VerdiStrek2017_web

rvtssor

Et magasin fra RVTS Sør. Våre beste artikler fra 2017.

VerdiStrek

et magasin fra RVTS Sør / 2017

Forandringskraften

ligger i fortellingene

Forankring for forandring

Lytt til verdistemmen

Blikk for kompleksitet og bredde


KJÆRE LESER!

28

INNHOLD

Kunnskap må ut i praksis, ut i møter med mennesker. Det er der relasjoner kan

bygges, forandringsøyeblikk kan oppstå og helingsprosesser kan starte. Vi vil

bygge en formidlingsbro fra fag og forskning til folk og tjenester.

Allerede til nå i år har vi opp mot 600.000 treff på websidene våre. ”Talerstolen”

vår på Facebook får stadig flere følgere. Vi har nå rundet 17.000. Vi blir ydmyke i

forhold til dem vi skal samspille med, samtidig som det gir inspirasjon til å fortsette

å arbeidet troverdig for å gjør hverdagene bedre for barn, unge og voksne som trenger

det. Vi vil forstå mennesker i lys av hva det har opplevd og hva som er viktig for dem.

Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør

Å være eller ikke være

Når vi har det vondt, trenger vi et ansikt. En hånd. Et blikk. En forståelse. Den

andres nærvær. Noen som forstår oss i lys av hva vi har opplevd.

Vi kommer aldri utenom smerten, sårbarheten og sorgen om vi skal møte

mennesker som er blitt krenket, som ikke er blitt møtt med den kjærlighet, tillit og

det betingelsesløse blikket som løfter verdigheten hvert menneske er bærer av.

Vi erkjenner at INGEN fancy metoder, tiltak, treffende prosjekter eller uttrykk har betydning

uten røtter i verdier og menneskesyn. De har mindre verdi uten nærværet av en hjelper, et annet

menneske. Vi inviterer derfor ikke bare til å trene på metoder, men til å arbeide med hvem du er

og hvordan du møter andre. Utført av empatiske mennesker kan både språk, kroppsspråk, musikk,

kunst og det ordløse bety noe for den andre. Når vi leter etter forenklinger som gjør at flere opplever

å forstå og bli forstått, søker vi forenklinger som bevarer bredden, utvider skjønnheten, fordyper og

bevarer rom for menneskelivets kompleksitet.

Det er hvordan vi får den som strever til å oppleve livet og føle seg som avgjør om vi er gode

menneskemøtere. Det er hva som oppstår i mellomrommet og samspillet, som kan hele. Og

underlig nok, anerkjenner vi smerten, er det som om gleden over å bli møtt som en er, slipper

til samtidig. Finner vi gulltrådene i den andre, kan vi uten å vite det, gjennom ydmykhet og mot,

være med å lage vinduer i de mørke ensomme rommene. Varme mennesker kan være en forskjell.

Vi trenger hverandre. Med kropp, følelser og tanker. Gleden over å dele levd liv med et annet

menneske, er en slitesterk gulltråd. RVTS Sør vil SamVære, relasjonere og FellesSkape.

Eva Dønnestad, Fagformidlingsleder RVTS Sør.

32

Blikk for kompleksitet og bredde s. 4

Tid for forankring s. 8

Forandringskraften ligger i fortellingene s. 10

Et åpent samfunn mellom linjene s. 14

Lytt, snakk og vær vennlig s. 16

Nye veivisere for å forebygge selvskading og selvmord s 18

Skomakerens barn s. 20

Kompetanseutvikling til barns beste s. 22

Vi kan VÆRE en forskjell s. 26

Krisesenter? Er det forsvarlig å ta med barn dit? s. 28

Fredriks fortelling s. 32

Lytt til verdistemmen s. 34

Hjelpere fra Lykkeland og Herjedalen trenger hverandre s. 38

Språk og væremåte i endring s. 40

LINK i ny drakt s. 44

Å være tro mot seg selv gir økt tåleevne s. 46

Kort&Godt s. 48

Mentorskolen s. 50

Normalt er menneskelig s. 52

Kjærlighetsbegrepet og hjelpekunsten s. 54

22

VerdiStrek 2017 • Redaktør: Eva Dønnestad • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock


5

Blikk for kompleksitet og bredde

– RVTS Sør er opptatt av å bevare blikket for kompleksiteten i menneskers liv. Vi søker bredde i

kunnskapsgrunnlaget og nyanser i måter å møte mennesker på slik at vi ikke blir reduksjonistiske.

Dette tar vi med oss i et stort pågående arbeid med revidering av kompetansehevingsprogrammet

vårt. Nå er MenneskeMøteAkademiet under oppbygging, forteller fagleder Heine Steinkopf.

Som inspirasjon for å kunne arbeide verdibevisst og

bredt, har RVTS Sør over år også hentet inspirasjon

fra ulike internasjonale fagpersoner. En av dem som

har bidratt til tilnærmingen traumebevisst omsorg og

senterets traumeforståelse, er Howard Bath. Hans siste

artikkel faller sammen med RVTS Sørs behov for å utvide

begrepsapparatet og et kunnskapsgrunnlag som i større

grad tar med seg erfaringskunnskap.

MenneskeMøteAkademiet

Bath styrker oss i den retningen vi nå arbeider mot ved

RVTS Sør, sier Steinkopf.

– Etter evaluering og gjennomgang av vårt toårige

kompetanseprogram kalt 7-trinnsprogrammet, er vi nå

kommet langt i revideringen. Det reviderte kompetansehevingsprogrammet

kalles MenneskeMøteAkademiet. Vi

har valgt verdier, laget et bredt kunnskapsgrunnlag og har

fokus på menneskemøter, for å i istandsette fagpersoner

og tjenester til å forstå mennesker i lys av hva de har

opplevd. Mye tankegods og fag fra det vi nå underviser om,

blir med oss videre. Men vi knar det, tykner og finner også

noen nye nøkler til forståelse som utvider og fordyper, sier

Steinkopf. Han legger til at både psykoterapiforskning,

utviklingspsykologi, tilknytningsteori, nevrobiologi, spedbarnsforskning,

filosofi, sosiologi og traumepsykologi gir

viktige bidrag til vår utvidede forståelse.

Alle ansatte involvert i fagutvikling

MenneskeMøteAkademiet har en egen hovedprosjektgruppe

som ledes av Pål Solhaug. I prosjektgruppen sitter

ellers Heine Steinkopf, Karen Ringereide, Ruben Gausdal,

Anders Dovran og Eva Dønnestad. Allerede for to år siden

var Torunn Fladstad, Guro Westgaard og Mogens Albæk

ansvarlig for evaluering av pågående program. Resultatene

ble samlet og har, sammen med den løpende evalueringen

av våre programmer, vært et viktig grunnlagsdokument i

revideringen.

– Nå er vi i produksjonsfasen. Dette er et grundig arbeid

som involverer alle ansatte ved RVTS Sør. I tillegg til en

faglig fellesreise med fokus på verdier og menneskemøter,

er alle ansatte involvert i fagutvikling på de ulike områdene

der vi har i oppdrag å drive kompetanseheving: Vold og

overgrep, migrasjonshelse, selvmord og selvskading,

traumatisk stress og psykososial beredskap.

“Vi forankrer, fordyper og gjør tilgjengelig.

Dette er et svært inspirerende

arbeid som vi tror og håper også blir et

løft for de vi utfører oppdrag for og i

sammen med.”

Vi satser på å pilotere vårt nye og spennende, reviderte,

kompetansehevingsprogram MenneskeMøteAkademiet på

senhøsten, sier prosjektleder Pål Solhaug.

Nyere implementeringsforskning

Solhaug understreker at også dette

programmet baserer seg på nyere implementeringsforskning

og erfaringer RVTS Sør har gjort de siste

årene med større programmer i kommuner.

(Se www.traumebevisst.no)

– Vi skal undervise, trene, reflektere og dele narrativer

som en del av den pedagogiske profilen. For å endre

praksis, må vi trene og dele. Programmet vil være

preget av dialog og deltakelse fra dem vi har med. Vi

tar også brukerperspektivet på alvor. Det vil i tillegg til

kompetanseheving med undervisning og trening av ansatte,

være et lederstøtteprogram og MenneskeMøteAgenter

som får det lille ekstra for å bidra underveis. Men også

for å sikre at det fester seg bedre etter avsluttet program.

Vi kommer til å fortsette med en bredde av uttrykk og

genre. Det blir e-læring, filmer, musikk, poesi, fagartikler

og vitenskapelige artikler. MenneskeMøteAkademiet skal

ha et bibliotek med artikler og fagstoff på ulike relevante

tema i tillegg til pedagogiske ressurser.

MenneskeMøteAkademiet vil også ha fokus på tilbakemeldingskultur.

Hvordan oppleves vi som hjelpere?

Hjelper hjelpen? Hva kan vi gjøre bedre? Hvordan kan vi

samhandle med dem vi skal være der for?

En verdireise for å samle skatter

Fagleder Heine Steinkopf forteller videre at PhD Anders

Dovran, som har flere år med traumestudier bak seg - og

formidlingsleder Eva Dønnestad har et særlig ansvar for å

utvikle konseptet, og disse to skal føre i pennen håndboken

(kurslederboken) etter innspill fra flere. Manualen vil bli

laget for dem som skal holde kompetansehevingen. De

to vil det neste halvåret møte personer som har vært

veivisere på fagområdene vi arbeider med. De skal også

møte barn, unge og voksne og ta imot deres fortellinger.

Heine Steinkopf

Pål Solhaug

– Alt dette skal innlemmes i MenneskeMøteAkademiet for

å gi bredde og fordypning, men også inspirasjon til dem vi

underviser og er i samhandling med i våre ulike oppdrag.

Det ligger en modig tro på dialogen med dem som tenker

annerledes - og en ydmyk erkjennelse av at vi faktisk blir

bedre om flere får komme med sine perspektiver på de

spørsmålene vi har funnet viktige for oss, understreker

Steinkopf.

Anders Dovran og Eva Dønnestad er i gang med

fagintervjuer/verdisamtaler og har avtaler med et titalls

spennende fagpersoner og andre som har blikk på

menneskemøteperspektivet. De forteller noe om arbeidet

som nå pågår, men ønsker å vente med å dele det ferdige

konseptet til alle innspillene fra ansatte er kommet og

fagintervjuer, brukerfortellinger og fagfellevurderinger er

gjennomført.

Grunnleggende store spørsmål – virkelighetsnære svar

– Vi har allerede i forespørselsrunden mottatt svært

mange gode tilbakemeldinger på fokuset vi har valgt

på temaet menneskemøter. Mange finner det meningsfullt.

Gode menneskemøter er forankret i verdisyn og

menneskesyn. Kompetansehevingen vil ha næring til

spørsmål som: Hva er godt liv og god utvikling? Hva er

et menneske? Hva er god hjelp når mennesker sliter?


6

7

Hva er hjelpekunst? Hvordan er en god hjelper? Hva er

din, min og vår fortelling? Hva er fellesskapets fortelling?

Hvordan skaper vi nye fortellinger? Hva skaper mening,

sammenheng og framtidstro? Hvordan kan vi inkludere

alle og det komplekse i fellesskap der mennesker bidrar?

Dette er noen av spørsmålene vi samtaler både med faglige

veivisere, hjelpere og barn og unge om. Svarene skal være

med å bidra til et levende, troverdig og virkelighetsnært

kompetanseprogram, understreker Dovran og Dønnestad.

“Kunnskap og erfaringer må ut i møtet

med dem vi skal hjelpe og være der

for.”

Og dette gir tydelig gjenklang hos dem

vi har invitert til intervju og samtale.

For de fleste har sagt ja til nå, sier

Anders Dovran.

– Vi møtte to fagpersoner sist

uke og ble sittende i flere timer

rundt de store spørsmålene. Det

oppleves som et privilegium å få

hente av andres fagskatter, men

også av deres erfaringer, både faglig

og menneskelig. Vi tror dette kan være

med å utvide forståelsen og kaste lys

over det vi ønsker: Å bidra til at flere

barn, unge og voksne som sliter finner

tilhørighet, mening og framtidstro, tross

alt, sier Dønnestad.

Bidragsytere i fellesskapet

– Fellesskap er et ord flere også stopper opp ved. Vi heles

sammen med andre, vi gleder oss sammen med andre,

vi trøstes sammen med andre og vi lager nye fortellinger

sammen med andre. Å bli en bidragsyter – å vende blikket

bort fra seg selv, er også et perspektiv flere ønsker

velkommen inn i hjelpearbeidet. Vi stiller store åpne

spørsmål og får et mangfold av nære og konkrete svar. Vi

gleder oss til å samle alt dette og dele med dem vi skal

møte i tjenestene, sier Dønnestad og Dovran.

Eva Dønnestad og Anders Dovran.

Dette preger også møtene vi har i denne skattejakten/

intervjurunden. Kunnskapen de formidler kan bidra til å

belyse fortellingene og erfaringene de berører. Sammen

tror vi dette kan være med å skape en bevegelse

– mot helhet og mening. Allerede nå har vi mange

kloke sitater og fortellinger som kan være gulltråder i

MenneskeMøteAkademiet.

Magne Raundalen, Dagfinn Winje, Thomas Høiseth, Anne

Kristine Bergem, Tor-Johan Ekeland, Trond Aarre, Paul Egil

Leer-Salvesen, Kari Lossius, Henrik Syse og Inga Marte

Torkildsen er blant dem som står på listen de kommende

par månedene. Flere gode navn står på blokka ut over

høsten. Ikke minst, fortellinger fra barn, unge og

hjelpere.

– Vi ønsker å finne og forstå både

den ytre og den indre fortellingen

mennesker bærer på. Vi ønsker å ta

kropp og sinn på alvor. Vi forenkler

begreper og fag slik at flere kan

forstå, men vi reduserer ikke verken

menneskene eller kompleksiteten

de ofte lever i. Vi trenger mange

blikk, et bredt kunnskapsgrunnlag,

mange fortellinger og et repertoar

av metoder for å ta et menneskes

kompleksitet på alvor.

GullTrådJakt

– Vi har også en grunntone i vårt

menneskesyn som både vil prøve å

forstå og anerkjenne det smertefulle –

samtidig som vi ser og verdsetter ressurser og det som

har fått mennesker til å overleve eller bære sin fortelling til

nå. GullTrådJakt er et ord vi bruker. Det er gulltrådene som

skaper sammenheng og mening og binder oss sammen

på fine måter. Perspektivet om muligheter, ressurser

og framtidstro og troen på at det er mulig å skape en

ny fortelling ved at livet går videre, preger grunntonen

og innholdet i MenneskeMøteAkademiet, sier Dovran og

Dønnestad.

HUN

tenkte lite på seg selv. Men ingen

HJALP

henne da hun trengte det.

Man vet ikke

ALLTID

hva som skjuler seg på innsiden.

At hun tenkte på å ta livet sitt, visste ingen

ANDRE

Forenkler, men reduserer ikke

RVTS Sør har allerede bestemt verdiene alt arbeid skal

bygge på ved senteret:

“Mot, ydmykhet og anerkjennelse skal

forløses gjennom å belyse, berøre og

bevege.”

Tekst: Eva Dønnestad

Hvis du kan lese mellom linjene kan du redde liv.

Gå nærmere. Spør!


8

9

Tid for forankring

Nå har alle vært så lenge ”i flyt” at det er på tide å finne et feste.

Det er håpet

at noen holder i den andre

enden av tråden

Etter tiår med fokus på forandring er vi sultne på forankring

og fordypning. I stedet for å komme i flyt, kan det være på

tide å snakke om å finne et feste? Vi er litt slitne av å flyte

omkring, vi er klar for å finne et feste. Vi har fokusert på

forandring i flere tiår. Jeg tror det er tid for forankring. En

forutsetning for god forandring, er forankring. Forankring i

verdier, menneskesyn, livssyn og mening.

Da jeg kåserte i P2 for flere år siden, snakket jeg en

gang med hele Norges kåsør, Odd Børretzen. Jeg drev

Forandringsfabrikken og vi snakket om navnet. Han sa:

“Alle er opptatt av å forandre. Jeg er mer opptatt av å

forankre og fastholde den jeg er og det andre ønsker å

være.” Han hadde et poeng. Kanskje vi trenger hjelp til å

henge sammen, finne et feste, se sammenhenger og finne

mening? Integrere vondt og godt til en helhet som er oss.

Som kan bli et vi. Som kan bli del av et fellesskap.

Hvilke verdier har du med deg?

Forankringsarbeid inviterer til en refleksjon og bevisstgjøring

rundt verdiene våre og hva vi tror på. Hva vi lener oss mot.

Grunnfjellet. Kjernen. Det som ingen kan ta fra oss. Det vi

har med oss av syn på livet som vi vil bygge på. Verdiene

du har fått med deg fra familie og slekt. Tenk over det,

hva har du med deg av verdier som er viktig for hvordan

du lever og møter andre? Hvilke verdier fant du ikke i

oppveksten som du har søkt deg fram til selv? Kanskje du

til og med har tatt avstand fra deler av menneskesyn og

livssyn du vokste inn i og kjenner til hvor smertefullt det

kan være å miste et feste for å finne et annet?

Flere er i gang med nettopp dette: Å bli bevisst på å

arbeide med jordsmonnet som livsfrøene våre skal spire

og vokse i. Flere ser betydningen av å både ha feste i noe

å tro på, stå for, kjempe for og leve for. Fordi holdningene

kommer ut av verdiene og den vi er og det vi gjør vokser

fram av holdningene våre. Derfor er jordsmonnet viktig.

Vi heles i relasjonene

Forankret i det unikt likeverdige menneskelige som forener

oss, er det lettere å verdsette forskjeller. Forankret i aksept

av vår egen og andres sårbarhet, av egen og andres

iboende muligheter og livskraft – er det mulig å heles,

forandres og forløses.

Når menneske møter menneske gjennom ord, men også

innenfor ordenes begrensninger, kan vi heles gjennom

møtet. Vi heles i relasjonene. Vi klarer oss ikke alene.

Overlever ikke uten et feste. Den som har et feste, kan

lettere kaste seg ut i livet. En drake som skal fly høyt oppi

luften, trenger ikke rammer, men et feste. For å utvide

horisonten og fly ut i det ukjente.

Å være et feste for en annen

Noen ganger trenger vi rammer for å beskytte oss. Men

når vi skal øve oss på å leve mer tro mot oss selv. Når

vi skal se egen utilstrekkelighet og eget mørke i øynene.

Når vi skal ta spranget ut i det vi IKKE vet, åpne dørene til

rommene vi av ulike grunner stengte igjen, når vi trenger å

slippe løs livslidenskapen, når vi skal integrere det vi har

fornektet, møte det vi ikke har kontroll på, da trenger vi

ikke rammer, men et feste. I oss selv. I noe større enn oss

selv. Noe som gjør at vi ikke synker når vi hopper.

