Telemarkskyri

Telemarkskyri 

Nr. 2 • 2019

Livdyrsalg 

Kjøp i nettbutikken vår 

AV: SIGBJØRN HASLEMO 

Kjøp og salg formidles gratis av lagets 

livdyrformidler. Annonser for livdyrsalg kan 

du få både i Telemarkskyri og på nettsiden vår. 

Følg oss også på facebooksiden 

www.facebook.com/telemarksfe 

- her postes salg og mange spennende debatter. 

Livdyrformidler: 

Arne Smøttebråten 

tlf. 90 96 55 52 / asmoett@gmail.com 

Infobrosjyre 

Bestill brosjyren hos sekretæren 

for å markedsføre rasen vår. 

Bli også bedre kjent med 

mulighetene for å støtte arbeidet 

vårt med støtte medlemsskap eller 

enda bedre; Verv et nytt medlem! 

Sendes gratis til medlemmer. 

post@telemarkfe.no 

Kuhode 

Laget i blankt, rustfritt stål. 

Ca 15x20 cm. 

Fint ved inngangsdøra 

eller på postkassa. 

kr. 350,- 

Hornknapper kr. 375,- 

T-skjorte (ny type) kr. 250,- 

Telemarkskua, Bondens lykke kr. 150,- 

Telemarksfeet gjennom 150 år kr. 150,- 

Kopper kr. 200,- 

Forklær 

– for kokken med 

telemarksfe på menyen! 

Finnes også i svart. 

kr. 400,- 

Alle priser er inkl. mva. 

Porto kommer i tillegg. 

Du kan også kjøpe produktene på standen 

vår på Sterke Nils-tunet under Dyrsku’n. 

Leder’n: 

Hei igjen alle sammen! 

Nå har det gått et halvt år siden sist, og det har vært 

ganske stor aktivitet. Først hadde vi tur til Røros, der 

vi jubilerte sammen med STN sitt 125 års jubileum. Vi 

var 12 i minibussen og flere som møtte fram direkte til 

Røros (se eget innlegg i bladet) 

Den største begivenheten i høst, var jo selvfølgelig 

Dyrsku’n der det blei stilt 12 Telemarkskyr. Vi hadde 

ny plass til standen vår på Sterke Nils-tunet, og vi fikk 

mange gode tilbakemeldinger på den. En stor takk til 

dere som rigga og betjente standen. 

Jeg var heldig å være med Lina på 2 gardsbesøk i 

Birkenes i Aust-Agder der vi så på fine kyr og traff 

entusiastiske brukere. En av oksene vi så på, håper vi 

blir seminoksen «Svalandsgubben» 

Ellers har jeg vært på Hamar i møte med GENO. De 

gjør en god jobb for oss og vi kan glede oss over videre 

samarbeid med dem. 

Vi har et spennende opplegg i prosjektet i høst: Lina 

sendte for noen uker siden ut spørsmål med oppfordring 

til å komme med synspunkt på hvordan vi 

skal bevare den flotte kua vår. I skrivende stund har vi 

ennå ikke gjennomført seminaret i Morgedal 23.nov, 

men det ser jeg virkelig fram til. 

Jeg ønsker dere alle, både folk og fe, ei god jul og et 

godt nyttår! 

Sigbjørn Haslemo 

Grafisk produksjon 

ETN Grafisk 

Forsidebilde: 

Dyrsku’n/Guro Mæland 

STYRET 

Leder 


Kvennbekken 6 

4820 Froland 

Tlf. 91 61 98 50 

s-haslem@online.no 

Nestleder 

Tor Isak Oxum 

Grønnerødvegen 168 

3719 Skien 

Tlf. 911 54 146 

torioxum@hotmail.no 

Styremedlemmer 

Hellek M. Berge 

Hørtevn. 321 

3810 Gvarv 

Tlf. 91 57 58 46 

hmaberge@online.no 

Turid Opsund 

Ormbrekkkroken 158B 

3891 Høydalsmo 

Tlf. 98 63 00 63 

turidopsund@gmail.com 

Lina Aasan 

Flatdalsvn. 920 

3841 Flatdal 

Tlf. 46 35 27 61 

lina.aasan@outlook.com 

Varamedlemmer 

Gunnar Haugo 

3864 Rauland 

Tlf. 97 57 86 43 

gunnar.haugo62@gmail.com 

Svein Erik Sletta 

Frølandsvegen 69 

3692 Sauland 

Tlf. 476 12 925 

svein.erik.sletta@gmail.com 

Salgsansvarlig 

Torkjell Kolbjørnsgard 

Liagardsvegen 247 

3570 Ål 

Tlf. 951 56 387 

Sekretær 

Dyrsku’n Arrangement AS 

Lone H. Kultan 

Nordbygdivegen 60 

3840 Seljord 

Tlf. 35 06 57 70 


Regnskap 


Tlf. 35 06 57 70 


LIVDYR 

asmoett@gmail.com 

Arne Smøttebråten 

Tlf. 90 96 55 52 

AVLSUTVALG 

Leder 

Lina Aasan 

Tlf. 46 35 27 61 

lina.aasan@outlook.com 

Turid Opsund 

Tlf. 98 63 00 63 


Gunnar Haugo 

Tlf. 97 57 86 43 

gunnar.haugo62@gmail. 

com 

Forespørsler om 

stambokføring rettes 

til Norsk Genressurssenter 

Tlf. 64 04 89 82 

anna.holene@nibio.no 

TELEMARKSKYRI 

Redaktør 


Redaksjonskomite 


s-haslem@online.no 

Turid Opsund 




FINN OSS PÅ NETT 

www.telemarkfe.no 

Facebook: @telemarksfe 

2 TELEMARKSKYRI • 2-2019 TELEMARKSKYRI • 2-2019 3

FORFATTAR: HELLEK M. BERGE 

Dyrsku’n 2019 

Storfeutstillinga blei arrangera på sedvanleg vis på Dyrskufredagen i Seljord. Været var flott og 9 Telemarkskyr 

blei mønstra. Telemarkskalvar blei vist fram under kalvemønstringa seinare på dagen. 

