Fra røykerom til maraton - leseprøve

© Commentum Forlag 2017
COMMENTUM FORLAG AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.commentum.no
ISBN: 9788282334198
Omslagsillustrasjon: Gabriel Ask Nicolaisen
Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag
er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare
tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid
med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Siw B. Nicolaisen
MED RØYKESLUTTFORMELEN
SOM VIRKER
… og noen refleksjoner rundt
fenomenet røyking på veien
2017

Mitt navn er Siw og jeg var en røyker, en nikotinavhengig,
i 30 år. 1. juni 2015 la jeg bort det som hadde tatt mer av
min tid enn noen annen vane. Det har vært en underlig
og vanskelig reise, men det har også vært forbausende
enkelt. Motstridende, men likevel sammenfallende. Enkelt,
fordi gevinstene jeg fikk ved å slutte med nikotin var
så mange. Dessuten fulgte det ikke smerter ved avvenningen,
ingen forferdelige medisinkurer eller traumatiske
abstinenser, og selve nikotinslutten tok heller ikke ekstra
tid. Tvert om, jeg fikk bedre tid. Vanskelig, nettopp derfor.
Jeg fikk tid jeg ikke helt visste hva jeg skulle fylle med.
Pauser jeg ikke helt skjønte vitsen med. Dessuten ble jeg
frarøvet et viktig belønningssystem.
Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor fylte nikotinvanen
meg så veldig og totalt? Som en hviskende god venn,
støttende og fortrolig når jeg behøvde det. Men samme
stemmen forvrengtes og ble lokkende og forførerisk når
jeg bestemte meg for «aldri mer» … Da viste nikotinmonsteret
sitt sanne ansikt.
Overbevisningen. Den forræderriske stemmen. Fornuften
og sunn bevegelsesglede. Styggen på ryggen. Motpolene
som rev og slet. Uansett var dette noe jeg måtte
gjennom, det visste jeg, men jeg håpte hele tiden at det
ikke kom til å kreve mer av meg enn det jeg hadde å gi.
Jeg var kommet til et punkt der det å fortsette å røyke ikke
lenger var et alternativ.

— 6

Hvem henvender jeg meg til?
Jeg henvender meg til deg som ønsker å slutte med
røykevanen, men som ikke vet hvordan. Til deg som har
gjennomført en rekke mislykkede sluttforsøk og til deg
som aldri tidligere har forsøkt å slutte, men som ønsker
å gjøre det nå. Jeg henvender meg til den notoriske
røykeren, en slik som jeg selv var. Til festrøykeren og
til jojo-røykeren. Jeg henvender meg også til deg som
sluttet for lenge, lenge siden, men som trenger påfyll for
å beholde kraften i avgjørelsen.
Underveis i skriveprosessen har jeg hele tiden bilder i
hodet mitt av den jeg skriver til og som jeg ønsker skal
lese og dra nytte av mine erfaringer, mine refleksjoner
og mine ord. Mottakeren er en ungdom på 15 som vurderer
å begynne å røyke fordi det ser tøft ut. En middelaldrende
kvinne som har begynt å plages med tung pust
og morgenhoste. Det er en eldre herre som har røykt
siden han var 11 år, kun fordi røyken var tilgjengelig og
han den gang ikke hadde noen god grunn til å la være.
Alle andre røykte jo.
Jeg henvender meg til deg som har røykt mye og til
deg som har røykt litt. Til deg som plages av skam og
dårlig samvittighet over uheldige prioriteringer, og til
deg som ikke kneler under den slags føleri, men bekymrer
deg over helsa.
Dersom du er en ikke-røyker, men er nysgjerrig på
hva som foregår i en røykehjerne, henvender jeg meg
7 —

— 8
til deg også. Her kan du virkelig få ristet på hodet og
himlet med øynene, for røyketankene er ofte helt uten
logikk for en som ikke har kjent på røykeabstinenser og
røykevanen selv.
Har du et menneske som røyker i livet ditt som du respekterer
og elsker høyt, kan du også ha god nytte av å
lese boken. Kanskje har du gjort en mengde hjelpeforsøk
som strandet på grunn av irritasjon og til dels aggresjon
fra den du ønsket å hjelpe. Her vil du kunne lese hvorfor
det ble slik og hvor det ble av all den takknemligheten
du hadde regnet med skulle komme. Gjennom å forstå
røykerens tanker og virkelighet, vil du enklere kunne tilby
riktig hjelp og riktige ord på en fornuftig måte.

