Cabal - leseprøve

forlagshusetvest

Cabal – Livet mellom to evigheter er en samling med 22 historier, som hver tar for seg livets underlige og vidunderlige fasetter. Håp, drømmer, frykt og ondskap. Bundet sammen av menneskenes evige enigma: Cabal. Til ettertanke, muntrasjon eller irritasjon. Til å lese på sengen, for å inspirere dine egne drømmer. Sov godt! Hvem vet om du våkner igjen …?

CBjørn Tore Langeland

ABAL

Livet mellom

to evigheter

2016


© Publica Bok 2016

PUBLICA BOK

Gamleveien 87

4315 SANDNES

www.publicabok.no

ISBN 978-82-8251-498-9

Sats og omslag: Andrej Mišina

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt

avtale med Publica Bok er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt

i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre

erstatningsansvar.


Takk

Det finnes noen mennesker der ute som jeg ikke kunne levd

foruten. Dere vet selv hvem dere er.

Takk for at vi deler dette streif av tid mellom to evigheter!

Alle historier i denne boken er et rent produkt av forfatterens fantasi.

Alle likheter mellom virkelige personer eller hendelser er tilfeldig

og utilsiktet.

Bjørn T. Langeland

2016


Innhold

PROLOG 9

LIVETS TILFELDIGE SPILL 11

Det siste måltid 12

I samme båt 22

Mesteren 30

To for mye 37

DEN MØRKE SIDEN 41

Smilet i den gamle mannens øyne 42

Et steg frem og to tilbake 48

Seksjon 3, Avdeling B 55

Dødelig begjær 60

ENIGMA 63

En søknad til besvær 64

Drømmekvinnen 69

Mer vin i mitt glass 83

PÅ GALSKAPENS RAND 85

Hvor timene fødes 86

Mitt navn er Ethan Hall 91

Med nebb og klør 105

Svart måne 110

DE SMÅ TING 119

En skjebne verre enn døden 120

Herrens veier er uransakelige 128

Sibylle 137

Et skjell i sanden 148

IDEEN BAK HISTORIENE 151

Epilog 160

En hilsen til avskjed 161


PROLOG

«Vil tiltalte reise seg!»

Stemmen er kald og slepende. Jeg forsøker å reise meg, men

kroppen min nekter å lystre.

Det er bitende kaldt, og hånden hennes er hvit med blå negler. Den

skjelver når hun legger den støttende på min. Det stikker i huden når

hun rører ved meg. Jeg snur meg langsomt og stirrer inn i øynene

hennes. De er fulle av tårer. Smilet hennes er ment for å trøste, men

blir bare til et skjærende grin. En manifestasjon av min egen angst.

Jeg har reist meg uten å være klar over det. Kroppen svaier svakt,

men jeg klarer å feste blikket på ham. Blek, fet og allmektig bak det

tunge mahognibordet. De mørke øynene skuler frem fra et ansikt

uten synlige øyenbryn. Som en barbert gribb, klar til å rive kjøttet

fra kroppen min før den er død. Han lar øynene hvile på et punkt

rett over øynene mine, og et lite sekund fatter jeg håp. Så møter han

blikket mitt, og jeg forstår at det ikke er noe håp.

«Har juryen kommet fram til en kjennelse?» Stemmen hans

skjærer ubehagelig i ørene mine.

Den lille damen på benken reiser seg og nikker. «Ærede dommer!

Juryen har kommet fram til en kjennelse.»

De smale leppene hans krummer seg nedover. «Hva er juryens

kjennelse?»

Hjertet mitt dunker så høyt at jeg ikke hører hva den lille damen

sier, men jeg ser det. Ser det så altfor godt. Hånden som heves.

Ringen med det svarte merket!

Så stopper alt opp, og det blir helt stille. Ikke en lyd kan høres.

Klokken over døren har sluttet å tikke. Hjertet mitt har sluttet å slå.

Ingen i salen beveger seg eller puster. Tidløshet.

Så skjærer et skrik gjennom stillheten, og jeg kjenner den lille hånden

hennes gli ut av min. Som i en tåke ser jeg dommeren brekke

klubben i to med et tordnende slag mot bordet.

