle tar
for seg temaene klima og miljø.
Vi står ved et veiskille i kampen om
klodens fremtid. På overraskende vis ble
miljøavtalen i Paris denne måneden ratifisert
av nødvendig antall land. Allerede
den 4. november trer avtalen i kraft. Langt
tidligere enn ventet. Men i bakgrunnen
lurer en amerikansk valgkamp og en rabagast
som har vist seg å være alt annet enn
forutsigbar. Donald Trumps trusler om å
overse internasjonale forpliktelser, kan få
uante konsekvenser i en felles kamp for en
sunn og frisk planet.
Klimaforandringer er ikke lenger en diffus
og fjern fremtidsdystopi. De dokumenteres
til stadighet. På Fillipinene, i California,
langs Norskekysten. Forskjermiljøene
er tilnærmet samstemte hva gjelder årsak.
Menneskeskapt global oppvarming. Sammen
med internasjonale forpliktelser,
kreves også personlig innsats for at våre
barnebarn skal etterlates en klode verdt å
ta vare på.
Én av våre fem miljøsaker tar for seg
studentkalenderen. Vi ser dem som et fast
innslag foran hver studiestart. I utgangspunktet
et ypperlig tilbud for ferske studenter
som går inn i en livssituasjon hvor
de selv står ansvarlig for å organisere egen
hverdag. En student som ikke vet når hun
skal på forelesning, kollokvigruppe eller
stå bak baren på Østsia, vil ha en krevende
start på studietilværelsen. Ingen tvil.
Da vil en kalender være et nyttig verktøy.
Men det er noe som skurrer, da en stor
andel studenter ser ut til å forsyne seg
med kalenderne, uten å bruke dem. Jeg
har selv venner som har både to og tre
liggende. Det skurrer fordi kalenderne inneholder
et par rabattkuponger, som kan
byttes inn mot en gratis McFlurry eller billigere
hårklipp. Da bør det være innenfor
å stille spørsmål ved om det å trykke en
190 siders bok, med metallring på glinset
papir er nødvendig for å gi studenter noen
gunstige rabatter.
Produksjon av 275.000 kalenderbøker
på landsbasis er ikke avgjørende for om
vi når togradersmålet. I Norge har et imponerende
avfallsprogram, mye skog å
forsyne oss av og leverandøren hevder
samvittighetsfullt at klimautslippene er
gjort så minimale som mulig. Samtidig er
275.000 fortsatt et betydelig antall.
Men mest av alt forblir kalenderne et
symbol. Et symbol på at bruk- og kastmentaliteten
vår har beveget seg over i «forsyn
deg og kast». Kalenderne har for mange
ikke en gang vært i bruk.
Symbolet forsterkes når universitetet
vårt bruker store ressurser på å profilierer
seg som et miljøvennlig universitet.
Matias Smørvik
redaktor@unikumnett.no
911 45 962
4 Studentkalenderen går rett i søpla
6 Dumsterdiving
8 Slik blir du mer miljøbevisst
9 Økologisk ansvarsfraskrivelse
10 Global oppvarming
12 Studentnytt
15 Hvordan være en kjernekar
16 «Most boring course» at UiA
19 Lacrossederbyet
20 Unikum digger Moddi
21 Kulturkalender
22 Et møte med Mads Veslelia
24 Litteraturhuset som ikke er et hus
26 Konkurranse – vinn konsertbilletter
27 Valg og studentengasjement
28 Har du tenkt?
29 Oppskrift: Falafel
30 Tåkehistorien
utGitt aV: Studentavisen unikum, ved universitetet i Agder
postadresse: Serviceboks 422, 4604 kristiansand S
besØksadresse: gimlemoen 24, 4630 kristiansand S
orG.nr.: 984 544 677 mVA
telefon: 911 45 962
epost: red@unikumnett.no
nettside: www.unikumnett.no
tWitter: twitter.com/unikumnett
faCebook: facebook.com/studentavisenunikum
Årgang 16
publisert oktober 2016
unikum er studentavisen ved universitetet i Agder og andre
skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk
og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.
unikum følger Vær Varsom-plakaten. Føler du deg urettferdig
behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av unikum, ber vi
deg kontakte redaksjonen.
redaksjon:
ansVarliG redaktØr :
matias Smørvik
redaktØrer:
targeir Attestog, Nora Nussle torvanger
Grafisk ansVarliG:
Vera baklanova
forside:
tobias Hole Aasgaarden
journalister:
Nora Nussle torvanger, kristian tyse Nygård,
kristoffer Andersen, Alexander Wathne matias
Smørvik, roar Frivold Skotte, Franz rose bengtson,
emilie rætta, Asbjørn oddande gundersen,
Henrietta Hawkins, Le Nguyen, Ine rossebø
knudsen, ole Håvard Seland, katrine tveito, miriam
miriam ormøy Ibsen, mats Sauro Høimyr, Jin Seong
Jeong
Gjesteskribenter:
Clare Hildebrandt, Hans martin Skovly
fotoGrafer:
monta birkmane, tobias Hole Aasgaarden, Le
Nguyen, katrine tveito, kristian tyse Nygård, Ine
rossebø knudsen, Silje Fjørtoft, matias Smørvik
illustratØrer:
Asbjørn oddane gundersen,
desken:
Vera baklanova, thea gvalia, matias Smørvik,
Asbjørn oddane gundersen
korrektur:
kristian tyse Nygård, matias Smørvik, miriam
ormøy Ibsen, Franz rose bengtson
daGliG leder:
kjetil Nyjordet
trykkinG:
bjorvand & Co
opplaG:
1200
oktober 2016 unikum nr 8 3

M
ilj
grø nn
Foto: Tobias Hole Aasgaarden
Tekst: Ine Rossebø Knudsen, Nora Nussle Torvanger,
Matias Smørvik
4 studentnytt

River ut kupongene –
kaster resten i søpla
UiA-studenter sto nærmest i kø for å sikre seg gratis studentkalender ved studiestart. Men for et
flertall av studenter havner den i søpla før en enkel avtale er skrevet opp.
Kalenderen er nemlig fylt med flere rabattkuponger som gir gunstige tilbud i
Kristiansand. Vi i Unikum ønsket å få en pekepinne på hvor mange som faktisk
tok i bruk kalenderen. Etter å ha spurt 20 tilfeldige studenter i kantina på
campus i Kristiansand, finner vi at 16 av dem som tok kalenderen ikke har
brukt den til annet enn å rive ut kupongene.
Gigantisk opplag
– Jeg har kun brukt kupongene, ikke kalenderen, sier en av spurte.
Også kommunikasjonstudent Rebekka Hauge Økland (20) forteller i september
at kalenderen hennes så langt ikke har blitt brukt til det den er laget for: En
oversikt over, og planlegger for semesteret.
Studentkalenderen er et tilbud som har blitt gitt til norske studenter ved
skolestart siden begynnelsen av 1990-tallet, et tilbud som kom på banen
noen år etter Elevkalenderen gjorde sin fremmarsj i norske skoler i 1988.
Boken fungerer i tillegg til å være en planlegger for semesteret også som et
kuponghefte med ulike tilbud rettet mot studenter og deres handlevaner i
nærområdet. Studentkalenderen hadde i år et opplag på 102.000 eksemplarer
med hele 12 ulike lokale varianter, i tillegg til at det også ble trykket opp 173 000
lignende kalendere for elever ved videregående skoler.
På Universitetet i Agder gikk kalenderne som varmt hvetebrød på STA sin stand
ved studiestart. UiA mottok til sammen 5.000 studentkalendere fordelt likt på
begge campus, og det ble raskt klart at etterspørselen var for stor til å mette
behovet. Første skoledag gikk STA-standen i Kristiansand tom for kalendere,
men fikk tak i nye den påfølgende dagen.
Ønsker boikott
Det er et kjent fenomen blant studentene at mange av disse kalenderne til slutt
ender i søppeldunken, og det kan da stilles spørsmål til om ikke de ressursene
som brukes på å trykke opp studentkalenderne kan brukes på en bedre og
mer miljøvennlig måte. Framtiden i våre hender er blant dem som ønsker
kalenderen bort fra Norges universiteter i dagens form.
– Det første som slår meg er at dette er en gammeldags måte å kommunisere
på. De aller fleste har kalendere på mobiltelefonen, og sånn sett er det en
ganske unødvendig produksjon. Kalenderbøkene koster både skog og klima for
ressurser. Jeg tviler ikke på at dette er lønnsomt for både de som produserer og
for dem som annonserer i kalenderene, men noe særlig godt studenttilbud tror
jeg ikke det er, sier leder Arild Hermstad.
Han mener det er en uting å kombinere rabattkuponger med kalenderbøker,
og at miljøbelastningen blir ekstra stor når kalenderen gis vekk gratis. Han
oppfordrer studenter til å boikotte boken, om man kun er interessert i rabattkupongene.
– Dette er en unødig masseprodusert trykksak, som i liten grad treffer
målgruppen og som tilsynelatende bare lages av gammel vane. Litt på samme
måte som telefonkatalogen. Dette kommer til å fortsette frem til studentene selv
velger å si nei til et produkt de ikke bruker, sier Hermstad.
– Har fokus på miljø
Torstein Solheim, daglig leder i Det Skandinaviske Medieselskapet AS som er
produsent av Studentkalenderen 2016, sier til Unikum at tanken på å gjøre Studentkalenderen
hundre prosent digital absolutt har vært der. Det Skandinaviske
Medieselskapet AS lever i den samme, tøffe verdenen som medienorge ellers
også gjør, og han mener at debatten om at alt skal digitaliseres er en omfattende
debatt, som omhandler mye mer enn bare Studentkalenderen.
– Vi har så klart vært inne på tanker som dette, men om hele verden skal
omstilles til å bli digital, vil man ende opp med et rart samfunn hvor ingen
skriver. Med studentkalenderen gir vi folk et verktøy til å vedlikeholde dette
med fysisk skriving, og vi hjelper dessuten folk med å organisere hverdagen
sin.
Når det kommer til at kalenderne ofte kastes, sier Solheim at dette er trist, men
at man alltid må regne med noe svinn i en sånn type produksjon.
– Det er altfor mye å forvente at en slik type gratisprodukt, som Student- og
elevkalenderen er, skal bli brukt av alle som plukker den opp, sier han.
Han sier videre at de er opptatt av at absolutt alle bøkene de produserer skal
bli gitt ut til universiteter og høyskoler, og ikke ligge og slenge i deres lokaler.
Solheim har selv besøkt fabrikkene hvor bøkene produseres, og hevder at
fabrikkene imponerer når det gjelder å begrense klimautslipp.
– Produksjonen av det store opplaget til Studentkalenderen 2016 setter fokus
på miljø og bærekraftighet. Kalenderen trykkes på de mest miljøvennlige
trykkeriene i Europa, hvor papiret som blir brukt er nordisk, kortreist og i
tillegg laget av bærekraftig trevirke. De går også i null i energiregnskap, blant
annet fordi varmen fra fabrikken blir brukt til å varme opp husstander og
leiligheter i nærheten, sier han.
Vil fortsette å dele ut
STA-leder Kai Steffen Østensen, som selv delte ut mange kalendere under
studiestarten, understreker at det kan være en miljøutfordring at man
produserer et større omfang av kalendere enn det som blir brukt, og som for
mange kun blir plukket opp for kupongene.
– En mulig løsning kunne være å gi studenter kuponger på nett, for de
studentene som kun vil ha en kalender for nettopp dem. Utover det bør man ha
mulighet til å kunne få en kalender, men kanskje man skal kutte på det fysiske
antallet kalendere man faktisk får tilsendt, sier han.
Han vil likevel at tilbudet om en gratis studentkalender skal være til stede for
de som ønsker det.
– Kalenderne kommer gratis inn til STA, så vi bruker ingen ressurser på å ha
dem, bortsett fra å dele dem ut under studiestart. Personlig synes jeg det er
synd at kalenderen for mange ikke blir tatt i bruk, men for de som bruker den
er det bra at vi kan være med å bidra til enda et verktøy som gjør studenttilværelsen
lettere.
Sparer penger
Blant de som har tatt kalenderen i bruk finner vi barnehagelærerstudentene
Martine Walvik (20) og Stine Frikstad (22) ved Universitetet i Agder. De er godt
fornøyde med å ha Studentkalenderen som et tilbud. De mener kalenderen er
oversiktlig og grei, og de bruker den på daglig basis for å skrive ned avtaler og
planlegge studenthverdagen.
– Det er et veldig godt tilbud i og med at den er helt gratis. Det ville kostet oss
mye om vi skulle kjøpt en kalender ellers, også fungerer jo Studentkalenderen
veldig bra, sier Frikstad.
Når det kommer til at mange studenter kaster kalenderen, er barnehagelærerstudentene
enige om at dette er veldig uheldig både for miljø, og ikke minst
for andre studenter. De mener at å ta en kalender kun for kupongene uten tvil
er veldig unødvendig, fordi man i teorien tar en kalender bort fra noen andre
som kanskje ønsket seg en.
oktober 2016 unikum nr 8 5

