Den sjette nøkkelen - leseprøve

© Publica Bok 2017
PUBLICA BOK
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.publicabok.no
ISBN: 9788282515528
Sats: MFA Viktória Šoltisová
Omslag: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt
i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med
lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Åge Grønning
Den sjette
nøkkelen

Andre bøker av Åge Grønning:
Metamorfose (2015)
Det tredje øyet (2013)
Og stjernens navn er Malurt (2011)

Kapittel 1
MANDAG
Viggo Østvold hadde bestilt sitteplass på nattoget til
Bergen og regnet med at det skulle gå greit å få litt
blund på øynene over fjellet. Han hadde tatt med en bok
av den amerikanske elektroingeniøren Gerald Clark og
forventet at innholdet ville bli rene sovemedisinen. Så
feil kunne man altså ta. De sjokkerende opplysningene
som strømmet mot ham i side etter side, aktiviserte
tankene på en slik måte at det var umulig å få sove. Boken
løftet på sløret angående fjernhistorien og beskrev
en side som var skjult for allmennheten.
Deler av informasjonen var noe han personlig hadde
gjort seg erfaring med fem år tidligere, etter sitt tilfeldige
møte med Britt Hovden i bokhandelen på Galleriet.
Den påfølgende uken sammen med henne ble starten
på en prosess som fikk det trygge verdensbildet hans
til å skake i sammenføyningene.
Det var mulig han hadde vært borte noen øyeblikk,
men det føltes ikke slik. Ikke før ut på morgensiden
kjente han at søvnen tok litt tak.
«Neste stasjon: Bergen – avstigning høyre side!» Han
hadde duppet av idet de kjørte inn i Ulrikstunnelen
og våknet av meldingen over høyttaleranlegget. Etter
hvert rettet han seg mer opp i setet og kikket ut gjen-
5

nom et vindu som var tilgriset med fingermerker. Toget
nærmet seg utgangen, kunne han se. Det skarpe dagslyset
fikk ham til å knipe igjen øynene, og da han åpnet
dem igjen noen sekunder senere, så han rett over mot
den blålige silhuetten av Løvstakken.
Han hadde tilbrakt tre dager i Drammen hos venninnen
Gørild, en sprudlende og glad jente han hadde
truffet sist vinter. Men noe manglet. Helt fra han satte
seg på toget hadde han kjent en stigende følelse av
usikkerhet, eller kanskje uro var en bedre beskrivelse?
Ennå var det for tidlig å kalle henne for kjæreste. Han
likte humøret hennes og humoren, samt den spontane
og impulsive væremåten. Men det store spørsmålet var
hva han følte for henne? Var han forelsket? Sannsynlig
ikke, da hadde han ikke vært i tvil. Forresten var han
nylig begynt å se på forelskelse som en kjemisk reaksjon
med sine positive og negative aspekter. Nå slapp
han unna de negative aspektene, tenkte han, og kunne
ikke annet enn å smile for seg selv mens blikket vandret
mot trafikkmaskinen på Nygårdstangen.
Han følte seg mer komfortabel med uttrykket betatt,
og bestemte seg for å utsette den følelsesmessige analysen
inntil videre. Klarhet ut av kaos, tenkte han, og
kom på at han nylig hadde lest dette utsagnet et sted.
Han kikket på den gamle analoge klokke sin. Riktignok
var den gammel, men den hadde alltid vist riktig
tid, omtrent på sekundet. Ett minutt over halv ni, kunne
han registrere, og kjente hvordan smilet bredte seg.
6

Han måtte smile av punktligheten til disse NSB-folkene.
Ankomsten var i ferd med å times perfekt med rutetabellen.
Han mistenkte dem som fastsatte rutetidene for å
ha det fryktelig morsomt med å unngå runde tall. Ankomst
og avgangstider var enten to over hel eller noen
minutter over halv og så videre, aldri runde tall. Det
tirret ham på en humoristisk måte.
Den jevnt hviskende lyden fra toget var redusert til
et svakt sus. Folk var travelt opptatt med å hente bagasjen
fra hyllene. Igjen gløttet han på klokken. Ville
den bikke åtte trettitre når toget stoppet? Han tok fatt i
ryggsekken og gikk mot utgangen. Etter det velkjente
klikket fra dørlåsen, sjekket han klokken og konstaterte
at NSB hadde klart det igjen. Han smilte for seg selv.
I det samme gjorde han et lite byks og landet fjellstøtt
på plattformen med sekken i høyrehånden.
Viggo var tilbake i byen mellom de syv fjell og merket
straks en boblende glede. Med en eplekjekk bevegelse
slengte han sekken på ryggen, for deretter å snu seg
sydover uten helt å vite hvorfor. Fremdeles strømmet
det folk ut fra de bakerste vognene. Underlig nok låste
blikket seg fast noen sekunder ved TV-masten på toppen
av Ulriken. Det var som om en sfære av mystikk
ønsket ham velkommen tilbake. Han vendte blikket
mot utgangen og begynte å rusle av gårde i et avslappet
tempo. En helt grei start på dagen, syntes han, i
verdens beste by.
7