‹ 9 ›


CABAL

«Stille i rettssalen!»

Jeg er fastlenket og klarer ikke å se hva som foregår bak meg,

men jeg hører rasende rop og kropper i bevegelse. Jeg rykker det jeg

kan i lenkene, men de låser meg bare i en forvridd og ydmykende

positur. Halvt knelende over bordet.

Dommerens stemme skjærer gjennom kaoset igjen. «Før ham til

Stolen!»

Jeg vil skrike, men får ikke nok luft ned i lungene til å klare det.

Så griper sterke armer meg bakfra, låser meg fast og trekker den

svarte hetten ned over hodet mitt.

Det er helt mørkt, og jeg er redd. Jeg bryr meg ikke om hva som

skjer med kroppen mer. Jeg vet hva jeg er dømt til. Jeg kommer aldri

mer til å se dagens lys.

Klærne rives av kroppen min, og jeg løftes opp i luften. Jeg vet

hva som skjer. Jeg vet at rommet er hvitt. Jeg vet hvordan den ser

ut. Stolen. Bakhodet smeller i stål da en kraftig dytt sender meg

ned i den. Så låses kroppen fast til Stolen. Ben, mage, bryst, rygg og

venstre arm. Det stikker i høyre arm. Den vet hva som venter. Jeg

ser det ikke, men kjenner det. Speilet som plasseres noen centimeter

fra ansiktet mitt. Jeg holder pusten. Venter. Jeg kniper øynene igjen

sekundet før hetta rives av. Jeg har lukket øynene for siste gang.

Jeg kan aldri åpne dem igjen. Den venter på meg, men så lenge det

finnes pust igjen i meg, skal jeg stå imot den.

Cabal

Jeg venter halvveis på å få flere slag mot kroppen, men vokterne vet

at de ikke kan skade meg mer nå. En penn presses inn i hånden min.

Den brenner i fingrene mine. Jeg svelger tungt og kjenner blodet

suse i ørene mine. Så setter jeg pennen på arket og begynner å skrive.

Jeg skriver med tre fingre. Jeg skriver med lukkede øyne. Jeg

skriver for å overleve.

Som en veiviser i grenselandet mellom håp og mørke.

Denne bok er skrevet blott til lyst.

‹ 10 ›


LIVETS TILFELDIGE SPILL


CABAL

Det siste måltid

Den magre hånden strakte seg ut etter pakken. Den var varm, og

duften fikk det skitne ansiktet til å sprekke opp i et tannløst smil.

«Jeg vet ikke hvordan jeg kan få takket deg, Ben,» sa han.

Ben smilte tilbake. «Ta vare på deg selv. Ser deg på lørdag.»

Så svingte han sekken tilbake på ryggen. Bare ett sted igjen. Suppekjøkkenet

var et av de stedene han likte best å besøke. Ben var en

kortvokst mann på noen og seksti. Nokså lubben og med strålende

hvitt hår og skjegg. Til tross for tyngden gikk han med forbausende

lette steg bortover gaten. Ved første øyekast kunne han minne om

en julenisse med litt loslitte klær, og få beskrivelser kunne vel passe

bedre. Som en av hans gamle naboer pleide å si: «Ben er den inkarnerte

godhet. Et av disse fantastiske menneskene som Gud sender for

å glede menneskeheten.» I over tjue år hadde han drevet virksomheten

sin. Han kalte den “Matens misjon”. Før han ble enkemann, hadde

han ikke forstått kraften som lå i mat. Den hadde bare vært et middel

for å stille sulten. Da han ble alene, hadde han derimot selv fått erfare

dens legende kraft. Dens evne til å bringe folk sammen, og til å vekke

håp hos de venneløse. Det hadde derfor vært naturlig for ham å spre

gledesbudskapet videre til de mennesker som trengte det mest. Det

hadde hjulpet ham til å komme seg videre med livet, og var nå blitt

en uatskillelig del av ham. For hans voksende venneskare var han et

fenomen som aldri sluttet å overraske og begeistre med sine utsøkte

retter. For byens uteliggere var han en engel med sekk, som til faste

tider kom med livgivende matpakker som varmet både kropp og sjel.

