Professor Hanséns tapte kjærlighet - leseprøve

Tor Halstvedt

© Commentum Forlag 2016
COMMENTUM FORLAG AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.commentum.no
ISBN: 9788282332941
Omslagsdesign: Hana Costelloe
Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og
tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i
strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Tor Halstvedt
2016

Tidligere utgivelser
TULLA. Fortellinger. Gyldendal, 1981
STEMMEN. Roman. Gyldendal, 1984
ELVA. Beretningen om David Wold. Roman. Tiden, 1990
PRINSEN AV DEN TAPTE LYKKE. Barnebok. Gyldendal, 1992
RITA LITA BLOMSTER I POTTA. Barnebok. Eide, 1993
SIRKUS I BYEN. Roman. Eide, 1994
ELVTYVEN (Forvandlingsmysteriene 1). Barnebok. Cappelen, 1995
ANITA ORDNEJENTE OG VILLIS VILLKATT Billedbok. Cappelen, 1995
KATTEFANGERSKEN (Forvandlingsmysteriene 2). Barnebok. Genesis, 1998
ULVEN. Roman. Genesis, 1998
HJERTEKNUSEREN (Forvandlingsmysteriene 3). Barnebok. Genesis, 1999
REFUSERT. Essay/dagbok. Genesis, 2002
SOLOGMÅNEGUTTEN. Billedbok. Liv forlag, 2012
ØYA. Roman. Liv forlag, 2014
− 4 −

I.
DE TRE VASKEKJERRINGENE
SOM FORSVANT
− 5 −

Faren
Ve dere for de skriftlærde;
de vil gjerne gå omkring i side kapper
og liker at folk hilser dem på torget.
De vil sitte fremst i synagogene,
og ha hedersplassene i selskaper.
Mark 12, 38–39
Når noen spør å jeg heter, og jeg svarer at jeg heter Torvald Karlsen, så er
det ikke uvanlig at døm sier at da er du sikkert rørlegger. Alle som heter
Karlsen er jo rørleggere! Og så må jeg nikke og bukke og flire i skjegget og
si at jo da, det er jeg. Men sjøl om jeg er rørlegger, gjør jeg noe helt annet
nå, noe jeg aldri har gjort før. Jeg skriver! Jeg gir blanke i grammatikk,
rettskriving og sånt tull, sånt har jeg ikke mye greie på, men jeg vil skrive
om kona mi. Hu jeg elska så fælt. Jeg gjør det for Marius. Nå ligger han
på sjukehuset.
Jeg venter på hva slags dom han derre professorgjøken får.
Jeg vil skrive alt i et eneste rør, for å holde meg til rørleggersjargongen.
Eller nesten, iallfall. Det er et innfall, men noen ganger tenker jeg at alle
ting henger sammen som rør i rør. En by består av rør, de likner blodårer,
noen tynne og noen tjukke, men alle er forbundet med hverandre. Bare at
noen steder har røret mitt ryki.
Så er det historien. Kona mi blei drept av dissa gærningene på Kristi Ø,
men professoren overlevde. Herregud, det er så vidt jeg klarer å klapre det
ner. Hu blei kidnappa – og til slutt drept. Marius, du er den eneste jeg har
nå. Om du en gang blir bra, så kan du lesa detta. Kanskje kan du lære noe
av det. Her skriver faren din til deg, og her kan du lesa om mora di, som
− 7 −