Gisle Snarteland etter kalvemønstringa 

med kalven Åsne. Det blei tredjeplass i 

kalvemønstring barn under 10 år. 

Ove Torland som hadde nok ein gong tatt den lange vegen frå Jæren saman med familien, og for andre år 

på rad hadde dei Dyrsku’n sitt gjævaste Telemarkfe med kua 0685 Tilla (katalog nr 39). Ikkje nok med det, 

fjorårsvinnaren Tara fekk 1. premie ho også og Tobias Torland Bringeland vant kalvemønstringa med ein 

Telemarkfe-kalv. Snakk om å dra heim storeslem! 

Tobias Torland Bringeland vant 1. premie i 

kalvemønstring for barn over 10 år. 


Katalognr. 30 – 0235 Veslemøy 

– f. 2014 – eigar: Sondre Aasan 

Katalognr. 31 – 0236 Liti Gull 

– f. 2014 – eigar: Gunnar Haugo 

Katalognr. 35 – 0772 Guldokke 

– f. 2016 – eigar: Aslak Snarteland 

Mor: 0207 

Mor: 0203 Gullros, 

Mor: 0670 Svala, 

Landslaget hadde ordna med ei ny salsbu til 

42024 Mellestut (oppdrettar: Kjell Trandokken) i aksjon med 

Far: 7205 Grødem, MF 42007 

Far: 42002 Skarpnord, MF: 42007 

Far: 42583 Bleshaug, MF: 42569 

Dyrsku’n i år. Salget blei godt. Ekspeditørene på 

publikum på Dyrsku’n. Her blir «varene» levert. Karen i frå Geno 

Omtale: Langlagd rasetypisk, noe fransk 

Omtale: Rasetypisk djup ku, gode bein. Feit. 

Omtale: Lita rasetypisk ungku. Lite jur med passe 

bildet jobbar hardt, det er Erlend Brattabø til 

kunne fortelje at mens NRF-stuten ikkje fekk det til med så mange 

beinstilling ellers gode bein. Kort jur med store 

Kløfta jur med noe store spener. 

store spener. 

venstre og Lars Egil Bakka til høgre. 

tilskodarar, så var ikkje Mellestut blyg i det heile tatt. 

spener. 

Premiering: Kropp og bein: 8, Jur og spener: 3 



Premiegrad 2 

Premiegrad 1 

Premiegrad 2 

Katalognr. 36 – 0774 Gardslykke – f. 

2016 – eigar: Aslak Snarteland 

Katalognr. 37 – 0784 Jolros 


Katalognr. 38 – 0805 Svanhild 


Mor: 0672 Stølrei, 

Mor: 0636 Sigros, 

Mor: 0535 Lyngros, 

Ved Fjoset på Sterke Nils-tunet gjekk praten livleg og 

Far: 42583 Bleshaug, MF: 42569 

Far: 42016 Olasønn, MF: 42566 

Far: 42592 Stjerneper, MF: 42554 

kaffi og sukker blei servert. Besøket her i løpet av helga 

Omtale: Lita rasetypisk ku med gode bein. 

Omtale: Rasetypisk ungku, noe fransk 

Omtale: Stor velutviklet ungku, franske bein, noe 

var veldig bra. (Bildet er i frå ein litt stillare periode) 

Noe kort jur, ujamnt. 

beinstilling. Kort jur noe tettsittende bakspener. 

lav rygg. Godt festa jur med passe store spener. 

Premiering: Kropp og bein: 8, 

Premiering: Kropp og bein: 8, 

Premiering: Kropp og bein: 7,5, 

Jur og spener: 3,5 

Jur og spener: 3,5 

Jur og spener: 4 

Premiegrad 2 

Premiegrad 2 

Premiegrad 2 

Katalognr. 39 – 0685 Tilla 

– f. 2015 – eigar: Ove Torland 

Katalognr. 40 – 0703 Tara 


Katalognr. 41 – 0723 Thelma 


Mor: 0599 Trine, 

Mor: 0665 Tyra, 

Mor: 0665 Tyra, 

Far: 42002 Skarpnord, MF: 42008 

Far: 7199 Kolden, MF: 42011 Snarteland 

Far: 7161 Særs, MF: 42011 Snarteland 

Omtale: Rasetypisk langbygd ku av melketypen. 

Omtale: Lita rasetypisk ku med gode bein, noe 

Omtale: Liten snerten ungku, rasetypisk, 

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad storkosa 

Langt godt festa jur med passe store spener, 2 

mjuk rygg. Godt brett jur, noe spaltet, passe store 

med gode bein. Lite bollejur, noe utvidet 

seg i godt selskap i den tradisjonelle paraden. 

små marispener. 

spener, litt baktungt. 

spenekammer, passe store spener. 

Premiering: Kropp og bein: 8,5, Jur og spener: 4 

Premiering: Kropp og bein: 8,5, Jur og spener: 4 

Premiering: Kropp og bein: 5,5, Jur og spener: 3,5 

Premiegrad 1 

Premiegrad 1 

Premiegrad 2 


FORFATTAR: LINA AASAN 

Gavlesjå på 

70-tallet 

Etter åtte år som budeie på Kråkeroe-staulen har eg blitt 

kjent med mange trivelege og interessante folk. Ei av desse er 

Noor Schmidt frå Heddal. Ho og mannen Olav har vore innom 

Kråkeroe fleire gonger kvar sumar i mange år. Og som gamal 

budeie sjølv, har Noor fortalt mange fine historier om livet 

som budeie på Gavlesjå. Eg vil gjerne at fleire skal bli Noor 

sine opplevingar og historia til del, difor tok eg ein tur til Noor 

i oktober for å få eit innblikk i livet hennar som budeie på 

Gavlesjå frå 1975 til 1979. I tillegg til alle historiene Noor kunne 

fortelje, hadde ho også skrive ei flott dagbok med mange fine 

bilete frå Gavlesjå. 