Hvordan spise gratis i en uke
En beretning om hvordan man kan være blakk som en kirkerotte, men samtidig
legge seg med full mage, takket være desperasjon, ørlite grann kløkt, og ganske
mye flaks.
Jo lenger inn i uken jeg kommer, jo mindre har jeg igjen av verdigheten. Og
enda mindre er det igjen i kjøleskapet. All pastaen er borte, melken er en saga
tine-ekstra-lett-blått. Men som Hunter S. Thompson en gang sa, «When the
going gets weird, the weird turn pro.» Og de som er flinkest til å klare seg med
minst mulig, sitter enten i Markens med en papp-kopp, eller på Østsia klokken
21.30. For på visse dager kommer det rester fra kantina. Vanligvis hentes de
rundt 18.00, og blir solgt ut over kvelden. Men kommer det for mye mat en dag,
innser de ansatte at de ikke kan selge alt før det stenger, og dermed gis det ut
gratis. Og for en som tilbringer litt tid på Østsia i utgangspunktet, passer det
perfekt. The weird turned pro.
I bunnen av bøtta ligger verdigheten
Det som er problemet med å håpe på overskuddsmat fra kantinen, er at det er
en sjeldenhet at man får gratis mat. Og da må man snu seg til matkilder som
er sikrere. For én ting som er sikkert, og som skjer hver eneste dag, er at mat
kastes. Mat kastes av privatpersoner, men også av butikker. Derfor fant jeg en
som drev med dumpster diving på facebook, og spurte om han kunne vise meg
en godt sted å få tak i mat som var kastet.
Vi møttes klokken 22.33, tre minutter for sent begge to. Det er etter butikkenes
stengetid, men vi tar oss fortsatt god tid på veien bort. Atle Håland er ikledd
hverdagslige klær, en mørk frakk og joggesko. Det er ingenting som tilsier at vi
skal ut for å «snoke». Under jakken stikker en tykk ullgenser opp. Det er fem
grader – kaldt selv til første uken i oktober å være. Eplene henger overmodne
på trærne bak gjerder på veien bort. De burde ha vært plukket nå, om noen
skulle ha noen glede av dem. Ved første frostnatt vil de fleste falle ned og råtne.
Men vi skal ikke over gjerder og inn i hager. Vi skal bare i en bakgate. Bak
butikken, opp i søppelkassene deres.
Atle Håland har drevet med sporadisk dumpster diving siden han ble
introdusert til det av en venn for to år siden. På den tid har han rukket å bli
dreven på å vite hvilke butikker som er mer mottagelig til overskuddssanking,
og oppdaget hvilke som har skaffet seg lås på søppelkassene. Man møter
forskjellige reaksjoner på at noen roter nede i det man alt har kastet vekk, kan
han fortelle. Bakgården vi står i er godt belyst, men de som går forbi tar enten
ingen notis av oss, eller vet ikke helt hvordan man skal reagere, og trasker
videre.
«En gang vi lette, og fant noen vakuumpakkede indrefileter som ikke var gått ut
på dato engang, kom butikksjefen ut med politiet på tråden.» De fikk deskalert
situasjonen, og politiet ble ikke bedt om å møte opp. Men nå angrer han litt på
at han ikke heller ba politiet komme.For hva er egentlig mest ulovlig? Å kaste
helt fin mat, eller å plukke den opp etterpå?
Å få muligheten til å snakke med en politimann, for å komme til bunns i
absurditeten i det hele, er en fristende tanke. Men ville de sett det på samme
måte? Ville de sett hvor rart det er at det som kan spises i dag, er ved et
6 Dumster diving
Tekst: Roar frivold Skotte
Foto: kristian tyse nygård
trylleslag helt umulig å fortære i morgen, og må da kastes snarest? Vi finner
et par poser med paranøtter. Disse er jo fullt spiselige ennå. Ironien i at det
var økologiske nøtter vi plukket ut ble tapt på oss. For like etterpå fant vi det
som var igjen av desserthyllen. Daimstrøssel, bringebærgelé og tre bokser med
sjokoladepudding.
Det kom stadig lyder fra bygningen, men Atle var ikke nervøs, til tross for at
det er en juridisk gråsone å stå i en mørk bakgate og lete etter mat. Søppel
og eieforholdet til det er noen snodige saker. Jussprofessor Jo Stigen uttalte
seg i en Aftenposten-artikkel i 2012 at man faktisk har et eierforhold til sitt
søppel. Søppelet er ditt, eller i dette tilfellet, butikken sitt. Vi lette i kassen
kalt restavfall; mye av dette kommer ikke til å bli kildesortert og delt ut som
svinefór. Og dette er jo et fruktfat!
For to år siden var de bare et knippe venner som begynte å spise middager hos
hverandre. Nå har de en Facebookside med 148 medlemmer. Der koordinerer
de hvilke kvelder de drar ut, og hvor. Det er også mange gode tips til hvor
de beste butikkene er, for det er ikke alle som er like tilgjengelige. Man kan
komme til å møte andre som er ute å sanker også, kunne Atle fortelle. Han
møtte en gang en dame som sanket mat for å brødfø familien, det er en litt
annen situasjon enn den vi er i.
For Facebooksiden, som heter Folkekjøkkenet i Kristiansand, har blitt så stor
og kjent at de ikke bare er ute og leter etter mat til seg selv. De blir stadig
bedt om å lage middager til arrangementer. For alle fra MDG og Fremtiden
i våre hender, til post-rock-festivalen Vivid. Atle har allerede holdt kurs for
Grønn Ungdom i dumpster diving, og Folkekjøkkenet i Kristiansand lagde mat
på Vågsbygd bibliotek denne måneden. Det er ikke bare frivillig lenger; det
å kunne finne ressurser der andre ser avfall er blitt en ressurs i seg selv, og
Folkekjøkkenet går nå i pluss.
Behold verdigheten
La oss innse det, dersom du ikke har nok penger til å spise mat, er man kommet
ganske langt ned på verdighetsskalaen. Men dersom man likevel ønsker
fremstå verdig, og ikke ønsker å bli gjenkjent med hodet nede i søppelkassen, er
det beste tipset å melde seg opp på bedriftspresentasjoner. En bedriftspresentasjon
er i korte trekk en bedrift som kommer og presenterer seg selv og hvilke
studenter de leter etter – farlig nærme fristen til å sende inn CV og søknad. Og
etterpå er det mat. Masse mat. Det eneste du må gjøre er å spille interessert i
bedriften i førtifem til femti minutter. Andre gode eksempler på tilbud som
kan gi deg mat, men hvor du samtidig beholder verdigheten, er seminarer. For
eksempel seminaret om søramerikanske studenter og deres utfordringer. Der
var det pizza på slutten. Noen reklamerer til og med på plakatene sine at det
blir gratis mat på slutten. Som om de vet at jeg har skranten økonomi.
Lønnen sankes
«Lønnen av frivillig arbeid, er arbeidet i seg selv,» var det noen som sa en
gang. Han hadde åpenbart ikke vært mye i kontakt med frivillig arbeid. Milton
Friedman sa også en gang at «det finnes ikke noe som heter en gratis lunsj.» Jeg
ønsker heller å kombinere disse to. «Lønnen av frivillig arbeid, kalles en gratis
lunsj.» For det er overraskende mange av interesseorganisasjonene på campus
som premierer oppmøte og litt arbeid med en gratis lunch.
Blant annet kunne jeg fått pizza dersom jeg deltok i utformingen av denne
studentavisen. Men det er for sent. Jeg trenger mat nå! Jeg må kaste inn
håndkleet og overføre penger fra sparekontoen.

Oktober 2016 unikum nr 8 7

Hvordan være mer miljøvennlig som
student?
Tekst: Rikke Mangor-Jensen | Foto: monta birkmane
Klodens miljøutfordringer står ikke bestandig i høysetet når daglige gjøremål
skal unnagjøres. Studentøkonomi, dårlig tid og eksamensbekymringer jobber
som oppmerksomhetstyver på høygir. Vi utfordret Rikke Mangor-Jensen fra
studentlaget ved Natur og Ungdom til å komme med ti råd for hvordan studenter
enkelt kan være miljøbevisste, uten at det går på bekostning av våre behagelige
liv. Her er svarene.
1. Ta beina eller sykkelen fatt.
Den desidert mest miljøvennlige måten å komme seg frem på er ved å ta beina
eller sykkelen fatt. Dersom du bor i gåavstand fra jobb, Universitetet, eller der
du trener, så utnytt det for alt det er verdt! Månedskort på bussen koster 430,-
for studenter, men om du kan sykle eller gå til de fleste steder du skal, så er det
godt for både lommeboka og deg.
2. Kast mindre mat.
Vi kaster mer enn 230 000 tonn spiselig mat hvert år. Problemet med at vi kaster
såpass store mengder med spiselig mat, er at produksjon av matvarer krever
mye energi, landareal og gir store klimagassutslipp. Så, hvordan skal man gå
fram for å kaste mindre mat? Det er lurt å planlegge hva man skal handle før
man går på butikken, og handleliste er da bra å ha. Det gjør handleturen mer
effektiv, da man har fått en liten oversikt over hva man allerede har hjemme og
hva man trenger. Spontane turer til butikken på vei hjem fra skolen kan gjerne
føre til at man kjøper ting som man egentlig ikke trenger.
3. Bruk vannflaske og termokopp.
Når du sitter en hel dag på lesesalen, går det fort mye i vann og kaffe. Da vil jeg
anbefale deg å ta med vannflaske og termokopp på skolen, i stedet for å bruke
plastglass og pappkopper. En vannflaske trenger ikke å være dyr, og på skolen
selger de også rimelige termokopper. I tillegg har UiA dette semesteret begynt å
selge termokopper du kan fylle opp med penger. Hvis du bruker denne koppen
sparer du i tillegg 3 kroner per kaffekopp!
4. Ta tog.
Ifølge Aftenposten er det ingen land på det europeiske fastlandet som har
større flytrafikk enn Norge, regnet ut fra innbyggertall. Nordmenn er best i
verden på innenriksflyging, og de fleste flyturene foregår mellom de store
byene i Sør-Norge. Over halvparten av studentene ved UiA kommer fra byer i
Sør-Norge. Togstrekningen mellom Kristiansand og Stavanger er gjennomsnittlig
5,8 ganger mer miljøvennlig enn fly på denne reisen.
5. Spis mindre kjøtt.
Produksjon av husdyr står for fem prosent av de globale klimagassutslippene,
noe som er mer enn all transport til sammen – inkludert alle flyreiser.
Produksjonen av én kilo storfekjøtt gir 50 ganger høyere klimagassutslipp enn
produksjonen av én kilo poteter. Aldri før i menneskets historie har vi spist
såpass så kjøtt, og vi har aldri nyttiggjort oss så lite av dyret. Man trenger ikke
å kutte dyr helt ut av menyen, men man kan finne alternativer til rødt kjøtt. Et
alternativ til kylling kan være høne. Før spiste vi mye hønsekjøtt før kyllingen
tok helt over. Høns smaker godt, og kan være ganske billig. Det går også an å
ha en kjøttfri dag i uken. Det finnes mange gode vegetaroppskrifter på nett, for
eksempel på vegetarbloggen.no og veg-veg.no. Om alle nordmenn kuttet kjøtt en
gang i uken, ville dette tilsvart å fjerne 200.000 biler fra veiene. Tenk det!
6. Bytt i stedet for å kjøpe nytt.
Vi kjøper som regel mer enn vi egentlig trenger. Når det kommer til klær, blir
mye av det ofte liggende igjen innerst i klesskapet og er mer til bry enn til nytte.
Sannsynligvis har du noen klær du ønsker å bli kvitt, som noen andre kan ha
stor glede av. Sjekk ut finn.no – der er det tydelig at mange har mye de ønsker
å kvitte seg med. Sjekk ut «gis bort»-seksjonen før du går i butikkene. Om du er
heldig finner du det du trenger til en mye billigere penge. Bor du i kollektiv? Hvis
du og de du bor med er villige til å dele på klærne, har dere plutselig dobbelt så
mange klær å velge mellom, og behovet for å kjøpe seg nye klær blir plutselig
mindre. Kanskje ei venninne har en kjole du kan låne til neste fest?
7. Pant og resirkuler alt du kan.
Det å pante flasker er noe de fleste er kjent med. Ikke bare får du igjen penger
for det, men miljøet får også mye igjen for det. Kristiansand kommune legger
godt til rette for at man kan kildesortere alt avfall. Husk å del søppelet ditt inn
i bioavfall (mat- og hageavfall), glass- og metallemballasje, papir, papp, kartong
og drikkekartong, plastemballasje og restavfall. Når det kommer til tekstiler og
sko kan dette gis til for eksempel Fretex. Kildesortering er ikke så vanskelig som
folk gjerne tror!
8. Unngå plastposer.
Ifølge Klima- og forurensingsdirektoratet, bruker nordmenn én milliard
plastposer hvert år. Det vil si rundt 200 poser på hver av oss. Plastposer kan
være en stor belastning for miljøet, spesielt siden det kan ta opp til 100 år å
bryte ned én enkelt plastpose. Det er noen enkle grep vi kan ta for å redusere
plastpose-bruken. Si nei til poser du ikke trenger. Ha alltid med ryggsekk,
handlenett eller gamle plastposer når du skal handle.
9. Ha en mer miljøvennlig datahverdag.
Som student bruker man mye tid på teknologi i forbindelse med både skolearbeid
og fritid. I din datahverdag er det flere små ting du kan gjøre som i det store
bildet kan gjøre en stor forskjell. Bruk hvilemodus på datamaskinen din, og slå
den av når du er ferdig. Tenk deg om før du skriver ut et dokument. Spør deg
selv om det virkelig er nødvendig å skrive ut notatene fra forelesningen, eller
om det holder å lagre informasjonen på dataen.
10. Engasjer deg!
Det finnes en rekke organisasjoner du kan støtte eller bli aktivt medlem i: Natur
og Ungdom, Norges Naturvernforbund, Miljøstiftelsen Bellona, Fremtiden i våre
hender, Regnskogforbundet og Greenpeace. Spre ordet om hvordan man kan
leve mest mulig miljøvennlig. Husk at én kan ikke gjøre alt, men at alle kan
gjøre noe!
8 Miljøtips

