Unikum januar 2018

unikumnett

Studentavisen Unikum, gis ut i Agder, Norge.

Vi anmelder “Nye Vrimle”

2017

2018

Studentavisen for Agder GRATIS | Januar 2018

Kjærlighet på campus i Kjønnspoeng i Feminisme i Å være singel i Kulturreise i norge i Jonas Alaska


Leder

Innhold

Tør Kristiansand ta steget

ut i den kulturelle verden? 4

Kristiansand står ved et veiskille når saken om siloen på Odderøya

skal avgjøres. Spørsmålet hviler på om politikerne tør å ta stable

sammen de kreftene som må til for å gi Kristiansand et nødvendig

kulturløft.

Den forlatte siloen på Odderøya har ved flere anledninger ridd landsdelens

folkevalgte som en mare. Å rive bygget viste seg problematisk, ikke

ser det særlig pent ut og nesten vegg i vegg ligger det forrige fellesløftet

for byen: Kilden. Dermed er det heller ikke mulig å skjule restene av industrien

som tidligere preget den idylliske øya.

Lettsindig irritasjon ble snudd til begeistring i det øyeblikket idéen om

å gjøre siloen om til et kunstgalleri nådde offentligheten. I samme åndedrag

kom nyheten om Nicolai Tangens enestående kunstsamling skulle

gis i gave til prosjektet. Svimlende 470 millioner kroner i et storstilt

spleiselag skal til før ombyggingen kan realiseres.

Med slike beløp tar det naturlig nok ikke lang tid før motstanderne

ankommer kommentarfeltet. “stormannsgalskap, kun til glede for de

spesielt interesserte”, “elitens praktbygg”, og “sløsing med fellesskapets

penger” er utsagn som går igjen. Absolutt viktige stemmer som må lyttes

til og vurderes. Prosjekter som Kilden, Munchmuseet og Operahuset i

Oslo har møtt lignende motstand, likevel står prosjektene nå som en påle

for deres innbyggere.

Studietiden burde bestå av noe mer enn pensumbøker, utallige kaffekopper

og tynnslitt lommebok. Saken ligger i at mennesker trenger

kunst. Vi trenger inspirasjon, vi trenger å undre oss, vi trenger å bli utfordret

og vi trenger å bli begeistret.

Der har Sørlandet Kunstmuseum til gode å levere. Bakgrunnen for at

jeg og mine venner sjelden besøker museet som preger Kvadraturen i

dag, tror jeg ikke skyldes at vi ikke evner å sette pris på kunst. Det handler

i større grad om feilslått profilering, tamme utstillinger og et umoderne,

smått kjedelig hus som ikke engasjerer på den måten det strengt

tatt burde.

At dagens museum kun kan skilte med 10 betalende gjester dagen, bør

ikke være et signal om at vi skal sitte stille i båten og se kunsten og miljøet

rundt, dø. Det er snarere et tegn på at nå er tiden for å tenke nytt.

Idéen bak Kunstsiloen er så nyskapende, så spektakulært, så episk, at det

det er vanskelig å ikke la seg begeistre. At den omtales som potensielt

Norges flotteste kulturbygg er ingen underdrivelse.

En slik begeistring vil være med å høyne Kristiansands status som et

sted verdt å flytte til. For studenter og ansatte ved kunstfakultet vil oppsiden

være enorm.

Kjære politikere. La Kristiansand bli noe mer enn Kaptein Sabeltann

og Julius.

5

6

10

Universitetsbudsjettet

“Ikke stem”

Kjønnspoeng i sykepleien

Studentnytt

12 Vi anmelder nye Vrimle

14 Kjærlighet på campus

16 8 grunner til å forbli singel

17 Fear of missing out

20 Vestbreddens fristed

24 Portrett: Sangfugl og sykkelokse

28 Feminism

29 Kulturkalender + Unikum digger

30 UGA våkner til liv

32 Jona Maes kulturelle reise

34 Forkjølelsens gleder

Matias Smørvik

redaktor@unikumnett.no

911 45 962

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S

BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S

ORG.NR.: 984 544 677

TELEFON: 911 45 962

EPOST: red@unikumnett.no

NETTSIDE: unikumnett.no

TWITTER: twitter.com/unikumnett

Facebook: facebook.com/studentavisenunikum

Publisert januar 2018

Utgave nummer 1

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Redaksjon:

Ansvarlig redaktør :

Matias Smørvik

Redaktører:

Mia Wright, Odd Magne Vatne

Grafisk ansvarlig:

Vera Baklanova

Forside:

Matias Smørvik

Journalister/Skribenter:

Nora Nussle Torvanger, Kristian Tyse Nygård, Roar

Frivold Skotte, Franz Rose Bengtson, Katrine

Tveito, Miriam Ormøy Ibsen, Mats Sauro Høimyr,

Christian Aarstad, Sofie Søndergaard Klit, Thea

Gvalia, Johannes Ward Heimdal, Åsmund Mjåland,

Phally Long Prum, Daniel Hubner, Annette

Skarstad, Bastian Wiik, Aida Mahmody, Mia Wright,

Didrik Rud, Petteri Suontausta, Rikke E. Tjemsland,

Rosalie Zawalinski, Inger Kristine Norrøne, Pål

Øymoen, Levi Jansen

GJESTESKRIBENTER:

Birgitte Kalvatn, Jacob Haugmoen Handegard,

Fotografer:

Tobias Hole Aasgaarden, Kevin Mulder Solberg, Didrik Rud,

Hanne Klingenberg, Elisabeth Rafshol, Gunnar Langeland

Illustratører:

Camilla Rennesund, Thea Gvalia, Asbjørn Oddane

Gundersen, Odd Magne Vatne

DESKEN:

Vera Baklanova, Sofie Søndergaard Klit, Thea Gvalia, Phally

Long Prum, Ingrid Ramberg, Ida Elise Andersen, Mahamed

Salad

KORREKTUR:

Odd Magne Vatne

DAGLIG LEDER:

Saif Khan

Trykking:

Bjorvand & Co

Opplag:

1200

januar 2018 unikum nr 1 3


Ber UiA betale for studentdemokratiet

Studentorganisasjonen i Agder (STA) har sett seg lei av å måtte søke driftsmidler fra

Velferdstinget (VT) for å holde studentdemokratiet ved like. Nå ber de universitetet om

å ta regningen.

– Først og fremst mener vi at det er universitetet som har ansvar

for å finansiere studentdemokratiet. Slik står det også i Universitet-

og høyskoleloven: Institusjonen skal legge forholdene til

rette slik at studentorganene kan drive sitt arbeid på en tilfredsstillende

måte. Så kan man diskutere hva “å legge til rette”

betyr, men slik det er gjort i resten av Norge så finansieres studentdemokratiet

av institusjonene i sin helhet, sier leder i STA,

Kai Steffen Østensen.

- Genererer et levende campus

Frem til nå har STA fått dekket sine lønnsutgifter av UiA, mens

det er semesteravgiften til studentene som finansierer driftsutgifter,

slik som transport, seminarer, opplæring, kaffe, kontorrekvisita

og utstyr. Årlig har dette vært en utgift på rundt 450

000 kroner.

– Å flytte finansieringen over til UiA gjør at studentaktivitetene

og linjeforeningene vil få mer penger til sine prosjekter.

Når vi søker midler hos Velferdstinget konkurrerer vi med

mange gode lavterskeltilbud, hvor potten er begrenset. Om VT

får frigjort 450.000 kroner i året, vil det generere et mer levende

campus til glede for de som studerer i Agder, sier Østensen.

Skal utredes

STA sendte inn søknad til universitetsstyret før årsbudsjettet

skulle vedtas i november. Der ba de om at UiA overtok det økonomiske

ansvaret for drift av STA og Studentparlamentet. Istedenfor

å godkjenne søknad, ga UiA 200.000 kroner i driftsstøtte

frem til sommeren. I mellomtiden skal universitetet utrede

saken nærmere.

– Vi har ikke gitt noe avslag, men denne saken må utredes

fordi vi ikke har nok kunnskap om konsekvensene, sier universitetsdirektør

Seunn Smith-Tønnessen.

– Hvilke svar mangler dere?

– Vi må utrede støttenivået og selve summen av tildelingen.

Det er noen økonomiske og organisatoriske usikkerheter som

ikke fremkommer av søknaden. Vi ønsker også å involvere

Velferdstinget og SiA, det kan for eksempel være at SiA ønsker å

sette ned semesteravgiften, sier Smith-Tønnessen.

Vil legge langsiktige planer

STA ser positivt på utredningen, og sier at de allerede har

spikret møter hvor de skal se på finansieringsmodellen sammen

med UiA.

– Vi skal nok klare å finne gode løsninger. Det er ikke noen

grunn til å forhaste seg, sier Østensen.

Det å måtte søke penger har ifølge Østensen gjort STAs

økonomi preget av uforutsigbarhet.

– Vi kan ikke kan legge langsiktige planer, når vi ikke vet hvor

mye midler vi blir tildelt år for år. Et tett samarbeid med andre

studentdemokratier er for eksempel vanskelig fordi vi ikke vet

om vi vil ha penger til å reise. Med en mer forutsigbar drift kan

vi planlegge opplæring av studenttillitsvalgte i langt større grad.

VT har veldig mange aktiviteter å ta hensyn til, et slikt problem

vil ikke UiA ha, sier Østensen og understreker at mens VT bevilger

rundt 2,5 millioner kroner så er universitetsbudsjettet på

1,4 milliarder kroner.

– Slik du ser det, er STA for dyr i drift?

– Vi har gjort en undersøkelse med andre studentdemokratier

vi sammenligner oss med, og der har vi ligget under de flestei

kostnader. Dette har vært et viktig argument for oss, overfor

UiA.

4 UIA-budsjettet


Jeg skjønner at folk ikke

gidder å stemme

KOMMENTAR

Det er en rekke problemer

som gjør at bare 13,5 prosent

av studentene ved UiA tar seg

tid til å stemme.

Tekst: Jacob Handegard Haugmoen

Studentpolitikken på UiA lider av at det er få gode

grunner til å stemme på en kandidat framfor en

annen for den jevne student. Den årlige valgavisen

viser problemet. Nesten ingen kandidater tar

opp problemstillinger utover at de ønsker engasjement,

er mot mobbing og gjerne vil ha bedre

kvalitet på forelesere. Få tilbyr løsninger. Derfor

påstår jeg at de fleste stemmer fordi de kjenner

noen som stiller og at resten ikke stemmer fordi

de føler at det ikke har noe som helst å si.

En annen utfordring er at mye av makten i studentpolitikken

ligger i henholdsvis velferdstinget

og i STA-styret. En ny valgordning er på vei

for å gjøre valget til velferdstinget mer forståelig,

det er på sin plass. STA-styret velges etter studentparlamentet

har sittet i et halvt år. På rundt

samme tid velger parlamentet også handlingsplan.

Det tar altså nesten et halvt år før ny

sammensetning av parlamentet kan gi nye folk i

STA-styret og ny prioriteringer i STA-styret.

Den siste og kanskje viktigste utfordringen

for meg er mangelen på ansvarliggjøring. I et

demokrati er det viktig at de som stiller til valg

kommer med valgløfter og blir målt på dem.

Studentdemokratiene i Bergen og Oslo tilbyr

valgdueller mellom ulike kandidater og lister

som får fram forskjellene i hva man prioriterer.

Hvis man skal ha noe grunnlag for å vurdere om

noen fortjener gjenvalg må man se hvilken innsats

de har gjort. Dagens oppbygning av studentdemokratiet

gir lite grunnlag for det.

Forslag til forbedringer:

Innfør urnevalg til flere verv. F. eks viktige verv

som medlem av Universitetsstyret bør velges av

flere enn Studentparlamentet.

Still krav til tydelighet og prioriteringer blant

kandidatene. Enten de stiller til Studentparlamentet,

STA-styret eller andre verv bør de ha

klare mål for hva de skal få gjennomført, til slutt

må du måle de du velger på målene de satt.

