Fra røykerom til maraton - leseprøve

forlagshusetvest

Det finnes knapt en røyker som ikke har tenkt tanken: «Nå er det slutt!» Og det finnes knapt en som ikke har kastet dette gode forsettet over bord igjen. Hvorfor er det sånn? Svaret er tidshullet – hva gjør vi med det? Røykesluttformelen i denne boken garanterer suksess dersom du gjennomfører den på rett måte. Ikke kast bort enda mer tid og helse på tanken. Start NÅ!

© Commentum Forlag 2017

COMMENTUM FORLAG AS

Gamleveien 87

4315 SANDNES

www.commentum.no

ISBN: 9788282334198

Omslagsillustrasjon: Gabriel Ask Nicolaisen

Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens

bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag

er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare

tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid

med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.


Siw B. Nicolaisen

MED RØYKESLUTTFORMELEN

SOM VIRKER

… og noen refleksjoner rundt

fenomenet røyking på veien

2017


Mitt navn er Siw og jeg var en røyker, en nikotinavhengig,

i 30 år. 1. juni 2015 la jeg bort det som hadde tatt mer av

min tid enn noen annen vane. Det har vært en underlig

og vanskelig reise, men det har også vært forbausende

enkelt. Motstridende, men likevel sammenfallende. Enkelt,

fordi gevinstene jeg fikk ved å slutte med nikotin var

så mange. Dessuten fulgte det ikke smerter ved avvenningen,

ingen forferdelige medisinkurer eller traumatiske

abstinenser, og selve nikotinslutten tok heller ikke ekstra

tid. Tvert om, jeg fikk bedre tid. Vanskelig, nettopp derfor.

Jeg fikk tid jeg ikke helt visste hva jeg skulle fylle med.

Pauser jeg ikke helt skjønte vitsen med. Dessuten ble jeg

frarøvet et viktig belønningssystem.

Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor fylte nikotinvanen

meg så veldig og totalt? Som en hviskende god venn,

støttende og fortrolig når jeg behøvde det. Men samme

stemmen forvrengtes og ble lokkende og forførerisk når

jeg bestemte meg for «aldri mer» … Da viste nikotinmonsteret

sitt sanne ansikt.

Overbevisningen. Den forræderriske stemmen. Fornuften

og sunn bevegelsesglede. Styggen på ryggen. Motpolene

som rev og slet. Uansett var dette noe jeg måtte

gjennom, det visste jeg, men jeg håpte hele tiden at det

ikke kom til å kreve mer av meg enn det jeg hadde å gi.

Jeg var kommet til et punkt der det å fortsette å røyke ikke

lenger var et alternativ.


— 6


Hvem henvender jeg meg til?

Jeg henvender meg til deg som ønsker å slutte med

røykevanen, men som ikke vet hvordan. Til deg som har

gjennomført en rekke mislykkede sluttforsøk og til deg

som aldri tidligere har forsøkt å slutte, men som ønsker

å gjøre det nå. Jeg henvender meg til den notoriske

røykeren, en slik som jeg selv var. Til festrøykeren og

til jojo-røykeren. Jeg henvender meg også til deg som

sluttet for lenge, lenge siden, men som trenger påfyll for

å beholde kraften i avgjørelsen.

Underveis i skriveprosessen har jeg hele tiden bilder i

hodet mitt av den jeg skriver til og som jeg ønsker skal

lese og dra nytte av mine erfaringer, mine refleksjoner

og mine ord. Mottakeren er en ungdom på 15 som vurderer

å begynne å røyke fordi det ser tøft ut. En middelaldrende

kvinne som har begynt å plages med tung pust

og morgenhoste. Det er en eldre herre som har røykt

siden han var 11 år, kun fordi røyken var tilgjengelig og

han den gang ikke hadde noen god grunn til å la være.

Alle andre røykte jo.

Jeg henvender meg til deg som har røykt mye og til

deg som har røykt litt. Til deg som plages av skam og

dårlig samvittighet over uheldige prioriteringer, og til

deg som ikke kneler under den slags føleri, men bekymrer

deg over helsa.

Dersom du er en ikke-røyker, men er nysgjerrig på

hva som foregår i en røykehjerne, henvender jeg meg

7 —


— 8

til deg også. Her kan du virkelig få ristet på hodet og

himlet med øynene, for røyketankene er ofte helt uten

logikk for en som ikke har kjent på røykeabstinenser og

røykevanen selv.

Har du et menneske som røyker i livet ditt som du respekterer

og elsker høyt, kan du også ha god nytte av å

lese boken. Kanskje har du gjort en mengde hjelpeforsøk

som strandet på grunn av irritasjon og til dels aggresjon

fra den du ønsket å hjelpe. Her vil du kunne lese hvorfor

det ble slik og hvor det ble av all den takknemligheten

du hadde regnet med skulle komme. Gjennom å forstå

røykerens tanker og virkelighet, vil du enklere kunne tilby

riktig hjelp og riktige ord på en fornuftig måte.


