Tåkehistorien av Kristian Tyse Nygård

unikumnett

Tåkehistorien

tekst: Kristian Tyse Nygård | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen


Jeg hørte en gang at dersom man har bind for øynene og prøver å gå i en

rett linje, vil man i stedet alltid gå i sirkel, visstnok for at man ikke skal gå

seg vill. Men jeg vet nå ikke. Man kan gå seg vill selv om man kjenner seg

igjen.

Jeg ror gjennom en tykk, hvit tåke med en automatisk rytme, med ryggen

min vendt mot hvor enn jeg drar hen. Hendene følger en oval bane som en

planet rundt en sol – ned mellom knærne, opp til skulderhøyde og tilbake

mot brystkassen – mens årene kutter som kniver i vannet, trekker båten

fremover og drypper fra seg når jeg løfter dem opp. Årene ruller i krokene,

overkroppen min bøyer seg frem og tilbake på hoftene, igjen og igjen, hver

runde lik den forrige. Hendene er som bundet sammen med grepet om

årene, som om jeg aldri har og sluppet dem og aldri vil slippe dem.

liker bevisst drømming; det gir meg en avstand til min angst jeg ikke får

ellers. Den blir som noe som ikke angår meg direkte – for jeg er strengt tatt

ikke den samme i drømme som i våken tilstand, så hva har da angsten med

meg her i båten å gjøre? Min angst er våkne meg sitt problem. Jeg legger

meg ned i båten og håper på å se et glimt av stjernehimmel; jeg vil gjerne

se den i drømme; evigheten blir for mye for meg ellers. Men alt jeg ser er

tåke som flyter rundt som spindelvev og vrir rundt seg selv som en slange.

Jeg har et ambivalent forhold til min angst. Den kommer i bølger og er i

begynnelsen riktig så deilig; for en skakket stund får det ensformige livet

mitt en hensikt, konflikt og et mål, nemlig å overvinne angsten. Så klart,

etter hvert som jeg innser umuligheten i dette, pleier jeg å nedjustere målet

til å bare holde ut angsten og håpe at den går vekk av seg selv, men når også

Men hvorfor ror jeg? Ærlig talt: Jeg ror, men uten at jeg føler viljen til det.

Har jeg noen gang ikke rodd? Jeg prøver å ikke ro, men fortsetter likevel.

Er vel naturlig slik. Jeg prøver å slutte, men det kribler sånn i armene, jeg

skjelver som to magnetisk like poler som dyttes mot hverandre. Hendene

mine fortsetter sin ovale bane, rundt og rundt, en evig sirkel.

Evig. Så monotont… så velkjent. Definisjonen på monotoni er vel noe altfor

velkjent. Men hvor kjenner jeg det fra? Hvor… et annet sted… ikke her….

hva er her? Hva er… dette er en drøm!

Jeg slutter å ro. Fingrene låses opp, armene er stive og vonde å bevege på.

Dette er bare en drøm. Ikke verre enn det, nei. Jeg liker jo å drømme, spesielt

når jeg er bevisst på det, for da kan jeg kontrollere drømmen – av og til. Jeg

legger inn årene i båten og lukker øynene. Tropisk øy, tropisk øy, tropisk

øy. Fortsatt tåke. Teselskap, teselskap, teselskap. Tåke. Bloody Mary, Bloody

Mary, Bloody Mary. Men…? Skuff! Er dette virkelig det beste hjernen min

kan finne på? Tåke og hav? Ikke engang noen bølger? Gi meg i det minste

en storm, noe jeg kan leke sjøkaptein på! Hva har jeg gjort i dag? Har dagen

virkelig vært så stille at hjernens fordøyelse av minnene frembringer tåke

og hav, et design på noen kvadratmeter gjentatt i det uendelige? Er dette

virkelig… ok, glem i dag – hva har jeg gjort noensinne? Jeg husker bare en

følelse... fullstendig kjedsomhet… monotoni som fremstår nærmest evig…

til tider avbrutt av angst.

Angst! Der har vi det. Vidunderlige angst! Nå husker jeg også hvorfor jeg

34 har du tenkt?


dette blir umulig, skriker jeg og skjeller ut min angst – men den fortsetter

å plage meg ved å minne meg på hvor alene, merkelig, mistilpass, sosialt

forkrøplet og evneveik jeg er.

Men takket være min angst opplever jeg verden og menneskene i den på en

fascinerende måte; jeg fikserer på detaljer og inntrykk og ser faktisk verden,

heller enn bare betrakter, erfarer og sluser den gjennom sanseapparatet på

automatikken slik jeg pleier for å slippe å tenke for mye på ensformigheten.

Men klart, den samme fikseringen på detaljer retter jeg mot meg selv og

understreker hvor alene jeg er, og så videre. Bare når angsten har holdt på

så lenge at tidsoppfattelsen min slutter å gi mening, når jeg tror at endelig,

nå er angsten endelig permanent, nå har den endelig grepet meg for godt

og vil forfølge meg resten av livet – bare da gir den slipp. Og jeg ser – eller

heller ikke ser – verden som normalt igjen.

Pussig så mørkt vannet er. Det ser på en måte falskt ut, som et sceneteppe.

