Byavisa Moss nr 356

12TEMA REISE OG FRITID
| BYAVISA MOSS 18. APRIL 2018
På hengende håret i va
Den ser skummel ut, gangveien
som er anlagt langs juvet
El Chorro i provinsen Malaga
i Spania, men den er ikke
lenger verdens farligste vandretur,
og er vel verd tiden
vandringen tar. Caminito del
Rey er rett og slett en spektakulær
opplevelse.
ARNE KR. L. STELLANDER
tekst og foto
Langs bratte fjellvegger,
med både elv, innsjøer og
fugler under meg, vandrer
jeg på en drøy meter
bred gangvei, konstruert
av stål, treverk og glass.
Caminito del Rey var tidligere
en anleggssti, bygget
for å gi arbeiderne på
et vannkraftverk en måte
å komme seg til og fra
de forskjellige stasjonene
på. Byggingen startet så
langt tilbake som i 1901,
og stien var ferdigstilt i
1905. Demningen Conde
del Guadalhorce, en del
av det store anlegget, ble
innviet i 1921, og kong
Alfonso XIII våget seg
i den forbindelse ut på
vandringen.
Den originale gangveien
var laget av betong,
og hvilte på stålskinner.
Både stål og betong ble
i årenes løp så tæret av
vind og vær, at store
deler av stien kollapset
og havnet nederst i juvet.
Allikevel våget mange seg
ut på tur i anlegget, og
flere mistet livet etter å
ha tråkket feil. To dødsulykker
i 1999 og 2000
førte til at hele anlegget
ble stengt for publikum.
Gjenåpnet
Senere ble myndighetene
i Andalucia og de
lokale myndighetene i
Malaga enige om å gjenåpne
Caminito del Rey
og dele utgiftene knyttet
til en kraftig opprusting.
Inkludert parkeringsplasser
og et museum,
kom moroa på ni millioner
Euro, og arbeidet tok
nesten tre år å fullføre. I
mars 2015 ble gangveien
gjenåpnet, og er nå for en
stor og spektakulær turistattraksjon
å regne.
Ved parkeringsplassen
fikk jeg hjelm på hodet, og
gode instruksjoner i hvordan
jeg skal oppføre meg
langs ruta. Jeg var klar
som et egg til selv å oppleve
det jeg visste ventet meg
– en 2,9 kilometer lang
tur i spektakulære omgivelser,
med en antydning
av høydeskrekk dirrende i
bakhodet… Håper det står
en iskald Alhambra 1925
og venter på meg i enden.
En smått ivrig, men
behagelig varm vind rusker
i kroppen. Det lukter
solstekt fjellside og godt
ENVEISKJØRING: Det er ikke plass til mange i bredden på gangveien
langs Caminito del Rey.
brunet vegetasjon. Det ser
friskere ut der nede, der
hvor vannet gir liv og sola
ikke har sluppet så godt
til. Å se flyvende fugler fra
dette perspektivet, er ikke
noe man opplever hver
dag. Stort sett er de jo over
hodene på oss når de flyr.
Fra den smale gangveien,
titter jeg ned på fuglerygg
etter fuglerygg, og tenker;
jøss, er det sånn du ser
ut…
En trygg tur
Her og der ser jeg rester
BESTILL HØSTENS TURER NÅ!
Ønsker du å feriere i varmere strøk og
setter pris på trygghet, fellesskap og
opplevelser? Bli med på unike gruppereiser
med egne reiseledere, flotte
utflukter, felles måltider og hyggelige
sosiale treff ! Passer like bra for enslige
som for par.
Be om katalog!
Ring 32 25 08 70
www.alfatravel.no
av den gamle anleggsveien,
fryktinngytende vitnesbyrd
om de farene som lå på lur
for arbeiderne, og senere
for dem som våget seg utpå,
men som aldri kom helt
fram. Rotten betong og rustent
jern stikker fram her
og der, og jeg får med ett
et veldig nært forhold til
treplankene og de moderne
stålkonstruksjonene under
beina mine. Noen steder er
det anlagt broer over juvet
– broer man heldigvis ikke
har tilgang til lenger. Andre
broer er renoverte og trygge,
og selv om det nervemessige
høydepunktet på
turen, en hengebro av noe
som ser ut til å være heklede
stålstrenger, gynger og
svaier i alle retninger, føler
jeg meg trygg. Spanske
turistmyndigheter vet hva
de gjør – de vil jo ha oss
tilbake igjen.
Natur, nerver, turister
fra land hvor de snakker
språk jeg ikke forstår, stedets
historie, og den varme,
men friske luften gjør
vandringen langs Caminito
del Rey til en opplevelse
jeg godt kunne hatt på
ukentlig basis. Befinner du
deg i Malaga eller områdene
rundt, er turen opp til
anlegget kort, og anbefales
på det aller varmeste.
Enden av regnbuen
Selve vandringen ble lengre
enn guiden forespeilet
SPEKTAKULÆRT: Blikket går opp, ned, til sides og ned igjen. Det er noe å se p
ÅPNERE LANDSKAP: Mot slutten av det lange juvet, åpner landskapet
seg opp og blir til en bred dal fylt med blått vann i dalbunnen.
meg, uten at det gjorde
det fnugg. De 2,9 kilometerne
viste seg å være
selve anlegget, mens det
var enda en drøy kilometer
til det nærmeste stedet
en buss kunne finne parkeringsplass.
Og der ligger
akkurat det jeg håper
på – en enkel, liten bar
med et enkelt lite utvalg
av kald drikke og gode
småretter. Riktignok har
de ikke Alhambra 1925,
men Alhambra Especial
gjør da susen det også.
aks@byavisamoss.no