Økologisk ansvarsfraskrivelse
- nå uten palmeolje!
Tekst: Franz rose BENGTSON | foto: privat
Palmeolje. Plastikkposer. Papirpost. Kufis. Flytur. Restavfall. I våre dager er
det mange måter å tjene ondskapen på. Betingelsene for å stille som et etisk
menneske vokser i omfang. Hvis du ikke tar innover deg hvilket kolossalt
problem vi står overfor, er du enten egoistisk, uvitende eller gjennomført ond.
Hvis du leser dette er du mest sannsynlig et menneske, og du er en direkte
trussel for jordens økosystemer og naturlige balanse. Med mindre du gjør alt
som står i din makt for å redde miljøet og motarbeide klimaødeleggelsene. Da
kan du, hvis du er heldig, fremtre som et klimanøytralt element på Tellus.
Du tror kanskje du yter din del i kampen mot global oppvarming og total
utryddelse av regnskogen i Amazonas. Du gjør ikke nok, tro meg. Ingen gjør
nok. Sykler du til jobb? Uten å ha satt deg inn i ulike varianter av sykkelolje? De
fleste sykkeloljer inneholder teflon, hvilket er en kjemikalie som er overmåte
skadelig for naturen. Fysj, hvor egoistisk du er. Hvordan får du sove om natta,
med tusenvis av visne grøfteblomster på samvittigheten? Kildesorterer du søpla
di i tro om at det vil nøytralisere det klimagassutslippet som du støtter hver
eneste gang du kjøper en bukse på H&M? Æsj, hvor du er dobbeltmoralsk. Om
du ikke er en aktiv forkjemper av bærekraftige prinsipper, men snarere lever
et liv fritt for klimatisk angst, så hører du følgelig til den egoistiske, uvitende
og onde massen som går under samlebetegnelsen «miljøsvin». Du gir faen.
Men deg skal jeg ikke kjeppjage i dag. Jeg har flere høner å plukke med en mer
frittgående gjeng.
Det er moderne å være miljøbevisst. Spise økologisk. Kjøre EL-bil. Det er moderne
å rynke på nesa av palmeolje. Det er strengt tatt ikke noe negativt med at det er
trendy å styre holdningene sine i en mer bærekraftig retning. Problemet er at
vi likevel er moderne mennesker. Moderne mennesker. Sammen utgjør vi roten
av hele problemet. Vår livstil, uansett for miljøvennlige vi er, vil føre til defekte
økosystemer. Det er naivt å tro at vi kan stoppe det. Vi lever i en verden som i
dette øyeblikk er offer for en økologisk voldtekt, der det moderne mennesket
alene står ansvarlig som overgriper. Likevel er det noen som nekter straffskyld.
De skriver fra seg ansvaret og rettferdiggjør dette med å påstå at de er såpass
miljøbevisste og klimavennlige at de ikke er ansvarlige for belastningen som
menneskeheten påfører kloden.
Miljøaktivister, oljeboringsdemostranter, hobbydebattanter og andre bærere
av miljøvennlige prinsipper. Alle dere som rakker ned på folk med lavere
jordisk boevne enn dere selv. Dere er ikke gode nok. Innsatsen deres er for
laber. Forskjellen dere gjør er for liten. Dere skulle ha blitt tvangsmedisinert
med deres eget serum. For det er garantert noen feil og mangler hos dere som
hos alle andre. Enten dere går med industriproduserte klær, spiser mat som
er fraktet med motordrevne lasteskip, eller betaler skattepenger som går til
urban utbygging. Dere bruker smarttelefonen deres til å like facebooksiden
til Greenpeace. Digitale hippier! Det er hardt å svelge, men dere er en del av
et moderne samfunn. Og dere kan bare spise så mye avocado dere orker, det
balanserer ikke den fotosyntetiske apokalysen som forfedrene deres satte i
gang med den industrielle revolusjon. Verst av alt, dere er ikke engang gode
eksempler på hvordan mennesker bør leve. Dere tilhører et industriland, dere
er industrimennesker! Hvis alle var som dere, så hadde menneskeheten krevd
mer naturresurser enn den allerede gjør. For da skulle alle mennesker hatt en
datamaskin, en smarttelefon, kanskje en bil og en leilighet med strøm og innlagt
vann. Det hadde ikke vært plass, vi er for mange. Så med mindre du er innfødt
i et stammesamfunn i Ny-Guinea, så er du ikke i balanse med økosystemet
på jorden. Dere kan redusere CO2-utslipp, bruke bærenett, stanse oljeboring
og spise vegetarisk. Det eneste dere oppnår er å legge vår døende planet på
lindrende avdeling. Dere vil drøye tiden og moder jord vil pines lenger.
«Vi gjør det vi kan» kan jeg høre dere svare. Nei. Dere gjør det dere vil. Dere
gjør akkurat så mye som er komfortabelt for dere. Og det gjør vi alle. Det gjør
syklisten med teflonbasert sykkelolje. Det gjør bestemor som er livredd for å
jukse med kildesorteringen, men likevel spiser kjøtt til vært eneste måltid. Vi
gjør det vi vil. Noe annet ville vært umenneskelig. For skulle vi virkelig gått
inn for å redde skrotten til kloden vår, så måtte vi ha fjernet menneskene. Og
da hadde det ikke holdt med suicidale bragder av individuell art. Vi kunne
ikke spart noen, vi kunne ikke prøvd å starte på nytt. Dette viser Bibelen med
presisjon. Noahs etterkommere var sikkert greie folk, men hva har de blitt
til? De er oss, og nå er det vi som lager flod og dommedag. Det holder ikke å
boikotte Ballerinakjeks med palmeolje. For at planeten vår skal få leve så må
menneskene bort. Den eneste løsningen på alle verdens problemer er ytterst
misantropisk. Virkeligheten er dyster.
Når dette er sagt, og vi sammen kan slå fast at dette ender i ruiner – bør vi da
satse på fossilt brennstoff og aktiv dødshjelp til Moder Jord? Neida, vi er jo bare
mennesker. Vi gjør det vi kan for å passe inn. Og jeg må si jeg er stolt av min
generasjon. Jeg er stolt av at det finnes en kultur blant moderne mennesker
som du ikke passer inn i dersom du kaster søppel ut av bilvinduet. Jeg er stolt
av at i min omgangskrets er det moralsk suspekt å ha pelskrage på jakka. Jeg
er stolt av å kunne gå med 70-talls Levis-jakke fra bruktbutikk uten å avvike
fra den gjennomsnittlige student. Jeg er stolt av lokalsamfunnet mitt når de
demonstrerer mot veiutbygging i skogen jeg er vokst opp i. Jeg blir glad av å
høre folks negative assosiasjoner til McDonalds-mat. Jeg digger veggismaten
i kantina på universitet. Jeg nyter kristiansanderes meninger om hvorfor vi
ikke trenger et nytt parkeringshus i sentrum, men snarere bedre sykkelveier.
Jeg elsker å sykle, ikke fordi det er så fordømt umoralsk å kjøre bil, men fordi
jeg synes sykling viser til en mer harmonisk livstil. Vi får kanskje ikke stoppet
naturødeleggelsene, men la oss vise litt respekt til det vi fortsatt har. La oss stå
opp for å bevare skogene våre og de vakre fjordene våre, som ennå ikke er tuklet
med. La oss stå sammen for dyrevelferd og oppmuntre til gjenbruk av klær og
kortreist mat. La oss gjøre det vi vil. La oss være generasjonen som våknet opp.
Oktober 2016 unikum nr 8 9

Ser frem mot en bærekraftig
fremtid
Tekst: Henrietta Hawkins | Foto: Torstein Øen
Selv i en verden med økende befolkning og hvor allerede 800 millioner ikke
har mulighet til å legge seg mette, ser disse forskerne lyst på klodens fremtid.
I en verden hvor 323 millioner mennesker er i fare for livstruende sykdommer
på grunn av forurensing i elver og innsjøer, hvor 8 millioner tonn plastavfall
havner i sjøen hvert år, hvor 795 millioner mennesker ikke får nok mat til
et aktivt og sunt liv, hvor mer enn 80% av befolkningen i urbane områder er
utsatt for et luftforurensingsnivå som overgår WHOs grense, og hvor tallet på
rapporterte værrelaterte naturkatastrofer er tredoblet siden 1960-tallet, kan det
være vanskelig å forestille seg hvordan miljøforskere kan være optimistiske på
fremtiden. Men for tre forskere på UiA, er mulighetene til å forbedre fremtiden
store, spennende og fylt med håp.
Christian Webersik, associate professor ved Institutt for global utvikling
og samfundsplanlegging
Webersik arbeider med CIEM (UiAs Center for Integrated Emergency
Management). Hans forskningen kobler klimaforandringer med migrasjon
under begrepet ”environmental security”.
– Vi kommer sannsynligvis til å overgå togradersmålet. Problemet er at selv om
vi klarer å stabilisere CO2-utslippene, fortsetter vi å tilføre CO2 til atmosfæren.
Likevel er den grensen veldig lur å ha. Den tvinger oss til å redusere utslipp og
etterpå holde de på et nivå som ikke stiger for mye. I tillegg er temperaturer
synlige og lette å forstå, forklarer Webersik.
Når deg gjelder verdenssamfunnets evner til å takle klimaproblemene, har han
tro på menneskers oppfinnsomhet.
¬– Hvis vi er konfrontert med et virkelig problem, tror jeg mennesker er veldig
gode til å finne løsninger. Imidlertid er dette et globalt problem, som har
virkning over hele verden og som er produsert på den globale skala. Derfor
trenger vi en global kontrakt, og det er en utfordring. I tillegg spiller tidsperspektivet
en viktig rolle. Ofte når vi snakker om klimaforandringer har vi et
langsiktig perspektiv, og vi snakker om konsekvenser som kan skje 50 eller 100
år fram i tid. Enkelte menneskers oppfatning av global oppvarming kan derfor
være avhengig av alder og livssyn.
For Webersik, er Norges rolle i å redusere klimagassutslipp av spesiell interesse.
Han mener Norge har et enormt potensial i å utvide sin kapasitet til å produsere
fornybar energi, og det vil ikke bare si vannkraft, men også vindkraft.
– Nordmenn burde også innse at det er mye potensial for dem i å utvikle
teknologi og løsninger, og skape et marked for å selge innovasjoner, produkter
og tjenester. Økonomiske vansker i oljesektoren skaper nye muligheter. På
grunn av den lave oljeprisen, er det mindre lønnsomt å utnytte olje. Derimot,
kan vi bruke lignede teknologi til å utvide produksjonen av fornybar energi. I
Tyskland produserer huseiere så store mengder solenergi at de er i ferd med
å utfordre kraftselskaper. Dette er stort! Mange individer kan virkelig skape
endring, sier den tyske forskeren.
Kjell Havnevik, professor og foreleser i utviklingsstudier
Kjell Havnevik har lang erfaring innenfor endringer i landbruk (særlig i Afrika),
naturressursstyrking, og matsikkerhet.
I dag er vi 7,5 milliarder mennesker på jorda, og det forventes at vi skal
være 9,5 milliarder i 2050. Denne økningen kommer nesten utelukkende fra
Afrika og Asia. Afrika kommer til å fordobles i befolkning, og Asia kommer
til å øke med en milliard mennesker. Siden problemet med tilgang til mat
og fattigdom er mest konsentrert i Afrika og Asia, stiller mange spørsmål
om hvordan vi skal klare å mate ytterligere 2 milliarder mennesker i disse
regionene. Det som kanskje ikke nevnes så ofte er at vi har nok mat til alle,
men de fattigste mangler tilgang og midler til godene.
– Problemet i dag er ikke matproduksjon, men fordeling. Det handler om
maktforhold, om fattigdom, rikdom og ulikhet. Vårt fokus er veldig ofte
på hvordan vi skal fø alle i 2050, men min tanke er heller hvordan vi først
skal fø de 900 millionene som ikke har mat i dag. Vi har behov for å forstå
dagens situasjon først og vårt ansvar i den, mer enn at vi fokuserer for mye
på fremtiden, sier Havnevik.
Ifølge Havnevik er jordbruk i stor skala som tar lite hensyn til miljø en viktig
faktor i problemet.
– Storskala-produksjon er dårlig både miljømessig og sysselmessig. Det
kan produsere veldig mye mat på kort tid, men det er et spørsmål om
bærekraftighet. Mitt argument er at man skal satse på småbønder og legger
forutsetningene til rette for dem. Småbønder har et enormt potensial i for
eksempel Afrika. Om de fikk bedre vilkår, bedre tilgang til markedet, kredit
og innsatsvarer så kunne de produsere så veldig mye mer, på en miljøvennlig
måte, og også skape mer sysselsetting.
Videre forteller Havnevik at dette kommer til å bli aktuelt også for rike land.
Tallet på arbeidsløse stiger i Europa, og det er veldig mye arbeidsløshet
blant ungdom blant annet Sverige, hvor Havnevik er bosatt. Sverige har
mye storskala jordbruk, og det er derfor behov for mer miljøkunnskap.
Forurensing i Østersjøen er et godt eksempel på dette. I dag er Østersjøen
verdens sykeste havområde. En fjerdedel av dette havområdet karakteriseres
som dødt, og forurensing med fosfor og nitrogen fra landbruk er det største
problemet ifølge Norsk Institutt for Bioøkonomi.
Økologisk landbruk kan være en viktig bidragsyter mot denne utviklingen.
Økologisk jordbruk innebærer mindre innsatsfaktorer som kunstgjødsel og
sprøytemidler, produkter som i seg selv krever veldig mye energi for å kunne
produseres. Havnevik mener derfor at det er mer fornuftig å kombinere
dyrehold og jordbruk for å kunne bruke naturlig gjødsel.
– Økologisk jordbruk trenger mer observasjon og arbeidskraft, og I tillegg
tror jeg at det har en positiv helsevirkning og mindre negative miljøvirkninger.
Konvensjonelt jordbruk baseres i stor grad på innsatsmidler.
Siden dette gjør jordbruket så effektivt fører det til overproduksjon, og
vi får store arealer i Europa og Sverige hvor vi betaler bønder for å ikke
produsere. I Europa beskytter vi vårt jordbruk veldig mye, som fører til at vi
betaler bønder for å få ned produksjonen.
10 Global oppvarming

e
id.
Christian Webersik
Kjell mener at vi som individer har en viktig rolle å spille når det gjelder å støtte
et mer bærekraftig jordbruk og redusere ulikhet.
– Vi kan begynne å tenke på sammenhenger; hvor er maten vår produsert?
Vi kan tenke på å spise det som er produsert nært, for å redusere transport.
Vi kan stille spørsmålet: Er vi interessert i virkeligheten? Det er veldig stort
ulikhet i verden, men for oss er problemene langt borte, så vi sørger for å holde
dem langt borte. Derimot, hvis man bor i et land med stor ulikhet, så er man
konfrontert med ulikheten daglig. Vi er en del av en rik-fattig konfrontasjon,
men vi klarer å holde den daglige konfrontasjonen unna. Vi må være forsiktig
med ikke å isolere oss så mye at vi ikke klarer å relatere til virkeligheten.
– Jeg har troen på det gode i mennesker og at vi har sterke tilpasningsevner. Det
er viktig at vi forstår vår egen rolle, og at vi tar ansvar både for oss selv og for
fremtidige generasjoner. Gjennom økt bevissthet kan vi bli mer løsningsorientert.
Henrik Kofoed Nielsen, professor ved UiAs Institutt for ingeniørvitenskap,
og forskningsgruppeleder i Bioenergi og termisk energi
Kofoed Nielsen jobber med å lage den optimale biomasse.
Han forklarer at biomasse betegner alt som starter med fotosyntesen; for
eksempel trær, planter, gjødsel, og til og med avfall fra fiskeoppdrettsanlegg og
slakterier. I tillegg sier han at det er best å bruke planter med høyt vanninnhold
til biogass, mens resten kan brennes. Biomasse er en fornybar ressurs dersom vi
kun utnytter den årlige tilveksten. I dag produseres cirka 15 prosent av verdens
totale energiforbruk av biomasse, ifølge NTNU.
– Det er den helt dominerende fornybare energien, sier Kofoed Nielsen.
Han mener at vi burde bruke biomasse der vi ikke kan erstatte det med andre
energikilder. Vi trenger for eksempel biodrivstoff til flyvning fordi andre
energikilder ennå ikke gir nok energi i forhold til vekt. Et annet eksempel er UiA
i Grimstad sitt fjernvarmesystem, som drives av sagmugg fra lokale sagbruk.
Kofoed Nielsen forklarer at dette er en mye mer fleksibel energikilde, fordi man
kan velge når varmen skal produseres. Slik er det ikke med strøm. Gjennom
bruk av bioenergi kan vi spare strøm til andre ting som for eksempel elbiler.
Han poengterer at når vi sparer energi her i Norge, kan vår fornybare strøm bli
brukt andre steder, i stedet for energi fra kullkraftverk.
– Varmebehovet til nye hus i Norge er veldig lite. Det kommer an på hvordan
regjeringen skal lage reglene over de neste fem årene, men vi skal sannsynligvis
få nullenergi-bygninger. Jeg tror husene i 2020 kan produsere mer energi enn
de bruker. Problemet er hvordan man skal lagre denne energien. Vi behøver et
system som er fleksibelt, som kan lagre energi når det er overskudd, og levere
det når det trenges. Det er veldig krevende å utvikle den slags teknologi, men det
kommer, jeg er helt sikker.
oktober 2016 unikum nr 8 11

