Views
6 months ago

Bachelor – Mediedesign NTNU Gjøvik

Min bachelor i mediedesign ved NTNU Gjøvik.

4 Nr. 5 27. januar

4 Nr. 5 27. januar 27. februar 2017 PERSPEKTIV PALESTINA Det fortapte Palestina Under Ramallahs pulserende og velstående overflate ulmer virkeligheten. Den består av nød, frustrasjon og fattigdom. FRANCESCA BORRI Krigskorrespondt og italiensk journalist. ellom buskene skimter du plutselig noe svart: et geværløp. Du skjønner Mhva det dreier seg om. Du sitter i en bil, strandet i trafikken, men røyken til høyre for deg stammer ikke fra bråtebrannen på jordet det er tåregass. Inne i tåken be nner det seg 13-åringer, tynne og raske, med steinslynger i hendene og kefijer rundt hodet. Det er ikke trafikk du hører, det er harde sammenstøt. Men du er den eneste som følger med. I de andre bilene sitter de med hodetelefoner på, uten å ytte blikket fra mobilen. «Flytt deg!» roper drosjesjåføren ikke til en soldat, men til et barn. Palestinerne tuter utålmodig. De vil forbi, det er sent. På det nyeste kartet over Ramallah er Muren listet som severdighet. «Trist, men fascinerende,» sier bildeteksten. Sånn er Ramallah. Det første bildet jeg tok her da jeg kom for første gang i 2007, var av et nedstøvet barn som drakk oppsamlet regnvann fra en tank. Den samme tanken er nå blitt basseng på Hotel Mövenpick, som koster 200 dollar natten. Bygge staten. Under Salam Fayyad som ble utnevnt til statsminister midt i ødeleggelsene under den andre intifadaen i 2007 bestemte man at det ikke ga mening å fortsette forhandlingene eller vente på at okkupasjonen skulle ta slutt. Det ble avgjort at det eneste reelle valget var i mellomtiden å starte byggingen av den uavhengige staten bokstavelig talt én murstein av gangen for deretter å oppnå anerkjennelse fra fn. Siden da er det også blitt kjempelett å få lån her. Alle har kjøpt seg hus, bil, vaskemaskin, folk har åpnet butikker. I Ramallah merker man ikke okkupasjonen lenger. Herfra til Jerusalem er det tolv kilometer, og reisen dit tar fremdeles totre timer avhengig av humøret til soldatene som er på skift, og forutsatt at man har Israels autorisasjon, selvfølgelig. Midt mellom Ramallah og Jerusalem finnes nemlig fremdeles kontrollpunktet Qalandya. Muren er der fremdeles. Men nå har israelerne på seg selvlysende vester som om de arbeidet med vedlikehold av motorveien en av dem plukker opp en mynt fra Droner på himmelen. Strategien er gammel og alltid den samme: splitt og hersk. Francesca Borri 48 MARLENE ANGELICA SJONSTI-BJØRNSEN BACHELOR MEDIEDESIGN NTNU I GJØVIK

