05.02.2017 Views

Tåkehistorien av Kristian Tyse Nygård

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Jeg tenkte lenge på alt det hodet sa, for stort mer var det ikke å gjøre; når<br />

jeg først har tid, kan jeg like gjerne slå den i hjel. Det skjer ingenting i<br />

tåken, som bare har blitt tykkere, og som snører seg inn som et spindelvev.<br />

Men man ror da alltid videre. Armene rundt og rundt, overkroppen frem<br />

og tilbake – bevegelsene er så innøvde at jeg knapt merker dem. Kanskje<br />

bevegelsene hadde vært umulige å oppdage om det ikke hadde vært for<br />

møtet med hodet som jeg spiddet gjennom øyet med kleppen min. For det<br />

møtet er mitt første minne her fra drømmen, og foreløpig det eneste jeg<br />

husker. Fra dette minnet, dette referansepunktet i eksistensen min, har jeg<br />

fått en vag, abstrakt anelse om tiden i denne verdenen – og jeg tror at uten<br />

et sånt begrep om tid og varighet, ville jeg ikke oppfattet bevegelsene som<br />

utfører roingen. Jeg kan da ha rodd, automatisk og uten tanke eller vilje, i<br />

en evighet som – i hodets ord – jeg ikke forstår fordi jeg står i den, eller …<br />

Men jeg drømmer jo, og dukket vel bare opp helt spontant her en gang. Ja,<br />

jo, det er den beste forklaringen. Jeg vet at dette er en drøm – på en eller<br />

annen måte. Selv om jeg ikke husker hvordan jeg vet. Burde jeg kanskje ha<br />

et minne <strong>av</strong> erkjennelsen om at jeg drømmer? Om jeg ikke vet hvordan jeg<br />

vet, vet jeg da?<br />

Vent, angsten. Så klart! Derfor vet jeg at jeg drømmer. Angsten er min<br />

forbindelse til den våkne verden, det eneste jeg vet, det eneste jeg er<br />

sikker på. Angsten og alt jeg <strong>av</strong>leder fra den, nemlig at jeg er alene, sosialt<br />

evneveik osv. Problemet løst.<br />

Men hvorfor husker jeg bare angst? Er angst en del <strong>av</strong> min essens? Vil jeg<br />

slutte å være meg om jeg ikke har angst? Er det umulig å utslette angsten<br />

uten å utslette meg selv? Anxieto ergo sum?<br />

Nei, jeg drømmer, og jeg er lei <strong>av</strong> det, lei <strong>av</strong> denne roingen! Jeg lengter etter å<br />

våkne! Kanskje jeg bare skulle hoppe i det, uti vannet. Det vil sannsynligvis<br />

være å ta steget uti lidelse – inn et mareritt. Men da får jeg det overstått.<br />

Våkne. Ferdig med den saken. Oppfylle min lengsel etter lidelse, som hodet<br />

så fint uttrykte det.<br />

Jeg slutter å ro, og lener meg over kanten. Sant, det var jo også noe å tenke<br />

på: det er ikke noe speilbilde i vannet. Jeg vet altså ikke engang hvordan<br />

jeg ser ut. Jeg antar jeg har et ansikt, for alle har jo ansikter, ikke sant? Tror<br />

det. Men ikke alle har angst – tror jeg. Jeg er derfor annerledes i tillegg til at<br />

jeg kan ikke se ansiktet mitt, så hvordan kan jeg være sikker på at jeg har et<br />

ansikt? Jeg kan jo ikke se det, og selv om jeg kunne sett ansiktet mitt, kunne<br />

jeg ha stolt på øynene mine? De er jo en del <strong>av</strong> meg, meg som er alene osv.<br />

Jeg kan ta feil, og det samme kan øynene mine. Hvem vet, kanskje denne<br />

tåken ikke egentlig er her. Tenk, med andre øyne kunne jeg sett lenger.<br />

Jeg lukker øynene og forestiller meg ansiktet mitt, men jeg greier ikke å<br />

stille fokuset på mitt indre bilde. Jeg ser et rotete rom med trepanel så<br />

mørke at veggene ser ut som de er dekket <strong>av</strong> våt bark. En eller annen<br />

går rundt i rommet, kledd i svart og vanskelig å skille fra barkeveggene ‒<br />

ansiktet er som et utvisket penselstrøk. Skikkelsen står som bøyd over noen<br />

og følger etter denne usynlige vedkommende. Skikkelsen stopper opp, snur<br />

det blanke ansiktet mot meg, lister seg nærmere, skritt for skritt, helt til det<br />

står foran meg, og stopper. Ansiktet til skikkelsen flyter og skifter form som<br />

et vann. Det bøyer hodet bakover som om det skrattler, lener seg mot meg,<br />

ansikt mot ansikt, til jeg –<br />

Folk tenker for mye…<br />

– åpner øynene mine. Fortsatt tåke i drømmeland. Sa du noe, forresten?<br />

Folk tenker for mye…<br />

Det skal være sikkert og visst.<br />

Folk tenker for mye…<br />

Kan du holde opp å! – Vent … hvem snakker?<br />

34 har du tenkt?

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!