var en helt. Og som var så lidderlig glad i deg! Jeg har lest det du skreiv
før du blei sjuk, jeg fant det etter at du blei lagt inn. Marius, jeg veit jeg
svikta …
Det er seinsommer i Oslo, et drøyt halvår er gått siden katastrofen på
Kristi Ø. Byen er de siste dagene blitt annerledes på grunn av det som skjer
i Nord-Korea. Noen snakker om verdenskrig. Jeg kan aldri huske at jeg har
sett soldater patruljere gjennom Oslos gater, opp Karl Johan, og at det har
stått pansra tanks foran slottet. Det gjør det nå. Men uansett har rettssaken
rulla og gått. Jeg har aldri vært til stede under en rettssak før. Det mest kriminelle
jeg har foretatt meg i livet var at jeg i yngre dager kjørte bil i fylla,
men gud skje lov blei jeg aldri tatt.
Tidligere har jeg ment at jeg har gullhår i ræva, jeg fikk til og med det
kvinnfolket jeg ville ha! Nå trur jeg ikke det lenger. Denne småfeite slasken
av en professor sitter på tiltalebenken. For det første er han tiltalt for «frihetsberøvelse»,
gutta på jobben sier det er det samma som kidnapping. For
det andre er han tiltalt for «medvirkning til drap». Etter hva dissa griske
advokatene sier, så er det siste den alvorligste forbrytelsen.
Jeg hadde inga peiling på åssen rettssystemet i Norge virka, men jeg fikk
beskjed om at Marius og jeg hadde krav på bistandsadvokat. Før har jeg
bare sett detta ordet i forbindelse med saker der unger har blitt drept og
kvinnfolk har blitt voldtatt og sånt, da har familien fått bistandsadvokat,
har jeg lest. Men hva dissa bistandsadvokatene driver med, det har jeg ikke
hatt peiling på. De har vel bare skrivd ut fakturaer, har jeg tenkt. Advokater
skal jo ha tusen spenn bare du spør døm om veien. Så til å begynne
med sa jeg at jeg ikke trengte noen bistandsadvokat. Men da en eller annen
gjøk i dress til slutt skjønte poenget, at jeg var redd for regninga, da fikk
jeg beskjed om at saksomkostningene skal «pålegges den domfelte», som
det heter på detta kaudervelske advokatspråket. Og hvis ikke han herre
Hansen kan cashe ut, så står staten som garantist. Eller noe i den duren.
Advokaten min sier han tar det som en selvfølge at Hansen blir dømt.
Derfor slo jeg tel. Gjøken heter forresten Griffenfeldt, fint skal det væra.
Men fysaken er bedre enn jeg frykta, bare litt original. Han går i cordbukse
som er tre nummer for stor, og med breie buksesæler. Skal vel se litt sånne
herrane folkelig ut. Uansett går det an å preike med kisen, og så vidt jeg
− 8 −

kan bedømme, så prøver han å hjelpe tel så godt han kan. Et par ganger
har han tel og med vært oppe på sjukehuset hos Marius.
Det er snakk om erstatningskrav i millionklassen. Det var Griffenfeldt
som skaffa meg utskrift av den harangen som Hansén lira av seg for et par
dager siden, jeg husser i farta ikke å det heter når saken skal sluttføres. Jeg
er blitt ganske skjelven av alt dette, alt er så annerledes. Jeg, som er den
streite fyren. Nå venter vi altså på at dommen skal falle. Det kan visst ta
sin tid.
Forsvareren til Hansén plapra i vei om at gromgutten var uskyldig som
ei barnerumpe, at det nærmest var en fornærmelse mot menneskeheten
at et så eiegodt og snilt menneske som denna krabaten kunne stå tiltalt.
Deretter snakka han fra påtalemyndighetene i vei både lenge og væl. Jeg
må innrømme at jeg kjempa med en klump i halsen da. Det er lissom så
ubegripelig for meg at kjerringa mi er dau, at noen kidnappa og drepte hu.
Etter at han var ferdig trudde jeg at dommeren skulle dælje kølla i bordet,
si at nå er saka ferdigbehandla, folkens, nå kan vi tusle hjem, ta oss en dram
og vente på dommen. Men i stedet spørte dommeren Hansén om den
høyvelbårne hadde noe «å tilføye i sakens anledning». Da reiste tjommien
seg, fomla fram noen papirer fra innerlomma og sa at han gjerne ville få
komma med en liten sluttappell – om retten tillot det. Det var sånn han
ordla seg. Komma med en sluttappell. Og det er denna sluttappellen jeg
sitter med en kopi av foran meg her. Jeg fatter ikke hvorfor han ikke blei
klubba ned. Han la i vei om at han var en godgutt av en annen verden,
som ikke ville Solveig det minste vondt. At han bare var opptatt av denna
herrane vitenskapen sin, «utvide vår viten om oss selv», som han uttrøkte
det, uten at jeg skjønte mye av hva detta egentlig dreide seg om. Jeg husser
ikke om proffen er sosionom eller sosiolog, men er ikke det samma
ulla? Sånne som sitter på sosialkontor med briller, med foldeskjørt ned på
leggen, med rødvin i vinduskarmen, med tre skilsmisser bak seg og veit
så inderlig godt åssen andre bør og skal oppføre seg. At professoren først
lurte i kjerringa mi et helt syltetøyglass med sovepiller, fikk brakt henne
over det ganske land til denna festningen inne i fjellet, det mente han var
uvesentlige detaljer. Heller ikke kom han inn på åssen andre, for eksempel
TV6, hadde hjulpet ham med kidnappinga. For det må døm ha gjort. Jeg
skulle kanskje ikke gjort det, sa Hansén med en ørliten tvil i stemmen. Jeg
− 9 −