Gavlesjå høyrte den gong som nå til garden Lia i Heddal. I fleire 

tiår var det legendariske Ragnhild Lia og mannen Olav som dreiv 

staulen. Sjølv om det knapt har gått 30 år sidan Ragnhild døde 

var ho av ei anna tid, noko som spegla seg att i drifta. Noor fortel 

levande om korleis Ragnhild vaska smør i bekken, kjølte mjølka 

ned i myra og åt graut kvar dag. Dei sleit og styra mykje på 

Gavlesjå den gongen, men det var slik Ragnhild ville ha det. 

Men som namnet indikerer er ikkje Noor frå Heddal, ho er født 

i Haag i Nederland i 1948. Etter å ha gjennomført utdanninga si, 

kjente ho på ei eventyrlyst og søkte på ein fysioterapeutjobb som 

Namdal sjukehus hadde lyst ut. Jobben fekk ho og ho lærte seg 

norsk allereie før ho flytta til Noreg. Etter to år i Namsos kom 

Noor inn på husflidskulen i Lunde i Telemark. Då skuleåret var 

omme meldte ho seg på eit seterstellkurs i Hallingdal, men ein 

god kamerat sa ho ikkje var nøydd til å reise så langt for å lære 

seterstell. Med det hamna Noor opp på Gavlesjå sumaren 1975. 

Den 26. Juni var det buferdsdag frå Lia til Gavlesjå. Halv seks 

om morgonen la dei i veg. Ragnhild gjekk fyrst og lokka «kyra 

bånn bånna kyra bånna. Kom da små kyrne mine, stakkars vesle 

køll og store køll, kom da kyrne mine, kyra bånn bånna, så snille 

dere er, kom da bånn». Noor gjekk bak buskapen og passa på 

at alle kom med. Då dei kom fram til Gavlesjå var det dårleg 

stelt, nøkkelen var attgløymd heime så dei måtte bryte seg inn. 

Vel inne i selet vart det ikkje stort betre, dyr hadde bruka selet 

som husvære i løpet av vinteren, det var mugne matrestar og 

vasskjelen var tetta av ei daud mus. Det vart mykje vasking og 

rydding dei fyrste dagane. 

Denne sumaren var det kyrne Ringerei, Olin, Stolta, Fermalin, 

Gullros, Store køll og vesle køll som vart mjølka. Ragnhild hadde 

fem eigne kyr, i tillegg hadde ho gjerne med nokre kyr frå andre 

i bygda. Kvar dag starta med mjølking for så å lokke kyrne på 

beite. Så fort kyrne var i gang med sitt arbeid på beite, gjekk 

budeiene i gang med sitt arbeid: separering, ysting, kinning og 

primkoking. Mjølka vart separera til skumma mjølk og fløyte, 

fløyten vart syrna til rjome og så kinna til smør. Skummamjølka 

vart bresta med løypa og gjort ost av, mysen vart koka ned til 

prim. Primen og andre ting som måtte kjølast vart satt i bytter 

med lokk i tiubekken som var i myr med utgravne groper. Det 

hendte at ei ku fant ei bytte og forsynte seg med litt prim. 

Det var enkle kår på Gavlesjå. Brød, graut og kaffi vart gjort 

på en vedkomfyr som det vart fyra i heile tiden, det kunne bli 

varmt i selet om sumaren! Viss dei skulle lage ein rask kopp med 

kaffi bruka dei kongler for å få det raskt varmt, og at det slokna 

direkte etterpå - og så koka dei kaffi på same gruten til kjelen 

var heilt full av grut. Det var stort sett graut og brød baka på fint 

kveitemjøl dei åt, og Noor var flink til å lage neslesuppe. Nokon 

gonger kom gjester eller kjente opp med anna mat, og Noor kosa 

seg om nokon hadde med seg søteple til staulsfolka. 

Husa var i dårleg forfatning. Når det regna kom det inn vatn 

og tømra var så luftig at dei ikkje hadde bruk for vindauge for 

å kunne sjå ut. Ystebua var eit lite skur, sotete og svart. Noor 

spurte Ragnhild kva som hadde skjedd med ystebua, uanfekta 

svara Ragnhild «Det tok vel fyr ein gang, veit eg». 

Ein gong kom det ein kar til stauls som var tømrar. Noor spurte 

om han kjente nokon som kunne hjelpe til med å få eit vindauge 

tett. Mannen synast det var for gale at dei skulle bu der under 

slike tilhøve, og han kom sjølv tilbake dagen etter for å hjelpe til. 

Nokre venner av Noor vart med og tetta veggane med mose. Det 

var ei god forbetring og det var berre velstand på Gavlesjå så sant 

det ikkje regna. 

Olav og Ragnhild gifta seg seint i livet og hadde ikkje barn. 

Ragnhild var uroa for at Noor, som denne sumaren var 27 år, 

ikkje hadde funne seg ein mann. Men rykta gjekk på bygda om 

dugande kvinnfolk på Gavlesjå. Dei som jobba hadde på seg eit 

forkle når dei utførte arbeidet sitt. Så fort Ragnhild såg at det 

kom ein ungkar til staulen sa ho til Noor «Snu på forkle ditt, det 

kjem mannfolk!». Det kom ungkarar til stauls som var interessert 

i budeiene, men Noor hadde allereie eit godt auge til ein kar. Det 

var Olav Jørgensen, ein kjekk kar som kom til stauls i blant for å 

hjelpe til med snikkararbeid, reparere gjerder, hus og båtar. Olav 

var ein mann som lika å arbeide og ikkje sitta på stas. Dei vart 

seinare eit par og gifta seg. Etter giftemålet måtte Noor finne seg 

ein ny staule å jobbe på, ettersom Ragnhild meinte det skulle 

vere som i gamal tid, kun ugifte jenter skulle jobbe for ho på 

staulen. 