Tekst: Matias Smørvik og Emilie Rætta
Studentnytt
Ber folk passe på sakene
Universitetet skriver på sine hjemmesider at hele 20 studenter og
ansatte opplevde å komme tilbake til en lesesalsplass eller et kontor
tømt for mac/pc, lommebok, telefon, nettbrett og andre ting. Hittil i år
har minst ti opplevd det samme.
- Det er så mange som vi vet om, fordi de har kontaktet oss og fortalt om
tyveriet. Men vi tror at mørketallene er store, sier Jan Egil Heinecke,
sikkerhetssjef ved UiA.
Så det smarte er å ta med seg verdisakene om du forlater plassen.
Eller be den som sitter ved siden av om å følge med om du bare skal
av gårde et øyeblikk.
Ansatte anbefales å låse kontoret når de går ut av døren.
Ble årets studentgruppe
Pris for årets studentgruppe ble utdelt under Econa-konferansen i Oslo,
23.september. Sondre Ovnerud, leder i Econas studentavdeling ved UiA, synes det
har vært givende å vinne prisen siden det er et høyt nivå på Econas studentgrupper
andre steder i landet.
Hva betyr det for dere å vinne pris for årets studentgruppe?
– For oss på UiA så betyr det at vi har gjort noe riktig. Vi har blitt lagt merke til,
og det har vært en bra oppslutning på arrangementene vi har holdt, sier Sondre
Ovnerud.
Econa er en faglig interesseorganisasjon for de som studerer økonomi eller
som har en master innenfor økonomisk-administrative fag. Det er en voksende
organisasjon hvor de har i underkant av 200 medlemmer ved UiA og 21 000
medlemmer nasjonalt. Etter at det nye kullet kom, har antallet medlemmer blitt
høyere.
Ovnerud synes det er vanskelig å peke på en spesifikk ting som kan ha bidratt til
seieren.
– Vi har vært flinke til å tenke utenfor boksen. Vi har vært kreative med
arrangementene vi har holdt, og passet på å gjøre oss synlig for studentene på
skolen. Når et nytt skoleår begynner og fadderuken har roet seg litt ned, så har
vi en vervelunsj for førsteklassinger hvor vi presenterer oss selv og hva vi gjør.
I tillegg til dette inviterer vi de med på seiltur i skjærgården av Kristiansand og
avslutter dagen med en bedre middag på en av byens restaurante, forteller han.
Videre kommer de til å fokusere på å få flere medlemmer og i møtekomme
deres ønsker. Econa har NM i økonomi våren 2017. Det er et stort og nasjonalt
arrangement, og hovedmålet til avdelingen ved UiA er å ha 50 lag klar til dette
arrangementet.
Ovnerud har selv vært medlem av Econa i en god stund og synes engasjementet
blant de frivillige er utrolig bra.
– Vi er representert på alle studietrinn, noe som er helt optimalt. Flere av oss har
vært med i flere år, og jeg føler at engasjementet er like stort blant de som har
vært med en stund som de nye. Gjennom arrangementene våre prøver vi å knytte
oss opp mot næringslivet slik at studentene kan danne nettverk. Folk har lyst til å
gjøre det bra og motiveres av gode resultater. Prisen vi vant var en god motivasjonsboost,
sier han.
Vil innføre parkeringsavgift
Studentparlamentet mener det skal være like dyrt å parkere ved
campus i Kristiansand, som det er i Grimstad. Derfor går studentenes
folkevalgte inn for at det innføres parkeringsavgift også i Kristiansand,
hvor det frem til nå har vært kostnadsfritt å ta bilen til campus så
lenge det er plass å oppdrive. Uttalelsen ble avgjort under forrige
parlamentsmøte onsdag 21. september.
I forslaget som var utarbeidet av STA-styret, er det lagt sterk vekt
likhetsprinsippet. Det er ønsket at pengene som tas inn i parkeringsavgift
skal settes av på et eget fond som skal brukes på forbedring
av annen infrastruktur for andre fremkomstmidler. Videre står det i
studentparlamentet uttalelse at det tydelig skal synliggjøres hvordan
pengene brukes, og at inntektene skal gå tilbake til studentene.
Under parlamentsmøte stemte fire medlemmer mot forslaget, mens
én var avholdende. Blant de som stemte mot var Grimstad-student
Anders Refsdal Olsen, han beskriver debatten som tidvis
– Jeg mener det er feil å ta seg betalt bare for å ta seg betalt. For meg
virket det hele som en feilslått Robin Hood-tankegang, hvor man
skulle ta penger fra en gruppe som kjører bil, slik at andre studenter
kan kjøre buss billigere. Jeg har vanskelig for å se rettferdigheten i
det, sier Refsdal Olsen.
Bakgrunn for at man i dag har en noe skjev parkeringspolitikk på de to
campusene, er at campus Grimstad er privateid av selskapet Ugland.
UiA må dermed betale leie, noe som delvis finansieres gjennom
parkeringsavgifter.
12 Studentnytt

– Ikke et budjsett for studentene Disse stiller til valg
Flere har rukket å utropt studentene som en
av taperne etter fremleggingen av revidert
statsbudsjett. STA er av samme omfatning, og
reagerer spesielt på at avgiftene til studielån
økes.
Frem til 28. oktober kan du være med å bestemme hvem som
skal representere deg i året som kommer. Det gjennomføres valg
for både fakultetstyrene og for studentparlamentet. Merk at
noen studenter kun stiller til et av organene. Alle UiA-studenter
har stemmerett. Les mer om valgene på side 28.
Opptrapping til 11 måneders studiestøtte fikk som
ventet plass i regjeringens forslag til budsjett.
For hvert år frem til år 2020 vil studentene få økt
studiestøtte for juni måned. Til sommeren kan
studenter med studielån altså forvente seg 2.600
kroner tikkende inn på konto.
Likevel opprører det Studentorganisasjonen at
pengene ikke tas fra skatteinntekter, men fra
studentene selv.
Ingvild Sommerfelt
Henriette Hovland
Sondre Olsen
Gro Helland
Mats Cromann
Ingeborg K. Hjort
Hanna S. Nygaard
Per Thomas Byrkjedal
Sunniva Lundhaug Andresen
Helse og idrett
– Må tørre å utdanne
– Problemet er at de ikke forteller om baksiden når de fremlegger budsjettet. Hvem som skal
finansiere 11 måneders studiestøtte har de vært stille om. Nå har de økt avgiften til studielånet,
og rentesatsene økes med 0,35 prosentpoeng. I tillegg kuttes det i reisestipend, sier STA-leder Kai
Steffen Østensen til Unikum.
Han sitter også på nominasjonslisten til Vest-Agder Arbeiderpartiet, men uttaler seg i kraft av sitt
verv i studentorganisasjonen. Regjeringen foreslår å avvikle reisestipend for studenter i Norge.
For studenter i utlandet vil de redusere stipendandelen fra 70 til 35 prosent.
– Denne regjeringen gir skattelette til de som har mest, mens de som har minst, slik som oss
studenter som tjener under minstepensjon – vi må betale enda mer når vi kommer ut i jobb. Når
renteøkning på studielån legges på toppen av at arbeidsmarkedet er tøffere, at det åpnes for mer
midlertidig ansettelse og at det blir vanskelig å få huslån, er det et sterkt signal til de som ønsker
å ta utdanning, sier Østensen og legger til:
– Dette er ikke et budsjett for studentene. Det er et budsjett for næringslivet. Det er positivt det, for
all del. Men man må også tørre å utdanne folk til nettopp næringslivet, sier Østensen.
– Kvaliteten svekkes
Utover studiestøtten, var det flere poster som kommer til å forandre UiA-studenters hverdag. En
omlegging av finansieringsmodellen gjør at UiA sannsynligvis mister 20 millioner kroner til neste
budsjett. Regjeringen ønsker i større grad å gi støtte til fullført bachelor- og mastergrader, noe som
krymper støtten til UiA, hvor mange studenter tar enkeltemner og årsstudium.
– Vi er ikke ferdig med å gå helt i detalj på hvor tøft den omleggingen vil ramme oss. I
utgangspunktet betyr omleggingen at vi, i likhet med de yngste universitetene i Norge, får en langt
lavere finansiering, sier studiedirektør Seunn Smith-Tønnesen ved UiA.
– Vil det være aktuelt å kutte enkeltemner og årsstudium, for å prioritere studium som ender med
en grad?
– Det viktigste er at de studentene vi tar inn, fullfører sitt studium på normert tid. Dette er det
området vi først og fremst må se på. De strategiske konsekvensene av denne omlegging er også
noe vi vil diskutere, altså om vi kan fortsette med enkeltemner og årsstudium. Men som nevnt er
det altfor tidlig å konkludere her, sier studiedirektøren.
De nevnte kuttene, kommer på toppen av at universitetet allerede er påtvunget effektiviseringskutt.
Smith-Tønnesen sier at det er vanskelig å si hvor kuttene må tas de neste årene.
Heller ikke STA er fornøyd med hvordan regjeringens nye finansieringsmodell har slått ut:
– Handlingsrommet til foreleserne blir kuttet dramatisk. Det handlingsrommet som tidligere
skaffet kreativitet har regjeringen snudd opp ned på. Nå handler det kun om å skape kandidater.
Man går fra å ha en nordisk tankegang, til å ha en engelsk modell hvor man pumper studentene
gjennom systemet uten å tenke på hvordan å utvikle mennesket som skal ut i arbeidslivet, sier
Østensen.
Han tror at ingen studenter vil skånes for et slikt kutt.
– Alle studentene vil oppleve dette. Kanskje man ikke vil merke det til neste år, men over tid vil
kvaliteten svekkes. Det vil slite på veggene. Når en vegg blir sliten nok, så faller den, sier Østensen.
Vil kjempe for studentene og UiA
I tillegg ligger det ikke noen midler til det prestisjefylte Mechatronics Innovation Lab i Grimstad i
budsjettet. Dette var bevilgninger som universitetet tidligere har blitt lovet fra regjeringshold. Av
gledelige nyheter har UiA blitt tildelt fem stipendiatstillinger.
Rikke Flermoen
Arne Borgersen
Silje W. Hammerstad
Jonas Strisland
Amir Arefjell Hayek
Anne Jasmine H. Deliler
Maria Elise Thorkildsen
Renate Thauland
Ingrid W. Eskeland
Philip van Eck
Kim Richard H. Klem
Ida- Marie Solli
Rebakka Ødegaard Blom
Joachim Rødland
Henrik Bowitz
Even Gjelsås
Ahmed Abusharekh
Julie Eide
Daniel Møller-Stray
Andreas Gjertsen
Raja Baider Bakhat
Vinuja Premkumar
Kai Steffen Østensen
Rolf Bjarne Larsen
Andreas Gravdahl
Jacob H.Handegard
Anne Elisabeth Hvaleby
Aina Aarsheim
Victor Andrè Larsson
Adrian Paulsen
Katarina L. Solvang
Torstein Hedvald
Tererai Obey Sithole
Ida G. Andersen
Eirik F. Statland
Jon Stener Wold
Pernille K. Rist-Christensen
Egil Tveit
Ane Margrethe R.Eliassen
Martin Steinsland
Thorstein Johannessen
Christian Nicolai Bruun
Maiken Græsli
Salman Oahed
Håvard Aanesland
Clare Hildebrandt
Stina Hodnefjell
Vetle Iversen
Malin Helle Espeland
Humaniora og pedagogikk
Kunstfag
Teknologi og realfag
Samfunnsvitenskap
Avdeling for lærerutdanning
Handelshøyskolen
Oktober 2016 unikum nr 8 13

14 KULTURKALENDER

Tekst: Hans Martin Skovly
Koordinator for forebyggende tjeneste i Agder politidistrikt
Vær en kjernekar!
Visste du at i 2015 var 39 prosent av alle anmeldte voldtekter begått i
forbindelse med fest. Kripos opplyser at fest-relaterte voldtekter er et betydelig
samfunnsproblem og har de siste fem årene utgjort den største kategorien
voldtekter i Norge. Grensene kan virke uklare, men det er enkelt: Har en av
partene sovnet, er for beruset eller på annen måte ikke kan motsette seg seksuell
omgang, så er det en voldtekt.
Dette er det faktisk en del av oss gutter som ikke er klar over. Jo, man kan erkjenne
at det å ha seksuell omgang med ei jente som var for full til å motsette seg dette,
ikke er helt bra. Man kjenner det litt i magen, at dette ikke helt er akseptabelt.
Man blir jo ikke akkurat svigermors drøm på den måten. Men voldtekt, nei det
trodde en jo ikke at det var.
Så vil kanskje noen av oss gutter si, men jeg trodde jo at hun var med på det
frivillig, hun protesterte jo ikke. Poenget er at akkurat dette argumentet betyr
så lite siden reglene nå er klare. Og konsekvensene dette kan medfører, å bli
dømt for en voldtekt, kan bli temmelig fatale for fremtiden vår og mulighet for
karriere.
–Men kan vi skylde på fylla da tenker noen. At jeg var for berusa selv, at jeg ikke
husker noe av det som skjedde? Kan jeg straffes dersom jeg ikke kan huske at jeg
begikk et overgrep?
Her er svaret JA, du kan straffes. Så lenge din rus var selvforskyldt, så kan du
ikke skylde på fylla.
Kripos oppfordrer alle til å anmelde voldtekt og overgrep, selv om det har gått
noe tid. Vi vet at det nytter, se for eksempel på den mye omtalte Kopseng-saken
hvor mange av ofrene anmeldte forholdet lenge etterpå. Mange av sakene er
uten tekniske bevis, men lik modus i flere av sakene har vært med på å dømme
gjerningsmannen.
En voldtektsanmeldelse vil gjennomgå en nøytral og grundig etterforskning fra
vår side. Politiet må ta hensyn til både offeret og mistenkt gjerningsperson, og
har en plikt til å etterforske både det som taler for og imot om det har skjedde et
overgrep. For at det skal kunne tas ut tiltale mot noen, så må man være overbevist
om at bevisene vil holde til en domfellelse i retten, sier leder av voldtektsseksjonen
ved Kripos.
Kjenner dere til serien «Skam»? Den har bidratt til folkeopplysning på en fin
måte slik at ungdommer selv får kjennskap til hvor grensene går. Det er for
eksempel ulovlig å ta et nakenbilde av ei jente og lagre dette på telefonen uten
at hun samtykker. Noen gutter går i den fella. Man tenker at det er greit med et
«suvenir» å vise frem til kompisene etter å ha hatt seksuell omgang med ei jente
som var for full til å motsette seg dette. Er jenta under 18 år, så blir hun regna
som et barn etter straffeloven, og da er alvorlighetsgraden enda større.
Poenget med å være en Kjernekar er jo ikke at man ikke kan være med på en
fest. Man skal ha det gøy i studietiden. Dette er en spennende tid og mange nye
mennesker, men vi må passe på hverandre. Og her kommer Kjernekar inn.
Kjernekar kampanjen ønsker å fokusere på unge menn, kompisgjengen, for å
få frem at vi alle har et ansvar i forhold til å avverge når vi ser at situasjoner
kommer ut av kontroll. Vi ønsker å gi dere i kompisgjengen kunnskap, slik at
dere er villige til å ta ansvar og til å passe på hverandre. Det er jo ingen som vil
at venner skal bli utsatt for vold eller overgrep. Unngå at vennene dine gjør eller
blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med.
Med Kjernekar mener vi han som følger med litt ekstra, som tar ansvar og som
tør å si fra.
Vi i politiet var oppe på UiA da dere hadde fadderuka ved skolestart. Der traff vi
veldig mange hyggelige studenter, og alle vi snakka med mente at Kjernekar….,
det var en bra ting.
Men vi lanserte også et nytt slagord sammen med helse på SiA. Dette slagordet
er:
Kjernekar + Lykkepromille = Sant
Hva mener vi med det da? Jo, lykkepromillen ligger for de fleste mellom 0,5 og
1 i promille. Derfra går det stort sett nedover. Det er nemlig slik at det relativt
unike med alkohol som rusmiddel, er at alkoholen både stimulerer lystsentrene
i hjernen, og bedøver den på samme tid. Lykkepromillen refererer til den
innledende rusen der stimuleringen av lystsentrene overskygger den sløvende
effekten.
Da vi var på UiA i forbindelse med fadderuka, hadde helse på SiA fått laget
illustrative visittkort, som viser akkurat dette, hvordan finner du lykkepromillen?
Dette varierer selvfølgelig mellom personer. For jenter kan man generelt si at
man finner Lykkepromillen etter 2 – 3 glass vin eller små øl. For gutter kan man
generelt si at man finner Lykkepromillen etter 3 – 4 glass vin eller små øl. Så vil
selvfølgelig tiden man drikker dette over, ha mye å si.
Hva har dette med Kjernekar å gjøre? Jo, akkurat dette poenget med at dersom
du drikker utover Lykkepromillen, avtar din evne til å være en Kjernekar på
denne festen. Du klare ikke å passe på kompisene dine på samme måte. Du har
kanskje mer enn nok med å passe på deg selv. Ikke la en hendelse ødelegge for
resten av livet ditt.
Vær en kjernekar du også.
Oktober 2016 unikum nr 8 15