fikk et klart inntrøkk av at han så på Solveig, Anitra og Fatima sånn som
han så på mus og rotter i et glasskap. Noe han kunne stikke i med nåler, og
som han kunne bruke til detta vitenskapstullet. Og så skravla han i vei om
alt han hadde gjort for kjerringa mi i Globen, i detta hølet i fjellet, deretter
i Postmesterens hall, og til slutt i denna skrullete menigheten på Kristi Ø.
Men det er det han fortalte til slutt jeg er mest opptatt av. Hansen lå
nemlig en drøy måned på psykiatrisk sjukehus etter at han kom hjem, det
klikka visst for’n. Han fortalte retten at han hadde skrivi ei dagbok, noe
av det mens han hadde holdt Solveig og de to andre damene i fangenskap,
og noe hadde han føyd til etterpå. Innimellom refererte han til de
små støkkene Solveig og de to andre hadde skrivi. Da Hansen kom ut fra
gærnehuset var han fortsatt sjukmeldt, men brukte tida til noe han kalte en
forskningsrapport. Det er altså noe annet enn denna dagboka hans. Typen
må ha skrivekløe. Han planla å kalle den Bekymringsfulle endringer i psykososial
adferd blant arbeiderkvinner. En sammenliknende studie. Fint skal
det værra! Åffer kan ikke dissa akademikerne uttrøkke seg så folk skjønner
det? Og konklusjonen hadde han på forhånd. Det var at arbeiderkvinnene
de siste tjue år er blitt borgerliggjort. Døm er latere enn kjerringene var
i gamle dager og mindre opptatt av det sosiale. Døm sitter med colaen,
potetgullet, Grandiosaen og pilsflaska, sa han, og bare glaner på idiotiske
såpeoperaer – og realityserier! Sånn oppfatta denna feite besserwisseren
arbeiderkvinnene. Han brukte ordet reaksjonære om døm. Og ikke gidder
døm studere slik som professoren gjorde heller.
Men mens han i vinter tusla rundt på dette gærnehuset og klødde seg i
ræva, så fikk han en åpenbaring. Hansen innså nemlig at konklusjonen var
feil! Her må jeg ta en kort pust i bakken, det blir så støggandes hett oppi
huet når jeg tenker på denna jævla idioten, på at kona mi blei drept fordi
denna oppblåste sutregjøken kun tenkte på karrieren. Det er hans skyld at
sønnen min sitter forvart på en oppbevaringsanstalt som en grønnsak. Legene
kaller det katatoni. Jeg har ikke mulighet til å ha ham hjemme annet
enn i helgene og i ferien. Marius snakker ikke til meg, kommuniserer ikke,
ser bare rett framfor seg, er apatisk, beveger seg som en stokk. Men detta
speller ingen verdens rolle for herr professor.
Jeg ser en postmoderne virkelighet, skriver professoren.
− 10 −

