Views
3 months ago

Avis 14/2018

22 Frolendingen 11.

22 Frolendingen 11. april 2018 Krig og fred i Osedal vært blant de voldsomste våren 1940. Da krigshandlingene ble innstilt 8. mai, stod de norske soldatene på 300 mann overfor en overlegen tysk styrke på 3000 trente soldater. Ånon Øygardens nye lastebil endte sine dager under kampene i Vinjesvingen. Etter krigen fikk Ånon utbetalt krigsskadeerstatning slik at han kunne skaffe seg ny lastebil. GAMLE OSEDALEN: Her ses gamle riksvei 42 slik den gikk gjennom Froland sentrum rundt midten av 1950-tallet. Det hvite huset med røde stoler utenfor tilhørte Gudrun og Aanon Øygarden, Oddvar Øygardens foreldre. I det røde huset hadde Nils Ølnes ass. landhandel, og Peder Nystøls slakterutsalg. Bak furuene til venstre ses ”Skredderhuset”, som senere ble Olav Røyslands butikk. I disse dager er det 78 år siden tyske tropper rullet inn i landet. Vi har møtt Oddvar Øygarden som har mimret om krigsårene og oppveksten i Osedalen etter krigen. Han kom til verden i desember 1935 og fikk navnet Oddvar, som betyr «den som vokter med spyd». Etternavnet, Øygarden, kommer fra Kverve der far Ånon vokste opp. Mor het Gudrun og kom fra Lauvrak. GUNNAR RAVNÅSEN Gudrun og Ånon etablerte seg i Osedalen vis-à-vis den nåværende SPAR-butikken. Her vokste Oddvar opp i et trygt og trivelig bygdemiljø de første fire årene. Det lille,hvite huset på muren tett ved veien ble revet i 1970 på grunn av vei-utvidelse. Ånons garasje var i bunnen av uthuset, og i etasjen over gikk høns og gris nokså fritt omkring både ute og inne. Mor Gudrun hadde navn på både grisen og alle hønsa. Telemarkskua «Rosa» hadde tilhold i fjøset. Uthuset i veikanten måtte også vike til fordel for bred, asfaltert hovedvei. Gudrun og Ånon Øygarden flyttet inn i nytt hus femti-seksti meter høyere oppe i lia. MIMRER: Oddvar Øygarden forteller om krig og fred i Osedalen. Utdanning og flytting 15 år gammel begynte Oddvar på Aust-Agder Fylkes arbeidsskole. Her var han elev på snekkerlinja i to år. Arbeidsskolen var forløperen til Blakstad vgs. Ordet arbeidsskole hørtes nærmest ut som en straffeanstalt! sier Oddvar og smiler bredt. Sytten år gammel dro han i utenriksfart med «Ravnaas», tilhørende A.J.Mørlands rederi i Arendal. Senere ble det førstegangstjeneste i Garden før han jobbet en periode for byggfirmaet Baasland & Froland. Elektrikerlærling I 1959 begynte han i lære hos Torgny Håkedal. Han drev elektrisk forretning og installasjonsfirma i Osedalen. Etter å ha blitt elektriker fullførte han to års utdannelse på Sørlandets tekniske fagskole i Grimstad. Etter avslutningen der forlot han Osedalen for godt, men minnene om barndomsog ungdomsårene i Osedalen har ikke forlatt han, og vi lar Oddvar fortelle: Osedalen i 1940-50 Fargebildet i reportasjen viser veien gjennom Osedalen i retning Blakstad. I det hvite huset øverst til venstre bodde Lilly og Hans Dale. Det røde huset til venstre var delt i to. Halvdelen med to vinduer var den lille landhandelen til Nils Ølnes. På motsatt side lå slakteri-utsalget til Nystøl. Mange eldre frolendinger husker sikkert storfugl og hare som hang på veggen ved siden av inngangsdøra. På den andre siden av veien stod ei bensinpumpe. Midt i bildet ligger eiendommen til Gudrun og Ånon Øygarden, så følger huset til jordmora, Berta Råbudal. I høyre bildekant ser vi taket på lageret til Olav Haddeland som drev butikken samvirkelaget overtok etterhvert. Da samvirkelags-perioden var over, ble bygget kjøpt av kommunen. I første etasje