I tillegg til at forankring kan gi økt trygghet til å utvide

horisonten, kan det også gi mot til å gi enden av tråden til

et annet menneske.

Vi kan også noen øyeblikk i tiden være den andres feste.

Slik at hun eller han ikke synker. Det virker som de viktige

tingene ikke alltid kan beskrives, men forløses. Ansikt til

ansikt. Hånd i hånd. Side ved side. Kropp leser kropp. Sjel

finner sjel. Gåte ved gåte.

“Vi trenger også en forankring i vår

egen fortelling – på godt og vondt, for å

kunne bli medforfattere i andres.”

De store eksistensielle spørsmålene har ofte nære, enkle

svar. Kanskje trenger vi forankringsledelse, forankringsprosesser

og forankringsagenter?

Forankringsarbeid starter med verdiarbeid. Hva er et

menneske? Hva er du redd for? Hva er du glad for? Hva

holder du fast ved når mye raser? Hva tror du på? Hva

tenker du om døden? Hva betyr mye for deg?

Som medmennesker skal vi ikke først og fremst dele ut

egne fine blomster, men være og handle slik at vi får

andres frø til å spire. Noen ganger ligger frøene gjemt

langt nede i den frosne jorden. Ofte av gode grunner.

at det finnes et feste

at noen uten å vite det

alltid

har vært på vei mot deg.

Kanskje i et forsøk på å beskytte det innerste. I håp om

at noen en dag varmer så lenge at isen smelter og frøet

begynner å spire. Å legge til rette for at andre kan finne

sin forankring, sin tro, sitt håp og sine verdier, er også

medmenneskelighet, det er også hjelpekunst.

Forankrede mennesker står i stormen

Vi skal ikke forandre den andre, men gjennom å være

et feste for den andre, gjennom å oppdage den andre,

oppdager vi oss selv på nye måter. På den måten kan

vi komme nærmere hverandre og bety en forskjell for

hverandre.

Forankrede mennesker blir ikke redde om det stormer.

De synker ikke. De har et feste.

Forankrede mennesker er ikke

redde for å la vindene føre seg

dit de ennå ikke har vært. De

har et feste.

Eva Dønnestad,

Formidlings- og kommunikasjonsleder ved RVTS Sør


10

11

ForandringsKraften

ligger i fortellingene

– Vi er HomoNarratives, ikke bare HomoSapiens. Vi skal lete oss fram til menneskers livsfortellinger

og skape nye fortellinger sammen med dem vi skal hjelpe, sier den erfarne traumefeltforskeren

Anders Dovran PhD, nytilsatt psykologspesialist ved RVTS Sør.

I snart ti år har Anders Dovran sammen med Dagfinn

Winje (UiB) vært i førersetet for den største norske

studien på ”Traumer og psykisk helse.” Om hvordan

barndomstraumer påvirker voksenlivet.

– Jeg kan kjenne på en etisk forpliktelse til å

komme til bunns i historiene i møte med utsatte

barn og unge. Slik at jeg ikke ”bommer”,

plasserer eller gir dem noe de ikke trenger.

Jeg er opptatt av å nøste i trådene sammen

med dem det gjelder for å forsøke å lage

meningsbærende sammenhenger. Når

vi deler fortellinger, gir det mulighet

for å skape nye fortellinger. Derfor

er fortellingen, menneskemøtene

og relasjonene helt avgjørende, sier

Anders Dovran.

Formidling er grunnleggende

Psykologspesialisten er opptatt av å få

tak i de synlige og mindre synlige historiene

menneskene bærer med seg.

Sammen med dem det gjelder, vil han

finne ut hvordan de kan bære dem. Og

skape nye fortellinger. Han har allerede

oppdaget at dette kan passe godt inn i

RVTS Sørs kompetansehevingsprogramtenkning

med fokus på hvordan menneskemøter

og trygghet i relasjoner og fellesskap - bidrar til

heling.

– Traumer har en lei tendens til å forsvinne ut av diskursen,

derfor trenger vi å melde den på gjennom god og variert

formidling. Denne type endringsarbeid fordrer stort fokus

på verdiforankring og menneskesyn.

Drivkraften

Noe av engasjementet og drivkraften i arbeidet henter han

blant annet i det som skjedde 2. februar 2005. Da døde

Christoffer Gjerstad Kihle som et resultat av vedvarende

mishandling som ingen tok på alvor, hjelpeapparatets

unnvikenhet og hele voksenverdens svik.

– Jeg ønsker å være med å bidra til at dette aldri skjer

igjen. Både systemene, fagpersoner og omsorgspersoner

må istandsettes til dette, understreker han.

– Spørsmålene vi hele tiden må stille oss i møte med dem

vi skal hjelpe, er: Har vi forstått historien så riktig som

mulig? Har vi fått tak i mange nok deler av fortellingen til

å se sammenhenger og klare å dekke behov eller bidra til

å hele skader? Eller er det deler vi ikke har fått med, har

oversett eller feiltolket? Og har de ulike delene i systemet

samme fortelling?

Forskningen hans viser underrapportering i forhold til

mishandling. - Det vil si at det er deler av fortellingene vi

ikke får tak i. Undersøkelsen blant voksne som forteller

om ulike typer mishandling i barndom, viser høyere tall

enn de barnevernet rapporterer.

Helhetlig tilnærming

Anders Dovran tar til orde for en mer helhetlig tenkning for å

kunne favne hele mennesker og deres livsløp. Han er også

opptatt av å kombinere den nevrobiologiske tilnærmingen

med den narrative og psykoterapeutiske - slik at vi får fram

at mennesker er mer enn sine traumatiske opplevelser.

Han er opptatt av å finne sammenhenger, inkludere både

sansene, følelsene og tankene. – Tankekraft kan hjelpe

oss til å lage fortellingen og skape mening. Ord som tro

og håp skal også ha plass i et menneskeliv. Jeg ønsker

å utfordre til bruk av flere modeller enn toleransevinduet.

Vi må ikke ha modeller som reduserer mennesket,

menneskelivet og fellesskapene. Vi må ha et repertoar av

modeller for å forstå menneskene. Det som hjelper for et

menneske, behøver ikke å være det samme som hjelper

et annet i samme situasjon. Men noen grunnlinjer er

viktige. Selv om vi har fokus på barn og unge, ønsker jeg

også å se traumer i et livsløpsperspektiv, forklarer Dovran.

Han synes det er en skam at det i 2017 ennå ikke finnes

spesialiserte/fokuserte behandlingstiltak for å behandle

HELE individet, for eksempelvis barn og unge som mottar

hjelp i statlige og private institusjoner.

– Det handler om at både somatikk,

psykologi, pedagogikk og sosialfaglige

perspektiver er aktive

deler av eksempelvis en institusjonsbehandling.

Dette handler

om at det er en faktisk tverrfaglig

oppfølgning av hele individet.

Dovran understreker at

kompetansemiljøene

i større grad må jobbe på

beslutningssystemnivå for

å få til det traumebevisste

paradigmeskiftet.

HomoNarratives i et

livsløpsperspektiv

”Vi er HomoNarratives, ikke bare

HomoSapiens”, som Donald

Meichenbaum sier.

– Vi er historiefortellere og historebærere.

Og ikke minst, som fagpersoner

er vi medskapere av fortellinger. Vi skal se

etter tråder, invitasjoner, spor å følge – fra

dem vi skal hjelpe. Du har din historie, jeg har

min, vi har vår. Delte fortellinger kan bli en ny fortelling.

“De nære fortellingene former oss.

Men også de store fortellingene er med

å skape oss. Slik som religionshistorie,

kulturhistorie, litteraturhistorie og idehistorie.”

Jeg er opptatt av hvordan historien kan skade oss, men

også hvordan riktig behandling og gode menneskemøter

kan gjøre det mulig å bære den med seg. Dersom jeg

skal være til hjelp, må jeg vite noe om det som har

formet eller påvirket historien. Jeg er opptatt av å tenke i

livsløpsperspektiv.

“Livet lager sår på sår. Livet gir uventede

og plutselige gleder. Et menneske er mer

enn sine aktiveringer og traumatiske

opplevelser.”

Vi må ikke ha en traumeforståelse eller begrepsapparat som

ikke rommer alt dette. Som reduserer mennesker til ofre,

traumeutsatte, vanskelige eller farlige. Alle er mennesker

som har opplevelser i tillegg til traumeopplevelsene,

fastslår Dovran, som den siste tiden særlig har vært


12

13

opptatt av begreper som tap og sorg som

viktige elementer i denne forståelsen.

Dovran tror den narrative forskningen og

tradisjonen i forening med traumeforståelsen,

psykoterapien og nevrobiologien

kan gi et bredere grunnlag

for å forstå mennesker og deres

livsfortellinger.

Hjelperen under lupen

Anders Dovran finner det underlig at

mennesker kan gi hjelp til andre i årevis,

uten at noen sjekker om hjelpen virker.

– Hvem sjekker kvaliteten på hjelperen eller hjelpen

som gis? Forskning viser betydningen av relasjonen og

terapeutens væremåte i terapi og hjelpearbeid. Da er det

underlig at i løpet av alle mine 13 år som kliniker, er det

på systemnivå ikke forventet at jeg dokumenterer om

behandlingen jeg gir virker.

– Det er en klar svakhet at vi fortsatt mangler bruk av

systematikk i evaluering av hjelpen som blir gitt. Jeg har

aldri i mine år som behandler blitt spurt om ”jeg virker”

godt som behandler. Det vil si at ingen vet om jeg faktisk

hjelper. Med enkle verktøy kan det være mulig å både

kartlegge og finne ut om hjelpen faktisk hjelper.

Dovran liker godt RVTS Sørs samlingspunkt rundt

MenneskeMøtene – fordi menneskemøter i sammenheng

er det som utgjør en forskjell. Han vektlegger psykoterapiens

forskning der både Miller og Wamphold sine

undersøkelser viser at det er grunnleggende at det er den

som mottar hjelpen sin evaluering av hjelpen og hjelperen

som er helt avgjørende, og at vi må få tilbakemelding fra

den som mottar hjelp for å vite om vi utgjør en forskjell

for endring. Terapeuten er derfor en del av metoden, og

verktøyet. Den voksnes væremåte har mye å si. Vi vil

arbeide for større fokus på hjelperen som metode, på

alliansen, på tillitsforholdet mellom den som trenger hjelp

og omsorg og den som gir det.

Han tror RVTS Sør har en stor kompetansehevingsjobb å

gjøre for å bidra til en tilbakemeldingskultur som åpner

terapirommene og institusjonene, for å invitere terapeuter

til å arbeide med seg selv sammen med andre, for å

forbedre kvaliteten på tjenestene.

– Om du fikk holde en times forelesning for omsorgspersoner

og fagpersoner som er nær barn og unge som er utsatt for

vold, overgrep, neglekt - hva ville du vektlagt å si til dem?

– Oppsummerer vi forskningen på hva som er de viktigste

elementene (metoder og prinsipper) i heling fra traumatiske

hendelser, er det opplevelsen av sosial støtte som er den

mest virksomme. Det vil si at vi trenger å sette oss i en

posisjon der vi våger å nettopp være denne virksomme

andre.

– Programmet MenneskeMøteAkademiet som er en

revidering av et toårig program RVTS Sør har tilbudt de

siste årene, vektlegger sterkt å være fenomennært og

begrepsbevisst. Vi vil bevare bredden i kunnskapssyn og

forankring i verdier for å favne menneskers kompleksitet,

understreker Dovran.

– Hvilke egenskaper mener du det er viktig å ha som

terapeut/profesjonell omsorgsgiver?

– Evne til å finne trådene i den andres livsfortelling og lytte

mer enn vi snakker selv. Vi må ha trygghet nok til å være

tilgjengelig for å høre, samtidig som vi ikke forstyrrer det

den andre sier med vårt ”eget”.

“Vi må skape et rom der den andres

behov er i fokus, der vi tåler det den

andre kommer med av fortellinger og

der vi ikke overtar med egne behov.”

Jeg synes ofte å ha erfart at det å komme nærmere vonde

historier handler om at vi klarer å skape et rom, der det

formidles en trygghet om at det vonde kan snakkes om,

men også at det kan fokuseres bort ifra, understreker

Dovran.

Skal redde liv

– Hvilke utfordringer står systemene overfor med den nye

kunnskapen om traumer og hva som heler?

– Vi skal redde liv. Det er en stor utfordring som kanskje

ikke alltid står klart for oss. Kanskje vi for lett går oss

vill i ulike kunnskapssyn og trender slik at vi glemmer

utgangspunktet for at vi ønsket å arbeide for å hjelpe

barn, unge og voksne som er utsatt for traumer. En annen

utfordring er å få til større tverrfaglighet som kan bidra til

helhetlig behandling og omsorg. Alle mennesker trenger

å være i en relasjon, en del av et fellesskap. Dette må vi

arbeide for, sier han engasjert. Dovran tror også vi må se

mer på grunnutdanningene.

Ungdommens endringsprosjekt

Dovran bruker ofte eksempel fra en rusinstitusjon han

jobbet på i Bergen- Kalfaret behandlingsenter (KBS). Der

klarer de innenfor relativt stramme budsjetter, å ha et

solid opplegg som oppleves som sammenhengende og

helhetlig.

– Det handler om å skape en opplevelse av fellesskap

for endringsprosjektet helt fra ungdommen skal arbeides

inn i behandling. Det handler om å skape nok tillit

til at ungdommen våger å være rusfri. Jeg tror at KBS

klarer å holde på en god balanse mellom at ”ikke alle

ansatte” skal grave i de vanskelige historiene, men

at dette gjøres i et trygt rom, individuelt, samtidig som

ungdommens utfordringer og deler av historiene som

har betydning for ”alle”, blir delt. De har klart å ha en

personalsammensetning med sosialfaglige, helsefaglige/

sykepleiere, psykologer og leger som sikrer ulike faglige

perspektiver.

“Alle voksne som arbeider med og

rundt barnet, trenger en opplevelse av

fellesskap for endringsprosjektet de er en

del av - enten det er rus, psykisk helse,

barnevern eller selvmordstanker.”

Vi må bidra til å skape en eller annen helhetlig forståelse,

sier Anders Dovran, og viser til et flerårig samarbeid og

også ett års ansettelse på Kalfaret behandlingssenter i

Bergen, drevet av Kirkens sosialtjeneste:

– Her får de til å tenke helhet. Denne institusjonen har

klart å lage gode menneskemøter, mye fordi de har skjønt

at det må mange gode menneskemøter til, fra mange

ulike instanser – om de som kommer til institusjonen skal

få hjelp. Her er det klargjøring av rammer, forventninger,

håp og muligheter. De som kommer dit, vil være der. Vil

forandringsprosjektet.

Samarbeidet med Dagfinn Winje

I forbindelse med den om-fattende studien ”Traumer og

psykisk helse”, har Anders Dovran i løpet av en åtteårs

periode kjørt hundrevis av mil rundt i Norge med en

bunke spørreskjemaer i bagasjen.

Skjemaet er utviklet av britisk/

amerikanske Pearson Assesment

som utarbeidet psykologiske

tester. Spørs-målene er veldig

direkte, som «Måtte du gå

med skitne klær?» «Ble du

slått eller banket så hardt

at andre la merke til det?»

«Truet noen med å skade

deg eller fortelle løgner om deg

hvis du ikke gjorde noe seksuelt

med dem?»

Han ville møte de som hadde

det verst. På barnevernsinstitusjonene.

De som ruset

seg. Nektet å gå på skolen.

– Hva lærte du?

– Jeg lærte flere ting. Jeg

ble overrasket over hvor vel jeg ble tatt i mot. At en

del ungdommer gjerne vil dele erfaringer. Jeg lærte

også at det å være direkte ikke er farlig, de er tilstede

i denne virkeligheten og tåler å bli spurt om den, sier

psykologspesialisten.

Vil bidra til paradigmeskifte

Dovran ønsker å bidra til paradigmeskiftet som nå

er på gang i Norge – både på bakgrunn av forskning,

brukerstemmer og utprøvde forståelsesrammer i

praksis. Han tror HandleKraft som RVTS Sør har vært i

førersetet av på oppdrag for Bufdir, har vært med å bidra

til at mennesker skal forstås i lys av sine opplevelser.

At livsfortellingen og livsløpet er viktig for å gi rett hjelp,

hele skader og dekke behov. Forandring må skapes fra

behovene til dem vi skal hjelpe, men forankres hos dem

som har ansvar for hjelpeapparatene, sier Anders Dovran.

Tekst: Eva Dønnestad


14 15

Et åpent samfunn

Mellom Linjene

I forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging laget RVTS Sør denne kampanjen som

henvender seg til alle enkeltmennesker med en appell om å lese mellom linjene og spørre.

“Vi ønsker oss et samfunn der mennesker

forstår at vi trenger hverandre og at vi

alle trenger både å være noe for andre

og selv å bli sett.”

Med dette budskapet ønsker vi å skape samtaler om temaet

selvmord. Vi ønsker å gi frimodighet til de som lurer på om

det kan være trygt å spørre en venn om selvmordstanker.

Det er riktig å spørre om selvmordstanker. Du viser at du

bryr deg og at du er villig til å bidra med den støtten du

kan gi. Dette kan være et viktig skritt til å komme ut

av en ensom grubling. Når en kan sette

ord på tankene sine er det tydeligere hva

man trenger og det blir også mulig for

andre å bidra for å trygge og hjelpe.

I veiledende materiell til kommunene om

forebygging av selvmord og selvskading

som ble utgitt sommeren 2017 heter det

at ”åpenhet er avgjørende for å skape et

inkluderende samfunn. Et samfunn som

har fokus på aksept, ivaretakelse og det å

styrke kunnskap, kan motvirke fordommer,

myter og stigma og bryte tabuer. Det påhviler

et felles ansvar for å skape et samfunn

som legger til rette for åpenhet om det som

er vondt og vanskelig i livet.” Med denne

kampanjen ønsker vi å bidra til et inkluderende

og åpent samfunn.

Kampanjen startet med en annonse i Dagbladets temaavis

om psykisk helse i forkant av Verdensdagen for selvmordsforebygging.

Videre gikk kampanjen på Facebook

der vi med fem plakater nådde et samlet publikum på over

130.000. I etterkant har vi fått mange henvendelser fra

lærere og kursholdere som ønsker å bruke plakatene våre

i sitt arbeid. Det er veldig gledelig. Plakatene ligger på vår

facebook-side og kan lastes ned for de som ønsker det.

HAN HADDE

en far som

ALLTID

slang med leppa.

DE MORSOMME

ordene var alltid på hans bekostning.

