Unikum januar 2018

Vi anmelder “Nye Vrimle” 

2017 

2018 

Studentavisen for Agder GRATIS | Januar 2018 

Kjærlighet på campus i Kjønnspoeng i Feminisme i Å være singel i Kulturreise i norge i Jonas Alaska

Leder 

Innhold 

Tør Kristiansand ta steget 

ut i den kulturelle verden? 4 

Kristiansand står ved et veiskille når saken om siloen på Odderøya 

skal avgjøres. Spørsmålet hviler på om politikerne tør å ta stable 

sammen de kreftene som må til for å gi Kristiansand et nødvendig 

kulturløft. 

Den forlatte siloen på Odderøya har ved flere anledninger ridd landsdelens 

folkevalgte som en mare. Å rive bygget viste seg problematisk, ikke 

ser det særlig pent ut og nesten vegg i vegg ligger det forrige fellesløftet 

for byen: Kilden. Dermed er det heller ikke mulig å skjule restene av industrien 

som tidligere preget den idylliske øya. 

Lettsindig irritasjon ble snudd til begeistring i det øyeblikket idéen om 

å gjøre siloen om til et kunstgalleri nådde offentligheten. I samme åndedrag 

kom nyheten om Nicolai Tangens enestående kunstsamling skulle 

gis i gave til prosjektet. Svimlende 470 millioner kroner i et storstilt 

spleiselag skal til før ombyggingen kan realiseres. 

Med slike beløp tar det naturlig nok ikke lang tid før motstanderne 

ankommer kommentarfeltet. “stormannsgalskap, kun til glede for de 

spesielt interesserte”, “elitens praktbygg”, og “sløsing med fellesskapets 

penger” er utsagn som går igjen. Absolutt viktige stemmer som må lyttes 

til og vurderes. Prosjekter som Kilden, Munchmuseet og Operahuset i 

Oslo har møtt lignende motstand, likevel står prosjektene nå som en påle 

for deres innbyggere. 

Studietiden burde bestå av noe mer enn pensumbøker, utallige kaffekopper 

og tynnslitt lommebok. Saken ligger i at mennesker trenger 

kunst. Vi trenger inspirasjon, vi trenger å undre oss, vi trenger å bli utfordret 

og vi trenger å bli begeistret. 

Der har Sørlandet Kunstmuseum til gode å levere. Bakgrunnen for at 

jeg og mine venner sjelden besøker museet som preger Kvadraturen i 

dag, tror jeg ikke skyldes at vi ikke evner å sette pris på kunst. Det handler 

i større grad om feilslått profilering, tamme utstillinger og et umoderne, 

smått kjedelig hus som ikke engasjerer på den måten det strengt 

tatt burde. 

At dagens museum kun kan skilte med 10 betalende gjester dagen, bør 

ikke være et signal om at vi skal sitte stille i båten og se kunsten og miljøet 

rundt, dø. Det er snarere et tegn på at nå er tiden for å tenke nytt. 

Idéen bak Kunstsiloen er så nyskapende, så spektakulært, så episk, at det 

det er vanskelig å ikke la seg begeistre. At den omtales som potensielt 

Norges flotteste kulturbygg er ingen underdrivelse. 

En slik begeistring vil være med å høyne Kristiansands status som et 

sted verdt å flytte til. For studenter og ansatte ved kunstfakultet vil oppsiden 

være enorm. 

Kjære politikere. La Kristiansand bli noe mer enn Kaptein Sabeltann 

og Julius. 

5 

6 

10 

Universitetsbudsjettet 

“Ikke stem” 

Kjønnspoeng i sykepleien 

Studentnytt 

12 Vi anmelder nye Vrimle 

14 Kjærlighet på campus 

16 8 grunner til å forbli singel 

17 Fear of missing out 

20 Vestbreddens fristed 

24 Portrett: Sangfugl og sykkelokse 

28 Feminism 

29 Kulturkalender + Unikum digger 

30 UGA våkner til liv 

32 Jona Maes kulturelle reise 

34 Forkjølelsens gleder 

Matias Smørvik 

redaktor@unikumnett.no 

911 45 962 

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder 

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S 

BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S 

ORG.NR.: 984 544 677 

TELEFON: 911 45 962 

EPOST: red@unikumnett.no 

NETTSIDE: unikumnett.no 

TWITTER: twitter.com/unikumnett 

Facebook: facebook.com/studentavisenunikum 

Publisert januar 2018 

Utgave nummer 1 

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre 

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er 

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. 

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler 

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt 

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen. 

Redaksjon: 

Ansvarlig redaktør : 


Redaktører: 

Mia Wright, Odd Magne Vatne 

Grafisk ansvarlig: 

Vera Baklanova 

Forside: 


Journalister/Skribenter: 

Nora Nussle Torvanger, Kristian Tyse Nygård, Roar 

Frivold Skotte, Franz Rose Bengtson, Katrine 

Tveito, Miriam Ormøy Ibsen, Mats Sauro Høimyr, 

Christian Aarstad, Sofie Søndergaard Klit, Thea 

Gvalia, Johannes Ward Heimdal, Åsmund Mjåland, 

Phally Long Prum, Daniel Hubner, Annette 

Skarstad, Bastian Wiik, Aida Mahmody, Mia Wright, 

Didrik Rud, Petteri Suontausta, Rikke E. Tjemsland, 

Rosalie Zawalinski, Inger Kristine Norrøne, Pål 

Øymoen, Levi Jansen 

GJESTESKRIBENTER: 

Birgitte Kalvatn, Jacob Haugmoen Handegard, 

Fotografer: 

Tobias Hole Aasgaarden, Kevin Mulder Solberg, Didrik Rud, 

Hanne Klingenberg, Elisabeth Rafshol, Gunnar Langeland 

Illustratører: 

Camilla Rennesund, Thea Gvalia, Asbjørn Oddane 

Gundersen, Odd Magne Vatne 

DESKEN: 

Vera Baklanova, Sofie Søndergaard Klit, Thea Gvalia, Phally 

Long Prum, Ingrid Ramberg, Ida Elise Andersen, Mahamed 

Salad 

KORREKTUR: 

Odd Magne Vatne 

DAGLIG LEDER: 

Saif Khan 

Trykking: 

Bjorvand & Co 

Opplag: 

1200 

januar 2018 unikum nr 1 3

Ber UiA betale for studentdemokratiet 

Studentorganisasjonen i Agder (STA) har sett seg lei av å måtte søke driftsmidler fra 

Velferdstinget (VT) for å holde studentdemokratiet ved like. Nå ber de universitetet om 

å ta regningen. 

– Først og fremst mener vi at det er universitetet som har ansvar 

for å finansiere studentdemokratiet. Slik står det også i Universitet- 

og høyskoleloven: Institusjonen skal legge forholdene til 

rette slik at studentorganene kan drive sitt arbeid på en tilfredsstillende 

måte. Så kan man diskutere hva “å legge til rette” 

betyr, men slik det er gjort i resten av Norge så finansieres studentdemokratiet 

av institusjonene i sin helhet, sier leder i STA, 

Kai Steffen Østensen. 

- Genererer et levende campus 

Frem til nå har STA fått dekket sine lønnsutgifter av UiA, mens 

det er semesteravgiften til studentene som finansierer driftsutgifter, 

slik som transport, seminarer, opplæring, kaffe, kontorrekvisita 

og utstyr. Årlig har dette vært en utgift på rundt 450 

000 kroner. 

– Å flytte finansieringen over til UiA gjør at studentaktivitetene 

og linjeforeningene vil få mer penger til sine prosjekter. 

Når vi søker midler hos Velferdstinget konkurrerer vi med 

mange gode lavterskeltilbud, hvor potten er begrenset. Om VT 

får frigjort 450.000 kroner i året, vil det generere et mer levende 

campus til glede for de som studerer i Agder, sier Østensen. 

Skal utredes 

STA sendte inn søknad til universitetsstyret før årsbudsjettet 

skulle vedtas i november. Der ba de om at UiA overtok det økonomiske 

ansvaret for drift av STA og Studentparlamentet. Istedenfor 

å godkjenne søknad, ga UiA 200.000 kroner i driftsstøtte 

frem til sommeren. I mellomtiden skal universitetet utrede 

saken nærmere. 

– Vi har ikke gitt noe avslag, men denne saken må utredes 

fordi vi ikke har nok kunnskap om konsekvensene, sier universitetsdirektør 

Seunn Smith-Tønnessen. 

– Hvilke svar mangler dere? 

– Vi må utrede støttenivået og selve summen av tildelingen. 

Det er noen økonomiske og organisatoriske usikkerheter som 

ikke fremkommer av søknaden. Vi ønsker også å involvere 

Velferdstinget og SiA, det kan for eksempel være at SiA ønsker å 

sette ned semesteravgiften, sier Smith-Tønnessen. 

Vil legge langsiktige planer 

STA ser positivt på utredningen, og sier at de allerede har 

spikret møter hvor de skal se på finansieringsmodellen sammen 

med UiA. 

– Vi skal nok klare å finne gode løsninger. Det er ikke noen 

grunn til å forhaste seg, sier Østensen. 

Det å måtte søke penger har ifølge Østensen gjort STAs 

økonomi preget av uforutsigbarhet. 

– Vi kan ikke kan legge langsiktige planer, når vi ikke vet hvor 

mye midler vi blir tildelt år for år. Et tett samarbeid med andre 

studentdemokratier er for eksempel vanskelig fordi vi ikke vet 

om vi vil ha penger til å reise. Med en mer forutsigbar drift kan 

vi planlegge opplæring av studenttillitsvalgte i langt større grad. 

VT har veldig mange aktiviteter å ta hensyn til, et slikt problem 

vil ikke UiA ha, sier Østensen og understreker at mens VT bevilger 

rundt 2,5 millioner kroner så er universitetsbudsjettet på 

1,4 milliarder kroner. 

– Slik du ser det, er STA for dyr i drift? 

– Vi har gjort en undersøkelse med andre studentdemokratier 

vi sammenligner oss med, og der har vi ligget under de flestei 

kostnader. Dette har vært et viktig argument for oss, overfor 

UiA. 

4 UIA-budsjettet

Jeg skjønner at folk ikke 

gidder å stemme 

KOMMENTAR 

Det er en rekke problemer 

som gjør at bare 13,5 prosent 

av studentene ved UiA tar seg 

tid til å stemme. 

Tekst: Jacob Handegard Haugmoen 

Studentpolitikken på UiA lider av at det er få gode 

grunner til å stemme på en kandidat framfor en 

annen for den jevne student. Den årlige valgavisen 

viser problemet. Nesten ingen kandidater tar 

opp problemstillinger utover at de ønsker engasjement, 

er mot mobbing og gjerne vil ha bedre 

kvalitet på forelesere. Få tilbyr løsninger. Derfor 

påstår jeg at de fleste stemmer fordi de kjenner 

noen som stiller og at resten ikke stemmer fordi 

de føler at det ikke har noe som helst å si. 

En annen utfordring er at mye av makten i studentpolitikken 

ligger i henholdsvis velferdstinget 

og i STA-styret. En ny valgordning er på vei 

for å gjøre valget til velferdstinget mer forståelig, 

det er på sin plass. STA-styret velges etter studentparlamentet 

har sittet i et halvt år. På rundt 

samme tid velger parlamentet også handlingsplan. 

Det tar altså nesten et halvt år før ny 

sammensetning av parlamentet kan gi nye folk i 

STA-styret og ny prioriteringer i STA-styret. 

Den siste og kanskje viktigste utfordringen 

for meg er mangelen på ansvarliggjøring. I et 

demokrati er det viktig at de som stiller til valg 

kommer med valgløfter og blir målt på dem. 

Studentdemokratiene i Bergen og Oslo tilbyr 

valgdueller mellom ulike kandidater og lister 

som får fram forskjellene i hva man prioriterer. 

Hvis man skal ha noe grunnlag for å vurdere om 

noen fortjener gjenvalg må man se hvilken innsats 

de har gjort. Dagens oppbygning av studentdemokratiet 

gir lite grunnlag for det. 

Forslag til forbedringer: 

Innfør urnevalg til flere verv. F. eks viktige verv 

som medlem av Universitetsstyret bør velges av 

flere enn Studentparlamentet. 

Still krav til tydelighet og prioriteringer blant 

kandidatene. Enten de stiller til Studentparlamentet, 

STA-styret eller andre verv bør de ha 

klare mål for hva de skal få gjennomført, til slutt 

må du måle de du velger på målene de satt. 