Dei enkle kåra til tross, med dårlege hus, einsformig mat og 

mykje arbeid, var det noko magisk ved budeie-tilveret på 

Gavlesjå. Noor seier ho er fascinert av det enkle, primitive 

livet der ein brukar det ein har og brukar alt ein har. Tidlege 

morgonar og seine kveldar ute i skogen med kyrne, stillheita og 

den trolske stemninga gjorde at Noor forstod at nokon kan tru 

på tussar og troll. 

Noor framhevar kontakten og nærleiken til dyra som noko av 

det finaste frå tida på Gavlesjå. Samspelet med kyrne blir heilt 

spesielt når ein lev så tett innpå kvarande. Det var også veldig 

sosialt å vere på Gavlesjå, det kom mange trivelege folk innom. 

Noor er ein av dei 

privilegerte som har 

fått oppleve staulslivet 

og som sidan har bore 

dei fine opplevingane 

av samspelet mellom 

menneskje, kyr og natur 

med seg. Det er noko 

heilt spesielt med dette 

enkle livet på staulen. 

Det å la kyrne få utfolde 

seg fritt, det å foredle 

grønt gras til gode 

mjølkeprodukt, det å 

kvar sumar treffe at gamle kjente som kjem til staulen år etter år, 

det å bli kjent med nye folk, det har ein stor verdi som ikkje kan 

målast i kroner og øre. 


FORFATTAR: SIGBJØRN HASLEMO 

Turdeltakerne utenfor Braskereidsetra til Erik og Roy 

Kyrne på plass 

i det flotte gjerdet 

Rolf Petter Tørres 

Kjent landemerke – Røros kirke, Bergstadens Ziir 

Tur til STN-jubileet på Røros 

9.-11.august 2019 

Vi blir små under elgen i Stor-Elvdal 

Svein Erik Sletta og Anne Haugo 

Klokka 05.30 starta minibussen i Gjerpen. Vi 

var 12 personer på veg til Røros for å feire at 

STN-kua som rase var 125 år. 

Den store markeringa var selve jubileumsutstillinga 

lørdag 10.august. Her er litt av det vi 

fikk være med på: 

Rett etter ankomst på Røros, ble vi tatt med på 

byvandring av Randi Borgos. Her fikk vi god 

innføring i hvordan Røros-samfunnet ble bygd 

opp. Her hadde alle husene en bakgård med fjøs, 

og alle fikk tildelt noe areal slik at de kunne brødfø 

familien sin. Vi endte byvandringa oppe på garden 

til Rolf Petter Tørres, en av 2 «by-bønder» på 

Røros. 

Her ble det fjøsbesøk og kuprat. Vi ble invitert til å 

være med å leie kyr fra garden, gjennom byen og ut 

til utstillingsplassen dagen etter. 

Vi blei en liten gjeng som stilte opp kl. 09.00 for å 

drive kyrne gjennom byen på morrakvisten. Det 

samla seg etter hvert mer folk og kyr som fulgte 

oss helt ut til utstillingsområdet. 

Klokka 11.00 starta dømminga av 36 STF kyr i 

ei flott innhegning. Her var Ken Lunn fra TINE 

Rådgiving og vår egen Gunnar Haugo på plass 

som dommere. Her var mange fine kyr som fikk 

god omtale under premieutdelinga. Atle Meås 

stilte med mange kyr og fikk også premien for 

utstillingas beste. 

Kvelden blei viet til jubileumsmiddag med mange 

taler og hilsninger. Det var også kommet en god 

del representanter fra «Svensk fjellras» i Sverige. 

Søndagen bar det heimover, med fotostopp ved 

den store elgen på Bjøråa i Stor-Elvdal. Det var 

flere som følte seg litt små under sølvelgen. I Våler 

hadde vi gardsbesøk hos Erik og Roy, etterfulgt av 

en kjempelunsj på stølen deres – Braskereidsetra. 

Turen gikk fint og vi holdt humøret oppe med 

historier og allsang. En stor takk til Tor Isak for 

stødig kjøring! 

Gunnar Haugo som dommer og i kjent positur. 

på veg til «byen» 

Bjørn Karsten Ulberg nærmer seg «byen» 


FORFATTAR: DAGFINN GRØNOSET 

Bakst-Oline 

Bakst-Oline var den snilleste vi visste. Hun bodde alene i 

en rødmalt, liten stue med kvite karmer og grått flistak. 

Vinduene var fylt til trengsel av hortensia, pelargonia og 

julegleder, de tittet bak gardinet som små, nysgjerrige 

ansikter. 

Stua lå mellom landsvegen og Gryta, den brede elva som snodde 

seg gjennom grensebygda og hadde så mange toner, både lyse og 

mørke. Men ingen steder syntes Bakst-Oline at Gryta var finere 

i målet enn akkurat forbi Veltstua hennes. Der var det som elva 

kvilte seg litt etter turen gjennom bråket i Lutufossen, låten ble 

godslig og lun. Hvis sola sto bent over Hammaråsen visste Bakst- 

Oline at da glitret og blunket det skarpt over vannet. Da satt hun 

ofte ved glaset med kaffekoppen og så på; det var som tusenvis av 

små sølvfugler flakset med vingene og ikke kom av flekken. «Du 

får ta dem du, Mons» sa Bakst-Oline på spøk til kattepusen som 

lå i fanget og mol. 

Bakst-Oline hadde alltid katter med seg i stua. Hun hadde 

hatt åtte, men aldri mer enn en om gangen. 

Hun kalte alle for Mons, enten de var av det slaget som dro ut 

på friing i mars eller gikk urolig og ventet på friere ved Veltstua. 

Katter var godt selskap, syntes Bakst-Oline. Og særlig etter at 

hun mistet mannen sin, han ble funnet en dag med et felt tre 

over seg, var det godt å ha noen rundt seg. Stua kjentes aldri tom 

når Mons var inne. 

Bakst-Oline ville for alt i verden greie seg sjøl. 

