Mars 2017

More documents

Recommendations

Info

Å sammenligne god musikk er en møkkaøvelse Tekst: Per Helge Bratberg Leulier| FOTO: billboard Musikk regnes ofte som en kunstart som først og fremst er subjektiv. Det er rett og slett ikke mulig å si at noe musikk er bedre enn noe annet. Smak og behag er det som trekkes fram når man bedømmer musikk. Stemmer dette, eller kan man objektivt si at én sang, én sjanger, én musiker eller ett album er bedre enn alt annet som noen gang er komponert? Ifølge det populærkulturelle magasinet Rolling Stone er svaret: Ja. Her finner man tilsynelatende svaret på tidenes beste innenfor forskjellige deler av musikkverdenen. På toppen av listen over tidenes gitarister troner Jimi Hendrix. Tidenes album er det The Beatles som står for med Sgt. Pepper’s Lonely Heart Club Band. I tillegg har The Beatles æren av å være tidenes band/artist. Så hvilke kriterier er lagt til grunn for rangeringene? I 2003 spurte Rolling Stone 271 artister, produsenter, journalister og andre personligheter innenfor industrien å velge deres favorittalbum gjennom tidene. I 2009 fikk 100 «eksperter» det samme spørsmålet. Svarene ble lagt sammen, og rangeringen var et faktum. Utformingen av de andre listene gikk gjennom liknende prosesser. Dermed kan man knapt si at listene er laget på et objektivt grunnlag. De er et resultat av subjektive meninger lagt sammen. Listen burde heller kalles: «Tidenes mest likte album». Kanskje er musikk kun subjektivt. Det er imidlertid ikke slik at det som er mest likt nødvendigvis er best. Den mest solgte franske vinen på Vinmonopolet er J.P. Chenet. Du vet, den med skjev flaskehals. Den har falt i god jord hos folket i Furet Værbitt, men vinkjennerne har gitt den en heller lunken mottagelse. Mens en gjennomsnittlig person vil si at han liker vinen, vil en vinanmelder kjenne at den er av dårlig kvalitet. Dårlig kvalitet her betyr: Høstet inn på feil tidspunkt, dårlig jordsmonn, dårlig lagring etc. En vinkjenner vil kunne kjenne disse trekkene og si at vinen ikke er av god kvalitet. Til tross for dette vil ikke gjennomsnittspersonen skifte smak. Han vil fortsatt like vinen. At man liker noe, betyr ikke nødvendigvis at det er av høy kvalitet. Dette gjelder også for musikk. Det er fullt mulig å like noe musikk, selv om det nødvendigvis ikke holder den høyeste kvaliteten. Hva som er kvalitetsmusikk kan altså ikke kun være subjektivt. Det må ligge noe objektivt til grunn. Hvis det ikke hadde gjort det, kunne man satt det på spissen og sagt at en fireåring på gitar er like god som Eric Clapton. Alle vet at det ikke er tilfellet. Hvilke faktorer er det som vurderes når man skal bedømme hva som er god og dårlig musikk? Det er rimelig å anta at teknikk er en av dem. Fireåringen på gitar har ikke de samme tekniske ferdighetene som Clapton og kan dermed neppe sies å være på et like høyt nivå. Punken som vokste frem på 1970-tallet i USA, Storbritannia og Australia var preget av sinte, unge menn som var imot det etablerte, men som ikke nødvendigvis var de dyktigste musikerne. Sett fra et rent teknisk perspektiv, holder ikke denne musikken den samme kvaliteten som mye annen musikk. Et annet element som kan være med på å bestemme om musikk er god eller dårlig er kompleksiteten. Det som bestemmer kompleksiteten i musikk kan være sammensetning av instrumenter, oppbygging av musikkstykket, sammensetning av akkorder og lignende. Lav kompleksitet kan være et tegn på musikk av lavere kvalitet. Det er for eksempel konsensus blant musikkvitere om at «Bohemian Rhapsody» er en bedre låt enn «Lisa gikk til skolen». Kompleksiteten er med på å forme inntrykket vårt av musikken. Et annet aspekt er konteksten og samtiden musikkstykket er skrevet i. Sgt. Pepper var en veldig avansert plate for sin tid. I arbeidet med platen i studio ble det eksperimentert med lydbildet, og nye kreative muligheter ble utforsket. Verden hadde aldri hørt noe lignende da albumet ble sluppet. Det var noe helt nytt. Det samme kan sies om Jimi Hendrix, som var en pionér når det kom til å bruke el-gitar som element i lydbildet. Som venstrehendt spilte han en høyrehendt gitar opp ned og eksperimenterte bredt med den i studio. Både Hendrix og Beatles har vært inspirasjonskilde for mange musikere siden. Det er imidlertid langt fra sikkert at The