Show me the
sense in this course
AND I will be a good student
TEXT AND PHOTO: QUYNH LE NGUYEN
A critique on the most boring course at University of Agder.
Course’s name: Visual Culture
Included in study: Arts and Crafts, Bachelor’s Program
Faculty:
faculty of Fine Arts
Code:
KH-131-1
Credits: 15
Monday, nine o’clock, room GK 001, basement of the G-building. The small
windows hardly let any light inside the room. The feeling of cold spreads
out. Ten students are sitting close together, staring at sterile walls, or at their
cellphones. Someone is speaking, it must be the teacher. A hand is moving
slowly to take some notes, another person starts to yawn. Time for Facebook.
The assignment for today: Go around the campus with a picture of an animal
and ask people to describe what they see. Short stop here for some important
information, if you aren’t aware of it yet: I am talking about a COURSE at the
UNIVERSITY. Sorry in advance, if some of you might get irritated and think this
article is about a kindergarten project.
But let’s go on with this incredible story: The ten students walked around the
campus with an insect, bird, dog or cat and let people say what they see: an
insect, bird, dog or cat. An annoyance to all participants in this task. A feeling
of embarrassment on the part of the art students. Where is the sense in this
assignment?
The course «Visual Culture» is about contemporary visual phenomena that
occupy today’s children, adolescents and adults. How people decode images
depends on their personality, knowledge and background (surprise, surprise).
The result of the assignment was, that people from the arts department could
talk more about the image than people from the technology department (No
kidding!). Doing an assignment, where you know the result from the beginning
– time could not be better spent.
But what makes third year´s Bachelor Arts and Crafts students even happier
is not only being taught things teenagers already know, but also being taught
new things without the teacher revealing much about it. Like in the next
assignment: making a video about the building «Solbygg» from the architect
Thilo Schoder. The students were divided into three groups and had to catch
different looks of someone living in the building, of the flaneur and of the
architect. The basis for the task: hardly any information about what the
different looks mean, hardly any information about how to do a video (for
students who never worked with this medium before) and an iPad to make
the video. First of all: Many thanks for the iPad, (my laptop does not work for
the moment). Secondly, why do we make a video with an iPad? The university
owns lots of equipment like cameras and tripods, and if it is intended to make
a low-quality video, this should be explained by the teacher.
A feeling of helplessness and confusion spreads among the students. A bad
mood dominates the workgroups. They speak to each other in an irritable
tone while looking into depressed faces. An ideal working environment. That’s
what students wish for when they sit four times a week at nine o’clock in the
morning in a room that looks like a prison. And again the question: Where is
the sense in this task? What do I learn? How can I solve a practical assignment
when the theoretical information is superficial and not clear?
That leads me to the question: What does teaching mean in a university?
The teacher plays an enormous role in regard to the learning process of the
students. It’s not only about what to teach, but furthermore how it is taught.
A teacher should share his knowledge in a well-grounded way with examples
to illustrate and to inspire students to see what their practical work could
look like. So, show me an artist, who makes a video only with an iPad and is
successful with that!
Instead, I feel like a marionette who listens to and does what the teacher says.
You would think art students would be creative. It’s frustrating, when you learn
more by doing your own laundry your first time in a student accommodation
than sitting in the class. It’s even more frustrating when you remember that
university should prepare you for your later work life.
16 most boring course

Before my current teacher took the course, we had another
one. She involved the students more by letting us prepare texts,
presentations and having detailed discussions. Students could
speak, they could make use of their brain and analyze. On the
contrary, something that confused me was the two-week topic:
Sports in art. None of us students, not even the teacher, are
interested in sports. So why do we have to deal with this theme?
If it is to test ourselves at fields that art students are not used to,
the teacher should say so, as well as what is interesting about it
and the sense in dealing with such a topic. There might be artists
who occupy themselves with sports, in which case it would be
nice to let us students know about them and their work.
The evaluation for this course was very clear. From my
understand the three German and seven Norwegian students
agreed: This is the most boring course they ever had.
My suggestion: Dealing in more detail with the themes in the
course by explaining more. Let us students be more involved
and play a more active part. Let us discuss, let us be critical, let
us be creative, let us burn with passion. More theory and less
practical tasks, but having fun and learn in a good quality. Show
me the sense in this course and I will be a good student.
WHICH PROMISES MAKES THE DESCRIPTIOM OF THE
COURSE...?
LEARNING OUTCOMES
Upon completion of the course, students will:
• Be able to explain terms connected to the theory of visual culture (Briefly, let’s
say one minute!).
• Be able to analyze, discuss and debate issues connected to visual culture and see
this in a didactical perspective (I would love to analyze, discuss and debate!)
• Be able to produce their own expressions or projects based on an investigative
approach to relevant contemporary themes (You mean «teacher’s», not «own»
expression?)
• Be able to assess various objects or projects in the light of aesthetic and
communicative aspects including formal, material and content elements, and
be able to reflect upon the use of such tools in their own creative work (Creative
work?! Which course are you talking about?)
• Have attained knowledge and skills in selected forms of production in visual
culture (Knowledge? -No. Skills? -No. Production? -Yes, somehow!)
Read UIA’s version
Next page
• Have competence in working theoretically, practically and investigatively with
visual culture from various angles. (Define «various angles»!)
MY PERSONAL OPINION*
oktober 2016 unikum nr 8 17

Note on the student’s comment
on the course Visual Culture
TEXT: PROFESSOR Helene Illeris
Department of Visual and Dramatic Arts at UiA
As one of the teachers in the course – and maybe the person of the faculty
who has been more eager to introduce this course in the bachelor programme
of arts and craft - I am happy to respond to Le’s critique (a critique which
I believe was also discussed during evaluations in the classroom although
in these occasions the harsh irony of the written comment was completely
absent and I rather experienced a collaborative atmosphere in discussing
strengths and weaknesses of the course).
Visual culture is one of the most interesting and prevailing currents in
contemporary art theory comprising hundreds of academic publications.
As emphasized both in the literature and during the lessons of the course,
an important area of study concerns the fact that visuality (how we see) is
socially and culturally constructed. Therefore the study of how we learn and
unlearn practices of looking in relation to social conventions and relations
of power are central to the course. If taken seriously, this area of study is not
banal but highly sophiticated exactly because it challenges the ‘easiness’ of
looking - for example at the image of an animal. Like many other scientific
areas, visual culture invites us to reflect deeper on ‘taken for granted’ issues
like the relationship between seeing and knowing.
In relation to art education, which one of the main focuses of the BA
programme, visual culture is about learning how to teach about visuality
in relation to the visual preferences of the pupils. As discussed during the
lessons, studying the visual imagery of sports is an example of a theme that
is at the center of many children and young people’s daily lives and passions.
For example the fan-culture of football comprises not only the game, but
shirts, toys and souvenirs. I am aware that many university art students do
not feel a deep personal passion for the sports, but as becoming teachers I
believe they should be professional enough to look slightly above their own
interest. (Following the example of the teacher ;-) ). And yes, I agree that
more art works thematizing the sports could have been shown, although
visual culture is mainly about popular imagery.
When it comes to the physical space and equipment offered during the
course, the faculty has acknowledged challenges. Basically I agree that iPads
are not good for producing quality film and photo. The idea of visual culture
is to investigate looking through various exercises including photo and film,
not to produce art works, and when it comes to teaching, schools often use
Ipads, but still I think this is a relevant critique.
In conclusion beeing one of the teachers of Visual Culture I acknowledge your
critique, especially when it comes to having failed showing you the sense of the
course. Still I cannot accept the title as nominee for running ‘the most boring
course at UiA’. It really clashes with my passion for the subject. I believe many
of your comments reflect a dis-engagement – and also some misunderstandings
- that I cannot recognize from the time we spent together. During the
lessons we discussed the paradox that the guest students from Germany had
applied for another course, namely film production, and that Visual Culture
is something entirely different from that. Still your contempt and defiance
on behalf of the whole class surprises me and will certainly cause reflections
about if and how we run the course next time. Ironically I still think you were
a very good class to teach – and that it would have been nice to discuss your
frustrations during the lessons instead of using the written form.
18 LACROSSE

Tekst: Emilie Rætta
Den aller første kampen
UiA har to campus, med hvert sitt lacrosselag. Den siste onsdagen i september møttes de til dyst på Gamle Stadion ved Lund.
For mange spillere var det deres første kamp i den noe ukjente, men sterkt voksende idretten.
– Det kom veldig mange på tryouts i år, og det var gøy å se at så mange var interessert i sporten. Vi har fått inn en bra mengde med flinke og nye
spillere, sier KSI-spiller Kristin Dahle Laugerud. Det endte med tap for henne og laget KSI Cherokees. Kristiansand-laget ledet godt ut i andre
omgang, men gjestene fra Grimstad, GSI Grizzlies, viste seg å være sterkest. Det endte 6-11.
– Mange av de nye scoret, noe som var veldig gøy for oss og selvsagt for dem. Det gikk veldig bra en stund, men Grizzlies tok noen grep som vi
ikke klarte å forsvare. De hadde god kontakt med hverandre og god kontroll, men vi håper å ta igjen og prestere enda bedre til neste kamp, sier
Dahle Laugerud.
Foto: Tobias Hole september Aasgarden 2016 unikum nr 7 19

Tekst: Miriam Ormøy Ibsen
Unikum digger
Moddi
Etter å ha mottatt prisdryss og hyllest for unike albumkonsepter, inntar senjaværingen Pål Moddi
Knutsen Østsia med sitt rykende ferske «Unsongs».
Moddi er en kjent artist fra Senja. Han har gitt ut flere album, men det siste er
nok så ferskt, og kom ut i september 2016. Det heter Unsongs. Der tar Moddi for
seg sanger fra 12 forskjellige land. Sanger som ikke er sunget. Det er det mest
inspirerende prosjektet han har gjort til nå. En veldig fin måte å jobbe på, og
man får hjelp av mange spennende mennesker verden rundt. Idéen til Unsongs
fikk Moddi av én sang; Birgitte Grimstad skulle på turné i Israel, og tok med
en sang. 32 år senere ble den tatt opp igjen, og Moddi lurte på hva annet som
fantes.
Moddi er for tiden på verdensturné, og vi er så heldige at 15.oktober kommer
han til Kick Scene i Kristiansand. Når vi snakker sammen, sitter han på et tog i
Köln, og skal på lydprøve om en liten time. Men til tross for stramt tidsskjema,
finner han tid til et intervju med Unikum.
Dagen etter intervjuet reiser han videre til Østerrike Vi blir brutt ett par ganger.
Men får en fin samtale likevel. Han innleder med å fortelle om at han en gang
han skulle intervjue noen til en skoleoppgave, men ikke skrev ned det som ble
sagt, og alt ble bare tull. Så han la «journalisten» på hylla.
Jeg spør han når han begynte å interessere seg for musikk, og da forteller han
at han er vokst opp i en korpsfamilie, og har spilt trompet siden tidlig alder. Så
musikk har alltid vært en del av livet hans.
Men han har også tatt en mastergrad i bærekraftig utvikling, noe han har dratt
nytte av og fått inspirasjon til også i musikken.
På spørsmålet om han alltid har visst at det var musiker han ville bli, blir Moddi
ettertenksom, og svarer:
– Rart spørsmål. Jeg har fått det mange ganger før også, men jeg får lyst til
å spørre deg tilbake om det samme? Jeg ser ikke på meg selv som musiker.
Musikk er noe man gjør, ikke noe man er, er Moddi sin definisjon.
Han legger til: – Jeg jobber med flinke musikere, men ser ikke på meg som det
selv. For å bli en god musiker må du øve 10.000 timer, det gjør ikke jeg... Jeg har
kanskje reist 10.000 døgn.
Moddi forteller at hans oppvekst på en øy i Nord-Norge har hatt mye å si for
hans musikkarriere. På hans forrige album «Kæm va du» har han lånt tekster,
og på ”Unsongs” handler låtene om helt andre enn han selv. Han blir avbrutt av
noen som snakker tysk med ham, før han retter oppmerksomheten tilbake til
telefonsamtalen.
Han påstår at han ikke jobber med musikk, og at han gjør alt annet han
interesserer seg for samtidig. Mange av sangene er skrevet i tilknytning til
mine interesser som for eksempel den nåværende klimakrisen, lokalhistorie,
Libanonkrigen i 82 og grensekrigen mellom Kina og Vietnam i 2012.
Han synes ikke hvilket språk han lager sanger på har noe å si, han er mer
interessert i budskapet. Av og til passer det å skrive på norsk, og av og til på
engelsk.
– Hvordan har det vært å tolke og gjendikte forbudte sanger og tekster fra hele
verden?
– Det har vært mye mer spennende enn noe annet jeg har gjort. En veldig fin
måte å jobbe på, og så har jeg fått hjelp fra mange lyttere verden over.
Jeg avslutter intervjuet med å spørre om han merker forskjell på stedene i
Norge, han spiller på fra Nord til Sør. Selv om jeg er fra Nord-Norge selv, har jeg
faktisk ikke spilt så veldig mye i Nord. Men uansett hvor jeg spiller, er folk veldig
takknemlige for denne typen musikk, der man kan lære, tenke og ikke bare føle.
Men faktisk vite hva man hører på.
20 UNIKUM DIGGER