Jeg har kommi over ordet postmoderne før, men ikke skjønt hva det
betyr. Ikke nå heller, jeg gir forresten blaffen.
Men mest klandrer jeg meg sjøl. Da Solveig blei borte den høstdagen,
tenkte jeg at nå har hu stikki av. At det var noe mellom henne og han som
het Olsen. En som hadde besøkt henne på jobben. Så viste det seg under
rettssaken at Olsen var den samme mannen som Hansen. Han hadde til
og med jugi om navnet.
Da jeg første juledag fikk beskjed om at Solveig var skutt og drept, blei
jeg helt slått ut. Det verste var egentlig detta at jeg hadde vært sjalu. For en
idiot jeg var, hu var jo så trofast som noe menneske kan væra! Jeg har tenkt
at sjalusien min kanskje var hovedgrunnen til at Marius ikke klarte mer
og at det gikk over styr for ham? Det var ynkelig av meg, jeg er så flau. Jeg
hadde ingen grunn til å beskylde kjerringa mi for noe som helst!
Det var først da politiet tok meg med til de tre stedene der Solveig hadde
blitt holdt som fange, at jeg skjønte hva hu hadde gjennomgått. Det var
da jeg virkelig forsto hva for et enestående menneske jeg er gift med. Jeg
mener var …
Utbryterkongen er den som har hjælpt meg mest, han var med på åstedsbefaringa.
Han viste meg rundt i Globen, fortalte om alt som hadde skjedd
der, hva Solveig hadde sagt og sånn. En ting er sikkert, jeg skal aldri i mitt
liv se på et realityprogram igjen! Til og med voldtekter gjør døm om tel underholdning.
Det merkeligste jeg opplevde under hele befaringa var likevel
Postmesterens hall. Der var også dissa to fra Posten med, jeg husser ikke å
de het. Vi spant oss opp på Hardangervidda, snøen lå meterdjup. Postfolka
sa de kjente seg igjen, det var lissom ingen tvil der. Men da vi kom over
detta høydedraget og de skulle vise oss hele herligheta, Postmesterens hall
altså, så var alt borte! Postfolka satt bare og måpte. Anitra og Fatima var
med i en annen bil, de sa etterpå at de ikke kunne fatte det. Stedet de kalte
Postmesterens hall hadde vært der, kors på halsen. Hva hadde så hendt? De
to damene fortalte om alt, men hva Fatima sa, skjønte jeg lite av. Bo tjue år
i Norge og prate så kaudervelsk! Hele greia med Postmesterens hall virker
ellers så uvirkelig, at alle gikk med masker, at posten blei sortert til ingen
nytte, og at hele stasen blei fullstendig borte!
Etterpå dro vi til Kristi Ø, denna øya og denna menigheten som det har
stått så mye om i avisene etterpå. Det var pent der ute, men for meg var
− 11 −