Forsorgsforstanderen hadde kommet en dag og lurt på om det 

trengtes hjelp i Veltstua, han visste at Bakst-Oline aldri ville 

be om det. Men fri og bevare forsorgsforstanderen da, at han 

kunne tenke slik! Skulle ikke hun klare seg, hun hadde stue uten 

et rødt øre i gjeld og vedskogen like utafor døra. Og ‘n Simen i 

Vest-Oles, som eide marka rundt henne, hadde sagt hun bare 

kunne forsyne seg. Og så var da folk så snille, de skikket bud 

etter henne så snart en lefse skulle bakes eller det var tomt for 

flatbrød på stabburet. Trengtes det storrengjøring og klesvask, 

kom de til henne da også. For ikke å snakke om når juleslaktet 

skulle lages i stand. «I år har vi slaktet mer enn før. Vi får be a 

Bakst-Oline hjelpe oss», sa de bortover på gardene. Så det måtte 

forsorgsforstanderen skjønne, at skulle ikke hun klare seg som 

hadde hender og dager fullt opptatt, nyttet det ikke for noen. Det 

fikk være måte på også! 

Fra tidlig på høsten til kalenderen varslet at julenissen 

begynte å få reisefeber, hadde Bakst-Oline det travlest. Da kom 

småjenta på Bakstad med brevlapp fra mor sin om a Oline kunne 

komme og bake flatbrød. Kona på Nord-Oles sendte en stor gutt 

som ikke behøvde brevlapp lenger, og gubben på Volstad stakk 

sjøl innom Veltstua med beskjed. «Joda, joda» sa Bakst-Oline, 

«hold kjevlet klart!» 

Allerede før dagslyset kom til Veltstua, var Bakst-Oline 

oppe. Hun fylte ekstra mye mjølk i fatet til Mons, slo sjalet i 

kryss over bringa og gjorde hardknut bakpå ryggen. Så satte hun 

en stokk mot dørklinka og skyndte seg av sted i grålysninga. I 

Laksmosvingen stanset hun litt og lyttet vestover. Kanskje hørte 

hun hestebjella hans Torvald Granli, han kjørte tømmer oppe i 

Lerberget. 

Men hun var nok for tidlig ute, eneste lyden Bakst-Oline 

hørte kom fra et lite ekorn som slapp en kongle i barfrosten 

og hoppet over til en ny gren så det sjoet i kvisten. Så gikk hun 

videre, mens stakken sopte i vegkanten rett som det var. Tre 

kilometer hadde hun å gå. Bakst-Oline syntes det var å sløse med 

tida hvis hun bare gikk og glante på telefonkulene. Derfor batt 

hun på strømpene han Nikolai Åsen hadde bedt henne om. Hun 

hadde lovet å ha dem ferdige til jul. Det skulle hun klare, for ’n 

Nikolai var aldri nøye med mønster i strømpene. En vrang og en 

rett var greiest. Da kunne hun gå like ledig og godt. 

Og da var det som bundingsstikkene småpratet til henne 

hele tida: «En vrang og en rett, en vrang og en rett.» Og når 

Bakst-Oline gikk denne vegen i morgenstillheta, kom hun til å 

tenke på at her var det også mor hennes gikk i sin tid, fra gard 

til gard, akkurat som hun sjøl, for å bake, vaske og være med i 

onnearbeid. Mor hennes var enke i over femti år. Hun satt igjen 

med sju unger og fattigdom. 

Men hun berget sine, strevde hos andre om dagen og tok 

natta til hjelp i egen stue. Lin dyrket hun sjøl, spant det på 

rokken, gjorde tøy av det i vevstolen og sydde klær med nål 

og tråd. Stakkars henne, det var ikke rart at hun duppet med 

hodet mot veggen og sovnet litt for tidlig på julekvelden. Det 

kunne hun trygt gjøre. Og hun kunne også glede seg over at 

ungeflokken hadde det godt, og gikk rundt julegrana i nye og like 

fine klær som andre unger i grenda. 

Så hadde Bakst-Oline en ny runde på strømpa hans Nikolai 

ferdig. På’n igjen, en vrang og en rett. Og Bakst-Oline så for seg 

kvelden i stua heime når rokkehjulet surret i sparsomt lys fra 

tyristikkene og ‘n far satt og snekret nye pinner og lappet gamle, 

fillete sko. 

Lenger kom ikke tankene og maskene, og Bakst-Oline var 

framme. På Bakstad var budeia oppe og hadde alt kaffen varm. 

Bakst-Oline slo som snøggest i seg en skvett og fulgte budeia 

til fjøset. Der var det stelt i stand til flatbrødbaking, rundtakka 

var lagt på plass i grua, det store bakstebordet sto foran 

bryggepanna, og det største truget Bakst-Oline visste om var fylt 

med potetstappe og mjøl, klar til å eltes og rulles ut til flatbrød. 

Dagen lang sto Bakst-Oline på Bakstad og kjevlet ut det ene 

runde, tynne brødet etter det andre. Hun likte seg ekstra godt 

her. Her var dyr rundt henne, god lukt av fjøs og høy og sørpe. 

Og her sto et par rødbrune kalver i en binge og rautet mot 

henne og tagg om en godbit. Det fikk de. Bakst-Oline tok litt av 

potetstappa, strødde mjøl på og slo en lunken mjølkeskvett over. 

Etterpå lot hun kalvene slikke handa, varmt og lenge, til hun 

nesten svidde brødet på takka. 

Men likest på Bakstad var vesle Inger. Hun var fem år, men 

satt truverdig og beundret Bakst-Oline og rullet et lite kjevle 

fram og tilbake over en deigklump. «Du skal ha ditt eige brød, 

du» sa Bakst-Oline blidt og kjevlet ut små, tynne brød som hun 

la i en liten kagge for seg. Og vesle Inger så på Bakst-Oline med 

store, glade øyne. 