Og sist, men viktigst. Hvis de som er valgt er i

ferd med å gjøre noe dumt ikke vær redd for å si

ifra. De fleste som sitter i verv ønsker å gjøre en

god jobb. Vi trenger ikke flere saker som Velferdstingets

ønske om logo på alle studentforeninger

med støtte fra dem hvis studentdemokratiet skal

fortsette å være relevant.

januar 2018 unikum nr 1 5


Vil innføre guttepoeng i

sykepleiestudiet

Hittil har kjønnskvotering i høyere utdanning i hovedsak dreid seg om kvinner, men nå vurderes

det å gjøre tiltak for menn som ønsker å bli sykepleiestudenter ved Universitetet i Agder.

Tekst: Mia Wright | Foto: UiA

I den tidligere likestilling- og diskrimineringsloven var det kun

åpent for kvotering av kvinner. Fra og med 1. januar 2018 ble denne

loven endret. Den åpner nå for fordelaktig tiltak for det underrepresenterte

kjønnet. Innen helsefag er menn kraftig underrepresentert.

I 2016 sendte Universitet i Agder sin første søknad om å innføre

kvotering eller muligheten til å gi tilleggspoeng til menn som søker

opptak ved sykepleiestudiet. Med datidens lov var ikke dette mulig,

men siden loven ble endret og trådte i kraft januar 2018 har universitetet

sendt inn ny søknad. Forslaget kom fra Fakultetsstyret ved

fakultet for helse- og idrettsvitenskap og ble vedtatt med 6 stemmer.

Universitetsstyret har vedtatt en handlingsplan om likestilling og vil

helst at det er minimum 30 prosent av hvert kjønn på hvert studium.

Universitetsstyret ved universitetsdirektør Seunn Smith-Tøn-

nesen opplever at det er stor ubalanse på sykepleiestudiet.

– Styret mener studentmiljøet vil bli bedre av en likere fordeling

av kjønn. Videre at dette vil forgreine seg videre til arbeidslivet,

og derved på sikt vil gi et bedre helsetilbud til pasientene. Vi føler

det er mange fordeler med et større utvalg, konkluderer Seunn

Smith-Tønnessen til Unikum.

I 2017 ble det sendt ut 192 tilbud til personer som hadde søkt sykepleiestudiet

i Kristiansand. Kun 13 prosent av disse var menn.

Dagens tall viser at det per dags dato er 21 menn og 137 kvinner på

sykepleiestudiet.

UiA har søkt om to ulike former for kjønnskvotering. Det første forslaget

går ut på at 20 prosent av studieplassene settes av til menn.

6 kjønnspoeng i sykepleien


KOMMENTAR

Forslagene:

1. Primært at det etableres en kvoteordning hvor 20

prosent av plassene settes av til menn som søker om

opptak til bachelorprogrammet i sykepleie. Ordningen

etableres fra opptak til kull 2019 til og med opptak til kull

2024.

2. Subsidiært at det etableres en ordning hvor det gis to

tilleggspoeng til menn som søker om opptak til bachelorprogrammet

i sykepleie. Ordningen etableres fra opptak

til kull 2019 til og med opptak til kull 2024.

Nei til

kjønnskvotering i

høyere utdanning

Forslag nummer to er den mer tradisjonelle formen for kjønnskvotering

som vi kjenner fra flere andre universiteter i Norge,

hvor det underrepresenterte kjønnet får to karakterpoeng når de

søker opptak.

Dersom kvoteringsforslag nummer én allerede var iverksatt ville

26 kvinner blitt forbigått av menn, som vil tilsvare 7 prosent av

søkerne. Dersom kvoteringsforslag nummer to ble iverksatt ville 36

kvinner blitt forbigått, noe som ville tilsvare 9 prosent av søkerne.

En av de mannlige sykepleiestudentene som måtte ta til takke med

sykepleiestudiet i Grimstad istedenfor Kristiansand er Amir Rezai.

Han hadde fått tilbud om studieplass i Kristiansand, dersom det da

hadde vært innført et kjønnskvotering allerede i fjor. Rezai applauderer

tiltaket.

– Det er faktisk veldig bra. Det vil nok si at menn vil trenge et litt

lavere snitt enn kvinner, men det er generelt for få mannlige sykepleiere,

sier han.

Minstekravet om karakter 3 i matte og norsk vil fortsatt stå for alle

som vil inn, men snittkarakteren vil muligens være lavere for menn

enn kvinner. Flere av mennene som ville fått tilbud om studieplass

dersom forslag nummer 1 var iverksatt, lå et godt stykke under

kvinnene med høyere snitt.

Menn i helse, et offentlig prosjekt som startet i 2010, jobber med

rekruttering av menn inn i helsefag og har siden oppstart rekruttert

over 1000 menn til å bli hva prosjektet kaller helserekrutter. Prosjektleder

for Menn i helse, Eli Sogn Iversen, synes det er vanskelig

å si noe om metoden som er brukt her, men mener at det er ingen

tvil om det trengs en høyere rekruttering av menn til helsesektoren.

– Vi trenger en likere kjønnsfordeling. Det er viktig å få flere menn

inn i helsefag. Det må bli et bredere mangfold i arbeidsmiljøet og

kanskje en bedre arbeidsplass. Tjenesten som tilbys blir da enda

bedre. Det er viktig å få frem at de kvinnen som er der gjør en fantastisk

jobb i dag, men vi trenger begge kjønn, sier hun.

Hvorvidt UiA får tillatelse til å innføre tiltakene blir avgjort av

Kunnskapsdepartementet. Det forventes tilbakemelding i løpet av

oktober 2018.

Tekst: Emily Daykin,

leder for Høyres Studenter Agder

Universitetet i Agder ønsker nå å ta i bruk kjønnskvotering i

favør guttene ved opptak til sykepleier utdanningen. Ved å innføre

“guttepoeng” ønsker de å “friste” flere gutter til å søke seg

inn på sykepleien. Flott med flere mannlige sykepleiere, men er

virkelig kjønnskvotering løsningen?

Nei, alle skal ha lik mulighet til å komme inn på det studiet de

måtte ønske. Det å få tildelt ekstra poeng ut ifra kjønn er rett

og slett urettferdig. Enten du er gutt eller jente er det det harde

arbeid bak vitnemålet som skal avgjøre om du kommer inn eller

ikke. Mange jobber hardt og gir alt for å klare å få til et vitnemål

som står seg til studiets krav til opptak. Skal vi virkelig basere

opptaket på kjønnskvotering fremfor noens harde arbeid?

Når noen søker seg inn til høyre utdanning ligger motivasjon

og lyst til grunn for søknaden. Poeng etter kjønn er da uvesentlig.

Kjønnskvotering er kremen av forskjellsbehandling og gir

ikke mer lyst til å søke med grunnlag i «fristelser» fra høyskoler

og universiteter. Inngangen til arbeidslivet og sjansene til å

få seg jobb øker heller ikke ved innføring av kjønnskvotering i

høyreutdanning, hvor arbeidslivet tar inn de som er best kvalifisert

til jobben og ikke ut ifra kjønn. Igjen er kjønnskvotering

uvesentlig og øker ikke dine sjanser i arbeidslivet etter endt utdanning.

Vi må vike vekk fra kjønnskvoteringen og heller jobbe for at

sykepleierstudiet blir mer attraktivt for gutter. Heller enn at

gutta velger studiet som en følge av at det innføres mildere krav

til opptak. Alternativer som innkalling til intervju, som vi ser i

arbeidslivet, eller tilføye arbeidserfaring inn som del av krav til

opptaket. Dette kan være en nytenkning hvor kjønnskvotering

ikke trenger å ta sted.

Er formålet med kjønnskvotering å få høyskoler og universiteter

å se bra ut med en mer kjønnsbasert søkerliste, eller jevne

ut kjønnsandelene i arbeidslivet også? Jeg mener begge disse

hviler på en tankegang vårt samfunn ikke har behov for nå eller

trenger å videreføres til våre senere generasjoner.

januar 2018 unikum nr 1 7


Tilbudguiden

aktiviteter Kultur Trening

Tannlege


En halv million mer til

studentaktivitetene

Nyttårsgave fra SiA: Potten for å søke studentsosiale midler fra

Velferdstinget (VT) blir betraktelig større i 2018.

Direktør for Studentsamskipnaden i Agder (SiA), Pål Harv, bekrefter overfor

Unikum at de spytter inn 430.000 kroner mer enn i fjor. I tillegg dekker

de inn utgiftene som VT selv har, slik at de slipper å ta midler fra samme

pott som resten av studentaktivitetene og linjeforeningene. Til sammen

utgjør økningen rundt 500.000 kroner.

Dermed vil det i 2018 være mulig å søke om 2,8 millioner kroner, fordelt

på vår- og høstsemesteret.

Får nøkkelrolle i kampen mot

mobbing og trakassering

På universitetet nettside skrives det at rektor Frank Reichert er

pekt ut til å lede Universitets- og høgskolerådets (UHR) nye arbeidsgruppe.

– Jeg er veldig glad for at UHR tar tak i problematikken på nasjonalt nivå,

og setter i gang en arbeidsgruppe som skal jobbe mot mobbing og trakassering

av studenter og ansatte. Det er en ære for oss på UiA at vi blir

spurt om å lede arbeidsgruppen, og en erkjennelse av jobben vi har gjort

på feltet det siste året, sier Reichert til uia.no.

Arbeidsgruppen har fått som mandat å samordne innsatsen mot mobbing

og trakassering i universitets- og høgskolesektoren når det gjelder

kartlegging, forebygging, varsling, oppfølging og lederopplæring. Hvem

flere som skal sitte i arbeidsgruppa avgjøres i februar.

– Dette synes vi er hyggelig, da vi ønsker å bidra til studentvelferden. Nå

får vi en solid stigning, samtidig som at tildelingen ligger på et nivå vi er

komfortable med, sier Harv.

Han forteller at bedre drift i SiA har vært avgjørende for at de nå har

mulighet til å spytte mer penger inn i fondet, som studenter igjen kan søke

penger fra.

– De fleste områder i SiA gjør det ganske greit. Den største faktoren i år

sammenlignet med tidligere år er at vi har pleid å bruke midler på å dekke

underskudd på Spicheren. Nå går det bedre med Spicheren, så istedenfor

å gjøre et overskudd i SiA, er det fint å kunne gi de pengene til studentene,

sier Harv.

At flere studenter betaler semesteravgift er også positivt for inntektene,

men ifølge Harv dreier det seg ikke om en stor økning.

Det var SiA selv som foreslo å øke potten for studentsosiale midler.

– Vi har fem studenter i styret som definitivt er med på å bestemme dette.

Det er etter en samlet vurdering at dette gjennomføres.

I tillegg til å øke potten for studentsosiale midler, kommer SiA til å pusse

opp flere av studentboligene. Dessuten økte de budsjettet til SiA Helse med

en stilling i 2017.

Velferdstingets leder Roy Skjæveland jubler over tildelingen som kommer.

- Dette er helt fantastisk for oss i VT. Vi har slitt med å få det til å gå opp

de forrige gangene vi har tildelt midler, siden potten har vært begrenset.

De nye midlene og det at vi slipper å søke fra samme pott selv, gjør at vi

har mye mer vi kan gi til studentene. Muligheten for studentaktivitetene

å få innviliget midler og gjennomføre sine tiltak og prosjekter blir nå mye

større, sier Skjæveland.

Eksamenstryk førte

til politiutrykning

Det er ikke alle som er like fornøyd med eksamensresultatene, skriver

studentavisen Universitas når de omtaler en av Vestlands-politiets

utrykninger.

En nabo hadde nemlig meldt fra til politiet om høylytte skrik og klynking

i en sokkelleilighet.

– (Det) viste seg å være en kvinnelig student som hadde strøket til eksamen,

skriver politiet i Sør-Vest på Twitter.

10 studentnytt


Studentnytt

Tekst: Matias Smørvik

Studenter kastet ut fra Russland

Totalt 18 norske og svenske studenter ved det norske universitetsenteret

i St. Petersburg fikk i desember en tre dager lang

frist på å forlate landet.