Han visste ikke hvordan han skulle

klare å leve med de vonde

KOMMENTARENE

Hvis du kan lese mellom linjene kan du redde liv.

Gå nærmere. Spør!


16

17

– Lytt, snakk og vær vennlig

– Det gjelder å snakke så barn lytter. Det gjelder å lytte så barn snakker. Hvis vi blir underaktive og

bare lytter, tør ikke barn snakke med oss. Da blir de ansvarlige for samtalen. Om vi blir overaktive,

blir de stille og ramler ut. Vi må finne balansen. Det er magi i turtaking, sier Magne Raundalen.

Raundalen snakker om hvordan vi skal være sammen med

barn og unge som sliter, og hvordan vi skal kommunisere

med dem. Han er forundret over at vi er kommet så kort i

å snakke med barn og la barn medvirke.

– Hvordan vi snakker med barn, henger sammen med

hvordan vi ser på barn. Barn er forskere, de vil vite. Barn er

likeverdige som oss, de har rettigheter. Vi må ha respekt

for barnets forstand. Barn er kompetente, sier Raundalen

og gjengir Jesper Juuls lov: ”Barn er født til å samarbeide,

bare de vet hvordan de skal samarbeide.” Derfor trenger

barn forstandige voksne som vet å lære dem dette.

– Hvordan må voksne VÆRE i møte med barn, når de skal

snakke med barn?

– Barn er veldig sensitive for sure mennesker, sensitive i

møte med uvennlighet. Uvennligheten varer lenge fordi de

er så sårbare. Gode voksne og gode samtalepartnere må

være VENNLIGE, understreker Magne Raundalen.

Hvorfor så vanskelig?

– Hvorfor snakker en ikke med barn? Hvorfor har ikke

barnevernet som har kjent Barnekonvensjonen i 28 år,

kommet lenger i systematisk arbeid med å kommunisere

med barn? Vi er ikke gode nok her i landet når

det gjelder å informere barn, høre barn og

sørge for medvirkning fra barn og unge.

Barnevernet sliter med å snakke

med barna. Hvorfor, vet vi ikke helt,

men det etterspørres hele tiden:

Hvordan skal vi snakke med barn

og unge? Egentlig kan jeg ikke skjønne hvorfor vi gjør dette

så vanskelig, sier Magne Raundalen, som gladelig deler

av erfaringer for å gi alle som arbeider med barn og unge

mot til å kommunisere med dem på gode måter, og være

sammen med dem på gode måter.

Barnekonvensjonen og andre lover

Han viser til at Barnekonvensjonen blir 28 år i 2017 og at

vi fremdeles må sette kraften inn på å realisere den. Han

er særlig opptatt av artikkel 12 – om barns rett til å uttale

seg og ha mening om saker som angår dem – og at deres

meninger skal vektlegges. Artikkel 5 vil han også løfte.

Den pålegger oss å forberede barna slik at de selv kan

utøve de rettighetene de har fått i Barnekonvensjonen – i

henhold til deres modenhet og alder.

– Vi har lovet barna hjelp, og vi har lover, understreker

Raundalen.

Turtaking

Raundalen er opptatt av turtakingen i kommunikasjonen

med barn og unge.

”Det gjelder å snakke så barn lytter. Det

gjelder å lytte så barn snakker. Hvis vi blir

underaktive og bare lytter, tør ikke barn

snakke med oss. Da blir de ansvarlige for

samtalen.”

Om vi bli overaktive, blir de stille og ramler

ut. Vi må finne balansen. Det er magi i

turtaking, sier Magne Raundalen.

“Det at det ofte gjentas at

vi har to ører og en munn,

betyr ikke at vi som voksne

ikke skal snakke.”

At vi bare skal sitte å si: Hmmm. Nei, vi skal være

åpne, anerkjennende, interesserte, nysgjerrige og aktivt

lyttende, men vi skal også snakke, dele og respondere.

Hvis ikke vi gjør det, gir vi barnet altfor stort ansvar. Det

blir dessuten ingen naturlig samtale. For turtakingen som

begynner allerede når barnet er nyfødt, er den beste form

for kommunikasjon. Lytte, respondere, vente, sier Magne

Raundalen.

Han har også flere eksempler på at vi ber barn meddele

seg og medvirke i saker der voksne skulle tatt ansvaret.

Det kan være i kompliserte saker der far eller mor er i

fengsel, det kan være i saker med vold og overgrep. Da

er det ikke alltid riktig å legge ansvaret på barnet ved å

spørre: ”Vil du besøke pappa i fengsel?” Barnet skal ikke

ta det ansvaret om vi voksne vet at det blir en altfor stor

belastning for barnet. Da skal vi ta ansvar og snakke med

barnet om hvorfor, sier Raundalen. Han er svært opptatt

av deltakelse og medvirkning, men anmoder om å vise

kløkt i møte med hvordan barn medvirker og hva det skal

medvirke i. – Vi voksne har ansvar for å beskytte barn og

unge, det må vi aldri glemme, understreker Raundalen.

Alvoret og lekenheten

– Vi må finne ut hva barna tenker og hvordan de ser

på verden. Men vi kan forberede barn på vanskelige

situasjoner ved å forklare ting for dem, for eksempel

hvis mamma og pappa skal skilles. Vi kan også prøve å

forklare terror, ulykker og andre vanskelige tema. Vi må

snakke med barna om døden. Om sorgen. Barn går ut og

inn av lek. Vandrer mellom alvor og lek. Men de trenger å

bli trygget av voksne på vanskelige tema.

Mindre redde

Magne Raundalen fortsetter: – Jeg er opptatt av å snakke

med barn og unge slik at de blir mindre redde i vanskelige

og smertefulle situasjoner. I denne dialogen må vi ha en

stor respekt for hva barnet mener, tenker og føler. Vi må

etterstrebe å vise en langt større respekt for hva barn

mener, sier og tenker. Det kan få så alvorlige konsekvenser

for de barna det gjelder, om de ikke har noen voksne som

tar dem på alvor, sier barnepsykologen alvorlig.

Språkets kraft

Magne Raundalen har alltid vært opptatt av språkets kraft,

hvordan ord skaper virkelighet. Han er RVTS Sørs faste

spaltist, han har meddelt seg i aviser, bøker og medier

gjennom flere tiår. Ennå leter han etter språk som favner

virkeligheten bredt nok. Som kan få barn til å forstå og

voksne til å handle slik at barn får det bedre.

Barn som etterlatt ved selvmord

Hele Norges barnetalsperson snakker også med barn som

er etterlatte ved selvmord. Han blir ofte tilkalt til skoler

og barnehager dersom det har vært selvmord eller andre

kriser. Da bruker han ofte begrepet tankesykdom – om

depresjon. Han forteller om hvordan tankesykdommen

har sagt ting til den pappaen eller mammaen som har tatt

livet av seg. Han prøver på barnevennlige måter å si det

som det er. Forklare.

– I samtale med barn må alt blodet ha rent ut i første

versjon, pleier jeg å si, – slik at historien ikke blir verre

etter hvert. Eller barnet begynner å lage seg egne fantasier

som er verre enn virkeligheten. OM det er selvdrap i nære

relasjoner, må barna få vite det med de beste ordene

vi kan gi dem. Ikke pynte på ordene men si hva som er

skjedd. Vi må bevare vår nennsomhet for barn i måten vi

gjør det på. Men vi må aldri overlate barna til seg selv i

kriser og vanskelige situasjoner. Vi må gå nær dem, lytte

til dem – og snakke, og ikke minst, være vennlige, sier

Magne Raundalen.

Tekst: Eva Dønnestad


18

19

Nye veivisere

for å forebygge selvskading og selvmord

Seniorrådgiver ved RVTS Sør, Ingrid Sæbø Møllen. Foto: Therese Skauge Klokset

I samarbeid med flere kompetansemiljøer har Helsedirektoratet utarbeidet nytt veiledende materiell,

om hvordan kommunene kan planlegge og etablere et helhetlig og godt tilbud for forebygging og

oppfølging av selvskading og selvmord. RVTS Sør vil invitere til samlinger for å bidra til å sette

materiellet ut i livet.

Helse- og omsorgsminister Bernt Høye sier at kommunen har

en sentral rolle i det selvmordsforebyggende arbeidet. 50-80%

av de som begår selvmord, har vært i kontakt med fastlegen

sin eller annen helsetjeneste i året før de dør.

– Det må være avklart hvor ansvaret for oppfølging ligger.

Helhetlig oppfølging krever godt samarbeid internt i kommunen

og mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Personer

som har vært innlagt etter selvmordsforsøk har en klart

forhøyet risiko for nye selvmordsforsøk, særlig den første

tiden etter utskrivning, sier avdelingsdirektør Anette Mjelde i

Helsedirektoratet.

Bør utarbeides plan for arbeidet i kommunene

Det nye veiledende web-baserte materiellet er tilgjengelig,

konkret og matnyttig. Det fremstiller fakta på en oversiktlig

måte, gir tips til hvordan tilbudet må være og råd til hva som

kan gjøres. Det er et hjelpemiddel for ledere og tjenesteutøvere

i helse- og omsorgstjenestene som har ansvar for å forebygge,

avdekke, avverge og følge opp, men det er også nyttig for

administrativ ledelse, brukere og pårørende.

– Dette arbeidet bør gis prioritet, og kommunen bør utarbeide

en plan eller delplan om forebygging av selvskading og

selvmord. RVTS Sør vil også bidra med samlinger der vi går

igjennom veilederen og lufter måter å sette dette viktige

arbeidet ut i livet på, sier seniorrådgiver ved RVTS Sør, Ingrid

Sæbø Møllen.

– Det bør sikres oppsøkende hjelp der det er behov for dette.

Kommunen må sikre likeverdige og tilgjengelige tjenester. Sikre

at ansatte har nødvendig kompetanse til å identifisere og følge

opp personer som trenger hjelp. Det bør utpekes navngitte

kontaktpersoner i kommunen som har ansvar for å samordne

og sikre oppfølging for personer som blir utskrevet fra sykehus

etter selvskading og selvmordsforsøk, understreker Sæbø

Møllen.

“Unngåelse av tema selvmord og selvskading,

kan være en fallgruve i dette viktig

folkehelsearbeidet.”

Nå inviteres ansatte internt i kommunen til å samhandle for å

følge rådene i veilederen. La selvskading og selvmordsatferd

bli temaer man snakker med barn, unge og voksne om.

Samtidig oppfordres kommunen til økt samarbeid med

spesialisthelsetjenesten. Det er også viktig med et godt

samarbeid mellom helsesøstre, lærere, miljøterapeuter og

fritidsledere, sier Sæbø Møllen. De pårørende er det også

viktig å ha god dialog med.

Faktorer i forebyggingsarbeidet

Viktige faktorer i forebyggingsarbeidet som nevnes i materiellet

er blant annet:

• Kampanjer og arrangementer for større åpenhet om

psykisk helse i lokalsamfunn.

• Å skape arenaer for tilhørighet og samhold.

• At skolen får og sprer kunnskap om psykisk helse.

• Arbeid mot mobbing.

• Ansvarlig medieomtale.

• Kunnskap om sosiale mediers påvirkning blant

ressurspersoner som foreldre, lærere, helsesøstre,

psykologer og fastleger.

• Betydningen av å ha en jobb.

• Begrense tilgang til metoder for å ta selvmord, som

sikring av broer.

Prinsipper som kommer fram i materiellet:

• Det er et stort potensiale for å redusere forekomsten

av selvskading og selvmord ved hjelp av kommunens

tjenesteapparat.

• Kommunens helse- og omsorgstjenester skal bidra til å

forebygge selvskading og selvmordsatferd.

• Dialog og samarbeid mellom kommune og frivillig

sektor er viktig

• Personer som selvskader eller er i selvmordsrisiko må

identifiseres tidlig.

• Kommunen må sørge for nødvendig henvisning til

spesialisthelsetjenesten.

• Personer som har vært innlagt etter selvmordsforsøk,

har en klart forhøyet risiko for nye selvmordsforsøk –

særlig det første året etter utskrivelse. Og i den første

tiden spesielt.

• Helhetlig oppfølging krever godt samarbeid mellom

tjenestene.

• Samarbeidsavtalen mellom kommune og

spesialisthelsetjenesten bør tydeliggjøre ansvaret for

oppfølging.

• Kommunen må sikre god samhandling med, og

oppfølging av pårørende

– Materiellet tydeliggjør kommunens ansvar - ikke bare for

å henvise - men for å følge opp. For mange kommuner vil

det være vel så nyttig å få dette inn i planer de allerede

har, for forbygging av vold eller for psykisk helsearbeid. Vi

håper materiellet kan inspirere kommunene til å gjøre en

skikkelig jobb på dette temaet ved å enten lage egen plan,

eller legge det inn i de planene de allerede satser på.

Spesialisthelsetjenesten har i mange år jobbet systematisk

for å forebygge selvmord. Men i mange kommuner er

det stort potensiale til å gjøre mer. Med det veiledende

materiellet får de en hjelp til dette, sier Ingrid Sæbø

Møllen.

Nyttig for alle som arbeider med mennesker

websiden finner man også to veivisere for kommunene

med en trinnvis veiledning i ulike forløp: Der selvskading

og selvmordsatferd ikke er kartlagt, og en veiviser der

selvmordsatferd ER kartlagt.

Tekst: Eva Dønnestad


20

21

Skomakerens barn

Jeg er lege. Jeg er psykiater. Jeg er mor. I enhver potensiell rangering av hvilken rolle som er viktigst

for meg, vil det å være mamma toppe listen. Alltid. Det betyr derimot ikke at jeg slutter å være lege

eller psykiater. Jeg er mamma, lege og psykiater samtidig.

Da mitt barn for noen år siden utviklet panikkangst og

depressive symptomer visste jeg hva det var. Det betyr ikke

at det var mindre smertefullt å se barnet mitt ha det vondt

og vanskelig. Men jeg visste hva det var. Jeg visste også at

det å ha psykiske helseplager ikke er noe å skamme seg

over.

Det hendte bekjente sa ting som ”det må være ekstra

vanskelig for deg som er psykiater å ha et barn med psykiske

plager.” Men det var ikke det. Jeg syntes kunnskapen min

ga meg en styrke og en forståelse som gjorde at jeg kunne

møte barnet mitt med ro og støtte. Selv om det var tøft. Jeg

kunne tåle samtaler om liv og død fordi jeg visste at ting

ikke blir verre av å snakke om det. Kunnskapen fjernet ikke

smerten, men den styrket håpet og tålmodigheten.

“Barnet mitt har aldri fått beskjed om

å ta seg sammen. Barnet mitt har aldri

fått høre at det er noe feil med han. Han

har hatt og har det strevsomt. Men det

kommer til å bli bedre. Det tror vi på.”

Som alle foreldre har vi ønsket å få best mulig hjelp til

barnet vårt. Vi har svært blandede erfaringer fra møter

med helsevesen og skolesystem, men det er ikke det jeg

vil fortelle om i dag. Det jeg vil dele med dere er et lite

eksempel på hvordan det har vært å være mamma og

psykiater i møtet med hjelpeapparatet.

Det jeg vil fortelle skjedde for snart tre år siden. Det var

kanskje ikke svært dramatisk. Vondt ment var det kanskje

heller ikke. Men jeg glemmer det aldri.

Jeg hadde som flere ganger tidligere selv bedt om et møte

med skolen. Lærer, inspektør og helsesøster var tilstede.

Sammen med lærer og inspektør var jeg mest opptatt av å

snakke om hvordan skolehverdagen kunne legges til rette

slik at mitt barn skulle ha det best mulig på skolen.

Helsesøster var mest opptatt av henvisning til bup (Barneog

ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Ikke et vondt ord om

bup. Mange barn og unge får god hjelp der. Men som en

som er litt kjent med fagfeltet, visste jeg blant annet om

lange ventelister. Jeg må også innrømme at mine mange år

i psykisk helsevern har gjort at jeg vet at en samtale i uka

ikke nødvendigvis løser alt. Praktisk tilrettelegging i skolen

stod for meg som en prioritet der og da. Det ga jeg også

uttrykk for. Jeg påberoper meg ikke på noen måte monopol

på sannheten, men jeg vet jeg tenkte at det kanskje gikk an

å vente litt ettersom mitt barn allerede hadde kontakt med

en kommunepsykolog i tillegg til helsesøster.

Det var da ordene kom. De ordene jeg aldri glemmer.

”Det er litt av et ansvar du tar på deg. Ja, ja, skomakerens

barn og alt det der”.

”Skomakerens barn”. Helsesøster satt altså der og påsto

at fordi jeg var psykiater var jeg ikke i stand til å se mitt

barns behandlingsbehov. Om det var sant eller ikke, er så

sin sak. Nå var det jo slik at mitt barn er mitt ansvar 24

timer i døgnet hver eneste dag uansett. Det er mulig hun

hadde gode argumenter for ikke å vente med henvisning til

bup. Men da burde hun ha kommet med de argumentene?

Ikke komme med ”skomakerens barn”.

Jeg har aldri i mitt liv følt meg så liten.

Med en setning opplevde jeg å bli devaluert og mistenkeliggjort

både som mor og som fagperson. Jeg ble så satt ut

at jeg ikke klarte å verken tenke eller si noe fornuftig. Jeg

husker ikke så mye mer av det møtet.

Kanskje overreagerte jeg. Kanskje vil dere som leser dette

ikke synes at det var så farlig. Eller kanskje synes dere det

samme som meg – at sånt kan man rett og slett ikke si i

møte med en fortvilet mor.

Jeg har tenkt mye på det i årene etterpå – hvordan møter vi

som hjelpere andre hjelpere når de enten har det vanskelig

selv eller når de er pårørende? Klarer vi å romme andres

fortvilelse uten å diskvalifisere deres faglige kompetanse

og erfaring?

Selvfølgelig skal man ikke behandle egne familiemedlemmer

eller seg selv. Men det betyr ikke at man ikke kan delta i

diskusjoner eller bli møtt med respekt også med tanke på

den kunnskap man besitter.

Pårørende kjenner sine nærmeste bedre enn noen i

helsevesenet noen gang vil gjøre. Pårørende er i ferd med

å sees og tas på alvor i støre grad generelt sett, selv om

mye gjenstår. Men jeg vil våge å påstå at vi i alt for liten

grad har tematisert hvordan man best møter pårørende

som også er fagpersoner.

Undring, åpenhet og respekt må til også i de møtene - ikke

gamle ordtak.

Psykiater med videreutdanning i

gruppeterapi og en mastergrad i

kommunikasjon og ledelse. Forfatter,

spaltist og foredragsholder.

Hun er spesielt opptatt av psykisk

helse, kommunikasjon og barn og

unges oppvekstvilkår.