En liten time senere sto han utenfor blokken hvor han
bodde. Leilighetene i denne eldre bygningen på tre etasjer
var stort sett utleid til studenter. Uten noen spesiell
grunn stanset han foran gatedøren og lot blikket gli
oppover fasaden mot takrennen. Goldt, konstaterte han
og kjente et kjølig drag av noe fjernt og guffent. Kunne
det være at alle naboene var bortreist?
Som vanlig tok han to trinn i slengen opp til leiligheten
sin i tredje etasje. Han stakk nøkkelen i låsen.
Døren åpnet seg og gav fra seg den særegne knirkelyden.
I det samme var det noe som traff ham, en slags
kvelende stillhet. Det var vanskelig å puste.
I villrede snudde han seg og lot blikket søke nedover
trappeoppgangen. Det var ingenting der, ikke som
han kunne registrere, bare en summende stillhet. Den
ulmet og vibrerte, kjente han, som om stillheten gav
lyd fra seg. Nakkehårene strittet da han lukket døren.
Skrittene videre innover gangen var korte og søkende.
Magen reagerte som en følelsesmessig termostat,
med uro. Helt innerst i gangen ved kommoden bøyde
han seg ned og trakk pusten godt før han la ryggsekken
på gulvet, slik han alltid pleide å gjøre når han kom
hjem fra en reise. Fornemmelsen i magen opplevdes
som et varsel om noe, et slags omen.
Om hva? tenkte han da han åpnet døren til stuen.
Midt på stuegulvet ble han stående og lytte til en slags
lavfrekvent bass, som mer føltes enn hørtes. Igjen var
det magen som meldte fra. Granskende drev blikket
rundt i stuen etter noe han ikke visste hva var. Til slutt
8

stoppet han ved stuevinduet. Det var noe der. Det handlet
ikke om skitne vinduer eller gamle gardiner som
burde vært byttet ut for flere år siden. Han merket en
slags dragning mot vinduet, pussig nok, og kanskje noe
utenfor.
Med nølende skritt nærmet han seg vinduet og fikk
en klar følelse av fare. Han strakte den klamme hånden
mot gardinen og trakk den til side. Forsiktig bøyde han
seg mot vinduet og kikket ut. Ansiktet føltes stramt.
Av gammel vane betraktet han trærne og de samme
gamle bilene som sto parkert langs Stemmeveien. Hver
bil ble gjenstand for en lengre gransking. Bortsett fra
en BMW som kjørte av gårde og virvlet opp noen gulbrune
blader, var det ikke noe spesielt å bite seg merke
i. Jo, det var noe, faktisk. En ny, sterk fornemmelse var
kommet over ham, som var like tydelig som de parkerte
bilene som var dekket av et tynt lag med løv. Han
fornemmet en slags metafysisk eller spirituell tilstand.
Uttrykket «spirituell tilstand» fikk fart på smilet hans,
men det stilnet fort da han kjente en kald, prikkende
gufs nedover ryggen som gav ham en ullen følelse av
fare.
Straks dukket det opp dramatiske tanker. Var tredje
verdenskrig like om hjørnet? Eller hadde det noe å gjøre
med planeten Britt hadde snakket om for en del år
tilbake, planet x?
Britt, ja … tenkte han det ikke … der kom hun seilende
inn. Han reagerte ved å presse leppene sammen,
samtidig som han kom med et lavt, ukontrollert sukk.
9

Han visste så godt fra før at tanken på henne kunne
bety trøbbel.
Det var ett år siden han hadde sett henne komme kjørende
med kjæresten sin i rullestol over Torgalmenningen.
Han ville gå etter henne den gangen og si hei, men
ombestemte seg i siste liten. Motet sviktet.
En ting var han fullstendig klar på, og det var at bekjentskapet
med Britt hadde gjort noe med ham, gitt
ham en erfaring han aldri senere hadde vært i tvil om. I
løpet av en kort uke hadde tilværelsens enkelhet snudd
seg helt rundt, omtrent på hodet. Det hadde vært en
uke der han opplevde mer drama enn folk flest opplever
i løpet av et helt liv.
Viggo tok den obligatoriske runden i leiligheten for å
finne ut om det var noen der. Det var jo selvfølgelig helt
latterlig, men underbevisstheten krevde det. Selvsagt
oppdaget han ingen, og på vei ut fra soverommet kjente
han at tiden var inne for en kaffeskvett.
Tett inntil kjøkkenbenken strakte han seg etter kaffeboksen
på øverste hylle. Han tok den ned og fant fram
et filter. Da han skulle sette filteret på plass, ble han
stående som paralysert og stirre på trakteren. Situasjonen
opplevdes som uvirkelig. På venstre side var det
plassert en konvolutt. Tanken på at noen hadde vært i
leiligheten hans frøs fast noen sekunder, før han nølende
strakte seg etter konvolutten. Til Viggo, sto det med
store bokstaver. – Hva i svarte, hvisket han. Han forsto
at uhyggefølelsen han kjente da han kom hjem kunne
ha sin forklaring.
10