Men når jeg griper en håndfull er det akkurat som vanlig vann – uten farge,

uten form. Det kribler litt når jeg lar det renne mellom fingrene. Hvor

dypt er vannet? Det er det umulig å si noe sikkert, så mørkt som det er. Det

ser både uendelig dypt og helt flatt ut samtidig, og øynene mine spretter

mellom disse to perspektivene, det flimrer, fy faen så svimmel...

Jeg legger meg tilbake og lukker øynene … lurer på om det går an å sovne

i en drøm. Jeg har drømt flere ganger at jeg våkner to-tre ganger på rad –

må jeg ikke da rent logisk sovne to-tre ganger i drømme? Enten det eller

så faller jeg direkte ned i en drøm i en drøm. Å falle ned i en drøm, som å

falle ned i en brønn – så lang og dyp at det virker som man selv står i ro i

løse luften mens veggene suser forbi, som om hele verden flytter seg rundt

deg heller enn at du flytter deg rundt i verden – som om du er universets

sentrum. Jeg åpner øynene – fortsatt tåke.

Jeg står opp i båten og ser meg omkring. Tåke over meg, til venstre, høyre.

Rart jeg ikke har våknet ennå, for jeg er mektig lei av denne drømmen.

Kanskje jeg burde ta saken i egne hender, hender som nå er frie fra årene.

Kanskje jeg burde hoppe uti, selv om det muligens vil bli et mareritt når jeg

synker mot bunnen. Det er en risiko jeg får være villig til å ta; har jeg først

angst kan jeg takle et mareritt. Og jeg kan leve en stund på dette, på denne

lettheten i hodet jeg har fått i denne bevisstheten som følge av refleksjonen

rundt angsten. Jeg er ikke omtåket lenger – eller jo, klart, men ikke av angst.

Jeg er fornøyd. På tide å hoppe i havet, på tide å våkne. Jeg står opp i båten,

lukker øynene og setter foten oppå båtkanten.

Et slag i baugen rykker meg ut av balansen og jeg faller i båten og slår hodet

mitt. Jeg hører plasking i vannet. Er det stormen jeg ønsket meg? Nei, noe

i vannet hoster, så høyt at jeg kjenner båten riste og trommehinnene mine

trekke seg i fosterstilling – i det minste forestiller jeg meg det slik, kanskje

fordi jeg selv trekker meg i fosterstilling mens jeg dekker for ørene med

hendene, men jeg hører fortsatt. Vesenet i vannet hoster med en skarp og

skrapende stemme som et uhyre vekket ut av dvale, med en desperasjon

som om det prøver å gulpe opp noe som sitter fast i sjelen. Etter et langt

og utmattet hikst blir det stille fra vannet, men hjertet mitt banker og

overdøver stillheten slik bare livet selv kan. Vær så snill jeg vil våkne vær

så snill vær så snill…

august 2016 unikum nr 6 35


Båten rister ikke, jeg hører ingenting - enten er jeg døv eller så er det faktisk

stille. Jeg løsner ut av fosterstillingen, oppmyket av stillheten, og kryper

ut fra under toften. Jeg får øye på noe i bakre hjørne, et langt treredskap.

En klepp ... har den alltid vært her? Jeg kan ikke huske å ha sett den før.

Vent … så klart, huff, jeg glemmer jo at jeg drømmer. Må slutte å ta dette

her så seriøst. Man husker jo aldri begynnelsen på drømmer. Kleppen har

naturligvis alltid vært i båten, uansett hvor lenge jeg har rodd og ikke lagt

merke til den. Sånn må det være.

Jeg griper kleppen og ser på tuppen, som har blodflekker rundt og en krok

på siden. Kroken er hakkete, bøyd og mørkerød fra blod og rust. Jeg reiser

meg, beina rister og er ustøe, båten vugger når jeg finner fotfestet. Jeg

puster dypt inn og svinger kleppen i lufta, med håp om å rive tåken som

et spindelvev.

Noe dunker i baugen, og jeg faller ned til sittende stilling på toften. Båten

krenger til side og vrir så tilbake som om den prøver å slå igjen, mens jeg

lener overkroppen frem og tilbake for å skape likevekt. Båten stabiliseres;

jeg løfter føttene over toften, hever kleppen, lener meg over baugen, og slår

i det mørke vannet. Jeg svinger og svinger kleppen, kroken flerrer vannet,

pirker i vannet - men når snart ikke vannet i det hele tatt, og det begynner

å dryppe fra skroget under meg. Jeg klamrer meg rundt baugen, snur

blikket bak - båten står på skakke, havet raser nede ved akterspeilet, hvor

to tynne, svarte armer krafser og klorer, som om havet har grodd lemmer

og prøver å dra ned båten, som rykker opp og ned og rundt som i en storm.

Jeg kniper igjen øynene; hjertet skifter rytme annethvert slag; dunkingen

fra alle pulsårene i strupen, håndleddene og pannen føles tydelig, slår i

bevisstheten min, som om en ånd har omringet meg og banker på bestemte

punkter på kroppen min og brøler om å komme inn.