Røykesluttformelens fem trinn

til balansert røykeslutt

Boken både begynner og avsluttes med disse fem trinnene,

og man kan godt si at de utgjør selve essensen

i bokens innhold. For meg, i min røykesluttprosess,

har trinnene vært helt avgjørende og hovedårsaken til

suksess. I tillegg til å være et resultat av egne erfaringer

er de en oppsummering av kunnskapen jeg har fått gjennom

litteratur om røykevaner, nikotinavhengighet og

samtaler med mennesker som har forsøkt å slutte, både

med og uten hell. For å få skikkelig utbytte av boken og

dens innhold, er det viktig å bruke god tid på å sette seg

ordentlig inn i trinnene, lese dem, forstå dem og, ikke

minst, bruke dem. Dette vil du trenge dersom du skal

slutte med røykevanen ved hjelp av røykesluttformelen:

1. Fremtidslutt. Sett sluttdato litt frem i tid. Bruk

tiden frem til D-dagen ved å kjenne på ubehaget (hoste,

slim, det å bli sett (uglesett)) når du røyker. Kjenn lukten,

legg merke til alle sigarettene som ikke er gode, men

som du likevel røyker ferdig. Husk hvordan det er å stå

ute i kulden. Tygg på følelsen av å være en dårlig rollemodell

for barn og barnebarn.

2. Bruk tiden frem til sluttdato ved å reflektere

rundt røykens rolle i livet ditt. Hvor mye tid du har brukt

på røykeaktiviteten, viktige begivenheter og øyeblikk du

har prioritert bort for å røyke, begivenheter der du burde

9 —


vært mer mentalt tilstede (for eksempel dåp og konfirmasjoner),

men i stedet satt og lengtet etter en røyk. Alt

stresset som følger med å alltid måtte skape en mulighet

for å røyke, uansett hvor og når. Røykens rolle i din barndom,

din nåtid og fremtid. Bli bevisst!

3. Velg en aktivitet å fylle tidshullet med (-1 + 1 =

Balanse). En aktivitet som gir deg glede og mening og

som det er mulig å bruke tid på daglig.

4. Vær like dedikert til denne aktiviteten som du

tidligere var med røykingen. For min del finnes det få, eller

ingen dager, som er for dårlige til trening. Du våknet

aldri opp en morgen og tenkte: «Føler meg litt laber i

formen i dag. Tror jeg dropper røykingen, så kan jeg heller

røyke dobbelt i morgen.» Husk: Dersom du var en

20-om-dagen-røyker brukte du to timer hver bidige dag

på å røyke. Nesten uansett hvilken aktivitet du velger å

bytte røyken med, kommer den ikke til å kreve like mye

tid.

5. Ikke tenk at du skal i mål. Dette er en endring

for hele livet, så venn deg like godt til det, først som sist.

Det finnes ingen tidspunkt hvor du er ferdig med et

røykestopp. Har du sluttet, så har du sluttet. Det vil ikke

komme en dag om ett eller to år hvor du er i mål og kan

tenke: «Ååååå, endelig er jeg ferdig med å slutte. Nå skal

det bli godt med en røyk.»

— 10


Røykesluttformelen som fungerer

Gjennom egen erfaring som aktiv røyker i tretti år, som

ivrig medlem av røykeflokken og nysgjerrig observatør

av fenomenet røyking og røykeslutt, har jeg kommet frem

til den eneste formelen som viser seg å virke. Den eneste

som virker gang på gang. Tragiske 9 av 10 røykesluttforsøk

mislykkes, uten at dette nødvendigvis sier noe om

røykernes generelle viljestyrke. Det er de tradisjonelle

røykesluttmetodene det er noe feil ved, ikke røykeren

selv.

-1 + 1 = Balanse

Dette er ikke et regnestykke fra småskolen, men formelen

på en suksessfull røykeslutt. Enkel og grei, og uten

avanserte elementer. Det kan se ut som en utopisk forenkling

av et av verdens mest gjennomgående avhengighetsproblemer,

men det krever mye egeninnsats og

et sterkt ønske om å stoppe for at regnestykket skal gå i

balanse. Det er alltid enklere å tenke gjennom og snakke

om store endringer, enn det er å gjennomføre dem.