Røykesluttformelens fem trinn
til balansert røykeslutt
Boken både begynner og avsluttes med disse fem trinnene,
og man kan godt si at de utgjør selve essensen
i bokens innhold. For meg, i min røykesluttprosess,
har trinnene vært helt avgjørende og hovedårsaken til
suksess. I tillegg til å være et resultat av egne erfaringer
er de en oppsummering av kunnskapen jeg har fått gjennom
litteratur om røykevaner, nikotinavhengighet og
samtaler med mennesker som har forsøkt å slutte, både
med og uten hell. For å få skikkelig utbytte av boken og
dens innhold, er det viktig å bruke god tid på å sette seg
ordentlig inn i trinnene, lese dem, forstå dem og, ikke
minst, bruke dem. Dette vil du trenge dersom du skal
slutte med røykevanen ved hjelp av røykesluttformelen:
1. Fremtidslutt. Sett sluttdato litt frem i tid. Bruk
tiden frem til D-dagen ved å kjenne på ubehaget (hoste,
slim, det å bli sett (uglesett)) når du røyker. Kjenn lukten,
legg merke til alle sigarettene som ikke er gode, men
som du likevel røyker ferdig. Husk hvordan det er å stå
ute i kulden. Tygg på følelsen av å være en dårlig rollemodell
for barn og barnebarn.
2. Bruk tiden frem til sluttdato ved å reflektere
rundt røykens rolle i livet ditt. Hvor mye tid du har brukt
på røykeaktiviteten, viktige begivenheter og øyeblikk du
har prioritert bort for å røyke, begivenheter der du burde
9 —

vært mer mentalt tilstede (for eksempel dåp og konfirmasjoner),
men i stedet satt og lengtet etter en røyk. Alt
stresset som følger med å alltid måtte skape en mulighet
for å røyke, uansett hvor og når. Røykens rolle i din barndom,
din nåtid og fremtid. Bli bevisst!
3. Velg en aktivitet å fylle tidshullet med (-1 + 1 =
Balanse). En aktivitet som gir deg glede og mening og
som det er mulig å bruke tid på daglig.
4. Vær like dedikert til denne aktiviteten som du
tidligere var med røykingen. For min del finnes det få, eller
ingen dager, som er for dårlige til trening. Du våknet
aldri opp en morgen og tenkte: «Føler meg litt laber i
formen i dag. Tror jeg dropper røykingen, så kan jeg heller
røyke dobbelt i morgen.» Husk: Dersom du var en
20-om-dagen-røyker brukte du to timer hver bidige dag
på å røyke. Nesten uansett hvilken aktivitet du velger å
bytte røyken med, kommer den ikke til å kreve like mye
tid.
5. Ikke tenk at du skal i mål. Dette er en endring
for hele livet, så venn deg like godt til det, først som sist.
Det finnes ingen tidspunkt hvor du er ferdig med et
røykestopp. Har du sluttet, så har du sluttet. Det vil ikke
komme en dag om ett eller to år hvor du er i mål og kan
tenke: «Ååååå, endelig er jeg ferdig med å slutte. Nå skal
det bli godt med en røyk.»
— 10

Røykesluttformelen som fungerer
Gjennom egen erfaring som aktiv røyker i tretti år, som
ivrig medlem av røykeflokken og nysgjerrig observatør
av fenomenet røyking og røykeslutt, har jeg kommet frem
til den eneste formelen som viser seg å virke. Den eneste
som virker gang på gang. Tragiske 9 av 10 røykesluttforsøk
mislykkes, uten at dette nødvendigvis sier noe om
røykernes generelle viljestyrke. Det er de tradisjonelle
røykesluttmetodene det er noe feil ved, ikke røykeren
selv.
-1 + 1 = Balanse
Dette er ikke et regnestykke fra småskolen, men formelen
på en suksessfull røykeslutt. Enkel og grei, og uten
avanserte elementer. Det kan se ut som en utopisk forenkling
av et av verdens mest gjennomgående avhengighetsproblemer,
men det krever mye egeninnsats og
et sterkt ønske om å stoppe for at regnestykket skal gå i
balanse. Det er alltid enklere å tenke gjennom og snakke
om store endringer, enn det er å gjennomføre dem.
Tanken er, at dersom du tar bort noe (røykeaktiviteten),
må du legge til noe (annen aktivitet) for å hindre
en ubalanse i tid, fokus og aktivitetsvolum. For å
klare å ta bort noe så omfattende og tidkrevende som
røykeaktiviteten, må du først bli bevisst på hva det å
11 —