ble innredet bibliotek og i andre etasje kontorer. Vis-àvis huset til Gudrun og Ånon skimtes «Skredderens hus». Dette blir omtalt senere. Krigsutbruddet Det er ikke mye Oddvar husker fra de første dagene etter 9. april 1940. Han så soldater i grønne uniformer, med hjelmer på hodet og geværer. Han husker imidlertid veldig godt den nye lastebilen som far Ånon hadde anskaffet seg kort tid før krigsutbruddet. Skinnende blank og fin, og far Ånon var stolt av lastebilen. Det gikk ikke mange dagene før Ånon fikk pålegg av tyskerne om å melde seg på torvet i Arendal med lastebilen. Der møtte mange lastebileiere opp med sine kjøretøyer. Tyske offiserer spradet rundt og besiktiget lastebilene. Den nye «Internasjonal» -lastebilen til Ånon ble funnet verdig nok til å bli rekvirert. Dermed tilhørte lastebilen Deutsche Wehrmacht, og Ånon så aldri mer til den! «Internasjonalens» endelikt Oddvar forteller at lastebilen ble benyttet av tyskerne under kampene i Vinje-svingen i det indre av Telemark i aprildagene. Kampene der skal ha Tysk kontrollpunkt Ved «Skredderens hus», -første byggetrinn av nåværende SPAR butikk, opprettet tyskerne et kontrollpunkt. Skredderhuset hadde fått navn etter bestefar til vår nåværende ordfører, Ove Gundersen. Bestefaren drev som skredder. Osedalen var på den tid et knutepunkt fordi veien mellom Arendal og Evje gikk gjennom bygda. Her ble all trafikk fra Evje og Jomås kontrollert enten man kom til fots, på sykkel, med privatbil eller rutebil. Kom man fra Arendal skjedde det samme. Alle voksne måtte vise grenzzonen-bescheinigung eller grenseboerbevis. Jomåsveien var viktig siden tyskerne etablerte seg med store styrker både på Mjølhusmoen og ved Froland kirke. Begge disse stedene ble det opprettet tyske kontrollposter. Skredderens hus – Midt på «Skredderhuset» var to dører. Til høyre hadde Torgeir Lien sin land-handel, og inn døra til venstre bodde familien Jørgen Reiersølmoen, forteller Oddvar. – Jørgen Reiersølmoen kjørte drosje under krigen. Han ble arrestert av tyskerne fordi han hadde kjørt et par flyktninger til Mykland. Torgeir Lien ble også arrestert av tyskerne. Han ble visstnok tatt som gissel for sin bror, som bodde i Valle og hadde tatt del i illegalt arbeid. Begge ble sendt til Grini. De ble sittende der til krigens slutt, forteller Oddvar. Det var stor glede da begge kom tilbake i fredsdagene. Vaktstue – I kjelleren i «Skredderhuset» etablerte tyskerne vaktstue, forteller Oddvar. Soldatene her var vanlige soldater. Noen av dem var fedre og savnet sine kjære. Det hendte at de viste fram bilder og fortalte om ektefelle og barn hjemme i Tyskland. I løpet av noen uker oppstod et tillitsfullt forhold mellom soldatene og ungene i Osedalen. Det var slett ikke så uvanlig at tyske soldater stakk til dem både sjokolade og drops. – Ellers minnes jeg at vi hadde tre-geværer, og jeg hadde lånt et lærbelte av mor,

11. april 2018 Frolendingen 23 en i 1940 – 50 årene og i beltet hadde jeg satt fast noen tre-knotter som skulle forestilte patrontasker, smiler Oddvar. – Disse tre-knottene brukte min far på knottgeneratoren til lastebilen, som han hadde anskaffet seg, etterat tyskerne hadde rekvirert den nye lastebilen. Den gikk på gass. Bensin var mangelvare i krigsårene. Vaktskifte – Om kvelden når det nærmet seg vaktskifte, kom vi guttunger for å delta. Vi stilte opp ved siden av vaktstyrken. Vi stod i grunnstilling og gjorde honnør akkurat som soldatene. Det hendte en gang i blant at den tyske offiseren, som inspiserte