Tanken er, at dersom du tar bort noe (røykeaktiviteten),

må du legge til noe (annen aktivitet) for å hindre

en ubalanse i tid, fokus og aktivitetsvolum. For å

klare å ta bort noe så omfattende og tidkrevende som

røykeaktiviteten, må du først bli bevisst på hva det å

11 —


øyke innebærer: Tanker, fakta, påvirkning, selvbedrag

og skylapper. Den fysiske og psykiske avhengigheten og

forskjellene mellom dem. Refleksjonene rundt røyking

som fenomen har fått stor plass i boka, men det er ikke

uten grunn at jeg har valgt å bygge den opp på denne

måten. Det å ha reflektert over hva røyking har betydd i

livet ditt, både i oppveksten som observatør og i voksen

alder som aktiv røyker. Mønster du har sett, røykevaner,

røyketanker, røykerelaterte hendelser, unnskyldningene

og bortforklaringene overfor deg selv og andre. Det kan

virke unødvendig, men jeg lover at ettertanken er verdt

det. Alle elementer er viktige å få satt på plass og hengt

opp på de riktige knaggene før du kan ta neste steg.

Ta oppussing som sammenligningsbilde. Det er helt

nødvendig med et godt grunnarbeid for å oppnå et

godt resultat. Slurver man vil sluttresultatet bli deretter.

Når jeg beskriver de refleksjoner og tanker jeg har gjort

rundt fenomenet røyking i mitt eget liv, er det viktig at

du setter av tid til å gjøre det samme. Antakelig deler vi

mange av de samme bildene og beskrivelsene. Hensikten

ved refleksjonene rundt røyk og røyking er at du skal

se at det er en latterlig, unaturlig og unødvendig aktivitet.

Det å skifte «briller» kan gjøre røykeslutten enklere,

fordi det med ett vil virke logisk og som det eneste riktige

å gjøre.

I andre del av boken går jeg mer inn på mine egne erfaringer.

Hvordan jeg ble en røyker, var en røyker, sluttforsøkene

som ikke fungerte, og til slutt mine følelsesmessige

utfordringer og seire i de første månedene som

ikke-røyker. Jeg benytter meg av løping som eksempel

underveis, men her er det viktig å understreke at du fyller

inn med ditt valg av tidsfyll. Det kan være hva som helst.

Børst støv av en gammel interesse fra ungdomstiden, eller

forsøk noe helt nytt. Det viktigste er at aktiviteten er

— 12


lystbetont, bringer deg glede og at du ønsker å bruke tid

på den. Igjen, tar man noe bort, må man legge til noe for

å få balanse i regnskapet.

Nikotinsuget er en av de følelsene eller opplevelsene

man ikke kan kjøpe seg fri fra. Det spiller ingen rolle

hvor mange penger du har på bok, om du er konge eller

fant, bor i et skur i Bangladesh eller på en vingård i

Nice. Nikotinmonsteret er kanskje uhyrlig og vanskelig

å ha med å gjøre, men det er rettferdig og gjør ikke forskjell

på folk. Nettopp derfor ligner mine røykeerfaringer

på dine røykeerfaringer og motsatt. Jeg skriver ikke en

bok om min røykeslutthistorie fordi den er spesiell. Jeg

skriver om den nettopp fordi den ikke er det. Når jeg velger

å by såpass raust av meg selv, er det for å bruke mine

erfaringer underveis som et verktøy du kan kjenne deg

igjen i. Selv om detaljene oss imellom er ulike, vet jeg at

røykere i stor grad sliter med de samme utfordringene.

De som har sluttet å røyke har ord på seg for å være

gretne, moraliserende bedrevitere med fingeren hevet

mot nesen til alle som fremdeles røyker. Veldig irriterende

folk. Slik ønsker jeg ikke å være, og slik ønsker jeg ikke å

fremstå. Så derfor er ikke dette ment å være en irettesettende

bok, ei heller en moraliserende finger rettet mot

røykere og nikotinavhengige. Det vil forekomme skildringer

av de negative konsekvensene ved det å røyke,

men kun som fakta – ikke som skremselspropaganda. La

det være hevet over enhver tvil: Jeg elsket å røyke! Jeg

mener, virkelig elsket å røyke. Røyken har fulgt meg tettere

enn noen eller noe annet. Gjennom triste tider, gjennom

virkelig tunge stunder, under grubling, for å holde

fokus. Uansett tilstand – røyken har vært der. Og jeg har

elsket det. Fullt og helt – med hele mitt hjerte.

Gjennom tretti år har jeg røykt mer enn jeg har gjort

det meste annet. Jeg har røykt oftere enn jeg har spist,

jeg har røykt oftere enn jeg har gått på do og jeg har

13 —


øykt oftere enn jeg har klemt mine nærmeste. Det sier

litt. Og når man ønsker å legge denne vanen på hyllen,

skjønner man at det ikke kommer til å bli enkelt. Dette er

en virkelighetsbeskrivelse for veldig mange røykere

Tittelen på boka, Fra røykerom til maraton, avslører to

ting: At jeg nå er en ikke-røyker og at jeg har begynt å

løpe. Den som håper på en oppskrift på hvordan de på

minst smertefulle måte kan gå fra røyking til løping, vil

bli skuffet. Løping ble mitt helt nødvendige tidsfyll når

jeg plukket bort den tidkrevende røykeaktiviteten. Ditt

valg av erstatningsaktivitet kan vel være noe helt annet.