Og sist, men viktigst. Hvis de som er valgt er i 

ferd med å gjøre noe dumt ikke vær redd for å si 

ifra. De fleste som sitter i verv ønsker å gjøre en 

god jobb. Vi trenger ikke flere saker som Velferdstingets 

ønske om logo på alle studentforeninger 

med støtte fra dem hvis studentdemokratiet skal 

fortsette å være relevant. 


Vil innføre guttepoeng i 

sykepleiestudiet 

Hittil har kjønnskvotering i høyere utdanning i hovedsak dreid seg om kvinner, men nå vurderes 

det å gjøre tiltak for menn som ønsker å bli sykepleiestudenter ved Universitetet i Agder. 

Tekst: Mia Wright | Foto: UiA 

I den tidligere likestilling- og diskrimineringsloven var det kun 

åpent for kvotering av kvinner. Fra og med 1. januar 2018 ble denne 

loven endret. Den åpner nå for fordelaktig tiltak for det underrepresenterte 

kjønnet. Innen helsefag er menn kraftig underrepresentert. 

I 2016 sendte Universitet i Agder sin første søknad om å innføre 

kvotering eller muligheten til å gi tilleggspoeng til menn som søker 

opptak ved sykepleiestudiet. Med datidens lov var ikke dette mulig, 

men siden loven ble endret og trådte i kraft januar 2018 har universitetet 

sendt inn ny søknad. Forslaget kom fra Fakultetsstyret ved 

fakultet for helse- og idrettsvitenskap og ble vedtatt med 6 stemmer. 

Universitetsstyret har vedtatt en handlingsplan om likestilling og vil 

helst at det er minimum 30 prosent av hvert kjønn på hvert studium. 

Universitetsstyret ved universitetsdirektør Seunn Smith-Tøn- 

nesen opplever at det er stor ubalanse på sykepleiestudiet. 

– Styret mener studentmiljøet vil bli bedre av en likere fordeling 

av kjønn. Videre at dette vil forgreine seg videre til arbeidslivet, 

og derved på sikt vil gi et bedre helsetilbud til pasientene. Vi føler 

det er mange fordeler med et større utvalg, konkluderer Seunn 

Smith-Tønnessen til Unikum. 

I 2017 ble det sendt ut 192 tilbud til personer som hadde søkt sykepleiestudiet 

i Kristiansand. Kun 13 prosent av disse var menn. 

Dagens tall viser at det per dags dato er 21 menn og 137 kvinner på 

sykepleiestudiet. 

UiA har søkt om to ulike former for kjønnskvotering. Det første forslaget 

går ut på at 20 prosent av studieplassene settes av til menn. 

6 kjønnspoeng i sykepleien

KOMMENTAR 

Forslagene: 

1. Primært at det etableres en kvoteordning hvor 20 

prosent av plassene settes av til menn som søker om 

opptak til bachelorprogrammet i sykepleie. Ordningen 

etableres fra opptak til kull 2019 til og med opptak til kull 

2024. 

2. Subsidiært at det etableres en ordning hvor det gis to 

tilleggspoeng til menn som søker om opptak til bachelorprogrammet 

i sykepleie. Ordningen etableres fra opptak 

til kull 2019 til og med opptak til kull 2024. 

Nei til 

kjønnskvotering i 

høyere utdanning 

Forslag nummer to er den mer tradisjonelle formen for kjønnskvotering 

som vi kjenner fra flere andre universiteter i Norge, 

hvor det underrepresenterte kjønnet får to karakterpoeng når de 

søker opptak. 

Dersom kvoteringsforslag nummer én allerede var iverksatt ville 

26 kvinner blitt forbigått av menn, som vil tilsvare 7 prosent av 

søkerne. Dersom kvoteringsforslag nummer to ble iverksatt ville 36 

kvinner blitt forbigått, noe som ville tilsvare 9 prosent av søkerne. 

En av de mannlige sykepleiestudentene som måtte ta til takke med 

sykepleiestudiet i Grimstad istedenfor Kristiansand er Amir Rezai. 

Han hadde fått tilbud om studieplass i Kristiansand, dersom det da 

hadde vært innført et kjønnskvotering allerede i fjor. Rezai applauderer 

tiltaket. 

– Det er faktisk veldig bra. Det vil nok si at menn vil trenge et litt 

lavere snitt enn kvinner, men det er generelt for få mannlige sykepleiere, 

sier han. 

Minstekravet om karakter 3 i matte og norsk vil fortsatt stå for alle 

som vil inn, men snittkarakteren vil muligens være lavere for menn 

enn kvinner. Flere av mennene som ville fått tilbud om studieplass 

dersom forslag nummer 1 var iverksatt, lå et godt stykke under 

kvinnene med høyere snitt. 

Menn i helse, et offentlig prosjekt som startet i 2010, jobber med 

rekruttering av menn inn i helsefag og har siden oppstart rekruttert 

over 1000 menn til å bli hva prosjektet kaller helserekrutter. Prosjektleder 

for Menn i helse, Eli Sogn Iversen, synes det er vanskelig 

å si noe om metoden som er brukt her, men mener at det er ingen 

tvil om det trengs en høyere rekruttering av menn til helsesektoren. 

– Vi trenger en likere kjønnsfordeling. Det er viktig å få flere menn 

inn i helsefag. Det må bli et bredere mangfold i arbeidsmiljøet og 

kanskje en bedre arbeidsplass. Tjenesten som tilbys blir da enda 

bedre. Det er viktig å få frem at de kvinnen som er der gjør en fantastisk 

jobb i dag, men vi trenger begge kjønn, sier hun. 

Hvorvidt UiA får tillatelse til å innføre tiltakene blir avgjort av 

Kunnskapsdepartementet. Det forventes tilbakemelding i løpet av 

oktober 2018. 

Tekst: Emily Daykin, 

leder for Høyres Studenter Agder 

Universitetet i Agder ønsker nå å ta i bruk kjønnskvotering i 

favør guttene ved opptak til sykepleier utdanningen. Ved å innføre 

“guttepoeng” ønsker de å “friste” flere gutter til å søke seg 

inn på sykepleien. Flott med flere mannlige sykepleiere, men er 

virkelig kjønnskvotering løsningen? 

Nei, alle skal ha lik mulighet til å komme inn på det studiet de 

måtte ønske. Det å få tildelt ekstra poeng ut ifra kjønn er rett 

og slett urettferdig. Enten du er gutt eller jente er det det harde 

arbeid bak vitnemålet som skal avgjøre om du kommer inn eller 

ikke. Mange jobber hardt og gir alt for å klare å få til et vitnemål 

som står seg til studiets krav til opptak. Skal vi virkelig basere 

opptaket på kjønnskvotering fremfor noens harde arbeid? 

Når noen søker seg inn til høyre utdanning ligger motivasjon 

og lyst til grunn for søknaden. Poeng etter kjønn er da uvesentlig. 

Kjønnskvotering er kremen av forskjellsbehandling og gir 

ikke mer lyst til å søke med grunnlag i «fristelser» fra høyskoler 

og universiteter. Inngangen til arbeidslivet og sjansene til å 

få seg jobb øker heller ikke ved innføring av kjønnskvotering i 

høyreutdanning, hvor arbeidslivet tar inn de som er best kvalifisert 

til jobben og ikke ut ifra kjønn. Igjen er kjønnskvotering 

uvesentlig og øker ikke dine sjanser i arbeidslivet etter endt utdanning. 

Vi må vike vekk fra kjønnskvoteringen og heller jobbe for at 

sykepleierstudiet blir mer attraktivt for gutter. Heller enn at 

gutta velger studiet som en følge av at det innføres mildere krav 

til opptak. Alternativer som innkalling til intervju, som vi ser i 

arbeidslivet, eller tilføye arbeidserfaring inn som del av krav til 

opptaket. Dette kan være en nytenkning hvor kjønnskvotering 

ikke trenger å ta sted. 

Er formålet med kjønnskvotering å få høyskoler og universiteter 

å se bra ut med en mer kjønnsbasert søkerliste, eller jevne 

ut kjønnsandelene i arbeidslivet også? Jeg mener begge disse 

hviler på en tankegang vårt samfunn ikke har behov for nå eller 

trenger å videreføres til våre senere generasjoner. 


Tilbudguiden 

aktiviteter Kultur Trening 

Tannlege

En halv million mer til 

studentaktivitetene 

Nyttårsgave fra SiA: Potten for å søke studentsosiale midler fra 

Velferdstinget (VT) blir betraktelig større i 2018. 

Direktør for Studentsamskipnaden i Agder (SiA), Pål Harv, bekrefter overfor 

Unikum at de spytter inn 430.000 kroner mer enn i fjor. I tillegg dekker 

de inn utgiftene som VT selv har, slik at de slipper å ta midler fra samme 

pott som resten av studentaktivitetene og linjeforeningene. Til sammen 

utgjør økningen rundt 500.000 kroner. 

Dermed vil det i 2018 være mulig å søke om 2,8 millioner kroner, fordelt 

på vår- og høstsemesteret. 

Får nøkkelrolle i kampen mot 

mobbing og trakassering 

På universitetet nettside skrives det at rektor Frank Reichert er 

pekt ut til å lede Universitets- og høgskolerådets (UHR) nye arbeidsgruppe. 

– Jeg er veldig glad for at UHR tar tak i problematikken på nasjonalt nivå, 

og setter i gang en arbeidsgruppe som skal jobbe mot mobbing og trakassering 

av studenter og ansatte. Det er en ære for oss på UiA at vi blir 

spurt om å lede arbeidsgruppen, og en erkjennelse av jobben vi har gjort 

på feltet det siste året, sier Reichert til uia.no. 

Arbeidsgruppen har fått som mandat å samordne innsatsen mot mobbing 

og trakassering i universitets- og høgskolesektoren når det gjelder 

kartlegging, forebygging, varsling, oppfølging og lederopplæring. Hvem 

flere som skal sitte i arbeidsgruppa avgjøres i februar. 

– Dette synes vi er hyggelig, da vi ønsker å bidra til studentvelferden. Nå 

får vi en solid stigning, samtidig som at tildelingen ligger på et nivå vi er 

komfortable med, sier Harv. 

Han forteller at bedre drift i SiA har vært avgjørende for at de nå har 

mulighet til å spytte mer penger inn i fondet, som studenter igjen kan søke 

penger fra. 

– De fleste områder i SiA gjør det ganske greit. Den største faktoren i år 

sammenlignet med tidligere år er at vi har pleid å bruke midler på å dekke 

underskudd på Spicheren. Nå går det bedre med Spicheren, så istedenfor 

å gjøre et overskudd i SiA, er det fint å kunne gi de pengene til studentene, 

sier Harv. 

At flere studenter betaler semesteravgift er også positivt for inntektene, 

men ifølge Harv dreier det seg ikke om en stor økning. 

Det var SiA selv som foreslo å øke potten for studentsosiale midler. 

– Vi har fem studenter i styret som definitivt er med på å bestemme dette. 

Det er etter en samlet vurdering at dette gjennomføres. 

I tillegg til å øke potten for studentsosiale midler, kommer SiA til å pusse 

opp flere av studentboligene. Dessuten økte de budsjettet til SiA Helse med 

en stilling i 2017. 

Velferdstingets leder Roy Skjæveland jubler over tildelingen som kommer. 

- Dette er helt fantastisk for oss i VT. Vi har slitt med å få det til å gå opp 

de forrige gangene vi har tildelt midler, siden potten har vært begrenset. 

De nye midlene og det at vi slipper å søke fra samme pott selv, gjør at vi 

har mye mer vi kan gi til studentene. Muligheten for studentaktivitetene 

å få innviliget midler og gjennomføre sine tiltak og prosjekter blir nå mye 

større, sier Skjæveland. 

Eksamenstryk førte 

til politiutrykning 

Det er ikke alle som er like fornøyd med eksamensresultatene, skriver 

studentavisen Universitas når de omtaler en av Vestlands-politiets 

utrykninger. 

En nabo hadde nemlig meldt fra til politiet om høylytte skrik og klynking 

i en sokkelleilighet. 

– (Det) viste seg å være en kvinnelig student som hadde strøket til eksamen, 

skriver politiet i Sør-Vest på Twitter. 

10 studentnytt

Studentnytt 

Tekst: Matias Smørvik 

Studenter kastet ut fra Russland 

Totalt 18 norske og svenske studenter ved det norske universitetsenteret 

i St. Petersburg fikk i desember en tre dager lang 

frist på å forlate landet. 