Om de ikke fulgte ordren fra immigrasjonspolitiet, ville de blitt deportert,

skriver studentavisen Universitas. Samtlige studenter skal

ha forlatt landet innen fristen. Russiske myndigheter skal til nå ha

holdt seg tause i konflikten, men ifølge de berørte skyldes utkastelsen

visumproblemer for studentene, hvor Universitetet i Oslo

hevdes å ha gjort en feil i registreringen av de norske studentene.

I utgangspunktet skulle studentene ha eksamen fire dager etter utkastelsesdatoen.

Isteden måtte de pakke bagene og ombestille flyreiser.

Det russiske senteret i St. Petersburg eies av universitetene i Oslo,

Bergen, Tromsø og Trondheim. Den daglige driften er det Universitetet

i Oslo som tar seg av. Det vurderes i skrivende stund om utkastelsen

vil få konsekvenser for nye kurs som skal arrangeres St.

Petersburg. Utenriksdepartementet i Norge jobber samtidig med å

komme til bunns i saken.

Kan bli kunnskapsminister

Dersom Venstre går inn i regjering, kan det bety slutten for

Torbjørn Røe Isaksen (H) som Norges kunnskapsminister.

Da Trine Skei Grande (V) talte til Landsmøtet levnet hun liten

tvil om at Kunnskapsdepartementet frister som arbeidsstasjon.

– Venstre må ha som ambisjon å ta tilbake nøkkelen til

Kunnskapsdepartementet. Norge trenger et Venstre med hånden

på rattet i skolepolitikken – det er altfor lenge siden sist vi var

der, sa hun på talerstolen.

Regjeringsforhandlingene som begynte 2. januar er ifølge Aftenposten

ventet å vare mellom 10 og 15 dager. Likevel er det mange

innad i partiet som ønsker at hun skal ta en “enklere” post, slik

som Kulturdepartementet.

– Dette er et område Venstre kan markere seg på, og som vil gi

en positiv virkning for hele Regjeringen, sier en kilde til avisen.

Så gammel er gjennomsnittstudenten

i Norge

En rapport gjennomført av Statistisk sentralbyrå viser at norske

studenter har blitt yngre de siste årene.

Snittalderen på både masterstudenter og bachelorstudenter er 28 år.

Det er en nedgang på litt under to år, sammenlignet med 2007. Medianalderen

ligger på henholdsvis 24 og 25 år for de som tar bachelor og

master.

Til sammenligning viser den europeiske Eurostudent-undersøkelsen at

snittalderen på studenter i Europa var 29,4 år i 2015.

januar 2018 unikum nr 1 11


Anmeldt av: Bastian wiik

Foto: Matias Smørvik

Vår nye stue

Hertugdømmet Burgund forsvant i 1477 etter slaget ved Nancy. Fargen deres derimot lever i beste velgående,

nå også på border, tribuner og stoler på campus. Etter mye bråk i eksamenstiden og bygging står

nå den nye storstuen klar for benyttelse. Den nye innredningen i Vrimlehallen er preget av både modernitet

og middelaldersk brutalitet. Fornyelsen skal selvsagt anmeldes!

Kantineområdet

Trenger vi mer kjøpesenterfølelse i Vrimle? Kan

virke som om prioriteringen har ligget på å skaffe

så mange som mulige sitteplasser til konsumenter

med tunge handleposer. Men det er kanskje

ikke så problematisk, har jo tross alt vært massiv

plassmangel i kantinen til tider.

Ser litt ut som som Peppes

Pizza på Gardemoen. En god

plass for å starte kunnskapsreisen

eller noe slikt om du liker

trepanel og boder.

Sceneområdet lengst til øst

Tribunene i den østlige enden ved det store

vinduet hentyder mye til at

studenter er forbrukere av

underholdning og ikke aktive

deltagere i sin egen kunnskapstilnærming

som trenger bord

12 vrimle

til didaktikkbøker og lovsamlinger. Likevel er

en økning i sitteplasser i Vilhelm Krags Hall

(Vrimles offisielle navn) velkomment. Ofte greit

å kunne slappe av i ledige stunder med en kopp

kaffe over en samtale om helgens galskap og

anger.

Global lounge

«Global Lounge» som området mellom hovedinngangen

og unisex-toalettet nå kalles er derimot

en kjempeidé. Hvorfor ikke kombinere flyplass

og universitet? Bakgrunnsstøy, høy gjennomgang,

siste minutt stress og en kaotisk jungel av

tilbud er alle felles opplevelser på både l’aeroport

og i akademia. I all ærlighet

er det godt for verdien av vitnemål

fra UIA å kunne skryte av

et «lounge»-område ved hovedinngangen.

Sittebodene med gitter

Det blå gitteret som omgir sittebodene i hjørnet

ved utgangen mot F-bygget kan være beroligende

for noen. Om du er av typen som har stropper,

spenner, ørepynt eller andre ornamenter

som vil sette seg fast er dette et meget

spennende sted. Fengselsbur i mørkt

hjørne? God utsikt over plenen? Dette

blir kanskje det roligste hjørnet i nye

Vrimle med tanke på lydnivå.

Samlet vurdering

I Luc Bessons «Leon» fra 1994 er leiemorderens

eneste venn (før han møter en unødvendig

seksualisert 12-årig Natalie

Portman) en tropisk potteplante av

typen Aglaonema. Manglende botaniske

kunnskaper på anmelderens

side gjør det vanskelig å fastslå artene

i nye Vrimle. Vil uansett anbefale alle

å snakke med disse grønne kontorplantene.

Gjerne høyt om du har mordplaner.



Jeg liker vegetasjonen i

denne moderne lille jungelen.

Vi føler oss litt mer

isolerte, og merker mindre

støy enn i kantina.

Marius Hansen


De har spredd det ut

ganske bra. Det ble intimt

og fint her.

Betti Hansen


Flere steder det er mulig

å kjøpe kaffe er alltid

et godt tilskudd. Flere sitteplasser

er også bra. Så

gleder jeg meg til å se

hvordan området blir å fungere

i studiehverdagen.

Birgitte Kalvatn

Ryddig og allright. Stort

“ pluss for ballongene, men

mangler kanskje et tema?

Julie Nordli,

Line Pettersen


Vrimle har blitt et ypperlig

sted for å lese, snakke

med venner eller jobbe. Tøft

med ulike seksjoner.

Lene Tanggaard,

Olivia Melak Larsen

januar 2018 unikum nr 1 13


0

1

8

2

7

3

0

Tekst: Phally Long Prum | Foto: Privat

Kjærlighet

Her er noen søte kjærlighetshistorier om hvordan studentene har funnet

kjærligheten innenfor UiAs korridorer.

Universitet er kanskje det stedet der man får relevant kompetanse

og ikke minst universitetsdiplomet i hånda. Det er

også en plass hvor man møter på mange nye spennende mennesker

i løpet av studietiden, utvikler vennskap og forhåpentligvis

noe mer.

Torsdags quiz

Hver torsdag samles studenter på tvers av studiene i universitetsbyggets

kjeller for å konkurrere mot hverandre i en quizkamp.

For enkelte studenter er torsdagsquizen på Østsia en

hellig ukentlig aktivitet der man får utfordre sine kunnskaper

fra Kommune- og fylkesvåpnene, albumcovere, fuglearter,

kjente kjendisfjes til alt mulig. Kunstfagstudenten Camilla

Rennesund hadde derimot noe helt annet enn førstepremien i

tankene, nemlig Roar Frivold Skotte.

– Jeg hadde sett på Roar i et halvt år, og syntes han var veldig

kjekk. Han var quizmaster på Østsia, og det var der jeg hovedsakelig

hadde sett ham. Jeg pleide å smile til han på quizen,

men det var ikke stort å få tilbake, sier Camilla.

1

8

0

1

8

Roar og Camilla

Amir og Hirosha

En vakker januarkveld i 2016, i en fullsatt sal av ivrige studenter

sitter jentelaget Pink Ladies, oppkalt etter jentegjengen

i musikalkomedien Grease. Etter et halvt år med beundring i

hemmelighet, samler Camilla motet til å ta det første steget.

Hun bestemmer seg for å gå mot Roar som står i baren, men

idet hun går mot ham, ombestemmer hun seg og tar en annen

retning. Etter et par slurker av ølen, går hun til slutt bort og

håndhilser. Deretter spør hun om han vil være med å spise

sammen med Pink Ladies en dag. Videre forteller Camilla at

han takket ja til forespørselen, men på én betingelse.

– Jeg måtte sende en melding etter klokken 10 dagen derpå.

Dette var for å bevise at jeg fortsatt ville i en edru tilstand, at

han skulle være med på middag, sier hun.

Dagen etter var det Roar som sendte melding først, hvor han

ramset opp alle ukedagene han var tilgjengelig. Og uken etter

ble det middag på Egon med lagmedlemmene i Pink Ladies og

Roar. Det tok derimot ikke lang tid før Roar sendte en ny melding

til Camilla hvor han ville gjenta den suksessfulle middagen,

men bare med henne. Og siden har det utviklet derfra.

Waffles + Coffee = Love

I likhet med Sandy og Danny i Grease som finner tilbake til

hverandre på slutten av filmen, finnes det flere studenter som

har funnet sin bedre halvdel på universitet. Historiestudenten

Amir Arefjell Hayek fant kjærligheten over vafler og kaffe med

14 kjærlighet på campus


pa campus


utvekslingsstudenten Hirosha Lakmali fra Sri Lanka. Det hele startet i ESN

sin fadderordning for utvekslingsstudenter, Buddy. Masterstudenten Hirosha

var gruppelederen til Amir, som var en av fadderne i Buddy-gruppen. De kom

først i kontakt i en felles gruppechat på Facebook for alle fadderne, og de

hadde kun utvekslet noen ord. Noen uker etter møtte de hverandre for første

gang, ansikt til ansikt på ESN sitt Coffee Hour arrangement. Jeg trodde hun

var opprinnelig norsk. Vi pratet på engelsk og ble bedre kjent med hverandre.

Etterhvert begynte vi å chatte mer og mer. Jeg hadde ingen tanker om henne

som kjæreste. Hun var omgjengelig og alltid hyggelig i sine besvarelser, sier

Amir.

Siden den gangen møtte de stadig på hverandre flere steder på campus, både

i kantina og Coffee Hour. Men det var spesielt et møte i kantina som fikk Amir

til å innse at Hirosha var noe mer enn en venn. Han foreslo at de skulle tilbringe

mer tid sammen, og avtalte en date neste uke.

– På denne daten forstod jeg hvor mye vi likte hverandre, og at vi passet så bra

sammen. Kjemien var helt fantastisk, forteller Amir.

Selv om studentene befinner seg på forskjellige kontinenter på dette tidspunktet,

så har kjærligheten vært i full sving siden februar 2017.

Kjærlighet i Unikum-redaksjonen

Det er ingen stor hemmelighet at kjærligheten har blomstret innad redaksjonen

i studentavisen også. Det var nok ikke bare journalistikk-snakk mellom

redaktør Matias Smørvik og den danske journalisten Sofie Kilt.

– Hvordan var ditt første møte med Sofie?

– Første gang jeg så Sofie, var under høstens oppstart for Unikum tilbake i

2016. Jeg var nok litt nervøs siden det var mange nye ansikter og mitt første

møte som redaktør. Da jeg så henne ble jeg raskt grepet av hvor skjønn, og

ikke minst kul, hun var. Hun hadde en slags åpen og gjennomsiktig aura rundt

seg. Dessuten var hun sykt pen, uten å trenge sminke eller moteklær for å få

det til. Jeg ble litt sånn bestemt der og da på at jeg ville ha henne, sier Matias.

Da møtet var ferdig dro en gjeng ned til Østsia, og etter en times tid var det

bare Matias, Sofie og en kamerat igjen rundt bordet. En dårlig timet baskettrening

gjorde at Matias måtte forlate dem.

– Jeg husker godt at jeg inderlig håpet at de to ikke skulle finne tonen, innrømmer

Matias.

Senere har studentene møtt hverandre ved flere ganger.

– Jeg var litt frempå ved et par anledninger uten at det gjorde et enormt utslag.