Du har alt å vinne og ingenting å tape. Det er dette jeg

ønsker å vise når jeg skildrer gode øyeblikk jeg har hatt

gjennom løpingen.

Skammen er en følelse røykere deler. Skam over dårlige

valg og feilprioriteringer. Alt det vi valgte bort de

gangene vi heller valgte røyken. Selv om våre historier

på mange måter er ulike, vil skamfølelsen likevel være en

fellesnevner. Den følelsen er et viktig element å ta med

i det store regnestykket når fordelene og ulempene ved

røyking skal gjøres opp.

-1 + 1 = Balanse

Det har lenge vært en vedtatt sannhet i gamle røykesluttmetoder

at man helst ikke skal plages med mer enn

én utfordring når man skal slutte å røyke. «Jeg orker ikke

å tenke på vekten eller formen. Akkurat nå må jeg KUN

konsentrere meg om røykeslutten.» Min erfaring og min

påstand er at denne holdningen virker som en revesaks

på røykeslutteren. Dersom du bare skal gå rundt og

tenke på at du ikke skal røyke, vil du enten bli gal, eller

begynne å røyke igjen. I alle suksesshistoriene jeg kjen-

— 14


ner til har røykeslutteren fylt tidligere røyketid med en

annen aktivitet.

Røykere er som folk flest. Mange er sterke mennesker

som har mestret mye i livene sine, tunge ting og vanskelige

ting. Likevel er det, som nevnt, hele 9 av 10 som faller

tilbake til nikotinen etter sluttforsøk. I og med at røykere

ikke er svakere mennesker enn andre, er min logiske påstand

at det er røykesluttmetodene det er noe feil med,

ikke røykeren.

Boken er skrevet i håp om at vi, med mine erfaringer

og refleksjoner sammen med dine erfaringer og refleksjoner,

skal gjøre det mulig for deg å bytte røykingen med

en ny aktivitet og øke livskvaliteten og handlefriheten. En

selvvalgt og positiv aktivitet som får deg til å føle deg

som en seierherre – en vinner, og ikke en som har blitt

frarøvet noe vesentlig og viktig i livet sitt. For til syvende

og sist er det dette det dreier seg om.

Nedarvet og massiv hjernevasking

– sammen blir vi dummere

Hvor enkelt lar vi oss lede av andre? Hvor enkelt kan vi

skru av fornuften? Vi liker å tenke at det skal mye til. Er

det ikke nettopp massiv hjernevasking vi har blitt utsatt

for i årevis når det gjelder sigaretter og røyk? Jeg vet at

soldater under 2. verdenskrig fikk gratis rasjoner på sigaretter

fordi sigarettene etter sigende skulle gi mot. Men

tobakkshistorien strekker seg mye lenger tilbake i tid,

helt tilbake til indianerne i Amerika og Peru. Likevel ser

jeg for meg at selve røykeritualet var svært annerledes.

Jeg tror ikke at indianerne sto foran tipien og røykte 30

rullerøyk daglig. Jeg kan heller ikke se for meg at de avbrøt

en lenge planlagt bisonjakt for å sette seg på en

15 —


gresstue i skogholtet og ta en røykepause. Columbus

tok med tobakken til Europa, og derfra har tobakk vært

populært og forbudt i en evinnelig pendelgang. Det har

aldri vært stille rundt nikotin og tobakksbruk. For enten

det var lov eller ikke, så har det vært en kilde til debatt og

engasjement.

Når jeg ser på all den tid og energi som er lagt ned

i nikotinrelaterte handlinger og tanker, kan jeg ikke annet

enn å gremmes. Så dumt og så bortkastet. Men kan

jeg angre? Ja, antakelig, og det holder ikke å skylde på

andre. Ikke hjernevasking, ikke gruppepress. Som Per

Fugelli så treffende sier det: «Vi er ikke enere på jorden,

vi er del av en flokk, flere flokker, den nære og den større.

Og når vi er del av en flokk gjør dette oss veldig mye

smartere, veldig mye sterkere enn vi ville vært helt på

egen hånd, men det gjør oss i andre tilfeller fryktelig mye

dummere.»

Fakta om fakta

Denne boken vil nødvendigvis inneholde mange subjektive

meninger. Den er skrevet av meg og vil bli farget

av min erfaring, min oppfatning og min innfallsvinkel. Å

være helt objektiv i fremstillingen av et så følelsesladd

tema vil være umulig, og det er heller ikke noe jeg kommer

til å strebe mot. Jeg mener mye om røyking, og det

er også grunnen til at jeg har valgt å skrive boken. Jeg

synes det er viktig å ha noen grunnleggende fakta om

nikotin i bunn. Mens mine meninger om røyking kan la

seg avfeie som subjektivt tull (noe veldig mange innbitte

røykere kommer til å gjøre), så er det ikke like enkelt å

bortforklare fakta. Derfor ser jeg det som helt nødvendig

å vise til den harde realiteten underveis.