Om de ikke fulgte ordren fra immigrasjonspolitiet, ville de blitt deportert, 

skriver studentavisen Universitas. Samtlige studenter skal 

ha forlatt landet innen fristen. Russiske myndigheter skal til nå ha 

holdt seg tause i konflikten, men ifølge de berørte skyldes utkastelsen 

visumproblemer for studentene, hvor Universitetet i Oslo 

hevdes å ha gjort en feil i registreringen av de norske studentene. 

I utgangspunktet skulle studentene ha eksamen fire dager etter utkastelsesdatoen. 

Isteden måtte de pakke bagene og ombestille flyreiser. 

Det russiske senteret i St. Petersburg eies av universitetene i Oslo, 

Bergen, Tromsø og Trondheim. Den daglige driften er det Universitetet 

i Oslo som tar seg av. Det vurderes i skrivende stund om utkastelsen 

vil få konsekvenser for nye kurs som skal arrangeres St. 

Petersburg. Utenriksdepartementet i Norge jobber samtidig med å 

komme til bunns i saken. 

Kan bli kunnskapsminister 

Dersom Venstre går inn i regjering, kan det bety slutten for 

Torbjørn Røe Isaksen (H) som Norges kunnskapsminister. 

Da Trine Skei Grande (V) talte til Landsmøtet levnet hun liten 

tvil om at Kunnskapsdepartementet frister som arbeidsstasjon. 

– Venstre må ha som ambisjon å ta tilbake nøkkelen til 

Kunnskapsdepartementet. Norge trenger et Venstre med hånden 

på rattet i skolepolitikken – det er altfor lenge siden sist vi var 

der, sa hun på talerstolen. 

Regjeringsforhandlingene som begynte 2. januar er ifølge Aftenposten 

ventet å vare mellom 10 og 15 dager. Likevel er det mange 

innad i partiet som ønsker at hun skal ta en “enklere” post, slik 

som Kulturdepartementet. 

– Dette er et område Venstre kan markere seg på, og som vil gi 

en positiv virkning for hele Regjeringen, sier en kilde til avisen. 

Så gammel er gjennomsnittstudenten 

i Norge 

En rapport gjennomført av Statistisk sentralbyrå viser at norske 

studenter har blitt yngre de siste årene. 

Snittalderen på både masterstudenter og bachelorstudenter er 28 år. 

Det er en nedgang på litt under to år, sammenlignet med 2007. Medianalderen 

ligger på henholdsvis 24 og 25 år for de som tar bachelor og 

master. 

Til sammenligning viser den europeiske Eurostudent-undersøkelsen at 

snittalderen på studenter i Europa var 29,4 år i 2015. 


Anmeldt av: Bastian wiik 

Foto: Matias Smørvik 

Vår nye stue 

Hertugdømmet Burgund forsvant i 1477 etter slaget ved Nancy. Fargen deres derimot lever i beste velgående, 

nå også på border, tribuner og stoler på campus. Etter mye bråk i eksamenstiden og bygging står 

nå den nye storstuen klar for benyttelse. Den nye innredningen i Vrimlehallen er preget av både modernitet 

og middelaldersk brutalitet. Fornyelsen skal selvsagt anmeldes! 

Kantineområdet 

Trenger vi mer kjøpesenterfølelse i Vrimle? Kan 

virke som om prioriteringen har ligget på å skaffe 

så mange som mulige sitteplasser til konsumenter 

med tunge handleposer. Men det er kanskje 

ikke så problematisk, har jo tross alt vært massiv 

plassmangel i kantinen til tider. 

Ser litt ut som som Peppes 

Pizza på Gardemoen. En god 

plass for å starte kunnskapsreisen 

eller noe slikt om du liker 

trepanel og boder. 

Sceneområdet lengst til øst 

Tribunene i den østlige enden ved det store 

vinduet hentyder mye til at 

studenter er forbrukere av 

underholdning og ikke aktive 

deltagere i sin egen kunnskapstilnærming 

som trenger bord 

12 vrimle 

til didaktikkbøker og lovsamlinger. Likevel er 

en økning i sitteplasser i Vilhelm Krags Hall 

(Vrimles offisielle navn) velkomment. Ofte greit 

å kunne slappe av i ledige stunder med en kopp 

kaffe over en samtale om helgens galskap og 

anger. 

Global lounge 

«Global Lounge» som området mellom hovedinngangen 

og unisex-toalettet nå kalles er derimot 

en kjempeidé. Hvorfor ikke kombinere flyplass 

og universitet? Bakgrunnsstøy, høy gjennomgang, 

siste minutt stress og en kaotisk jungel av 

tilbud er alle felles opplevelser på både l’aeroport 

og i akademia. I all ærlighet 

er det godt for verdien av vitnemål 

fra UIA å kunne skryte av 

et «lounge»-område ved hovedinngangen. 

Sittebodene med gitter 

Det blå gitteret som omgir sittebodene i hjørnet 

ved utgangen mot F-bygget kan være beroligende 

for noen. Om du er av typen som har stropper, 

spenner, ørepynt eller andre ornamenter 

som vil sette seg fast er dette et meget 

spennende sted. Fengselsbur i mørkt 

hjørne? God utsikt over plenen? Dette 

blir kanskje det roligste hjørnet i nye 

Vrimle med tanke på lydnivå. 

Samlet vurdering 

I Luc Bessons «Leon» fra 1994 er leiemorderens 

eneste venn (før han møter en unødvendig 

seksualisert 12-årig Natalie 

Portman) en tropisk potteplante av 

typen Aglaonema. Manglende botaniske 

kunnskaper på anmelderens 

side gjør det vanskelig å fastslå artene 

i nye Vrimle. Vil uansett anbefale alle 

å snakke med disse grønne kontorplantene. 

Gjerne høyt om du har mordplaner.

“ 

Jeg liker vegetasjonen i 

denne moderne lille jungelen. 

Vi føler oss litt mer 

isolerte, og merker mindre 

støy enn i kantina. 

Marius Hansen 

“ 

De har spredd det ut 

ganske bra. Det ble intimt 

og fint her. 

Betti Hansen 

“ 

Flere steder det er mulig 

å kjøpe kaffe er alltid 

et godt tilskudd. Flere sitteplasser 

er også bra. Så 

gleder jeg meg til å se 

hvordan området blir å fungere 

i studiehverdagen. 

Birgitte Kalvatn 

Ryddig og allright. Stort 

“ pluss for ballongene, men 

mangler kanskje et tema? 

Julie Nordli, 

Line Pettersen 

“ 

Vrimle har blitt et ypperlig 

sted for å lese, snakke 

med venner eller jobbe. Tøft 

med ulike seksjoner. 

Lene Tanggaard, 

Olivia Melak Larsen 


0 

1 

8 

2 

7 

3 

0 

Tekst: Phally Long Prum | Foto: Privat 

Kjærlighet 

Her er noen søte kjærlighetshistorier om hvordan studentene har funnet 

kjærligheten innenfor UiAs korridorer. 

Universitet er kanskje det stedet der man får relevant kompetanse 

og ikke minst universitetsdiplomet i hånda. Det er 

også en plass hvor man møter på mange nye spennende mennesker 

i løpet av studietiden, utvikler vennskap og forhåpentligvis 

noe mer. 

Torsdags quiz 

Hver torsdag samles studenter på tvers av studiene i universitetsbyggets 

kjeller for å konkurrere mot hverandre i en quizkamp. 

For enkelte studenter er torsdagsquizen på Østsia en 

hellig ukentlig aktivitet der man får utfordre sine kunnskaper 

fra Kommune- og fylkesvåpnene, albumcovere, fuglearter, 

kjente kjendisfjes til alt mulig. Kunstfagstudenten Camilla 

Rennesund hadde derimot noe helt annet enn førstepremien i 

tankene, nemlig Roar Frivold Skotte. 

– Jeg hadde sett på Roar i et halvt år, og syntes han var veldig 

kjekk. Han var quizmaster på Østsia, og det var der jeg hovedsakelig 

hadde sett ham. Jeg pleide å smile til han på quizen, 

men det var ikke stort å få tilbake, sier Camilla. 

1 

8 

0 

1 

8 

Roar og Camilla 

Amir og Hirosha 

En vakker januarkveld i 2016, i en fullsatt sal av ivrige studenter 

sitter jentelaget Pink Ladies, oppkalt etter jentegjengen 

i musikalkomedien Grease. Etter et halvt år med beundring i 

hemmelighet, samler Camilla motet til å ta det første steget. 

Hun bestemmer seg for å gå mot Roar som står i baren, men 

idet hun går mot ham, ombestemmer hun seg og tar en annen 

retning. Etter et par slurker av ølen, går hun til slutt bort og 

håndhilser. Deretter spør hun om han vil være med å spise 

sammen med Pink Ladies en dag. Videre forteller Camilla at 

han takket ja til forespørselen, men på én betingelse. 

– Jeg måtte sende en melding etter klokken 10 dagen derpå. 

Dette var for å bevise at jeg fortsatt ville i en edru tilstand, at 

han skulle være med på middag, sier hun. 

Dagen etter var det Roar som sendte melding først, hvor han 

ramset opp alle ukedagene han var tilgjengelig. Og uken etter 

ble det middag på Egon med lagmedlemmene i Pink Ladies og 

Roar. Det tok derimot ikke lang tid før Roar sendte en ny melding 

til Camilla hvor han ville gjenta den suksessfulle middagen, 

men bare med henne. Og siden har det utviklet derfra. 

Waffles + Coffee = Love 

I likhet med Sandy og Danny i Grease som finner tilbake til 

hverandre på slutten av filmen, finnes det flere studenter som 

har funnet sin bedre halvdel på universitet. Historiestudenten 

Amir Arefjell Hayek fant kjærligheten over vafler og kaffe med 

14 kjærlighet på campus

pa campus 

 

utvekslingsstudenten Hirosha Lakmali fra Sri Lanka. Det hele startet i ESN 

sin fadderordning for utvekslingsstudenter, Buddy. Masterstudenten Hirosha 

var gruppelederen til Amir, som var en av fadderne i Buddy-gruppen. De kom 

først i kontakt i en felles gruppechat på Facebook for alle fadderne, og de 

hadde kun utvekslet noen ord. Noen uker etter møtte de hverandre for første 

gang, ansikt til ansikt på ESN sitt Coffee Hour arrangement. Jeg trodde hun 

var opprinnelig norsk. Vi pratet på engelsk og ble bedre kjent med hverandre. 

Etterhvert begynte vi å chatte mer og mer. Jeg hadde ingen tanker om henne 

som kjæreste. Hun var omgjengelig og alltid hyggelig i sine besvarelser, sier 

Amir. 

Siden den gangen møtte de stadig på hverandre flere steder på campus, både 

i kantina og Coffee Hour. Men det var spesielt et møte i kantina som fikk Amir 

til å innse at Hirosha var noe mer enn en venn. Han foreslo at de skulle tilbringe 

mer tid sammen, og avtalte en date neste uke. 

– På denne daten forstod jeg hvor mye vi likte hverandre, og at vi passet så bra 

sammen. Kjemien var helt fantastisk, forteller Amir. 

Selv om studentene befinner seg på forskjellige kontinenter på dette tidspunktet, 

så har kjærligheten vært i full sving siden februar 2017. 

Kjærlighet i Unikum-redaksjonen 

Det er ingen stor hemmelighet at kjærligheten har blomstret innad redaksjonen 

i studentavisen også. Det var nok ikke bare journalistikk-snakk mellom 

redaktør Matias Smørvik og den danske journalisten Sofie Kilt. 

– Hvordan var ditt første møte med Sofie? 

– Første gang jeg så Sofie, var under høstens oppstart for Unikum tilbake i 

2016. Jeg var nok litt nervøs siden det var mange nye ansikter og mitt første 

møte som redaktør. Da jeg så henne ble jeg raskt grepet av hvor skjønn, og 

ikke minst kul, hun var. Hun hadde en slags åpen og gjennomsiktig aura rundt 

seg. Dessuten var hun sykt pen, uten å trenge sminke eller moteklær for å få 

det til. Jeg ble litt sånn bestemt der og da på at jeg ville ha henne, sier Matias. 

Da møtet var ferdig dro en gjeng ned til Østsia, og etter en times tid var det 

bare Matias, Sofie og en kamerat igjen rundt bordet. En dårlig timet baskettrening 

gjorde at Matias måtte forlate dem. 

– Jeg husker godt at jeg inderlig håpet at de to ikke skulle finne tonen, innrømmer 

Matias. 

Senere har studentene møtt hverandre ved flere ganger. 

– Jeg var litt frempå ved et par anledninger uten at det gjorde et enormt utslag. 