det bare fælt. Det var jo her hu døde. Jeg har visst glømt å minne deg på at
du var med på hele befaringa, Marius, jeg håpa det kunne få deg tilbake tel
virkeligheten igjen. At du skulle skjønne at detta hadde noe med mamma
å gjøra, at du kan væra stolt av hva hu har gjort. I stedet for å rømme eller
holde seg skjult for denne gærne predikanten, så oppsøkte Solveig Anitra
og Fatima for å advare dem. Alltid har det vært Solveig som har hjulpet
andre, sånn var det hjemme au.
Professoren løp jo fram og tilbake til han herre predikanten og sladra,
han som i retten skrøyt av at han hjalp Solveig så innmari.
De tre damene blei plassert i ei celle under menighetssalen. Jeg har forstått
at det var meninga at døm skulle drepes før masseselvmordet, men
Utbryterkongen fikk dem ut først. Hvordan han fikk lurt seg ned i kjelleren
med så mange bevæpna folk rundt om, og ikke minst, hvordan han
fikk åpna jerndøra, det aner jeg ikke. Det er ingenting å snakke om, sier
han. Da de kom opp fra kjelleren så de at hele menigheta sto oppstilt borte
på fotballstadion. Gjess og professoren sto som Hitler og Goebbels oppe
på tribuna og skua utover undersåttene. Dissa gærne soldatene var i gang
med å dele ut cyanidtabletter. Predikanten ville drepa hele bunten!
«Stopp!» brølte Utbryterkongen.
Solveig reagerte spontant. Hu har alltid hata urettferdighet. Og så er
hu så bråsinna, det kan jeg underskrive på. Hu glemte alt. Med Anitra og
Fatima på slep, døm var ikke snauere døm heller, styrta Solveig mot Gjess.
Hu skulle ta ham, den jævla drittsekken! Og ta professorkompisen hans i
samma slengen. Professoren blei så forskrekka at han pissa på seg, ramla
baklengs fra toppen av tribuna og landa på ryggkulen tre meter lenger
ned. Som en liten orm krøyp han innunder tribuna og gjømte seg i pisset
sitt. Det Solveig ikke tenkte på var at dissa frelsessoldatene var bevæpna,
så mens hu kom opp mot Gjess, blei hu plaffa rett ned. Legen sa hu døde
momentant, skuddet traff i hjertet.
Straks etter kom politiet. Det var ikke Utbryterkongen som hadde ringt
politiet, men Henrik. Like før han gikk opp på taket. Han hadde nemlig
overhørt noe Gjess, altså predikanten, sa om at tablettene skulle ha «evig
virkning». Han la sammen to og to og fikk massemorder til svar. Gjess
daua også. Men kjerringa mi, Solveig, daua som en helt, det gjorde ikke
predikantjævelen! Hu redda livet til 269 mennesker!
− 12 −

Sjøl blei jeg enkemann. Nå har jeg bare Marius.
Jeg går på jobben hver dag, men det er deg jeg tenker på, Marius. Jeg
besøker deg hver dag, sitter på sengekanten din og snakker til deg. Kanskje
du hører det jeg sier, at det når inn tel deg på noe vis? Jeg drømmer om
at du en gang vil komma tilbake fra det stedet du har rømt tel. Jeg trur
mamma lever ennå, sier jeg. Men at hu er et annet sted. Jeg er ikke religiøs,
men jeg trur allikavæl.
«Mamma vil ikke at du skal væra så frøktelig lei deg», sier jeg.
Jeg har også lært noe annet. Da Solveig, Anitra og Fatima blei borte den
høstdagen, da de blei kidnappa, var det ikke én avis som skreiv et kløyva
ord om det. Jeg prøvde å få dem til å skrive noe, slå opp et bilde, men de
bare jatta med og skreiv ikke et ord. Det var ikke sensasjonelt nok, de var
jo bare vaskekjerringer. De er ikke noe å skrive om. At ei vaskekjerring er
blitt borte er ikke så betydningsfullt som at en eller annen realitystjerne har
fått ny kjærest, eller at døm har finni opp et nytt slankemiddel.
Men det er du og jeg, Marius, det er vi som er reality. Vi er her, vi fins,
uansett om avisfolka og politikerne og blåskjortene ser oss eller ei.
Og så lover jeg deg en ting, jeg skal alltid væra pappa’n din, jeg er så
innmari glad i deg. Og en dag skal du komme tilbake til meg.
− 13 −