øyke innebærer: Tanker, fakta, påvirkning, selvbedrag
og skylapper. Den fysiske og psykiske avhengigheten og
forskjellene mellom dem. Refleksjonene rundt røyking
som fenomen har fått stor plass i boka, men det er ikke
uten grunn at jeg har valgt å bygge den opp på denne
måten. Det å ha reflektert over hva røyking har betydd i
livet ditt, både i oppveksten som observatør og i voksen
alder som aktiv røyker. Mønster du har sett, røykevaner,
røyketanker, røykerelaterte hendelser, unnskyldningene
og bortforklaringene overfor deg selv og andre. Det kan
virke unødvendig, men jeg lover at ettertanken er verdt
det. Alle elementer er viktige å få satt på plass og hengt
opp på de riktige knaggene før du kan ta neste steg.
Ta oppussing som sammenligningsbilde. Det er helt
nødvendig med et godt grunnarbeid for å oppnå et
godt resultat. Slurver man vil sluttresultatet bli deretter.
Når jeg beskriver de refleksjoner og tanker jeg har gjort
rundt fenomenet røyking i mitt eget liv, er det viktig at
du setter av tid til å gjøre det samme. Antakelig deler vi
mange av de samme bildene og beskrivelsene. Hensikten
ved refleksjonene rundt røyk og røyking er at du skal
se at det er en latterlig, unaturlig og unødvendig aktivitet.
Det å skifte «briller» kan gjøre røykeslutten enklere,
fordi det med ett vil virke logisk og som det eneste riktige
å gjøre.
I andre del av boken går jeg mer inn på mine egne erfaringer.
Hvordan jeg ble en røyker, var en røyker, sluttforsøkene
som ikke fungerte, og til slutt mine følelsesmessige
utfordringer og seire i de første månedene som
ikke-røyker. Jeg benytter meg av løping som eksempel
underveis, men her er det viktig å understreke at du fyller
inn med ditt valg av tidsfyll. Det kan være hva som helst.
Børst støv av en gammel interesse fra ungdomstiden, eller
forsøk noe helt nytt. Det viktigste er at aktiviteten er
— 12

lystbetont, bringer deg glede og at du ønsker å bruke tid
på den. Igjen, tar man noe bort, må man legge til noe for
å få balanse i regnskapet.
Nikotinsuget er en av de følelsene eller opplevelsene
man ikke kan kjøpe seg fri fra. Det spiller ingen rolle
hvor mange penger du har på bok, om du er konge eller
fant, bor i et skur i Bangladesh eller på en vingård i
Nice. Nikotinmonsteret er kanskje uhyrlig og vanskelig
å ha med å gjøre, men det er rettferdig og gjør ikke forskjell
på folk. Nettopp derfor ligner mine røykeerfaringer
på dine røykeerfaringer og motsatt. Jeg skriver ikke en
bok om min røykeslutthistorie fordi den er spesiell. Jeg
skriver om den nettopp fordi den ikke er det. Når jeg velger
å by såpass raust av meg selv, er det for å bruke mine
erfaringer underveis som et verktøy du kan kjenne deg
igjen i. Selv om detaljene oss imellom er ulike, vet jeg at
røykere i stor grad sliter med de samme utfordringene.
De som har sluttet å røyke har ord på seg for å være
gretne, moraliserende bedrevitere med fingeren hevet
mot nesen til alle som fremdeles røyker. Veldig irriterende
folk. Slik ønsker jeg ikke å være, og slik ønsker jeg ikke å
fremstå. Så derfor er ikke dette ment å være en irettesettende
bok, ei heller en moraliserende finger rettet mot
røykere og nikotinavhengige. Det vil forekomme skildringer
av de negative konsekvensene ved det å røyke,
men kun som fakta – ikke som skremselspropaganda. La
det være hevet over enhver tvil: Jeg elsket å røyke! Jeg
mener, virkelig elsket å røyke. Røyken har fulgt meg tettere
enn noen eller noe annet. Gjennom triste tider, gjennom
virkelig tunge stunder, under grubling, for å holde
fokus. Uansett tilstand – røyken har vært der. Og jeg har
elsket det. Fullt og helt – med hele mitt hjerte.
Gjennom tretti år har jeg røykt mer enn jeg har gjort
det meste annet. Jeg har røykt oftere enn jeg har spist,
jeg har røykt oftere enn jeg har gått på do og jeg har
13 —

øykt oftere enn jeg har klemt mine nærmeste. Det sier
litt. Og når man ønsker å legge denne vanen på hyllen,
skjønner man at det ikke kommer til å bli enkelt. Dette er
en virkelighetsbeskrivelse for veldig mange røykere
Tittelen på boka, Fra røykerom til maraton, avslører to
ting: At jeg nå er en ikke-røyker og at jeg har begynt å
løpe. Den som håper på en oppskrift på hvordan de på
minst smertefulle måte kan gå fra røyking til løping, vil
bli skuffet. Løping ble mitt helt nødvendige tidsfyll når
jeg plukket bort den tidkrevende røykeaktiviteten. Ditt
valg av erstatningsaktivitet kan vel være noe helt annet.
Du har alt å vinne og ingenting å tape. Det er dette jeg
ønsker å vise når jeg skildrer gode øyeblikk jeg har hatt
gjennom løpingen.
Skammen er en følelse røykere deler. Skam over dårlige
valg og feilprioriteringer. Alt det vi valgte bort de
gangene vi heller valgte røyken. Selv om våre historier
på mange måter er ulike, vil skamfølelsen likevel være en
fellesnevner. Den følelsen er et viktig element å ta med
i det store regnestykket når fordelene og ulempene ved
røyking skal gjøres opp.
-1 + 1 = Balanse
Det har lenge vært en vedtatt sannhet i gamle røykesluttmetoder
at man helst ikke skal plages med mer enn
én utfordring når man skal slutte å røyke. «Jeg orker ikke
å tenke på vekten eller formen. Akkurat nå må jeg KUN
konsentrere meg om røykeslutten.» Min erfaring og min
påstand er at denne holdningen virker som en revesaks
på røykeslutteren. Dersom du bare skal gå rundt og
tenke på at du ikke skal røyke, vil du enten bli gal, eller
begynne å røyke igjen. I alle suksesshistoriene jeg kjen-
— 14