En dag spurte jeg om hun ville se en film med meg. Og siden har det gått slag i 

slag, frem til vi i et meget beruset øyeblikk på nyttårsaften bestemte oss for å 

kalle hverandre kjærester, forteller en forelsket redaktør. 

Matias og Sofie 


8 

g 

r 

u 

nner 

t 

il 

å 

fest eller ble med vennene ut på kaffe etter kampen? Har du hatt en 

kveld hvor det bare skjedde litt med en kompis eller ei venninne og 

den utkårede kan nå ikke være med på fester med vennegjengen? 

Slike ting skjer så altfor ofte. Drama tror jeg vi alle er enig om er 

slitsomt og tidkrevende. 

3. Økonomi 

Det er ingen tvil om at det å ha kjæreste går utover lommeboken. 

Her er det tusen små og store summer som flyr ut. Som jente kan det 

godt hende det er mindre enn for guttene (selv om det virkelig ikke 

burde være det). Uansett med bursdagsgaver, julegaver, Valentine, 

kinobesøk, restaurantbesøk, kjæresteturer og så videre vil den allerede 

så tynne student lommeboken bli tynnere enn før. Kanskje 

det bare er bedre å unne seg Viaplay i tillegg til Netflix? 

4. Familie som ikke er din 

Er det noe verre enn å møte den litt rare tanten til den utkårede som 

bare elsker å snakke om de fire søte hundene sine og hvor nydelige 

de er i klærne hun strikker til dem. Eller måtte forklare til foreldrene 

til kjæresten du egentlig vil skal elske deg at du valgte å gå 

årstudium i drama fordi du bare ville bli litt bedre kjent med faget. 

Ja, det er få som liker familieselskap og det er vel bare enda verre 

når det ikke er din familie. Du står kleint i et hjørne og spiser noe 

du egentlig ikke liker, men det siste du vil er å være uhøflig. Helgen 

hadde vært mye bedre med noen venner på byen eller en kinotur. 

5. TV rettighetene er dine 

Tekst: Mia Wright 

1. Tid 

Det er ingen hemmelighet at det å ha en kjæreste tar tiden din vekk 

fra andre ting. Kanskje du til og med er en av dem som har en tendens 

til å glemme vennene dine de første månedene? En kjæreste 

kan ikke bare forstyrre vennskap, men også skolearbeid. Det er vel 

ingen tvil om at valget mellom å sitte med den utvalgte på sofaen 

foran en Netflix serie og å dra på kollokviemøte for å diskutere 

Sokrates ofte er et enkelt valg å ta. En kjæreste tar tid. I begynnelsen 

er det nyforelskelsen som styrer og da er det ofte for lett å si nei til 

alt annet som kanskje ville gjort mer nytte for deg på langsikt. Også 

verdt å nevne er den gode alenetiden. Den tiden du ser på din guilty 

pleasure serie, spiser mat som gjør deg oppblåst og gir dårlig ånde 

mens du ligger som er sjøstjerne i sengen i klærna du vet du ser helt 

grusom ut i. Den tiden der. Den blir det mye mindre av, for noen 

helt borte. 

2. Dramafri hverdag 

Det å date noen har jo blitt et stort puslespill. Det kan ta måneder 

til og med år før man er kjærester. Før det er man ¨hanging out¨, 

venner, ¨Friends with benefits¨, mer enn venner og så videre og 

videre. Det er jo til å bli gal av. Vi screenshotter alt og sender til 

våre nærmeste fordi alt må analyseres og svares på riktig, men ikke 

for fort. Men for guds skyld ikke svar for sakte heller. Dating i dag 

har blitt vanskelig, ja på kanten av helt umulig om det siste du vil 

er å ende opp med en tårevåt pute. Med text og subtext som vi alle 

prøver å tolke vil ting fort bli for mye. Drama følger med det å date 

i 2018. Du må tåle en del og smøre deg med like mye tålmodighet 

som småbarnsforeldre har. Og vis du tror at bagasjen du har med 

deg er vanskelig å ta opp kan jeg nesten garantere at den personen 

du dater har like mye eller mer å bære på enn deg. Alt dette må 

takles og tåles om det skal stå ¨i et forhold¨ på Facebook innen 2018 

er over. Sjalusi og forventinger hører med i alle dating situasjoner. 

Har du kanskje vært borti den jenta eller gutten som alltid lager en 

diskusjon, eller i verste fall en krangel i ettertid om du drar på en 

16 8 grunner til å være singel 

v 

æ 

re 

s 

i 

n 

g 

e 

l 

Er du en av de som vil få med seg alle Premier League kampene eller 

elsker å se ¨Friends¨ om og om igjen? Det er ikke sikkert partneren 

er like glad i det. Som singel kan du se på hva du vil, når du vil. Ingen 

stopper deg fra å se alle episodene av Netflix sine Marvel serier før 

du avslutter med The Defenders. Og du trenger heller ikke fortelle 

noen at du gjorde det på fire dager, for ingen bryr seg om at du ikke 

tok kontakt. 

6. La alt gro eller barber det vekk 

Som singel trenger du ikke ta hensyn til hva en annen liker og ikke 

liker av hår. Som både kvinne og mann vil en partner ofte ha meninger 

om hår på bena, under armene, i ansiktet og til og med på 

hode. Langt, kort eller helt borte. Dette velger du helt selv uten at 

noen klager. 

7. De ville ungdomsårene 

Jeg er fortsatt ung så jeg kan ikke si for sikkert at dette er noe du vil 

savne, men man hører ofte om mennesker som klager på at de ikke 

fikk oppleve ¨de ville ungdomsårene¨ og da tviler jeg sterk på at de 

mener den gangen du var 15 og snek deg ut av vinduet for å dele 

en øl med den rebelske nabogutten som spurte pent om du kunne 

ta han på penisen tre sluker nede i flaksen. Det er de årene du blir 

kastet ut av en bar fordi du danset på bordet, tok med deg en person 

hjem du 10 år etterpå ikke har peiling på hva het eller dro med deg 

noen venner til Syden for å drikke deg igjennom en strand og tok en 

tatovering du fortsatt angrer på 10 år senere. Det å ha kjæreste setter 

dessverre ofte en brems på en del spontanitet så selv om du ikke er 

av typen som kunne tenke deg noe av det vil det fortsatt være en del 

ting du velger å la være å være med på som du kanskje vil angre på. 

8. Suksess, figur og lykke 

Sist med ikke minst. Om du er singel ikke stress. Tiden for å gifte seg, 

kjøpe hus og få barn kommer. Til nå kan du nyte disse faktaene om 

du fortsatt sitter og tenker at du driter i alt det for alt du vil er å ha 

en kjæreste. I følge en studie fra psychsentral.com er single mer suksessfulle, 

de tjener mer og får bedre jobber fordi de har tid og overskudd. 

I følge Motherjones.com er single mer tilfreds. Sosiolog Eric 

Klinenberg mener det kan være fordi bruker mer tid på ting de vil og 

bidrar ofte mer til lokalsamfunnet. Og i en studie publisert i National 

Council on Family Relations i 2004 er single også i mye bedre form. 

Så du har alt og vinne på å være singel. Kos deg med det.

FOMO? 

KOMMENTAR 

Så var det januar igjen. Nytt år, nye muligheter. Vi starter med blanke ark og som 

regel har vi ett par nyttårsforsetter på lur. Året 2018 ønskes velkommen med iver 

og glede. For dette skal bli ditt år, ja ditt, du som leser dette innlegget. 

Tekst: Birgitte Kalvatn, velferdsansvarlig i sta 

Et sentralt tema blant studentene forrige semester var ensomhet 

og psykiske helseutfordringer. Nedstemthet, stress, 

depresjoner og angst er noen av de utfordringene studentene 

rammes av og som reduserer livskvaliteten. Jeg har 

skrevet masteroppgave om friluftsliv og psykisk helse, og et 

av de mest sentrale funnene viser at mennesket har et grunnleggende 

behov for helsefremmende relasjoner, hvilket 

betyr at man har behov for å føle en tilhørighet til det samfunnet 

man er en del av. Det er dermed forståelig at studenter 

fra tid til annen opplever perioder med nedstemthet 

og mangler tilhørighet til sine medmennesker. Spesielt når 

man bruker mer tid på å kommunisere med vennenen sine 

gjennom sosiale medier, enn å være sammen på ordentlig. 

For alt skal enten snappes, instagrammes eller tweetes om. 

Har du ikke filmet hele konserten på storyen har du heller 

ikke vært der, og mister du ”streaken” på Snapchat, da er 

det krise. 

Fear of missing out (FOMO) er en mental tilstand på god vei 

til å ta over livene våre. For la oss være ærlige med oss selv, 

glemmer vi mobilen hjemme føler vi nærmest at vi mangler 

en kroppsdel. Mobilen har blitt en del av oss og vi har alt på 

mobilen. Mobilen er livet. Om du blir bedt om å legge den 

fra deg en liten stund, skriker abstinensene høyt og du bare 

MÅ innom å sjekke alle sosiale medier en gang til – i tilfelle 

noen har sendt deg noe. For responsraten må være høy. Misforstå 

meg rett, jeg svever i FOMO boblen jeg også, men hva 

er vi egentlig redd for å gå glipp av? 

‹Jeg ønsker dermed at vi alle skal starte det nye året med å 

ta ett oppgjør med oss selv. Hva er det som betyr mest for 

hvordan vi har det med oss selv? Er det mobilen eller sosialt 

samvær? Kom deg ut av boblen, legg igjen mobilen hjemme 

om du skal ut å gå en tur. Kom deg ut av boblen og ha øyekontakt 

med vennene dine når dere møtes. Kom deg ut av 

bobla og prøv trives i ditt eget selskap. Vi kan ikke la FOMO 

ta større grep over vår hverdag og det er på tide å ta livene 

våre tilbake. 

Ensomhetsproblematikken kan ikke løses på én enkelt 

måte, men den kan bedres med enkle grep. Den beste tiden 

er den du deler med andre, og med det vil jeg oppfordre alle 

til mobilfri tid på lik linje som internettid når vi var små. En 

time om dagen er godt for magen. Eller noe sånn. Noen må i 

alle fall begynne og denne oppgaven gir jeg deg! 

Godt nyttår da, kjære medstudenter. Nå skrur jeg av mobilen 

og prøver å overvinne min FOMO. 

Det er urovekkende når man hører historier hvor man føler 

seg ensom, selv om man daglig snakker med vennen sine 

på en av mange sosiale medier. Selv om kvinner er flinke til 

”multitasking”, viser erfaringer likevel at det ikke er mulig 

å holde samtalen i gang om man sitter med nesen ned i mobilen. 

Du oppdateres riktig nok gjennom sosiale medier, men 

det er ikke nødvendigvis det som er viktig. Er man sammen 

med andre mennesker fortjener egentlig disse menneskene 

vår fulle og hele oppmerksomhet. Jeg vil tro at vi går glipp 

av flere av de gode samtalene inne i denne FOMO-boblen, 

og jeg vil tørre å påstå at vi har latt mobilen ta for stort grep 

om hverdagen vår og at vi er blitt alt for avhengig av den. 

Denne frykten for å gå glipp av noe og hele tiden gå på vent, 

stresser faktisk hjernen mer enn hva tannverk gjør. 



De trenger en plass 

Tekst: Åsmund Mjåland 

20 title

der de kan ”fly” 

I landsbyen Jayyous på Vestbredden 

har barn og unge fått et eget fristed. 


- Det begynte med at vi hyppig måtte renovere den 

rampen vi allerede hadde. 

To år på rad har Mohammad Othman, Adam Abel 

og den amerikanske skateren Kenny Reed tatt initiativ 

til en sommercamp i byen Qalqylia på Vestbredden. 

Initiativet har ført til at gutter og jenter i ulike 

aldere har fått en enorm interesse for skating, noe 

som ikke akkurat er stereotypisk på den konservative 

landsbygda i Palestina. 

Initiativet førte ikke bare til at det ble etablert et 

større skatemiljø nord på Vestbredden, de ga også 

et insentiv til å bygge en større og bedre skatepark. 

Resultatet ble Jayyous skatepark. 

Hvorfor ikke bare bygge en skatepark i 

Jayyous? 

Kenny Reed har vært profesjonell skater i årevis. 

Før han kom til Vestbredden har han skatet i Iran, 

Jordan, Afghanistan, Nord Korea og en rekke andre 

plasser i Nord-Amerika og Europa. 

I 2013 ble Kenny Reed også et kjent navn på Vestbredden. 