En dag spurte jeg om hun ville se en film med meg. Og siden har det gått slag i

slag, frem til vi i et meget beruset øyeblikk på nyttårsaften bestemte oss for å

kalle hverandre kjærester, forteller en forelsket redaktør.

Matias og Sofie

januar 2018 unikum nr 1 15


8

g

r

u

nner

t

il

å

fest eller ble med vennene ut på kaffe etter kampen? Har du hatt en

kveld hvor det bare skjedde litt med en kompis eller ei venninne og

den utkårede kan nå ikke være med på fester med vennegjengen?

Slike ting skjer så altfor ofte. Drama tror jeg vi alle er enig om er

slitsomt og tidkrevende.

3. Økonomi

Det er ingen tvil om at det å ha kjæreste går utover lommeboken.

Her er det tusen små og store summer som flyr ut. Som jente kan det

godt hende det er mindre enn for guttene (selv om det virkelig ikke

burde være det). Uansett med bursdagsgaver, julegaver, Valentine,

kinobesøk, restaurantbesøk, kjæresteturer og så videre vil den allerede

så tynne student lommeboken bli tynnere enn før. Kanskje

det bare er bedre å unne seg Viaplay i tillegg til Netflix?

4. Familie som ikke er din

Er det noe verre enn å møte den litt rare tanten til den utkårede som

bare elsker å snakke om de fire søte hundene sine og hvor nydelige

de er i klærne hun strikker til dem. Eller måtte forklare til foreldrene

til kjæresten du egentlig vil skal elske deg at du valgte å gå

årstudium i drama fordi du bare ville bli litt bedre kjent med faget.

Ja, det er få som liker familieselskap og det er vel bare enda verre

når det ikke er din familie. Du står kleint i et hjørne og spiser noe

du egentlig ikke liker, men det siste du vil er å være uhøflig. Helgen

hadde vært mye bedre med noen venner på byen eller en kinotur.

5. TV rettighetene er dine

Tekst: Mia Wright

1. Tid

Det er ingen hemmelighet at det å ha en kjæreste tar tiden din vekk

fra andre ting. Kanskje du til og med er en av dem som har en tendens

til å glemme vennene dine de første månedene? En kjæreste

kan ikke bare forstyrre vennskap, men også skolearbeid. Det er vel

ingen tvil om at valget mellom å sitte med den utvalgte på sofaen

foran en Netflix serie og å dra på kollokviemøte for å diskutere

Sokrates ofte er et enkelt valg å ta. En kjæreste tar tid. I begynnelsen

er det nyforelskelsen som styrer og da er det ofte for lett å si nei til

alt annet som kanskje ville gjort mer nytte for deg på langsikt. Også

verdt å nevne er den gode alenetiden. Den tiden du ser på din guilty

pleasure serie, spiser mat som gjør deg oppblåst og gir dårlig ånde

mens du ligger som er sjøstjerne i sengen i klærna du vet du ser helt

grusom ut i. Den tiden der. Den blir det mye mindre av, for noen

helt borte.

2. Dramafri hverdag

Det å date noen har jo blitt et stort puslespill. Det kan ta måneder

til og med år før man er kjærester. Før det er man ¨hanging out¨,

venner, ¨Friends with benefits¨, mer enn venner og så videre og

videre. Det er jo til å bli gal av. Vi screenshotter alt og sender til

våre nærmeste fordi alt må analyseres og svares på riktig, men ikke

for fort. Men for guds skyld ikke svar for sakte heller. Dating i dag

har blitt vanskelig, ja på kanten av helt umulig om det siste du vil

er å ende opp med en tårevåt pute. Med text og subtext som vi alle

prøver å tolke vil ting fort bli for mye. Drama følger med det å date

i 2018. Du må tåle en del og smøre deg med like mye tålmodighet

som småbarnsforeldre har. Og vis du tror at bagasjen du har med

deg er vanskelig å ta opp kan jeg nesten garantere at den personen

du dater har like mye eller mer å bære på enn deg. Alt dette må

takles og tåles om det skal stå ¨i et forhold¨ på Facebook innen 2018

er over. Sjalusi og forventinger hører med i alle dating situasjoner.

Har du kanskje vært borti den jenta eller gutten som alltid lager en

diskusjon, eller i verste fall en krangel i ettertid om du drar på en

16 8 grunner til å være singel

v

æ

re

s

i

n

g

e

l

Er du en av de som vil få med seg alle Premier League kampene eller

elsker å se ¨Friends¨ om og om igjen? Det er ikke sikkert partneren

er like glad i det. Som singel kan du se på hva du vil, når du vil. Ingen

stopper deg fra å se alle episodene av Netflix sine Marvel serier før

du avslutter med The Defenders. Og du trenger heller ikke fortelle

noen at du gjorde det på fire dager, for ingen bryr seg om at du ikke

tok kontakt.

6. La alt gro eller barber det vekk

Som singel trenger du ikke ta hensyn til hva en annen liker og ikke

liker av hår. Som både kvinne og mann vil en partner ofte ha meninger

om hår på bena, under armene, i ansiktet og til og med på

hode. Langt, kort eller helt borte. Dette velger du helt selv uten at

noen klager.

7. De ville ungdomsårene

Jeg er fortsatt ung så jeg kan ikke si for sikkert at dette er noe du vil

savne, men man hører ofte om mennesker som klager på at de ikke

fikk oppleve ¨de ville ungdomsårene¨ og da tviler jeg sterk på at de

mener den gangen du var 15 og snek deg ut av vinduet for å dele

en øl med den rebelske nabogutten som spurte pent om du kunne

ta han på penisen tre sluker nede i flaksen. Det er de årene du blir

kastet ut av en bar fordi du danset på bordet, tok med deg en person

hjem du 10 år etterpå ikke har peiling på hva het eller dro med deg

noen venner til Syden for å drikke deg igjennom en strand og tok en

tatovering du fortsatt angrer på 10 år senere. Det å ha kjæreste setter

dessverre ofte en brems på en del spontanitet så selv om du ikke er

av typen som kunne tenke deg noe av det vil det fortsatt være en del

ting du velger å la være å være med på som du kanskje vil angre på.

8. Suksess, figur og lykke

Sist med ikke minst. Om du er singel ikke stress. Tiden for å gifte seg,

kjøpe hus og få barn kommer. Til nå kan du nyte disse faktaene om

du fortsatt sitter og tenker at du driter i alt det for alt du vil er å ha

en kjæreste. I følge en studie fra psychsentral.com er single mer suksessfulle,

de tjener mer og får bedre jobber fordi de har tid og overskudd.

I følge Motherjones.com er single mer tilfreds. Sosiolog Eric

Klinenberg mener det kan være fordi bruker mer tid på ting de vil og

bidrar ofte mer til lokalsamfunnet. Og i en studie publisert i National

Council on Family Relations i 2004 er single også i mye bedre form.

Så du har alt og vinne på å være singel. Kos deg med det.


FOMO?

KOMMENTAR

Så var det januar igjen. Nytt år, nye muligheter. Vi starter med blanke ark og som

regel har vi ett par nyttårsforsetter på lur. Året 2018 ønskes velkommen med iver

og glede. For dette skal bli ditt år, ja ditt, du som leser dette innlegget.

Tekst: Birgitte Kalvatn, velferdsansvarlig i sta

Et sentralt tema blant studentene forrige semester var ensomhet

og psykiske helseutfordringer. Nedstemthet, stress,

depresjoner og angst er noen av de utfordringene studentene

rammes av og som reduserer livskvaliteten. Jeg har

skrevet masteroppgave om friluftsliv og psykisk helse, og et

av de mest sentrale funnene viser at mennesket har et grunnleggende

behov for helsefremmende relasjoner, hvilket

betyr at man har behov for å føle en tilhørighet til det samfunnet

man er en del av. Det er dermed forståelig at studenter

fra tid til annen opplever perioder med nedstemthet

og mangler tilhørighet til sine medmennesker. Spesielt når

man bruker mer tid på å kommunisere med vennenen sine

gjennom sosiale medier, enn å være sammen på ordentlig.

For alt skal enten snappes, instagrammes eller tweetes om.

Har du ikke filmet hele konserten på storyen har du heller

ikke vært der, og mister du ”streaken” på Snapchat, da er

det krise.

Fear of missing out (FOMO) er en mental tilstand på god vei

til å ta over livene våre. For la oss være ærlige med oss selv,

glemmer vi mobilen hjemme føler vi nærmest at vi mangler

en kroppsdel. Mobilen har blitt en del av oss og vi har alt på

mobilen. Mobilen er livet. Om du blir bedt om å legge den

fra deg en liten stund, skriker abstinensene høyt og du bare

MÅ innom å sjekke alle sosiale medier en gang til – i tilfelle

noen har sendt deg noe. For responsraten må være høy. Misforstå

meg rett, jeg svever i FOMO boblen jeg også, men hva

er vi egentlig redd for å gå glipp av?

‹Jeg ønsker dermed at vi alle skal starte det nye året med å

ta ett oppgjør med oss selv. Hva er det som betyr mest for

hvordan vi har det med oss selv? Er det mobilen eller sosialt

samvær? Kom deg ut av boblen, legg igjen mobilen hjemme

om du skal ut å gå en tur. Kom deg ut av boblen og ha øyekontakt

med vennene dine når dere møtes. Kom deg ut av

bobla og prøv trives i ditt eget selskap. Vi kan ikke la FOMO

ta større grep over vår hverdag og det er på tide å ta livene

våre tilbake.

Ensomhetsproblematikken kan ikke løses på én enkelt

måte, men den kan bedres med enkle grep. Den beste tiden

er den du deler med andre, og med det vil jeg oppfordre alle

til mobilfri tid på lik linje som internettid når vi var små. En

time om dagen er godt for magen. Eller noe sånn. Noen må i

alle fall begynne og denne oppgaven gir jeg deg!

Godt nyttår da, kjære medstudenter. Nå skrur jeg av mobilen

og prøver å overvinne min FOMO.

Det er urovekkende når man hører historier hvor man føler

seg ensom, selv om man daglig snakker med vennen sine

på en av mange sosiale medier. Selv om kvinner er flinke til

”multitasking”, viser erfaringer likevel at det ikke er mulig

å holde samtalen i gang om man sitter med nesen ned i mobilen.

Du oppdateres riktig nok gjennom sosiale medier, men

det er ikke nødvendigvis det som er viktig. Er man sammen

med andre mennesker fortjener egentlig disse menneskene

vår fulle og hele oppmerksomhet. Jeg vil tro at vi går glipp

av flere av de gode samtalene inne i denne FOMO-boblen,

og jeg vil tørre å påstå at vi har latt mobilen ta for stort grep

om hverdagen vår og at vi er blitt alt for avhengig av den.

Denne frykten for å gå glipp av noe og hele tiden gå på vent,

stresser faktisk hjernen mer enn hva tannverk gjør.

januar 2018 unikum nr 1 17


januar 2018 unikum nr 1 19


De trenger en plass

Tekst: Åsmund Mjåland

20 title


der de kan ”fly”

I landsbyen Jayyous på Vestbredden

har barn og unge fått et eget fristed.

januar 2018 unikum nr 1 21


- Det begynte med at vi hyppig måtte renovere den

rampen vi allerede hadde.

To år på rad har Mohammad Othman, Adam Abel

og den amerikanske skateren Kenny Reed tatt initiativ

til en sommercamp i byen Qalqylia på Vestbredden.

Initiativet har ført til at gutter og jenter i ulike

aldere har fått en enorm interesse for skating, noe

som ikke akkurat er stereotypisk på den konservative

landsbygda i Palestina.

Initiativet førte ikke bare til at det ble etablert et

større skatemiljø nord på Vestbredden, de ga også

et insentiv til å bygge en større og bedre skatepark.

Resultatet ble Jayyous skatepark.

Hvorfor ikke bare bygge en skatepark i

Jayyous?

Kenny Reed har vært profesjonell skater i årevis.

Før han kom til Vestbredden har han skatet i Iran,

Jordan, Afghanistan, Nord Korea og en rekke andre

plasser i Nord-Amerika og Europa.

I 2013 ble Kenny Reed også et kjent navn på Vestbredden.

