Views
7 months ago

Møtet

kvinnen med den store,

kvinnen med den store, nydelige kirsebærtre-tatoveringen som strakk nesten fra kneet, oppover låret, forbi det glattbarberte kjønnet, over den flate magen, helt opp mellom de piercede brystene. Kvinnen satt på sengen hans og hadde gjort et poeng av å ikke dekke seg til. Og selv midt under dette fryktelige opptrinnet hadde hun ikke klart å trekke øynene vekk fra kroppen til denne fremmede kvinnen, så åpenbart mer attraktiv enn henne selv. Pinlig. Alt var ødelagt nå. Absurde tanker som at om hun bare ikke hadde tatt det tidlige toget, så hadde hun kommet til avtalt tid, da hadde hun ikke visst, brøt gjennom i mylderet i hodet. Hun burde kanskje ikke bant seg vei forbi ham inn i leiligheten da han åpnet døren, naken. Hun kunne jo trodd ham på at han var på vei i dusjen og at de kunne ha møttes på caféen rundt hjørnet om en stund. Men hun visste jo egentlig hvordan det lå an. Hun ville bare ikke vite. Kunne hun leve i «uvisshet» om at han hadde flere kvinner? Sorgen og savnet i henne skrek «ja, for menn flest er jo likevel utro uansett!». Hun ønsket bare at han skulle elske henne. At de kunne skape seg et liv sammen til tross for, for slik var det jo bare. Hun kunne da ikke bebreide seg selv for ønsketanken om et liv med beskyttende indre skylapper som skygget for smertefulle, men uunngåelige sannheter? En vredefylt og neglisjert integritet fra dypt der nede i en tilbaketrykket kjerne i henne selv klasket i neste øyeblikk mentalt til over kinnet like hardt som hun hadde slått ham; hardt med flat hånd i ansiktet akkurat som på film. Det var intet befriende eller riktig med det, det var et gigantisk nederlag. Hun var et levende nederlag, en kvinne som var i stand til å bruke vold når hun ikke fikk det som hun ville. Og hun visste nå at hun var i stand til å fornedre seg på det groveste. Og det på grunn av en så banal greie som en mann. Det sved ikke bare i hånden, det sved langt inn i selvrespekten. Trillekofferten hun dro etter seg satte seg plutselig fast i en løs stein og hun mistet grepet om håndtaket så hele kofferten smalt i bakken. Bråstoppet rykket henne ut av den trancelignende tilstanden hun hadde befunnet seg i i, hun kikket på klokken, jøss, nesten to timer. Hun måtte ta seg sammen og prøve å få hjernen til å tenke klart. Hun så seg rundt og gikk videre.

Ved alle bordene satt enten par eller vennegjenger, men ved baren kunne hun se en ledig barkrakk. Hun hadde aldri vært på dette stedet før. Det var en slags urban kjøkkenhage, uterestaurant, pub og kafé i ett. Alle lysene og de grønne plantene fikk stedet til å se trendy, koselig og velkommende ut. Det lignet noe man kunne mer forvente i Berlin, der hun egentlig skulle ha vært omtrent nå, sammen med ham. Det stakk i hjertet ved tanken. Bakgrunnsmusikken var helt grei; ukjent for henne, men likevel ikke fremmed og ikke for høyt. Det kunne egentlig vært hvor som helst i Europa om sommeren. Hun måtte en tur innom toalettet først, blant annet for å se over skadene. Det var ingen andre der. Hun hadde greid å slutte å gråte, tenkte hun og klappet imaginært seg selv på ryggen av stolthet. Og med en slags bittersøt takknemmelighet konstaterte hun at hun var en av de som var heldige med effekten av tårer. Tårer får aldri øynene hennes til å bli postgråtalt hovne slik hun med forferdelse har sett andre bli. Hennes tårer fyller mer ut de slappe områdene som alderen allerede har begynt å kjempe med tyngdekraften med slik at hun ser yngre og friskere ut. Vekk med utflytt sminke. På med ny mascara, en runde med hårbørsten, skylle munnen fri for alt seigt gråteslim. Svakt rød leppestift, den som ikke smitter av på glass når hun drikker. Hun møtte blikket sitt i speilet, ristet oppgitt på hodet til seg selv og pustet fort ut, som et sukk. Du er en dust, sa hun til seg selv mens hun viklet ut det falske jobbsmilet sitt. Hun rettet på klærne; dette imbesille antrekket hun hadde fått for seg at skulle få henne til å se profesjonell og business-posh ut på reisen. Alt hun hadde sett for seg bare for noen timer siden virket så inderlig patetisk nå. Hun var ikke engang særlig god til å lure seg selv. - Er det ledig her? spurte hun mannen som satt ved enden av bardisken, lesende i en bok, åpenbart alene. Han snudde seg og fikk den lave sensommersolen i øynene og myste mot henne og mumlet bekreftende. Han gjorde en velkommende gest. Hun satte seg, fikk bartenderens oppmerksomhet og snart sto et glass kald hvitvin foran henne. Vinen var gyldengul med litt

Mitt Møte Med det egentlige galtvort - Ildsjelen
Ondskapens sæd - leseprøve
Krisa som reddet verden GA møter Piratpartiet ... - Gateavisa
Den sjette nøkkelen - leseprøve
Sjekkposten nr. 3 - 2005 - Nvio
På lag med naturen - Menn med penn
3 dagers opplevelsestur til vinnerne • 30 000 kroner ... - Nysgjerrigper
Medlemsblad for BMW Klubben Norge – nr. 1-2009 – 9. årgang Me ...
«Jegfårdet somjegvil» - james bond 007 museum nybro sweden
Speiderbladet 4-11 - KFUK-KFUM-speiderne
Speiderbladet 2-2006 - KFUK-KFUM-speiderne
peider? - Norges KFUK-KFUM-speidere
nr 1 - Sydnes og Nøstet Velforening
last ned hele artikkelen som pdf - Strek
fikk møte speider - Norges KFUK-KFUM-speidere
Her kan du laste ned Pdf av Kraftverk 41 - Kunst kultur og psykisk ...
26681 Samuel Sekel og flukten fra Paris - Leselystaksjonen
Kirkeblad 03 2007 - varoyrhs.com
Annie Skau Berntsen - Norske kristne helter av Inger Anna M. Drangsholt
Lørdag 2. desember 2006 - Nei til salt
Alle treNger NoeN - Kirkens Bymisjon
Lederforum nr. 4 2004 - KFUK-KFUM-speiderne