Bror min - leseprøve

for Bispeladegård. Den strakte seg fra Breiavatnet til Ekeberget. Eiendommen ble skilt
ut fra en av Erling Skjalgssons gamle eiendommer i Stavanger, Eichanesgården, som
omfattet atskillig mer av byen enn den delen som noen i dag kaller for Eiganes, mens
andre tviholder på det stedsnavnet som ble forkynt i de pent møblerte stuene: Egenes.
«Og simsalabim,» tryllet gjerne bror min til et slags postludium, «så vet selv du, at
i Hillevåg finnes det et gatenavn som direkte stammer fra Bispeladegård, nemlig gatenavnet
Bispeladegård, hvor du og dine venner både spiller fotball og slår brennball».
«Du kan jo lese mer om Hillevågs historie sjøl. Jeg har jo lært deg å lese», minnet
bror min meg om, før han mer enn gjerne holdt fram med sin forelesning ved å peke
på at en usedvanlig, kombinert, menneskelig innretning, veimester, kaptein, kystvernsjef
– det var åpenbart ingen grenser for hvor mange yrkestitler karen hadde – Peder
Klow, overtok eiendommen i Hillevåg, og bosatte seg på Bispeladegård i 1789.
Nå var det ikke bare å lese bror min lærte meg. Han lærte meg også å sykle og svømme.
Begge måtene var basert på en slags egenoppdaget «gjør-det-selv»-oppskrift. Syklingen
startet med at han holdt fast i baksetet på min mors gamle sykkel, men jeg hadde
ikke trødd mange meterne før han slapp taket, og lot meg tråkke min egen sjanglete sti.
Det gikk som det måtte gå. Etter noen meter i fri tråkke-dressur, mistet jeg balansen og
gikk i bakken med sykkelen som en dyne over meg.
Bror min var straks på pletten med sin tøffe trøst: «Om igjen. Du må trene og trene
til du får det til. Jo mer du øver, jo fortere klarer du å sykle. Det er ikke nødvendigvis
sant at øvelse gjør deg til mester, men uten stadige øvelser, blir du i hvert fall ikke bedre.
Så sett i gang!»
Jeg lærte å svømme etter samme resept. Vi hadde hytte ved Lutsivannet og blott en
dag – som det mer enn gjerne ble hjertelig sunget den gang – fant bror min ut at jeg
burde lære å svømme. Vi tok robåten, og da vi var kommet på «jyptå» – drøye fem meter
ut fra land – kommanderte den enøyde sjørøver-skipperen med den stemme som
ikke var innstilt på å lytte til motsigelser: «Hopp uti – og svøm i land.»
Jeg visste vel hva jeg hadde å gjøre. Å adlyde. Jeg hoppet ut, plasket i vannet og kom
ingen annen vei enn direkte mot bunnen, før jeg ble halt opp igjen av bror mins
håndkraft. «En gang til», beordret han etter å ha demonstrert for meg nok en gang de
rette bevegelsene med armer og bein som krevdes for å oppnå en fornemmelse av brystsvømningens
mysterier. Jeg gjorde som han sa, og oppnådde straks noen tilsvarende
munnfuller med vann som jeg også hadde gjort ved første forsøk.
Slik holdt vi på, time ut og dag inn, inntil jeg en ettermiddag oppdaget at jeg klarte
å svømme. Noe sitter fortsatt igjen etter bror mins svømmeopplæring. Jeg liker fort-
20