En forsvarstale for
moderne vitenskap
Ah! Vanitas Vanitatum! Which of us is happy
in this world? Which of us has his desire? or, having it,
is satisfied? – come, children, let us shut up the box
and the puppets, for our play is played out.
William Makepeace Thackeray, Vanity Fair
Ærede rett: Jeg ble helt oppslukt av de nye tankene som plutselig bare
var der. De var revolusjonerende! Jeg tenkte på min eiegode mor. Men
også på Solveig, på heltemotet hennes. Min mor og Solveig fikk meg til å
forstå. Arbeiderkvinnene er ikke late, ikke reaksjonære, ikke asosiale slik
jeg tenkte. De viser tvert imot verdighet i ekstreme situasjoner, det var
dette ordet jeg først bet meg merke i. Verdighet. De viste mot, og ikke
minst omtanke – for de andre! Akkurat slik som Levinas skrev om. Og
Pierre Bourdieu. Dette er viktig.
Det var da tankene virkelig begynte å rulle. Tidligere tenkte jeg på en
helt annen måte. Ting har unektelig forandret seg for meg, falt på plass,
vil jeg si. Fra å være en samfunnsutviklende klasse, en klasse som starter
virksomheter, får folk i arbeid, er en kulturbærer, er overklassen blitt redusert
til individer hovedsakelig opptatt av egenforbruk, av å briske seg med
sportsbiler, dyre hytter, kjendisliv og av å leve et latmannsliv med solbriller
på nesa mens de sjangler rundt på golfbanen i Marbella med en caddy på
slep. Skam å melde må jeg innrømme at i det minste deler av middelklassen
er blitt overklassen light. Jeg ser en selvfornøyd, ny middelklasse.
Å erkjenne dette var et stort sprang for meg, et kvantesprang, jeg,
som bestandig har sett opp til middelklassen. Men nå har store deler av
− 14 −

middelklassen løst seg fra pakten med samfunnet. De er bare seg selv –
seg selv nok − slik Ibsen sa det. De bryr seg ikke lenger om tradisjonelle
verdier som respekt for familien, nøysomhet, hjelpsomhet, arbeidsomhet,
samfunnsengasjement, ansvar eller samhørighet. De er opptatt av å være
fine, bli sett opp til, av å jobbe så lite som mulig, av status og av å ha en
nypolert Audi i oppkjørselen. De mener de fortjener å bli sett opp til. Dette
gjelder som antydet ikke hele middelklassen, selv passer jeg overhodet ikke
inn her. En egokultur, vil jeg kalle det. Jeg snakker som fagmann, som
professor i sosiologi.
Arbeiderkvinnene står i rak motsetning til middelklassen! Jeg ber den
ærede rett erindre at jeg er sønn av ei vaskekjerring, et fantastisk, selvoppofrende,
hardt arbeidende og trofast menneske som døde så tragisk mens
jeg ble holdt som fange på Kristi Ø. Min oppførsel under denne turbulente
perioden, jeg ber dere innstendig bite dere merke i dette, må forstås
på bakgrunn av min redsel for mors skjebne. Hun var dødssyk! Men også
på bakgrunn av den konstante livsfaren jeg selv befant meg i. Jeg fryktet å
bli drept hvert øyeblikk!
Så, ærede rett, tilbake til den konklusjonen jeg trakk, til denne banebrytende
erkjennelsen: Hva er den store, nye tanken? Jeg vil uttrykke det
i slagordform på følgende måte: Arbeiderkvinnene er blitt det nye aristokratiet.
Det er ikke gamle, henfarne tiders aristokrati jeg har i tankene. Det
er et postmoderne aristokrati jeg sikter til. Jeg har med andre ord klart å
videreutvikle Pierre Bourdieus tanker! Under inspirasjon av disse tankene
skrev jeg som en gal på senvinteren og i vår. Det var som en besettelse. Og
jeg må få lov til å si: Jeg fikk det til! Avhandlingen er blitt mitt hovedverk,
mitt opus vivendi. Jeg var så lykkelig! Jeg ordnet med bokutgivelse, det gikk
som en røyk. Universitetsforlaget var mer enn villig til å trykke den − på
rekordtid. Jeg presenterte manuset for flere på instituttet, til og med gamle
marxister trykket meg i neven. Alt gikk bra. Jeg ble enig med forlaget om
hvilken dag boka skulle offentliggjøres. Tittelen ble Med mopp og verdighet,
og med undertittelen Det nye, postmoderne aristokratiet.
Presentasjonen skulle skje ved en pressekonferanse på gamle Håndverkeren
i Oslo. Stedet ble valgt med omhu. Jeg ville ikke kobles til den foreldede
arbeiderbevegelsen på Youngstorget og la meg omklamres av østkanten
med sine utdaterte klassekampklisjeer. Og slett ikke til den nyrike vestkan-
− 15 −