Nr. 5 27. januar 27. februar 2017 5 PERSPEKTIV KOMMENTAR Den internasjonale oppmerksomheten er forståelig nok rettet mot Gaza mot blodet, ruinene, de døde, mot fortvilelsen. 67% av dødstallene i Gaza er sivile. 7398 1537 palestinere er drept av Israelske styrker av de drepte er mindreårige 1483 israelere er drept av Palestinere 138 av de drepte er mindreårige basert på statistikk lagt frem av menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem. bakken for en eldre dame som har mistet den ut av vesken. Rute 18 er ikke lenger en gammel, skranglete varebil, men en ekspressbuss med luftkondisjonering, og man tar den ikke lenger fra en forfallen lomme ved en hullete vei, men fra en stasjon med perronger og kjørefelt og trådløst internett. På skiltet står det: Bus stop Qalandya. Sånn er det i Ramallah. Normalt. Motsetninger. Men går man inn i en hvilken som helst butikk, et hvilket som helst supermarked, er alt «made in Israel». Det finnes ingenting palestinsk her, ikke så mye som et egg. Går man rundt i Al-Masoyoun, det elegante strøket med banker, kontorer i stein og glass, hus med 15 etasjer, dørmenn i uniform da stanger man plutselig i en vegg. Bak veggen ligger flyktningleiren Al-Amari, der det bor 10 000 mennesker uten vann eller strøm, en fikk av Afrika. Nedslitte hus i fuktige smug, barføtte og uflidde barn uten tenner, geiter som romsterer i søpla som råtner i sola. Hvis jeg stopper opp for å skrive ned to ord, dekkes hånden min av fluer. Det er ofte dødsfall her, ofre for israelske kuler. Nesten daglig skjer det razziaer mot udefinerte «terrorister». Men butikkene stenger ikke lenger for å sørge når en ny martyr forlater verden. Bildene av martyrene er dessuten erstattet av reklamer med blonde barn og amerikanske frokostblandinger. Sånn er Palestina i dag: motsetningsfylt og komplisert. Og fortapt. I virkeligheten har ikke okkupasjonen forandret seg i det hele tatt. Den har ikke avtatt. Snarere tvert imot: Dersom makt, som Hannah Arendt sa, er det motsatte av vold, er den israelske dominansen her sterkere enn noen gang for den trenger ikke våpen lenger. Den er internalisert. I Qalandya forekommer det ofte håndgemeng, men ikke for å rive ned gitre eller rekkverk, det er snarere for å opprettholde orden i køen. Gammel strategi. Den internasjonale oppmerksomheten er forståelig nok rettet mot Gaza mot blodet, ruinene, de døde, mot fortvilelsen. Gaza har vært under beleiring i åtte år nå, det finnes ikke engang vann lenger, kun saltvann fra havet. Men Israels viktigste våpen er i realiteten mye mer avanserte enn det store FOTO: AHMAD GHARABLI beredskapslageret av våpen som ligger klart til å angripe barn ja, for når alt kommer til alt er 43,5 prosent av befolkningen i Gaza under 14 år. Israels viktigste våpen er nemlig ikke fly og tanks. Israels våpen er lover og prosedyrer. «Det er færre kontrollpunkter nå, og kontrollen er minimal,» forklarer Shir Ever. Han er økonom, og begynte å studere Vestbredden da han ble oppmerksom på det merkelige prisnivået: over 30 prosent høyere enn i Israel, selv om inntektene per innbygger er 20 ganger høyere i Israel enn i Palestina. Prisnivået er et resultat av transportkostnader og byråkratiske avgifter omveier for å kjøre rundt bosettingene, matvarer som går ut på dato i påvente av ørten autorisasjoner, rett og slett effekten av usynlige hindringer. «Det virkelige målet deres er uforutsigbarhet,» sier Ever. «Ikke å forby bevegelsesfriheten, men gjøre den uforutsigbar, gjøre den til noe du ikke kan planlegge. På den måten er tilsynelatende alt normalt,» sier han. «Men så kan man plutselig bli stoppet, kanskje arrestert, når som helst. Med hvilket påskudd som helst. Dette gjør at palestinerne isolerer seg inne i byen. Det er ikke bare Gaza som er separert fra Vestbredden Ramallah er skilt fra