Det var dette året arbeidet med å bygge

en skaterampe i byen Qalqylia begynte. Amerikaneren

valgte da å avse noen uker for å jobbe frivillig

med å realisere skaterampen i Qalqylia.

Skaterampen i Qalqylia har et enkelt preg over seg.

Rampen er laget av tynn finer og treverk, noe som

har resultert i mye arbeid for å holde rampen vedlike.

Hvert år måtte rampen renoveres.

Hele ideen om å bygge en skaterampe i Jayyous

kom fra Kenny Reed under arbeidsøktene.

– Kan vi ikke bare få en tomt å bygge på i Jayyous?

Faktum er at det var nettopp det de gjorde.

En kommune på tilbudssiden

Jayyous ligger på grensa til Israel. Seperasjonsgjerdet

slynger seg gjennom terrenget på åsene rundt

landsbyen. Hvis man vender nesa mot Middelhavet

kan man se skyskraperne i Tel Aviv i det fjerne. Så

nært, men likevel så fjernt.

Mohammad Othman tok kontakt med ordføreren i

Jayyous tidlig i prosessen. På Vestbredden, som alle

andre steder, spiller lokalsamfunnet en stor rolle

på hvorvidt prosjekter som dette kan gjennomføres.

Fra prosessen med skateparken i Jayyous begynte,

til parken var ferdigstilt var Jayyous også gjennom

et ordførerskifte. Othman sørget for å skrive

kontrakten for overdragelse av tomten med den

avtroppende ordføreren, i tilfelle et brått politisk

skifte.

– Kommunen var på tilbudssiden. Siden dette er

for barna i Jayyous, og andre landsbyer, så var ikke

kommunen grådig. Det tok ikke land tid før både

ministere og andre NGOer i Palestina fikk høre om

parken. Disse fikk vi god drahjelp fra, sier Othman.

Selve tomta er verdt rundt en million dollar, men

ble avsatt til formålet, mot at initiativtakerne selv

måtte rydde tomta.

Drahjelp fra hele verden

- Vi hadde ikke greid dette uten hjelpen utenifra.

Gjennom kronerullinger på nett og innsamlingsarrangementer

i Storbritannia og USA, kom finansieringen

av parken på plass. Det kom bidrag fra

store deler av verden.

Othman uttrykker likevel at parken ikke hadde vært

en realitet dersom de frivillige var fraværende.

– Skateparken ble bygget av frivillige fra hele

verden. De kom fra Storbritannia og USA for å

hjelpe. Dette var helt avgjørende.

Er kommet for å bli

Othman håper å bygge bånd på tvers av landegrensene

gjennom prosjektet i Jayyous.

- Vi håper vårt prosjekt kan stimulere til lignende

prosjekter rundt om i verden. Etterhvert håper vi

også på utvekslingsmuligheter gjennom Skateqylia.

I Jayyous gater var det ikke vanskelig å legge merke

til at det var kommet en skatepark i byen. Nærmest

rundt hvert gatehjørne kunne man høre lyden

av rullebrett. Rundt hjørnet kom de, noen stående,

noen sittende. Noen med hjelm, andre uten. Men

alle i godt humør.

Othmans understreker også behovet for en slik

skatepark. – Det trengs, særlig her på Vestbredden.

Vi har mange barn som er naturlig gode til dette. De

trenger en plass der de kan ”fly” – og føle seg frie.

1

22 title


2

3 4

4

5

6

Coverside: Skateparken ligger helt inn til seperasjonsgjerde mellom Vestbredden

og Israel. Seperasjonsgjerdet ses i bakgrunnen. Foto: Amir Terkel 1: Sikkerhet

først, også i Palestina. Foto: Åsmund Mjåland 2: Det tok ikke lang tid før parken ble

tatt i bruk. Foto: Adam Abel 3: Fra åpningsdagen. Foto: Amir Terkel 4: God støtte

og drahjelp fra de eldre gutta. Foto: Åsmund Mjåland 5: Tilskuere. Foto: Adam Abel

6: Barn helt ned i femårsalderen benytter seg av skateparken. Noen er mer

vågale enn andre. Foto: Åsmund Mjåland

januar 2018 unikum nr 1 23


Pianisten som herjer på hjul

Sangfugl fra østen. Vokste opp i andre kår med øyne for detaljer, og et

stort hjerte for mennesker.

Tekst og foto: Levi Jansen

Etter velkommen og håndhilsenen går praten om løst og fast. Hverdagslig

stuerot, lite å sette fingeren på. Ryddig, moderne kjøkken.

Pink Lady-båtene havner i en skål. Den nyfødte sover, minimalt

med lys grunnet en handletur som nettopp er over. Sondre Linstad-Hurum

kan endelig senke skuldrene etter en lang dag i praksis

rett nedi gata.

Trappa til kjelleren knirker som den skal, plusspoeng. På veggen

før den éne svingen henger de tre multi-orda, «Javel, se det», innrammet,

delt i to. Vel nede på gulv-til-gulv-teppet, rundt hjørnet, er

det allerede skjenket to glass med taffel, limesmak. Blikket møter

en knallrød femseter, tegn på kjærligheten som omfavner på alle

kanter? Sondre er i hvert fall svært komfortabel i den, litt prega av

dagens strabaser, men smiler bredt.

Ut å sykle

Fotball som yngre var også veldig gøy å holde på med, men det var

noe som manglet. Sondre leita etter en idrett der det var rom for

refleksjon og indre dialog underveis, som fort blir begrenset i ballsportene.

– Mitt første ritt sykla jeg da jeg var femten, og året etter ville jeg

sykle Oslo-Trondheim. I menigheten kom jeg i kontakt med en

mann som også skulle sykle rittet og som i de seineste åra hadde

kjempegode resultater derfra. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis

jeg holdt ryggen hans hele veien så ville det gå veldig bra. Men jeg

kjente gutter i klubben min som var ti år eldre enn meg som også

hadde vist interesse for rittet, så jeg valgte å sykle med dem. Som

16-åring var det jo drømmen! For første gang ble jeg møtt av et stort

apparat som jeg bare hadde sett på tv. Rittet gikk som det gikk, det

ble også en stor påkjenning for kroppen når man ikke er vant til å

jobbe i «kjelleren» over lengre tid. Jeg må også si at det rittet er for

spesielt interesserte.

Diplomer, pokaler, sykkeldekk og bilder dekorerer kjellergangen,

med fri sikt kan en telle hvor mye han har oppnådd på sykkelsetet.

Englevakt

Sondre fyller enda et år. Som 17-åring skal han inn på videregående

skole, på musikklinje i Fredrikstad. Sykling er fortsatt livet. Men ting

snur, brått. I 2006, 17. juni sykler Sondre og klubben treningsritt.

Sykkelen hans sklir over i motsatt kjørefelt, i 80-sone, det kommer

bil, sykkelen fyker til værs.

– Folk trodde jeg var død, og det trodde jeg også. De ti neste dagene

er bare borte. Det faktum at jeg slapp unna med kun kraftig hukommelsestap,

det klarer ikke jeg å anse som noe annet enn englevakt.

Neste kapittel er rehabilitering. Historien derfra er heldigvis lystbetont.

Det gav Sondre lyst og styrken til å fortsette å sykle, og ikke

minst muligheten til å fullføre videregående. En oppbyggelig periode,

kort fortalt. To år senere tar han et år på «terapi», eller folke-

høgskole som det også heter.

– På Sagavoll gikk jeg en linje som het friluftsliv ekstrem. Naturen

lå klar og vakker for meg til å gå når og hvor jeg ville, både aleine

og med klassen. Den nærkontakten med skaperverket var noe jeg

virkelig trengte, og satte stor pris på, og fortsatt gjør.

– Er syklinga verdt det?

– I det store bildet fikk syklinga meg til sørlandet. Med det sykkelmiljøet,

Dag-Otto Lauritzen og «Oksen fra Grimstad.» Jeg fikk kontakt

med continentallaget til Thor Hushovd og var med der et år. Det

var i Kristiansand jeg traff den fantastiske kona mi, som nå er mor

til sønnen min, Samuel. Studievalget mitt falt også på idrett, og jeg

har opparbeida meg en kunnskap fra proffmiljøet og toppidretten

som jeg tror få får muligheten til. Det er ikke ofte jeg reflekterer

over karrieren min på et dypt nivå, men jeg føler at erfaringene

mine har mye å si i læreryrket som jeg studerer nå. Jeg er vant til

lagarbeid, og jobbe som team. I 2014 knuste jeg Alexander Kristoff i

et gateritt i Sandefjord, det er den største krona i ritt-karrieren min,

det var virkelig lønn for strevet. Jeg er fortsatt stolt av det.

Samtalen dabber naturlig ut, like etter høres skritt fra første etasje.

– Sondre! Hanna kommer på besøk for å prøve noen kjoler!

– Hanna? Hvem Hanna?

– Hanna, som i Tormod og Hanna!

– Åja, Hanna!

Smitte

Musikk har alltid betydd mye for Sondre. Foreldrene satte han ved

klaveret i en alder av fem år, og siden har han skaffet et repertoar

med bredt spekter.

– Alt av musikk ble gøy veldig tidlig, og det skal jeg takke foreldrene

mine for, absolutt. Pianoet ble min følgesvenn fram til fjortiss-alderen,

da ble jeg møkklei, og ble liksom ferdig med tangentene.

Likevel kjente jeg på en tiltrekning hver gang jeg så et piano, måtte

se meg over skuldra når jeg gikk forbi et faktisk. På den måten fikk

jeg kanalisert min indre dialog og kreativiteten min, begynte å komponere

små stykker og klarte å kose meg ved pianoet igjen. Ble også

med i konfirmantbandet etter hvert.

Særlig én sjanger boltra seg i hjertet.

– Det er noe helt eget med gospel-musikk altså! Jeg fikk spille mye

gospel i løpet av videregående, og den interessen preger fortsatt

livet mitt i en alder av åtteogtjue år.

– Hvorfor gospel?

– «Praise the Lord!”, ikke sant! Det er mer enn bare en sjanger,

det er en uttrykksform for glede og frihet, jeg har alltid vært glad i

andre kulturer, formidling og rytmer, alt dette finner du jo i gospel!

Nå er jeg også den stolte, dog ydmyke lederen og dirigenten til Contagious

Gospel Choir i Salem Misjonskirke her i Kristiansand. Som

navnet tilsier så er vi smittsomme!

24 portrett


januar 2018 unikum nr 1 25


Det siste sier han med et smil, som om han fyrte av en vits han er

spesielt fornøyd med. Det smitter.

Glassene er tømt, og blitt fylt opp andre gang. De resterende båtene

har fått solbrun kant, ute er det mørkt og stjerneklart så det er et

annet naturlig fenomen som står bak. En vitenskapelig reaksjon

som kan forklares med kjemi og biologi, litt som en fødsel.

Kultursjokk i hjemlandet

Interessert i kulturforskjeller og mennesker, definitivt. Flaska opp

på en annen måte enn de fleste, i et annet land enn de fleste. Far

i huset får spørsmål om å jobbe utenfor landegrensene, noe som

fører til at Sondre på åtte blir misjonsbarn i Kamerun, etter et forberedelses-år

i Frankrike, hvor forskjellene var store.

– Man skulle virkelig prestere på skolen, altså. Resultatene dine sa

alt om deg, ikke bare om arbeidsinnsats og lesekunnskaper, men

folk skjønte liksom hva slags kår en kom fra blant annet. Husker

særlig godt at lærerne leste opp karakteren etter prøvene. Kan du

som nordmann forestille deg det?

I Norge snakker vi om fattigdom som om det er en sykdom det vil

ta lang tid å bli kvitt, vi klager på at NAV er treige med saksbehandling,

at velferdsstaten bare er et begrep.