ner til har røykeslutteren fylt tidligere røyketid med en
annen aktivitet.
Røykere er som folk flest. Mange er sterke mennesker
som har mestret mye i livene sine, tunge ting og vanskelige
ting. Likevel er det, som nevnt, hele 9 av 10 som faller
tilbake til nikotinen etter sluttforsøk. I og med at røykere
ikke er svakere mennesker enn andre, er min logiske påstand
at det er røykesluttmetodene det er noe feil med,
ikke røykeren.
Boken er skrevet i håp om at vi, med mine erfaringer
og refleksjoner sammen med dine erfaringer og refleksjoner,
skal gjøre det mulig for deg å bytte røykingen med
en ny aktivitet og øke livskvaliteten og handlefriheten. En
selvvalgt og positiv aktivitet som får deg til å føle deg
som en seierherre – en vinner, og ikke en som har blitt
frarøvet noe vesentlig og viktig i livet sitt. For til syvende
og sist er det dette det dreier seg om.
Nedarvet og massiv hjernevasking
– sammen blir vi dummere
Hvor enkelt lar vi oss lede av andre? Hvor enkelt kan vi
skru av fornuften? Vi liker å tenke at det skal mye til. Er
det ikke nettopp massiv hjernevasking vi har blitt utsatt
for i årevis når det gjelder sigaretter og røyk? Jeg vet at
soldater under 2. verdenskrig fikk gratis rasjoner på sigaretter
fordi sigarettene etter sigende skulle gi mot. Men
tobakkshistorien strekker seg mye lenger tilbake i tid,
helt tilbake til indianerne i Amerika og Peru. Likevel ser
jeg for meg at selve røykeritualet var svært annerledes.
Jeg tror ikke at indianerne sto foran tipien og røykte 30
rullerøyk daglig. Jeg kan heller ikke se for meg at de avbrøt
en lenge planlagt bisonjakt for å sette seg på en
15 —

gresstue i skogholtet og ta en røykepause. Columbus
tok med tobakken til Europa, og derfra har tobakk vært
populært og forbudt i en evinnelig pendelgang. Det har
aldri vært stille rundt nikotin og tobakksbruk. For enten
det var lov eller ikke, så har det vært en kilde til debatt og
engasjement.
Når jeg ser på all den tid og energi som er lagt ned
i nikotinrelaterte handlinger og tanker, kan jeg ikke annet
enn å gremmes. Så dumt og så bortkastet. Men kan
jeg angre? Ja, antakelig, og det holder ikke å skylde på
andre. Ikke hjernevasking, ikke gruppepress. Som Per
Fugelli så treffende sier det: «Vi er ikke enere på jorden,
vi er del av en flokk, flere flokker, den nære og den større.
Og når vi er del av en flokk gjør dette oss veldig mye
smartere, veldig mye sterkere enn vi ville vært helt på
egen hånd, men det gjør oss i andre tilfeller fryktelig mye
dummere.»
Fakta om fakta
Denne boken vil nødvendigvis inneholde mange subjektive
meninger. Den er skrevet av meg og vil bli farget
av min erfaring, min oppfatning og min innfallsvinkel. Å
være helt objektiv i fremstillingen av et så følelsesladd
tema vil være umulig, og det er heller ikke noe jeg kommer
til å strebe mot. Jeg mener mye om røyking, og det
er også grunnen til at jeg har valgt å skrive boken. Jeg
synes det er viktig å ha noen grunnleggende fakta om
nikotin i bunn. Mens mine meninger om røyking kan la
seg avfeie som subjektivt tull (noe veldig mange innbitte
røykere kommer til å gjøre), så er det ikke like enkelt å
bortforklare fakta. Derfor ser jeg det som helt nødvendig
å vise til den harde realiteten underveis.
Mange vil være uenige i mye av det jeg har skrevet i
— 16