vaktstyrken, også inspiserte guttungene, og det var ikke uvanlig at han med et lite smil ba dem stramme seg opp! Oddvar Øygarden smiler etterhvert som minnene strømmer på. – Min fetter Birger Øygarden, Arild Gundersen, Knut Ove Dalen og Erling Olsen utgjorde helst den lokale norske vaktstyrken, såvidt jeg husker. Senere ble de tyske soldatene erstattet av soldater som hadde kjempet på østfronten. Da ble situasjonen langt alvorligere. Skolegang I 1942 begynte Oddvar Øygarden på skolen. Han mener han gikk et års tid på Kirkebygda skole før tyskerne rekvirerte skolen. Elevene ble delt i to grupper. Noen måtte ta seg fram til Eivindstad der skolen fikk disponere et rom nær kraftstasjonen. De resterende elevene fra Osedalen og omegn måtte ha tilhold i det gamle bankbygget i Osedalen. Der var det bank dag tre-fire dager i uka fram til klokka to. Resten av dagen ble lokalene benyttet til undervisning. Elevene gikk på skolen annenhver dag. Lærerne var Margit Kleivene og Hans Øvland. Årene etter krigen Da freden kom, ble Kirkebygda skole satt i stand så langt materialsituasjonen tillot det. De forhatte, svarte blendingsgardinene foran vinduene i alle hus ble fjernet og gikk opp i røyk til stor jubel. Fem mørke, lange, tunge år var over, og folk kunne puste friere og begynne å leve igjen. – Ellers ble det å henge rundt forbi, sier Oddvar. Det var alltid noe som skjedde. Da jeg vokste opp, var det fire butikker i Osedalen. I tillegg til Nils Ølnes og Torgeir Lien drev Olav Haddeland butikk omtrent der hvor «Frolandsstaua» ligger. Den fjerde butikken var Froland Handelsforening som lå på motsatt side av Esso-stasjonen. Her var det familien Olsen som drev virksomheten. Senere åpnet Torgeir Lien ny butikk ved veien inn til Neset på motsatt side av YX stasjonen. Olav Røysland hadde overtatt «Skredderhuset» og begynt å drive butikk der. Dette var tidlig på 1950-tallet. Lek og hverdag Leken fikk mer plass i barnas hverdag igjen. Fotballen var laget av papir og tøyfiller sydd sammen til en ball med strie rundt. Om våren gikk det mest på å «jeppe pinne» midt i veien, eller vi kastet «på stikka». På den gamle låven til Handelsforeningen, som stod omtrent der hvor Esso-stasjonen nå ligger, var det mye lek og moro. Jeg husker godt at det fra taket hang turn-ringer hvor vi drev med turnøvelser. Friidrett-og fotballtrening foregikk helst på Stimoen. Ellers var selvfølgelig Osevollen et yndet sted for oss om sommeren. – Vi lå i vannet omtrent fra mai til svarte høsten, forteller han. Badeplassen endret seg fra år til år som følge av flommer og stor vannføring. Klesvask i elva Det var vanlig at husmødrene drev med klesvask på Osevollen, særlig om våren. Der hadde de laget bålplasser, og vi guttunger sprang rundt og sanket ved til bålene. I store gryter, fylte med vann og vaskemiddel, kokte de klær som de senere skylte grundig i elvevannet før klærne ble hengt til tørk. Vi unger sprang rundt og fanget smågjedder som kunne være stengt inne i små kulper. På spørsmål om hva de drev på med vinterstid nevner han fort ski og kjelke. – Det var lite strøing av veien på den tida. Derfor var rattkjelke og spark mye i bruk, og Dalkleiva på den gamle riksveien mellom Dalen og opp til Ovelands-sletta var mest benyttet. Det fantes omtrent ikke biler, og de som kom hørte vi gjerne på lang avstand! Til Sovjetunionen Etter at Oddvar Øygarden var ferdig med utdannelsen i Grimstad, ble han ansatt i NEBB-Norsk Elektrisk & Brown Boveri. Denne jobben medførte mye reisevirksomhet. Han begynte