– Jeg vil ikke peke med fingeren, men folk flest veit ikke hva de

prater om. De leveforholdene jeg så er ikke mennesker verdige,

men etter kort tid følte jeg meg veldig hjemme der. Innstillingen

og holdningene der nede er prega av Jungelboken, for å si det sånn,

«ta livet som det faller seg.» En av de største forskjellene var den

menneskelige kontakten jeg fikk med folk, jeg ser klare skiller i ansiktstrekk

hos mennesker som ligner veldig på hverandre. Ser jeg

en person i øya bryr jeg meg ikke om farge, lukt og størrelse. Alle

mennesker har et behov for å bli sett, og bli satt pris på, det lærte jeg

i Kamerun. I den sammenheng lærte jeg å takke for alt i livet veldig

tidlig, en av mine mange velsignelser er å være født i Norge, og hver

dag takker jeg Gud for alt jeg har.

Som 9.-klassing returnerer Sondre med familien til Norge.

– Kontrasten la jeg fort merke til, tror jeg ble ansett som outsider

på skolen. Antallet innvandrere var økende, for meg var det helt

naturlig å hilse på og snakke med dem, fargen skremte meg ikke.

Folk turte omtrent ikke se hverandre i øya, det var bare rart for

meg, så jeg gjorde noe med det og behandla dem som mennesker,

nettopp fordi dem er det. Det førte til at jeg ble et mobbeoffer som å

regne, men aksepten kom etter hvert.

Oppveksten har formet denne mannen. Det er tydelig. Han snakker

om menneskelig kontakt, hvordan det kan overføres til dyr som

familien hadde i Afrika. Rikdom nevnes, både som penger og

midler, men også kjærlighet. Kjærlighet til familie, venner og mennesker,

ikke ting og alt som kan kjøpes for penger. Rikdom gir oss

et ansvar.

Han har et budskap om å ikke få dårlig samvittighet som nordmenn

fordi vi har penger.

– Samfunnet vårt er avhengig av at du går i butikken og handler.

Hvis du endrer levemåten og minker livskvaliteten din fordi du har

dårlig samvittighet over afrikanerne, hjelper du verken dem eller

deg selv.

26 Portrett


Samarbeid

Klipperstien 9, et rede for mor, far og pode. Under samme tak har

de det varmt, romslig, lyst og barnevennlig. Sondre og kona Odbjørg

er nybakte foreldre. Det Odbjørg gjorde den natta for to måneder

siden trumfer alle plasseringer, rankinger og ledertrøyer Sondre

noen gang har fått. Samuel har ti fingre og tær, nese, ører, munn og

øyne. Velskapt, perfekt og ingen tilfeldighet.

– Kan det være tilfeldig 5 millioner ganger? Det lurer jeg på, i troa

mi finnes det ikke tilfeldig, og nå skal Odbjørg og jeg finne ut av

forelderrolla sammen. Hu er så fantastisk, hu har holdt ut med

meg tross mange reisedøgn og energinivået mitt. Jeg har fått leve

ut mine drømmer og nådd mine mål, nå skal jeg se sønnen min nå

sine mål. Han skal sjøl finne ut av mulighetene å ta sine valg. Har

aldri følt meg oversett, og det vil jeg videreføre til mine barn. En

skremmende tanke er at de skal utsettes for livet vi voksne kjenner

så altfor godt. De skal bli avvist, gråte, bli syke, skade seg, miste,

savne, men de skal også le, smile, bli elska, studere, jobbe, vokse.

For å nevne noe.

– Du snakker om barna dine?

– Vi vil ha flere, men vi stresser ikke.

Lunt smil. Med drømmende og filosofisk blikk lener han seg mot

veggen bak.

– Takk for at du kom hit i kveld.

januar 2018 unikum nr 1 27


Flaws of Feminism

TEKST: PÅL ØYMOEN |FOTO: PRIVAT

“Are you beach body ready?” In late April of 2015 an ad in the London

tube modelling a fit woman caused outrage among the recipient crowd.

Demands that it must be taken down soon followed. Protests as well as

online and local rallying pressured the London underground advertisement

management enough to remove the advertisement. Was this the

right call to make?

The protesters were clearly offended, and their argument was something

along the lines of: “This portrays an unrealistic body-ideal which

ashames every other body type.” Any advertisement campaign which

tries to dominate their potential costumers is not to be tolerated, but did

the ad really cross that line?

Does this entitle the protesters to their outrage? If you were to remove

the model Renee Somerfield from the ad, and replace her with another

model; Tess Holiday, a front figure for the plus-size model trend which

has escalated in recent years, would the same demonstrations take

place?

ing wrong with that! It is fine to want attention, and therefore dress

stunningly and not just for yourself. Dressing well is a kind of politeness.

We are social beings, are we not?

All this idea of dressing for yourself accomplishes is to supply the nurturing

environment for narcissism. One must not always have a selfish

interest in what one is doing. So dress up for yourself, for others, for

your lover or your parents. For whomever you wish to impress. That is

empowerment.

Feminism has done a lot for women, and there are places in the world

where it is still needed. However, when Renee Somerfield and my

female friend who confined in me are both condemned rather than

consoled, suppressed instead of supported, should we still respect it? It

swore to protect and empower women. What do we do when Feminism

attacks its own?

Of course not. Tess Holiday’s obesity is no standard to strive after. The

view that you are allowed to eat yourself to sickness and call yourself

“fat and fabulous” is a narcissistic delusion. It kills any idea of a healthy

body image, with ridiculous body dysmorphia, and suggests that you

should not think twice about putting garbage in your mouth and swallow

it. And keep in mind that Somerfields petite body is not the only

healthy one.

The “beach body ready” advertisement is cheap, there is no question

about it. The outrage that followed was equally cheap. What if the attention

given to this ad was directed elsewhere? What if it was directed

at the law-enforced stoning of women for being raped taking place in

Iran, Mauritania, Nigeria, Pakistan, Saudi Arabia and the list does not

end there. Somalia, Qatar, Sudan and more all stone women for reasons

like owning a cellphone, being raped, and other ridiculous accusations.

Choose your battles; London underground advertisement or systematic

oppression.

In the sexual arena Feminism has made itself oblivious. Going as far

as condemning certain sexual fantasies because they are submissive in

nature. A friend of mine who shall remain anonymous admitted to me

that she has taken a liking to the “strong submission fantasy”, where

she enjoys submitting to a master. It does not seem to help if I tell her:

“Your private sexual desire is bad.” With desires and thoughts, the rule

is very simple: Think freely.

The famous glass ceiling has also started becoming common knowledge.

A barrier blocking women from leader positions. This obviously

varies from country to country and business to business, but it is fair to

say that this barrier is suspicious. What if a group of men experienced a

glass ceiling? Would we recognise their ceiling or simply say: “You were

not the best qualified, better luck next time.”

Men are told time and time again that women do not dress up for men,

but for themselves. This is perfectly fine, but it simply is not true all the

time. Women want attention. Here comes the real bomb: There is noth-

28 feminism


K

ultur

kalender

januar

Unikum digger

Kristiansand:

11.1 Semesterets først Quiz// Østsia

12.1 Erlend Ropstad//Østsia

13.1 A tribute to David bowie //Håndverkeren

14.1 -24.2 Hedda Gaber utstilling // Kilden

19.1 Latter // Østsia

17.1-27.1 Rune Andersen: Lykkeliten // kilden - SNART UTSOLGT

27.1 Konsert med The Fan Scare og Since June

// Håndverkeren

31.1 Nutopia - Musikk fra et land uten grenser // Kilden

1.2-2.2 Gråtende hender - Om døve i Hitlers Tyskland

// Kilden

2.2 Raga Rockers // Kick Scene

3.2 Konsert Billy Goat og Slow City // Håndverkeren

9.2 Honningbarna//teateret

9.2 VAMP//Kilden

10.2 Jonas Alska//Kick Scene

11.2 Mark Olsen//Vaktbua

17.2 Latter Live//Kilden

Grimstad:

Unikum digger

11.1 Semesterets først Quiz // Bluebox

19.1 Stipendfeiring//Bluebox

20.1 Latter//Bluebox

JONAS ALASKA

Tekst: Mia Wright

Den 29 år gamle Agder-gutten har blitt et must å se

live. Han kom ut med sitt fjerde album den 27. oktober

2017. En skive Aftenposten beskrev som et album

med både stil og dybde.

Jonas Aslaksen, bedre kjent som Jonas Alaska kom ut med sitt første

album i 2011 som allerede da fikk mye positiv oppmerksomhet. Med

tre nominasjoner det året dro han i havn beste nykommer under

Spellemannprisen. Men det har ikke stoppet denne fyren fra å bare

bli bedre og bedre. Han har en fantastisk stemme, spiller nesten alt av

instrumentene selv og dette siste albumet har han til og med produsert

selv. Er det noe denne manne ikke kan? Låtene hans er sterke og

fengende som har gjort han til en av de mest spennende musikerne i

Norge om dagen. Musikken hans har blitt beskrevet som både funk

soul og glam, men den gjentakende sjangeren er pop. Rolig og full av

emosjoner har låtene mye å fortelle.

Han har spilt på flere festivaler og vært på turné gjennom store deler

av Europa så hvis ikke du har sett han ennå så har du en fantastisk

sjanse nå. I skrivende stund er det fortsatt billetter til konserten og

dette kommer til å bli en begivenhet å få med seg i løpet av UGA.

januar 2018 unikum nr 1 29


Vekker studenter opp fra vinterdvalen

I februar våkner en ny, men kjær tradisjon hos sørlandsstudentene opp igjen:

Student-UGA. Det sørlandske svaret på de fremste studentfestivalene i Norge.

Tekst: Mats S. Høimyr

Teamet som har stått for organiseringen av UGA

er nå i siste fase av forberedelsene før det braker

løs, denne ganger har de tenkt å gjøre det større og

bedre enn forgjengerne.

– Vi vil at Kristiansand skal bli den store, norske

studentbyen, så håper vi jo at UGA kan være med

å bidra til det. Og selv om vi ikke får UGA til å bli

akkurat like stort som UKA i Trondheim så skal det

i hvert fall bli like fett, sier PR sjef Espen Pedersen

Ideen var å trekke folk ut av den vanlige studenthverdagen

og la dem gjøre noe de vanligvis

ikke gjør. Som i dette tilfelle er fest i tussmørke,

speeddate og ølløp og diverse shower og fester.

Arrangørene ønsker påpeke at dette skal være et

lavterskel tilbud for alle studenter, uten drikkepress

eller blodpriser. UGA-teamet er klare over at

studenter har litt lettere lommebok enn folk flest

og har derfor arrangert for at mesteparten av ar-

rangementene er gratis, med egne studentpriser

på alt annet og mulig for alle studenter som måtte

føle for å delta skal ha mulighet til det.

Fadderuka konkurrent

– Når du spør folk hva som er en av de mest minneverdige

tingene fra studietiden så er nok fadderuka

en av de tingene som flest kommer til

å svare. Så det vi ville gjøre var noe som kunne

konkurrere med det, sier Matias Strand Rud, UGA

2018s TV sjef.

I fadderuka var meningen å bli kjent med sin

nye studieby og klassen, men siden studentene

nå har vært her en stund og funnet seg til rette

og dannet en egen sosial sirkel vil UGA gjengen gi

studentmassen muligheten til å oppleve en form

for oppfølger til fadderuka nå som studentene har

kommet seg til rette og kan virkelig oppleve studentbyen

sin.

Det skal være en mulighet til å bli bedre kjent

med både andre og selg selv forteller de kloke

hodene i UGA teamet når spurt om hva de håper

å få ut av UGA.

– Vi har lyst til å pushe folk ut av komfortsonen,

forteller eksternt programansvarlige Nora Sande.

– Alt skal være et lavterskel tilbud så om du

finner en ting du liker veldig godt så vil du oppfordres

til å prøve deg litt frem på annet som man

vanligvis ikke ville gjort. Speeddate eller øl løp er

jo gode eksempler på ting man sjeldent opplever.