oktober og november
K
ultur
kalender
SØRVEIV: 28-29/10
For sjette gang fyres musikkshowcasefestivalen
Sørveiv i gang i Kristiansand med artister fra
hele Norden til en hver musikksmak.
FREDAG 28/10
20:00: Chain Wallet // Biscenen
20:15: Lake Jons // Charlies
20:30: Tomin // Aladdin
20:45: Kaja Gunnufsen // Caledonien Hall
21:00: fleh // Intimscenen
21:15: Albert af Ekenstam // Biscenen
21:15: The Enormous Sea // Charlies
21:30: Virkelig // Aladdin
21:45: Philip Emilio // Caledonien Hall
22:00: Simen Lyngroth // Intimscenen
22:15: Marte Wulff // Charlies
22:15: Shikoswe // Vaktbua
22:30: TÅRN // Biscenen
22:30: Surfalot // Aladdin
23:00: Broen // Caledonien Hall
23:15: Me And My Drummer //Charlies
23:15: Maja Gösicke // Intimscenen
23:30: Kjartan Lauritzen // Vaktbua
23:45: Narcosatanicos // Biscenen
00:00: Razika // Caledonien Hall
LØRDAG 29/10
20:00: The Entrepeneurs // Biscenen
20:15: FOAMMM // Charlies
20:30: Napoleon Gold // Aladdin
20:30: Vorbid // Intimscenen
20:45: Ludvig Moon // Caledonien Hall
21:00: Raabygg // Vaktbua
21:15: Kriget! // Biscenen
21:30: Quick Quick Obey // Charlies
21:30: Einar Stray // Aladdin
21:45: The Secret Sound Of DreamWalkers // Intimscenen
22:00: The Hallway // Caledonien Hall
22:15: Hudna // Vaktbua
22:30: Seven Impale // Biscenen
22:30: André Øy // Aladdin
22:45: Rise Above // Charlies
23:00: Siv Jakobsen // Caledonien Hall
23:00: This Is You // Intimscenen
23:30: JNS // Vaktbua
23:30: Bottlecap // Biscenen
00:00: Ivan Ave // Caledonien Hall
Kristiansand
Kilden:
14/10: Erlend Ropstad
21/10: Thom Hell
22/10: Ingebjørg Bratland
26/10: Jan Garbarek featuring Trilok Gurtu
11.-12/11: Anne-Kat. Hærland – Gudbedre
Annet:
19/10: Arabrot // Agder Teater
21/10: Jonas Alaska // Østsia
28/10: Razika // Sørveiv Festival
28/10: Napoleon Gold // Sørveiv Festival
28/10: Kvelertak // Kick
28/10: Stand up: Terningkast tre – Martin Lepperud, Henrik Farley og Jonis
Josef
29/10: Ludvig Moon // Sørveiv Festival
02/11: Timewaves og Arkentype // Østsia
04/11: Bendik // Østsia
04/11: Timewaves // Onkel Aksel
10/11: Cezinando / Aladdin scene
11/11: Highasakite // Kick – UTSOLGT
Quiz på Østsia hver Torsdag kl 21.
Grimstad
Grimstad Kulturhus
19/10: Fortellinger om Skipper Terskelsen
21/10: Jan Engerik og Peter Wemø
28.-29/10: Operahelg – kjæsjkurs og konserter
3/11: Riksteateret: Fire begravelser og et bryllup
4/11: Riksteateret: Heia Flåklypa!
6/11: Grimstad musikkorps 130-års jubileum
10.-12/11: Trass i jubileumsrus
Bluebox
21/10: Jonas Alaska
4/11: Kristian Kristensen
Oktober 2016 unikum nr 8 21

Rapvideoer på Facebook ble til m
«Jeg føler at noe
hver gang du
b
le
Raptalentet Mads Veslelia fra Hønefoss gjør
stor suksess i musikkmetropolen LA. Tross
dette, er gutterommet hjemme hos mormor
å foretrekke som innspillingsstudio.
Tekst: Alexander Wathne og Nora Nussle Torvanger
F
Bassen får både gulvet, taket og veggene til å riste under lydprøven til
Veslelia. Like etter møter Unikum en fornøyd og jordnær Mads Veslelia.
Ikledd oversized svart T-skjorte, caps og jeans, hilser han avslappet
og høflig, omringet av lydteknikere og medmusikere. Veslelia er noe
følelsesladdet da vi spør han hvordan det går.
– Det går bra! Det er en bra dag, det er en veldig stor dag for meg faktisk
i dag. Jeg slapp dokumentaren min på VGTV, så all film med lydopptak
er pressa sammen til 15 minutter. Det er litt rart å se moren sin grine på
film. Samtidig er det veldig kult at media fokuserer på historien bak meg
istedet for kun på musikken.
I dokumentaren «Mads og mamma» er morens narkotikamisbruk sentralt.
Familieproblemene førte til at mormoren fikk foreldreansvaret for Mads.
Den hjerteskjærende og rørende fortellingen om Mads og moren har fått
mye skryt og oppmerksomhet i internasjonale medier. I løpet av et døgn
var dokumentaren avspilt hele 75.000 ganger.
Videoklipp førte til platekontrakt
Det hele begynte med søndagsvideoer på Facebook. Hver søndag slapp han
egenproduserte videosnutter, der han rappet egne låter på soverommet
til mormor. Men det var den 15. april 2015 at karrieren hans fikk en solid
oppsving – Veslelia publiserte låta «Who I Am», som spredte seg som ild
i tørt gress på sosiale medier. Videoen fikk over 700 000 visninger på
Youtube, og ble delt av rapartister som Chris Brown, Fat Joe og Mike Epps.
I kjølevannet av gjennombruddet signerte han platekontrakt med Sony
Music Norway, og dro til LA for å samarbeide med produsenten Drumma
Boy, som har Kanye West og Wiz Khaifa på listen over artister han har
jobbet for. Mads Veslelia forteller han at rappingen egentlig begynte lenge
før søndagsvideoene.
– Har rappet siden jeg var 11. Starta på soverommet, der jeg er nå. Kjøpte
meg en mikrofon for konfirmasjonspengene når jeg var 15, og bruker
den fortsatt. 9000 kr! Den var jævlig dyr. Andre kjøpte moped, jeg kjøpte
mikrofon, sier han lattermildt.
Fra soverommet til L.A
– Med tanke på at du slapp albumet ditt «My Bedroom» gjennom Sony
Music i sommer, har du hatt et øyeblikk der du har innsett hvor langt du
har kommet?
– Ja, faktisk. Jeg føler selv at jeg ikke har fått tid til å ta det inn. Grunnen til
at jeg ikke får tid til å ta det inn, er fordi det skjer noe nytt hele tiden. I LA
dro vi til den nye leiligheten til Drumma Boy, og hørte på diverse beats i
4. etasje med panorama utsikt over LA – dagen før var jeg på soverommet
der jeg hørte mormor rope på meg i etasjen under, så det føltes ganske
rart. Når du er der kun for dine tekniske og lyriske ferdigheter, som er
så ekte som du får det, så du setter veldig stor pris på det – at alle timene
på soverommet der jeg har sittet og skrevet faktisk har fått meg så langt,
forteller han.
Corny mormor i musikkvideoene
Søndagsvideoene på Facebook har mye oppmerksomhet fordi mormoren
til Mads har en sentral rolle i flere av dem. Mads forteller at det var en ren
tilfeldighet at hun ble med i videoene.
22 MADS VESLELIA

musikkarriere
e
blir tatt av skuldrene
legger ut en låt...»
Foto: Tobias Hole Aasgaarden
– For å være ærlig... Under hele oppveksten når jeg har spilt inn låter, så
vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har blitt avbrutt fordi hun ikke er klar
over at jeg spiller inn. Enten så roper hun at det er middag, eller at jeg må
ta oppvasken. Jeg har «tracks» hvor jeg virkelig er inni det, men plutselig
så blir jeg avbrutt, sier han noe oppgitt.
Men Veslelia valgte å snu mormorens avbrytelser til noe positivt.
– Det har det gått opp for meg at dette er ganske komisk. Det er jo skuespill
i søndagsvideoene, men det er basert på ekte hendelser. Og det er så mye
kontraster som gjør at en tenker «han der burde ikke være god» - masse
plakater på veggen og en corny mormor som skriker i bakgrunnen. Så
det er gøy når ting som ikke passer sammen, blir satt sammen. Da blir
det hele interessant nok til at publikum velger å dele videoen i stedet for
å klikke den ut. I tillegg er det jo med på å skape en realistisk atmosfære,
sier han smilende.
Tøff bransje
Han forteller videre at han vil fortsette å lage musikk på sin egen måte,
han vil beholde sitt særpreg i musikken – dessuten kan ingen endre på
musikken han produserer.
– Jeg signert jo med Sony og ett av kriteriene som jeg ville ha med på
avtalen, var at de ikke skulle sende meg inn i et stort studio eller prøve
å endre musikken min. Det blir jo noen diskusjoner her og der, som for
eksempel hvilket «cover» jeg skal bruke.
– Møter du på mange utfordinger i musikkbransjen?
– Jeg føler det hele tiden faktisk. Det som kan være litt vanskelig er at
selv om jeg har platekontrakt, selv om jeg har turnert Norge og selv om
jeg har mange visninger på Facebook og Youtube, så er det veldig mange
som undervurderer meg fordi jeg står å rapper inne på soverommet.
Soverommet er billig og det er der jeg liker meg best, i tillegg til at det
tiltrekker folk.
Ser lyst på fremtiden
«You’re the reason flowers grow in a world so cold. mistakes, nah fuck
em all. I say this from my soul, you’re wonderful», skriver Mads i sangen
dedikert til moren, etter hun fikk et tilbakefall under rehabilitering.
Låtene fungerer som terapi for både han og de rundt seg.
– Jeg føler at noe blir tatt av skuldrene hver gang du legger ut en låt. Ikke
når du skriver den, men når du har lagt den ut, fordi da er den ute der.
Jeg får veldig mange tilbakemeldinger der folk forteller at sangene mine
motiverer dem.
Samtidig ser han lyst på fremtiden, og har klare ambisjoner og mål for
hva han vil gjøre videre.
– Det ultimate målet er at jeg kan kjøpe leilighet. Ha studioet mitt der,
men selvfølgelig ha min egen leilighet slik at jeg alltid kan komme tilbake
til loftet og alltid spille inn der. Det er en urealistisk drøm, men jeg skulle
ønske at jeg kunne lage all musikk der, jeg hadde aldri produsert noe
utenfor soverommet. Så håper jeg at jeg kan leve av musikken og forsørge
de rundt meg, sier han muntert.
OKTOBER 2016 unikum nr 8 23

Tekst og foto: Katrine Tveito
Det mobile litteraturhuset
Gamle Agder Teater
Det tomme butikklokalet, nå under riving
Bibliotektet
I Kristiansand fungerer tre arenaer som byens litteraturhus. Ett i folkebiblioteket, ett som skal
inn i Teateret og ett som er uten et faktisk hus, men som likevel har en vaktmester. men som
likevel har en vaktmester.
Litteraturhuset i Kristiansand oppstod 31. januar 2015. Da fikk Håland tilbud om
et tomt butikklokale i øvre Tollbodgata, ved siden av Zar Frisør, av Trafo, for sitt
første arrangement. Dette var et POP UP arrangement i samarbeid med Trafo,
og som også fikk støtte av Sparebanken Sør. Her ble det opplesning, musikk og
salg av egen fanzine og andre tekster. Lokalet er nå revet i forbindelse med
byggingen der.
Atle Håland er en ung mann i vinden, med sin andre diktsamling rykende fersk i
butikkene er han daglig leder av Litteraturhuset i Kristiansand, sammen med en
vaktmester og andre engasjerte som hjelper til. Selv sier han at det er «et mobilt
hus for å kunne holde litteraturen i bevegelse». Men hva betyr egentlig dette?
Ifølge ham betyr det at det ikke er et faktisk, fysisk, hus. Det er kanskje heller et
slags konsept rundt litteratur. For Atle er det viktig å etablere et litteraturmiljø,
før det kan etableres et hus. Det er mange hus som har blitt etablert, men som
har blitt stående tomme, mener han. Men hvorfor har Litteraturhuset da en
vaktmester? Da Unikum kontaktet vaktmesteren, Erlend Wichne, fikk vi denne
fantastiske arbeidsbeskrivelsen:
Mine oppgaver (jfr. arbeidsbeskrivelsen):
Litteratur er en språklig prosess, ikke et språklig mål. Hus er noe noen (f.eks.
mennesker) eller noe (f.eks. minner) bebor. Litteraturhus er bygget som
konstrueres kontinuerlig rundt oss (rives ned) i prosessen kalt «litteratur». Med
ny litteratur (streng forstand) bygges det på nye rom, monteres det opp nye
kraner, settes det inn nye ildsted, sprittusjes det over nye vegger, utvides det med
nye loft, skammekroker, osv. i bygget. Eller ny utsikt. Septiktank i hagen. Hva jeg
gjør består stort sett i å utføre forefallende arbeid. Der hvor vannet ikke lenger
renner, får jeg den til å renne – du vet:
fjerne hår og fett i sluken. Dersom ventilasjonen er dårlig, må vi lufte, kanskje
installere klimaanlegg, hamre hol i en vegg. Alt det vanlige med hus, om
du skjønner. Kanskje bør renovasjonsarbeider på fasaden skje, kanskje er
bærebjelker angrepne av råte. I så måte skal jeg sørge for at arbeidet med å
erstatte bjelkene / reparere fasaden kommer i gang.
Debatten om litteraturhuset
Håland startet sitt litteraturhus etter en debatt litteraturtilbudet i Kristiansand.
Folkebiblioteket i Kristiansand har lenge jobbet med å fylle funksjonen som
litteraturhus, og har mange litteraturarrangementer under beltet, og enda flere
kommer. Forfattersentrum Sørlandet er en aktør som er med å arrangere en
del av dem, både på biblioteket og andre steder, men de har også sine egne
arrangementer slik som Fredagslunsj.
Den tredje aktøren er Litteraturhuset Agder. I 2015 skrev Kristiansandavisa
at de var interessert i å starte i det gamle Nokas-bygget, men nå sier Alf Kjetil
Igland, én av fire komitemedlemmer, at planene der har blitt satt på vent. Den
nye planen er å komme i gang i Teateret, og å starte opp senere i høst og satse
24 LITTERATURHUSET