Beatles hadde skapt den samme furoren i dag som de gjorde på 60-tallet. I dag hadde de ikke vært i nærheten av like banebrytende. Et spørsmål som melder seg er om er mulig å sammenlikne og vurdere musikk på tvers av forskjellige tidsepoker. Er det i det hele tatt mulig å sammenlikne noe av det mest målbare vi har, idrett, på tvers av forskjellige tidsepoker? Det er ved første øyekast lett å si at Usain Bolt er tidenes 100-meterløper, siden ingen har løpt raskere enn ham. Man kan imidlertid ikke vite om han hadde vært like dominerende om Carl Lewis hadde løpt i dag. På 1980-tallet, da Lewis vant olympisk gull i 100-meter, var utstyret ikke det samme, man hadde dårligere kunnskap om trening, kosthold og restitusjon enn det man har i dag. Det er vanskelig å gi noe absolutt svar, siden bakgrunnene er så forskjellige. Det samme kan sies om musikk. Sammenlikningen mellom Clapton og Hendrix er vanskelig, siden de kommer fra vidt forskjellige bakgrunner. Mens Clapton kommer fra et bluesmiljø, kommer Hendrix fra en jazzkultur. Er det altså mulig å si at noe musikk er bedre enn noe annet? Opp til et visst punkt kan det sies å være sant. Man må ha noen ferdigheter som ligger til bunns: teknikk, flyt og kanskje et element av kompleksitet. Det er imidlertid viktig å se musikken opp mot konteksten den er skrevet eller fremført i. Dersom det var noe nytt og banebrytende kan man kanskje argumentere for at det er bedre enn annen musikk. En amatør på gitar er nok ikke like god som en profesjonell, men når det kommer til sammenlikning mellom profesjonelle er det vanskelig å skille mellom dem. Og godt er det! Bare tenk deg hvor kjedelig det vært dersom man med 100 % sikkerhet kunne si at én sang eller én sjanger var bedre enn alt annet. Dersom alt kunne brytes ned til den minste grunnstein ved hjelp av logikk og matematikk hadde man mistet et kunstnerisk aspekt. Det at musikken ikke har noen fasit, er en konklusjon vi skal være glade for. Lav kompleksitet kan gi et bilde av at musikken er for enkel. For høy kompleksitet kan på den andre siden få musikken til å virke fremmed, noe som kanskje kan føre til at vi ikke liker den. Det er også mulig å snakke om flyt i musikken. Flyt kan betegne musikk som glir rett inn i øret og «stemmer». Samtidig som man lettere liker musikk som flyter, vil man også forstå at utøveren har kontroll. Man fornemmer at de er gode. De aller fleste personer knytter følelser og mening opp mot bestemte sanger. Mens en sang for meg kan vekke sterke følelser, kan den samme sangen for deg være helt intetsigende. Er sangen da objektivt god eller dårlig? Til tross for at den hos noen aldri vil vekke følelser, kan man argumentere for at det er en god sang. Det spiller ingen rolle hvor mange personer den berører, eller hvilke følelser som vekkes, så lenge den faktisk gjør det. Det er prinsippet om at å vekke følelser er det essensielle. 28 God og dårlig musikk
Henrik Ibsen: En profetisk dukkemaker, men ingen kunstner Tekst: Franz Rose Bengtson Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen Henrik Ibsen, Norges stolthet. Denne verdensberømte diktergnomen av en kjendis som vi alle hyller. Henrik Ibsen, vår gåtefulle dramatiker og samfunnsprofet. Et overmenneske, et geni, et unntaksmenneske og et unikum. Regjerende verdensmester i dukketeater og kinnskjegg. Han er uten tvil en tidløs og betydningsfull forfatter, men var han egentlig den store dikter og litterære kunstner han blir presentert som? Ibsen er et fenomen, en gåte og et rykte. En liten nisse som var god til å speile samfunnsproblemer med penn og papir. Han var edel, opprørsk og revolusjonær. At hans verker var og fortsatt er viktige kan ikke betviles. Han så samfunnet for det hyklerske fengselet det var. Han talte de undertryktes sak, kvinnenes sak, individenes sak. All ære til Henrik Ibsen for det! Men talte han denne sak gjennom inderlighet og kunst? Var han han en begavet lyriker, en poetisk og enestående litterær kunstner? Nei. Som samtidsdramaets far, var Henrik Ibsen en fingernem håndverker. Han analyserte samfunnet, dets problemer og dets tendenser. Han komprimerte det til geniale teaterstykker og ga folket sannheten. Sannheten! Ja, han var realismens trofaste disippel, for alt han skrev var så forbanna ekte hele tiden. Samfunnsproblemene er ekte. Undertrykking