Mange vil være uenige i mye av det jeg har skrevet i

— 16


denne boken. Både når det gjelder mitt syn på avhengighet,

«tidshullet», årsaken til at man velger å røyke og

hvor enkelt/vanskelig det er å slutte. Men en ting lar

seg ikke krangle om, og det er statistikken rundt sigarettrøyken

og røykingen. Tid, penger, mengde. En kan si:

«Jeg er uenig med deg i at det å røyke er en tilvenningsprosess.

Jeg likte røyksmaken fra dag én.» Ja vel. Sånn

var det for deg, og det er helt klart mange individuelle

forskjeller når det gjelder det aller meste, også her. Men

klare fakta lar seg ikke diskutere. De bare er. Mange av

tallene fikk meg til å tenke, og ikke minst hjalp de meg

med å få bekreftelse på hvor riktig det var å slutte.

En gjennomsnittsrøyker bruker i snitt seks minutter per

røyk. Jeg tror dette skal stemme ganske bra ut fra egen

erfaring. Hver dag har jeg altså brukt to timer på sigarettrøyking.

På et år ,732 timer. På 30 år, altså hele min

røykekarriere, svimlende 21960 timer. TO OG ET HALVT

ÅR AV LIVET MITT HAR JEG BRUKT PÅ Å RØYKE! Dersom

jeg trekker ifra åtte timers søvn per døgn, så vil jeg i alle

de resterende timene ha brukt tre år, fire måneder og

tre dager på kontinuerlig røyking. Det er mer tid enn jeg

brukte på å fullføre høyskolen. Lengre tid enn jeg brukte

på å lære å spise selv, gå selv og gå på do selv. Det er

mer tid enn mine tre graviditeter sammenlagt. Mer tid

enn det ville tatt meg å gå fra Oslo til Cape Town på

sørspissen av Afrika (med en gjennomsnittsfart på fem

kilometer i timen). Likevel merket jeg det ikke. Det høres

merkelig ut, men fordi røykepausene ble spredt gjennom

dagen i små drypp, var de ikke så enkle å få øye på.

Jeg har en annen uvane. Jeg spiser klistremerkene på

eplene. Ikke fordi jeg liker dem. Det handler mest om

latskap og at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av dem

etter at de er plukket av. Klistremerkene er helt smakløse

og jeg merker knapt at jeg tygger dem. En venn kommenterte

at klistremerkene inneholder de samme gift-

17 —


stoffene som plastikkposene i kolonialforretningene og

at det absolutt ikke er bra for magen. Jeg forsvarte meg

med at klistremerkene er så små at de knapt nok kan

gjøre noen vesentlig skade. «Ett klistremerke, ja, men

hvis du legger sammen alle du spiser i løpet av et år vil

det bli mye plast likevel.» Der har min venn absolutt et

poeng. Jeg liker epler og spiser minst tre epler om dagen

hele året. An apple a day … og så videre. I løpet av et

år vil jeg ha fått i meg 1095 av disse små klistremerkene.

Dersom vi gjør et røft anslag og sier at merkene er ca.

2x1 cm per stykke, vil mengden ikke lenger virke så ufarlig.

La oss fortsette visualiseringseksperimentet og sette

opp et enkelt regnestykke: På et år – 21,90 kvadratmeter,

på tretti år – 657 kvadratmeter, noe som tilsvarer gulvflaten

på 6,5 Brustad-buer. Med andre ord: Jeg har på

tretti år spist nok klistremerker til å dekke gulvet på seks

og en halv Brustad-buer. Ikke like ubetydelig når fakta

ligger på bordet.

La oss gå tilbake til røyken. Enkelte ganger, spesielt

hvis jeg hadde det travelt og røykte fort, ble sigarettpapiret

klebet av nikotin og tjære på den delen jeg hadde

mellom leppene. Det smakte ekkelt og det så ille ut, men

det virket likevel ikke ille. Nesten harmløst. Ved hjelp av

www.slutta.no har jeg regnet meg frem til at jeg på tretti

år har fått i meg 1,75 kilo tjære, 0,22 kilo nikotin og 0,8

kilo ammoniakk. Filtrert og renset gjennom mitt verdifulle

pusteorgan, lungene. Hver sigarett veier i gjennomsnitt

0,9 gram. I løpet av mine tretti år som røyker har jeg røykt

i meg 197,64 kilo tobakk. Hyppige små gjentakelser gjør

oss ofte blinde for helheten og totalmengden. Poenget

mitt er å få frem tallfakta som er udiskutable, som ikke lar

seg knipse bort som synsing og svartmaling, men som

står der i kraft av å være fasiten på hvor mye tid og gift

det dreier seg om.