– Slampoesi på
Vaktbua
bredere høsten 2017 når Teateret er ferdig oppusset. Da sier Igland at de vil ha
arrangementer ikke bare i Kristiansand, men ellers også i Agder. Da vil de satse
på større debatter både med et regionalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv,
men med litteratur av ulike typer i bunn. Altså var det tre littraturhus i vinden
på samme tid. Håland sier muntert at hvis det var plass til to, var det vel plass
til tre.
alternatiVe eVents
Litteraturhuset har hatt flere arrangement etter sin oppstart, som blant annet
ASFALTPOESI og en hyllest til «De døde poeters samfunn» hvor det var gåtur
til Syretoppen i Baneheia. Men det mest interessante akkurat nå, er nok det
gjentakende arrangementet Slampoesi. Siden mai i år har Slampoesi blitt
arrangert annehver måned. Siste var 18. september hvor jeg var med for å se
hva det hele dreide seg om. Atle Håland har fått støtte til sine arrangement i fra
Cultiva Ekspress, og også i fra inngangspenger og fanzinesalg på 20 kroner hver.
Slampoesi blir holdt på Vaktbua, en liten intim plass på Odderøya, som holder
mange typer arrangementer. Her går det ut på at hvem som helst kan gå opp
på scenen og lese sine tekster. Enten om det er dikt, romanutdrag eller sang.
Her har du fritt spillerom til å vise hva du jobber med, eller allerede har fått
ugitt. Da vi besøkte Vaktbua for litt slampoesi var der var det både dikt i form
av SMS-samtale, dikt fra pågående prosjekt, og ferdige, romanutdrag og musikk.
Noen leste fra skrevne kilder, noen tok det utenat. Noen tok det på norsk, noen
på engelsk. Fritt frem med andre ord. Terskelen var lav, stemningen var høy. Om
noen sitter inne med noe de vil vise, noe de vil teste er det fritt frem.
Én by – tre litteraturHus
Litteraturmiljøet i Kristiansand er nok ikke like stort som i litteraturhovedstaden
Oslo. Håland sier selv at han mener det gjerne er den samme gruppen
mennesker som går på alle arrangementene i byen, og at dette er noe som er
verdt å streve etter å bryte. Målet hans er å gjøre alle i Kristiansand interesserte
i litteratur.
I artikkelen Kristiansand Avis skrev om Litteraturhuset i slutten av 2014, uttaler
flere lokale forfattere om de tror byen trenger ett, eller flere litteraturhus.
Biblioteket har allerede mange arrangementer, og mennesker som går på disse,
og Litteraturhuset har nå fått sitt faste arrangement Slampoesi.
- Poenget er altså at vi ikke vil ha ødeleggende konkurranse, men tilby et program
som gir en merverdi for publikum. Flere litteraturtilbud kan dekke flere behov,
og kanskje få flere interessert i litteratur, sier Alf Kjetil Igland.
MÅNEDENS ORD av Roar
Dersom du er student på universitetet og tiden nærmer seg eksamen, har du garantert opplevd dette.
Du og dine venner snakker sammen, og selvtillitten er varierende. Det er alltid den personen som er
overbevist om at denne gangen kommer prøven til å gå brillefint. Karakterer i toppsjiktet. Men akk, etter
eksamen kommer det frem at selv om det ikke manglet på selvtilliten, så manglet det på ferdighetene.
Kanskje stryker til og med vedkommede? Hvorfor skjer dette? Det samme kan gjelde (og er kanskje
mer hyppig for nordmenn) at en person slett ikke mangler akademiske ferdigheter, så mangler det på
selvtilliten. Dette kan forsåvidt være falsk besjedenhet, men det kan også være Dunning-Krueger-effekten.
Det er en type kognitiv dissonans hvor personen har en oppfatning av seg selv som ikke stemmer
helt overens med virkeligheten. Som da man er kjempenervøs for en eksamen, men faktisk har ekstrem
god kunnskap om faget. Eller om man er ute på dansegulvet en fredag kveld og føler seg som en mix av
Michael Jackson og Kevin Bacon fra Footloose, men man i virkeligheten ligner litt mer på Jonah Hill fra
den dansescenen i The Wolf of Wall Street .
Dunning-Krueger-effekten
okotber 2016 unikum nr 8 25

26 international students

TEKST: CLAIRE HILDEBRANDT, TILLITSVALGTANSVARLIG I STA │ ILLUSTRASJON: ASBJØRN ODDANE GUNDERSEN
OKTOBER ER DIN MULIGHET TIL Å ENGASJERE DEG
enten fordi du stiller til valg som kandidat eller
fordi du er en velger som skal bidra til en viktig
oppgave.
De siste ukene har Studentorganisasjonen i Agder (STA) jobbet hardt for å hente
inn friske og ivrige sjeler som har lyst til å ta over stafettpinnen og fortsette
arbeidet i Studentparlamentet og i fakultetsstyrene. Det er på disse arenaer hvor
vi studenter kan være med og påvirke hvordan vårt universitet skal være i årene
fremover.
I løpet av den siste tiden har jeg stått i mange timer både i Vrimlehallen i
Kristiansand og i Gata i Grimstad. Jeg har møtt veldig hyggelige studenter og har
snakket med mange flinke mennesker. Å møte dere er en opplevelse!
Jeg har fått muligheten til å observere hvor artig og fargerik studentgruppen her
på universitetet er. Universitetet vårt består av seks fakulteter og en avdeling
for lærerutdanning. Vi er fremtidenes økonomer, sykepleiere, robotingeniører,
sosionomer og lærere. Vi har kunstnere og musikere, vi har norske studenter
og vi har internasjonale studenter, vi har idrettsutøvere og vitenskapsfolk. Vi er
forskjellige og det er fantastisk.
ivrig med inn i debatten og diskutere saker med medstudenter. Men steget videre
til studentpolitikken og de virkningsfulle foraene hvor du faktisk kan gjøre noe
med det, er det få som tar.
Hvorfor er det slik? Er vi redde for å stikke oss frem? Er vi redde for å si hva vi
mener?
Vi som universitetsstudenter er flinke mennesker som sitter inne med nyttige
innspill og reflekterte meninger. Jeg vil oppfordre deg til å bruke stemmen din.
Ikke vær han eller henne som lar muligheten gli forbi. Plutselig er det du som
stille de spørsmålene som gjør at ting endrer seg og du får muligheten til å sette
kursen for ditt fakultet.
Det er mange måter å engasjere seg på. Vi har studenter i mange ulike råd, styrer
og utvalg. Men det er også enkelt å engasjere seg uten å måtte ta på seg en rolle.
Bruk stemmeretten under valget. Stem frem din favoritt og gjør din plikt!
Vi studenter har en stor innflytelse på endringsprosesser om vi tar oss tid
til å medvirke og bry – både gjennom emneevalueringene, men spesielt i
studentvalget.
Vi har alle våre utgangspunkter og perspektiver, og den diversiteten er
spennende. Det er som en skattejakt hvor alle man treffer på har verdifulle
meninger og gode innspill. Noen ganger må man bare grave de frem.
Folk suser forbi meg, og jeg skjønner at det er travelt. Hvorfor skal vi ta oss tid
til valg, medvirkning og engasjement da? Vi har så mye å gjøre! Pensum skal
leses, oppgaver skal skrives, vi bør stille i forelesninger og samtidig er det fint å
opprettholde kontakten med venner. Vi må tjene litt ekstra penger for å holde det
hele i gang, når studiestøtta ikke rekker over halvparten av måneden. Hvorfor
skal man da ta seg tid til studentpolitikk?
Jeg har noen gode argumenter. For det første vil jeg påstå at tiden du bruker
i studentdemokratiske verv er en investering. Man får mye nyttig erfaring og
lærdom man kan ta med seg videre i arbeidslivet. Det er gjennom studentdemokratiet
og medbestemmelse man får anledning til å påvirke hverdagen for
seg selv og de rundt deg.
Saker som berører oss studenter kan være alt fra studiekvalitet, faglig innhold
og eksamensstress til dagens middag og hvordan du skal ha råd til neste måneds
busskort. Det er vanskelige samtaleemner rundt bordet i kantinen. Vi hiver oss
BruK
steMMeretten!
bruk
stemmeretten!
enGasjer
engasJÈr
deg! deG!
stem frem din
favoritt og gjør
din plikt!
stem frem din
faVoritt oG GjØr
din plikt!
dette skjer:
I måneden som kommer det flere merkedatoer i studentpolitikk,
her får du en liten smakebit:
studentvalget
Bruk stemmeretten under valget. Du kan stemme på fronter ved å
velge riktig rom; nemlig det virtuelle valglokalet for ditt fakultet.
Stemmeperioden er: 17.- 28. oktober.
studiebarometeret
Er en nasjonal studentundersøkelse om kvalitet i utdanning. Den
gjennomføres av alle 2. og 5. års studenter i Norge. Undersøkelsen
gir oss studenter en viktig stemme i arbeidet med å forbedre studiekvaliteten,
både lokalt og nasjonalt Den rulles i gang 11. oktober
2016!
oktober 2016 unikum nr 8 27

TEKST: OLE HÅVARD SELAND
Har du tenkt ?
Det er på tide å ta opp miljøet, og dermed står vi skulder til skulder med en lang rekke mennesker
som også tok opp miljøet. Og som oss alle, gjorde de aldri noe mer enn nettopp det: å ta opp miljøet.
Hvis fire mennesker i en bil er tissetrengte, kan de godt snakke sammen om
det å tisse mye og lenge uten at en eneste blære blir avlastet sin ladning med
kafferester. Mens det er opplagt å faktisk finne et toalett, synes det ikke å være
opplagt å svare på miljøets rop om hjelp. Den mengde mennesker som gjør en
endring tilhører en eksklusiv klubb, og det totale antall mennesker i forhold
til de som gjør noe, er et forholdstall som sier noe om realisme i samfunnet
– og det ser dårlig ut. De fleste mennesker har god vilje og evne til handling,
men har manglende forståelse eller er ignorante. Mange mennesker er også
feilinformerte og manipulerte, uten at det betyr at ikke hadde vært i stand til å
finne realiteten om de ønsket det.
Om verden vi bor i (Vesten) skulle diagnostiseres for alvorlige feil, mangler eller
tankevirus, er det spesielt én greie som ville komme tilbake på nytt og på nytt,
noe som gjør alle fortvilte forsøk på bedring til en fasade uten innhold og uten
resultat: troen på det gode i verden.
Nå mener jeg ikke at det ikke finnes gode ting og mennesker i verden. Det gjør
det absolutt (tror jeg), men Norge som nasjon er ikke en utpreget god kandidat,
spesielt ikke når det gjelder miljø. Å! Sier du, Norge har masse vannkraft! Det
er bra for miljøet! Det stemmer, og det er flaks at vi har elver og fosser i Norge,
men når det gjelder vår egen politikk og intensjon, er Norge en oljeeksportør
i verdensklasse og en ivrig storforbruker av alt mulig skrammel som er
markedsførbart.
Selv om vi har kommunistiske og sosiale røtter, er Norge fullstendig oppslukt av
kapitalismen og markedskreftene, og folk flest tar inn alt som markedet skulle
finne på å servere oss og betaler alt vi har for å få det. Det som gjør en nordmann
til en tufse med nisselua dypt ned i øynene, er at noen har programmert i oss at
alt dette er bra! Folk går rundt og innbiller seg at hvis alle bare kjøper nye biler
hele tiden hver gang bensinforbruket går ned med to promille, så er det bra for
miljøet. Slik besparing kunne vært oppnådd med å skru av lyset på badet, men
i stedet må en ny bil produseres av råstoff fra hele verden og skippes hit i en
flytende oljelekkasje. Er det bra for miljøet?
Som regel er folk klar over at miljøavgifter ikke har noe med miljøet å gjøre,
men det er bare fordi vi er glade i pengene våre og ikke vil gi dem bort til annet
enn plastikkskrammel som har søppelverdi når hypen har passert (dette kaller
de fleste individualisme og velstand). Hvor mange år har vi blitt beskutt med
faren om miljøet, helt tilbake til ozonlagets hull? Hvordan kan et menneske
fortsatt tro at samfunnet vi lever i har tenkt å gjøre noe som helst? Vi hadde vel
hatt tid til å gjøre noe til nå, hadde vi ikke?
Sitter du som leser og er ærlig og tror at akkurat du kommer til å gjøre noen
ting for miljøet? Det beste du kommer til å gjøre er å pante flasker. Og hvis vi
noengang har penger til overs, vil vi brenne dem opp i flydrivstoff i atmosfæren.
Vi må jo kose oss litt også, mener folk flest. Det er samme grunnen som blir
brukt til alt som er galt i denne delen av verden, mens vi går rundt å tror helt
ærlig at alle ting «er helt greit!» så lenge vi smiler. Så snakker vi om mange ting
og ser på «Game of Thrones.»
Kanskje er det greit at vi spiser næringsløs mat og kompenserer med kjemiske
medisiner som har enda mindre næring enn den maten vi ble syke av. Kanskje er
det greit at vi kjører våre dyreste eiendeler, bilen, rundt i saltbadede veier, som
er bortimot det eneste som vil sørge for at de faller fra hverandre. Kanskje er
det greit at vi er en av verdens ledende kjøp-og-kast-kulturer, som akkumulerer
enorme mengder søppel som ikke bare forurenser i nettopp sin egenskap av
å være søppel som kastes etter kjøp, men som også allerede har forurenset
under både produksjon og frakt. I tillegg er alt søppelet kjøpt av penger fra en
økonomi hvis eksistens ene og alene bygger på bygging, produksjon, transport,
salg, bruk og til slutt forsøpling av alle mulige mer eller mindre unyttige tekniske
innretninger som før eller siden blir redusert til søppel. Hvordan kan vi ha en
miljødebatt når det åpenbare problemet er nøyaktig null vilje til å gjøre noe som
helst med elefanten i rommet?
Moderne lykke er å la seg falle tilbake i markedskreftenes velduftende armer og
bli fortalt hva lykke er og hvilken butikk som skal forsørge det som trengs for å
få jobben gjort, samt at vi selvfølgelig er ansvarsfulle og modne mennesker med
gode holdninger og sunn livstill. Dette tror vi på mens vi samtidig har armene
fulle med det som før het «velstandsykdommer», men som har fått ny status slik
at færrest mulig skal forstå at velstand kan ha store negative konsekvenser, og
nå bare heter «sykdommer» og blir ansett som en selvfølgelighet.
Og om du skulle våkne opp en dag og innse at du er deprimert og må ha hjelp,
er dette noe som er helt normalt, og folk flest vil ikke bli bekymret av den
grunn. Det skjer jo alle, og det er jo på forsiden av VG og Dagbladet hver tredje
dag og i hvert eneste ukeblad de siste 20 år. Og Gud vet hvor mange innlegg
på Facebook som omhandler diverse tips og triks vi kan gjøre som hjelper mot
alt fra forkjølelse og influensa til kjærlighet og forretning. Det kunne vel ikke
slått oss at det er noe vi gjør som forårsaker alt det vi debatterer om, at vår
livstil har konsekvenser, og at vi som nasjon er fullstendig på bærtur når det
gjelder å være våkne og se hva realiteten er for noe, enten det gjelder næring,
helse, konsumerisme, miljø, kapitalisme, misinformasjon, krig eller vår livstils
fotavtrykk på resten av verden. Grunnen er at vi tror at verden er snill og ærlig
og at alt som blir sagt på NRK er helt sant, spesielt hvis det heter «dokumentar»
og har undertekst «helt sant, altså».
Har det forresten slått deg at den beste investeringen av oljefondet er å støtte en
verden som er helt avhengig av brenning av olje og gass, som holder oljeprisen
høy, samt en utvikling der alternative energikilder ikke får lov til å eksistere,
ikke engang som en tanke? Tror du virkelig at de som lever av å forvalte et
oljefond av enorme proporsjoner og får direkte eller indirekte betalt lønna si av
oljenæringen, som er utdannet og ansatt kun for profitt – tror du at de ikke har
tenkt gjennom dette allerede?
«Beklager, sjef. Våre investeringer av oljefondet var i fornybar energi og
dessverre har alle plattformene, raffineriene og transport- og servicenæringen
sunket i verdi til under skrapmetall. Det er nok best å senke alt i havet. Det skulle
vi ha tenkt på før. Jeg tar ut resten av min ferie nå og vi sees nok aldri igjen.»
Slik endte oljeeventyret i verden, og Per, Pål og Espen Askeladd solgte bilen,
båten, motorsykkelen, vannskuteren, alle datamaskinene, kjøpesentrene, veiene
og flyene til skrapmetall og dro til fjells for å dyrke poteter. Der levde de lykkelige
alle sine dager, selv om de gikk glipp av 375698008001 episoder av Game Of
Thrones.
Dette er bare tull, sa den dumme til en annen dumming og forsvant inn i
sine smart-telefoner for aldri mer å bli sett, sammen med størstedelen av
befolkningen. Men kanskje, bare kanskje, blir realiteten oppdaget av noen
ganske få mennesker, om ikke annet enn to stykker, som straks satt seg til å
lure på hva Norges utenrikspolitikk egentlig dreier seg om. Jeg antar at brutal
ærlighet er det eneste som kan gjøre verden bedre, og hvis jeg er helt ærlig, vil
jeg helst slippe å tenke på sånt. Vi må jo ha det litt greit også.
28 HAR DU TENKT?