Det var dette året arbeidet med å bygge 

en skaterampe i byen Qalqylia begynte. Amerikaneren 

valgte da å avse noen uker for å jobbe frivillig 

med å realisere skaterampen i Qalqylia. 

Skaterampen i Qalqylia har et enkelt preg over seg. 

Rampen er laget av tynn finer og treverk, noe som 

har resultert i mye arbeid for å holde rampen vedlike. 

Hvert år måtte rampen renoveres. 

Hele ideen om å bygge en skaterampe i Jayyous 

kom fra Kenny Reed under arbeidsøktene. 

– Kan vi ikke bare få en tomt å bygge på i Jayyous? 

Faktum er at det var nettopp det de gjorde. 

En kommune på tilbudssiden 

Jayyous ligger på grensa til Israel. Seperasjonsgjerdet 

slynger seg gjennom terrenget på åsene rundt 

landsbyen. Hvis man vender nesa mot Middelhavet 

kan man se skyskraperne i Tel Aviv i det fjerne. Så 

nært, men likevel så fjernt. 

Mohammad Othman tok kontakt med ordføreren i 

Jayyous tidlig i prosessen. På Vestbredden, som alle 

andre steder, spiller lokalsamfunnet en stor rolle 

på hvorvidt prosjekter som dette kan gjennomføres. 

Fra prosessen med skateparken i Jayyous begynte, 

til parken var ferdigstilt var Jayyous også gjennom 

et ordførerskifte. Othman sørget for å skrive 

kontrakten for overdragelse av tomten med den 

avtroppende ordføreren, i tilfelle et brått politisk 

skifte. 

– Kommunen var på tilbudssiden. Siden dette er 

for barna i Jayyous, og andre landsbyer, så var ikke 

kommunen grådig. Det tok ikke land tid før både 

ministere og andre NGOer i Palestina fikk høre om 

parken. Disse fikk vi god drahjelp fra, sier Othman. 

Selve tomta er verdt rundt en million dollar, men 

ble avsatt til formålet, mot at initiativtakerne selv 

måtte rydde tomta. 

Drahjelp fra hele verden 

- Vi hadde ikke greid dette uten hjelpen utenifra. 

Gjennom kronerullinger på nett og innsamlingsarrangementer 

i Storbritannia og USA, kom finansieringen 

av parken på plass. Det kom bidrag fra 

store deler av verden. 

Othman uttrykker likevel at parken ikke hadde vært 

en realitet dersom de frivillige var fraværende. 

– Skateparken ble bygget av frivillige fra hele 

verden. De kom fra Storbritannia og USA for å 

hjelpe. Dette var helt avgjørende. 

Er kommet for å bli 

Othman håper å bygge bånd på tvers av landegrensene 

gjennom prosjektet i Jayyous. 

- Vi håper vårt prosjekt kan stimulere til lignende 

prosjekter rundt om i verden. Etterhvert håper vi 

også på utvekslingsmuligheter gjennom Skateqylia. 

I Jayyous gater var det ikke vanskelig å legge merke 

til at det var kommet en skatepark i byen. Nærmest 

rundt hvert gatehjørne kunne man høre lyden 

av rullebrett. Rundt hjørnet kom de, noen stående, 

noen sittende. Noen med hjelm, andre uten. Men 

alle i godt humør. 

Othmans understreker også behovet for en slik 

skatepark. – Det trengs, særlig her på Vestbredden. 

Vi har mange barn som er naturlig gode til dette. De 

trenger en plass der de kan ”fly” – og føle seg frie. 

1 

22 title

2 

3 4 

4 

5 

6 

Coverside: Skateparken ligger helt inn til seperasjonsgjerde mellom Vestbredden 

og Israel. Seperasjonsgjerdet ses i bakgrunnen. Foto: Amir Terkel 1: Sikkerhet 

først, også i Palestina. Foto: Åsmund Mjåland 2: Det tok ikke lang tid før parken ble 

tatt i bruk. Foto: Adam Abel 3: Fra åpningsdagen. Foto: Amir Terkel 4: God støtte 

og drahjelp fra de eldre gutta. Foto: Åsmund Mjåland 5: Tilskuere. Foto: Adam Abel 

6: Barn helt ned i femårsalderen benytter seg av skateparken. Noen er mer 

vågale enn andre. Foto: Åsmund Mjåland 


Pianisten som herjer på hjul 

Sangfugl fra østen. Vokste opp i andre kår med øyne for detaljer, og et 

stort hjerte for mennesker. 

Tekst og foto: Levi Jansen 

Etter velkommen og håndhilsenen går praten om løst og fast. Hverdagslig 

stuerot, lite å sette fingeren på. Ryddig, moderne kjøkken. 

Pink Lady-båtene havner i en skål. Den nyfødte sover, minimalt 

med lys grunnet en handletur som nettopp er over. Sondre Linstad-Hurum 

kan endelig senke skuldrene etter en lang dag i praksis 

rett nedi gata. 

Trappa til kjelleren knirker som den skal, plusspoeng. På veggen 

før den éne svingen henger de tre multi-orda, «Javel, se det», innrammet, 

delt i to. Vel nede på gulv-til-gulv-teppet, rundt hjørnet, er 

det allerede skjenket to glass med taffel, limesmak. Blikket møter 

en knallrød femseter, tegn på kjærligheten som omfavner på alle 

kanter? Sondre er i hvert fall svært komfortabel i den, litt prega av 

dagens strabaser, men smiler bredt. 

Ut å sykle 

Fotball som yngre var også veldig gøy å holde på med, men det var 

noe som manglet. Sondre leita etter en idrett der det var rom for 

refleksjon og indre dialog underveis, som fort blir begrenset i ballsportene. 

– Mitt første ritt sykla jeg da jeg var femten, og året etter ville jeg 

sykle Oslo-Trondheim. I menigheten kom jeg i kontakt med en 

mann som også skulle sykle rittet og som i de seineste åra hadde 

kjempegode resultater derfra. I mitt stille sinn tenkte jeg at hvis 

jeg holdt ryggen hans hele veien så ville det gå veldig bra. Men jeg 

kjente gutter i klubben min som var ti år eldre enn meg som også 

hadde vist interesse for rittet, så jeg valgte å sykle med dem. Som 

16-åring var det jo drømmen! For første gang ble jeg møtt av et stort 

apparat som jeg bare hadde sett på tv. Rittet gikk som det gikk, det 

ble også en stor påkjenning for kroppen når man ikke er vant til å 

jobbe i «kjelleren» over lengre tid. Jeg må også si at det rittet er for 

spesielt interesserte. 

Diplomer, pokaler, sykkeldekk og bilder dekorerer kjellergangen, 

med fri sikt kan en telle hvor mye han har oppnådd på sykkelsetet. 

Englevakt 

Sondre fyller enda et år. Som 17-åring skal han inn på videregående 

skole, på musikklinje i Fredrikstad. Sykling er fortsatt livet. Men ting 

snur, brått. I 2006, 17. juni sykler Sondre og klubben treningsritt. 

Sykkelen hans sklir over i motsatt kjørefelt, i 80-sone, det kommer 

bil, sykkelen fyker til værs. 

– Folk trodde jeg var død, og det trodde jeg også. De ti neste dagene 

er bare borte. Det faktum at jeg slapp unna med kun kraftig hukommelsestap, 

det klarer ikke jeg å anse som noe annet enn englevakt. 

Neste kapittel er rehabilitering. Historien derfra er heldigvis lystbetont. 

Det gav Sondre lyst og styrken til å fortsette å sykle, og ikke 

minst muligheten til å fullføre videregående. En oppbyggelig periode, 

kort fortalt. To år senere tar han et år på «terapi», eller folke- 

høgskole som det også heter. 

– På Sagavoll gikk jeg en linje som het friluftsliv ekstrem. Naturen 

lå klar og vakker for meg til å gå når og hvor jeg ville, både aleine 

og med klassen. Den nærkontakten med skaperverket var noe jeg 

virkelig trengte, og satte stor pris på, og fortsatt gjør. 

– Er syklinga verdt det? 

– I det store bildet fikk syklinga meg til sørlandet. Med det sykkelmiljøet, 

Dag-Otto Lauritzen og «Oksen fra Grimstad.» Jeg fikk kontakt 

med continentallaget til Thor Hushovd og var med der et år. Det 

var i Kristiansand jeg traff den fantastiske kona mi, som nå er mor 

til sønnen min, Samuel. Studievalget mitt falt også på idrett, og jeg 

har opparbeida meg en kunnskap fra proffmiljøet og toppidretten 

som jeg tror få får muligheten til. Det er ikke ofte jeg reflekterer 

over karrieren min på et dypt nivå, men jeg føler at erfaringene 

mine har mye å si i læreryrket som jeg studerer nå. Jeg er vant til 

lagarbeid, og jobbe som team. I 2014 knuste jeg Alexander Kristoff i 

et gateritt i Sandefjord, det er den største krona i ritt-karrieren min, 

det var virkelig lønn for strevet. Jeg er fortsatt stolt av det. 

Samtalen dabber naturlig ut, like etter høres skritt fra første etasje. 

– Sondre! Hanna kommer på besøk for å prøve noen kjoler! 

– Hanna? Hvem Hanna? 

– Hanna, som i Tormod og Hanna! 

– Åja, Hanna! 

Smitte 

Musikk har alltid betydd mye for Sondre. Foreldrene satte han ved 

klaveret i en alder av fem år, og siden har han skaffet et repertoar 

med bredt spekter. 

– Alt av musikk ble gøy veldig tidlig, og det skal jeg takke foreldrene 

mine for, absolutt. Pianoet ble min følgesvenn fram til fjortiss-alderen, 

da ble jeg møkklei, og ble liksom ferdig med tangentene. 

Likevel kjente jeg på en tiltrekning hver gang jeg så et piano, måtte 

se meg over skuldra når jeg gikk forbi et faktisk. På den måten fikk 

jeg kanalisert min indre dialog og kreativiteten min, begynte å komponere 

små stykker og klarte å kose meg ved pianoet igjen. Ble også 

med i konfirmantbandet etter hvert. 

Særlig én sjanger boltra seg i hjertet. 

– Det er noe helt eget med gospel-musikk altså! Jeg fikk spille mye 

gospel i løpet av videregående, og den interessen preger fortsatt 

livet mitt i en alder av åtteogtjue år. 

– Hvorfor gospel? 

– «Praise the Lord!”, ikke sant! Det er mer enn bare en sjanger, 

det er en uttrykksform for glede og frihet, jeg har alltid vært glad i 

andre kulturer, formidling og rytmer, alt dette finner du jo i gospel! 

Nå er jeg også den stolte, dog ydmyke lederen og dirigenten til Contagious 

Gospel Choir i Salem Misjonskirke her i Kristiansand. Som 

navnet tilsier så er vi smittsomme! 

24 portrett


Det siste sier han med et smil, som om han fyrte av en vits han er 

spesielt fornøyd med. Det smitter. 

Glassene er tømt, og blitt fylt opp andre gang. De resterende båtene 

har fått solbrun kant, ute er det mørkt og stjerneklart så det er et 

annet naturlig fenomen som står bak. En vitenskapelig reaksjon 

som kan forklares med kjemi og biologi, litt som en fødsel. 

Kultursjokk i hjemlandet 

Interessert i kulturforskjeller og mennesker, definitivt. Flaska opp 

på en annen måte enn de fleste, i et annet land enn de fleste. Far 

i huset får spørsmål om å jobbe utenfor landegrensene, noe som 

fører til at Sondre på åtte blir misjonsbarn i Kamerun, etter et forberedelses-år 

i Frankrike, hvor forskjellene var store. 

– Man skulle virkelig prestere på skolen, altså. Resultatene dine sa 

alt om deg, ikke bare om arbeidsinnsats og lesekunnskaper, men 

folk skjønte liksom hva slags kår en kom fra blant annet. Husker 

særlig godt at lærerne leste opp karakteren etter prøvene. Kan du 

som nordmann forestille deg det? 

I Norge snakker vi om fattigdom som om det er en sykdom det vil 

ta lang tid å bli kvitt, vi klager på at NAV er treige med saksbehandling, 

at velferdsstaten bare er et begrep. 