denne boken. Både når det gjelder mitt syn på avhengighet,
«tidshullet», årsaken til at man velger å røyke og
hvor enkelt/vanskelig det er å slutte. Men en ting lar
seg ikke krangle om, og det er statistikken rundt sigarettrøyken
og røykingen. Tid, penger, mengde. En kan si:
«Jeg er uenig med deg i at det å røyke er en tilvenningsprosess.
Jeg likte røyksmaken fra dag én.» Ja vel. Sånn
var det for deg, og det er helt klart mange individuelle
forskjeller når det gjelder det aller meste, også her. Men
klare fakta lar seg ikke diskutere. De bare er. Mange av
tallene fikk meg til å tenke, og ikke minst hjalp de meg
med å få bekreftelse på hvor riktig det var å slutte.
En gjennomsnittsrøyker bruker i snitt seks minutter per
røyk. Jeg tror dette skal stemme ganske bra ut fra egen
erfaring. Hver dag har jeg altså brukt to timer på sigarettrøyking.
På et år ,732 timer. På 30 år, altså hele min
røykekarriere, svimlende 21960 timer. TO OG ET HALVT
ÅR AV LIVET MITT HAR JEG BRUKT PÅ Å RØYKE! Dersom
jeg trekker ifra åtte timers søvn per døgn, så vil jeg i alle
de resterende timene ha brukt tre år, fire måneder og
tre dager på kontinuerlig røyking. Det er mer tid enn jeg
brukte på å fullføre høyskolen. Lengre tid enn jeg brukte
på å lære å spise selv, gå selv og gå på do selv. Det er
mer tid enn mine tre graviditeter sammenlagt. Mer tid
enn det ville tatt meg å gå fra Oslo til Cape Town på
sørspissen av Afrika (med en gjennomsnittsfart på fem
kilometer i timen). Likevel merket jeg det ikke. Det høres
merkelig ut, men fordi røykepausene ble spredt gjennom
dagen i små drypp, var de ikke så enkle å få øye på.
Jeg har en annen uvane. Jeg spiser klistremerkene på
eplene. Ikke fordi jeg liker dem. Det handler mest om
latskap og at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av dem
etter at de er plukket av. Klistremerkene er helt smakløse
og jeg merker knapt at jeg tygger dem. En venn kommenterte
at klistremerkene inneholder de samme gift-
17 —

stoffene som plastikkposene i kolonialforretningene og
at det absolutt ikke er bra for magen. Jeg forsvarte meg
med at klistremerkene er så små at de knapt nok kan
gjøre noen vesentlig skade. «Ett klistremerke, ja, men
hvis du legger sammen alle du spiser i løpet av et år vil
det bli mye plast likevel.» Der har min venn absolutt et
poeng. Jeg liker epler og spiser minst tre epler om dagen
hele året. An apple a day … og så videre. I løpet av et
år vil jeg ha fått i meg 1095 av disse små klistremerkene.
Dersom vi gjør et røft anslag og sier at merkene er ca.
2x1 cm per stykke, vil mengden ikke lenger virke så ufarlig.
La oss fortsette visualiseringseksperimentet og sette
opp et enkelt regnestykke: På et år – 21,90 kvadratmeter,
på tretti år – 657 kvadratmeter, noe som tilsvarer gulvflaten
på 6,5 Brustad-buer. Med andre ord: Jeg har på
tretti år spist nok klistremerker til å dekke gulvet på seks
og en halv Brustad-buer. Ikke like ubetydelig når fakta
ligger på bordet.
La oss gå tilbake til røyken. Enkelte ganger, spesielt
hvis jeg hadde det travelt og røykte fort, ble sigarettpapiret
klebet av nikotin og tjære på den delen jeg hadde
mellom leppene. Det smakte ekkelt og det så ille ut, men
det virket likevel ikke ille. Nesten harmløst. Ved hjelp av
www.slutta.no har jeg regnet meg frem til at jeg på tretti
år har fått i meg 1,75 kilo tjære, 0,22 kilo nikotin og 0,8
kilo ammoniakk. Filtrert og renset gjennom mitt verdifulle
pusteorgan, lungene. Hver sigarett veier i gjennomsnitt
0,9 gram. I løpet av mine tretti år som røyker har jeg røykt
i meg 197,64 kilo tobakk. Hyppige små gjentakelser gjør
oss ofte blinde for helheten og totalmengden. Poenget
mitt er å få frem tallfakta som er udiskutable, som ikke lar
seg knipse bort som synsing og svartmaling, men som
står der i kraft av å være fasiten på hvor mye tid og gift
det dreier seg om.
— 18