— 18


Fakta om avhengighet

Avhengighet. Hva ligger avhengigheten i, og hvor befinner

den seg? I hodet eller kroppen? I cellene eller

tankene? Dersom en leser fakta om temaet nikotin,

avhengighet og avvenning, står det klart at den fysiske

avhengigheten og tiden det tar for nikotinen å forsvinne

fra kroppen, er omtrent tre uker. Dermed tar det gjennomsnittlig

tre uker for de fleste å bli kvitt den fysiske trangen.

Etter dette sitter abstinensene og avhengigheten i

hodet og i tankene. Det ligger i vanen i å utføre røykeritualet

og vanen i å tenke på røyk som en nødvendighet og

hjelp i ulike situasjoner.

For mange blir savnet så sterkt at de ikke makter å holde

ut tiden uten nikotin. Savnet og lengselen oppleves

både fysisk og psykisk, og kan i perioder bli så sterk at

det virker som den tar fullstendig over.

Rent fysisk er de tre første nikotinfrie ukene de verste.

Også jeg opplevde det slik. Jeg ble rastløs, irritabel,

ukonsentrert og til tider nærmest panisk. Faktumet at

jeg aldri mer skulle få slappe av med en røyk eller benytte

nikotin på annen måte, snek seg sakte inn og kunne

til tider skylle over meg i form av overveldende panikk.

«Aldri» er veldig, veldig lang tid, og jeg visste at dersom

all tid fremover kom til å bli like besværlig, så kom jeg

ikke til å orke det.

Det å vente på at nikotinen forsvinner fra kroppen er

en fysisk og mental styrkeprøve. Alle som har forsøkt å

slutte med nikotinvanen kan skrive under på dette. Likevel

er det ikke i denne perioden de fleste faller av lasset.

Undersøkelser viser at de fleste sprekker flere uker og

måneder etter at de tok den siste røyken, og lenge etter

at nikotinen har forsvunnet fra blodet. Hvorfor er det

slik? Hvorfor sitter den mentale avhengigheten så sterkt

i? En nær venn av meg var tung rusmisbruker i mange

19 —


år, avhengig av heroin og det meste annet som kunne

gi rusfølelse. Senere har han, etter rusbehandling og en

betydelig egeninnsats, klart å slutte. Ikke bare med heroinen,

men også med metadonen som han brukte som

et substitutt i noen år. Det sies at det nesten er umulig å

slutte med metadon. Med enda mer egeninnsats klarte

han det likevel, men nikotinen klarer han ikke slutte

med. Han, som har gjennomgått de verste heroinabstinensene,

kvalene, traumene og nedturene, sier at det er

mye verre å slutte med nikotin. Så hardt kan altså røykevanen

sitte i.

For en røyker er det tilfredsstillelsen i å døyve nikotinabstinensene

som er den sterkeste motivasjonen bak de

daglige sigarettene. Abstinensene driver røykeren på

en hvileløs vandring fra oase til oase der nikotinen, på

samme måte som oasen, tilfredsstiller indre behov. For å

tegne et sterkere bilde, er det som om røykeren trykker

inn en tegnestift i håndbaken bare for at det føles så uendelig

godt å trekke den ut 20 ganger om dagen. Å ta av

for trange sko etter 17. mai-toget, drikke vann når man

er uttørket, spise mat når man er utsultet, dusje når man

er svett og møkkete. Fellesnevneren er at man opplever

et sterkt behov som må dekkes, helst med en gang, nå!

Tenk deg tilbake til en gang da du opplevde nettopp

dette, de første supene vann etter at du et øyeblikk trodde

du skulle tørste i hjel, de første bitene mat på veldig

tom og skrikende mage, det første rene dusjvannet mot

en svett, klissete og skitten kropp. Følelsen er ubetalelig.

Det er denne følelsen som driver røykeren fra oase til

oase, fra røyk til røyk. Og nettopp lengselen etter denne

følelsen er det som henger i, årevis etter at røyken ble

kuttet ut for godt.

Selve ørkenvandringen, nedturene, irritasjonen, utålmodigheten

og rastløsheten før en røyk glemmes raskt.

— 20


Likeså morgenhoste, dårlig kondisjon, lukten og kortpustetheten.

Det siste som forsvinner er det romantiserte

bildet av en selv i en lykkelig sosial setting, gjerne etter et

godt måltid mat, der en slapper av og koser seg med en

røyk sammen med andre røykere. Øyeblikk der abstinensene

ble slukket. På veien mot røykeslutt er det viktig å

huske at det er alt det er. Abstinenser og tilfredsstillelse

av disse.

Angsten for hull i livskvaliteten

Tanken på det å slutte å røyke kan gi mange angstutfordringer.

Sterkere enn angsten for rastløshet, lengsel,

tomhet og abstinenser, er angsten for at fraværet av røyk

skal føre til et slags hull i livskvaliteten. For at ingen ting

skal bli like hyggelig og for at livet skal bli en mørk og

meningsløs reise inntil døden kommer og befrir en fra

pinen. Angsten for hullet i livskvaliteten er sterk og den

er reell. For mange, inkludert meg selv, er det denne angsten

som er den viktigste årsaken til at man ikke forsøker.