– Jeg vil ikke peke med fingeren, men folk flest veit ikke hva de 

prater om. De leveforholdene jeg så er ikke mennesker verdige, 

men etter kort tid følte jeg meg veldig hjemme der. Innstillingen 

og holdningene der nede er prega av Jungelboken, for å si det sånn, 

«ta livet som det faller seg.» En av de største forskjellene var den 

menneskelige kontakten jeg fikk med folk, jeg ser klare skiller i ansiktstrekk 

hos mennesker som ligner veldig på hverandre. Ser jeg 

en person i øya bryr jeg meg ikke om farge, lukt og størrelse. Alle 

mennesker har et behov for å bli sett, og bli satt pris på, det lærte jeg 

i Kamerun. I den sammenheng lærte jeg å takke for alt i livet veldig 

tidlig, en av mine mange velsignelser er å være født i Norge, og hver 

dag takker jeg Gud for alt jeg har. 

Som 9.-klassing returnerer Sondre med familien til Norge. 

– Kontrasten la jeg fort merke til, tror jeg ble ansett som outsider 

på skolen. Antallet innvandrere var økende, for meg var det helt 

naturlig å hilse på og snakke med dem, fargen skremte meg ikke. 

Folk turte omtrent ikke se hverandre i øya, det var bare rart for 

meg, så jeg gjorde noe med det og behandla dem som mennesker, 

nettopp fordi dem er det. Det førte til at jeg ble et mobbeoffer som å 

regne, men aksepten kom etter hvert. 

Oppveksten har formet denne mannen. Det er tydelig. Han snakker 

om menneskelig kontakt, hvordan det kan overføres til dyr som 

familien hadde i Afrika. Rikdom nevnes, både som penger og 

midler, men også kjærlighet. Kjærlighet til familie, venner og mennesker, 

ikke ting og alt som kan kjøpes for penger. Rikdom gir oss 

et ansvar. 

Han har et budskap om å ikke få dårlig samvittighet som nordmenn 

fordi vi har penger. 

– Samfunnet vårt er avhengig av at du går i butikken og handler. 

Hvis du endrer levemåten og minker livskvaliteten din fordi du har 

dårlig samvittighet over afrikanerne, hjelper du verken dem eller 

deg selv. 

26 Portrett

Samarbeid 

Klipperstien 9, et rede for mor, far og pode. Under samme tak har 

de det varmt, romslig, lyst og barnevennlig. Sondre og kona Odbjørg 

er nybakte foreldre. Det Odbjørg gjorde den natta for to måneder 

siden trumfer alle plasseringer, rankinger og ledertrøyer Sondre 

noen gang har fått. Samuel har ti fingre og tær, nese, ører, munn og 

øyne. Velskapt, perfekt og ingen tilfeldighet. 

– Kan det være tilfeldig 5 millioner ganger? Det lurer jeg på, i troa 

mi finnes det ikke tilfeldig, og nå skal Odbjørg og jeg finne ut av 

forelderrolla sammen. Hu er så fantastisk, hu har holdt ut med 

meg tross mange reisedøgn og energinivået mitt. Jeg har fått leve 

ut mine drømmer og nådd mine mål, nå skal jeg se sønnen min nå 

sine mål. Han skal sjøl finne ut av mulighetene å ta sine valg. Har 

aldri følt meg oversett, og det vil jeg videreføre til mine barn. En 

skremmende tanke er at de skal utsettes for livet vi voksne kjenner 

så altfor godt. De skal bli avvist, gråte, bli syke, skade seg, miste, 

savne, men de skal også le, smile, bli elska, studere, jobbe, vokse. 

For å nevne noe. 

– Du snakker om barna dine? 

– Vi vil ha flere, men vi stresser ikke. 

Lunt smil. Med drømmende og filosofisk blikk lener han seg mot 

veggen bak. 

– Takk for at du kom hit i kveld. 


Flaws of Feminism 

TEKST: PÅL ØYMOEN |FOTO: PRIVAT 

“Are you beach body ready?” In late April of 2015 an ad in the London 

tube modelling a fit woman caused outrage among the recipient crowd. 

Demands that it must be taken down soon followed. Protests as well as 

online and local rallying pressured the London underground advertisement 

management enough to remove the advertisement. Was this the 

right call to make? 

The protesters were clearly offended, and their argument was something 

along the lines of: “This portrays an unrealistic body-ideal which 

ashames every other body type.” Any advertisement campaign which 

tries to dominate their potential costumers is not to be tolerated, but did 

the ad really cross that line? 

Does this entitle the protesters to their outrage? If you were to remove 

the model Renee Somerfield from the ad, and replace her with another 

model; Tess Holiday, a front figure for the plus-size model trend which 

has escalated in recent years, would the same demonstrations take 

place? 

ing wrong with that! It is fine to want attention, and therefore dress 

stunningly and not just for yourself. Dressing well is a kind of politeness. 

We are social beings, are we not? 

All this idea of dressing for yourself accomplishes is to supply the nurturing 

environment for narcissism. One must not always have a selfish 

interest in what one is doing. So dress up for yourself, for others, for 

your lover or your parents. For whomever you wish to impress. That is 

empowerment. 

Feminism has done a lot for women, and there are places in the world 

where it is still needed. However, when Renee Somerfield and my 

female friend who confined in me are both condemned rather than 

consoled, suppressed instead of supported, should we still respect it? It 

swore to protect and empower women. What do we do when Feminism 

attacks its own? 

Of course not. Tess Holiday’s obesity is no standard to strive after. The 

view that you are allowed to eat yourself to sickness and call yourself 

“fat and fabulous” is a narcissistic delusion. It kills any idea of a healthy 

body image, with ridiculous body dysmorphia, and suggests that you 

should not think twice about putting garbage in your mouth and swallow 

it. And keep in mind that Somerfields petite body is not the only 

healthy one. 

The “beach body ready” advertisement is cheap, there is no question 

about it. The outrage that followed was equally cheap. What if the attention 

given to this ad was directed elsewhere? What if it was directed 

at the law-enforced stoning of women for being raped taking place in 

Iran, Mauritania, Nigeria, Pakistan, Saudi Arabia and the list does not 

end there. Somalia, Qatar, Sudan and more all stone women for reasons 

like owning a cellphone, being raped, and other ridiculous accusations. 

Choose your battles; London underground advertisement or systematic 

oppression. 

In the sexual arena Feminism has made itself oblivious. Going as far 

as condemning certain sexual fantasies because they are submissive in 

nature. A friend of mine who shall remain anonymous admitted to me 

that she has taken a liking to the “strong submission fantasy”, where 

she enjoys submitting to a master. It does not seem to help if I tell her: 

“Your private sexual desire is bad.” With desires and thoughts, the rule 

is very simple: Think freely. 

The famous glass ceiling has also started becoming common knowledge. 

A barrier blocking women from leader positions. This obviously 

varies from country to country and business to business, but it is fair to 

say that this barrier is suspicious. What if a group of men experienced a 

glass ceiling? Would we recognise their ceiling or simply say: “You were 

not the best qualified, better luck next time.” 

Men are told time and time again that women do not dress up for men, 

but for themselves. This is perfectly fine, but it simply is not true all the 

time. Women want attention. Here comes the real bomb: There is noth- 

28 feminism

K 

ultur 

kalender 

januar 

Unikum digger 

Kristiansand: 

11.1 Semesterets først Quiz// Østsia 

12.1 Erlend Ropstad//Østsia 

13.1 A tribute to David bowie //Håndverkeren 

14.1 -24.2 Hedda Gaber utstilling // Kilden 

19.1 Latter // Østsia 

17.1-27.1 Rune Andersen: Lykkeliten // kilden - SNART UTSOLGT 

27.1 Konsert med The Fan Scare og Since June 

// Håndverkeren 

31.1 Nutopia - Musikk fra et land uten grenser // Kilden 

1.2-2.2 Gråtende hender - Om døve i Hitlers Tyskland 

// Kilden 

2.2 Raga Rockers // Kick Scene 

3.2 Konsert Billy Goat og Slow City // Håndverkeren 

9.2 Honningbarna//teateret 

9.2 VAMP//Kilden 

10.2 Jonas Alska//Kick Scene 

11.2 Mark Olsen//Vaktbua 

17.2 Latter Live//Kilden 

Grimstad: 

Unikum digger 

11.1 Semesterets først Quiz // Bluebox 

19.1 Stipendfeiring//Bluebox 

20.1 Latter//Bluebox 

JONAS ALASKA 

Tekst: Mia Wright 

Den 29 år gamle Agder-gutten har blitt et must å se 

live. Han kom ut med sitt fjerde album den 27. oktober 

2017. En skive Aftenposten beskrev som et album 

med både stil og dybde. 

Jonas Aslaksen, bedre kjent som Jonas Alaska kom ut med sitt første 

album i 2011 som allerede da fikk mye positiv oppmerksomhet. Med 

tre nominasjoner det året dro han i havn beste nykommer under 

Spellemannprisen. Men det har ikke stoppet denne fyren fra å bare 

bli bedre og bedre. Han har en fantastisk stemme, spiller nesten alt av 

instrumentene selv og dette siste albumet har han til og med produsert 

selv. Er det noe denne manne ikke kan? Låtene hans er sterke og 

fengende som har gjort han til en av de mest spennende musikerne i 

Norge om dagen. Musikken hans har blitt beskrevet som både funk 

soul og glam, men den gjentakende sjangeren er pop. Rolig og full av 

emosjoner har låtene mye å fortelle. 

Han har spilt på flere festivaler og vært på turné gjennom store deler 

av Europa så hvis ikke du har sett han ennå så har du en fantastisk 

sjanse nå. I skrivende stund er det fortsatt billetter til konserten og 

dette kommer til å bli en begivenhet å få med seg i løpet av UGA. 


Vekker studenter opp fra vinterdvalen 

I februar våkner en ny, men kjær tradisjon hos sørlandsstudentene opp igjen: 

Student-UGA. Det sørlandske svaret på de fremste studentfestivalene i Norge. 

Tekst: Mats S. Høimyr 

Teamet som har stått for organiseringen av UGA 

er nå i siste fase av forberedelsene før det braker 

løs, denne ganger har de tenkt å gjøre det større og 

bedre enn forgjengerne. 

– Vi vil at Kristiansand skal bli den store, norske 

studentbyen, så håper vi jo at UGA kan være med 

å bidra til det. Og selv om vi ikke får UGA til å bli 

akkurat like stort som UKA i Trondheim så skal det 

i hvert fall bli like fett, sier PR sjef Espen Pedersen 

Ideen var å trekke folk ut av den vanlige studenthverdagen 

og la dem gjøre noe de vanligvis 

ikke gjør. Som i dette tilfelle er fest i tussmørke, 

speeddate og ølløp og diverse shower og fester. 

Arrangørene ønsker påpeke at dette skal være et 

lavterskel tilbud for alle studenter, uten drikkepress 

eller blodpriser. UGA-teamet er klare over at 

studenter har litt lettere lommebok enn folk flest 

og har derfor arrangert for at mesteparten av ar- 

rangementene er gratis, med egne studentpriser 

på alt annet og mulig for alle studenter som måtte 

føle for å delta skal ha mulighet til det. 

Fadderuka konkurrent 

– Når du spør folk hva som er en av de mest minneverdige 

tingene fra studietiden så er nok fadderuka 

en av de tingene som flest kommer til 

å svare. Så det vi ville gjøre var noe som kunne 

konkurrere med det, sier Matias Strand Rud, UGA 

2018s TV sjef. 

I fadderuka var meningen å bli kjent med sin 

nye studieby og klassen, men siden studentene 

nå har vært her en stund og funnet seg til rette 

og dannet en egen sosial sirkel vil UGA gjengen gi 

studentmassen muligheten til å oppleve en form 

for oppfølger til fadderuka nå som studentene har 

kommet seg til rette og kan virkelig oppleve studentbyen 

sin. 

Det skal være en mulighet til å bli bedre kjent 

med både andre og selg selv forteller de kloke 

hodene i UGA teamet når spurt om hva de håper 

å få ut av UGA. 

– Vi har lyst til å pushe folk ut av komfortsonen, 

forteller eksternt programansvarlige Nora Sande. 

– Alt skal være et lavterskel tilbud så om du 

finner en ting du liker veldig godt så vil du oppfordres 

til å prøve deg litt frem på annet som man 

vanligvis ikke ville gjort. Speeddate eller øl løp er 

jo gode eksempler på ting man sjeldent opplever. 