La meg våkne …

igjen, det rykker i armen, jeg rykker tilbake, flere ganger - og rykkene blir

lettere og løsere. Kleppen spretter opp fra vannet, med noe stort, rundt og

svart på kroken. Jeg faller bakover på ryggen, kleppen glipper fra hånden

og lander ved føttene mine. Klumpen skriker enormt, skriker så det rister

i båten og vannet rundt spretter i små dråper. Jeg røsker ut kleppen og slår

igjen.

«Au, slutt!» roper den, og ristingen demper seg. Jeg ser nå konturene av

et ansikt, av en nese, munn og øyne - kleppen ligger plantet i venstre øye.

Ansiktet ligger på siden og ser ut som det er dekket av en svart og svakt

gjennomsiktig hinne – ansiktstrekkene er diffuse og ubestemmelige, bare

antydet i gråtoner. «Var det slik det føltes å ha personlighet?» Hodet beveger

ikke munnen for å snakke – i hvert fall ikke utelukkende munnen, men

heller vrir og vrikker på hele seg for å gjøre seg forstått. Kleppen peiler

rundt i takt med bevegelsene til hodet og klakker tidvis i båten. «Det kiler i

strupen …» sier hodet videre.

Jeg finner endelig på noe å si, etter å ha bare sett på i vemmelse og

fascinasjon. «Ja, du mangler kropp.» Hodet sukker. «Den var gammel og

skrøpelig. Jeg har jo levd en stund.»

«Seks-syv timer maks,» sier jeg. «Å nei,» svarer hodet, «jeg vandret

gjennom mange evigheter på havbunnen – eller, vandret gjorde jeg ikke

i bokstavelig forstand, for jeg følte ikke kroppen min, men det var likevel

en slags vandring …» og hodet snakker og snakker og snakker videre om

denne vandringen, som varte så lenge at den visket ut tidsoppfattelsen,

revnet virkeligheten til irrelevans og skrumpet bevisstheten ned til et atom

som så splittet slik at all eksistens flommet inn og fylte og utvidet hodet som

en ballong, fylte helt til logikkens yttergrenser, helt til – det sprakk. «Det var

lidelse, men likevel så vidunderlig,» sier hodet til slutt.

Brusingen fra havet forsvinner. Jeg åpner øynene og ser baugen dale ned.

Skroget lander hardt og ploger nedi vannet, som om havet er i ferd med å

sluke båten. Jeg slipper baugen når det endelig er rolig igjen. Jeg reiser meg,

rykker blikket styrbord og babord, løfter beina over toften, peiler blikket

over vannflaten. Uten noen annen motivasjon enn en slags følelse, slår jeg

kleppen nedi vannet. Jeg svinger kleppen igjen, den skjærer i vannet. Igjen,

og den stikker i noe og setter seg fast der. Kleppen er tung, armen rykkes

nedi vannet, jeg holder igjen fra båtkanten, armen kribler i vannet, jeg løfter

34 har du tenkt?


«Ja, nå vet jeg at dette er en drøm,» humrer jeg. «Hva?!» sier hodet så tåken

flagrer og vibrerer. «Du avbryter meg med en sånn flåsete kommentar?

Ikke nok med det, men du hjelper meg ikke opp i båten! Jeg strevde sånn, og

måtte til slutt slippe. Mennesker, altså! Jeg hadde glemt hvilket helvete dere

er!» Hodet vrikker på seg noe voldsomt mens det sier alt dette, og kleppen

banker i båten. «Og i tillegg stikker du meg – vent …» Hodet stopper opp og

trekker en konsentrert mine. «Er det en klepp?» Det vrikker på seg igjen og

slår kleppen i båten. «Si meg, er det blod rundt kroken?»

drastisk og lidelsesfullt tiltak. Og så var jeg her. Og jeg husker. Jeg husker

alt. Kleppen, blodet som sprutet da du drepte med den-»

«Det har jeg aldri gjort,» protesterer jeg, «blodet kommer fra … en fisk!»

Hodet ruller side om side, kleppen klakker i båten. «HAHA! FEIL! Det er

ingen fisk her. Det spreller ingenting i havet. Og det burde jeg vite. Du

trenger ikke å lyve. Du løy alltid. Men du kommer nok til å lyve igjen. Men

la gå. Jeg vil likevel spørre deg om noe: Hva slags bevis har du for at dette

er en drøm?»

Jeg vet ikke hvor hodet vil hen med dette, og jeg vet ikke om det er lurt å

svare eller ikke. «Hvorfor vil du vite det?» «Haha, da må det være deg! Deg

av alle mennesker! Jøss, om bare jeg kunne se! Det er vel sånt som kalles

skjebne.»

«Eller å drømme,» sier jeg, «og det er helt normalt og ingenting spesielt.»

«Du er forutsigbar. Du tror som alle andre. Jeg er enig i at det er vanskelig

å danne minner her – de færreste forstår evigheten når de står i den. Det

må det drastiske tiltak til – drastiske tiltak som i mitt tilfelle førte til et mer

«Hva er dine bevis for at du faktisk vandret på havbunnen?» spør jeg.