Tekst: Anne Kristine Bergem - spaltist


22

23

Kompetanseutvikling

til barns beste

– Vi suger til oss all kunnskap og erfaring fra RVTS Sør – og forsøker etter beste evne og sette det ut

i menneskemøter med barn, unge og deres omsorgspersoner, sier en inspirert daglig leder for Stine

Sofie Senteret, Kristin Stokke, etter kompetansehevingssamarbeid med RVTS Sør.

Det nyopprettede Stine Sofie Senteret – et mestringssenter

for voldsutsatte barn, valgte RVTS Sør da de skulle ha

kompetanseheving med alle nytilsatte. Det har verken

daglig leder Kristin Stokke, eller prosjektleder fra RVTS

Sør, Ruben Gausdal, angret på: – Vi inspireres og lærer

av hverandre til beste for barna. Sammen tror vi at vi kan

gjøre en forskjell, understreker de.

Traumeforståelse og livsutfoldelse

– Vi lærer om traumer, deres konsekvenser og ulike utrykk.

Vi lærer å se bak atferd og inn til følelsene, om betydningen

av positive opplevelser og gode menneskemøter og om

livsutfoldelse og mestringsstrategier. Vi bevisstgjøres

i forhold til oss selv som menneske i møte med andre

mennesker. Vi ser på hvordan vi fungerer som team og

bevisstgjøres på hva slags kultur vi ønsker å bidra til å ha

på arbeidsplassen vår, sier Kristin Stokke.

– Vi har vektlagt dialog og samarbeid slik at ansatte både

utvikler eierskap til innholdet, men også får ta i bruk sin

tidligere kompetanse og tidligere erfaringer.

“Vi har hatt stort fokus på hvordan de

ansatte, ved å bli trygge på seg selv og

skape en god arbeidskultur, kan skape

trygghet og bygge gode relasjoner til

barna og de voksne.”

Det er en glede å sette RVTS Sørs fagprofil ut i livet i møte

med andre tjenester og organisasjoner, sier prosjektleder

Ruben Gausdal.

– Hva er det i denne traumebevisste forståelsen som

fungerer bra i møte med barn og foreldre utsatt for store

påkjenninger, Kristin Stokke?

– Jeg tror det handler om at vi har fokus på det helt

grunnleggende i livet. Trygghet, varme og aksept. Om ikke

våre kursdeltakere opplever innslag av dette i møte med

oss på senteret, har vi ikke lykkes med vår invitasjon.

Det handler om å skape et godt menneskemøte i møtet

med et annet menneske. Det handler om å ta dem på

fersken i det de lykkes med i smått og stort. Vi vil sette lys

på alt de har i seg og hjelpe dem få øye på dette og kjenne

seg verdsatt. Det er både et lett og et vanskelig oppdrag

å påta seg, men det gjør noe med vår “ekthet” i møte

med kursdeltakerne våre. Den traumebevisste forståelsen

hjelper oss å holde fokus, være fininnstilte og legitimerer at

dette i aller høyeste grad også er en god faglig tilnærming.

Lekens betydning

– Et viktig element i opplæringen er lekens betydning for

både barn og voksne. Uten lek, ingen endring – og dette

gjelder også voksne. Samspill og sosialt engasjement

vet vi fra forskningen kan være med å hele og hjelpe når

mennesker har det vondt, understreker Ruben Gausdal.

Sammen med leder og ansatte har RVTS Sør også

utviklet fyrlykter som skal hjelpe til med å holde retning og

verdistyring på arbeidet.

Illustrasjon: Hanne Berkaak for Stine Sofie Senteret


24

25

Stokke hiver seg på:

- De voksne får lære mye om det å se barna i lys av det

de har opplevd, og forstå barnets reaksjoner. Mange av de

voksne har dessuten også opplevd mye vanskelig selv. Det

handler om å forstå egne og barnas reaksjoner. Vi håper

de voksne kan forstå mer av hvordan barna reagerer og

håndterer forskjellige ting, og at de lærer seg hvordan de

igjen kan håndtere dette. Men det handler også om det å

se barna, le, leke og ha det gøy, og vi ønsker å lære de

voksne å være aktive medlekere.

– Vi trener gjennom øvelser og reflekssjonsoppgaver

med ansatte, fortsetter prosjektleder Gausdal. – Ansatte

blir utfordret til å dele egne styrker og sårbarheter. De

møter mange utfordringer gjennom de fortellinger de blir

kjent med i møte med barn og voksne utsatt for store

påkjenninger. Vi ønsker at det skal være en romslig kultur

hvor kollegaivaretakelse og debriefing av hverandre er en

naturlig og viktig del av arbeidet.

Tror på fellesskapet

Kristin Stokke mener ideen om å lage fyrlykter, veivisere

for arbeidet, hjelper ansatte å holde retning og vite hvilke

valg de skal ta.

Kristin Stokke og Ruben Gausdal

“Gode menneskemøter og

forandringsøyeblikk er blitt

mantra hos oss. Vi tror at

dette kan være med å gjøre

en forskjell i menneskers liv.”

Vi har en gjesteopptreden i familienes liv og vi

ønsker bidra til at de ser seg selv og hverandre

i et mer positivt lys, og at de ser hverandre i

lys av hva livet har gitt dem av utfordringer.

En av våre fyrlykter, veivisere, er at vi tror på

fellesskapet. Vi tror på å inviterer barn og voksne med

lignende erfaringer sammen, vi tror på mulighetene

i dette fellesskapet. Vi tror også på fellesskapet i hver

familie, og ønsker at de gjennom å utvide hva de ser i

hverandre/hvordan de forstår hverandre, kan bli bevisst

på hvor viktige fellesskapet i familien er og potensialet i

samværet, sier daglig leder Kristin Stokke.

– Hvordan har samarbeidet med RVTS Sør vært?

– Det har vært strålende! Rett og slett. Det er preget av

raushet, faglighet og vennlighet.

–Er det noe du husker spesielt fra opplæringen?

– Jeg sitter igjen med mye, men det er spesielt en setning

som kom fra fagleder Heine Steinkopf som festet seg og

ble ekstra riktig for meg:

“Når dere ser et barn som er litt vanskelig

å like, da er det spesielt viktig at akkurat

dette barnet likes ekstra godt! “

Prosjektleder Gausdal om samarbeidet

– Det har vært utrolig givende å få lov til å følge oppstarten

av verdens første opplevelsessenter på så nært hold. Det

er ei fantastisk ansattgruppe og jeg må berømme daglig

leder Kristin Stokke, for den jobben hun gjør. Vi har fått

til et godt samarbeid som jeg både håper og tror beriker

begge sentrene. Tilbakemelding så langt fra barn og

foresatte viser også at de har klart å oppnå målet. Det

meldes om barn og familier som gjerne vil komme tilbake,

de opplever mestring og at oppholdet gir håp, ny energi

og tro på at endring og mestring er mulig. Jeg opplever

at vi har fått til både mot til å tørre, ydmykhet i forhold til

hverandres kompetanse og hvordan møte familiene, og

jeg ser at de ansatte både anerkjenner hverandres og vår

kompetanse.

Utvikle traumebevisst praksis

Vi spør prosjektleder Gausdal om hva som har

vært hovedfokus i kompetansehevingen:

– Hovedfokuset i vårt arbeid har vært at vi

sammen skal utvikle en traumebevisst praksis

ved Stine Sofie Senteret, hvor lek og mestring

skal være dominerende elementer. Skal vi få

dette til, må vi ha kunnskap om og forståelse for

at i møte med traumatiserte barn og foresatte,

er det den ansatte som er metoden. De ansattes

VæreKompetanse og egenskaper knyttet til å

skape trygghet og bygge relasjoner er det mest

sentrale i arbeidet på senteret.

Superhelt-filosofien

Stine Sofie Senterets leder Kristin Stokke var klar

i bestillingen da oppdraget ble gitt, vi vil ha vekt på mestring

og glede. Vi vil at barna skal kjenne at de også er superhelter,

de betyr noe, er verdsatt og kan bidra.

– Vi ser barna som superhelter, sier Kristin. – De har opplevd

dyp urett begått av mennesker som skulle vist omsorg. De

som skulle passe på dem har enten ikke gitt dem det de

trenger, eller de har utsatt dem for krenkelser. De som skulle

representere noe trygt, skulle gi dem mulighet til å utvikle

seg på en sunn måte og gå ut i livet med tro på seg selv,

har på ulike måter sviktet. Disse barna forsøker etter beste

evne tilpasse seg alle “normale” forventninger som stilles.

Fungere faglig på skolen, fungere sammen med andre barn,

forstå sosiale normer og krav, og inni seg opplever mange

av dem dyp skam, dyp ensomhet og stor grad av utrygghet.

Likevel står de på og forsøker å mestre de utfordringer som

oppstår. De gjør det på sin måte og blir altfor ofte fullstendig

misforstått av sine omgivelser. De fortjener glede i bøtter og

spann. Ikke bare fordi glede er en god følelse i seg selv, men

fordi vi vet at gode opplevelser og glede gir mulighet for vekst

og endring.

“Barna mestrer så mangt, men trenger å se

det selv. De trenger gode voksne som liker

å være sammen med dem, som kan veilede

dem de gangene deres mestringsstrategier

ikke er så nyttige.”

Trigges av urett mot barn

– Hvorfor søkte du denne jobben, hva ønsker du som leder

for dette mestringssenteret?

– Jeg har fulgt med på Stine Sofies Stiftelse. Jeg trigges av

urett mot barn, og jeg er virkelig imponert over Stiftelsen sitt

arbeid for en barndom uten vold. Dette ønsket jeg å være

med på. Senteret er nytt og eneste av sitt slag i verden, og

jeg ønsket å være med på å gi senteret et faglig innhold. Jeg

ønsket muligheten til å bygge en arbeidsplass fra bunn som

oser av vennlighet, raushet, varme og faglighet. Det gir meg

mening å la folk med lignende livserfaringer møte hverandre

og sette pauseknappen på fra en komplisert hverdag. Det gir

meg mening å legge til rette for læring i positive omgivelser.

Men viktigst, jeg ønsket å bidra til å skape “en trygg plass”

for disse barna som har opplevd så mye utrygghet.

Kraften i lek og vennlighet

– Nå er første halvår snart over, hvilke erfaringer har dere

gjort?

– De ansatte ivaretar oppgavene sine. Det har virkelig

blitt et varmt og vennlig sted, og vi får hver eneste uke

tilbakemeldinger på dette. Både fra kursdeltakerne våre,

og fra ulike mennesker som er innom på omvisning. Alle

ansatte hilser hyggelig, vi har en god og humoristisk tone

oss i mellom, det er stor raushet de ansatte i mellom.

– Å starte et senter helt fra bunn, er en stor og tidkrevende

jobb. Dagene varierer fra praktiske ting som skal på plass,

opparbeide et faglig godt innhold, IT-systemer som skal

bygges fra bunnen av, overholde alle mulige reglement for

drift, til å gjøre tilbudet kjent over hele landet og trygge

både familier og hjelpere som vurderer tilbudet.

Men når jeg kjenner at administrative oppgaver gjør meg

helt “nedsnødd”, stikker jeg inn på senteret og bare nyter

det som møter meg: Barn og voksne som leker, løper

rundt, klatrer, snakker stille sammen, lærer om seg selv

og andre, spiser god mat, gir gode klemmer og ler høyt,

kunne være bare barn. Kanskje blir jeg med på å kle meg

ut, kanskje hiver jeg meg ned i sofaen foran peisen og får

en god kopp kakao av et av barna, kanskje blir jeg med

å danse på plenen mellom hyttene, kanskje tar jeg en

kopp kaffe med en av de voksne eller bare tuster rundt

og kjenner at jeg finner igjen grunnene til at jeg er akkurat

her. Fint, rett og slett. Jeg er heldig! Sier Kristin stokke og

smiler med hele ansiktet.

– Jeg har fått en forsterket tro på nettopp kraften i vennlighet,

gode menneskemøter og lek, gjennom samarbeidet

vi har med Stine Sofie Senteret, sier prosjektleder Ruben

Gausdal. – Når vi også hører fra deltakerne, barn, unge

og voksne som har vært her, at dette er noe som gjør en

forskjell, er vi kanskje på rett spor. Jeg blir både imponert

og rørt når jeg hører hvordan senteret helt åpenbart

har klart å skape trygge nok omgivelser til at barn og

voksne kan dele sine historier, delta i lek og skape gode

opplevelser og mestringsfølelse, sier seniorrådgiver ved

RVTS Sør og prosjektleder for

kompetansehevingssamarbeidet

med Stine Sofie Senteret, Ruben

Gausdal.

Tekst: Eva Dønnestad


26 27

Vi kan VÆRE en forskjell

Som miljøterapeuter har vi ett privilegium større enn alle andre: Vi kan bli virkelig betydningsfulle i

andre menneskers liv. Det fineste av alt er at vi kan bli dét – betydningsfulle – bare ved å være oss

selv.

Med dette som overordnet tanke kommer vi langt i

jobben bare ved å være og bruke oss selv. Når vi bruker

alle nyanser ved den vi er og samtidig er vårt ansvar i

relasjonen bevisst, kan vi bli betydningsfulle fordi vi møter

barnet med noe langt større enn teori og fastlåst metode.

Når vi viser alle våre sider og møter barnet med alt som

bor i oss – når vi er både den modne, den nysgjerrige,

den avventende, den utholdende, den tilstedeværende,

den undrende, den ærlige og den sårbare – vil styrken

som ligger i å være hele mennesker bryte igjennom de

mange rapportene som forteller hva barnet har med seg

og hvordan vi bør være når vi er sammen med barnet.

Da jeg begynte å jobbe som miljøterapeut med sårbare og

risikoutsatte barn undret jeg meg mye over hvordan jeg

kunne bli en god hjelper når min egen livshistorie er fri for

annen dramatikk enn det man kan forvente av et vanlig

liv. Riktignok inneholdt den første tiden av mitt liv en viss

spenning med global oljekrise i kombinasjon med en lokal

navlestreng som surret seg rundt halsen min på sykehuset

på Lillehammer en januarlørdag i 1974, men utover dette

har det vært så som så med uventede livshendelser.

Så hvordan kunne jeg gjøre en forskjell for andre når

jeg selv ikke hadde vært i nærheten av å kjenne barnas

indre turbulens og smerte på kroppen? Det tok ikke lange

tiden før jeg skjønte at nettopp min egen livserfaring var

det beste utgangspunktet for å gjøre en god jobb som

miljøterapeut.

“Alle som har jobbet med barn har vel

opplevd disse helt spesielle øyeblikkene

som oppstår når relasjonen har satt seg

og barnet begynner å bli trygg på deg.”

Jeg tenker på disse stundene hvor det er som om du

plutselig får øye på en annen side av barnet og tenker

”Der er du jo! Nå ser jeg deg. Hei du!” Disse små glimtene

av noe annet hvor man plutselig oppdager noe sammen

med barnet og deler en bitteliten opplevelse som likevel

kan bli så stor.

Da jeg første gang opplevde et slikt øyeblikk snublet

tankene mine over diktet ”Ett er nødvendig” av Hans

Børli. Det var jeg og barnet, en triviell og på mange måter

hverdagslig situasjon rundt kveldsmaten. Mens jeg fortalte

om hvordan jeg hadde det da jeg var barn – om fisketurer

med faren min hvor vi satt og ventet på storgossen eller

bading i små fjellvann om sommeren – la jeg merke til

den helt spesielle gløden i barnets øyne. Det var som om

barnet koblet seg på meg på en annen måte.

Resten av tiden barnet bodde på barnehjemmet ble dette

et mønster i kontakten mellom oss. Jeg fortalte historier

fra jeg selv var liten mens vi delte et par skiver med

gulost til kvelds, mens vi kjørte bil eller mens vi hoppet

på trampolinen. Og hele tiden lyttet barnet og spurte

tilbake. Det var i disse øyeblikkene jeg jobbet best. Det

var i disse øyeblikkene jeg klarte å bygge relasjon. Det var

i disse øyeblikkene jeg fikk øye på ressursene som bodde

i barnet.

Diktet til Børli? Jo, Børli avslutter diktets førti ord med to

ord som for meg drar alt dette sammen på en så enkel

måte at jeg håper det kan gi alle landets miljøterapeuter

selvtillit til å bruke hele seg– den de var og den de har blitt

– i sitt arbeid hver eneste dag.

Ett er nødvendig

her i denne

vår vanskelige verden

av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene

kan skimte lys

i dine bebodde øyne.

Hele livet – fra mor og far pakket meg forsiktig ned i bagen

og ruslet ned bakken fra sykehuset, over de snøkledde

bilfrie gatene og hjem til leiligheten i Storgata 14 – har

jeg vært så heldig at jeg først og fremst har møtt andre

menneskers bebodde øyne. Som miljøterapeuter kan vi

representere det samme.

“Vi kan være de bebodde øynene. Vi kan

være de som bidrar til at barnet blir kjent

med seg selv og verden på nytt.“

“Først når vi våger å være hele oss og

bruker vårt blikk for de små tingene og

våre bebodde øyne, kan vi gå til det nære

og levende sammen med barnet.”

Til det som skjer mellom oss akkurat da. Til møtets helt

egen dynamikk, til blikkets og de små bevegelsenes

magiske språk. Til å følge barnets pust og å forstå det

som blir sagt uten ord.

Først da kan vi gå til å bli det som betyr noe for barnet:

Ryggen å snakke til når vi kjører bil. Den som ikke sier

noe selv om det kan være mye å si. Latteren fra dypet i

magen. Pleddet rundt beina og det forsiktige stryket under

fotsålene. Den myke hodeputa som må snus før det blir

for varmt.

Utdannet barnehagelærer. Har

tidligere jobbet som pedagogisk

leder i barnehage. Jobber nå som

miljøterapaut på barnehjem og

krisesenter. Forfatter av boken

“Blant hjertevarme og utilstrekkelighet”.

Tekst: Kjell Gustumhaugen, spaltist


Brukerstemme

28

29

Krisesenter?

Er det forsvarlig å ta med barn dit?

Vi deler her en brukerfortelling fra en kvinne som har erfaring med å være på krisesenter med barn.

Kvinnen har fulgt oss på Facebook og selv tatt initiativ til å dele. Vi vet det ligger stor smerte bak

å søke seg mot mennesker på et krisesenter. Ydmyk takk!

Nå skal jeg være litt kontroversiell, og ta et skritt utenfor

firkanten. Jeg vet ikke helt hvor vanlig det er å reklamere

for den instansen jeg er i ferd med å reklamere for. Desto

større grunn til å gjøre det kanskje? Dette blir rett fra

margen. Dette innlegget er hovedsakelig til DEG som en

eller flere ganger har tenkt tanker som:

Krisesenter? Men er det forsvarlig å ta med BARN dit?»