Ved første øyekast var det noe kjent ved håndskriften,
og han var rask med å snu konvolutten for å sjekke
eventuelt avsender. Der var det blankt. Av gammel
vane ville han sjekke konvolutten mot lyset i tilfelle det
var en brevbombe. Tanken gjorde ham lattermild, hvor
paranoid gikk det an å bli. Likevel holdt han den opp
mot kjøkkenvinduet i tilfelle det skulle være noe, men
det var ingenting å se. Noe famlende åpnet han konvolutten
og trakk ut en lapp.
Kjære Viggo.
Vi er nødt til å treffes. Du er den eneste jeg kan snakke med.
Det har skjedd noe merkelig. Det vi opplevde for fem år siden
ser ikke ut til å ta slutt. Jeg kunne ringt deg, men vet at jeg
er overvåket. Kan vi treffes på kafé Hollenderstuen tirsdag
klokken 17.30? Jeg har noe viktig å fortelle. For sikkerhets
skyld; gå inn i Hollendergaten via Torget, gjennom det trange
smuget, stopp ved enden av smuget og legg merke til om
noen følger etter deg. Håper å se deg.
Britt
Wow! Han klødde seg i hodet mens han leste meldingen
flere ganger. Var det kanskje på’n igjen med dævelskap?
Det var gått fem år siden han og kompisene klarte
å stikke av med Britt etter at hun var blitt tvangsinnlagt
på Sandviken sykehus. Det frykteligste var at han
hadde drept noen for å beskytte henne, seg selv og de
11

andre. Var de gamle hendelsene i ferd med å vekkes til
live? Var en ny storm på vei? Likevel var det mye som
hadde forandret seg siden den gangen.
Viggo så tydelig for seg den merkelige fyren som hadde
klart å komme seg inn i hytta i Fana for fem år siden,
der de alle var samlet for å passe på Britt. Med et balltre
hadde han slått fra seg alt han kunne, men han husket
ikke så mye fra selve hendelsen. Under basketaket
hadde fyren løsnet et skudd som førte til at kompisen,
Svein, ble drept.
En tydelig rastløshet grep tak i ham. For å komme
mer tilbake til sitt gamle jeg, var han nødt å bevege seg.
Etter noen runder i stuen, endte han opp på kjøkkenet
hvor han ble stående inntil benken og glane på kaffetrakteren.
Tankene snurret.
De andre involverte i hytta den skjebnesvangre kvelden
var Øistein, Erik, Thor og Albert, og så Svein, da.
De eneste han fremdeles hadde litt kontakt med fra den
gamle gjengen var Øistein, som bodde på samme sted
i Fløenbakken, bare et steinkast unna, og Erik Helgesen,
som nå bodde i Fyllingsdalen.
Hva var det Britt ville fortelle ham? Var et nytt drama
allerede på gang? Det hadde ikke tatt slutt det som
skjedde den gangen, hadde hun skrevet. Hvorfor var
hun på nytt i søkelyset? Hadde det med dokumentet fra
2010 å gjøre, eller handlet det om helt andre ting?
Tilbake i stuen fant han nummeret til Erik Helgesen,
men han stoppet før han hadde tastet ferdig. Det var
kanskje ikke så lurt å benytte telefonen hvis politiet
12