«Javel, om du vil være først denne gangen … er ikke hodet mitt større enn

normalt?» Sant nok, hodet hans er stort; selv når det ligger på siden, når det

meg nesten oppunder knærne. «Nå er det min tur. Hva sier det om drømmehypotesen

din at jeg husker ting som ikke du gjør? Hvordan forklarer du

at jeg husker en hel evighet, mye lenger enn du noensinne vil sove – før du

dør, altså – dersom du bare har sovet i noen timer? En evighet på en time?

Er det mulig?»

«Vel,» sier jeg, «det føles sånn. Det er den eneste logiske forklaringen. For

jeg kan da drømme at du sier nettopp det der, uten at du har minner. Du er

bare … blank. Programmert til å handle og tale i henhold til drømmingen

min.» Hodet smiler, så mye det går an for det å smile med de diffuse ansiktstrekkene.

«Høres unødig innviklet ut. Så du skapte meg, intakt med mine

minner - uten å vite disse minnene selv? Det morer meg å tenke på det. Du

finner tidsnok ut av det. Det gjør du alltid. Før eller senere, så – unnskyld

uttrykket – våkner du.»

«Jeg skal bevise at dette er en drøm.» Jeg griper hodet med begge hendene

mine og holder det foran ansiktet mitt. «Skrem meg.»

«Du har angst.» Hodet smiler på sitt ubestemmelige vis. «Ikke glem at du

lengter etter å følge meg ned i havet. Det har du alltid gjort.»

Det er stille en stund. «Jeg burde ha sparket deg av båten for lenge siden,

men våset du lirte av deg … ja. Men nå er jeg lei av deg. Adjø.» Jeg løfter

hodet over båtkanten. «Hurra, tilbake til lidelsen!» roper hodet. Jeg slipper

det i vannet, og det synker med ansiktet opp, som om det ser på meg og

jeg ser tilbake. Først når hodet har forsvunnet helt i dette mørke dypet av

uante muligheter, slår det meg at vannet ikke gir speilbilde.

august 2016 unikum nr 6 35


Jeg tenkte lenge på alt det hodet sa, for stort mer var det ikke å gjøre; når

jeg først har tid, kan jeg like gjerne slå den i hjel. Det skjer ingenting i

tåken, som bare har blitt tykkere, og som snører seg inn som et spindelvev.

Men man ror da alltid videre. Armene rundt og rundt, overkroppen frem

og tilbake – bevegelsene er så innøvde at jeg knapt merker dem. Kanskje

bevegelsene hadde vært umulige å oppdage om det ikke hadde vært for

møtet med hodet som jeg spiddet gjennom øyet med kleppen min. For det

møtet er mitt første minne her fra drømmen, og foreløpig det eneste jeg

husker. Fra dette minnet, dette referansepunktet i eksistensen min, har jeg

fått en vag, abstrakt anelse om tiden i denne verdenen – og jeg tror at uten

et sånt begrep om tid og varighet, ville jeg ikke oppfattet bevegelsene som

utfører roingen. Jeg kan da ha rodd, automatisk og uten tanke eller vilje, i

en evighet som – i hodets ord – jeg ikke forstår fordi jeg står i den, eller …

Men jeg drømmer jo, og dukket vel bare opp helt spontant her en gang. Ja,

jo, det er den beste forklaringen. Jeg vet at dette er en drøm – på en eller

annen måte. Selv om jeg ikke husker hvordan jeg vet. Burde jeg kanskje ha

et minne av erkjennelsen om at jeg drømmer? Om jeg ikke vet hvordan jeg

vet, vet jeg da?

Vent, angsten. Så klart! Derfor vet jeg at jeg drømmer. Angsten er min

forbindelse til den våkne verden, det eneste jeg vet, det eneste jeg er

sikker på. Angsten og alt jeg avleder fra den, nemlig at jeg er alene, sosialt

evneveik osv. Problemet løst.

Men hvorfor husker jeg bare angst? Er angst en del av min essens? Vil jeg

slutte å være meg om jeg ikke har angst? Er det umulig å utslette angsten

uten å utslette meg selv? Anxieto ergo sum?

Nei, jeg drømmer, og jeg er lei av det, lei av denne roingen! Jeg lengter etter å

våkne! Kanskje jeg bare skulle hoppe i det, uti vannet. Det vil sannsynligvis

være å ta steget uti lidelse – inn et mareritt. Men da får jeg det overstått.

Våkne. Ferdig med den saken. Oppfylle min lengsel etter lidelse, som hodet

så fint uttrykte det.

Jeg slutter å ro, og lener meg over kanten. Sant, det var jo også noe å tenke

på: det er ikke noe speilbilde i vannet. Jeg vet altså ikke engang hvordan

jeg ser ut. Jeg antar jeg har et ansikt, for alle har jo ansikter, ikke sant? Tror

det. Men ikke alle har angst – tror jeg. Jeg er derfor annerledes i tillegg til at

jeg kan ikke se ansiktet mitt, så hvordan kan jeg være sikker på at jeg har et

ansikt? Jeg kan jo ikke se det, og selv om jeg kunne sett ansiktet mitt, kunne

jeg ha stolt på øynene mine? De er jo en del av meg, meg som er alene osv.

Jeg kan ta feil, og det samme kan øynene mine. Hvem vet, kanskje denne

tåken ikke egentlig er her. Tenk, med andre øyne kunne jeg sett lenger.