Da kvelden kom, hadde Bakst-Oline nesten hundre brød 

ferdig. Hun bar stabelen inn på stabburet og la den i den store 

kista som det var malt et årstall på, 1836 sto det. Så knyttet hun 

sjalet rundt seg igjen og småhastet nedover landsvegen mens 

høstmørket tetnet til rundt henne. Et knyte flatbrød dinglet ved 

sida hennes, kona på Bakstad var bestandig så snill slik. Bakst- 

Oline syntes aldri det var meningen at hun skulle få så mye, 

hun hadde jo også halvannen krone knytt i det ene hjørnet på 

lommetørkleet. 

Bakst-Oline kjente seg rik nå. Hun skulle sannelig ikke ta 

et øre av Nikolai Åsen for strømpene. Nå hadde hun også gjort 

mange nye runder på bundingsstikkene mellom Bakstad og 

Veltstua. Og skyndte hun seg, greidde hun minst en omgang til 

før hun var framme. En vrang og en rett.. 

Noen dager senere var Bakst-Oline enda tidligere oppe enn 

da hun skulle kjevle brød på Bakstad. 

Nå skulle hun på slakting i Vest-Oles, over fire kilometer fra 

Veltstua. Den vegstubben kostet henne ikke det minste å gå. 

Pytt da med det, mor hennes hadde stampet samme vegen 

vinterstider i alle år mens snøen ofte rakk til knes, med tunge 

varer i en strisekk over aksla. Så Bakst-Oline syntes det var fint 

slik det var nå. Bare synd at morgenkulda var så streng at ikke 

fingrene tålte å ta en omgang på andre strømpa hans Nikolai. 

Den var snart ferdig forresten, bare hun fikk tatt inn riktig ved 

hælen og skyndt seg med fotbladet. Det skulle gå raskt, der var 

det ikke vrang engang, bare rett helt til tuppen. 

Da Bakst-Oline kom til Vest-Oles, var det fyrt opp under 

digre kjeler og gryter. Ildtungene boltret seg og lyste som 

spøkelser i de grå demringsminuttene før det ble tomt på bås 

og i binge etter ku og kalv og gris. Bakst-Oline orket ikke å 

være like ved når dødsskuddet gikk, huff så leit det var, det 

stakk under sjalet. Så smatt hun bak vedskålen og sto der med 

pekefingrene i ørene til ‘n Små-Simen kom og sa at nå var det 

gjort. Bakst-Oline sto hele dagen med strisekk festet til stakken, 

midt oppe i forberedelsene til julens store matfest, og skar kjøtt, 

sorterte koteletter og ribbe og rensket tarmer som hun skulle 

putte trinne av medisterdeig. Og da alt var unnagjort og klart 

til julehøgtida, kjente Bakst-Oline seg glad på vegen heim til 

Veltstua. Nå hang det ikke flatbrød i et knyte ved sida hennes, 

denne gangen var det flesk, karbonader og et par ribbebiter i 

kleet. Enda lå det fire blanke enkronestykker og varmet i handa. 

Nei, kona på Vest-Oles var makeløs! 

Og da julekvelden kom, satt Bakst-Oline trygg og tilfreds 

i Veltstua med Mons og en liten juletretopp med stjerne og to 

kvite lys på. Lunt var det i stua, ovnen sto varm og mett av tørre 

bjørkekubber, og over kjøkkenbenken hang vekkerklokka og 

tikket. Nå kunne den bare tikke som den ville, i morgen skulle 

den ikke ringe og varsle noen ny arbeidsdag for Bakst-Oline. 

Stilt var det utafor Veltstua, med nysnø over skogen og en 

klar, frostblå himmel over. Ståket på gardene var stilnet for 

lengst, det var jul og fred i alle hus. Da tok Bakst-Oline Mons på 

fanget, delte en ribbebit med den gode vennen sin og tenkte på 

dem hun hadde stelt for før kirkeklokkene ringte. Det varmet på 

en underlig måte å vite at det var hun som hadde skurt vegger og 

golv rene, bakt brød og gjort ribba i stand. Hun så for seg vesle 

Inger på Bakstad som hadde eget flatbrød på bordet i kveld. 

På Vest-Oles satt Små-Simen og godtet seg med julepølsa hun 

hadde stappet, og oppe i Åsen ruslet nok ‘n Nikolai med nye, 

varme strømper. 

Det var som sjølve julekvelden levde i bringa. Bakst-Oline 

følte at det var like lyst og vennlig inne i henne som langt, langt 

mot høydene der den store stjerna glitret gjennom glaset. 

Jo, det var god jul i Veltstua, sjøl om en bare var en bakstkjerring 

i skogbygda ved svenskegrensa. 


FORFATTAR: KIRSTEN SENLAND 

Avlsutvalets 

spalte 

I år har det vært godt trykk på påmeldte seminokser, hvilket har gjort 

Gunhild og Bjørn Vesterdal -September 1934 

Knut og Imma Nørstrud med kyrne Maksi og dottera Junlin 

Maleri av Uppigard Vesterdal - 1988 

arbeidet for oss i avlsutvalget veldig moro. Vi har vært rundt og sett mange 

gode kandidater og vi har valgt ut 4 stykker i år. Genressurssenteret har i 

løpet av dette året begynt å bruke et nytt verktøy som kalles EVA, med det 

programmet kan vi finne ut av hvor mye i slekt den påmeldte oksen er med 

de andre seminoksene i populasjonen. Gjennomsnittet i dag ligger på ca. 