hadde fått det for seg å avlytte ham også. Siden røyksignaler
ikke var et alternativ, måtte han smøre seg med
tålmodighet og vente til han fikk vite hva Britt hadde
på hjertet.
Hollendergaten, ja, og smuget. Restauranten var et i
og for seg koselig, lite sted, men som han mintes med
blandede følelser. Det var der han hadde vært sammen
med Britt den siste gangen i deres nesten-forhold, som
han kalte det. Deretter stoppet kontakten brått opp.
Selv etter så mange år, spøkte Britt litt for ofte i tankene
hans. Han forstod godt at de siste minuttene hadde
gitt ny næring til følelser han trodde var begravet.
Det var merkbart. Han hadde ikke problemer med å
se henne klart for seg. Den myke, bølgende frisyren,
håret som svingte med i bevegelsen når hun snudde
seg. Den pikante, søtlige duften fra en fransk parfyme
hun ofte brukte. Han mintes også de langsomme
bevegelsene når hun løftet hendene, de lange fingrene
og ikke minst den slepne måten hun bøyde håndleddet
på når hun ville fortelle ham noe. Samlet var det en
avstemt symfoni av intelligens og eleganse. Men hun
kunne også ha en røffere fremtreden når situasjonen
krevde det. Det hadde han opplevd ved flere anledninger,
blant annet den gangen hun hadde vist ham rundt i
farens gamle verksted og forklart hvordan man fjerner
overvåkingsinstallasjoner i mobiltelefoner. Da var bevegelsene
hennes kjappe og effektive.
Erindringene sto så klart for ham at han nærmest
kunne omfavne henne i bare luften. Han ble stående
13

like ved vinduet, opptatt med tankene sine. Det nostalgiske
tilbakeblikket var allerede erstattet et spørsmål:
Hva i all verden hadde hun nå viklet seg inn i?
14

Kapittel 2
TIRSDAG
Viggo var ferdig på jobben klokken 15.30. Tiden var
knapp. Det var så vidt han rakk en tur hjemom for å
spise og ta en dusj, før han skulle av gårde for å treffe
Britt. Han gledet seg, mer enn han gruet seg, kjente
han.
Under et døgn skulle det ta før det gamle reaksjonsmønsteret
han pådro seg for fire–fem år siden hadde
sneket seg tilbake. Han var begynt å se seg over skulderen
etter mistenkelige personer. Og hva med den
blå BMW-en som hadde startet opp og forsvunnet nedover
Stemmeveien? Han husket godt at det var en blå
BMW som hadde stoppet ved den gamle trikkesløyfen
på Minde den gangen. Ut av bilen kom den samme fyren
som senere hadde trengt seg inn i hytten i Fana og
laget bråk. Spekulasjonene fortsatte å dure i hodet på
ham mens han såpet inn håret i dusjen. Han forsøkte å
vaske dem ut, og masserte ekstra omstendelig for å få
tankene over i et annet spor. Men kaskader med vann
gjorde ikke saken bedre. Han var tilbake i traumelandet,
og visste så altfor godt at han ville befinne seg der
en god stund fremover. Kjente han Britt rett, tok hun
ikke kontakt uten at det brant under føttene på henne.
Midt oppe i det hele var det likevel noe i ham som sitret
av forventning. Det gav ham et slags kick og vekket
til live en undertrykt forventningsfølelse. Han kjente
15

igjen mønsteret fra sist Britt var i fare, kroppen hans
var begynt å innstille seg på kamp. Noe fortalte ham at
de som var etter Britt, snart også ville være i hælene
på ham. Det eneste han visste om disse folkene, var at
de overstyrte politiet og gjorde som de ville. Det hadde
kommet ham for øret at de ble betegnet som «Den sorte
hånd» i visse kretser. De opererte fra kulissene, alltid
i skyggen, og hadde sine tentakler inne i alle områder
av samfunnsmaskineriet. Atter en gang kom han til å
tenke på utsagnet til forskeren Jordan Maxwell:
Ingenting i denne verden fungerer slik du tror det gjør, ingenting.
*
På grunn av de overraskende hendelsene hadde Britt
avspasert noen timer denne tirsdagen. Hun trengte tid
for seg selv for å bearbeide den nye situasjonen. Møtet
med Viggo denne kvelden var viktig, men likevel lurte
hun på om hun var klar for å se ham igjen.
Denne dagen var hun kommet hjem til tom leilighet.
Kjæresten, Håvard, hadde reist til foreldrene sine
i Arna. Det var en godt timet manøver for å få bedre
oversikt over den nye situasjonen hun befant seg i.
Etter at kjæresten ble påkjørt – og nesten drept – i fotgjengerfeltet
i Klasatjønnveien for litt over ett år siden,
hadde mye av tiden gått med til å pleie ham.
Det var slik det var blitt. Hun fungerte nærmest som
16