Jeg lukker øynene og forestiller meg ansiktet mitt, men jeg greier ikke å

stille fokuset på mitt indre bilde. Jeg ser et rotete rom med trepanel så

mørke at veggene ser ut som de er dekket av våt bark. En eller annen

går rundt i rommet, kledd i svart og vanskelig å skille fra barkeveggene ‒

ansiktet er som et utvisket penselstrøk. Skikkelsen står som bøyd over noen

og følger etter denne usynlige vedkommende. Skikkelsen stopper opp, snur

det blanke ansiktet mot meg, lister seg nærmere, skritt for skritt, helt til det

står foran meg, og stopper. Ansiktet til skikkelsen flyter og skifter form som

et vann. Det bøyer hodet bakover som om det skrattler, lener seg mot meg,

ansikt mot ansikt, til jeg –

Folk tenker for mye…

– åpner øynene mine. Fortsatt tåke i drømmeland. Sa du noe, forresten?

Folk tenker for mye…

Det skal være sikkert og visst.

Folk tenker for mye…

Kan du holde opp å! – Vent … hvem snakker?

34 har du tenkt?


Å … heisann! Det var deg, ja! Spesielt du tenker mye, men det er ikke til å

unngå.

«Hvor er du?» Du trenger ikke å rope sånn uti luften, jeg hører deg bedre her

inne. Nei, spar meg, denne drømmen er rar nok allerede så motvillig? Hold

opp. Jeg har ventet lenge på deg. Slutt. Jeg ga nesten opp. Alvorlig talt! En liten

stund til, så kanskje HOLD KJEFT! Det ville tatt en evighet å våkne igjen.Jeg

orker ikke dette… Hva er verst: at folk tenker for mye, eller å ikke tenke selv

i det hele tatt? Jeg hører ikke på deg. Forsvinner ikke noe av en selv når en

mister tenkeevnen? Er den oss? Hvis ikke, hva er oss? Blabla blabbedi bla…

Tankeevnen selv er en flyktig og tilfeldig greie som hele tiden flyter av gårde

øyeblikk for øyeblikk uten å virkelig gi seg til kjenne for hva den egentlig er

eller hva den gjør med oss.

Jøss, så lykkelig jeg ble! Så merkelig hvor lykkelig jeg ble! Bare helt plutselig

som det! Og du kjenner ikke angsten? Javel, så du vet om dét også? Så klart,

dette er jo drømmen min, vi deler gjerne litt hukommelse – du er vel et

produkt av hukommelsen, kanskje av et minne. Jeg kan forsikre deg om at

jeg ikke er det. I så fall er jeg forbauset over kreativiteten min! Jeg kan også

forsikre deg om at dette ikke er en drøm. Jada, særlig. Men jeg kan likevel

hjelpe deg å våkne. Oi, den var dyp. Har du noen flere visdomsord på lur, O

store stemme i hodet mitt?

Greit. Jeg skal slutte å snakke. Men først må jeg spørre deg noe. Svaret ditt

vil utløse konsekvensene for alt som følger; ditt svar vil være utgangspunktet,

frøet, the first cause, for din skjebne. Så tenk deg godt om. Spørsmålet lyder

som følger: Vil du våkne?

Jeg griper fatt i kleppen, reiser meg opp i båten og svinger rundt i håp om å

treffe noe du burde tenke på, er at jeg er immateriell. Det der er meningsløst.

Ha deg vekk. Det er irriterende å omgås noen som er usynlig. Er det så

fælt som du vil ha det til? Er ikke selve DU usynlig, eller i hvert fall umulig å

gripe fatt i? Men uansett, fin klepp! Husker godt den. Nei, ikke du også! Jeg

skjønner det gjør vondt å leve med sine synder. Selv ville jeg kastet kleppen

over bord, det er da en så fæl ting å ha med seg, alle minnene om de tingene …

«Så klart!»

Når skal du lære deg å ikke rope? I hvert fall, la meg vise deg noe …

«Jeg vet jeg ikke har gjort noe galt, noe jeg trenger å angre på, for jeg vet at

dette er en drøm!» Jeg setter meg ned på toften, senker armene og slipper

kleppen oppi båten. Jeg folder armene mine. Det er stille. Jeg snur og ser

rundt meg på tåken, som virker som den skal sluke meg.

Jeg beklager om jeg tilnærmet meg på en dårlig måte. Jeg husker aldri hva du

husker, det er jo så mye å holde styr på her. Det kommer du til å bli minnet

på igjen snart … slik alle alltid blir, før eller senere … noen ganger går det en

evighet, som for deg. Men nå har du truffet meg igjen, ikke sant? Jeg mente

aldri å være noe annet enn en venn. Her, få litt serotonin av meg.

august 2016 unikum nr 6 35


Og stemmen talte:

Se rundt deg, se på tåken. Den kaster svake skygger på seg selv,

skygger som gir tåken sin vage, grålige, ubestemmelige form.

Men ellers er tåken hvit. Forestill deg i stedet at den er svart.

Alt som gjenstår av skyggene er nå hvitt støv som virvler rundt i

mørket. Du reiser deg i båten og blåser på støvet, flytter det, du

styrer og former omgivelsene dine med viljen.