Fakta om avhengighet
Avhengighet. Hva ligger avhengigheten i, og hvor befinner
den seg? I hodet eller kroppen? I cellene eller
tankene? Dersom en leser fakta om temaet nikotin,
avhengighet og avvenning, står det klart at den fysiske
avhengigheten og tiden det tar for nikotinen å forsvinne
fra kroppen, er omtrent tre uker. Dermed tar det gjennomsnittlig
tre uker for de fleste å bli kvitt den fysiske trangen.
Etter dette sitter abstinensene og avhengigheten i
hodet og i tankene. Det ligger i vanen i å utføre røykeritualet
og vanen i å tenke på røyk som en nødvendighet og
hjelp i ulike situasjoner.
For mange blir savnet så sterkt at de ikke makter å holde
ut tiden uten nikotin. Savnet og lengselen oppleves
både fysisk og psykisk, og kan i perioder bli så sterk at
det virker som den tar fullstendig over.
Rent fysisk er de tre første nikotinfrie ukene de verste.
Også jeg opplevde det slik. Jeg ble rastløs, irritabel,
ukonsentrert og til tider nærmest panisk. Faktumet at
jeg aldri mer skulle få slappe av med en røyk eller benytte
nikotin på annen måte, snek seg sakte inn og kunne
til tider skylle over meg i form av overveldende panikk.
«Aldri» er veldig, veldig lang tid, og jeg visste at dersom
all tid fremover kom til å bli like besværlig, så kom jeg
ikke til å orke det.
Det å vente på at nikotinen forsvinner fra kroppen er
en fysisk og mental styrkeprøve. Alle som har forsøkt å
slutte med nikotinvanen kan skrive under på dette. Likevel
er det ikke i denne perioden de fleste faller av lasset.
Undersøkelser viser at de fleste sprekker flere uker og
måneder etter at de tok den siste røyken, og lenge etter
at nikotinen har forsvunnet fra blodet. Hvorfor er det
slik? Hvorfor sitter den mentale avhengigheten så sterkt
i? En nær venn av meg var tung rusmisbruker i mange
19 —

år, avhengig av heroin og det meste annet som kunne
gi rusfølelse. Senere har han, etter rusbehandling og en
betydelig egeninnsats, klart å slutte. Ikke bare med heroinen,
men også med metadonen som han brukte som
et substitutt i noen år. Det sies at det nesten er umulig å
slutte med metadon. Med enda mer egeninnsats klarte
han det likevel, men nikotinen klarer han ikke slutte
med. Han, som har gjennomgått de verste heroinabstinensene,
kvalene, traumene og nedturene, sier at det er
mye verre å slutte med nikotin. Så hardt kan altså røykevanen
sitte i.
For en røyker er det tilfredsstillelsen i å døyve nikotinabstinensene
som er den sterkeste motivasjonen bak de
daglige sigarettene. Abstinensene driver røykeren på
en hvileløs vandring fra oase til oase der nikotinen, på
samme måte som oasen, tilfredsstiller indre behov. For å
tegne et sterkere bilde, er det som om røykeren trykker
inn en tegnestift i håndbaken bare for at det føles så uendelig
godt å trekke den ut 20 ganger om dagen. Å ta av
for trange sko etter 17. mai-toget, drikke vann når man
er uttørket, spise mat når man er utsultet, dusje når man
er svett og møkkete. Fellesnevneren er at man opplever
et sterkt behov som må dekkes, helst med en gang, nå!
Tenk deg tilbake til en gang da du opplevde nettopp
dette, de første supene vann etter at du et øyeblikk trodde
du skulle tørste i hjel, de første bitene mat på veldig
tom og skrikende mage, det første rene dusjvannet mot
en svett, klissete og skitten kropp. Følelsen er ubetalelig.
Det er denne følelsen som driver røykeren fra oase til
oase, fra røyk til røyk. Og nettopp lengselen etter denne
følelsen er det som henger i, årevis etter at røyken ble
kuttet ut for godt.
Selve ørkenvandringen, nedturene, irritasjonen, utålmodigheten
og rastløsheten før en røyk glemmes raskt.
— 20