sykepleier på heltid. Håvard trengte hjelp til det meste
– døgnet rundt – og hun stilte opp. Og nå anklaget
samvittigheten henne for å ta fri noen dager. På grunn
av skadene i ryggen og hoften var Håvard havnet i rullestol.
En sjelden gang gikk han med krykker, men det
var ikke mange skritt han kunne ta før han ble sliten
og måtte tilbake i rullestolen. Tilfeldig kom han over en
artikkel om en nevrolog ved Seaton Medical Center i
Austin, Texas som foretok inngrep på den typen skader
han hadde fått. Det var snakk om en sensasjonell, men
omdiskutert metode som kunne gi pasienter førligheten
i bena tilbake. Håpet hans var å få en avtale med
denne legen innen kort tid.
Etter at Håvard kom hjem fra sykehuset, brukte Britt
mye tid på å venne seg til døgnrytmen og nye rutiner.
Det gikk fint helt til kroppen meldte fra med smerter
og tretthet. Ytterligere to måneder skulle det ta før hun
skjønte at det var på tide å få hjelp i hjemmet. Tiden hun
nå fikk med avbrekk i rutinene, var en anledning til å
lade batteriene.
Da Håvard kom til bevissthet etter to uker i koma,
erindret han bare bruddstykker fra ulykken. Det meste
var visket bort fra hukommelsen. Pussig nok husket
han selve påkjørselen, og han var sikker på at sjåføren
hadde prøvd å kjøre ham ned med vilje. Britt ble sjokkert.
Bilen hadde vært en eldre BMW, mente han uten
snev av tvil. Er du helt sikker? hadde hun spurt. Selvsagt!
Han hadde sett undrende på henne og lagt til at
den var blå med sotete vinduer.
17

Britt fikk pusteproblemer. Et skred med ubehagelige
minner veltet inn over henne.
Sjåføren av BMW-en meldte seg aldri, og saken ble
henlagt av politiet etter noen måneder med etterforskning.
Hadde det bare vært en annen bil, tenkte Britt, og
ikke en BMW. Spesielt blå BMW-er frambrakte en
sterk uhyggefølelse og kvalme som hun forbandt med
kidnappingen og tvangsinnleggelsen fem år tidligere.
Håvard hadde fortalt at han møtte det stirrende blikket
til sjåføren like før bilen traff ham. På mirakuløst
vis hadde han reagert uvanlig hurtig og kastet seg opp i
luften. Det hadde sannsynligvis reddet livet hans. Bilen
hadde truffet ham med øvre del av frontruten, slengt
ham opp i luften og inn på gressplenen. Foruten skadene
i hoften og ryggen, pådro han seg to brudd i venstre
arm, men det var den kompliserte hofteskaden som
gjorde at han ble avhengig av rullestol.
Britt lente seg tilbake i sofaen og ventet på at gårsdagens
fårikål skulle bli varm. Hun hadde lagt fra seg
avisen på stuebordet og skottet bort på brevet hun hadde
åpnet sent torsdag kveld, til tross for at alt i henne
strittet imot. Etter at det første sjokket hadde lagt seg,
slengte hun brevet fra seg som om hun hadde brent seg
på fingrene. Hun ville fortest mulig glemme innholdet,
men selvfølgelig var det umulig. Ord, bilder og diverse
inntrykk hjemsøkte henne og avfødte tusen spørsmål.
Kroppen reagerte avvekslende med skjelving og
slapphet. Resten av kvelden hadde hun gått urolig frem
18

og tilbake og stirret på brevet der det var blitt liggende
på kanten av stuebordet. Det hadde fulgt med en
minnepenn som hun helt automatisk unngikk å berøre.
Hun var ikke klar.
Var dørene og vinduene forsvarlig lukket? Som en programmert
robot gikk hun til verandadøren og sjekket
om den var låst. Hun sendte engstelige blikk omkring
seg og måtte erkjenne at den energitappende paranoiaen
var på full fart tilbake.
Først sent lørdag kveld kom hun på ideen om å kontakte
Viggo. Muligens var han den eneste på kloden
hun fritt kunne snakke med som ville forstå henne.
Bortsett fra Magne, da, men han var på Kanariøyene
med kona.
Angsten for postkasser og brev var en av flere fobier
Håvard ble kjent med da han flyttet inn hos henne for
tre år siden. Ikke lenge etter ble det hans faste oppgave
å hente posten. Den praksisen ble det naturligvis slutt
på etter ulykken, men selv fra rullestolen bidro han
med sitt ved til stadighet å mase om at posten måtte
hentes.
Torsdag, etter at Håvard var reist til foreldrene, hadde
hun tatt motet til seg og plukket frem brevet fra bunken
av regninger og reklame. Navnet hennes var skrevet
med store bokstaver. Hun dvelte lenge ved skriften før
hun åpnet det. Det viste seg å være fra Terry Hovden,
politimannen som delte etternavn med faren og henne
selv, mannen som var årsaken til at et klassifisert dokument
hadde havnet hos faren ved en feiltagelse noen
19