19%. For at en okse skal bidra positivt genetisk til populasjonen, bør han 

ligge under gjennomsnittet. Derfor har vi, etter at verktøyet ble tatt i bruk, 

lagt stor vekt på oksens genetiske bidrag til populasjonen. Vi har samtidig 

selvfølgelig fulgt avlsplanen. Hovedmålet vårt er friske dyr med god fruktbarhet, 

og etter beste evne bevare henne som ei god melkeku 

Øvst til v. Stasmøy f. 16_11-1944 & Songros f. 20_11-1945 & Sylvlin f. 8_7-1950. I 1953 hadde me 

også kyrne Heimros f. 15_4-1953 & Golin f. 1_10-1940 - Uppigard Vesterdal 1953 

Litt om telemarkskyri Sylvi 

og mine besteforeldre 

Mine besteforeldre Gunhild Knutsdtr. og Bjørn Olavson 

Vesterdal hadde uvanleg mange fine telemarkskyr på Uppigard 

Vesterdal og nå vil eg skrive litt om telemarkskyri Sylvi og litt om 

mine besteforeldre. Bestemor vart født på Nørstrud den 22. april 

1890 og døde 13. juni 1965. Bjørn vart født på Nigard Vesterdal i 

Dalane, Kviteseid den 27. september 1884 og døde 9. desember 

1948. Bestemor og bestefar fekk 11 born, mi mor var nr. 9 i 

flokken og fekk difor navnet Signe Ninni, Ninni for 9. 

Uppigard Vesterdal overtok mine besteforeldre i 1922 etter hans 

far Knut Olavson. Både på Nigard Vesterdal og på Nørstrud har 

det og opp gjennom åra vore mange høgt premiera telemarksfe. 

Her kan eg og nevna premiekyra Maksi til Ingebjørg (Imma) 

og Knut Nørstrud. Imma er søster til min bestefar Bjørn og 

bestemor Gunhild er søster til Knut, som var gift med Imma. 

Litt om Maksi nr 6937 - Maksi var født 19. desember 1953, faren 

var Maks Skoe 3570. For folk i telemarksfe-miljøet var Maksi 

ei velkjent kyr. Toppåret 1960 mjølka ho 7552 liter, fettprosent 

4,4, med ei slik yting låg ho som nr. 2 av enkeltkyr med høgast 

årsproduksjon i Telemark dette året. For åra 1956-60 hadde kyri 

ein gjennomsnittleg mjølkeproduksjon på 6023 liter. I 1959 fekk 

ho 1. premie på Ekebergutstillinga, dotter hennar Junlin var og 

med. 

Sylvi nr. 2527 (T.1088) vart født den 4. desember 1920 hjå Jan 

Nordgarden, Kviteseid og seld til mine besteforeldre 1. april 

Min bror Per Arne og meg med kalv, mor måtte bera 

kalven ut frå fjoset for å ta bilde - Uppigard 1956 

1921. Sylvi fekk i alt 18 kalvar og vart over 20 år gamal. Gjennom 

hennar lange liv løp ho aldri opp igjen før ho vart 20 år og ikke 

«tok» kalv, av den grunn vart ho slakta den 11. november 1940. 

Ho var ikkje med i mjølke-kontrollen før sitt 10. år, ho hadde 

3910 i middel pr. år, med fettprosent i middel 4.15 %. Høgste 

avdrått eit år var 4561 liter mjølk, høgste fettprosent var 4.43 %. 

Sylvi hadde 1. premie som individ og 2. premie for avdrått. 

Bestefar hadde boka «Stambok for fe» der han har notert det 

meste om sitt telemarksfe frå 1920 og til hans død i 1948. Mange 

av kyrne og stutane vart og fotografert, bildene er lima inn i 

denne boka. Om Sylvi har han skrive: «Rausidut, ljos og litt 

droplut. Ei sers vellaga ku og sterkbygd, vellaga juver.» 

Bestefars notat: «Kåra til stambok 25. februar 1932 (T.1088) 

3. pr. Dalane utv. 1923 og 1926, 2. pr. 1930 og 1933 

2. pr. Høydalsmo 1932 (4) og 2. pr. for avdrått 

2. pr. Seljord 1933 (50) og 2. pr. for avdrått 

2. pr. Seljord 1935 (130) - Levande vekt 375 kg 

1. pr. Dalane utv. 25. mai 1938 

1. pr. Høydalsmo 1938 (26) og 2. pr. for avdrått» 

Nr. 15 av kalvane heitte Etnar, født 28. november 1936, han vart 

selt for kr 800,- til Kjosen fealslag i Drangedal den 13. september 

1938. Det måtte vera ein god pris i dei tidene. Siste kalven som 

Sylvi fekk, ein stut født den 24. oktober 1939 vart seld til Vrådal 

våren 1941. 

Sylvi fremst i bildet, bak Gullros (T.1220)- 

Utstilling på Haugerud i Dalane den 24. mai 1933 

I tidskriftet Nationen - den 29. august 1944, sto 

det et stykke skrive av Olav Mæland om Sylvi, der 

de har et bilde av henne. Mæland skriver blant 

anna: «Som et kuriosium kan nevnes at den aldrig 

løp opp igjen, før den som 20 år gammel ble steril. 

Bildet viser at den bærer sine 20 år med ære.» 

Då eg budde på Uppigard hadde bestemor på 

det meste 5 vaksne kyr, sauer og høner, ho dreiv 

garden aleine etter at bestefar døde i 1948, men 

ho hadde nok god hjelp av mi mor Signe Ninni og 

onkel Olav. 

Siste kyrne som bestemor hadde på Uppigard var 

Sylvlin, født 8. juli 1950 og kalven hennar Staslin. 

Det siste som bestemor har skrive i «Stamboka 

for fe» er: «Sylvlin og kalven hennar, født 20. april 

1958, fekk Signe med til Nordnes juli 1958». Det 

var nok ein trist dag for mi kjære bestemor då 

både kyrne, mor mi, min storebror og eg flytta. Eg 

var bare 6 år den gongen og var mykje av tida på 

Uppigard hos bestemor etter me flytte til Flåbygd, i 

sommarferiane mine var eg alltid på Uppigard. 

I dag er det ingen fastbuande på Uppigard 

Vesterdal, husa har stått tomme etter at bestemor 

døde i 1965. Framtida til den vakre ærverdige 

garden er nok usikker. 

Dette er oksene vi har tatt inn 

i 2019: 

Erlend Brattabø driver med 

melkeproduksjon i Jondal, han 

fikk inn en seminokse tidlig i 

år. Den er etter en god melkeku 

og seminoksen 42016 Olasønn. 