av kvinner er ekte. Religionens hykleri er ekte. Det kyniske borgerskapet er ekte. Ekteskap og andre sosiale konvensjoners ødeleggende kraft mot individets frihet er ekte. Ibsens tematikk er ekte vare og viktige debattsaker. De er universelle og tidløse. Problemet er bare måten han legger frem sine kampsaker på. Formen er gjennomsiktig. Ibsen er en god sosiolog, samfunnsviter og folkeopplyser, men det var visstnok Voltaire, Karl Marx, Adam Smith, Max Weber og Martin Luther King også. Flotte folk, men ikke kunstnere. Man kan lese Ibsen eller se hans dramaer på teater overalt i verden (Kanskje med unntak av de stedene i verden som trenger Ibsen mest, slik som Saudi-Arabia og Nord-Korea). Man kan rystes av dundrende budskap og spennende historier. Ibsen kan forme mennesker og påvirke samfunn. Men han gjør det ikke med litterær slagkraft. Ibsen skildrer ikke den komplekse virkeligheten, han tar for seg samfunnsproblemer og stereotyper og karikerer dem. Han er totalt fri for inderlighet i sin litteratur. Har du noen gang fått et Ibsen-sitat som et slag i trynet? Grått av en vakker skildring? Fått frysninger av hans karakterers menneskelige kompleksitet? Nei. Hos Ibsen finnes det ikke litterære lykketreff, han bommer hver gang. Han er endimensjonal og grå. Ta for eksempel hans mest kjente karakter, lerkefuglen Nora. Hvem er Nora? Nora er et eksempel. Hun er Ibsens personifisering av fri vilje og individets rettigheter. Ibsen forteller oss sannheten om hvordan det tradisjonelle ekteskapet setter rammer for menneskers liv, og Noras kontroversielle handlinger er hele stykkets budskap. Nora er en funksjon og et ideal, men ikke noe mer. Ibsen har gitt oss en så generell karakter at hun kan være hvem som helst. En hvilken som helst sterk kvinne i et hvilket som helst undertrykkende samfunn. Derfor er hun tidløs og aktuell, for hun er ikke et menneske, ei heller et bilde av et menneske, hun er intet ringere enn en idé. Hun er et flott ideal, men hun er uten sjel og dybde. Hva er hun for eksempel satt opp mot Kristin Lavransdatter? Hun er et skall. Nora er et skall. Det er ikke det at Henrik Ibsen er en så vemmelig dårlig forfatter. Jeg synes bare det er så trist at han anerkjennes som norskes største dikter, for det er han ikke. Det er så mange andre som fortjener hans plass på tronen. Gi meg Wergeland, gi meg Welhaven, gi meg Amalie Skram, Sigrid Undset, gi meg Garborg eller Vesaas. Solstad eller Knausgård for dens saks skyld. De er alle mer inderlige forfattere enn Henrik Ibsen og de er kunstnere. For ikke å snakke om Nordlands solgud, som lærte meg dette med at Ibsens skuespill er dramatisert tremasse. «Gi meg brøkdelene, ikke bare hele tall.» Når dette er sagt kan jeg innrømme en dyp hemmelighet. Første gang jeg leste Et dukkehjem ble jeg rørt. Siden karakterene i stykket er så tomme, ble jeg tvunget til å utfylle dem med min egen fantasi. Jeg måtte gi dem sjel. Jeg måtte bytte ut Torvald og Nora med mennesker fra mitt eget liv og fikk dermed et forhold til dem. Stykket ga mening, det ble gripende og jeg elsket det. Ibsen sier kanskje akkurat nok, eller lite nok til at publikum må virkeliggjøre situasjonen og konflikten på egenhånd. Og hvis man da står inne med litt ekstra fantasi, blir stykkene fantastiske. Så kanskje Ibsen ikke er så gal likevel. Han gir oss frøet, og resten er opp til oss. mars Februar <strong>2017</strong> <strong>2017</strong> unikum nr 3 nr 2 29
Page 1: Fra kunststudier til grafitti til $
Page 4 and 5: - Undervisere ser ikke det fulle po
Page 6 and 7: Fotografiet viser en ung gutt i den
Page 8 and 9: Tekst: Matias Smørvik Foto: Magnus
Page 10 and 11: Tekst og foto: Nussle Torvanger og
Page 12 and 13: Linjeforeningenes evige runddans Te
Page 14 and 15: Tekst: sunniva fekjær, velferdspol
Page 16 and 17: 16 Kjærlighet på campus
Page 18 and 19: Nå vil de unge ha egg fra Interess
Page 20 and 21: K ultur kalender Månedens ord av R
Page 22 and 23: Tekst: Roar Frivold Skotte | Foto:
Page 24 and 25: Fra hærverk til kunst Tekst: Vigdi
Page 26 and 27: Får ikke vist Kunststudentenes uts
Page 30 and 31: TeXt: Ine Rossebø Knudsen | PHoto:
Page 32 and 33: Toppolitikernes monopol på tobbjob
Page 34 and 35: Asiatisk taco «Peanøtter i taco?!

Mars 2017

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template ?