Har du i det hele tatt aldri tenkt den tanken, er det trolig

på høy tid at du gjør akkurat det. For JA, det er ikke bare

forsvarlig. Det er ofte det eneste riktige alternativet du

har, og etter å ha lest innlegget mitt vil du kanskje forstå

at det også er et ganske godt alternativ.

Jeg har vært «frem og tilbake» til krisesenter siden januar

2015. Jeg skriver «frem og tilbake» fordi ønsket vårt verken

var «frem» eller «tilbake». Situasjonen vår har dessverre

artet seg på en måte som gjorde at det var nødvendig. Dette

var ikke raske avgjørelser tatt på bakgrunn av vindretning

og værforhold, men velbegrunnede avgjørelser tatt

gjennom veloverveide vurderinger av relevante instanser,

nært nettverk og meg selv. For utenforstående kan det

fort se ut som «frem og tilbake», og det er antakelser man

må tåle, det koster lite sammenlignet med prisen man

betaler for å la være.

“Det første du må vite om krisesentertilbudet

er at de har ulike tilbud, alt fra

dagsamtaler til midlertidig bosted.“

Det å ha midlertidig bosted på et krisesenter forutsetter

at du fyller visse kriterier. Fyller du disse kriteriene vil

du raskt erfare at alle dine ideer og tanker om hva et

krisesenter er trolig ikke helt holder vann. For hvordan er

det å bo på et krisesenter, egentlig? Helt krise? Hvordan

er det å være barn på krisesenteret? Er ikke det i seg selv

«ganske traumatisk»?

Alle krisesenter er ulike, og jeg må trå forsiktig i det å

skulle utlevere «mitt» for mye av sikkerhetshensyn – men

jeg kan dele noen av våre personlige erfaringer. La meg

beskrive litt av stemningen på et krisesenter. Dette kan

være et lite glimt inn.

Det er ettermiddag. Formiddagen er brukt ute i parken i

nærheten. Vi har hatt piknik på benkene, plukket blomster,

og matet ender. Det var det barna helst ville. Etterpå lekte

vi på lekeplassen utenfor, men har nå trukket inn. Noen

barn er tilbake fra barnehagen, de store barna har kommet

hjem fra skolen, noen av mødrene fra jobb, og alle har i

tur og orden spist middag og falt til ro. Barna leker med

hverandre, krangler med hverandre, og hjelper hverandre.

Mødrene veksler

mellom å delta

i leken, og å

sitte med en

kopp kaffe like

i nærheten.

De snakker sammen

om trass, bleieslutt,

lekser, og tenåringstrøbbel.

«Hvor mye skjermtid har din nå?»

En av krisesenterets ansatte stikker innom, og barna vil

“bare” vise duplohuset de har bygget. Og synge en sang

de kan. Og danse litt. Oi, hun kan hinke! «Vet du at…?»

Så vil de bare gi en klem, eller vise det ørlille såret på den

fingeren de ikke er helt sikker på hvilken er, eller vise noe

på rommet. Den ansatte lover å komme tilbake, hun må

bare ned i resepsjonen og ordne noe først.

Den ansatte kommer opp en halv time senere og åpner opp

aktivitetsrommet. «Vil dere male?». Mødrene blir med inn,

og ler litt av hverandres tapre forsøk på vakre kunstverk.

Kanskje får de uttrykt noen av de grå følelsene, eller

bare kost seg sammen med barna som helst maler alle

andre steder enn på arket. Stemningen i gangen er lun.

Sofaen har som seg hør og bør puter i alle retninger etter

barnas romstering. Kjøkkenet dufter av deilige middager

av ulik opprinnelse og kultur og man kjenner det langt ut

i korridorene. Ned trappen også. Ved tavlen hvor det er

bilder av de ansatte på jobb står det en stor lykt med lys.

Velkommen, står det på matten utenfor resepsjonen.

I resepsjonen møter et vennlig fjes meg, hun kjenner meg

og vet hvem jeg er – mer enn bare navn og nummer på

rommet. «Hei, jeg skulle bare hentet litt bakepapir, jeg

og jentene skal bake rundstykker til kvelds!» «Åja, er det

tomt? 2 sek, jeg kommer med bakepapir. Hei jenter! Så

gøy at dere skal bake! Kan jeg komme og smake etterpå?

Jeg gleder meg allerede!» Etter at barna er lagt kryper

vi en og en inn i sofaen på stua med hvert vårt pledd

og ser noe helt hjernedødt på tv som alibi for å sitte og

skravle. Kveldsvakta dukker opp og spør «skal jeg sette

på litt tevann? Hva ser dere? Kan jeg være med?» Vi ler

litt, for vi vet egentlig ikke hva vi ser, men hun er hjertelig

velkommen hun også. Vi skravler om alt fra a til å, og

hadde du ikke visst at bygningen du befant deg i het

krisesenter, hadde du ikke visst at de menneskene du

satt sammen med var der fordi de delte skjebne med deg.

“Voldsutøvere er ikke merket i panna,

og det er ikke voldsofre heller.”

Tekst: Anonym mor på krisesenter


30

31

De ansatte er varme og oppriktige, de er profesjonelle

medmennesker som tør å stå sammen med deg i en

situasjon du aldri hadde drømt om å skulle måtte stå i. De

tåler både skravlingen på stua og de helt dype samtalene

i enerom. «Fikk du byttet den genseren du kjøpte i feil

størrelse til minsten?» spør hun blidt, med tevannet i

hånda. For to timer siden snakket vi om hendelser jeg

helst ville vært foruten. De har erfaringer i livets nyanser

og kontraster, og de tar alle sider av deg på alvor. Nei, du

er ikke alene. Nei, det er ikke bare du som tenker sånn.

Ja, de har hørt det før. Ja, det er helt vanlig.

Tilbake konkret til barna. På krisesenteret jobber det egne

barnefaglige ansvarlige. De har som sin oppgave å se til

at barnas rettigheter og behov blir møtt, og å legge til rette

for en god hverdag for barna mens de bor der. I praksis

kan dette bety en rekke ulike ting, alt etter hvilken

situasjon man er i, alderen på barna og hva

man har behov for. De har for eksempel

samtaler både med barna, og med

forelderen, de arrangerer ulike

aktiviteter, og de koordinerer med

relevante instanser.

Det er også ansatt miljøterapeuter

som selvfølgelig fort blir temmelig

populære, da det alltid skjer

noe EKSTRA GØY når de dukker

opp. Røde Kors er innom jevnlig,

og arrangerer aktiviteter. Vi møtte

henne på Sørlandssenteret en

gang, og de LØP mot henne og ropte

gledesstrålende «HEI RØDEKÅSH!!!». Så får

man opplevelser man kanskje ellers ikke hadde

fått opplevd, eller kanskje opplever for første gang uten

frykt som grunntone. For å nevne noen av opplevelsene

våre, har vi vært i parker, på gård, i dyreparken, i badeland,

på lekeplasser, i ulike friluftsområder, på teater, på kino,

på båttur, på togtur, på sirkus, på Sabeltannshow, bakt

pepperkaker og kakemenn, lussekatter og pavlova, hatt

filmkvelder med lerret, badet og grillet, vært på museum,

vært på konsert, laget fruktspyd og baluba, bakt muffins,

laget masse forskjellig kunst og pynt til ulike årstider

og høytider, feiret bursdager med brask og bram, hatt

hjemmesnekra show og konserter, hatt besøk av Baldrian

og Musa, perlet, strikket, malt og spilt BINGO!

Dette er bare et lite knippe av noe av det som foregår

på krisesenteret. Alt i alt så handler krisesenteret like

mye om normalitet som gode opplevelser, og jeg har

opplevd at det har vært en god balanse mellom de

store opplevelsene og de små øyeblikkene. I tillegg til

kvalitetstid gjennom aktivitet, får man oppleve kvalitet

i relasjoner. Dette kunne jeg skrevet en hel avhandling

om, da det virkelig engasjerer meg, men jeg nøyer meg

med ett enkelt eksempel. Jeg kommer aldri til å glemme

den ene datteren min sin respons da vi kom tilbake til

krisesenteret etter første opphold. Jeg gikk mot døren

med bøyd hode og kalde føtter. Hun slo opp døren med

rak rygg og strålende øyne og sa «NÅ blir xxx fornøyd!!»

Hun refererte til en av de ansatte på krisesenteret, og

hun fikk rett. Hun var hjertelig velkommen. Ikke en formell

og profesjonell variant av hjertelig velkommen – men

velkommen på en varm og hjertelig måte. Krisesenteret

er døgnbemannet, og man blir godt kjent med dem som

jobber der. Når jeg nå stikker innom for en prat er alltid det

første spørsmålet «hvordan går det med jentene?».

“Den genuine opprømtheten over femåringens

LØSE TANN avslører at her er

det mer enn bare låste dører og

overvåkningskameraer som

beskytter de små hjertene

til barna som bor der.

Kjærlighet og omsorg,

pakket inn i profesjonelle,

faglig kompetente bautaer.”

Til deg som sitter og tenker «men

kan jeg virkelig ta med barna mine?».

Eller til deg som kjenner noen som sitter

og tenker det. Svaret er JA, det kan du.

Terskelen er høy, først for å tenke det, så for

å vurdere det, og så for å gjøre det. La meg senke

den ørlite ved å si at krisesenteret er spesialdesignet for

at små superhelter skal få trygge, gode og opplevelsesrike

dager. Eller bare ro, fred og flest mulig vanlige hverdager.

Eller begge deler. Alt etter hva de trenger. Det er også

spesialdesignet for at du som omsorgsperson skal være

den beste varianten av deg, bli ivaretatt, styrket og rustet

til rollen som mor i en ekstra utfordrende situasjon.

“Jeg savner krisesenteret jeg..”

“Du kan jo ikke savne en bygning!”

Jeg mener helt oppriktig at navnet krisesenter gir et feil

bilde av hva tilbudet innebærer. Det er ikke en bygning,

men et tilbud og et trygt tilholdssted. Det riktige navnet

på dette tilbudet er noe i sjangeren TRYGGHETSBOBLA.

“Så hvordan er det for barn å være på

krisesenter? Trygt.”

TBO i praksis

1. ”Kids do well if they can.”

2. Kunnskap, erfaringer og

ferdigheter hos terapeuten må

ut i menneskemøter med barna.

3. Barn som har vært utsatt for

mye vondt er ofte REDDE,

stressaktivert og følelsesstyrt,

ikke VANSKELIGE.

4. Stressede, redde barn må møtes

der de er.

5. Ingen utvikling uten trygghet.

6. Hjernen formes av bruken.

7. Trygghetsskaping på makronivå

og mikronivå.

8. Tren på å se følelsene bak

uforståelig atferd.

9. Noen ganger er det vi ser på som

et problem, løsningen for barnet.

10. Terapeuten må også kjenne sine

refleksreaksjoner og triggere, og

vite noe om hvordan han/hun klarer

å regulere seg.

11. Vær nysgjerrig, åpen,

utforskende, medlevende og

prøv å forstå barnet.

12. Gå nærmere, fordi barnet trenger

det. Barn regulerer seg dårlig

alene.

13. Kroppsspråket ditt snakker

høyere enn ordene.

14. Uten lek, ingen endring!

15. Bygg relasjon, for relasjon heler.

16. Følg barnet på reisen mot mening.

17. Velg ord som er store nok til at

barnets liv får plass i dem – både

sårbarheter og ressurser.

18. Hjelper, kjenn deg selv.

Den du ER snakker høyere enn

det du sier.

19. Det koster å bry seg.

20. Det skal være rom for skaperkraft,

impulsivitet, improvisasjon og

rytmer vi ennå ikke kjenner.


32

33

Fredriks fortelling

Jeg møtte en gutt som var innlagt på en psykiatrisk avdeling. Han gjorde alt han kunne for å

beskytte hjertet sitt.

Jeg møtte han tre ganger. Målet var et intervju om hvordan

det var å i perioder være innlagt på en avdeling i psykisk

helsevern.

Første gang møttes vi på Kaffestova. Han kom inn. Jeg

skjønte det var han med det samme. Vi pratet i to timer.

Hele samtalen hang det lyse krøllete håret ned foran

øynene hans. Han viste meg ikke sine øyne. Han viste

meg ikke sin sjel.

Den andre gangen vi møtes kom han rett mot meg i parken

der vi skulle møtes. Jeg tenkte at han dermed skimtet mitt

ansikt, selv om jeg fremdeles ikke fikk se hans.

Den tredje gangen vi møttes, gikk praten lett. Det var som

om krøllene foran ansiktet formet seg til et smil. Etter to

timer, like før vi skulle skilles, løftet han hånden, skjøv noe

av håret til side og viste meg halve sin sjel.

Jeg glemmer aldri kraften av tilliten som spredte seg mellom

oss.

“Noen ganger tar det tid å finne tillit nok

til å vise og være den vi er.”

Jeg tenkte at han måtte ha gode grunner til å skjule sitt

ansikt. Om jeg hadde hatt en rutine, metode eller regel

som hadde fått meg til å si: - Jeg kan ikke prate med deg

før du tar håret vekk fra ansiktet, hadde han gått med det

samme. Og vi hadde gått glipp av et møte ingen av oss

kan glemme.

Vi vet så lite. Håret hadde lagt seg tettere og tettere for

å beskytte seg mot ny avvisning, nye påkjenninger, men

også for å bevare det fineste i seg. Det innerste ukrenkelige

punktet av menneskelighet.

“Noen ganger er det langt inn til de

smertefulle sannhetene. Langt inn til

hjertet av gull - der alle tapre forsøk og

varmende nærvær, er smeltet inn.”

To år etter våre treff, fikk jeg melding fra Fredrik: «Kan du

være referanse for meg på en jobb jeg har søkt?»

Noen ganger kan man kjenne seg oppdaget av en fremmed.

Det er ikke alltid antall timer, dager og år man omgås som

forteller om noen har fattet litt av dybden og storheten i

den man er. Møtet levde ikke bare videre i Fredrik. Jeg

tenker ennå på hvordan jeg kan erverve meg hans evne til

å ta vare på hjertet sitt.

Takk, Fredrik!

Tekst: Eva Dønnestad


35

profil

- Lytt til VerdiStemmen

– Når du går dypt inn i noe menneskefaglig, går du samtidig dypt inn i verdiene. Da møter du deg

selv. Ditt eget liv. Det aktiveres en refleksjon som også kan få følger for hele livet, ikke bare faglivet.

For meg ble det å hoppe av en karriere i forsvaret og bli psykolog, sier nytilsatt psykolog ved RVTS

Sør, Inge Bergdal.

Inge Bergdal har kjent på hvordan man kan ha det godt,

men allikevel gjennom fordypning finne inn til verdier som

gjør at man tar nye veivalg. Han har erfart hvordan fagliv og

menneskeliv henger sammen. At faglig fordypning kan bli

til nye menneskelige erkjennelser både som privatperson

og som fagperson.

Hans vei til psykologyrket, har på mange måter vært

noe utradisjonell. Da han gikk på krigsskolen, valgte

han psykologi som valgfag. Møtet med faget og en god

veileder og lærer, Ivar Borgersen, gjorde en forskjell. Det

gjorde at interessen ble vekket. Da Inge var ferdig med

krigsskolen, var det tid for 4 pliktår der han jobbet på en

varslingsstasjon som lærer og veileder. I denne perioden

la forsvaret til rette for studier ved siden av arbeid i

forsvaret.

– De hadde nok regnet med å beholde meg, smiler Inge, -

men noen dagers opphold alene ved havet, førte til et annet

valg. Jeg var kommet til hovedoppgaveskriving, fordypet

meg i schizofreni og hadde Rolf Gråve som veileder. Jeg

var også blant annet ”rotteassistent” for Edward og May

Britt Moseid. På samme tid blir min far syk, jeg berøres, og

blir nok mer eksistensielt søkende, forklarer Inge.

Veien til et nytt valg – gjennom fordypning og refleksjon

For å klare å fordype seg nok til å skrive oppgaven, dro

han til foreldrenes hytte ved havet. Alene.

– Jeg leste, skrev og sov. Leste, skrev og sov. Reflekterte

og reflekterte. Og noe begynte å skje.

“Når du går dypt inn i noe faglig, går du

samtidig inn i verdiene. Det finnes noen

valg det er ekstra viktig å grunne på.”

De fleste av oss er vel kanskje ikke helt til stede i oss selv

og våre dypeste behov sånn i dagliglivet, vi fanges. Men

her i fordypningen, ble jeg heldigvis, tvunget til å ta meg

selv og livet mitt opp til vurdering. Jeg fikk en distanse

til det som fanger i hverdagen og en nærhet til verdiene,

følelsene og det jeg hadde av fortellinger og ønsker inni

meg, sier Inge.

– Det rare var at det ikke var misnøye som var utgangpunkt

for min vurdering av livet mitt. Jeg trivdes godt der jeg var

i livet. Men det at jeg trivdes, gav meg anledning til å søke

enda dypere, og det jeg fant, gjorde det lettere å ta nye

valg. Som var enda nærmere den jeg vil være og det livet

jeg vil leve, sier psykologen.

Skulle han fortsette i forsvaret – eller skulle han hoppe av

og begynne som psykolog i arbeid med dem som trengte

det mest, kanskje barn og unge? Han hoppet.

Ytre stemmer får ofte størst plass

– Hva var det som gjorde at du turte å gå fra noe du

visste hva var, til noe du ikke visste hva var – når

du til og med hadde det fint?

– Altfor ofte er det de ytre stemmene som får

stor plass: Krav, tilbakemeldinger, kritikk eller

ros. Vi kan kjenne på komfort eller misnøye

i forhold til dette. Men altfor sjelden lar

vi den indre stemmen bli stor nok. Den

indre stemmen overgår behovet for

trivsel. Den vil noe dypere. Ved havet

på hytta hadde jeg et mektig øyeblikk.

Det var ikke bare en klarhet, men en

sterk følelse av lettelse over å være

ÆRLIG MED SEG SELV. En ærlighet

som bunner i at vi kjenner etter litt

lenger inn. Jeg skulle ønske jeg hadde

hatt flere slike øyeblikk i livet mitt,

sier Inge, som sa opp i forsvaret og

bestemte seg for å jobbe for dem som

ikke var privilegerte, de som hadde hatt

det vondt i livet. Der trodde han at han

kunne gjøre en større forskjell.

”Du kan få mer lønn, sa sjefen min i

forsvaret, - du må ikke slutte.” – Men det

var ingen vei tilbake. Jeg var fast bestemt.

– Hvorfor tenker du at slike fordypningsopplevelser

før valg er viktige?

– Fordi det er mulighet til å velge igjen og igjen. Valgene

må være forankret i noe som er vikig for oss.