Forandring fra i fjor

Sande er en av to veteraner fra fjorårets UGA, hun

og årets frivilligansvarlig Phally Prum har igjen

tatt på seg ansvaret for at sørlandsvinteren ikke

får passere uten at studentlivet snus på hode en

30 uga


UGA-PROGR AMMET:

8.2 Krisemøte Live // Østsia

Kristiansand Symfoniorkester // Kilden Teater og Konserthus

BSD + Bass og Jørgen Munkeby // Kilden Teater og Konserthus

9.2 Hackathon // Systematicus og Open Source

Kristiansands første Ølløp! // Quantum Oellarus Op og Frem

Åpent hus Stiften // Stiften

Blackout - Fest i kantina // Curriculus og Curatus

10.2 UGA Bevegelsesbegeistring Nyskaping

Jonas Alaska på KICK Scene // Svart belte booking og KICK Nattklubb og Scene

11.2 Klesbyttedag på Østisa // Spire Kristiansand

12.2 Studentdebatt i på Cafe Kampus // AUF-studentene UiA

Mindfullness m/Årstein Justnes // Univeristetsbiblioteket

Filmbonanza(Kino i forelesningssaler på UiA) // StudentUGA i Agder

13.2 Digitalt grenseforsvar // Amnestistudentene Kristiansand og Justitus

Hedda Gabler // Kilden Teater og Konserthus

14.2 Valentines Workshop med STA // Begge campus

Studentenes beste tips // Universitetsbiblioteket

UNIK Jobbsøkerkurs - Grimstad // UiA Karriere

Speed-date // Østsia og Prosperitas

15.2 Unikum Podkast Live i Vrimle // Studentavisen Unikum

UNIK Jobbsøkerkurs - Kristiansand // UiA Karriere

Cocktailkurs på Bakgården // Bakgården Både og

Constitusjonskonsert i Sigrid Undsest Hus // Lady Klukk

Blinddate på Bakgården // Bakgården Bar

16.2 Unikum: Photoshoot i Vrimlehallen // Studentavisen Unikum

Quantum presenterer Carpe Festum // Quantum Oellarus Op og Frem

17.2 Latter Live på Kilden! // Kilden Teater og Konserthus

UGA-Meltdown med Sonny Alven på Teateret // Emporium, Skral, Unikum

ti dagers tid. De to sier de har tatt med seg en del

lærdom inn i det nye året, først og fremst å utvide

ledergruppen. Hvor de to var alene om å styre alt

i fjor har UGA-styret vokst med flere medlemmer.

– I år er styret mer enn dobbelt så stort så vi

klarer jo å holde styr på mer, men vi vokser og

vokser også veldig mye så det blir stort for oss

uansett, sier internt programansvarlig Ingrid

Jakobsen.

Vil ha med seg Grimstad

– Det ble litt hektisk etter hvert når vi bare var

to som skulle styre alt, i tillegg til å sette opp programmet

skulle du sette alle frivillige i arbeid,

være med på alt, passe at det dekkes av mediene,

styre Insta, styre Face, styre det økonomiske. Du

følte at du aldri kom i mål. Espen jobber seg nå

ihjel på bare markedsføringen og det delte vi på i

fjor i tillegg til alt annet. Nå er det faktisk rolig nok

til å kunne jobbe ordentlig, ler Prum.

I fjor ble det lagt opp til aktiviteter og egen arrangering

ved begge av UiAs campuser, men på

grunn av lite engasjement og erfaring med hvilken

utfordring det var å arrangere en festival i to

forskjellige byen har teamet istedenfor bestemt

seg for å fokusere all sin energi på å skape et stort

samlet arrangement i Kristiansand, ettersom det

er den største av de to studentbyene. De stresser

at alle fra Grimstad er hjertelig velkomne på alle

aktivitetene.

(Rettelse: Siden vi snakket med teamet har det

dukket opp et arrangement i Grimstad nemlig

UNIK jobbsøkerkurs, kurset vil bli avholdt i begge

UiA byene i løpet av UGA)

For å skape en ny festival er det mye som skal på

plass. Siden UGA ikke ennå er like etablert som

mange av de andre studentfestivalene andre

steder i landet har teamet jobbet for å vise Sørlandet

hvorfor de bør satse på studentfestival.

Så langt har mange av linjeforeningene skrevet

seg med og bidrar ved å styre aktivitetene, byens

bedrifter og organisasjoner er med på å hjelpe til

med lokaler, premier og annen støtte. De har nå

klart å få et partnerskap med musikkfestivalen

Skral som bidrar med utstyr og rådgivning på

hvordan man skal klare å styre en festival på størrelse.

– Vi er veldig interessert i å få med eksterne aktører

her i Agder som kan bidra med lokaler i

tillegg til annen støtte. For det som er så kult nå

er at vi fyller opp det vi booker, men vi vil jo at så

mange som mulig skal få komme, sier Sande.

januar 2018 unikum nr 1 31


Må Jona Mae gjøre som oss

for å være med oss?

Tekst og Foto: Gwen Jeanett Skrøvje Hanssen

Filippinske Jona Mae skjønte fort at hun måtte lære seg norsk og

sette seg inn i kulturen for å bli en del av det norske samfunnet.

Røyken fra sigarettene lå som et teppe i den lille

leiligheten. Folk satt nærmest oppå hverandre

i mangel på plass til de alkoholkonsumerende

kroppene. De skrek til hverandre gjennom

den dundrende musikken for å formidle noen

mindre gjennomtenkte ord til en tilfeldig person

man nettopp hadde begynt i klasse med. Bordet

var pyntet med fargerike geléshots og Sørlandschips.

Noen klarte ikke stå på beina og andre

tenkte at det var en lur idé å ta en liten lur på det

frostbelagte gresset.

Slik kan man beskrive Jona Mae sitt første møte

med norsk drikkekultur, på en klassefest i 2016.

Hun fikk inntrykk av at nordmenn trenger litt alkohol

i kroppen for å være seg selv. Hun er likevel

glad for at hun var på festen, for der ble hun

kjent med en hyggelig jente, meg.

Jona snakket gebrokkent og så ikke norsk ut, så

jeg spurte det obligatoriske spørsmålet: Hvor

kommer du fra? Hun var Jona fra Filippinene.

Geografisk hadde hun reist langt for å komme til

Norge, men her begynte en ny reise. Hun ville

finne veien inn i det norske samfunnet. Jona

kom til landet i oktober 2011 sammen med den

estiske ektemannen sin som hun hadde giftet seg

med noen måneder tidligere. Kulden og den fine

naturen sto parat for å ønske henne velkommen

med en slags hilsen som: Du er i Norge nå Jona,

her er det fint, men også kaldt.

VEIEN INN I SAMFUNNET

– Jeg labba fra Storevollhei til Vennesla sentrum.

Jeg prøvde å si hei til de jeg møtte langs veien,

men de var skeptiske for de kjente meg ikke. På

Filippinene er det uhøflig å ikke si hei, forteller

Jona.

Første steg på integrasjonsveien var å komme

inn i det norske skolesystemet. Hun begynte på

norsk-kurs på Vennesla Voksenopplæringssenter.

De ansatte på skolen hjalp henne med både

språk og integrering. På bussen hjem ville eldre

mennesker gjerne prate med henne, men de

eldre var ustødige både til beins og til å snakke

engelsk. Det gjorde det vanskelig å ha en god

samtale. Hun hadde så lyst å snakke med lokalbefolkningen

og skjønte at hun måtte lære seg

det norske språket.

De neste årene fikk Jona og mannen to barn og

de ble naturligvis veldig opptatt med familietilværelsen.

Når mannen dro på jobb, var Jona mye

hjemme alene med barna. Selv om hun likte å

være med dem begynte hun å lengte etter sosialt

fellesskap og ønsket seg venner. Ønsket og behovet

for å bli en del av samfunnet gjorde at hun

begynte på voksenopplæringen igjen. Så fort

32 kulturreise i Norge


hun kom seg ut blant folk begynte relasjonene

å bygges. Hun tok initiativ til å invitere noen fra

klassen hjem til seg. Når Jona lagde fest var det på

filippinsk vis, med mange deilige retter som hun

hadde lært å tilberede i hjemlandet. Hun sørget

for god stemning og det sprudlende humøret

hennes var smittende, det vet jeg, for jeg var en

av de heldige som fikk komme til dekket bord.

NYSKJERRIG

– Jeg var nysgjerrig på hvorfor nordmenn var

som de var og hadde mange spørsmål om den

norske kulturen. Språket og kunnskap om kulturen

er det viktigste, mener Jona.

Ved hjelp av å studere samfunnsfag på skolen

fikk hun grunnleggende kunnskap. Hun fikk et

innblikk i norsk politikk og hvordan samfunnet

fungerte.

Det er nå seks år siden hun kom til landet, og

Jona kan fortelle at hun har mange venner. Uansett

hvor vi gikk under fotoseansen, møtte hun

noen hun kjente og hun gav dem en stor klem og

et smil som utstrålte ekte glede. Mange av dem

har hun møtt i skolesammenheng eller i praksisplass

i en barnehage.

– Jeg tilbød meg å jobbe som frivillig i en barnehage,

jeg spurte om de trengte hjelp og sa at jeg

ikke trengte lønn. Jeg ville bare lære språket, forteller

Jona.

– Barn har så enkelt språk. De er så uskyldige. De

sier ifra hvis du sier noe som er feil og korrigerer

deg på en god måte, ler hun.

OPPVEKSTEN PÅ FILIPPINENE

Jona tenker tilbake på sin egen barndom og forteller

at hun og søsknene fikk det hun kaller en

autoritær oppdragelse. Faren var en militærmann.

Hun beskriver han som veldig streng og

overbeskyttende. Han var hennes rollemodell.

– Han var sterk, stolt og sikker, sier Jona. Hun

følte seg trygg i hans nærhet. Moren hennes

omtaler hun som varm.

– Hun sørget for at vi hadde det trygt emosjonelt

og gav moralsk støtte, sier Jona og forteller at

foreldrene visste alltid hva som var rett og galt.

Barna deres kunne ikke gå ut uten tilsyn. Det var

ikke trygt, for det hendte ofte at unge jenter ble

voldtatt på Filippinene.

– Vi måtte ha regler, og halv seks måtte vi være

inne. Hvis vi prøvde å krysse grenser, fikk vi

straff og skjennepreken. De minnet oss om reglene,

forklarer Jona og presiserer at foreldrene

var strenge, men de ble aldri skadet fysisk. Hun

ser at det var nødvendig å ha slike regler i den

tredje verden.

SAVNET

– Jeg savner familien, jeg savner nærheten i familien.

Bare det å kunne småprate om hva som

helst, sier Jona.

Det er fire år siden hun var på Filippinene og

barna hennes har aldri vært der. Hun vil ikke ta

med familien dit på grunn av sikkerheten. Det vil

si mangelen på sikkerhet.

– Det er fare for at barna blir kidnappet. Hvis jeg

reiser ned dit er det også fare for at jeg blir innestengt

i landet.

Jona tror at barna hennes har flest muligheter i

Norge og ser positivt på at de blir preget av flere

kulturer. Barnas far er fra Estland.

– Det er bare greit at de blir flerkulturelle. Da

kan de forstå mange forskjellige kulturer. De kan

se og forstå ulikheter for de er ulike, sier Jona

med et smil. Forskjeller mellom norsk og filippinsk

kultur er noe hun ofte tenker på.

I Filippinene er folk mest opptatte av seg selv

og familien sin. Her i Norge har hun opplevd at

folk gir uten å forvente noe tilbake. Hun forteller

at filippinere har et veldig nært familieforhold,

de bor sammen lenge og barna kan bo hjemme

så lenge de vil. Det er ikke så viktig at de skal

bli selvstendige fortest mulig, i motsetning til

hvordan det er her til lands. Hun ble forbauset

da hun lærte at noen norske barn flytter hjemmefra

når de er 16-17 år. Jona er opptatt av barns

oppvekst, og hun har et stort hjerte for de små.

UTDANNING PÅ NYTT

– Nå går jeg på universitetet i Kristiansand og tar

grunnskolelærerutdanningen, med engelsk som

hovedfag, forklarer Jona.

Det er ikke første gang hun tar høyere utdanning.

Hun studerte ved et filippinsk universitet

og har en bachelorgrad i elementary education

med fordypning i engelsk. Hun jobbet som

grunnskolelærer i hjemlandet. Først var hun litt

oppgitt over at hun måtte studere det samme om

igjen.

– Etterhvert skjønte jeg at det var lurt, for det er

så stor forskjell i kulturene. Pedagogikken må tilpasses

kulturen, mener Jona.