Da sønnen min gikk i åttende klasse skulle jeg hjelpe

ham med å pugge til en prøve. En del av prøvepensumet

inneholdt tema om røyking, nikotin og alle sykdommer

og plager disse fører med seg. Pest og kolera, død og

fordervelse. Jeg følte meg veldig liten og dum da jeg

stilte sønnen min spørsmål som: «Hvilke livsstilssykdommer

kan nikotin og røyk føre med seg?» og han svarte ut

fra boken: «Kreft (spesielt lungekreft, strupekreft og magekreft),

kols, blodpropp osv.» Ironisk nok, og typisk for

en røyker, har jeg sjelden hatt mer lyst på en sigarett enn

akkurat da. Jeg følte meg dum, liten, nervøs og skamfull.

En forelder ute av stand til å ta et endelig oppgjør med

en vane som potensielt kunne frarøvet min sønn sin mor

flere år tidligere enn nødvendig. Fakta om død og lidel-

21 —


ser hjalp meg ingen ting. Tvert om. Når slike følelser oppstår

er det vanlig at røykeren strekker seg etter sigaretten

for støtte, ro og trøst. Derfor kommer jeg heller ikke til

å bruke skremselspropaganda, nettopp fordi det virker

mot sin hensikt.

Tid har vi derimot alle et forhold til. Tid er det mest verdifulle

godet vi har, høyt hevet over penger og materielle

eiendeler. Og når vi vet at en røyker i gjennomsnitt

bruker ca. to timer hver dag på røykerelatert aktivitet og

at det sluker år av livene våre, da vil bevisstheten rundt

dette kanskje være en bedre vei å gå.

Det sier seg selv at man vil merke det å kutte en såpass

tidkrevende og innarbeidet vane som røyking. Mange vil

oppfatte det som at det oppstår et tomrom i livet deres.

Jeg har sett venner nesten gå av hengslene de første

ukene av røykavvenning, og jeg har opplevd at enkelte

går og legger seg etter barne-tv fordi de ikke orker å

sitte hele kvelden uten røyk. For en som aldri har røykt

og som aldri har følt samme behov for å utføre en meningsløs

aktivitet ute på verandaen en gang i timen, virker

dette selvsagt merkelig. Men for en som har vært avhengig

av denne vanen i mange år, er det lite som oppleves

som mer naturlig. Jeg opplevde røykepausene mine på

verandaen, ikke bare som naturlige, men som små drypp

av høydepunkter i kvelden min. Røykepausene toppet

filmen og fylte reklamepausene.

Det jeg ikke tenkte på var årsaken til at røyken smakte

så godt ute i kulden under pleddet. En film varer i halvannen

time. I løpet av denne tiden var kroppen min full av

rastløs abstinens, og det å endelig få trekke ned de første

trekkene og tilfredsstille røykesuget var helt himmelsk.

Dessuten var det en viss rytmikk i det å skulle fordele 20

røyk utover en og samme dag. Og fraværet av dette skaper

et tidshull. «Hva gjør jeg når jeg ikke kan røyke?»

Nå, over et år etter at jeg sluttet, skal jeg være ær-

— 22


lig og si at fraværet av røyken og røykepausene lenge

kjentes som et hull i hverdagen. Og når man tenker på

alle timene som gikk med til røyking og røykeritualet, så

er det ikke rart. Misforståelsen ligger i at mange tror det

dreier seg om et hull i livskvaliteten og livsgleden. Dette

trodde jeg selv også. Men det gjør det ikke. Derimot

dreier det seg om et tidshull som oppstår idet tidstyven,

røyken, forsvinner. To timer hver dag. Det er fryktelig mye

tid. Heldigvis skjønte jeg tidlig viktigheten av å fylle dette

tidshullet med en positiv aktivitet for å forhindre lysten til

å falle tilbake i gamle vaner.

Pre-røykeslutt – mitt valg av «hullfyll»

Da datoen for røykestopp var satt, må jeg innrømme

at jeg gruet meg litt. Innerst inne skjønte jeg, realistisk

sett, at det ikke kom til å oppstå et hull i livsgleden og

livskvaliteten, det ville i så fall bety at det sto stusselig til

med dem sånn i utgangspunktet, men jeg trodde ikke

helt på min egen tanke. Jeg så for meg et fattigere og

gråere liv. Ingen ting kom noensinne til å bli det samme,

og jeg var engstelig for at nettopp denne mangelfølelsen

kom til å bli uutholdelig i lengden. Likevel skjønte jeg

av helsemessige årsaker at det ikke var noen vei utenom.