ten. Dette skulle være noe nytt, noe sentralt, en kan her gjerne tenke på
Aristoteles som jeg har lest en del av i det siste, dette var Vitenskap med
stor V. Jeg planla alt ned til den minste detalj. Hva jeg skulle svare på spørsmål
fra journalister, hvilken mine jeg skulle anlegge, til og med hvordan
jeg skulle kle meg. Like før tsunamien var jeg nemlig i Thailand, der jeg
fikk sydd en silkedress etter mål. Med Armani-snitt. Jeg inviterte begge
sønnene mine for å feire mitt store, men akk så seine gjennombrudd. Jeg så
meg som en seierherre! Begge mine sønner sa at de regnet med å komme.
Pressen ble invitert, TV likeså. Rune Slagstad skulle komme, videre skulle
Gudmund Hernes komme i ens ærend fra Paris. Disse to skulle sitte på
hver sin side av meg. Og med forlagssjefen ytterst, naturligvis.
Jeg så for meg stabler med bøker på et bord med hvit duk, full sal og en
forventningsfull mumling. Her var noe nytt, journalistene ville skjønne at
noe stort var på gang. Jeg gledet meg, ja, jeg må få lov til å si at jeg gledet
meg som en unge!
Og så skjedde dette fatale. Den amerikanske presidenten gikk til uprovosert
angrep på Nord-Korea. Presidenten hevdet at landet hadde oppstilt
en atomrakett klar til å bombe New York. Brått ble det dette, og bare
dette, avisene skrev om. TV viste knapt bilder fra noe annet. For meg
raste alt sammen. Yngstegutten min i Sydney ringte og sa at sønnen hans,
mitt barnebarn, som jeg for øvrig kun har sett én gang, hadde fått noe de
fryktet var hjernehinnebetennelse. Han kunne derfor ikke komme. Og
eldstegutten kom seg ikke ut fra Statene siden all utenrikstrafikk var blitt
kansellert over natta. Hernes meldte avbud fra Paris av samme grunn. Den
store dagen kom, men ble i stedet en knuslete og liten dag. Bare tre mediefolk
kom. TA (av alle), Aftenposten og P4, som spurte om hvordan jeg
kunne ha mage til å stå der og skryte av en forskningsrapport som helteerklærte
arbeiderkvinnene når jeg sto i retten tiltalt for kidnapping av
arbeiderkvinner, for ikke å snakke om medvirkning til drap på en av disse
arbeiderkvinnene.
Ja, jeg var knust. Jeg tuslet hjem til leiligheten i Holtes gate, ante ikke
hva jeg skulle finne på. Jeg følte meg mutters alene. Lenge gikk jeg bare
fram og tilbake i stua, var i en slags sjokktilstand. Jeg husker jeg tok til å
skjelve. Etter en stund kom jeg på at jeg hadde investert i en Chivas Regal
12 Years Old til den store anledningen.
− 16 −

Jeg vil dere skal bite dere merke i alt dette, jeg var og er en dypt fortvilet
mann! Jeg er ingen kriminell. For å si det som det var, så drakk jeg meg
snydens full den kvelden. Livet mitt hadde falt i knas. Jeg er skilt to ganger,
jeg har to barn jeg har mistet kontakten med, barnebarn jeg knapt husker
navnet på, mitt vitenskapelige liv er en eneste lang fiasko. Og jeg har ikke
en eneste nær venn.
Jeg spør dere, ærede jury, er jeg den mannen dere ønsker å dømme? Har
ikke norsk rettsvesen viktigere saker å ta seg av?
− 17 −