Ben skrådde raskt over gaten og gikk inn den velkjente porten.

Banket forsiktig på den slitte døren og ventet tålmodig på svar.

«Kom inn.» Stemmen var høy og pipete.

Ben åpnet døren og gikk inn. «Hei, Agnes,» sa han. «Godt å se

deg igjen.»

Agnes var en høy og tynn kvinne på nærmere sytti. Klærne var

gammeldagse, og det grånende håret var satt opp i en stram knute.

‹ 12 ›


De tykke brilleglassene fikk øynene til å se unaturlig store ut, og

sammen med de tynne lemmene minnet hun mest av alt om et stort

insekt. Da hun fikk øye på Ben, sprakk ansiktet opp i et hjertelig

smil. «Ben!» sa hun. «Så velsignet godt å se deg.»

Ben hadde kjent Agnes i snart tjue år nå. Hun var en av hans

kjæreste venner, og han hadde en enorm respekt for denne aldrende

frelsessoldaten som brukte mer enn femten timer hver dag på å hjelpe

andre mennesker. «Listen er klar,» sa han og rakte henne en lapp.

I fem år hadde Ben jobbet med å verve butikker som var villige

til å donere matvarer til de vanskeligstilte. Han jobbet også fast en

gang i uken på en av Frelsesarmeens suppestasjoner. Det siste hadde

nær blitt et problem, for ryktet om Bens fantastiske supper hadde

spredt seg som ild i tørt gress, og på disse dagene kom det alltid

minst tre ganger så mange som på de andre dagene. Løsningen ble

som alltid at Ben måtte tilberede tredobbelt porsjon, og intet kunne

glede hans gamle hjerte mer. Ansikter, merket av jakten på alkohol

og narkotika, som i noen små øyeblikk lyste opp og fylte ham med

en glede han aldri kunne få nok av. Agnes grep lappen, leste raskt

igjennom og smilte fornøyd.

«Jeg vet virkelig ikke hva vi skulle ha gjort uten deg,» sa hun.

«Fornøyelsen er på min side,» sa han, bøyde seg fremover og kysset

det magre ansiktet på kinnet. Til tross for hennes naturlige sjenanse,

visste han at hun satte stor pris på slike små kjærtegn. «Jeg kommer

som vanlig i morgen.» Han strøk henne over skulderen og gikk ut

døren. Han følte seg rastløs. Han hadde ikke hatt en slik følelse på

mange år. Det var som om noe ubestemmelig lå og dirret i luften.

Han så trikken stoppe ved holdeplassen, men ristet på hodet. En

liten spasertur ville bare gjøre godt.

Å se Ben jobbe på kjøkkenet var en ren fornøyelse. Hendene beveget

seg hurtig og nøyaktig, på en måte som ville få profesjonelle

kokker til å nikke anerkjennende. Dette var Bens store interesse

og glede. Helt siden hans kone hadde gått bort hadde han vært

lidenskapelig opptatt av å komponere lekre, smakfulle retter. Til

‹ 13 ›

Livets tilfeldige spill


CABAL

stor glede for både ham selv og alle hans venner. Denne kvelden

hadde han valgt å gi måltidet en gresk karakter. Av en fisker som

han hadde hjulpet noen uker i forveien, hadde han fått en helt unik

gresk krydderblanding. Blandingen var komponert av fiskerens

tippoldemor, og egnet seg fantastisk til både fisk og kjøttretter. Ben

hadde bestemt seg for fiskesuppe til forrett. Til hovedrett hadde han

valgt marinerte lammekoteletter, tomater fylt med pinjekjerner,

hvitløksbakte poteter, tzatzikifylte oliven, rødløk med timiansmør

og en steinsoppsaus. Til dessert hadde han valgt baklava med nøttefyll.

Den delikate desserten fra Middelhavet var en perfekt avslutning

på ethvert greskinspirert måltid. Av en annen venn hadde han

fått en flaske god rødvin som nå stod til lufting i vinduskarmen.