Forandring fra i fjor 

Sande er en av to veteraner fra fjorårets UGA, hun 

og årets frivilligansvarlig Phally Prum har igjen 

tatt på seg ansvaret for at sørlandsvinteren ikke 

får passere uten at studentlivet snus på hode en 

30 uga

UGA-PROGR AMMET: 

8.2 Krisemøte Live // Østsia 

Kristiansand Symfoniorkester // Kilden Teater og Konserthus 

BSD + Bass og Jørgen Munkeby // Kilden Teater og Konserthus 

9.2 Hackathon // Systematicus og Open Source 

Kristiansands første Ølløp! // Quantum Oellarus Op og Frem 

Åpent hus Stiften // Stiften 

Blackout - Fest i kantina // Curriculus og Curatus 

10.2 UGA Bevegelsesbegeistring Nyskaping 

Jonas Alaska på KICK Scene // Svart belte booking og KICK Nattklubb og Scene 

11.2 Klesbyttedag på Østisa // Spire Kristiansand 

12.2 Studentdebatt i på Cafe Kampus // AUF-studentene UiA 

Mindfullness m/Årstein Justnes // Univeristetsbiblioteket 

Filmbonanza(Kino i forelesningssaler på UiA) // StudentUGA i Agder 

13.2 Digitalt grenseforsvar // Amnestistudentene Kristiansand og Justitus 

Hedda Gabler // Kilden Teater og Konserthus 

14.2 Valentines Workshop med STA // Begge campus 

Studentenes beste tips // Universitetsbiblioteket 

UNIK Jobbsøkerkurs - Grimstad // UiA Karriere 

Speed-date // Østsia og Prosperitas 

15.2 Unikum Podkast Live i Vrimle // Studentavisen Unikum 

UNIK Jobbsøkerkurs - Kristiansand // UiA Karriere 

Cocktailkurs på Bakgården // Bakgården Både og 

Constitusjonskonsert i Sigrid Undsest Hus // Lady Klukk 

Blinddate på Bakgården // Bakgården Bar 

16.2 Unikum: Photoshoot i Vrimlehallen // Studentavisen Unikum 

Quantum presenterer Carpe Festum // Quantum Oellarus Op og Frem 

17.2 Latter Live på Kilden! // Kilden Teater og Konserthus 

UGA-Meltdown med Sonny Alven på Teateret // Emporium, Skral, Unikum 

ti dagers tid. De to sier de har tatt med seg en del 

lærdom inn i det nye året, først og fremst å utvide 

ledergruppen. Hvor de to var alene om å styre alt 

i fjor har UGA-styret vokst med flere medlemmer. 

– I år er styret mer enn dobbelt så stort så vi 

klarer jo å holde styr på mer, men vi vokser og 

vokser også veldig mye så det blir stort for oss 

uansett, sier internt programansvarlig Ingrid 

Jakobsen. 

Vil ha med seg Grimstad 

– Det ble litt hektisk etter hvert når vi bare var 

to som skulle styre alt, i tillegg til å sette opp programmet 

skulle du sette alle frivillige i arbeid, 

være med på alt, passe at det dekkes av mediene, 

styre Insta, styre Face, styre det økonomiske. Du 

følte at du aldri kom i mål. Espen jobber seg nå 

ihjel på bare markedsføringen og det delte vi på i 

fjor i tillegg til alt annet. Nå er det faktisk rolig nok 

til å kunne jobbe ordentlig, ler Prum. 

I fjor ble det lagt opp til aktiviteter og egen arrangering 

ved begge av UiAs campuser, men på 

grunn av lite engasjement og erfaring med hvilken 

utfordring det var å arrangere en festival i to 

forskjellige byen har teamet istedenfor bestemt 

seg for å fokusere all sin energi på å skape et stort 

samlet arrangement i Kristiansand, ettersom det 

er den største av de to studentbyene. De stresser 

at alle fra Grimstad er hjertelig velkomne på alle 

aktivitetene. 

(Rettelse: Siden vi snakket med teamet har det 

dukket opp et arrangement i Grimstad nemlig 

UNIK jobbsøkerkurs, kurset vil bli avholdt i begge 

UiA byene i løpet av UGA) 

For å skape en ny festival er det mye som skal på 

plass. Siden UGA ikke ennå er like etablert som 

mange av de andre studentfestivalene andre 

steder i landet har teamet jobbet for å vise Sørlandet 

hvorfor de bør satse på studentfestival. 

Så langt har mange av linjeforeningene skrevet 

seg med og bidrar ved å styre aktivitetene, byens 

bedrifter og organisasjoner er med på å hjelpe til 

med lokaler, premier og annen støtte. De har nå 

klart å få et partnerskap med musikkfestivalen 

Skral som bidrar med utstyr og rådgivning på 

hvordan man skal klare å styre en festival på størrelse. 

– Vi er veldig interessert i å få med eksterne aktører 

her i Agder som kan bidra med lokaler i 

tillegg til annen støtte. For det som er så kult nå 

er at vi fyller opp det vi booker, men vi vil jo at så 

mange som mulig skal få komme, sier Sande. 


Må Jona Mae gjøre som oss 

for å være med oss? 

Tekst og Foto: Gwen Jeanett Skrøvje Hanssen 

Filippinske Jona Mae skjønte fort at hun måtte lære seg norsk og 

sette seg inn i kulturen for å bli en del av det norske samfunnet. 

Røyken fra sigarettene lå som et teppe i den lille 

leiligheten. Folk satt nærmest oppå hverandre 

i mangel på plass til de alkoholkonsumerende 

kroppene. De skrek til hverandre gjennom 

den dundrende musikken for å formidle noen 

mindre gjennomtenkte ord til en tilfeldig person 

man nettopp hadde begynt i klasse med. Bordet 

var pyntet med fargerike geléshots og Sørlandschips. 

Noen klarte ikke stå på beina og andre 

tenkte at det var en lur idé å ta en liten lur på det 

frostbelagte gresset. 

Slik kan man beskrive Jona Mae sitt første møte 

med norsk drikkekultur, på en klassefest i 2016. 

Hun fikk inntrykk av at nordmenn trenger litt alkohol 

i kroppen for å være seg selv. Hun er likevel 

glad for at hun var på festen, for der ble hun 

kjent med en hyggelig jente, meg. 

Jona snakket gebrokkent og så ikke norsk ut, så 

jeg spurte det obligatoriske spørsmålet: Hvor 

kommer du fra? Hun var Jona fra Filippinene. 

Geografisk hadde hun reist langt for å komme til 

Norge, men her begynte en ny reise. Hun ville 

finne veien inn i det norske samfunnet. Jona 

kom til landet i oktober 2011 sammen med den 

estiske ektemannen sin som hun hadde giftet seg 

med noen måneder tidligere. Kulden og den fine 

naturen sto parat for å ønske henne velkommen 

med en slags hilsen som: Du er i Norge nå Jona, 

her er det fint, men også kaldt. 

VEIEN INN I SAMFUNNET 

– Jeg labba fra Storevollhei til Vennesla sentrum. 

Jeg prøvde å si hei til de jeg møtte langs veien, 

men de var skeptiske for de kjente meg ikke. På 

Filippinene er det uhøflig å ikke si hei, forteller 

Jona. 

Første steg på integrasjonsveien var å komme 

inn i det norske skolesystemet. Hun begynte på 

norsk-kurs på Vennesla Voksenopplæringssenter. 

De ansatte på skolen hjalp henne med både 

språk og integrering. På bussen hjem ville eldre 

mennesker gjerne prate med henne, men de 

eldre var ustødige både til beins og til å snakke 

engelsk. Det gjorde det vanskelig å ha en god 

samtale. Hun hadde så lyst å snakke med lokalbefolkningen 

og skjønte at hun måtte lære seg 

det norske språket. 

De neste årene fikk Jona og mannen to barn og 

de ble naturligvis veldig opptatt med familietilværelsen. 

Når mannen dro på jobb, var Jona mye 

hjemme alene med barna. Selv om hun likte å 

være med dem begynte hun å lengte etter sosialt 

fellesskap og ønsket seg venner. Ønsket og behovet 

for å bli en del av samfunnet gjorde at hun 

begynte på voksenopplæringen igjen. Så fort 

32 kulturreise i Norge

hun kom seg ut blant folk begynte relasjonene 

å bygges. Hun tok initiativ til å invitere noen fra 

klassen hjem til seg. Når Jona lagde fest var det på 

filippinsk vis, med mange deilige retter som hun 

hadde lært å tilberede i hjemlandet. Hun sørget 

for god stemning og det sprudlende humøret 

hennes var smittende, det vet jeg, for jeg var en 

av de heldige som fikk komme til dekket bord. 

NYSKJERRIG 

– Jeg var nysgjerrig på hvorfor nordmenn var 

som de var og hadde mange spørsmål om den 

norske kulturen. Språket og kunnskap om kulturen 

er det viktigste, mener Jona. 

Ved hjelp av å studere samfunnsfag på skolen 

fikk hun grunnleggende kunnskap. Hun fikk et 

innblikk i norsk politikk og hvordan samfunnet 

fungerte. 

Det er nå seks år siden hun kom til landet, og 

Jona kan fortelle at hun har mange venner. Uansett 

hvor vi gikk under fotoseansen, møtte hun 

noen hun kjente og hun gav dem en stor klem og 

et smil som utstrålte ekte glede. Mange av dem 

har hun møtt i skolesammenheng eller i praksisplass 

i en barnehage. 

– Jeg tilbød meg å jobbe som frivillig i en barnehage, 

jeg spurte om de trengte hjelp og sa at jeg 

ikke trengte lønn. Jeg ville bare lære språket, forteller 

Jona. 

– Barn har så enkelt språk. De er så uskyldige. De 

sier ifra hvis du sier noe som er feil og korrigerer 

deg på en god måte, ler hun. 

OPPVEKSTEN PÅ FILIPPINENE 

Jona tenker tilbake på sin egen barndom og forteller 

at hun og søsknene fikk det hun kaller en 

autoritær oppdragelse. Faren var en militærmann. 

Hun beskriver han som veldig streng og 

overbeskyttende. Han var hennes rollemodell. 

– Han var sterk, stolt og sikker, sier Jona. Hun 

følte seg trygg i hans nærhet. Moren hennes 

omtaler hun som varm. 

– Hun sørget for at vi hadde det trygt emosjonelt 

og gav moralsk støtte, sier Jona og forteller at 

foreldrene visste alltid hva som var rett og galt. 

Barna deres kunne ikke gå ut uten tilsyn. Det var 

ikke trygt, for det hendte ofte at unge jenter ble 

voldtatt på Filippinene. 

– Vi måtte ha regler, og halv seks måtte vi være 

inne. Hvis vi prøvde å krysse grenser, fikk vi 

straff og skjennepreken. De minnet oss om reglene, 

forklarer Jona og presiserer at foreldrene 

var strenge, men de ble aldri skadet fysisk. Hun 

ser at det var nødvendig å ha slike regler i den 

tredje verden. 

SAVNET 

– Jeg savner familien, jeg savner nærheten i familien. 

Bare det å kunne småprate om hva som 

helst, sier Jona. 

Det er fire år siden hun var på Filippinene og 

barna hennes har aldri vært der. Hun vil ikke ta 

med familien dit på grunn av sikkerheten. Det vil 

si mangelen på sikkerhet. 

– Det er fare for at barna blir kidnappet. Hvis jeg 

reiser ned dit er det også fare for at jeg blir innestengt 

i landet. 

Jona tror at barna hennes har flest muligheter i 

Norge og ser positivt på at de blir preget av flere 

kulturer. Barnas far er fra Estland. 

– Det er bare greit at de blir flerkulturelle. Da 

kan de forstå mange forskjellige kulturer. De kan 

se og forstå ulikheter for de er ulike, sier Jona 

med et smil. Forskjeller mellom norsk og filippinsk 

kultur er noe hun ofte tenker på. 

I Filippinene er folk mest opptatte av seg selv 

og familien sin. Her i Norge har hun opplevd at 

folk gir uten å forvente noe tilbake. Hun forteller 

at filippinere har et veldig nært familieforhold, 

de bor sammen lenge og barna kan bo hjemme 

så lenge de vil. Det er ikke så viktig at de skal 

bli selvstendige fortest mulig, i motsetning til 

hvordan det er her til lands. Hun ble forbauset 

da hun lærte at noen norske barn flytter hjemmefra 

når de er 16-17 år. Jona er opptatt av barns 

oppvekst, og hun har et stort hjerte for de små. 

UTDANNING PÅ NYTT 

– Nå går jeg på universitetet i Kristiansand og tar 

grunnskolelærerutdanningen, med engelsk som 

hovedfag, forklarer Jona. 

Det er ikke første gang hun tar høyere utdanning. 

Hun studerte ved et filippinsk universitet 

og har en bachelorgrad i elementary education 

med fordypning i engelsk. Hun jobbet som 

grunnskolelærer i hjemlandet. Først var hun litt 

oppgitt over at hun måtte studere det samme om 

igjen. 