Du ser ned på båten, hvor svart og hvitt igjen har byttet plass,

men gråtonene i treverket er like kompakte og båten like solid

som før. Det som slår deg mest er at båten eser ut og inn; den

virker komfortabel og innbydende, og du legger deg ned i den.

Du ligger i den pustende båten og ser opp mot mørket, blåser

videre i de hvite skyggene, former dem på måfå. Båten begynner

å vugge fra side til side, du får øye på havet, hvite vanndråper

hopper oppi båten og spruter deg i ansiktet. Båten hopper og

vender baugen opp og deg ned. Båten smeller nedi vannet, du

drukner, vannet fyller strupen, og det føles som om kroppen din

skal sprekke. Du er redd, du er livredd, du er redd for at selve

konseptet «liv» og alle andre konsepter skal opphøre. Det svarte

omrisset til båten gir deg fornemmelsen av å ligge i en kiste.

Men brått og uforklarlig truer ikke havet lenger. Det er fullstendig

hvitt og lyst, og du innser at ingenting kan skjule seg der som du

ikke styrer. Du slipper båten og driver langsomt ut av båten; det

hvite oppsluker deg. Bevegelsene dine bestemmer seg selv, alt

går slik det var ment, du tenker ikke på å styre kroppen. Du

svever rundt – opp, ned, det spiller ingen rolle. Brått kjenner

du en kribling i korsryggen, den varme følelsen bruser oppover

ryggraden og eksploderer i hodet som et fyrverkeri. Du sperrer

opp øynene og ser mer enn noensinne. Lyset er levende, men

har ikke noen form bortsett fra bølger som slår i hverandre og

multipliserer seg, brer seg utover og blir stadig vanskeligere å

skille fra hverandre. Ut fra lysets bølger og vibrasjoner kommer

plutselig en mandala av farger, alle fargene du kjenner til pluss

noen du ikke har sett før og aldri trodde du kunne forestille deg.

Fargene blir skarpere og varmere og det er for mye å ta inn og

øyene brenner av inntrykkene og fargene forsvinner.

Et vakuum. Ingenting. Intet.

Tanken er fri. Du flyr ikke lenger, du har ingen kropp å fly

med. Du er én tanke; så to; fire; åtte; seksten; trettito; sekstifire;

hundreogtjueåtte; tohundreogfemtiseks; femhundreogtolv; etttusenogtjuefire;

totusenogfemtiåtte; femtusenogseksten; titusen

også videre til akselerasjon, utvidelse og entropi – til Evigheten.

Akkurat like mye rom til alle sider av hver akse, hvert punkt og i

hver retning. Akkurat like mye tid før og etter nå, like mye fortid

som fremtid – alt som eksisterer er NÅ, som rommer både alt og

34 har du tenkt?


ingenting.

Du glemmer alt, glemmer lys. Men så, et mylder av noe som

blinker svakt og usikkert, som glir over deg som et slør. Du

trekker inn pusten – du har pust! – og drar lyset til deg, får et

bedre blikk på stjernene, og passer på å puste forsiktig ut for

ikke å dytte dem altfor langt vekk. Du stirrer på stjernene, og

resten av universet åpenbarer seg. I tyngdekraftens spor føler

du fortiden, men blikket ligger på Nå, dette alltid forbigående Nå

som suser gjennom årtusenene som en elv gjennom et Nåløye,

og tankene trekkes mot fremtiden mens du flyr forbi planeter

og mot et fjell av stjernetåke.

uansett til høyre. Og et mørke senker seg. Kroppen føles lett,

svevende som om den når som helst skal oppløses i røyk. Til

slutt føler du ikke kroppen lenger.

Og du våkner opp.

Tåke. Det kjenner du til. Det husker du godt. Det har alltid

ligget tåke rundt deg – igjen skal den ligge over deg og sette

tøyler på ditt mikrokosmos. Men hvorfor? Hvorfor kan du ikke

leve uten tåken? Hvorfor ikke se alt dette hele tiden? Husk, du

kan forandre tåken. Til en grønn eng, for eksempel, med gress

opptil knærne dine, solnedgangen i øynene; strålene ligger som

krystaller i blikket ditt. Du vandrer rundt i engen, men føler deg

like fortapt og forvirret som alltid. Så du lager en sti og går langs

denne, og undrer deg over alt, over livet ditt, framtiden, over

deg selv, hva deg selv er, om det er verdt å undre seg over slike

ting, om du burde vende tilbake der du kom fra.

Stien deler seg i to, og intuitivt vet du hvor hver vei fører hen.

Veien til venstre vil fortsette vandringen som vil føre til større

selvforståelse. Veien til høyre vil få deg til å våkne. Du lurer på

om det er noe mer du ønsker å vite. Hva har du i det hele tatt

funnet ut? Du føler deg fortsatt forvirret. Men hvorfor var du

forvirret i utgangspunktet? Hvorfor har du vært så lenge i en

drøm?