Ben visste ikke hvorfor, men han hadde en spesiell forventning

til dette måltidet. Som vanlig gjorde han først ferdig desserten,

deretter de viktigste ingrediensene til hovedretten. De greske krydderurtene

fylte hele kjøkkenet med en fristende duft som gav ham

vann i munnen. Han gledet seg som en guttunge til resultatet. Han

hadde akkurat balansert smaken på fiskesuppen med en skvett fløte

da han kjente stikket i venstre arm. Det var en ubehagelig følelse

som spredte seg fra albuen, opp til skulderen og videre ut i brystet.

Blodproppen nådde hjertet så raskt at han ikke rakk å rope, og

med et overrasket uttrykk i det skjeggete ansiktet seg han ned over

kjøkkenbenken med et uhørlig sukk.

Smerten var over like raskt som den var kommet, og fem sekunder

senere banket det på døren. Ben rettet seg opp. Hvem kunne det

være? Han ventet ikke besøk før i morgen ettermiddag. Det var også

noe med bankingen som fikk ham til å føle seg urolig. Den hadde

vært lav, men samtidig umulig å overhøre. Han nølte et øyeblikk

før han gikk bort til døren og åpnet den. Utenfor stod en høy og

tynn mann. Han hadde et værbitt ansikt med øyne som satt dypt

over en kraftig nese. Det var noe fugleaktig over hele utseendet.

Han var kledd i sort, og hadde en lang, flagrende kappe som rakk

nesten helt ned til gulvet. Til tross for det dystre utseendet var det

‹ 14 ›


noe uttalt vennlig over hele skikkelsen, og Ben kjente at han ble

rolig og varm i hele kroppen.

«Benjamin Hayes?» sa mannen. Stemmen var dyp og hørtes ut

som om den kom fra et sted langt borte.

Ben nikket. «Det stemmer. Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Mannen smilte skjevt mot ham. «Jeg er kommet for å hente deg,

Benjamin. Kan jeg få komme inn?»

Ben ristet forvirret på hodet. Han kunne ikke huske at han hadde

noen avtale i dag? Til tross for at det var noe kjent med mannen,

kunne han ikke helt plassere ham. Kanskje en av kundene fra suppestasjonene?

«Hente meg?» sa Ben forsiktig. «Er du sikker på at du

har kommet til rett person?»

Mannen snudde seg mot Ben og gransket ham. «Jeg forstår godt

at det kan virke forvirrende,» sa han. «De færreste aksepterer det

når deres time er kommet.»

Ben rynket pannen. «Deres time er kommet?» Han var mer forvirret

enn noen gang.

«Mitt navn er Gabriel,» sa mannen. «Jeg er kommet for å hente

deg hjem, Benjamin.»

Blandet med medfølelse kjente Ben et snev av irritasjon. Den

ukjente mannen var åpenbart sinnsforvirret. «Jeg er ikke sikker på

hvor jeg har deg fra,» sa han prøvende, «men jeg tror jeg ville husket

det om vi hadde en avtale i dag.»

En følelse av ubehag skyllet gjennom Ben da den fremmede løftet

blikket og stirret på ham. Det var som om han var blitt gjennomsiktig.

Som om den fremmede stirret rett inn i sjelen hans. Han

følte seg naken og sårbar og ønsket seg langt bort.

«Du er død, Benjamin,» sa den fremmede. «Jeg er kommet for

å ta din sjel med til himmelen. Du skal møte din Skaper og skue

ditt hjem for evigheten.»

Ben ble stående med åpen munn og stirre på Gabriel. Hvis dette

var en spøk, var det en usedvanlig dårlig en. Å påstå overfor fremmede

mennesker at man var død og skulle hentes, var ikke Bens

‹ 15 ›

Livets tilfeldige spill


CABAL

oppfatning av god humor. Ben overvant fristelsen til å skjelle ut den

fremmede, og prøvde å beherske stemmen. «Jeg er redd for at du har

kommet til feil sted,» begynte han. «Om du er sulten, kan jeg godt

lage en matpakke til deg. Jeg tror ellers du kunne ha stort utbytte

av å snakke med en venninne jeg har nede på Krisesenteret.» Ben

prøvde å få setningen til å virke minst mulig provoserende.