Likeså morgenhoste, dårlig kondisjon, lukten og kortpustetheten.
Det siste som forsvinner er det romantiserte
bildet av en selv i en lykkelig sosial setting, gjerne etter et
godt måltid mat, der en slapper av og koser seg med en
røyk sammen med andre røykere. Øyeblikk der abstinensene
ble slukket. På veien mot røykeslutt er det viktig å
huske at det er alt det er. Abstinenser og tilfredsstillelse
av disse.
Angsten for hull i livskvaliteten
Tanken på det å slutte å røyke kan gi mange angstutfordringer.
Sterkere enn angsten for rastløshet, lengsel,
tomhet og abstinenser, er angsten for at fraværet av røyk
skal føre til et slags hull i livskvaliteten. For at ingen ting
skal bli like hyggelig og for at livet skal bli en mørk og
meningsløs reise inntil døden kommer og befrir en fra
pinen. Angsten for hullet i livskvaliteten er sterk og den
er reell. For mange, inkludert meg selv, er det denne angsten
som er den viktigste årsaken til at man ikke forsøker.
Da sønnen min gikk i åttende klasse skulle jeg hjelpe
ham med å pugge til en prøve. En del av prøvepensumet
inneholdt tema om røyking, nikotin og alle sykdommer
og plager disse fører med seg. Pest og kolera, død og
fordervelse. Jeg følte meg veldig liten og dum da jeg
stilte sønnen min spørsmål som: «Hvilke livsstilssykdommer
kan nikotin og røyk føre med seg?» og han svarte ut
fra boken: «Kreft (spesielt lungekreft, strupekreft og magekreft),
kols, blodpropp osv.» Ironisk nok, og typisk for
en røyker, har jeg sjelden hatt mer lyst på en sigarett enn
akkurat da. Jeg følte meg dum, liten, nervøs og skamfull.
En forelder ute av stand til å ta et endelig oppgjør med
en vane som potensielt kunne frarøvet min sønn sin mor
flere år tidligere enn nødvendig. Fakta om død og lidel-
21 —

ser hjalp meg ingen ting. Tvert om. Når slike følelser oppstår
er det vanlig at røykeren strekker seg etter sigaretten
for støtte, ro og trøst. Derfor kommer jeg heller ikke til
å bruke skremselspropaganda, nettopp fordi det virker
mot sin hensikt.
Tid har vi derimot alle et forhold til. Tid er det mest verdifulle
godet vi har, høyt hevet over penger og materielle
eiendeler. Og når vi vet at en røyker i gjennomsnitt
bruker ca. to timer hver dag på røykerelatert aktivitet og
at det sluker år av livene våre, da vil bevisstheten rundt
dette kanskje være en bedre vei å gå.
Det sier seg selv at man vil merke det å kutte en såpass
tidkrevende og innarbeidet vane som røyking. Mange vil
oppfatte det som at det oppstår et tomrom i livet deres.
Jeg har sett venner nesten gå av hengslene de første
ukene av røykavvenning, og jeg har opplevd at enkelte
går og legger seg etter barne-tv fordi de ikke orker å
sitte hele kvelden uten røyk. For en som aldri har røykt
og som aldri har følt samme behov for å utføre en meningsløs
aktivitet ute på verandaen en gang i timen, virker
dette selvsagt merkelig. Men for en som har vært avhengig
av denne vanen i mange år, er det lite som oppleves
som mer naturlig. Jeg opplevde røykepausene mine på
verandaen, ikke bare som naturlige, men som små drypp
av høydepunkter i kvelden min. Røykepausene toppet
filmen og fylte reklamepausene.
Det jeg ikke tenkte på var årsaken til at røyken smakte
så godt ute i kulden under pleddet. En film varer i halvannen
time. I løpet av denne tiden var kroppen min full av
rastløs abstinens, og det å endelig få trekke ned de første
trekkene og tilfredsstille røykesuget var helt himmelsk.
Dessuten var det en viss rytmikk i det å skulle fordele 20
røyk utover en og samme dag. Og fraværet av dette skaper
et tidshull. «Hva gjør jeg når jeg ikke kan røyke?»
Nå, over et år etter at jeg sluttet, skal jeg være ær-
— 22

lig og si at fraværet av røyken og røykepausene lenge
kjentes som et hull i hverdagen. Og når man tenker på
alle timene som gikk med til røyking og røykeritualet, så
er det ikke rart. Misforståelsen ligger i at mange tror det
dreier seg om et hull i livskvaliteten og livsgleden. Dette
trodde jeg selv også. Men det gjør det ikke. Derimot
dreier det seg om et tidshull som oppstår idet tidstyven,
røyken, forsvinner. To timer hver dag. Det er fryktelig mye
tid. Heldigvis skjønte jeg tidlig viktigheten av å fylle dette
tidshullet med en positiv aktivitet for å forhindre lysten til
å falle tilbake i gamle vaner.
Pre-røykeslutt – mitt valg av «hullfyll»
Da datoen for røykestopp var satt, må jeg innrømme
at jeg gruet meg litt. Innerst inne skjønte jeg, realistisk
sett, at det ikke kom til å oppstå et hull i livsgleden og
livskvaliteten, det ville i så fall bety at det sto stusselig til
med dem sånn i utgangspunktet, men jeg trodde ikke
helt på min egen tanke. Jeg så for meg et fattigere og
gråere liv. Ingen ting kom noensinne til å bli det samme,
og jeg var engstelig for at nettopp denne mangelfølelsen
kom til å bli uutholdelig i lengden. Likevel skjønte jeg
av helsemessige årsaker at det ikke var noen vei utenom.
Når røykere snakker sammen om røykestopp, har de
en stygg tendens til å snakke prosjektet ned, både de
som har forsøkt å slutte og de som foreløpig bare har lekt
med tanken. «Hva skal jeg gjøre med hendene?», «Jeg
blir så rastløs når jeg ikke kan røyke», «Jeg kan ikke se
for meg et liv uten røyk», «Tenk så kjedelig å ikke kunne
røyke når jeg skal slappe av», «Jeg ville savnet middagsrøyken»,
«Jeg ville savnet trøsten», «Jeg ville savnet det
sosiale».
Da jeg i april 2015 satte røykestoppdatoen 1. juni, bruk-
23 —

