Views
1 week ago

FaabergPosten utg 1 2018

UTE & INNE! REGIONENS

UTE & INNE! REGIONENS STØRSTE BADEANLEGG!!! Følg oss på facebook :-) Å p n in g st i de r : Mandag-fredag 13.00-21.00 Lørdag og søndag 10.00-18.00 61 05 70 60 www.jorekstad.no igt.no Hus Boliglån- søk om lån på nett! Skal du kjøpe bolig, pusse opp eller bytte bank? Søk idag, få svar senest i morgen. Gode betingelser tilpasset deg. Mulighet til å snakke med lokal rådgiver. Logg deg inn med Bank ID. Søk lån på www.s1g.no og du er nærmere din boligdrøm! Du er også velkommen innom vårt kontor i Storgt. 54. for en uforpliktende samtale. Gjør som vår samarbeidspartner Faaberg Fotball, bruk din lokale bank! www.s1g.no

www.faabergfotball.no FaabergPosten /05 MED BLIKKET VENDT NEDOVER I EGNE REKKER Etter seks år som trener for klubbens A-lag, trodde kanskje mange at Jostein Wahl skulle gi seg helt. Så feil kan man ta, og han er nå klar for å bidra i Yngres Avdeling i Faaberg Fotball. Faabergposten møter en som vanlig engasjert Jostein Wahl, og vi begynner med å spørre hva han føler om å nå bytte arbeidsoppgaver; – Det synes jeg er veldig fint! Det er krevende å være trener for et Seniorlag innen breddefotballen. Du har en vanlig jobb, og etter den går du til jobb nummer to. Dette er imidlertid ingen klaging. Å være trener, eller generelt sett engasjert innen breddeidretten, er i stor grad en livsstil. Jeg har drevet med idrett og dugnad helt siden jeg var liten, så det har jeg fått inn med morsmelken. – Hva er det som er drivkraften for ditt engasjement? – Jeg antar at både jeg og mange andre holder på fordi vi føler det er givende. Det har så langt vært en fantastisk reise med Faaberg, men det er viktig å ikke stå for lenge i slike posisjoner. Når kontrakten min nå gikk ut, følte jeg tiden var moden for en forandring. Det er viktig å lytte til sin indre stemme. – Vi har hørt rykter om at du har en lidenskap til, i tillegg til fotball, men det er ikke akkurat noen sommeridrett? – Det stemmer, og jeg er nok en av de fotballtrenerne som er mest glad i vinter og jeg elsker alpint. Det blir minst én tur til alpene hvert år. Likevel er jeg generelt sett glad i å holde meg i form uansett idrett. Jeg har alltid trent og vært i aktivitet siden jeg var barn, så jeg kan ikke se for meg et liv uten aktivitet. – En aktiv livsstil altså, men vi ser deg sjelden på resultatlistene på Birken? – He-he. Jeg er rimelig lidenskapelig i forhold til trening, men har likevel et avslappet forhold til det. Dog må jeg trene noen økter ukentlig, for ikke å bli rastløs. Jeg har en høy total arbeidsbelastning, og et tidvis hektisk liv. Å være i noenlunde form, sørger for at jeg håndterer det, både fysisk og psykisk. Skulle det oppstå utfordrende situasjoner er en løpetur i lysløypa i skogen en sommerdag en perfekt avkobling som gir næring til sjelen. –Nå blir det altså Yngres Avdeling i Faaberg Fotball som blir ditt ansvarsområde. Hvordan ser du for deg dette arbeidet? – Det blir veldig spennende å nå skulle jobbe inn mot Yngres Avdeling i klubben. Vi har mange flotte barn og ikke minst engasjerte foreldre som ønsker å bidra. Mitt fokus skal være på å utdanne trenere gjennom Grasrotkurset, avholde Trenerforum og følge opp de mange foresatte på feltet. Det gjøres et stort stykke frivillig arbeid i barnefotballen, også av lagledere og foreldrekontakter, og mitt mål er at alle skal bli sett. I tillegg skal jeg sammen med trenerne bidra til å skape en gul tråd i arbeidet som også er gjenkjennbar når barna entrer ungdomsfotballen. – Det var kanskje noen som fikk morgenkaffen i halsen når Lillehamringen Jostein Wahl ble presentert som Faabergtrener foran sesongen 2012. Hvordan var den overgangen for deg? – Det har jeg et veldig avslappet forhold til. Jeg har flotte minner fra LFK, hvor jeg har spilt fotballen gjennom hele oppveksten og i voksen alder. Mange regner meg nok som innbarket Lillehamring, og med en far som er Æresmedlem i klubben, skjønner jeg nok at noen kanskje stusset. Etter å ha trent Rekruttlaget i FF Lillehammer, hadde jeg en ambisjon om å trene et A-lag. – Og da dukket det «nyfødte» Faaberg Fotball opp? – Det gjorde det. Når muligheten bød seg, synes jeg det var en spennende personlig utfordring. Faaberg hadde nylig skilt lag fra Lillehammer FK, og dermed var det også en mulighet for å kunne være med og påvirke bredt innen Sport, og ikke bare rundt et A-lag. Det var en unik mulighet til å være med å bygge klubb, både