Gabriels ansikt sprakk opp i et smil som blottet en rad med store,

hvite tenner. «Jeg skjønner at du tror jeg er gal. De fleste tror det.

Men gjør meg en tjeneste og ta en titt på deg selv i speilet der borte.»

Full av motvilje gikk Ben bort til speilet i entreen og stirret inn i det.

Et lite rop av forbauselse glapp ut av ham. I speilet foran ham så han en

tretti år yngre utgave av seg selv, og til tross for at det var ganske lite, var

det også umulig å overse et lysende kors oppe ved den høyre tinningen.

Ben var målløs. Han hadde de siste par tiårene bevisst fortrengt tanken

på hvordan døden måtte fortone seg, men dette var likevel så langt fra

det han hadde forestilt seg som overhode mulig. Han hadde i det minste

antatt at en form for sjel skulle forlate kroppen før den dro videre.

Det var som om Gabriel kunne lese tankene hans. «Sjelen skiller

lag med kroppen først om en liten stund. Du kan vel nærmest se på

det som et siste frynsegode om det er noe du vil avslutte.»

En boblende lyd gjorde Ben oppmerksom på fiskesuppen som stod

og småkokte. Han gikk bort til komfyren og slo av varmen. «Jeg kan

i det minste sørge for at ikke hele blokken brenner ned,» sa han stille.

Suppen gav fra seg en uimotståelig duft. Det var i grunn forbasket

ergerlig at han ikke fikk smake på denne middagen som han hadde

hatt så store forventninger til. Han snudde seg mot Gabriel, som

hadde satt seg på en av kjøkkenstolene.

«Det er kanskje et tåpelig spørsmål,» begynte han, «men jeg synes

det er trist å la så mye mat gå til spille når det ellers er så mye sult i verden.»

Ben fuktet leppene og fortsatte. «Om det er mulig, ville jeg se

på det som en ære om du ville spise et siste måltid sammen med meg.»

Gabriel stirret forbauset på ham. Uttrykket i ansiktet minnet Ben

om en ugle som akkurat hadde våknet.

‹ 16 ›


«Men det er kanskje ikke tid til det?» fortsatte Ben.

Gabriel så ut som om han kom til hektene igjen. «Tid er faktisk

det minste av alle problem, siden den egentlig bare er en funksjon av

hvor raskt man oppfatter hendelsessekvenser,» sa han. «Spørsmålet

kom bare litt bardus på meg. I all min tid i tjeneste har aldri noen

kommet med et slikt forslag.» Gabriel reiste seg fra stolen og gav seg

til å trave rundt på kjøkkenet. Så snudde han seg brått mot Ben og

smilte hjertelig. «Jeg sier takk for tilbudet,» sa han. «Det må være

centier siden jeg spiste jordisk mat sist.»

«Ikke det at den himmelske kost er til å klage over,» la han raskt

til. Han svingte seg ned på stolen igjen og stirret forventningsfullt

på Ben. «Hva står på menyen?»

«Jeg tenkte vi skulle starte med en fiskesuppe,» sa Ben og fant frem

to dype skåler. «Jeg har gitt den en smak av det greske kjøkkenet.

Håper den faller i smak.»

Ben satte skålene på bordet og dekket på med servietter og bestikk.

Han hadde egentlig tenkt seg vann til forretten, men så ikke noen grunn

til å spare på kruttet nå. En avkjølt halvflaske av hans beste hvitvin

havnet i glassene. Så tente han to stearinlys og nikket mot Gabriel.

«Spis mens det er varmt,» sa han.

Gabriel førte en skje til munnen, og lukket øynene. Et tilfreds sukk

unnslapp leppene hans da suppen traff smaksløkene. Ben tok også en

skje. Fantastisk smak, måtte han innrømme for seg selv. Perfekt balanse!

Gabriel spiste flere skjeer, og tok en solid slurk av hvitvinen. Øynene

lyste av begeistring.

«Mine komplimenter til kokken,» sa han. «Jeg har ikke smakt

maken til fiskesuppe siden Peter serverte meg sin.»

«Peter?» Ben stirret spørrende på Gabriel.