te jeg tiden inntil dagen til å tenke ordentlig gjennom
det å skulle leve resten av livet mitt som en ikke-røyker.
Hva ville det innebære? Hvordan ville min nye hverdag
bli? Andre eksrøykere fortalte om sterk rastløshet og uro.
Spesielt ved tider på døgnet da de normalt sett ville tent
seg en røyk. For de som ga opp røykesluttprosjektet sitt,
var det i de aller flest tilfellene nettopp at rastløsheten
og den indre uroen ble så sterk at den opplevdes uutholdelig.
De orket ikke en dag til som ikke-røyker. Akkurat
denne delen gruet jeg meg mest til før røykeslutten,
men tenkte at det måtte finnes en måte, et eller annet
jeg kunne gjøre for å lindre pinen. Andre hadde jo klart
å slutte.
Hva var det som skilte de suksessfulle røykesluttene fra
de mislykkede? I forkant av mitt eget røykestopp ønsket
jeg å sanke inn mest mulig kunnskap for å øke sannsynligheten
for at jeg ikke skulle behøve å slutte flere ganger.
Jeg regnet med at det kom til å bli hardt nok denne
ene gangen. Jeg iverksatte min egen lille undersøkelse
ved å lese meg opp på fakta og spørre ut andre røykere
og eksrøykere. Det jeg kom frem til, var en gjentakende
faktor i suksesshistoriene og fraværet av samme faktor i
de mislykkede tilfellene. Alle som klarte det, hadde en
hobby eller fritidssyssel. Noe interessant og meningsfullt
å fordrive tiden med. Det ble klart for meg at jeg måtte
finne et eller annet å fylle tidshullet med etter at røyken
var lagt på hylla.
Få uker etter at jeg hadde bestemt meg for røykestoppdatoen,
reiste min mann Espen og jeg på langweekend
til Dublin. Jeg hadde aldri vært i Dublin før og gledet
meg til å utforske byen og severdighetene. Espen, som
allerede hadde et innarbeidet treningsmønster, så sitt
snitt til å få meg i bedre løpeform nå når jeg skulle slutte
å røyke om kort tid. Han dro meg gjennom byen, til Phoenix
park, og coachet meg steinhardt fra det ene delmålet
— 24

til det andre. «Bare litt til ... frem til det korset, så skal du
få en liten pause … frem til benken … frem til den tredje
lyktestolpen.» Som den storrøykeren jeg fremdeles var,
reagerte kroppen min med sjokk og vantro. Jeg hostet
og harket som en gammel sjømann, hyperventilerte, fikk
kramper og kjente blodsmaken i munnen. Jeg hadde
ikke lyst til å skuffe Espen med å gi opp eller sakke akterut,
så jeg sto på som best jeg kunne. Parken var grønn
og frodig, været var nydelig, men alt jeg kjente var et
kroppslig helvete og store smerter i viljestyrken. Hadde
ikke Espen vært den pådriveren han var, hadde jeg gitt
opp for lenge siden. Men jeg sto løpet ut, og senere på
hotellet, etter en lang dusj, var jeg på verandaen i sola
med en kopp kaffe og nyrullet røyk. Jeg kjente et kroppslig
velvære og en indre ro som sigaretten aldri hadde
evnet å gi meg. Da skjønte jeg at løping var det jeg skulle
tette tidshullet med.
Nikotin – det mangehodede trollet
De aller fleste røykere er smertelig klar over hvilken
virkning nikotinen har på kroppen og helsen over tid.
Grunnen til at det ikke skremmer mer enn det gjør, er at
virkningen og helseskadene kommer gradvis. Hadde det
vært mulig å få kreft, kols eller astma over natten, hadde
det skremt langt flere fra å begynne. Unge mennesker
legger sjelden opp livet sitt etter eventuelle plager de
kan få når de blir godt voksne. Mange ting kan skje i løpet
av årene frem til da. De kan bli syke av andre årsaker,
påkjørt av en bil eller omkomme i en drukningsulykke.
Potensielle farer er det mange av. Når de først har begynt,
er det som kjent vanskelig å slutte, selv om de vet
at det er en idiotisk, kostbar og skadelig vane. For å forsvare
vanen overfor seg selv og andre, etableres felles
25 —