Nablus, fra Hebron og fra Jenin. Bosettingen er fordoblet og dekker i dag 40 prosent av Vestbredden. Francesca Borri Fra Jerusalem. Du vet aldri om du kommer til å nå frem eller ikke, eller når, og til slutt ytter man ikke på seg lenger, man blir hjemme.» Inne i sin egen lille verden. Våpnene her kan være splitter nye som dronene på himmelen, men strategien er gammel og alltid den samme: Splitt og hersk. Den doble okkupasjonen. Og alt dette, understreker Shir Ever, er fredsprosessens fullbyrdelse, ikke nederlag. Det er fullbyrdelsen av Oslo-avtalen. For gradvis å oppnå palestinsk selvstyre delte Osloavtalen i 1993 Vestbredden inn i sone a, b og c, som igjen ble ytterligere fragmentert av over 120 øyer med bosettinger uten forbindelse med hverandre. Bare sone a er under den palestinske selvstyremyndighetens kontroll. Den utgjør 18 prosent av Vestbredden. Sone c utgjør 61 prosent, og er under Israels kontroll. Det er her den virkelige kampen nner sted, i de rurale områdene områder der okkupasjonen ikke har forandret seg. «Israel tar nemlig sikte på landområdene på Vestbredden, ikke på Gaza,» sier Mustafa Barghouti, som er en av de mest kjente palestinske forhan- dlerne. «Overhodet ikke på Gaza, faktisk snarere er det sånn at hvis de kvitter seg med Gaza, kvitter de seg også med 1,8 millioner arabere. Og så kan de annektere Vestbredden, eller rettere sagt byene på Vestbredden, der de kan opprettholde en jødisk majoritet. Da kan de beholde Ramallah og Nablus på samme måte som de gjør med Haifa i dag. Om kort tid vil vi palestinere være bosettere på et helisraelsk Vestbredden,» sier han. Men det er år siden Mustafa Barghouti har forhandlet med israelerne. Forhandlingene har stoppet opp, og det eneste som går fremover, er bosettingene. Siden Oslo-avtalen og frem til i dag har bosettingen fordoblet seg, og dekker 40 prosent av Vestbredden. Barghoutis hovedoppgave er å mekle mellom Fatah og Hamas. Målet til Hamas er å tvinge Israel til å gå med på en avtale, og det gjør de ikke ved å bygge opp en stat og henvende seg til fn. De gjør det definitivt heller ikke ved å henvende seg til Den internasjonale straffedomstolen, der de sannsynligvis bare ender opp med å bli tiltalt for krigsforbrytelser. Nei, Hamas forsøker å oppnå målet sitt ved å spre frykt. Skyte raketter, fange soldater, angripe bosettere. For de unge palestinerne har lite uansett forandret seg, og de omtaler dagens situasjon som «den doble okkupasjonen». Renneløkke. Det eneste egentlige øyeblikket av nasjonal enhet fant sted i 2011, da de unge palestinerne lot seg inspirere av opprørene i Tunisia og Egypt, og ble slått ned av Hamas i Gaza og av Fatah i Ramallah. 25 år gamle Linah al-Saafin var med på opprøret. «En tredjedel av budsjettet går til politistyrkene,» forteller hun. «Dette handler mer om ettergivenhet enn det er en fredsprosess, og ettergivenheten bygger den palestinske selvstyremyndigheten opp under. Denne ‘myndigheten’ har ingen autoritet men autoritær, det er den,» sier hun. Som så mange andre unge har al-Saafin forlatt Ramallah, og bor nå i London. I Ramallah har hun ingen fremtid. Men disse er bare ensomme ulver. De er unge menn i tjueårene år uten noe politisk prosjekt uten noe velfungerende samfunn. NY TID AVISDESIGN 49

Norsk spillindustri opp av bølgedalen - NTNU
gemini på pdf - NTNU
Jakten på hjerneprotesen - NTNU
Papirprototyping - NTNU
Prosjekt - Norsk senter for prosjektledelse - NTNU
DATATEKNIKK - NTNU
Testmetodikk - NTNU
Last ned hele Lab. og verkstedhåndboka her - NTNU
Innhold - NTNU
Vassdragslaboratoriet NTNU
akustikk, musikk teknologi - NTNU
Invitasjon med åpningstider (.pdf) - NTNU
SØK3005 - Econnect NTNU
Samspillet i byggeprosessen - NTNU
NYNORSK FOR STUDENTAR - NTNU
Videoscenografi for Thora - NTNU
NIKKEL KOBBER OG KOBOLT - NTNU
Studentinnovasjon NTNU