“Hva som er viktig for oss, kan endre

seg i løpet av livet. Jeg ser på det som

noen frø de fleste har i seg. Det kan være

som ønsker, drømmer, eller det å ville

være tro mot seg selv og sine gaver og

ressurser.”

Jeg tror de kan vokse om vi gir dem næring og lys. De kan

trykkes ned i mørket. Jeg velger å se på slike sannheter vi

bærer i oss som frø. De blomstrer når de er klare. De kan

fryses ned, men de dør aldri dersom de er en del av den vi

skal være i verden. Det koster å vokse som menneske og

nye valg kan være en del av denne veksten.

Det er det vi gjør med kjærlighet som setter spor, som

er avgjørende. Hvis du skal møte mennesker og være

der fullt og helt, da vil forpliktelsen og kjærligheten til de

menneskene komme fram - og da blir du ansvarliggjort.

Dette er lettere om vi er tro mot oss selv og ikke går på

akkord med den vi er, understreker Inge Bergdal.

Lytt til VerdiStemmen

– Har RVTS Sør ansatt en filosofisk psykolog?

– Alle mennesker har mulighet til å tenke igjennom hvem

de vil være og hvordan de vil leve. Ekstra viktig er det for

oss som selv er verktøyene i arbeidet vårt. Det er like mye

den vi er, som det vi kan, som er ute og møter hjelpere og

de vi skal hjelpe. Som møter mennesker. Derfor må både

vi som lærer opp hjelpere og hjelperne alltid arbeide med

oss selv og den vi er og vil være. Tja, jo, jeg er kanskje litt

lettere filosofisk anlagt. En jordnær filosof, smiler Inge.

“Ved større veiskiller erfarer vi at vi er

bundne og fri på samme tid. Friheten

vil du oppdage hvis du bruker tid på å

utforske det du er bundet av. Det krever

mot å sette lys på eget liv. ”


36

37

– Det å bli tro mot seg selv er ikke en lykkereise alene –

det gir både gode og dårlige følelser å foreta endringer,

eller gi rom til noe nytt i livet sitt. Noen ganger tror vi livet

må være smertefritt om det skal være godt. Gode liv gjør

vondt, det er prisen for å søke kjærligheten, tror Inge.

Gode erkjennelser kan ha liten verdi om de ikke får

konsekvenser for livet ditt. Veien fra erkjennelsene av

at noe må endres eller gjøres, ut i handling, kan være

krevende. Vi rygger ofte tilbake i velbehaget, tror Inge.

– Vi som arbeider med at livene til barn og unge skal bli

bedre, kan med fordel også arbeide med hvordan våre

egne liv kan bli bedre. Vi må lytte mer til verdistemmen

og mindre til komfortstemmen i oss. Det er verdistemmen

som gjør at vi kaster oss ut i menneskemøter og

i nye utfordringer der vi ikke vet helt

hva som skjer, understreker

Bergdal.

– Det finnes en kraft i alle

mennesker. Den kan være

godt kamuflert i rus, i

fasader, i slitenhet, i alt

det dumme og gale vi

mennesker gjør, men jeg

leter alltid etter den iboende

muligheten. Overlevelsen.

Verdiene mennesker bærer

med seg som de ikke alltid har

klart å sette ut i livet, sier Inge

Bergdal.

Inge ønsker at den pedagogiske rollen skal bli mer

tilrettelegging for engasjement, enn ren kunnskapsformidling.

Forskning viser at dette er klokt. For å sette

kunnskap ut i praksis, må vi involvere den andre, dele og

trene. Når vi ønsker å utforske hverandre i stedet for å

bare presentere oss selv, vekker det som regel positive

følelser i den andre. Og det er et godt utgangspunkt når

man skal dele noe smertefullt eller finne veier til bedre

dager. Finn den andres engasjement, skap undring,

oppfordrer Inge Bergdal.

Kompetanseheving med hjertet

Inge understreker at vi vet at mennesker lærer bedre og

forandringsprosesser lettere settes i gang, når vi er trygge

og motiverte.

– Hva kan hindre positive følelser og motivasjon?

– Det er to ting som hemmer nysgjerrighet og positive

følelser i å komme. Det er frykt og avvisning. Frykten kan

være at man tror at andre vil en vondt, vil skade en. Ikke vil

en vel. Man må forberede seg på at noe ille vil skje. Da blir

man hemmet, beskytter seg, selv, begynner å spille – tør

ikke å være seg selv. Jeg søker å bruke hverdagslig språk

på ting for å ikke skape avstand. Jeg tenker til og med at

det er viktig at vi forsøker å finne den andres engasjement

før vi forsøker å forstå alt.

– Hvordan kommer frykt og avvisning til uttrykk slik du har

erfart det?

– I opplæring kan jeg se det ved at mennesker går i forsvar

eller trekker seg unna. På arbeidsplasser kan frykt og

usikkerhet på om man er god nok, noen ganger føre til at

man snakker ned andre, forsøker å finne feil hos ledelse

og andre ansatte – fordi det blir for sårbart å si hvordan

man selv har det i forhold til faglig og menneskelig

utilstrekkelighet. Relasjonsarbeid er nøkkelen. Å bygge

tillit og nærhet i relasjoner, skaper trygghet for å ta opp

det som er vanskelig uten å gå i forsvar, tror Bergdal.

Som kompetansehevere er det viktig å ikke bli

bedreviter, men gå ved siden av mennesker og

ha med seg hjertelaget i tillegg til fagblikket.

Vi må gå sammen med mennesker som har

opplevelser av å ikke være gode nok. Det

ligger ofte et enormt slør over mulighetene

hvert menneske bærer i seg til å gjøre god

jobb, være et bra menneske. Trygghet kan

fjerne sløret. Men vi må også understreke

at hver fagperson er invitert og forpliktet på

en ansvarlighet for egen arbeidsglede.

Mot til å gå utenfor rammene

“Jeg er også opptatt av at

mennesker som er trygge

i rammer, noen ganger

våger livsutfoldelsen utenfor

rammene, for å vokse. For å

våge å vise egen feilbarlighet.”

Den kan binde sammen noen ganger. Vi må ha rom for

feilbarlighet. Bergdal tror maktutøvelse ofte er en forsøk

på å søke trygghet.

– Frykt og opplevelse av avvisning, gjør at vi noen ganger

søker trygghet feil steder. Sammen med dem som er like

utrygge som oss selv og kanskje snakker ned andre. Noen

ganger søker vi tilhørighet der den er å finne. Behovet

for tilhørighet kan bli sterkere enn etikken i hva man

tilhørighet i. Jeg har snakket med mennesker som i søken

etter tilhørighet er blitt en del av negative subkulturer på

en arbeidsplass. Her må vi hjelpe hverandre, for jeg tror

alle egentlig ønsker å være en del av fellesskapet som

arbeider verdiforankret mot målene på en arbeidsplass.

Tilhørigheten betinger at du viser egen sårbarhet. I et

fellesskap må vi også vise det vi ikke får til og bli møtt uten

anklage. Fellesskapet rommer forskjellige mennesker som

er likeverdige, men ikke like. Tilhørighet skapes gjennom å

bli anerkjent som menneske.

Tillitsbyggere

Inge er opptatt av at dem vi skal hjelpe, ofte har utviklet

et forhold til verden som en utrygg plass å være. Deres

bilde av at verden er god, mennesker er gode og vil meg

vel, er blitt smadret tidlig. Dette gjør det ekstra viktig med

hjelpere som klarer å håndtere mennesker med en dyp

mistillit til mennesker og til verden. – Det kan kreve at vi

må jobbe ekstra godt for å bli tillitsbyggere, for å håndtere

egne følelser, trene på evne til å reflektere og allikevel ha

nærhet til egne og andres følelser, tror han.

“Det er krevende å være menneske. Det

er krevende å være mennesker som skal

hjelpe dem som har det vondt. Men det

er aller mest givende.”

Hjelper og hjelpemottaker har ulike roller, selv om begge

er mennesker. Det som er bra nå, er at forskjellene i

roller blir mindre. De som søker hjelp skal være aktører i

profesjonelt omsorgsarbeid og terapi. Vi nærmer oss det

fellesmenneskelige på en ny måte, selv om rollene er ulike,

understreker Bergdal og legger til at dette også fordrer

fagpersoner med avklarte forhold til egne livsfortellinger

slik at de kan på best mulige måte være til stede for den

andre. Finne ut hvor den andre er, og hva han eller hun

trenger.

Relasjonens pris er sårbarhet

– Det finnes prosesser vi kan velge å gå inn i. Men noen

ganger kaster livet oss inn i hendelser vi ikke har valgt,

som gjør noe med oss. Det er da vi virkelig kan lære

oss selv å kjenne. Jeg velger å se på det som mulighet

til å integrere. Og her er det ulike metoder som hjelper

for ulike mennesker. Noen trenger meditasjon, andre

musikk, noen samtale, andre nærvær, noen tid alene,

andre fellesskapet. Men den indre reisen kommer vi ikke

utenom om vi vil bli hele utfoldende mennesker, sier Inge.

– Hvis relasjoner er å gi seg hen til den andre – ligger

det en enorm mulighet til avvisning og forkastelse i denne

tilnærmingen. Derfor har mange få relasjoner, tror jeg.

For meningen med relasjonen forsvinner om man bare blir

overfladiske tidsfordrivere som lar fasade snakke med

fasade. Det ligger i relasjonens vesen at det også vil gjøre

vondt og kreve noe av oss. Men den er livsnødvendig. Inge

er opptatt av å invitere andre inn. Komme mennesker i

møte.

– Hva er en god hjelper?

– En god hjelper har en grunnleggende interesse for den

andres liv på godt og vondt. Det går ikke an å bli helt

kjent med et annet menneske, men om vi lytter

og er tilstede på en god måte, tror jeg den

andre kan bli bedre kjent med seg selv,

sier Inge Bergdal.

Gode menneskemøter

– Hva er et godt menneskemøte?

– Et godt menneskemøte er et

møte hvor du kan være deg

selv. Et godt menneskemøte

er noe som skaper håp. En

tanke om at noe kan bli annerledes

vokser fram i gode menneskemøter. Et godt

menneskemøter gjør mer med oss enn vi fatter med det

samme – noe aktiveres, vekkes til live, gir oss økt mot.

Gode menneskemøter er alltid rause og forsøker å forstå

den andre i beste mening. Raust - ikke i betydningen

av snill, men mer som et fundament som rommer alt.

Kjærligheten har også rom i gode menneskemøter – den

søker å forstå hva som er bra for den andre i tillegg til

hva man trenger selv. Kjærlighet uten forståelse gir ingen

mening.

Ledere som veivisere

Inge Bergdal er allerede involvert i oppdatering av

lederstøtten RVTS Sør gir i sine programmer. Dette vil

bli en integrert del av MenneskeMøteAkademiet som blir

navnet på det reviderte programmet fra RVTS Sør som nå

er under utvikling.

– Hvorfor er det viktig å jobbe med ledere ?

– Ledere blir ofte sett på referansepunkter. Veivisere –

enten de er klar over det eller ikke. De er rettesnorer for

hva man ønsker å gjøre og hva man faktisk skal gjøre.

Lederne blir symbolene på det man skal gjøre. De besitter

den formelle makten, og det vil være tendenser til at

ansatte tilpasser seg øverste leder for å komme bedre ut

selv på arbeidsplassen.

– Hva er viktig lederatferd?

– Ledere må først og fremst leve ut de verdier

arbeidsplassen er enige om å gå for. Ledere er viktige

veivisere og forbilder. Men jeg ønsker at alle som arbeider

med mennesker skal tenke om seg selv at de er viktige

veivisere og forbilder. Det fordrer at vi er tro mot oss selv

og bruker tid på å bli hele og integrerte mennesker som

våger å komme nær andre, og kaste oss ut i livet og

arbeidslivet, sier Inge Bergdal.

Tekst: Eva Dønnestad


38

39

Hjelpere fra Lykkeland og

Herjedalen trenger hverandre!

– Det gjelder å snakke så barn lytter. Det gjelder å lytte så barn snakker. Hvis vi blir underaktive og

bare lytter, tør ikke barn snakke med oss. Da blir de ansvarlige for samtalen. Om vi blir overaktive,

blir de stille og ramler ut. Vi må finne balansen. Det er magi i turtaking, sier Magne Raundalen.

Lykkeland

Da vil jeg snakke om fordeler og ulemper. Kanskje først:

Hvordan blir du som hjelper hvis du har en oppvekst som

kort og godt kan beskrives som følger: Du har vokst opp

i Lykkeland. Hvordan blir du som hjelper da? Hva skal du

kanskje være litt obs på? Hva trenger du?

Det er en styrke, men det er også en veldig begrensning.

Den største faren er at du i ditt arbeid i psykisk helsevern,

eller ikke minst, i barnevernet, bruker din egen barndom

som norm og utgangspunkt. Det må du fri deg fra. Det er

ganske vanskelig, og jeg er ikke sikker på om du klarer

det. Jeg er ikke sikker på om jeg har klart det helt selv

heller, for jeg har også vokst opp i Lykkeland. Jeg faller

ofte. Men jeg har en løsning som har berget meg i land.

Jeg røper den mot slutten her.

Herjedalen

- Hvordan blir du som hjelper hvis du har en oppvekst fra

Herjedalen?

Det har skjedd mye som du bærer på. Det kan handle

om det å ikke å bli sett, om traumatiske opplevelser, om

brudd og om de voksne som sviktet deg. Det går langt

tilbake. Kanskje du til og med har vage minner om det

verste? Dette er en oppvekst som verken er anbefalelsesverdig

eller verdig. Du har kanskje vært utsatt for en del

ting som vil falle under straffeloven. Spørsmålet med en

slik barndom er: Hvilke fordeler har du og hvilke ulemper

har du når du går inn i barnevernet?

Den store fordelen du har, er at du har kommet deg gjennom.

Du har klart deg og sitter i ”Lysefjell Barnevern”,

sammen med 20 andre med utdannelse. Du har klart utdannelsen.

Du har funnet mening. Du vet hva du vil gjøre

– sitter med erfaringsgrunnlag og en menneskekunnskap

som er ganske unik.

MEN det er av stor betydning at du ikke normfester noe

av dette, og at du ikke normaliserer det unormale og at

du ikke aksepterer det som er helt uakseptabelt. Men der

tror jeg du passer på veldig godt. Det store rådet jeg vil gi

til deg er: Du må rydde både på kjelleren og på loftet – litt

skikkelig. Ja.

Da har jeg en god nyhet til deg til slutt, kjære hjelper:

Du må finne deg en medarbeider! Jeg som kommer fra

Lykkeland og skal hjelpe noen med mine trangsynte briller

–holdt jeg på å si, - jeg trenger deg og din kunnskap, men

da må det være åpenhet og vennskap mellom oss.

Hele norges barnepsykolog og

RVTS Sør-spaltist. Brenner for

barns rett til beskyttelse og livsutfoldelse.

Han er spesialist i

psykologi med mange års erfaring

med mennesker i krisesituasjoner.

Tekst: Magne Raundalen


40

41

Språk

og væremåte i endring

Nye begreper gir økt forståelse og bedre tilnærming til pasientene, viser funn i følgeforskningen

etter to års samarbeid om kompetanseheving i traumebevisst omsorg og praksis - mellom RVTS Sør

og Borgestadklinikken, avdeling Loland.

Samarbeidet mellom Borgestadklinikken, avdeling Loland,

og RTVS Sør om kompetansehevingsprogrammet AvHoldt

ble avrundet i vår.

Da Borgestadklinikken avdeling Loland, nylig feiret sitt

70 års jubileum med jubileumsseminar, holdt RVTS Sørs

prosjektleder og fagleder hovedforedrag om Menneske-

Møter som forandrer. Teater Avvik hadde en sterk

forestilling og det hele ble avsluttet med alvorsmettet

stand-up innlegg - for å feire jubilanten og for å formidle

noe av det faglige innholdet de to miljøene har gitt

hverandre og utviklet sammen.

MenneskeMøteKompetanse

Noen av begrepene det har blitt undervist om og trent på

er: ”Menneskemøte” – der kunnskap viser seg i praksis og

væremåte, ”å forstå i lys av opplevelser”, ”smerteuttrykk -

det å se smerten bak atferd”. Begrepene er godt innarbeidet

og gir mening for alle. De bidrar til økt forståelse for

pasientene etter to år med kompetansehevingsprogram

fra RVTS Sør. Men det er ikke bare i forhold til pasientene

at språket er endret. Kollegaene omtaler også hverandre

i mer positive ordelag. Et flertall av de ansatte uttrykker

at de har gått fra å tenke ”konsekvenspedagogikk” til

å tenke hvordan de kan skape gode menneskemøter.

Noen uttrykker allikevel behovet for også å sette grenser

og oppdra, ikke bare forstå. Det kan oppstå dilemmaer

underveis som man må ha dialog om.

Følgeforskning

Traumefeltet og rusfeltet har samarbeidet for å skape

bedre behandling og omsorg. Følgeforskningens spede

første funn viser endring i språk og et ønske om å forstå

mer av hva som ligger bak symptomene. MenneskemøteKompetanse

er et ord som gir mening og fylles med

innhold hos ansatte til å være på en måte som bygger

tillit, skaper trygghet og bygger relasjon slik at de kan

forstå og utfordre pasientene.

– Det virker som om de ansatte har økt fokus på å prøve å

forstå pasientene i lys av hva de har opplevd, i stedet for

å beskrive, sier forsker Kristin Håland som på seminaret

la fram noen av funnene fra den kvalitative studien der 10

personer er intervjuet.

“I stedet for å tenke sinne og uro som

symptom på for eksempel ADHD – er

ansatte nå mer nysgjerrige på å se hva

som ligger bak diagnosene.”

”Nå skal vi se etter hva som har skjedd med dem.”

Det er ikke nytt at man etterspør bakgrunnen, men det

er nytt å tenke at livshistorien har en så direkte innvirkning

på atferden i dag, sier Kristin Håland. Hun og

Solveig Storbækken fra Korus-Vest, er ansvarlig for

følgeforskningen som vil bli publisert som en eller flere

artikler det kommende året.

Holdningsendring: Han vil hvis han kan.

Forskningen viser at setningen ”Han vil hvis han

kan”, brukes mye blant ansatte. Det uttrykker en

holdningsendring mot å forstå, ha et syn på pasienten som

virkelig prøver så godt han kan etter forholdene. Dette står

i motsetning til den mer vanlige setningen: ”Han kan hvis

han vil.” Dette kan uttrykke et syn på at pasienten er lat,

en som ikke gidder. Han vil hvis han kan – sier noe om

at ansatte tror pasientene gjør så godt de kan ut fra de

forholdene de lever under. Det er ikke alltid viljen det står

på. Det kan være andre hindringer som ansatte må prøve

å forstå.