Oksen er født 14.12.18 og heter 

Brattabø. 

Tor Isak og Gina Rui Oxum 

fikk en oksekalv etter deres 

eldste ku som har fått 6 kalver 

tidligere, hun er en ammeku 

etter seminoksen Tyr. Far til 

oksen er en gardsokse fra Aslak 

Snarteland. Oksekalven heter 

Ruiruggen, er lite beslektet 

med de andre seminoksene og 

moren hans har veldig pent jur. 

Begge bilder: Mor til Ruiruggen 

Erik Fleischer og Roy Leirvik 

har alltid kun brukt gardsokse 

og har en stor ammeku-besetning med Telemarkfe. Etter et besøk der fant 

vi ei ku som hadde fint eksteriør, fint jur, hun var gammel og hadde vært 

med lenge, det vil si hun er en holdbar ku. Faren er en gardsokse fra Torfinn 

Knudsen. Denne oksekalven har kun to oldeforeldre som er seminokser og 

derfor bidrar med gener som er svært lite brukt i populasjonen. Oksen heter 

Herodes. 

Frode og Ragnhild Svaland fikk en okse etter en 2.gangskalver og 

seminoksen 7175 Jan. Oksemoren er en fin ku, med pent og jevnt jur og 

god melkeproduksjon. Oksekalven heter Svalandsgubben og er et positivt 

bidrag til seminoksepoolen. 

••• 


Årsmøte 2020 

Hold av 28.-29. mars 2020! 

Det vil bli avholdt årsmøte for Landslaget denne 

helga, og styret jobber med program. Møtet 

vil være på Danebu Kongsgaard i Valdres, og 

nærmere informasjon kommer. 

Har du saker du vil melde inn til styret allerede 

nå? Send de til styret på post@telemarkfe.no og 

senest innen 29. februar 2020. 

Vel møtt! 

Foto Morten Risberg 

Styret 

••• 

Ny pris på semin 

Sigbjørn Haslemo var på vegne av styret i 

Landslaget i møte med Geno 18. oktober. Her 

ble ny samarbeidsavtale signert, gjeldende fra 

1. januar 2020. Ny pris pr. dose av Telemarkfe vil 

være på kr. 290,-. I tillegg har prisen på kjøp av 

seminokser økt fra kr. 5200,- til kr. 6200,- 

Arche Warder 

••• 

Foto Arnt Bjørseth 

For years the team of Arche Warder was looking for breeding 

animals in Norway, because there are no animals of this breed in 

Germany. The Norwegian Breeding Association found a breeder 

in Norway who would sell animals. In the beginning of 2019 we 

were able to transport two cows and a calf from Norway to the 

Arche Warder. A female calf named Zora was born on 28th of 

August 2019. She was born extremely small and weak. With the 

help of the zookeepers who fed her daily with additional milk 

and their loving care, Zora was able to drink independently a 

few weeks later and was allowed to go back to pasture with her 

mother. 

For the future, we plan to get suitable sperm from Norway to 

breed this rare breed here in Germany. 

Arche Warder – conveniently located between Warder and 

Brahmsee lake in the middle of Schleswig-Holstein – is Europe’s 

largest centre for rare and endangered domestic animals. 

On 40 hectares more than 1,200 animals from almost 86 

different breeds can be found, including black and white Angler 

Saddleback pigs, Telemark cattle, Poitou-Donkey and Leinegans. 

In former times these breeds were common. Today, many of 

these breeds have less than 200 animals remaining worldwide. 

This is a threateningly small number, because the minimum 

numbers required to properly maintain a breed is between 5,000 

to 7,500 animals. 

Visitors of Arche Warder will not find lions or elephants, but 

rare breeds like the White Parc cattle and saddleback pigs, 

many of them are as rare as the Siberian tiger! Diving Turopolje 

pigs, the Poitou- giant donkey are some examples of the nearly 

86 different breeds of livestock in Europe’s largest centre for 

rare and endangered domestic animals. Arche Warder is also 

a living museum – a museum where visitors can touch things! 

The bronceage soay sheep, the medieval Exmoorpony and the 

English park cattle are breeds whose roots reach far back into 

epochs. 

Visit us at www.arche-warder.de 

Kalven Lina er etter Elsa (etter 42630 

Kjell og Huldrejenta) og 7150 Ring 

Moen. Fotograf Gry Eriksen. 

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad 

på Sterke Nils-tunet Dyrsku’n 2019. 

Foto Dyrsku’n/Mona Kasin 


Rosalita tilhører Espen Mørch Andersen og Even Norderhaug fra Løten. Bildet er tatt 

av budeievikaren mens de setret på Sloken seter i Løtenfjellet. Foto Kristin Sjølie 

Hjemme hos Aslak Snarteland. Foto Morten Risberg 


Fra Dyrsku’n 2019. Foto 

Ommund Torland 

Lille Oline Skretting Torland sitter oppå kua til farfar, og 

har full kontroll på Dyrsku’n 2019. Foto Ommund Torland 

Foto Morten Risberg 

Fra Arnt Bjørseth sin besetning i Trøndelag. 



Returadresse: 


Nordbygdivegen 60, 3840 Seljord 

Reklame 

i dette bladet? 

Nå dine potensielle kunder med ditt budskap, 

og bli med på å støtte bevaringsarbeidet for 

Telemarkskua ved å kjøpe annonse i dette bladet! 

Vi har følgende priser på annonser i bladet 

Telemarkskyri pr. utgivelse av bladet 

(mva. kommer i tillegg): 

Kvartside kr. 2000 

Halvside kr. 3500 

Helside kr. 6000 

Bestilling og trykkeklar annonse sendes til 


Vil du være med og støtte 

arbeidet for å bevare 

verdens vakreste ku? 

Send et uforpliktende beløp på Vipps til 135921 

Ønsker dere en 

riktig god jul og 

et godt nyttår

Telemarkskyri

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?