Views
1 week ago

Hele bladet til nett - Den nye kriggskolen

Sjøpasifistskolen Tekst

Sjøpasifistskolen Tekst // Erlend Juvsett OM2 Foto // Petter Brenni Gulbrandsen Forsvaret “Jeg visste ikke at jeg underviste på sjøpasifistskolen!” Uttalelsen fikk stillheten til å bre seg i auditoriet, motsvar glimret med sitt fravær. De uniformerte så først usikkert på hverandre, deretter tilbake mot den sivile som kom med uttalelsen. Ikke uventet kom et resonnement som understøttet ordbruken, og det ble etter hvert tydelig for oss som var der at påstanden ikke var helt uberettiget. I den foregående simulatorøvelsen hadde riktignok flere lag løst oppdragene sine, men ikke et eneste et hadde åpnet ild mot fiendtlige fartøy. Hendelsen som beskrives her er hentet fra tidlig i fellesfagåret, hvor de nyopprettede lagene blir kjent med hverandre og får en inngående kjennskap til offiseryrket. Etter den første runden med krigsspill i Sjøkrigsskolens navigasjonssimulator trengtes det en vekker, og man kan trygt si at den fungerte. I runde to var ikke engang danskebåten fredet. De bakenforliggende årsakene ble diskutert opp og i mente, og det finnes like mange forklaringer som det er kadetter. Det ble mange slike vekkere i løpet av året som fulgte. Kommende krigere pent oppstilt. Foto: Lars Røraas/Forsvaret I skrivende stund er fellesåret, sjømakt, og ledelsesfaget bak meg. Skolehverdagen er preget av bransjefag, bachelortanker, fordelingsnøkler til videre tjeneste og skolereform. Det er en overgang fra fellesfagåret tilbake til bransjen jeg skal spesialisere meg i, men det er noe som mangler. Jeg er ikke i tvil om at både før og etter reformen vil Sjøkrigsskolen utdanne marineoffiserer med høyt nivå innen ledelse, logistikk og ingeniørfag, som også evner å operere godt i teamene om bord på fartøyene. Jeg stiller spørsmål om hvorvidt vi utdanner krigere. Krigen må være den dimensjonerende delen av vår utdanning, ettersom det i så fall vil være den største prøvelsen på om utdanningen har fungert, på tross av at sannsynligheten er lav. Det er derfor kritisk at det er krigere som sendes ut fra skolen, de som ikke kan gjøre annet enn å vinne – i tillegg til ledere, ingeniører, navigatører og logistikere. Sjøkrigen er ekstra utfordrende å undervise i og kultivere – det er tross alt lenge siden en høyteknologisk kamplattform møtte en likeverdig motstander til havs i et sjøslag i komplekse og kaotiske omgivelser. Visst har norske sjøoffiserer løst oppdrag, også i skarpe situasjoner, men det har ikke vært mot en likeverdig motstander i nyere tid. Der hvor landstyrkene har kunnet høste erfaringer fra internasjonale operasjoner både på 90- og 2000-tallet står sjøstyrkene på bar bakke. På tross av dette virker det som om sjøforsvarets avdelinger klarer å fostre en krigerkultur, men det virker ikke som om dette når inn til Gravdal. Her på skolen er det noe vanskeligere når vi ikke er satt sammen som en kampavdeling, og eventuelle oppdrag i krise og krig er langt mer diffust. Det er nesten uunngåelig når man effektivt skal utdanne offiserer med høy bransjekompetanse, og da må

Det er liten tvil om at teamet er i fokus når man skal trene på å levere våpen i sjøforsvaret. Men hvor skal krigerkulturen starte; i avdeling, eller tidligere? Foto: Jakob Østheim/Forsvaret man bruke andre midler for å utvikle krigere. Fellesfagåret gjør langt på vei mye riktig, ved at man blir satt sammen i lag som skal løse oppdrag fortløpende, samtidig som fagene langt mer fokuserer på krise og krigsaspektet ved vår profesjon. Dette året er dog bare ett år, og de to neste årene faller fokuset etter min mening bort. Per nå stilles det få av krigens krav til kadettene på andre- og tredjeåret som kunne vært med på å bygge samhold, avdelingsfølelse, og et operativt tankesett. Grunnleggende soldatferdigheter som skyting og sanitet er ikke en del av emneplanene, og nærkamp som er en del av MIT blir det ikke undervist i. Det er opp til den enkelte, og ofte Valkyriens undergrupper, å tilegne og vedlikeholde sine kunnskaper her. Godt er det, men hva skjer om “kunnskapen i kullet“ forsvinner med skolereformen og det nye rekrutteringsgrunnlaget? Hva er så krigerkultur, og hvordan utvikler vi det i en avdeling hvor det er mindre tilrettelagt for det? Tross all den teori som ble presset inn i løpet av fellesåret er dette vanskelig å svare på, og jeg har ikke tenkt å forelegge en fasit her. Mitt mål med denne teksten er å oppfordre til diskusjon og handling. Det er fullt mulig at jeg tar feil, at vi utdanner krigere og kultiverer en god krigerkultur her på skolen. Da inviterer jeg i så fall til motbevise dette. Om du deler min oppfatning oppfordrer jeg deg, gode leser, til å ta problemstillingen videre til sidemannen, makkeren, avdelingen, sjefen eller andre relevante. Kommer det noe konstruktivt frem finnes det et utall kanaler for å fremme dette, og kontaktinformasjonen til Dogwatchredaksjonen finner du bakerst i bladet. La oss sørge for at læreren fra begynnelsen av innlegget slipper å lure på hvilken skole han underviser på. Foto: Mats Nilsen/Forsvaret Krigen må være den dimensjonerende delen av vår utdanning

Les hele bladet i pdf-format - Norsk Lokomotivmannsforbund
Les hele bladet i pdf-format - Norsk Lokomotivmannsforbund
Les hele bladet i pdf-format - Norsk Lokomotivmannsforbund
Les hele bladet i pdf-format - Norsk Lokomotivmannsforbund
Les hele bladet i pdf-format - Norsk Lokomotivmannsforbund