– Etterhvert skjønte jeg at det var lurt, for det er 

så stor forskjell i kulturene. Pedagogikken må tilpasses 

kulturen, mener Jona. 

– Barn utvikler seg jo likt, men barns psykologi 

er forskjellig. 

Det er ikke bare læreryrket som har vært aktuelt 

for henne. I Filippinene var det et dårlig betalt 

yrke, så hun vurderte å gå inn i militæret, men 

hun ønsket ikke å gå i krigen. I stedet begynte 

hun på opptrening for å bli politi. Hun ville bli 

åstedsetterforsker. Men 5 måneder inn i opptreningen, 

møtte Jona den mannen hun senere 

skulle gifte seg med. De giftet seg på Filippinene i 

mai 2011 og de reiste sammen til Norge i oktober 

samme året. 

KULTURFORSKJELLENE 

Jona tenker at alle utenlandske som kommer for 

å bo i Norge har mulighet til å bli integrert, men 

de må ha vilje til det selv. Viljen hadde hun, men 

hun måtte også tilpasse seg til de lokale. Hun 

peker på noen av forskjellene. 

– Tilnærmingen, hvordan man skal tilnærme seg 

folk. For eksempel på bussen så vil filippinere 

helst sitte sammen med noen, mens i Norge vil 

folk helst sitte alene. 

Jona tenker at nordmenn er skeptiske til det de 

ikke kjenner, og det kan være en fordel. 

– De trenger tid. Det kan være en svakhet å stole 

på folk med en gang og være for åpen om seg 

selv. Det kan bli brukt mot deg, sier hun med 

et alvorlig preg i ansiktet. Selv er Jona åpen av 

natur og det hun kaller gjennomsiktig. Hun sier 

det hun mener og er en tilhenger av åpen kommunikasjon. 

– Man burde ikke holde ting inne hvis man har 

noe imot noen andre. Nordmenn sier ikke alltid 

det de egentlig mener. Det er ikke bra at folk ikke 

tør å si ifra, sier hun engasjert. 

Dette er noe som hun finner utfordrende med 

norsk kultur. Jona mener at man skal si ifra hvis 

noe er uakseptabelt. 

– Hvis du har en mening, må du stå for den. 

ANNERLEDES 

Jona ville være en del av det norske samfunnet. 

Til og med nordmenn har jo det samme ønsket. 

Historien hennes kan inspirere andre utlendinger, 

som sliter med å finne sin plass, til å tørre å 

ta initiativ til å snakke med nordmenn. Kanskje 

til og med invitere noen hjem på en kopp kaffe? 

Jona må ikke være som oss eller snakke nøyaktig 

som oss, for å være med oss. Hun snakker filippinsk, 

engelsk og norsk. Hun har en varm og god 

personlighet og man slipper å lure på hva hun 

tenker eller hvordan hun har det. Jona har knekt 

koden. Hun sier ting som de er. Hun har mange 

venner av alle slags nasjonaliteter, og man kan 

trygt si at hun er integrert i det norske samfunnet. 

Velkommen skal hun være. 

Jona har lært seg norsk og har hendene fulle 

med studier, barn, familieliv og gode venner. 

Jona spiser gjerne norsk tradisjonsmat, som 

en stor porsjon med kjøttkaker. 


Coffee & Repsils: 

Forkjølelsens gleder 

Tekst: Kristian Nygård | Illustrasjon: Camilla Rennesund 

– Det blir jo en livsstil, og vi håper alltid på flere med– 

Nesen til Kalle logrer som en kanin, underleppen dras inn under 

fortennene, hodet bøyes bakover. Jeg har sett det flere ganger i løpet 

av intervjuet, forspillet til det uunngåelige. Kalle nyser så skjeen klirrer 

ved kaffekoppen. Jeg blir forbauset over hvordan Kalle greier å gi 

alt han har ved hvert eneste nys. Han dekker ikke for munnen med 

hånden eller albuen, i spredningens interesse. 

– Beklager det der, sier Kalle og snufser. – Hvor var vi? 

Etter en lang, frustrerende og stressende yrkeskarriere som bankfunksjonær, 

sa Kalle Rennebekk (55) stopp og gikk inn i det han kaller 

«en frivillig førtidspensjon». Like etter at han sa opp jobben, opprettet 

han Norges forkjølelsesforbund (NForF), hvor han i dag er daglig 

leder. 

– Alltid mye å gjøre når det gjelder penger, sier Kalle om jobben i 

banken. – Jeg jobbet ofte seks dager i uken, for jeg klarte ikke å si nei. 

Dessuten tok jeg gjerne med kontorarbeid hjem som jeg brukte søndagen 

på. Hodet mitt gikk i konti, kreditt, renter, investering, diskontering, 

avkastning, sparing, kroner og øre. Hodet mitt føltes som en 

kalkulator, eller et Excel-ark. 

Han tar tekoppen sin til leppene, blåser slik at brillene dogger, og tar 

en høylytt og uhøytidelig slurk. Det er tydelig at han er i sitt ess, selv 

om han ser litt svett ut med skjerfet og luen på seg. 

– Eneste avbrekket jeg fikk, sier Kalle mens han setter ned koppen, var 

når jeg ble syk. Jeg var en lydig arbeider, men eneste belønning jeg 

fikk var mer arbeid. Jeg greide jo ikke si nei. Men er man forkjølet, så 

er man forkjølet. Når jeg ble syk fikk jeg endelig kvalitetstid. Det var 

herlig å lese noe annet enn investeringsrapporter og skriv som hadde 

mer tall enn bokstaver. Jeg leste så mye! Jeg orket det aldri ellers, jeg 

var så overarbeidet. 

Rennebekk ser ut vinduet på den jevne strømmen med travle mennesker 

som går forbi med hurtige skritt, og som ser på mobilen, på 

klokken eller bare rett fram. Han snyter seg i en serviett. 

– Jeg var skikkelig livsnyter da jeg var forkjølet. Leste bøker, eller så 

filmer, drakk te, gikk turer i parken eller på kafé når jeg ikke var altfor 

snufsete. Så snart jeg ble frisk gledet jeg meg til å bli forkjølet igjen, 

og jeg begynte etter hvert å fremprovosere det. Jeg gikk lenge i butikker 

og kjøpesentre med kjølig air-condition. Jeg stod ved siden av folk 

som hostet og snøt seg; jo sykere, jo bedre. Jeg tok manisk på håndtak 

og rekkverk som jeg tenkte måtte være fulle av bakterier. Nesten en 

omvendt OCD – jeg måtte ha bakterier! 

– Merket sjefene dine noe til det? Gikk sykefraværet ditt opp? 

* 

– Åja, så klart! Jeg fikk en rekke advarsler fra alle fem sjefene mine. 

Men det hjalp ikke, lengselen etter å være forkjølet var for stor. Til 

slutt sa jeg opp jobben for å være fulltidsforkjølet. Like etter opprettet 

jeg NForF. Og jeg har vært lykkelig sid– 

Nesen logrer igjen, og jeg stålsetter meg for det karakteristiske Rennebekknyset. 

Det gjaller gjennom hele kafeen, klirrer i kopper og 

skjeer. Folk ser bort, og noen på nabobordet flytter seg vekk. 

– Du sier selv at du sparte opp såpass mye og gjorde såpass gode investeringer 

at du ikke trenger å jobbe mer. Hvorfor er du fortsatt forkjølet? 

– Det blir jo en livsstil, ikke sant? 

– Men er det ikke irriterende med rennenese, nysing, vondt i halsen, 

smaken av forkjølelse som smitter på alt? 

– Angående det siste, og dette er kanskje bare personlige assossiasjoner, 

men jeg liker smaken av forkjølelse. Det setter seg spesielt godt i 

vann, en sur, beisk og litt klebrig smak som sitter i munnen og halsen 

etterpå. Når det kommer til nysing, så er det jo bare deilig. Etter en 

hel dag med nærmest uavbrutt nysing, og det føles som jeg har løpt 

en maraton, da føles det godt å legge seg, skal jeg si deg – da sover jeg 

godt! Og rennenese og vondt i halsen er bagateller. Generelt har jeg 

mye, mye lettere for å slappe av når jeg er forkjølet. Derfor har jeg 

vært kontinuerlig forkjølet siden 2005. 

– Hva består aktivitetene i NForF av? 

– Hovedvekten legger vi på det sosiale. Vi drar ofte på hjemmebesøk 

til medlemmer, prater sammen, ser film, drikker te og slikt. Også de 

månedlige kafébesøkene. Ikke sant, folkens? 

Resten av følget til Kalle stemmer og snufser i. Bordet flyter over av 

brukte servietter og tekopper. Selv drikker jeg kaffe. Når jeg hører på 

intervjuopptaket etterpå, gir medlemmene i NForF fra seg en konstant 

bakgrunnsstøy av hosting og snufsing. 

– Kafébesøk er hjørnesteinen i aktivitetene våre. Det er veldig viktig å 

holde smitten i gang, å spre gleden, kan du si. Sånn som Gunnar gjør 

borte ved bestikkdisken. 

Kalle peker mot en fyr tettpakket i boblejakke, skjerf og lue. Gunnar 

tørker nesen med håndbaken for snørr, før han så tar opp en gaffel, 

slikker den, og legger den tilbake. Han ser seg rundt før han plukker 

opp en gaffel til. 

–Vi rullerer på kafeene for maksimal spredning, sier Kalle. – Én ny 

hver måned. 

* 

* 

34 forkjølelsens gleder

– Dere får statsstøtte? 

– Stemmer, i tillegg er det medlemskontingent, men det er bare nok til 

å gå i null, helt break-even. 

– Ville ikke statsstøtten vært bedre tjent andre steder, som til studenter? 

– NForF er åpen for alle. Personlig mener jeg at studenter som stresser 

voldsomt bare har godt av å bli syke. Dere er hjertelig velkommen hos 

oss for å bli smittet! 

– Bidrar ikke foreningen din til tapte arbeidstimer og pengesløsing? 

– Forbundet er til dels en protest mot effektivitetsjaget. Jeg var effektivitetens 

løpegutt i 20 år. Jeg har gjort mitt, og til hvilken nytte? For at 

banken og dens kunder skulle bli styrtrike på lyssky investeringer. Jeg 

skal innrømme at jeg står ansvarlig for litt av hvert. For forurensing 

og utnyttelse i fattige deler av verden. Jeg var trukket for mye inn i den 

verden til at jeg kan ha god samvittighet. 

Kalle knitrer med repsilspakken og hiver et drops i munnen. Stemmen 

hans skrapte og hadde blitt hes av all snakkingen. Rennebekk 

lukker øynene, snurper igjen munnen og tydelig nyter halspastillen. 

– Jeg elsker repsils, sier Kalle. – Jeg har så gode minner med den 

smaken. Også renser den opp i halsen, og det er en god følelse. 

Han må nyse for ørtende gang, og som vanlig bærer nyset gjennom 

* 

* 

kafeen som ekko i en fjelldal. Noe annet bærer også gjennom luften. 

Jeg finner en noenlunde ubrukt serviett på bordet og tørker vekk den 

halvsugde repsilsen som klistret seg til pannen min. Da sier jeg: 

– Nys inn i albuen, er du snill. 

Det likte ikke Kalle. Han ser på meg, snufser inn en dråpe som hang 

fra nesen. 

– Vel, jeg beklager for at jeg nøs en repsils i pannen din. Det var ikke 

meningen. Men å be meg nyse inn i albuen synes jeg går langt over 

streken. Her har vi et samfunnsoppdrag for å holde forkjølelsen i 

live, også ber du meg om å dekke for nysingen min? Virkelig? Skal jeg 

kanskje be deg om å ikke skrive så mye, journalistgutten? Nei, du er 

helt lik alle andre. Folk har blitt så overforsiktige, så livredde for å bli 

syke. Du har nok sett de plakatene på toalettene om hvordan forebygge 

smitte. Du skal ha papirlommetørkle på deg, hoste og nyse i albuen, 

vaske hendene, bruke antibakteriell. Jeg blir så provosert av det der. 

Og Kalle pjatter videre om hvordan det moderne samfunnet forsøker 

å undergrave forkjølelsen og ta livet av forkjølelseskulturen. 

Vi avslutter intervjuet like etterpå, og jeg tar Kalle Rennebekk noe 

motvillig i hånden. Ute av kafeen og ute i novemberkulden, tar jeg 

turen til nærmeste apotek og kjøper antibakteriell, Vekk i morgen og 

Repsils. Så begynner jeg å tenke på en bok jeg har hatt lyst til å lese 

en stund. 

*

Unikum januar 2018

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?