«Du kjenner ham vel bedre som St. Peter,» sa Gabriel. «Du må

ikke glemme at han var fisker før han traff Mesteren. Han var riktignok

en skikkelig villstyring, men en rev til å lage suppe.»

Gabriel smattet fornøyd og fortsatte å spise. Ben satt med en

følelse av uvirkelighet. Her satt han og spiste fiskesuppe sammen

‹ 17 ›

Livets tilfeldige spill


CABAL

med en erkeengel. Gabriel tømte resten av hvitvinen i en slurk og

klappet seg på magen. «Aldeles utsøkt,» sa han.

Ben smilte og ryddet vekk skålene. Han sjekket de bakte potetene

og begynte å anrette hovedretten på to store middagstallerkener.

De trenede fingrene komponerte raskt et mesterverk av en rett, med

sjenerøse mengder av rød og grønn basilikum, oregano, timian og

agurkurtblomster. Tallerkenenes utseende var alene nok til å viske

ut grenseskillet mellom mat og kunst, og Gabriel ble sittende og

måpe over synet. Ben nøt reaksjonen, og skjenket opp to glass

med god rødvin. «Håper det smaker,» sa han og stakk gaffelen i en

kotelett.

Gabriel nikket og løftet glasset med rødvin til nesen. Han snuste

inn duften, tok en god slurk og smekket med tungen. «Superb!» sa

han. «Jeg forstår at du ikke overlater noe til tilfeldighetene.» Han tok

noen biter av retten og nikket anerkjennende. «Skulle ikke forundre

meg mye om dette er en rett Mesteren selv ville satt stor pris på.»

Ben blunket. «Mesteren? Du mener …»

Gabriel smilte og nikket bekreftende. «Ja! Jeg mener Sønnen selv.»

Gabriel humret lavt da han så uttrykket i Bens ansikt. «Om du leser

det som er skrevet om Ham, vil du se at han var svært interessert og

glad i mat da han vandret her på jorden,» sa han muntert. «Se for

en storeter og vindrikker, sa Han om seg selv, om jeg ikke husker

helt feil.» Han stappet en ny bit i munnen, tygget og fortsatte. «Da

skulle det bare mangle om Han ikke var en meget habil kokk også.

Så vidt jeg vet, er spesialiteten Hans to fisker og fem brød.»

Gabriel brast i latter over sin egen morsomhet. Latteren minnet

Ben om lyden av tørt løv som blåser bortover asfalten, men han kunne

ikke la være å le med. På tross av det absurde i hele situasjonen,

begynte Ben å sette pris på det uvanlige selskapet. Maten smakte

også fortreffelig, og han begynte å forstå hvorfor han hadde hatt så

store forventninger til måltidet. Søken etter perfekt balansert mat

hadde alltid vært et mål hos ham, og her hadde han virkelig truffet

innertier. Snakk om å treffe blink på aller siste skudd.

‹ 18 ›


«Jeg vet at du har forstått det, Ben, men jeg synes det er forbasket

trist at ikke flere mennesker innser hva slags fantastisk gave fra Gud

mat egentlig er,» fortsatte Gabriel. «Det burde være innlysende at

det å dele sin mat med de som ikke har, er menneskenes beste sjanse

til å skape Paradis her på jorden.» Han ristet oppgitt på hodet. «Men

det er vel egentlig typisk mennesker å fornekte de enkleste av alle

sannheter. Alle mulighetene som ligger der og bare venter på at

menneskene skal åpne øynene.» Gabriel så ned i bordet.

Så ikke Gabriel plutselig litt eldre ut, og var det en tåre Ben kunne

se i den ene øyekroken? Stemningen ble en tanke dyster, og Ben

følte at han var nødt til å gjøre noe.

«Skål for den dagen det skjer,» sa Ben og løftet glasset. Han syntes

med ett at det hørtes litt tåpelig ut, men det hadde den ønskede

virkningen. Gabriel løftet blikket og skålte tilbake.

«Ja, skål for den dagen!» Glasset ble tømt, og fylt igjen.

Ben begynte å bli forsynt, men det fantes alltid rom for dessert.

Han gikk bort til kjøleskapet og tok ut baklavaen. «Håper du har

spart plass for en liten avslutning,» sa han og tok ut et par dessertskåler

fra skapet.