sportslig, organisatorisk og strategisk. – Du er jo også mannen bak «Begeistringsutvalget». Dette navnet på Markedsavdelingen fikk mange øyebryn til å heve seg i lokalsamfunnet. Det stilnet vel når resultatene begynte å komme? – Ja, jeg ble jo også tidlig engasjert i markedsarbeidet i Faaberg Fotball. Å jobbe i et slik marked er både hektisk og tidvis krevende, og da må man gjøre «det lille ekstra». Har man det morsomt så får man resultater – derav navnet. Begeistringsutvalget består i dag av flere enheter i klubben som jobber med marked/sponsorer, arrangement, media/web og begeistrende tiltak. Utvalget jobber mye og aktivt, men får man igjen mer enn man yter, er det ingen sak. Vi har det rett og slett veldig morsomt! Til tross for en del år borte i fra byen i følge med utdanning, har Jostein faktisk rukket å spille 218 seniorkamper for LFK og FF Lillehammer. Som trener har han rukket å klokke 216 seriekamper fra sidelinjen i henholdsvis FF Lillehammer og Faaberg Fotball. – Du begynner å få litt erfaring, Wahl? – He-he. Joda, Jeg har gjennom en god del år høstet en del erfaringer og forhåpentligvis blitt litt klokere. Det gjelder å være ydmyk, sulten på læring og ikke minst nysgjerrig. Nå er det Yngres Avdeling som skal få gleden av Josteins engasjement, og Faabergposten ønsker lykke til. #HELE SNUPLASSENS STOLTHET Jeg gikk i femteklasse i 1985 og fotball var det eneste som var viktig i livet. På en helt tilfeldig dag sier min far at vi skal til Fåberg og se på fotballkamp. Det var noe med en semifinale. Jeg visste ikke så mye om semifinaler. Jeg visste ikke så mye om Fåberg. Jeg kjente til Otta, Liverpool, Leeds og Coventry. Jeg visste om Éder, Zico, Sócrates og Falcão og det meste om VM i 82 og EM i 84. Dansk dynamitt. Michel Platini. Ceulemans. Jeg visste om Boing med Kid Cox og Ben Leiper. Men først og fremst visste jeg om snuplassen utenfor huset hjemme. Det var der alle de store kampene ble spilt. Jeg var toppscorer. Stadion lå mellom to murvegger på en snuplass mellom to endetomter. Vår egen og naboens. Målnettet på den ene siden var en kraftig hekk og målstolpene var to pinner. På vår egen side, mot hovedtribunen i stueglasset hjemme, var målnettet en rekke med grønne postkasser. Jeg ødela alle sammen. Skjøt dem sønder og sammen. Det vil si, ikke jeg. Det var Paolo Rossi, Kevin Keegan og Preben Elkjær. Mellom de to murveggene spilte jeg vegg med meg selv i timevis. Pasning, mottak, demping, skudd og elleville jubelscener. Publikumsbrølet var et sus fra ei furu. Kjell Ødegård, 28.08.1985 FOTO: GD ARKIV Det hendte at kamper måtte utsettes og i verste fall avlyses. Naboen hadde en tendens til å parkere sin enorme Very Big Dodge Van Et Eller Annet midt i sekstenmeteren foran The Kop. Det burde være en grunnregel i Fotballforbundets lovverk at voksne mennesker ikke skal kjøpe biler de ikke får plass til på egen eiendom og kraftige bøter burde utstedes for parkering inne i målområdet på offentlige snuplasser. En dag på vei hjem fra skolen stoppet en bil ved siden av meg, rullet ned vinduet og vinket meg bort. Det var sannsynligvis en talentspeider. Noen som var ute etter en toppscorer på 40 kg og med like lyst hår som Jørn Andersen. Et storlag, kanskje Juventus eller PSV Eindhoven trengte en som kunne prikk-skyte lokket av en postkasse fra ti meters avstand. «Postkassen vår er helt bulkete av den fotballsparkinga di» sa den eldre kvinnen i bilvinduet. Jeg kjente henne igjen og visste at hun aldri hadde satt sine ben på Wembley. Selvfølgelig var postkassen bulkete. Kevin Keegan bommer ikke på mål. Hun fikk ikke autografen. Ikke fikk hun bli med til Fåberg heller. «Jørn Andersen er en trefot!» var det en voksen mann som ropte bak oss et sted i det enorme folkehavet på Jorekstad. Folk lo. Folk sang. Folk jublet. Folk stønnet. Nå visste jeg hva Fåberg var. Og enda mer visste jeg hva Faaberg var. Med to a’er. Jorekstad var realiseringen av mine fantasier fra snuplassen. Og det lå bare en liten biltur unna. Man måtte ikke kjøre fly i en uke. Det skjedde her. Langs Lågen. Jeg minnes lite fra selve kampen, ikke målene, ikke tapet, ikke kjøreturen. Jeg husker imidlertid helt detaljert at vi stod foran den lille kiosken og at jeg spurte pappa pent om jeg kunne få en Faaberg-sixpence i stedet for pølse. Jeg fikk begge deler. Bare pølsa er borte.

1. utg. 2009 av HØRSELSNYTT - COMMidt AS
NR 1 2018
HAGEMØBELKATALOGEN 2018
Kursbrosjyre 2018
St. Franciskus menighetsblad nr 1 2018
Treningsleir 2018