år tidligere. Det var en feiltagelse som skulle få fatale
konsekvenser, som blant annet var årsaken til postfobien
hun slet med i tillegg til en haug med traumer.
Radioen summet i bakgrunnen. Hun ville ikke gå glipp
av oppdateringer om politidrapet i Bergen sist lørdag.
En førstebetjent ved politikammeret var funnet livløs
i havnebassenget utenfor Håkonshallen, og da navnet
ble kunngjort søndag formiddag, hadde det slått henne
fullstendig ut. Det var Terry Hovden.
Nestemann til å flyte i havnebassenget kunne like
gjerne være henne. Den ubeskrivelige, lammende følelsen
av å befinne seg i livsfare hadde romstert i henne
siden søndag. Samtidig følte hun ikke angst, slik som
for fem år siden da hun ble tvangsinnlagt på Sandviken
sykehus, eller Nevermind, som man sier i Bergen. Hun
definerte det mer som en slitsom, vekslende tilstand
mellom apati og en energitappende rastløshet. Denne
motsigelsesfylte tilstanden var nå blitt en del av trusselbildet
som hang over henne.
Britt satt ved kjøkkenbordet og prøvde å nyte fårikålen.
Hun konsentrerte seg om smaksopplevelsen og
anstrengte seg for å skyve andre tanker til side. Det
hjalp å få tankene inn på et annet spor. Middagen vekket
minner fra gamle dager, da hele familien var samlet
rundt spisebordet, nettopp med fårikål, som var favorittmiddagen
til faren. Hun mintes latteren, den lune,
hjemmekoselige atmosfæren, samholdet og ikke minst
gleden. Hvor var gleden blitt av? Hadde hun hatt tilgang
til en tidsmaskin, hadde hun reist tilbake til den
glade tiden på dagen. Hun tenkte på foreldrene hver
20

dag. Heldigvis hadde hun god kontakt med lillesøsteren,
Trude, som bodde på Hamar. De hadde ukentlige
samtaler på telefon og via sosiale medier.
Hun hadde bodd i det store, fine huset i Statsråd
Sælens vei siden 1974. Familien Hovden flyttet fra
Tønsberg det året. Faren hadde kjøpt huset fordi han
skulle begynne i ny jobb som politijurist ved Bergen
Politikammer. Hun var fire år, men husket likevel glimt
fra flyttingen. Det hun kanskje mintes best, var at hun
skulle få en lillesøster eller lillebror. Hun hadde gledet
seg slik. Noen måneder senere kom en søster til
verden, som fikk navnet Trude. Hun syntes at søsteren
hadde finere navn enn seg selv, og hun ville hete det
samme.
Moren døde av kreft i 2005. Siden var det bare henne
og faren i det store huset. De utgjorde et bra team,
som faren hadde sagt ved en anledning. Ettersom begge
jobbet mye, ansatte de en husholderske året etter
morens død.
Gunvor Vestli ble uunnværlig for dem. Tre ganger i
uken kom hun og gjorde rent, vasket klær, tørket støv
og handlet inn nødvendige ting fra en liste som ble satt
opp på tavlen ved siden av kjøleskapet. Etter at også
faren døde, i 2009, hadde Gunvor vært Britts beste støtte,
inntil hun traff Håvard.
Hun var mett. Det var som hun hadde tenkt, fårikål
var alltid best dagen etter.
Radioen fortsatte sin svake during i bakgrunnen
mens hun reiste seg fra kjøkkenbordet. Hun så fram
21

til en liten lur etter middagen, en powernap, som damene
på jobben kalte det. Etter å ha slengt seg på sofaen
med høyre hånd hvilende på pannen, festet hun blikket
tilfeldig ved et punkt i taket. Selv om trettheten var
overveldende og hun kjente seg tung og slapp, fikk hun
likevel ikke sove. Punktet i taket forvandlet seg til et
skremmebilde av Terry flytende i havnebassenget med
kroppen full av kulehull. Det var som å se en actionscene
i sakte film, like fjernt og like uvirkelig. De hadde
gjort alvor av truslene de hadde kommet med. Intuitivt
hadde hun skjønt det hele tiden, men likevel var det noe
i henne som ikke ville aksepterte forholdet.
Hva i alle dager hadde han drevet med? Han, av alle,
en av de sindigste personene hun visste om. En som alltid
var forsiktig med uttalelser og gjøremål. Han behersket
kunsten å holde kjeft når det trengtes. For henne
var Terry en sjeldenhet innenfor politiet, en som visste
mye, men som alltid valgte sine ord med omhu.
Det brygget opp til storm. Hun visste det bare. Var
det noe hun kunne gjøre for å søke ly? Ville minnepinnen
inneholde informasjon som ville redde henne fra
stormen?
Terry satt inne med de samme hemmeligheter som
hun selv hadde kommet ufrivillig over for fem år siden.
I etterkant av alle hendelsene fra den gangen, hadde
han i egenskap av vikarierende politisjef tilbudt henne
beskyttelse. Han visste om en dyktig livvakt og politimann,
hadde han fortalt, en person med en fortid som
soldat i Afghanistan, en hun absolutt kunne stole på.
22