Både RVTS Sør og Borgestadklinikken avd. Loland er enige:

Dette har vært et samarbeid som har samlet alle ansatte

i et mer felles språk, økt bevisstheten på viktigheten av

å se bakenfor symptomer og atferd og prøve å forstå de

det gjelder.

Fornøyde ledere

Den erfarne rusbehandleren Anne Birgit Nordgaard,

enhetsleder ved Borgestadklinikken, avdeling Loland, ledet

dagen og satte an tonen med å takke RVTS Sør for samarbeid

som har gitt økt blikk for hvordan menneskemøtene kan

forandre. Hvordan kompetansesamarbeidet har gitt økt

bevissthet om å se bakenfor atferd – at mennesker er

bredt sammensatte av kropp, hjerte og tanke. At vi alltid

må tenke hele bredden når vi skal hjelpe. Prosjektet

AvHoldt har utfordret ansatte til å bruke seg selv som

verktøy og være mennesker på godt og vondt. De er blitt

utfordret til å bli bedre kjent med seg selv for å bli trygge

i møte med andre.

Pål Solhaug som selv har erfaring fra flere år i rusarbeid

- også som leder, dro oss med tre år tilbake da

henvendelsen kom fra Loland med ønske om opplæring

i traumebevisst omsorg. Han trakk også fram navnet på

prosjektet: AvHoldt – som nettopp vektlegger å skape

menneskemøter der den andre kjenner seg avholdt og

verdsatt. Kjenner at det er rom til å være den han eller

hun er på godt og vondt.

– Vi gratulerer med 70 års dagen for Loland og vi takker

for konstruktivt og givende samarbeid med dere! Det har

vært en fantastisk reise å være med på,

varmen fra

ledere og


42

43

ansatte og dialogen har lært oss mye, sa prosjektleder

Solhaug.

– Noe av det vi har arbeidet mye med er å ta inn at

det nesten alltid ligger smerte bak rusen. Rus er en

uhensiktsmessig måte å dempe smerte på. Vi ønsker å se

bakenfor rusen. De fleste mennesker har et grunnleggende

behov for trygghet for å klare å bryte mønstre og utvikle

seg videre. Derfor er tillitsbygging og trygghetsskaping en

viktig del av arbeidet. Vi må våge å gå litt nærmere. I gode

menneskemøter klarer vi å gå fra refleks til refleksjon. Vi

prøver å forstå den andre, ikke beskrive. Vi må våge å

jobbe med hjertet. Gode erfaringer bygger hjernen, bygger

kroppen, bygger sinnet. Alt henger sammen, understreker

Solhaug.

“Jeg tror ikke noe på at de pasientene

som kommer hit i utgangspunktet har

atferdsproblemer, men jeg tror svært

mange har problemer med følelsene

sine.”

Det kan gi seg uttrykk i uforståelig eller dårlig atferd. Vi må

inn til behovene, smerten og følelsene for at mennesker

skal klare å håndtere smerten på annen måte enn ved å

bruke rusmidler, sier Pål Solhaug.

Han er ikke så opptatt av hva vi kaller de ulike traumene,

men legger vekt på at det er forskjell på å være utsatt for

en enkeltstående traumatisk opplevelse, og det å over tid

være utsatt for påkjenninger av dem som skulle gitt

omsorg – såkalt utviklingstraumer. Forskningen som viser

at hjernen formes av bruken, gir håp inn i rusfeltets arbeid.

Vi har også lært av Bruce Perry at det ikke nytter å tilby

behandling som taler til logikkhjernen når skjevutviklingen

ligger i føle- eller overlevelseshjernen. Vi må arbeide med

kropp, følelser, tanker og fortellinger for å bidra til helhet,

sier Solhaug.

Frykten for å falle utenfor

Heine Steinkopf minnet om de store linjene i alle menneskers

liv, enten vi demper smerte på den ene eller andre

måten: Vi ønsker å være en del av flokken. Vi trenger

tilhørighet. Og vi har det ikke godt om vi ikke hører til

noe sted. Vi søker tilhørighet der den er å finne. Og det

kan være tungt å skulle endre mønstre, hjernen vår vil

helst ikke det. Han understreket også at samholdets

og relasjonens pris er sårbarhet – fordi vi mennesker er

feilbarlige.

– Vi må trene oss på å vise hvem vi er, hvilke behov vi har.

Vi må skape fellesskap som ikke utstøter oss når vi viser

hvem vi er på godt og vondt. Endring medfører at vi må

gjøre noe utenfor mønstrene våre, og det kan oppleves

skummelt. Vi kan risikere å feile, og da kommer frykten

for å bli avvist av de andre.

Steinkopf understreket viktigheten av å være verdiforankret

i arbeidet.

“Det er ikke så viktig HVA du gjør, men

HVORFOR du gjør det. Vi kan ikke

møte alle på samme måte. Da forsvinner

kompleksiteten.”

Det som fungerte på Per, behøver ikke å fungere på Pål.

VI må i hvert enkelt menneskemøte finne ut: Hva handler

dette om? Hvordan har Per det? Hvorfor ruser han seg?

Hva gjør vondt, hva er han redd for, hvilke ressurser har

han i seg som gjør at han kan klare å bære fortellingen

sin, våge en endring? Før tiltakene kommer metodene, før

metodene kommer teoriene, før teoriene kommer verdier

og menneskesyn. Det er verdiene vi skal leve ut i møtet

med den andre. Da kan vi få en verdibasert praksis der

hvert menneske blir møtt som unikt. Det er forståelsen

som skal avgjøre hva vi lever ut i praksis, understreker

Heine Steinkopf.

Husk å glemme

En oppfordring fra alle sårbare barn til alle hjelpere.

Husk å glemme at jeg ikke satte skoene pent fra meg,

at jeg løp ut uten lue og at jeg ikke vasket hendene før maten.

Husk å glemme at jeg veltet glasset med melk under middagen,

at jeg sa føkka jævel og løp min vei da du ble streng i stemmen.

Husk å glemme alt jeg gjør som jeg ikke selv husker at jeg har gjort,

at jeg river meg løs og blir borte når jeg er ute av meg.

Husk å glemme at jeg ber deg dra til helvete,

kom heller nærmere selv om jeg viser at du ikke skal.

Husk å se alt jeg ikke sier og alt jeg ikke gjør,

husk at jeg prøver så godt jeg kan og at jeg bare er litt skjør.

Kjell Gustumhaugen

Tekst: Eva Dønnestad


44

45

LINK i ny drakt

LINK står for livsmestring i norske klasserom. LINK er et undervisningsopplegg for omlag 30

samlinger som handler om forebyggende psykisk helsearbeid, folkehelse og livsmestring.

LINK er gratis og enkelt å bruke. Det krever ingen

spesiell kompetanse eller spesialutstyr. Verktøyet er

utarbeidet av lærere i samarbeid med helsesøstre og

ansatte ved RVTS Sør. I løpet av det siste året har vi

i samarbeid revidert programmet, slik at det framstår

som enda mer tilgjengelig og gjennomarbeidet.

Dagens utfordringsbilde viser en ungdomsgenerasjon

som er svært velfungerende. Mange klarer seg bra

på skolen, de jobber på fritiden, spiser sunt, trener,

ruser seg mindre enn tidligere og utøver mindre vold.

Samtidig sliter mange med depressive symptomer.

25% sier de har skadet seg selv med vilje og 10% sier

de har prøvd å ta sitt eget liv. LINK tar dette på alvor og

jobber derfor med grunnleggende behov og strategier

for livsmestring. Selv om det noen ganger handler

om vanskelige temaer fokuserer LINK på muligheter,

mestring, lek og livskraft. Målet med LINK er å bidra til å

styrke den enkeltes selvbilde, opplevelse av tilhørighet

og utvikle konstruktive mestringsstrategier. Les mer om

LINK på www.linktillivet.no.

Foruten at vi har gjort et faglig løft på LINK har vi også

redesignet uttrykket slik at det bedre kommuniserer

og appelerer til barn og unge. I samarbeid med

illustratørene fra Darling Clementine har vi fått laget

illustrasjoner som blir å finne igjen i det meste av vårt

LINK-materiell. Vi kommer til å trykke opp brosyrer,

plakater, notatbøker, kort ol. som skal deles ut og

brukes i undervisnigen.

Illustrasjoner: Darling Clementine for RVTS Sør


46

47

Å være tro mot seg selv

gir økt tåleevne

Det snakkes mye om viktigheten av å ivareta seg selv når man arbeider med mennesker utsatt for

påkjenninger. Vi snakker om egenomsorg. Egentid. Vi må unngå å bli utslitt, utladet eller utbrent.

Det kan være klokt å ta et skritt tilbake og undre seg: Hva kjennetegner de menneskemøterne som

over tid bedre takler å være sammen med andre i sorg, smerte og motstand?

Det er gjort mye forskning på dette, men her vil vi

reflektere litt over begrepsbruken. I første rekke kan

det handle om hvordan vi definerer dem vi skal hjelpe.

Mennesker i krise eller i smerte, er mer enn det. Kanskje

denne bevisstheten er første mestringsstrategi. “Jeg er

sammen med mennesker som også har kjærlighet, gaver,

gleder å gi.”

I stede for å snakke om egen ivaretakelse eller egenomsorg:

Hva med å snakke om at gode menneskemøtere er TRO

mot seg selv? Eller som en kollega foreslo, har kjærlighet

til seg selv. Kjærligheten er en kraft som reagerer på

krenkelser og utnyttelse.

“Kjærligheten rommer sårbarheter og

styrker. Å ha kjærlighet til seg selv, og

elske seg selv, er å ta både egne behov,

nederlag og mangler på alvor. Favne

dem.”

Egenomsorg kan fort forbindes med å fastholde og

pleie rammer og behov. Å være TRO mot seg selv, å

ha kjærlighet til seg selv, er langt mer krevende, men

allikevel integritetsbyggende. Det kan koste, men gi økt

styrke. Kanskje er det når vi er tro mot oss selv med

livsfremmende grenser at vi også er gode med oss selv?

Vi tror ikke på egenpleie som pynter på oss selv og livene

våre. Vi sier ikke at vi kan bli utladet og slitne. Da må

vi ta ansvar for å lade. Da trenger vi hvile, trøst, påfyll,

veiledning eller hjelp. Vi reflekterer bare rundt hva som

gjør oss slitesterke.

Vi tror ekte liv koster hengivelse. Det handler ofte ikke om

å FÅ TIL, men å SLIPPE TIL. Derfor vil det som nå kalles

egen ivaretakelse ikke være å reise på spa, men å hengi

seg til livet og menneskene i tråd med de verdier, den

verdighet og de gaver vi har.

“Vi tror den eneste måten vi blir bedre

til å takle livet på, er ved å leve det. I sin

fulle bredde. “

For å klare å være tro mot oss selv og elske oss selv,

kan det være godt å bli sett av blikk som ikke viker når

vi nettopp er tro mot egne behov, følelser, tankesett og

verdier. Blikk som viser nåde når vi feiler.

De gir oss følelse av verdighet, selv når bristene kommer til

syne. Menneskemøtere som varer og tåler, har ofte funnet

disse kjærlige blikkene i ett eller flere andre mennesker.

Tekst: Eva Dønnestad og Anders Dovran


Tidsskrift for norsk

psykologiforening

kort&godt

I oktober ga Norsk Psykologforening ut et temanummer

av sitt tidsskrift, Psykologi, med Dag

Nordanger som gjesteredaktør. RVTS Sørs Heine

Steinkopf og Anette Andersen bidrar i artikler og

Anders Dovran blir intervjuet.

– Det nye er en forståelse av traumer som er forankret

i utviklingspsykologien. Når traumepsykologien har blitt

koblet sammen med utviklingspsykologien, har det oppstått

noe nytt. Det har oppstått noe viktig som gir oss

bedre mulighet til å forstå og hjelpe de barna som har hatt

det vanskeligst, sa Dag Noranger på Schizofrenidagenes

markering av temanummerutgaven.

Denne utgaven tar for seg utviklingstraumer og inneholder

både intervjuer, vitenskapelige artikler og debatt om temaet.

Sakene kan leses på www.psykologtidsskriftet.no

9 veier til bedre samspill

med små barn

1. Oppdagelse i stedet for oppdragelse

2. Undring i stedet for instruks

3. Refleksjon i stedet for korreksjon

4. Her og nå i stedet for der og da

5. Ved siden av i stedet for foran

6. Tåle usikkerhet i stedet for kontroll

7. Lytte i stedet for rope

8. Forstå i stedet for avlede

9. Bli noen i stedet for noe

Kjell Gustumhaugen

Ny bok for

miljøterapeuter

Vår faste spaltist, Kjell Gustumhaugen har

skrevet boken “Miljøterapeuten” der våre

egne Eva Dønnestad og Heine Steinkopf har

bidratt sterkt med sitt faglige perspektiv.

Alle som arbeider med sårbare barn: Klikk

og kjøp! En engasjerende og personlig bok

om miljøterapeutens møte med de sårbare

barna; barn som er utsatt for omsorgssvikt

og som må lære å tro på det gode i voksne

mennesker på nytt. Hvordan takle avvisningen

og fortsette å være støttende uten å miste

følelsesengasjementet og få negative følelser

for barna?

Boken er anbefalt av alle miljøterapeuters far:

Erik Larsen!

Nye HandleKraftAgenter!

HandleKraft lever videre og skal nå sikre at også private barnevernsinstitusjoner

og fosterhjem skal få opplæring i traumebevisst

omsorg.

Etter tre tettpakkede dager med trening, undervisning, refleksjon

og deling av fortellinger er nyopplærte HandleKraftAgenter klare til

å holde kurs. HandleKraftAgenter er kursholdere ansatt i Bufetat

som blir sertifisert til å undervise i traumebevisst omsorg.

De er motiverte, inspirerte og

kompetente.

Gro Knutsen fra Bufdir åpnet

opplæringen og kursholderene

fra RVTS Sør var Anette

Andersen, Ruben Gausdal og Eva

Dønnestad. De hadde også med

seg koordinator i Vest, Fredrik

Melander og erfaren Agent

Kasper Verlo.

Golden Gunnar

for profilfilm

Samarbeidet med illustratør Hanne Berkaak og Mikrofilm har

nok en gang resultert i heder og ære under prisutdelingen

Golden Gunnar på Fredrikstad Animation Festivals.

Illustrasjonsfilmen “Gutten som falt og mannen som hjalp ham opp

igjen” vant prisen for beste oppdragsfilm. Den tar for seg det å

være en god hjelper og våge å gå litt nærmere, og ikke gi slipp.

En film vi er veldig stolte av og som fanger temaet om hjelpekunst

på en utmerket måte. Dette er den andre profilfilmen for RVTS Sør

som Hanne Berkaak og Mikrofilm henter hjem en pris for.

Illustrasjon: Hanne Berkaak for RVTS Sør (hentet fra animasjonsfilmen)


50

51

Mentorskolen

– Vi vil gjøre det vi kan for å komme tettere på mennesker som står i fare for å bli voldelig ekstremister.

Vi tror verdiforankrede mentorer kan ha positiv betydning ved å bli kjent med og prøve å forstå disse

ungdommene, sier prosjektleder Dr. Gwyn Øverland, RVTS Sør.

I samarbeid med Plattform gjennomførte RVTS Sør

Mentorskolen for å utdanne voksenpersoner til å gå tettere

på unge og voksne, for å forhindre voldelig ekstremisme

og for å bli kjent med disse sårbare menneskene og bidra

til inkludering. Verdidialog er sentralt i opplæringen. Vi må

lære å søke inn til det som er viktig for mennesker som

står i fare for å bli radikalisert til voldelige miljøer.

Hvordan vi møter dem og hva vi leter etter i dialogen er

viktig. Det er mange ulike livssyn og religiøse ståsteder,

men å finne fram til hva som er hvert menneskes gode

verdier, er en måte å vise respekt på. Det et godt sted å

begynne, understreker Gwyn Øverland som er RVTS Sørs

ansvarlige for Mentorskolen.

RVTS Sør samarbeider med Plattform/Arkivet og 30

kommuner i Agder gjennom SLT-koordinatorene. De har

innhentet de beste fagpersonene fra Århus og gode fagpersoner

fra fagmiljøene i Norge.

Gode menneskemøter forandrer

De som har deltatt på Mentorskolen er voksne som vil

arbeide tett på unge og voksne i ulike settinger. Mentorene

er fra mange ulike land og har ulik kultur og religion, men

alle har det samme ønsket: Å skape gode relasjoner og

tilhørighet til fellesskapet for dem som er på vei til å bli

radikalisert til voldelige miljøer.

– Vi tror gode menneskemøter kan være identitetsskapende

og bidra til relasjoner og tilhørighet. Derfor vil vi tettere på.

– Hvordan rekrutterer dere mentorer?

– I samarbeid med Plattform har vi kontaktet ulike

miljøer og bedt dem anbefale kloke kandidater med

gode relasjonsevner. Kommunene, traumeklinikken på

SSK, moskéen, NAV, Kriminalomsorg, politi, og frivillige

organisasjoner har sendt kandidater.

Alle skal kunne støtte mennesker som strever med

utenforskap, meningsløshet, traumer, sorg og sinne.

Mentorene vil komme litt tettere på dem som sliter med

utenforskap og trekkes mot miljøer som ikke er gode, sier

Øverland.

Engasjert i menneskers fortellinger og liv

– Jeg føler meg privilegert som får være med å bruke

så mye tid spesifikt på å arbeide mot utenforskap og

for inkludering, sier Eddie Whyte - en av dem som nylig

avsluttet Mentorskolen, Tettere på.

– Jeg skal få bruke tid og engasjement på å bistå en person

i å finne ut hvordan han/hun vil leve livet sitt. Det blir nok

flere ”mentees” – de som mottar en mentor – etter hvert.

Dette opplever jeg meningsfullt, sier Eddie Whyte.

“Vi kommer ingen vei uten en genuin

respekt og interesse for den andre personens

ønsker.”

Whyte er SLT-koordinator i Sandefjord kommune med

ansvar for blant annet å fremme mangfold og inkludering

i kommunen.

– En viktig del av dette arbeidet er nettopp å komme

tettere på dem som ikke er en del av fellesskapet, de

som kjenner på utenforskap og meningsløshet, sier Eddie

Whyte – som også tror at den brede erfaringen han har fra

både helse og sosialfeltet, skole og kultur, er en styrke i

dette arbeidet.