Når røykere snakker sammen om røykestopp, har de

en stygg tendens til å snakke prosjektet ned, både de

som har forsøkt å slutte og de som foreløpig bare har lekt

med tanken. «Hva skal jeg gjøre med hendene?», «Jeg

blir så rastløs når jeg ikke kan røyke», «Jeg kan ikke se

for meg et liv uten røyk», «Tenk så kjedelig å ikke kunne

røyke når jeg skal slappe av», «Jeg ville savnet middagsrøyken»,

«Jeg ville savnet trøsten», «Jeg ville savnet det

sosiale».

Da jeg i april 2015 satte røykestoppdatoen 1. juni, bruk-

23 —


te jeg tiden inntil dagen til å tenke ordentlig gjennom

det å skulle leve resten av livet mitt som en ikke-røyker.

Hva ville det innebære? Hvordan ville min nye hverdag

bli? Andre eksrøykere fortalte om sterk rastløshet og uro.

Spesielt ved tider på døgnet da de normalt sett ville tent

seg en røyk. For de som ga opp røykesluttprosjektet sitt,

var det i de aller flest tilfellene nettopp at rastløsheten

og den indre uroen ble så sterk at den opplevdes uutholdelig.

De orket ikke en dag til som ikke-røyker. Akkurat

denne delen gruet jeg meg mest til før røykeslutten,

men tenkte at det måtte finnes en måte, et eller annet

jeg kunne gjøre for å lindre pinen. Andre hadde jo klart

å slutte.

Hva var det som skilte de suksessfulle røykesluttene fra

de mislykkede? I forkant av mitt eget røykestopp ønsket

jeg å sanke inn mest mulig kunnskap for å øke sannsynligheten

for at jeg ikke skulle behøve å slutte flere ganger.

Jeg regnet med at det kom til å bli hardt nok denne

ene gangen. Jeg iverksatte min egen lille undersøkelse

ved å lese meg opp på fakta og spørre ut andre røykere

og eksrøykere. Det jeg kom frem til, var en gjentakende

faktor i suksesshistoriene og fraværet av samme faktor i

de mislykkede tilfellene. Alle som klarte det, hadde en

hobby eller fritidssyssel. Noe interessant og meningsfullt

å fordrive tiden med. Det ble klart for meg at jeg måtte

finne et eller annet å fylle tidshullet med etter at røyken

var lagt på hylla.

Få uker etter at jeg hadde bestemt meg for røykestoppdatoen,

reiste min mann Espen og jeg på langweekend

til Dublin. Jeg hadde aldri vært i Dublin før og gledet

meg til å utforske byen og severdighetene. Espen, som

allerede hadde et innarbeidet treningsmønster, så sitt

snitt til å få meg i bedre løpeform nå når jeg skulle slutte

å røyke om kort tid. Han dro meg gjennom byen, til Phoenix

park, og coachet meg steinhardt fra det ene delmålet

— 24


til det andre. «Bare litt til ... frem til det korset, så skal du

få en liten pause … frem til benken … frem til den tredje

lyktestolpen.» Som den storrøykeren jeg fremdeles var,

reagerte kroppen min med sjokk og vantro. Jeg hostet

og harket som en gammel sjømann, hyperventilerte, fikk

kramper og kjente blodsmaken i munnen. Jeg hadde

ikke lyst til å skuffe Espen med å gi opp eller sakke akterut,

så jeg sto på som best jeg kunne. Parken var grønn

og frodig, været var nydelig, men alt jeg kjente var et

kroppslig helvete og store smerter i viljestyrken. Hadde

ikke Espen vært den pådriveren han var, hadde jeg gitt

opp for lenge siden. Men jeg sto løpet ut, og senere på

hotellet, etter en lang dusj, var jeg på verandaen i sola

med en kopp kaffe og nyrullet røyk. Jeg kjente et kroppslig

velvære og en indre ro som sigaretten aldri hadde

evnet å gi meg. Da skjønte jeg at løping var det jeg skulle

tette tidshullet med.

Nikotin – det mangehodede trollet

De aller fleste røykere er smertelig klar over hvilken

virkning nikotinen har på kroppen og helsen over tid.

Grunnen til at det ikke skremmer mer enn det gjør, er at

virkningen og helseskadene kommer gradvis. Hadde det

vært mulig å få kreft, kols eller astma over natten, hadde

det skremt langt flere fra å begynne. Unge mennesker

legger sjelden opp livet sitt etter eventuelle plager de

kan få når de blir godt voksne. Mange ting kan skje i løpet

av årene frem til da. De kan bli syke av andre årsaker,

påkjørt av en bil eller omkomme i en drukningsulykke.

Potensielle farer er det mange av. Når de først har begynt,

er det som kjent vanskelig å slutte, selv om de vet

at det er en idiotisk, kostbar og skadelig vane. For å forsvare

vanen overfor seg selv og andre, etableres felles

25 —

More magazines by this user
Similar magazines