Hun takket ja. Navnet var Håvard Brenna. Ikke mange
måneder senere utviklet kontakten mellom dem seg
til noe som kunne minne om affæren mellom Whitney
Houston og Kevin Costner i den kjente filmen. De ble
samboere. Men fremdeles var det mye hun ikke visste
om fortiden til kjæresten sin.
Hvorfor var hun ikke reddere? Hun registrerte at
hendene var rolige og pusten uanstrengt. Søvnen var
det heller ikke noe å si på. Ikke var hun hjemsøkt av
mareritt heller. Egentlig burde hun hatt regelmessige
angstanfall, nå som jakten på henne var i gang, slik hun
så det.
Britt bikket noen grader på hodet og kikket mot taket.
Kunne det være noen overvåkningsduppeditter
plassert noe sted? Kanskje i ventilasjonsluken? Skulle
hun finne fram måleinstrumentet til faren og sjekke?
Det var ikke nødvendig, det visste hun godt. Stuen og
hele huset for den saks skyld, var clean. Det var bare
noen dager siden hun hadde kjørt en full sjekk.
Hun kjente godt den ekle følelsen av å være overvåket
igjen fra tidligere. Et annet varsel om det grandiose
kjeltringpakket som muligens var etter henne, var
at de en periode benyttet psykisk terror før en direkte
konfrontasjon.
Noe måtte hun finne på, og det kjapt, ellers kunne
hun bli det neste liket de fant flytende i havnebassenget
med kroppen full av kulehull.
Muligheten kunne også være at disse «noen» ville
velge et annet sted å dumpe henne – i Fanafjorden, for
23

eksempel, eller området under Askøybroen? Ville det
gjøre vondt å treffe vannflaten fra den høyden? Ville de
skyte henne før hun ble dyttet utfor? Hun håpet faktisk
det.
Uansett i hvilke retninger hun tolket situasjonen, var
hun i ferd med å bli fiskemat på havets bunn. Flyktig
betraktet hun den brutte livslinjen i høyre håndflate og
følte resignasjonen sige inn over seg. Var det bare å gi
opp og vente på smellet?
Hadde Håvard og påkjørselen noe med trusselbildet å
gjøre? Han var blitt påkjørt med vilje, hevdet han. Var
det en av «dem» som hadde kjørt ham ned?
En blå BMW hadde vært involvert, samme type som
bandittene brukte for fem år siden. Det vil si, det var
jo bare én mann i bilen da hun ble kidnappet, men han
representerte «dem» og den skumle gruppen Den sorte
hånd, som hun husket at Viggo kalte dem.
De siste fem årene hadde gått med til å bygge seg et
forsvarsverk, en forestilling om at hendelsene den gangen
aldri mer ville hjemsøke henne. Alle fremtidsplanene
hun, overraskende nok, hadde lagt sammen med
Håvard, var nå i det blå – eller blowin’ in the wind, for å
si det med Bob Dylans ord.
Sist den skjulte makten drev og herjet med henne,
kastet hun bort mye tid på å forsøke å finne ut hvem de
kunne være og hvor i kulissene de befant seg. Til liten
nytte. Det var som å jakte på sin egen skygge eller prøve
å finne enden på regnbuen.
Men så mye forsto hun: Den sorte hånd brukte alltid
24

profesjonelle leiemordere. Hun hadde opplevd det selv,
blitt jaktet på og bortført. Heldigvis hadde tilfeldighetene
vært på hennes side den gangen, hun hadde overlevd.
Hvis ikke representanten for denne mørke makten,
Diether Bierhadget, var blitt drept av Viggo på hytta i
Fana, er det ikke sikkert at hun hadde vært i live i dag.
Denne giganten av en fyr, med hvitt hår, som gikk under
kallenavnet Anunnakien, hadde kommet ens ærend
til Bergen for å ta henne av dage. Senere fikk hun vite
at broren, Raphael Bierhadget, hadde intensjoner om
å hevne ham. Men Terry kunnet forsikre henne om at
Raphael Bierhadget ikke utgjorde noen reell trussel siden
de hadde ham under konstant overvåkning. Britt
hadde trodd ham på det, noe som fikk henne til å senke
skuldrene og få paranoiaen på noen meters på avstand.
Likevel slapp ikke mørkets demoner helt taket i henne.
De eksisterte, pulserte og levde i underbevisstheten og
tidvis i tankene.
De kunne befinne seg utenfor huset, kanskje i buskene,
eller gjemt i en varevogn, hvor de overvåket alt og
alle som utgjorde en trussel. Dette var noe hun visste
utmerket godt.
Den sorte hånd eliminerte sine motstandere ved å gjøre
bruk av utspekulerte metoder. Mord ble ofte fingert
som selvmord eller sykdom. Den vanligste formen var
å påføre offeret hjerneblødning eller et hjerteinfarkt
ved hjelp av et frekvensvåpen. I noen tilfeller ble offeret
bare skutt – for å sende avskrekkende signaler til an-
25