Glemmer hvem vi er til stede for

– Noe av det viktige vi lærer og har gode dialoger om

på Mentorskolen er at vi må se på mennesker som

enkeltindivider, ikke stemple individer som grupper. Det

er en kunst å se enkeltmenneskene og deres behov –

spesielt i systemene vi lever i til daglig. Det er en utfordring

og gledelig mulighet til å bistå en person i å finne ut

hvordan han/hun vil leve livet sitt. Jeg må legge mitt til

side for å finne ut hvor denne personen jeg blir mentor for,

er. Hvordan vil han/hun beskrive livet sitt, verdiene sine,

hva som er viktig for han/henne? For noen av dem som

har falt utenfor, kan det være en lang vei tilbake. Vi skal

forsøke å lede mennesker tilbake til fellesskapet slik at de

kan kjenne seg verdsatt, sier Eddie Whyte.

– Hvorfor er det ingen som ser disse ungdommene nesten

før det er for sent ?

– Fordi noen ganger er systemet mer opptatt av byråkratiet

enn de menneskene de skal yte tjenester til. Noen ganger

glemmer vi hvem vi er tilstede for, dessverre, sier Whyte.

Utlending selv

– Hva kan være din spesielle styrke i dette arbeidet?

– Jeg er genuint opptatt av mennesker og av å få frem

hele bredden i deres fortellinger og ressurser. Jeg har

bevisst valgt offentlig sektor fordi jeg har lyst til å bidra.

Det kan kanskje også være en styrke at jeg selv kommer

fra Irland og vet litt om hvordan det er å komme til Norge

som utlending. Det kan ta tid å kjenne tilhørighet og bli

en del av det nye samfunnet. Men min opplevelse er at

alle egentlig ønsker å bidra i storsamfunnet, de vil være

en aktør, ikke en ubetydelig brikke. Jeg vil se, høre og bry

meg om de ungdommene jeg blir mentor for – og det tror

jeg er det viktigste vi kan gjøre, understreker Whyte.

Vi vil bli kjent med dem som faller utenfor!

Nina Lian fordyper seg i radikalisering som masterstudent

ved UIO:

“Det er altfor mange som kjenner på

utenforskap. Det ser ganske dystert ut

for inkluderingsarbeidet. Men denne

satsingen som ønsker å komme tettere

på, er unik.”

Vi står også overfor en del begrepsutfordringer i dette

arbeidet. Vi må sørge for at begrepene vi bruker til

daglig ikke stigmatiserer og forandrer dialog, men åpner

for dialog. Jeg er radikal, men jeg er ikke voldelig. Ofte

knyttes radikalisering opp mot islam. Det kan virke

stigmatiserende på dem som er muslimer. Fellesnevneren

vi alle arbeider mot, er utenforskap. Vi vet at når mennesker

faller utenfor er risikoen større for å havne i voldelige

ekstremistiske miljøer og søke tilhørighet der. Jeg er svært

begeistret for Mentorskolen RVTS Sør og Plattform nå har

gjennomført. Den er balansert, verdiforankret, nyansert

og kunnskapsrik. Det har vært inspirerende og lærerikt

og jeg er klar for å gå tettere på mennesker som trenger

det, sier Nina.

Tekst: Eva Dønnestad


52

53

Med ett blikk

senker du murene

som tusen andre blikk

har laget.

Eva Dønnestad

Normalt er menneskelig

Per Isdal

Foto: atv-stiftelsen.no

På Schizofrenidagene i Stavanger i november snakker Per Isdal om hva som er normalt. Han stiller spørsmålet:

Hvorfor arbeider jeg for å møte mennesker som normale? Fordi normal er lik menneskelig.

Folk utsatt for vold, får ofte diagnoser, de sykeliggjøres.

De hadde heller trengt å høre: ”Du har normale reaksjoner

på det du opplever. Det er pinadø ikke rart du har det

vondt og forsøker å dempe smerten på ulike vis.”

Når jeg spør menn som utøver vold eller mennesker som

er utsatt for vold: - Hvordan var familien din, oppveksten

din? Kan de svare: - Den var bra – helt normal. Jeg hadde

en fin far. - Hva var det fine? - Pappa tok meg med på

fisketur. Først senere kommer fortellingen om noe som

overhodet ikke er fint. Faenskap som folk har opplevd som

ok fordi det var normalt for dem.

Vi må fortsette å gi kjærlighet når noe blir vanskelig, når

avvisningen kommer. Fortsette å gi kjærlighet. Vi må bevege

oss selv og andre fra skamfølelse til mestringsfølelse og

takknemlighet.

“Det er ikke lett å ”selge” normallivet.

Men noen ganger er det all right.”

Hva har jeg å tilby en som ruser seg, stjeler til flotte gaver

til sin kjære, lever uten forpliktelser, i spenning? Jo, taco

på fredag. Nei, jeg har mer enn det. Noe ekte.

Motivasjonen til normalitet ligger i at noen ganger er det

all right. I det jeg kjenner den hånda det er godt å holde

i. Det er da vi skal be folk om å sanse, føle og kjenne

på relasjonen. Her og nå kjenne på den kjærligheten som

ligger i den hånda som holder min. Hva føler du i kroppen

når du holder i hånda til en du er glad i?

Det er i slike øyeblikk vi finner motivasjonen for det normale.

Tekst: Eva Dønnestad


55

Eva dypper

pennen

Kjærlighetsbegrepet

og hjelpekunsten

Hjelpekunst springer ut av menneskesyn, verdier, kunnskap, klokskap og erfaringer. Sann hjelpekunst

kan med fordel ha kjærligheten som bærebjelke. Eller for å snu på det: Kjærlighetsbegrepet rommer

sann hjelpekunst i all sin faglighet og menneskelighet.

Noen sier: Vi må pøse på med kjærlighet, ikke kunnskap.

Andre sier: Kjærlighet er ikke nok, vi fagpersoner har

kunnskap som må tas på alvor.

Noen sier: Kjærligheten er for snill, her trengs det grenser.

Andre sier: Grenser og regler redder ingen, her trengs det

kjærlighet. Begge eksemplene reduserer kjærligheten. Og

definisjonen av kjærlighet.

“For kjærligheten rommer kunnskap,

men kunnskap uten kjærlighet er fattig.”

Kjærligheten rommer grensene. Hvordan skal vi ellers

beskytte mot det som skader?

Kloke ”Kine”

Denne uken intervjuet jeg ”Kine”. Hun lærte meg noe om

kjærlighetens nyanser og kraft, og om hva den rommer.

”Dere må ikke fjerne kjærligheten fra hjelpearbeidet. Den

er jo alt, men den både forstår og utfordrer, sånn at vi kan

komme videre og få det bedre”, sier ”Kine” 20 år, som har

erfart både voksne som ikke ser, og voksne som hjelper.

Medmenneskelig kjærlighet skal ikke fjernes fra verken

hjelpekunst, fra relasjoner eller i samholdet mellom

mennesker. Men – den må gis innhold som gir mening

i virkeligheten til dem vi skal hjelpe. Vi må hele tiden ha

åpne samtaler om hva som ligger i begrepet og hvordan

kjærligheten viser seg i møtene mellom oss. Kjærlighet

er ikke noe som kan pålegges tjenestene, tres over

menneskene med en oppskrift som en metode, nei,

den vokser fram i de feilbarlige og gode livene til hvert

enkelt menneske og må vise seg i væren, holdninger og

handlinger. Kjærligheten defineres kanskje best av dem

som mottar den.

Ta dialogen og begrepsdefinisjon

Tjenestene som arbeider med profesjonell omsorg og

terapi, bør også jevnlig ta dialogen om hva som ligger i

kjærlighetsbegrepet og hvordan det settes ut i livet. På

samme måte som de bør reflektere over bruk av andre

begreper som omsorg, likeverd, verdighet, verdsetting av

forskjeller, resiliens osv.

Kjærlighet i hjelpekunst – hva er det, og hva er det

ikke? Den er kanskje ikke alt. Vi må også presisere at

det er kjærlighetens bunnstoff - den medmenneskelige

kjærligheten - vi snakker om i profesjonell sammenheng.

Men det er like fullt en del av kjærlighetens valører. Så

finnes det kjærlighet som hører hjemme i forholdet mellom

Gud og mennesker, og kjærlighet som hører hjemme i

parforhold og nære familiære relasjoner. Der får den

andre uttrykk.

Kjærligheten setter grenser for menneskeverdkrymping

Kjærligheten er kraften som kjemper fram menneskeverd

og likeverd. Kjærligheten rommer den andre på godt og

vondt, vil hele og slippe den andre til med sin livskraft. Gir

verdi til både egen og den andres væren i verden. Men det

roper ut mot krenkelser og urett og setter grenser for alt

som vil krympe menneskeverdet.

“Kjærligheten finner vi ikke helt formelen

til, men den tar i bruk både kunnskap,

klokskap, erfaringer og sunt folkevett.”

Om vi fjerner noen av disse ingrediensene og reduserer

kjærligheten, kan vi ende med fattig kunnskap eller

kjærlighet uten substans.

Selvfølgelig vil vi på best mulig måte ut fra menneskesyn

og verdier, ta i bruk all kunnskap fra mange fagområder.

Psykologi, filosofi, poesi/litteraturvitenskap, musikk,

sosialantropologi, historie med mer- for å på best mulig

måte gi mennesker hva de trenger. Selvfølgelig vil vi

bruke erfaringer. Vi følger kunnskap med klokskap ut i

menneskemøter. Og like selvfølgelig vil vi forsøke å elske

vår neste som oss selv og anerkjenner at alle har noe å

bidra med til fellesskapet.

“Kjærligheten må ikke reduseres til

snillisme i profesjonell sammenheng,

ikke ellers heller, for øvrig.”

Det fine med kjærligheten er at den rommer feilbarlighet,

nye starter og styrkeutlevelse. Å vise kjærlighet vil derfor

også kunne være å vise forståelse for nyansene mellom

å slite litt for tiden og det å ha en sinnslidelse som er

mer dyptgripende, som man trenger profesjonell hjelp

for å leve med. Da er kjærligheten også en del av denne

profesjonaliteten. Kjærligheten er aldri noe annet sted

enn der menneskene er - og den leter alltid etter hvordan

den, på best mulig måte, kan møte og favne den andre.

“Gjennom min aktive kjærlighet, ved å gi meg selv,

idet jeg trenger inn i den annens vesen, finner jeg meg

selv, oppdager jeg meg selv - oss begge - oppdager jeg

mennesket.”

Skrev Erich Fromm i boken “The Art of

Loving” fra 1956.


56

57

Fromm var en anerkjent tysk-amerikansk psykoanalytiker,

psykolog, sosialfilosof og sosiolog. Han gir næring til

kjærlighetens kraft.

Dialog med Miljøterapeutenes nestor

I dialog med miljøterapiens nestor i Norge, Erik Larsen, og

psykologspesialist Anders Dovran, problematiserer Larsen

bruken av kjærlighetsbegrepet dersom det tømmes for

faglighet. Vi deler fortellinger med hverandre om hvordan

barn og unge kan møtes på respektfulle forståelsesfulle

måter – der de tas på alvor. Blant annet reflekterer vi rundt

en historie en av oss opplevde – om den 11-årige jenta

Marte - som bodde på en avdeling for psykisk helsehjelp.

Hun hadde ikke hatt noen god dag. Da den voksne kom

inn og skulle si god natt, lå hun med hele seg under dyna.

– Hei, sa den voksne.

Ikke noe svar fra Marte.

– Er et ok at jeg setter meg her litt?

– Ja.

– Ja, ja, da setter jeg meg her litt, da. Jeg også la meg

sånn noen ganger da jeg var på din alder.

Stille.

– Det kan være fint det, å ligge under dyna, fortsetter den

voksne.

– Vil du stikke hode inn å se hvor mørkt det er, spør jenta,

så.

Den voksne stikker hodet inn. Der ser hun to foldede

hender under dyna.

– Jeg vil ikke at de voksne som jobber her skal se at jeg

ber, sier 11-åringen.

– Men nå ser jeg det, og det er bare fint, sier den voksne.

Dette er undersøkende kjærlighet sier Erik Larsen. Han

går med på å bruke kjærlighetsbegrepet når det gis

innhold – han kaller dette for undersøkende kjærlighet.

Kjærligheten må alltid ha kontakt med virkeligheten og

vise seg der. Dille-kjærligheten ville vist seg gjennom at

den voksne hadde kommet inn, trukket ned dyna og begynt

å stryke barnet på kinnet, for eksempel, sier Erik Larsen.

Kjærligheten er noen ganger lik kunsten – oppfinnsom.

Det som kan gjøre det umulige mulig.

Menneskeligheten i dem som

har diagnoser

Mennesket først, er kjærlighetens

språk. Og det

er mennesker som får

psykiske og fysiske sykdommer.

Som får angstlidelser,

psykoser, komplekse

påkjenninger som

kan gi ulike traumatiske

reaksjoner. Da trenger vi en klem, og vi trenger mer enn

en klem. Vi må være nyanserte slik at vi ikke i frykt

for å gjøre mennesket til en diagnose, ikke klarer å se

menneskeligheten i dem som har diagnoser. Det vil alltid

være avgjørende hvordan hjelp, omsorg, kjærlighet,

anerkjennelse og forståelse leves ut. Begrepene må

ut i kropper og handlinger. Det kommer an på hvordan

hjelperen følger den kunnskap og erfaring han har ut

i menneskemøtene. Men vi har respekt for at det er

mennesker som må få profesjonell hjelp i perioder - uten

at de ER sin lidelse. Kjærlighetsbegrepet i hjelpekunsten

rommer også diagnosene mennesker har, men den

fastholder hele tiden at mennesket er mer enn sin

diagnose.

“Og mennesket trenger alltid varme,

forståelse, anerkjennelse, heling, mening

og framtidstro.”

Hjelpekunst med innhold

Hjelp må ha et innhold. Hjelp er ikke bare fagkunnskap,

menneskemøter og metoder som skal organiseres og

settes i system. Hjelpekunsten har innhold – både i kraft

av at et menneske, møter ett annet menneske. Med

alt det innebærer. Men hjelpekunsten får retning både

av kunnskap, forskning, erfaringer, metoder, måter å

organisere på – men også av innholdsord som kjærlighet,

varme, medmenneskelighet, anerkjennelse, forståelse,

medvandrer i sorg og glede osv.

Vi trenger kjærlighetsbegrepet i hjelpearbeid- også fordi

det er ett av de begrepene som kan fastholde og forankre

menneskets verdi og likeverd når det røyner på. Det kan

hjelpe oss å flytte blikket til den andre, gi kraft til oppgjør

mot alt som krenker menneskeverdet og bidra til å flytte

oss fra jeg til vi.

Kjærlighet som verdi og visjon

Når vi sammen så godt vi kan ut fra det vi vet, har erfart

og ennå bare aner, gir kjærlighetsbegrepet et sunt og sant

innhold, kan jeg være fristet til å foreslå at kjærligheten

blir både verdi - det vi slår røtter i, og visjon - det vi strekker

oss mot både i hjelpearbeid, hjelpekunst og i livet ellers.

Tekst: Eva Dønnestad

Å erkjenne gode

og vonde følelser

Det er styrke – å klare å si det som det er. Å integrere de vonde

følelsene innebærer å ta i mot dem og sette ord på dem. Bare

slik kan vi bli kvitt skam og klare å leve med det smertefulle som

en erkjent og bearbeidet del av oss, ikke som en byll vi ikke tør

røre. Det nytter aldri å flykte fra skam og smertelige følelser av

nedverdigelser etter påkjenninger. Det må møtes, erkjennes og

arbeides med.

Vi må også erkjenne gode følelser som er sanne. Det kan kreve

mot, for noen ganger kan vi ha satt opp feilplasserte murer som

stenger for å få kontakt med eller slippe inn gode og ekte følelser.

Også disse må integreres om vi skal bli hele og tro mot oss selv.

Å gå fra livssmerte til livsvekst involverer alltid følelser.

Steinkopf&Dønnestad


59

7 grunnsteiner

for gode møter medbarn

1. Vær her og nå

Ikke la ting du har hørt om barnet stå i veien for det rene møtet mellom dere. Ha med deg en naivitet inn i

møtet og våg å bli kjent på ekte. Husk at forbindelsen mellom dere er helt unik.

2. Vær direkte

Har du noen gang tenkt over at du kan snakke til barn første gangen du møter dem som om du kjenner

dem fra før? Det er dét barn gjør, så hvorfor skal ikke du? Husk at du ikke trenger å bli kjent med barn

som du trenger å bli kjent med voksne før dere har noe felles.

3. Bruk din positivitet

Ikke glem det gode humørets kraft og viktigheten av et positivt syn på omgivelsene. Gjør som min kollega

på barnehjemmet, han spør ikke ”har du det bra?”, han sier i stedet ”nå har vi det bra!”.

BESTILL:

FagHjerte

4. Legg fra deg alle agendaer

Hvis du tenker at du skal ha noe spesielt ut av møtet med barnet, kan du være sikker på at det blir et

dårlig møte. Følg barnet og undre deg sammen med det i stedet for å tenke at du på død og liv skal lære

bort noe.

5. Husk at du ikke alltid trenger ord

Like viktig som ord er dine små, nesten usynlige støttende handlinger og ditt blikk for de små detaljene.

Husk at det først og fremst er øynene dine og kroppsspråket ditt som viser om du er interessert i å bli

kjent med barnet eller ikke.

6. Fortell om deg selv

Barn elsker når voksne er engasjert. Vi har lett for å tenke at det er barnet som skal dele og gi, men hvorfor

skal ikke vi gjøre det samme? Bruk erfaringer fra eget liv, del av dine opplevelser og ikke vær redd for å

vise følelser.

Pris: kr. 200,- + frakt

RVTS Sørs FAGHJERTEBOK er for deg som arbeider med mennesker og som er interessert i å vite mer om vårt

verdigrunnlag og vår fagprofil.

Fagpersoner som skal bygge menneskeverd, må ha en

portefølje av kunnskap, erfaringer, ferdigheter, fortellinger

og metoder som vokser ut fra de verdier man tror på

i arbeidet. En portefølje de kan hente fra slik at det blir

tilpasset behovene til det mennesket de møter. Kunnskap

Bestilles på: www.rvtssor.no/bestill/faghjerte

må ut i praksis, ut i møter med mennesker. Det er der

relasjoner kan bygges, forandringsøyeblikk kan oppstå og

helingsprosesser kan starte. Vi vil bygge en formidlingsbro

fra fag og forskning til folk og tjenester og det er litt av det

vi formidler i denne boka.

7. Legg merke til detaljer ved barnet

Stripene på sokkene, den fargerike strømpebuksa, den blomstrete hårspenna. Det konkrete er inngangen

til å bli kjent og snarveien til å bygge relasjon. Kommentér det, hent det opp igjen neste gang dere møtes.

Gjennom å vise at du legger merke til detaljer ved barnet gjør du også barnet trygg på at det blir sett.

Kjell Gustumhaugen


Regionalt ressurssenter om vold,

traumatisk stress og selvmordsforebygging

www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand • Tlf. sentralbord: 926 94 100

More magazines by this user