Men du vil ikke vite mer. Du overbeviser i hvert fall deg selv

om det. Men kanskje du kan vite mer senere. Hvem vet. Du går

august 2016 unikum nr 6 35


Den engstelige åpnet øynene og følte som om han lå i en forvirret og forvrengt

malstrøm. Konturene av et rom kom sakte til syne, enormt og krummet, og det snurret

– den engstelige bekymret seg for om sofaen og bordet ville falle over ham. Rommet

krympet igjen, men for den engstelige føltes det som om han selv vokste – det var

umulig å skille de to mulighetene fra hverandre. Men endelig var det rolig og stabilt,

dette mørke rommet med trepanel som minnet om våt bark. Han lå på gulvet, bakhodet

gjorde vondt, men det var ingenting mot smerten i øyet. Den engstelige beveget hodet

og hørte noe klakke mot gulvet mens noe skarpt lirket og raspet inni øyet. Smerten fikk

det til å prikke og grøsse over hodet til den engstelige, som om det krydde av små biller

mellom huden og kraniet. Men han slo seg til ro etter den umiddelbare handlingslammelsen

og uroen.

«Jeg må vel bare dra ut kleppen,» sa den engstelige ut i luften til ingen,

«akkurat som å dra en fiskekrok ut av en finger. Jeg har alltids ett øye til.» Den engstelige

la fingrene ved øyet og dro forsiktig ut kroken, lot den gli varsomt ut gjennom hullet

den hadde sprukket opp i øyet. Han følte øyet sige sammen inni hodet. Han tok det

første tøystykket han kunne finne ‒ en duk ‒ la den over øyet og reiste seg strevende

opp.

Foruten det ferske gugget fra øyet var det mye gammelt, størknet blod på

kleppen. Blodet kom naturligvis fra fisk. Så klart. Alt sammen. Kleppen har bare blitt

brukt til å slakte fisk. Noe annet kunne aldeles ikke falle den engstelige inn, og det har

aldri falt ham inn heller. Absolutt ingen usikkerhet der. Den engstelige løftet blikket

fra kleppen.

«Du igjen,» sa den engstelige, men hvem han sa det til er det faktisk ikke godt å si. «Jeg

merker deg aldri med en gang, det tar alltid tid,» sa han, fortsatt til det tomme rommet,

«akkurat som i en drøm.»

Den engstelige vurderte å ringe etter ambulanse, men selv dette var forbi

hans beskjedne egenskaper, for han likte ikke å snakke med folk, følte alltid at han var

til plage. Selv å ringe etter akutt medisinsk hjelp var helt utenkelig for ham. Han var

fullstendig hjelpeløs.

«Ikke nå lenger,» sa han og gikk mot kjøkkenbordet hvor mobilen lå. Men

han ville så klart ikke komme seg lenger enn der han sto midt i stuen. Nei, det ville han

ikke, hvert øyeblikk ville han stoppe opp og ombestemme seg. «Nei,» sa den engstelige

og tok det første skrittet. Vel, han kunne bare glemme å ringe etter ambulanse, jeg

mener, de vil jo aldri komme helt ut hit – det ville vært galskap. Og det ville vært

galskap å be noen utføre galskap. Så han

kunne bare glemme det. Glemme helt å gå inn

til kjøkkenet og plukke opp mobilen sin. «Jeg

foretrekker å glemme deg,» sa den engstelige,

igjen til ingen. Ikke spør meg hvem han sa

alt dette til. Han var helt kokko. Det kan du

ta mitt ord for. Han gikk inn på kjøkkenet

og plukket opp den vanntette og nærmest

pansrede mobilen, en livslinje til resten av

verden som han nå holdt på å låse opp. Men

hvordan skulle han få hjelp dersom han ikke

kunne høre noen på andre enden? Hvordan

skulle han høre når noen BRØLER INNI

HODET HANS OM Å SLIPP MEG INN SLIPP

MEG INN SLIPP MEG INN!!!

Mobilen glapp ut av hånden hans.

Det nyttet ikke å ringe. «Ikke ennå,» sa den

engstelige. Igjen, tilsynelatende til ingen. «Å,

slutt med det der! Du vet utmerket godt hvem

jeg snakker til!» Når skulle han lære? Det

var jo bare ham som bodde på denne vesle

øyen. «Jeg har prøvd å snakke med deg, men

du fortsetter å overse og ignorere meg.» For

et patetisk syn. En voksen mann som prater

med seg selv. Kunne det bli tristere? Det var

nettopp sånt som gjorde at ingen likte ham,

nettopp sånt som gjorde at han trakk seg vekk

fra verden. «Du vrir alltid alt til å sette meg

i et dårlig lys.» Jeg vrir ingenting. Jeg bare

forteller. Jeg er objektiv og allvitende. Jeg vet

at den engstelige alltid er alene, merkelig,

mistilpass, sosialt forkrøplet og evneveik. At

han alltid er trist og synes synd på seg selv og

har bestemt seg for at det beste er å holde seg

helt alene hele tiden.

«Jeg er aldri alene,» sa den

34 har du tenkt?


engstelige, «du beskriver meg ikke riktig.» Dette visste han

utmerket godt ikke stemte. «Du vet heller ikke alt.» Han kunne

umulig vite betydningen av ordene «objektiv» og «allvitende».

Han var ikke særlig smart.