på Eydehavn, senere Skotfoss, før han en lengre periode hadde tilhold i Boris Gleb. Dette var et sovjet-russisk område på vestsiden av Pasvikelva på grensen mot Finnmark. Siden Pasvikelva var grenseelv hadde man, ifølge Oddvar, delt vannfallene mellom de to nasjonene og bygde kraftstasjoner. PÅ SYKKELTUR: Oddvar Øygarden (t. v.) og Egil Andresen på vei hjem fra skolen. Tatt rundt 1950. Besøk av Khrusjtssjov Byggingen foregikk langs den norsk- sovjetiske grensen under den kalde krigen. En av dammene ligger på russisk side og illustrerer internasjonalt samarbeid i denne perioden. Det norsk-sovjetiske samarbeidet fungerte etter sigende godt, og selveste statsminister Nikita Khrusjtssjov besøkte anleggsområdene i 1963. I ti måneder bodde Oddvar Øygarden i Sovjetunionen. Møtte kjærligheten På Kvænangsfjellet i Finnmark møtte han for første gang sin kjære Signe Arnhild Angell. De giftet seg i 1966. Etter bryllupet ble det mer flytting og anleggsvirksomhet for Oddvar. I en periode bodde de i Dalen i Telemark. Familien Øygarden bosatte seg etterhvert i Damveien på Hisøya, og Oddvar arbeidet i AKE, Arendal kommunale el.verk resten av sitt yrkesaktive liv. To sønner hadde de fått, og for et par uker siden dro Oddvar og eldste sønn, Odd Steinar, til Skåne i Syd-Sverige for å besøke sin yngste sønn, Geir Angell, med familie. Oddvar forlot Osedalen for godt for omtrent 60 år siden. Utviklingen i sentrum har vært formidabel siden den tid, og det er med blandede følelser han kjører inn i rundkjøringa i Osedalen omtrent på det stedet der Nils Ølnes drev landhandel, og Peder Nystøl solgte slaktervarer for mange tiår siden. Han er på vei til kirkegården på Mjølhusmoen. Der er hans foreldre Gudrun og Ånon Øygarden stedt til hvile, og der hviler også hans kjære, Signe Arnhild, som døde fra han i 2008 bare 62 år gammel. I dag bor Oddvar i koselig og praktisk leilighet i Kirkeveien på Hisøya. Selv om han er 82 år passer han på at han hver dag får en trimtur. Ofte går han ned til hytta i Grautvika med utsikt mot Torungen og havet,- en tur på ca. tre kvarter. Men han skal jo tilbake igjen også! KHRUSTSJOV PÅ BESØK: Sovjetunionens leder fra 1953-64, Nikita Khrustsjov, viste stor interesse for kraftutbyggings- samarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen under den kalde krigen. Her er han fotografert i 1963 sammen med en av de norske teknikerne som vi dessverre ikke har navnet på. OSEDALEN, CA 1952/1953: På bildet ser vi f. v. Knut Ove Kittelsen, Guro (Røysland) Røed, Margit (Eriksen) Gundersen, Harald Songe, Else (Olsen), Tore Neset, Osuld Gundersen og Aanon Landsverk bak Gundersen. Ukjent mann skjult bak til høyre.

Avis 8/2017
Avisa Grenseland nr. 4 - Byline
Avisa Grenseland nr. 4 - Byline
Avisa Grenseland nr. 2 - Byline
St. Franciskus menighetsblad nr 1 2018
pingvinen_oppslag_april_2012
Layout 1 (Page 1) - Høgskulen i Volda
Avisa Grenseland nr. 3 - Byline
Budsjettsmell for Søndre side - Under Dusken
Næravisa - Høgskulen i Volda
Frivillig farvann - Under Dusken
Utgave 2 - Heimevernet - Forsvaret
Utgave 4 - Heimevernet - Forsvaret
Avisa Grenseland nr. 1 - Byline
Frivillighetsdagens avis 2008 (pdf) - Arendal kommune
Avisa Grenseland nr. 4 - Byline
BYEN-magasinet 3-14
Eller rett og slett les vår pdf-utgave som du finner ... - Haugesund Kirke
Layout 1 (Page 2) - Høgskulen i Volda
Avisa Grenseland nr. 1 - Byline
TIDSLØPET - Under Dusken
Rester av en krigSIDE 36 - Under Dusken
Den kunstneriske - Under Dusken
Les saken i Avisa Nordland - Røde Kors