Falafel
Vegetarianernes kebab
Falafel er smakfulle og krydrede kikertboller som
har sitt opphav i Midtøsten. Der serveres de enten på
samme måte som vi spiser tapas, eller som hurtigmat
på lik linje med kebab. Fordelene med å velge falafel
er likevel mye større sammenlignet med en klassisk
kebab. Retten er nemlig vegetarisk, noe som skåner
både dyr, miljø og ikke minst lommeboka, samtidig
som at den er minst like god når det kommer til smak.
Om du er en av dem som er skeptisk til vegetariske
retter, er falafel stedet å begynne.
I denne retten vil man aldri savne kjøttet. Det finnes
utallige innlegg og kommentarer på nett om folk som
har mislyktes med sine hjemmelagde falafler, men
med denne oppskriften er du sikret gode og saftige
kikertboller. Oppskriften er idiotsikker! Om du ikke
ønsker å lage dine egne falafler til å begynne med,
anbefaler jeg å prøve en falafelkebab neste gang du
er ute på byen. Det skader aldri å utvide horisonten
litt.
INGREDIENSER 6-10 BOLLER
• 1 boks kikerter (380g)
• 1/2 løk
• 1 fedd hvitløk
• 0,5 dl friske urter, koriander
eller
• persille (kan sløyfes)
• 0,5 ts chiliflak eller pulver
• Salt og pepper
• 1 egg
• 1 ss griljermel
• Olje til steking
FREMGANGSMÅTE
• Skyll av kikertene og sett dem til sides.
• Grovhakk løk, hvitløk, chili og urter.
• Ha kikerter, løk, hvitløk, chili, salt, pepper og urter i
en blender, og kjør til du får en glatt masse.
• Tilsett egg og strøkavring.
• Lag 6-10 boller med en skje og legg dem på et
stekebrett med bakepapir.
• Pensle bollene med olje.
• Stek falaflene på 200 grader midt i ovnen i 15 min,
før du snur dem, pensler dem med olje og steker
dem 15 min til.
• Server i en tortillalefse eller i pitabrød med salat,
tomat, agurk og rødløk.
Tips!
Lag din egen dressing av:
1 dl naturell yoghurt
1 fedd hvitløk
Salt og pepper
En skvis sitron
Litt hakket koriander
TeksT og FoTo: Ine Rossebø knudsen
oktober 2016 unikum nr 8 29

Båten rister ikke, jeg hører ingenting - enten er jeg døv eller så er det faktisk
stille. Jeg løsner ut av fosterstillingen, oppmyket av stillheten, og kryper
ut fra under toften. Jeg får øye på noe i bakre hjørne, et langt treredskap.
En klepp ... har den alltid vært her? Jeg kan ikke huske å ha sett den før.
Vent … så klart, huff, jeg glemmer jo at jeg drømmer. Må slutte å ta dette
her så seriøst. Man husker jo aldri begynnelsen på drømmer. Kleppen har
naturligvis alltid vært i båten, uansett hvor lenge jeg har rodd og ikke lagt
merke til den. Sånn må det være.
Jeg griper kleppen og ser på tuppen, som har blodflekker rundt og en krok
på siden. Kroken er hakkete, bøyd og mørkerød fra blod og rust. Jeg reiser
meg, beina rister og er ustøe, båten vugger når jeg finner fotfestet. Jeg
puster dypt inn og svinger kleppen i lufta, med håp om å rive tåken som
et spindelvev.
Noe dunker i baugen, og jeg faller ned til sittende stilling på toften. Båten
krenger til side og vrir så tilbake som om den prøver å slå igjen, mens jeg
lener overkroppen frem og tilbake for å skape likevekt. Båten stabiliseres;
jeg løfter føttene over toften, hever kleppen, lener meg over baugen, og slår
i det mørke vannet. Jeg svinger og svinger kleppen, kroken flerrer vannet,
pirker i vannet - men når snart ikke vannet i det hele tatt, og det begynner
å dryppe fra skroget under meg. Jeg klamrer meg rundt baugen, snur
blikket bak - båten står på skakke, havet raser nede ved akterspeilet, hvor
to tynne, svarte armer krafser og klorer, som om havet har grodd lemmer
og prøver å dra ned båten, som rykker opp og ned og rundt som i en storm.
Jeg kniper igjen øynene; hjertet skifter rytme annethvert slag; dunkingen
fra alle pulsårene i strupen, håndleddene og pannen føles tydelig, slår i
bevisstheten min, som om en ånd har omringet meg og banker på bestemte
punkter på kroppen min og brøler om å komme inn.
La meg våkne …
igjen, det rykker i armen, jeg rykker tilbake, flere ganger - og rykkene blir
lettere og løsere. Kleppen spretter opp fra vannet, med noe stort, rundt og
svart på kroken. Jeg faller bakover på ryggen, kleppen glipper fra hånden
og lander ved føttene mine. Klumpen skriker enormt, skriker så det rister
i båten og vannet rundt spretter i små dråper. Jeg røsker ut kleppen og slår
igjen.
«Au, slutt!» roper den, og ristingen demper seg. Jeg ser nå konturene av
et ansikt, av en nese, munn og øyne - kleppen ligger plantet i venstre øye.
Ansiktet ligger på siden og ser ut som det er dekket av en svart og svakt
gjennomsiktig hinne – ansiktstrekkene er diffuse og ubestemmelige, bare
antydet i gråtoner. «Var det slik det føltes å ha personlighet?» Hodet beveger
ikke munnen for å snakke – i hvert fall ikke utelukkende munnen, men
heller vrir og vrikker på hele seg for å gjøre seg forstått. Kleppen peiler
rundt i takt med bevegelsene til hodet og klakker tidvis i båten. «Det kiler i
strupen …» sier hodet videre.
Jeg finner endelig på noe å si, etter å ha bare sett på i vemmelse og
fascinasjon. «Ja, du mangler kropp.» Hodet sukker. «Den var gammel og
skrøpelig. Jeg har jo levd en stund.»
«Seks-syv timer maks,» sier jeg. «Å nei,» svarer hodet, «jeg vandret
gjennom mange evigheter på havbunnen – eller, vandret gjorde jeg ikke
i bokstavelig forstand, for jeg følte ikke kroppen min, men det var likevel
en slags vandring …» og hodet snakker og snakker og snakker videre om
denne vandringen, som varte så lenge at den visket ut tidsoppfattelsen,
revnet virkeligheten til irrelevans og skrumpet bevisstheten ned til et atom
som så splittet slik at all eksistens flommet inn og fylte og utvidet hodet som
en ballong, fylte helt til logikkens yttergrenser, helt til – det sprakk. «Det var
lidelse, men likevel så vidunderlig,» sier hodet til slutt.
Brusingen fra havet forsvinner. Jeg åpner øynene og ser baugen dale ned.
Skroget lander hardt og ploger nedi vannet, som om havet er i ferd med å
sluke båten. Jeg slipper baugen når det endelig er rolig igjen. Jeg reiser meg,
rykker blikket styrbord og babord, løfter beina over toften, peiler blikket
over vannflaten. Uten noen annen motivasjon enn en slags følelse, slår jeg
kleppen nedi vannet. Jeg svinger kleppen igjen, den skjærer i vannet. Igjen,
og den stikker i noe og setter seg fast der. Kleppen er tung, armen rykkes
nedi vannet, jeg holder igjen fra båtkanten, armen kribler i vannet, jeg løfter
Tåkehistorien - del 2
TeksT: kRIsTIan Tyse nygåRd | IllusTRasJon: asbJøRn oddane gundeRsen
34 Har du tenkt?

«Ja, nå vet jeg at dette er en drøm,» humrer jeg. «Hva?!» sier hodet så tåken
flagrer og vibrerer. «Du avbryter meg med en sånn flåsete kommentar?
Ikke nok med det, men du hjelper meg ikke opp i båten! Jeg strevde sånn, og
måtte til slutt slippe. Mennesker, altså! Jeg hadde glemt hvilket helvete dere
er!» Hodet vrikker på seg noe voldsomt mens det sier alt dette, og kleppen
banker i båten. «Og i tillegg stikker du meg – vent …» Hodet stopper opp og
trekker en konsentrert mine. «Er det en klepp?» Det vrikker på seg igjen og
slår kleppen i båten. «Si meg, er det blod rundt kroken?»
drastisk og lidelsesfullt tiltak. Og så var jeg her. Og jeg husker. Jeg husker
alt. Kleppen, blodet som sprutet da du drepte med den-»
«Det har jeg aldri gjort,» protesterer jeg, «blodet kommer fra … en fisk!»
Hodet ruller side om side, kleppen klakker i båten. «HAHA! FEIL! Det er
ingen fisk her. Det spreller ingenting i havet. Og det burde jeg vite. Du
trenger ikke å lyve. Du løy alltid. Men du kommer nok til å lyve igjen. Men
la gå. Jeg vil likevel spørre deg om noe: Hva slags bevis har du for at dette
er en drøm?»
Jeg vet ikke hvor hodet vil hen med dette, og jeg vet ikke om det er lurt å
svare eller ikke. «Hvorfor vil du vite det?» «Haha, da må det være deg! Deg
av alle mennesker! Jøss, om bare jeg kunne se! Det er vel sånt som kalles
skjebne.»
«Eller å drømme,» sier jeg, «og det er helt normalt og ingenting spesielt.»
«Du er forutsigbar. Du tror som alle andre. Jeg er enig i at det er vanskelig
å danne minner her – de færreste forstår evigheten når de står i den. Det
må det drastiske tiltak til – drastiske tiltak som i mitt tilfelle førte til et mer
«Hva er dine bevis for at du faktisk vandret på havbunnen?» spør jeg.
«Javel, om du vil være først denne gangen … er ikke hodet mitt større enn
normalt?» Sant nok, hodet hans er stort; selv når det ligger på siden, når det
meg nesten oppunder knærne. «Nå er det min tur. Hva sier det om drømmehypotesen
din at jeg husker ting som ikke du gjør? Hvordan forklarer du
at jeg husker en hel evighet, mye lenger enn du noensinne vil sove – før du
dør, altså – dersom du bare har sovet i noen timer? En evighet på en time?
Er det mulig?»
«Vel,» sier jeg, «det føles sånn. Det er den eneste logiske forklaringen. For
jeg kan da drømme at du sier nettopp det der, uten at du har minner. Du er
bare … blank. Programmert til å handle og tale i henhold til drømmingen
min.» Hodet smiler, så mye det går an for det å smile med de diffuse ansiktstrekkene.
«Høres unødig innviklet ut. Så du skapte meg, intakt med mine
minner - uten å vite disse minnene selv? Det morer meg å tenke på det. Du
finner tidsnok ut av det. Det gjør du alltid. Før eller senere, så – unnskyld
uttrykket – våkner du.»
«Jeg skal bevise at dette er en drøm.» Jeg griper hodet med begge hendene
mine og holder det foran ansiktet mitt. «Skrem meg.»
«Du har angst.» Hodet smiler på sitt ubestemmelige vis. «Ikke glem at du
lengter etter å følge meg ned i havet. Det har du alltid gjort.»
Det er stille en stund. «Jeg burde ha sparket deg av båten for lenge siden,
men våset du lirte av deg … ja. Men nå er jeg lei av deg. Adjø.» Jeg løfter
hodet over båtkanten. «Hurra, tilbake til lidelsen!» roper hodet. Jeg slipper
det i vannet, og det synker med ansiktet opp, som om det ser på meg og
jeg ser tilbake. Først når hodet har forsvunnet helt i dette mørke dypet av
uante muligheter, slår det meg at vannet ikke gir speilbilde.
Fortsettelse følger.
august 2016 unikum nr 6 35