«Du vet ikke hva jeg nettopp drømte!» Dette et eller

annet som den engstelige innbilte seg at han snakket til, visste

så klart at dette var et lurespørsmål – den engstelige hadde bare

ligget et sekund eller to på gulvet etter at han klinte kleppen inn

i øyet sitt, og aldri i verden om det var nok tid til å drømme. «Der

tar du feil! Jeg drømte en storm! Jeg drømte så mye at skillet

mellom drøm og virkelighet synes vilkårlig!» Den engstelige

likte å si sånt filosofisk nonsens. «DU virker vilkårlig!» Ikke hør

på den engstelige.

«Jævla angst!» brølte han ut. For en svekling. Han skyldte alt på

angsten sin. Patetisk nok hadde han mange ganger forestilt seg

at dersom angsten var en fysisk skikkelse, ville han kaldblodig

og nådeløst drepe den. Slike uoppnåelige hevnfantasier er

typisk for sånne sjelesvake tapere som den engstelige her,

for det er nettopp bare i fantasien de har styrke og makt.

Den engstelige forestilte seg sikkert nettopp dette akkurat nå.

Utenom i fantasien er han fullstendig under kontroll av sin

skjebne. Fullstendig under kontroll av meg.

Den engstelige gikk inn på badet og så det stygge

ansiktet sitt i speilet. Skjegget var som stålull, håret likeså,

gamle kutt og arr lå over hele pannen. Han fjernet duken fra

øyet: det lignet på innmaten i et blåskjell, og hvitaktig gugge

lakk ut av øyekroken. Han kunne ikke vise seg ute slik. Helt

horribelt. Han kunne ikke lenger selge fisken sin til markedet

i byen og kjøpe bensin til generatoren og få sin beskjedne

mengde strøm. Han fikk bare holde seg enda lenger på øya,

uten penger, uten annen mat enn den han fisket selv.

«Nei,» sa den engstelige til seg selv i speilet, «dette er

sånn jeg ser ut ‒ verken mer eller mindre. Det er sånn jeg vil

se ut. Det er der inne jeg bor. Uten den er jeg ikke meg ‒ jeg er

ingenting.» I det minste snakket han direkte til noen nå, selv

om det bare var sitt eget speilbilde. «Og du bor ikke der. Det er

det jeg som gjør. Du hører ikke til her.» Merkelig samtale å ha

med seg selv, synes du ikke? Hm? Hva sier du, Søren?

«Jeg ser deg,» sa den engstelige, «du er utydelig, men

du er utenfor meg, det vet jeg sikkert nå.» Den engstelige har

tydeligvis blitt helt gal – igjen. Det er ikke første gangen, og

det kommer ikke til å bli den siste. Han ser spesielt gal ut der

han stirrer på kleppen, som om han får en strålende idé. Men

han har aldri strålende idéer. «Å joda, det har jeg.» Ok, kanskje

bortsett fra de gangene han bestemte seg for å drepe seg selv,

men han kunne ikke engang få til det. Er det mulig å være så

inkompetent?

Han ser tilbake i speilet, og smiler et fårete, dumt smil. «Jeg har

en god idé nå.» Tja, han er kanskje inne på noe der. Kanskje jeg

inspirerte ham til den idéen? Det ville ikke vært første gangen,

og det kommer ikke til å bli den siste. Med mindre han sørger

for at det blir den siste. Han ser fortsatt i speilet, slik han har for

vane å gjøre. «Jeg ser deg,» sier den engstelige.

Se på ham nå, han svinger kleppen sin bak seg, slår den i ingenting i luften. Haha, hvor

lenge skal han fortsette? Kom igjen, sving hardere, vis hvem som er mann! Vis angsten

din at du har kontroll over din skjebne! Du har kontroll over nøyaktig én ting, og det er

din egen død! Kom igjen, drep deg selv! Kom igjen.

Kleppen slår fast i noe mykt, og det ser ut som den henger i løse luften helt til

svart blod begynner å piple ut og renne over en skapning. Konturene av et stort hode og

ansikt trer fram som en tynn hinne. Det renner ikke nok blod til få frem hele skikkelsen,

bare halve armer, en tynn stripe langs beina. Ansiktet vrir seg i lidelse. Det beveger

munnen som for å si noe, men jeg hører ingenting. Jeg hører bare mine egne tanker.

Blodet begynner å flimre og dirre som en ustødig flamme på et stearinlys. Denne halve

skikkelsen begynner å brøle så det klirrer i vindu og glass, før det fordufter fullstendig.

Jeg blåser i noe støv som henger igjen i luften.

Jeg plukker opp mobilen og slår inn nødnummeret. «Søren Sunderland …

fiskeren ... fikk en klepp i øyet … lang historie … Stilleåsen 2 … ja, du vet hvor det er? ...

øya … flott.» Jeg legger på, trykker duken over det maltrakterte øyet, og ser ut vinduet.

Tåken ligger som et slør over den gamle kirkegården i det fjerne; over robåten min ved

havnen; over en ensom, høy ås som jeg ofte har gått opp til for å ... ja … stirre utover

havet og tenke noen tanker her og der, av og til i selskap med noen – som oftest alene.

Tåken nærmer seg huset mitt som et spøkelse. Jeg lukker øynene og nyter det indre

mørket.

august 2016 unikum nr 6 35

More magazines by this user
Similar magazines