– Barn utvikler seg jo likt, men barns psykologi

er forskjellig.

Det er ikke bare læreryrket som har vært aktuelt

for henne. I Filippinene var det et dårlig betalt

yrke, så hun vurderte å gå inn i militæret, men

hun ønsket ikke å gå i krigen. I stedet begynte

hun på opptrening for å bli politi. Hun ville bli

åstedsetterforsker. Men 5 måneder inn i opptreningen,

møtte Jona den mannen hun senere

skulle gifte seg med. De giftet seg på Filippinene i

mai 2011 og de reiste sammen til Norge i oktober

samme året.

KULTURFORSKJELLENE

Jona tenker at alle utenlandske som kommer for

å bo i Norge har mulighet til å bli integrert, men

de må ha vilje til det selv. Viljen hadde hun, men

hun måtte også tilpasse seg til de lokale. Hun

peker på noen av forskjellene.

– Tilnærmingen, hvordan man skal tilnærme seg

folk. For eksempel på bussen så vil filippinere

helst sitte sammen med noen, mens i Norge vil

folk helst sitte alene.

Jona tenker at nordmenn er skeptiske til det de

ikke kjenner, og det kan være en fordel.

– De trenger tid. Det kan være en svakhet å stole

på folk med en gang og være for åpen om seg

selv. Det kan bli brukt mot deg, sier hun med

et alvorlig preg i ansiktet. Selv er Jona åpen av

natur og det hun kaller gjennomsiktig. Hun sier

det hun mener og er en tilhenger av åpen kommunikasjon.

– Man burde ikke holde ting inne hvis man har

noe imot noen andre. Nordmenn sier ikke alltid

det de egentlig mener. Det er ikke bra at folk ikke

tør å si ifra, sier hun engasjert.

Dette er noe som hun finner utfordrende med

norsk kultur. Jona mener at man skal si ifra hvis

noe er uakseptabelt.

– Hvis du har en mening, må du stå for den.

ANNERLEDES

Jona ville være en del av det norske samfunnet.

Til og med nordmenn har jo det samme ønsket.

Historien hennes kan inspirere andre utlendinger,

som sliter med å finne sin plass, til å tørre å

ta initiativ til å snakke med nordmenn. Kanskje

til og med invitere noen hjem på en kopp kaffe?

Jona må ikke være som oss eller snakke nøyaktig

som oss, for å være med oss. Hun snakker filippinsk,

engelsk og norsk. Hun har en varm og god

personlighet og man slipper å lure på hva hun

tenker eller hvordan hun har det. Jona har knekt

koden. Hun sier ting som de er. Hun har mange

venner av alle slags nasjonaliteter, og man kan

trygt si at hun er integrert i det norske samfunnet.

Velkommen skal hun være.

Jona har lært seg norsk og har hendene fulle

med studier, barn, familieliv og gode venner.

Jona spiser gjerne norsk tradisjonsmat, som

en stor porsjon med kjøttkaker.

januar 2018 unikum nr 1 33


Coffee & Repsils:

Forkjølelsens gleder

Tekst: Kristian Nygård | Illustrasjon: Camilla Rennesund

– Det blir jo en livsstil, og vi håper alltid på flere med–

Nesen til Kalle logrer som en kanin, underleppen dras inn under

fortennene, hodet bøyes bakover. Jeg har sett det flere ganger i løpet

av intervjuet, forspillet til det uunngåelige. Kalle nyser så skjeen klirrer

ved kaffekoppen. Jeg blir forbauset over hvordan Kalle greier å gi

alt han har ved hvert eneste nys. Han dekker ikke for munnen med

hånden eller albuen, i spredningens interesse.

– Beklager det der, sier Kalle og snufser. – Hvor var vi?

Etter en lang, frustrerende og stressende yrkeskarriere som bankfunksjonær,

sa Kalle Rennebekk (55) stopp og gikk inn i det han kaller

«en frivillig førtidspensjon». Like etter at han sa opp jobben, opprettet

han Norges forkjølelsesforbund (NForF), hvor han i dag er daglig

leder.

– Alltid mye å gjøre når det gjelder penger, sier Kalle om jobben i

banken. – Jeg jobbet ofte seks dager i uken, for jeg klarte ikke å si nei.

Dessuten tok jeg gjerne med kontorarbeid hjem som jeg brukte søndagen

på. Hodet mitt gikk i konti, kreditt, renter, investering, diskontering,

avkastning, sparing, kroner og øre. Hodet mitt føltes som en

kalkulator, eller et Excel-ark.

Han tar tekoppen sin til leppene, blåser slik at brillene dogger, og tar

en høylytt og uhøytidelig slurk. Det er tydelig at han er i sitt ess, selv

om han ser litt svett ut med skjerfet og luen på seg.

– Eneste avbrekket jeg fikk, sier Kalle mens han setter ned koppen, var

når jeg ble syk. Jeg var en lydig arbeider, men eneste belønning jeg

fikk var mer arbeid. Jeg greide jo ikke si nei. Men er man forkjølet, så

er man forkjølet. Når jeg ble syk fikk jeg endelig kvalitetstid. Det var

herlig å lese noe annet enn investeringsrapporter og skriv som hadde

mer tall enn bokstaver. Jeg leste så mye! Jeg orket det aldri ellers, jeg

var så overarbeidet.

Rennebekk ser ut vinduet på den jevne strømmen med travle mennesker

som går forbi med hurtige skritt, og som ser på mobilen, på

klokken eller bare rett fram. Han snyter seg i en serviett.

– Jeg var skikkelig livsnyter da jeg var forkjølet. Leste bøker, eller så

filmer, drakk te, gikk turer i parken eller på kafé når jeg ikke var altfor

snufsete. Så snart jeg ble frisk gledet jeg meg til å bli forkjølet igjen,

og jeg begynte etter hvert å fremprovosere det. Jeg gikk lenge i butikker

og kjøpesentre med kjølig air-condition. Jeg stod ved siden av folk

som hostet og snøt seg; jo sykere, jo bedre. Jeg tok manisk på håndtak

og rekkverk som jeg tenkte måtte være fulle av bakterier. Nesten en

omvendt OCD – jeg måtte ha bakterier!

– Merket sjefene dine noe til det? Gikk sykefraværet ditt opp?

*

– Åja, så klart! Jeg fikk en rekke advarsler fra alle fem sjefene mine.

Men det hjalp ikke, lengselen etter å være forkjølet var for stor. Til

slutt sa jeg opp jobben for å være fulltidsforkjølet. Like etter opprettet

jeg NForF. Og jeg har vært lykkelig sid–

Nesen logrer igjen, og jeg stålsetter meg for det karakteristiske Rennebekknyset.

Det gjaller gjennom hele kafeen, klirrer i kopper og

skjeer. Folk ser bort, og noen på nabobordet flytter seg vekk.

– Du sier selv at du sparte opp såpass mye og gjorde såpass gode investeringer

at du ikke trenger å jobbe mer. Hvorfor er du fortsatt forkjølet?

– Det blir jo en livsstil, ikke sant?

– Men er det ikke irriterende med rennenese, nysing, vondt i halsen,

smaken av forkjølelse som smitter på alt?

– Angående det siste, og dette er kanskje bare personlige assossiasjoner,

men jeg liker smaken av forkjølelse. Det setter seg spesielt godt i

vann, en sur, beisk og litt klebrig smak som sitter i munnen og halsen

etterpå. Når det kommer til nysing, så er det jo bare deilig. Etter en

hel dag med nærmest uavbrutt nysing, og det føles som jeg har løpt

en maraton, da føles det godt å legge seg, skal jeg si deg – da sover jeg

godt! Og rennenese og vondt i halsen er bagateller. Generelt har jeg

mye, mye lettere for å slappe av når jeg er forkjølet. Derfor har jeg

vært kontinuerlig forkjølet siden 2005.

– Hva består aktivitetene i NForF av?

– Hovedvekten legger vi på det sosiale. Vi drar ofte på hjemmebesøk

til medlemmer, prater sammen, ser film, drikker te og slikt. Også de

månedlige kafébesøkene. Ikke sant, folkens?

Resten av følget til Kalle stemmer og snufser i. Bordet flyter over av

brukte servietter og tekopper. Selv drikker jeg kaffe. Når jeg hører på

intervjuopptaket etterpå, gir medlemmene i NForF fra seg en konstant

bakgrunnsstøy av hosting og snufsing.

– Kafébesøk er hjørnesteinen i aktivitetene våre. Det er veldig viktig å

holde smitten i gang, å spre gleden, kan du si. Sånn som Gunnar gjør

borte ved bestikkdisken.

Kalle peker mot en fyr tettpakket i boblejakke, skjerf og lue. Gunnar

tørker nesen med håndbaken for snørr, før han så tar opp en gaffel,

slikker den, og legger den tilbake. Han ser seg rundt før han plukker

opp en gaffel til.

–Vi rullerer på kafeene for maksimal spredning, sier Kalle. – Én ny

hver måned.

*

*

34 forkjølelsens gleder


– Dere får statsstøtte?

– Stemmer, i tillegg er det medlemskontingent, men det er bare nok til

å gå i null, helt break-even.

– Ville ikke statsstøtten vært bedre tjent andre steder, som til studenter?

– NForF er åpen for alle. Personlig mener jeg at studenter som stresser

voldsomt bare har godt av å bli syke. Dere er hjertelig velkommen hos

oss for å bli smittet!

– Bidrar ikke foreningen din til tapte arbeidstimer og pengesløsing?

– Forbundet er til dels en protest mot effektivitetsjaget. Jeg var effektivitetens

løpegutt i 20 år. Jeg har gjort mitt, og til hvilken nytte? For at

banken og dens kunder skulle bli styrtrike på lyssky investeringer. Jeg

skal innrømme at jeg står ansvarlig for litt av hvert. For forurensing

og utnyttelse i fattige deler av verden. Jeg var trukket for mye inn i den

verden til at jeg kan ha god samvittighet.

Kalle knitrer med repsilspakken og hiver et drops i munnen. Stemmen

hans skrapte og hadde blitt hes av all snakkingen. Rennebekk

lukker øynene, snurper igjen munnen og tydelig nyter halspastillen.

– Jeg elsker repsils, sier Kalle. – Jeg har så gode minner med den

smaken. Også renser den opp i halsen, og det er en god følelse.

Han må nyse for ørtende gang, og som vanlig bærer nyset gjennom

*

*

kafeen som ekko i en fjelldal. Noe annet bærer også gjennom luften.

Jeg finner en noenlunde ubrukt serviett på bordet og tørker vekk den

halvsugde repsilsen som klistret seg til pannen min. Da sier jeg:

– Nys inn i albuen, er du snill.

Det likte ikke Kalle. Han ser på meg, snufser inn en dråpe som hang

fra nesen.

– Vel, jeg beklager for at jeg nøs en repsils i pannen din. Det var ikke

meningen. Men å be meg nyse inn i albuen synes jeg går langt over

streken. Her har vi et samfunnsoppdrag for å holde forkjølelsen i

live, også ber du meg om å dekke for nysingen min? Virkelig? Skal jeg

kanskje be deg om å ikke skrive så mye, journalistgutten? Nei, du er

helt lik alle andre. Folk har blitt så overforsiktige, så livredde for å bli

syke. Du har nok sett de plakatene på toalettene om hvordan forebygge

smitte. Du skal ha papirlommetørkle på deg, hoste og nyse i albuen,

vaske hendene, bruke antibakteriell. Jeg blir så provosert av det der.

Og Kalle pjatter videre om hvordan det moderne samfunnet forsøker

å undergrave forkjølelsen og ta livet av forkjølelseskulturen.

Vi avslutter intervjuet like etterpå, og jeg tar Kalle Rennebekk noe

motvillig i hånden. Ute av kafeen og ute i novemberkulden, tar jeg

turen til nærmeste apotek og kjøper antibakteriell, Vekk i morgen og

Repsils. Så begynner jeg å tenke på en bok jeg har hatt lyst til å lese

en stund.

*

januar 2018 unikum nr 1 35

More magazines by this user
Similar magazines