Gabriel lo. «Som deg, har også jeg en egen dessertmage,» sa han.

«Hva er det til dessert?»

«Min egen lille favoritt,» sa Ben. «En gresk dessert som heter

baklava.»

«Baklava?» ropte Gabriel begeistret og slo seg på låret. «Skulle tro

du hadde planlagt dette på forhånd. Det er min absolutte favoritt.

Med nøttefyll?»

«Valnøtter og mandler,» bekreftet Ben og helte avkjølt sirup med

nellik og kanel over desserten. Han toppet det hele med en kandisert

ringblomst.

«Vet du at det i originaloppskriften var førti lag med filodeig? Ett

lag for hver dag i fastetiden,» sa Gabriel og puttet en bit i munnen.

Han tygget lidenskapelig og humret. «En dessert for guder, bokstavelig

talt.»

‹ 19 ›

Livets tilfeldige spill


CABAL

Ben kunne ikke la være å tenke på hvor forandret Gabriel var blitt

fra han først banket dystert på døren, til hvordan han nå satt og

spøkte og lo om hverdagslige ting. Det var tydelig at selv erkeengler

lot seg påvirke av gledene ved et godt måltid.

Gabriel gomlet videre på desserten og pratet som en foss. «Vet

du?» sa han. «Kjærligheten til denne retten holdt på å koste en av

de store, greske herskerne makten en gang. Jeg husker det som om

det skulle ha vært i går. Han gav befaling om at …» Gabriel stoppet

brått og rettet seg opp i stolen.

Ben løftet blikket og kunne forundret se en kjegle av hvitt lys

sveve over Gabriels hode. Den vibrerte i et par sekunder, før den

forsvant med et lite blaff. Gabriel løftet hodet, smilte litt brydd mot

Ben og svelget den siste biten. «Vel, vel,» sa han. «Den historien kan

vi ta en annen gang. Nå er det visst på tide med oppbrudd.» Han

reiste seg og børstet bort et par smuler med hånden. «Et fulltreff av

et måltid, Benjamin,» sa han. «Jeg kan nesten ikke vente til neste

anledning byr seg.»

Ben reiste seg og så forundret på Gabriel. «Neste gang …? Jeg

trodde du var kommet for å ta meg med?»

«Det var jeg også,» sa Gabriel, «men jeg fikk akkurat beskjed om

at det er fattet en ny beslutning. Tapet verden ville lide ved din

bortgang, ville bli for dramatisk, mente man, og uten ditt arbeid

ville mange mennesker miste sitt siste håp. Etter i dag må jeg si meg

aldeles enig. Det er til og med satt en åpen dato for neste avgang.»

Gabriels ansikt var nå et eneste stort smil. Han humret og rakte Ben

neven. «Det har vært en fornøyelse å treffe deg, Benjamin.» Med en

feiende bevegelse snudde han seg og skrittet mot døren. Han åpnet

den og løftet hånden til en avskjedshilsen. «På gjensyn!»

Den særegne latteren hans gav gjenlyd mellom betongveggene

da han la av gårde. Ben ble stående i døren og se etter Gabriel

som skrittet bortover gangen med lange steg, før han forsvant ned

trappen. Så lukket han stille igjen døren. Han følte seg hensatt til

følelsen av å være midt mellom drøm og våken tilstand. Han trengte

‹ 20 ›


Livets tilfeldige spill

en kopp kaffe. Han gikk bort til komfyren og satte på en kanne

med kruttsterk italiensk espresso. Han trengte trippel dose i dag.

Kannen og espressokoppen ble satt på et elegant lite sølvbrett. Det

så litt nakent ut. Han supplerte med en liten skål med delikat belgisk

sjokolade, og pyntet med litt frisk sitronmelisse. Perfekt! Han

plasserte brettet på et lite bord ved siden av yndlingsstolen og satte

seg. En av Mozarts adagioer ville passe bra. Den myke musikken

strømmet ut og fylte ham med en ro det var lenge siden han hadde

kjent. Han smilte for seg selv og tok en dyp slurk av espressoen.

Den smakte himmelsk.

‹ 21 ›