dre som truet makten. Varemerket deres var to skudd i
ryggen medialt for scapula som gikk rett til hjertet, en
teknikk kjent som double tap.
Terry Hovden var en av dem som var blitt tatt av dage
på denne kyniske måten. Likevel uttalte politiet at dødsfallet
var en personlig tragedie.
Pussig, tenkte hun, at en slik kriminell maktkonsentrasjon
eksisterer i beste velgående, og ikke en kjeft i
dagens Norge ser ut til å vite noe om det.
I gangen inn til stuen kikket hun i speilet. Flyktig betraktet
hun speilbildet sitt og undret på hvor det var
blitt av den gamle, engstelige Britt?
Slik hun tolket situasjonen, var det bare Viggo som
kunne skjønne det bisarre som var i ferd med å utvikle
seg. Skulle hun komme noen vei, måtte han dessverre
involveres igjen, stakkar. Lørdag kveld hadde hun
oppsøkt Viggo hjemme i Stemmeveien. Hun var nødt
til å smile ved tanken. Dessverre hadde han ikke vært
hjemme. Hun var sikker på at hun hadde klart å riste
av seg eventuelle forfølgere, og hele besøksstuntet var
planlagt ned i minste detalj.
Hun hadde tatt bussen til byen med parykk, sko og
en beige jakke i en pose. Inne på toalettet på Radisson
Blu Hotel Norge hadde hun utført hamskiftet før hun
fortsatte ferden mot Årstad.
Hun hadde ikke følt seg helt trygg før hun hadde
kommet seg inn på Natlandsbussen. Siden Viggo ikke
var hjemme, ble hun nødt til å bruke de gamle kunnskapene
sine fra da hun jobbet i nøkkel- og låsfirmaet
26

Key Service.
Den eneste forandringen hun kunne registrere i leiligheten,
var en ny flatskjerm i stuen. Hun stilte konvolutten
mot kaffetrakteren på kjøkkenbenken og var
snart ute av døren igjen.
Den nåværende situasjonen var på mange måter som
en reprise av hendelsene for fem år siden. Da hadde
hun truffet Viggo på Lido og fortalt ham om det merkelige
dokumentet som var kommet i posten og om
politiet som var etter henne. Ville han dukke opp på
restauranten slik hun ba ham om? Når hun kjente etter,
var hun trygg på at han ikke ville svikte henne. Hadde
det bare vært politiet som var etter henne, ville det ikke
vært noe å bekymre seg for. Politiet skulle hun alltids
klare å hanskes med. Det var verre med denne ansiktsløse
makten bak makten, som ikke stoppet før målet
var ryddet av veien. Og målet var henne. Ingen steder
var trygge lenger.
Hun hadde vurdert å betro seg til Håvard, han ville
kanskje forstå henne, men hun valgte å holde ham
utenfor enn så lenge. De dramatiske hendelsene for
fem år siden var noe hun stort sett hadde unngått å
snakke med ham om. Kun noen enkelthendelser hadde
han blitt kjent med.
Som samboere hadde de inngått en avtale om å legge
lokk over alle negative opplevelser i fortiden, og heller
se det positive her og nå med tanke på å få til en framtid
sammen.
Britt var godt orientert om at Håvard hadde en fortid
27

han ikke ønsket å snakke for mye om.
Likevel undret hun seg over reaksjonen hans, eller
snarere mangelen på det, de gangene hun hadde nevnt
enkelte ting for ham. Hun pleide ikke å gå i detaljer,
men syntes det var rart at han aldri stilte spørsmål ved
det hun fortalte. Vanligvis lyttet han i taushet uten å
fortrekke en mine. For eksempel hadde hun fortalt om
da hun ble tvangsinnlagt på Sandviken sykehus. «Bra
de fikk deg ut derfra», var alt han hadde kommentert.
«Ikke sant», hadde hun respondert og sett på ham lenge
for å spore en slags reaksjon. I stedet hadde han
vendt seg bort og plukket opp avisen.
Klokken var blitt 16.30 og det var på tide å gjøre seg
klar til møtet med Viggo på restauranten i Hollendergaten.
28