Et dikt og en kiste

Et dikt og en kiste
På grunnlag av materiale fra Berg i
Andebu gir her vit.ass. Per Thoresen
glimt fra et interessant miljø knyttet først
og fremst til brødrene Erik og Christen
Thorsen Lerskall. Thoresen lanserer bl.a.
en tankevekkende teori om den sakalte
«Andebu-rosa».
På senvinteren 1972 overtok Vestfold Fylkes -
museum en stor del av boet etter den da nylig
avdøde Søren Berg (født 1897), Berg i Andebu.
Av dette er det mye som har spesiell kulturhistorisk
interesse for distriktet.
Materialet er høyst uensartet. Her finns håndverksredskaper,
kjøkkenutstyr, tekstiler, hus -
inventar, pyntesaker, bøker, gårdspapirer og
annet. Noe skriver seg fra 1700-tallet, noe fra vårt
hundreår, mens storparten stammer fra det
mellomliggende hundreår.
Til tross for store ulikheter har alt sammen et
meget viktig fellestrekk: Det har på forskjellige
måter og langs forskjellige veier havnet på Berg,
og en gang har det hatt en funksjon i det spesielle
miljøet som gården til enhver tid har vært en del
av. Enkelt-gjenstandene kan være interessante
nok, men det må i dette tilfellet være boet som
helhet, som et høyst uensartet kompleks, som har
størst interesse.
Hver enkelt ting settes dermed inn i en større
sammenheng. Ved å studere deler av dette materialet
kommer man virkelig innpå flere av de
generasjonene som har levd på Berg og følt seg
hjemme der. Boet forteller om slit og motgang,
men kanskje i særlig grad om overskudd, energi
og skapende evner. Kontakter Berg-folket har
hatt med omverdenen, kan man også få vite
atskillig om.
Berg (gnr. 41, bnr. 1, Andebu) utgjør sammen
med de andre Berggårdene og Lerskall-gårdene
et lokalt sentrum i den vestre del av Andebu
hovedsogn. Sammenlignet med de fleste bygdelag
i Vestfold hører dette med til de mer avsidesliggende
strøk. Likevel virker det som om
Berg/Lerskall-grenda alltid hadde gode muligheter
til kontakter med omverdenen.
Av kapteinene Munthes og Ramms ganske
gode kart over Grevskabernes Amt fra 1832 ser
man at Berg dengang liksom nå lå tett inntil et
veiknutepunkt som åpnet for ferdsel i flere retninger.
Ved å følge en god vei ca. 3 km østover
kom man til hovedsentret i prestegjeldet. Derfra
var det, etter datidens forhold, fine forbindelseslinjer
både østover til Tønsberg og nordover via
Høyjord (anneks i Andebu prestegjeld) til Lardal
og derfra videre gjennom Sandsvær-bygdene til
Kongsberg. Fra Berg gikk det også vei videre
vestover i Andebu til alle de avsidesliggende
gårdsbruk som lå der. Og dessuten gikk det en vei
rett sydover i retning Kodal (det andre annekset i
Andebu). Fra Kodal var veien ikke lang over til
den sydlige del av Lågendalen og ned til Larvik.
Framhuset på
Berg (gnr. 41,
brn. 1) Andebu
7

Vi må regne med at Tønsberg, Kongsberg og
Larvik alle var viktige sentra for nyhetsformidling
(såkalte novasjonssentra) for distriktene på
vestsiden av ytre Oslofjorden gjennom storparten
av den tiden Berg-boet dekker. Til byene kom
gjerne nyhetene fra utlandet først, og herfra
spredte de seg utover på landsbygda. Noen bygder
lå svært åpne til for impuls-strømmen, andre
var nær avstengte.
Samtidig som altså Vestre Andebu hadde
muligheter til kontakt med de tre byene, var forbindelseslinjene
tross alt såpass lange og energikrevende
at man lenge unngikk den noe uniformerende
gjennomtrekk som mange andre
Vestfold-bygder tidlig for en stor del ble rammet
av. Litt av det fremmede kulturgodset fikk tid på
seg i bygda slik at bygdefolket maktet å tilpasse
det og omskape det etter eget hode. I forhold til
amtet ellers beholdt Vestre Andebu derved lenge
et klart kulturelt særpreg – et særpreg som da
oppstod ved et samspill mellom en spesiell hjemlig
tradisjon og fremmed påvirkning.
Vi skal her se litt nærmere på hvordan dette
samspillet avspeiles i en utvalgt, kompleks del av
boet. I den sammenheng går vi vel et ti-år videre
bakover i tiden fra det året Munthes og Ramms
kart kom ut. En rekke gjenstander og atskillige
papirer er nemlig preget av to brødre som
omkring 1820 må ha utfoldet en stor og interessant
aktivitet. Deres navn er Erik og Christen
Thorsen Lerskall. Begge var fast forankret i dette
bygdemiljøet både gjennom slektsbånd og
gjennom sosial og kulturell virksomhet.
De var sønner av en ved navn Tor Olsen og
hans hustru Else Helliksdatter Berg. Utenom Erik
og Christen hadde ekteparet 8 barn.
Tor Olsen er nevnt i det eldste dokument i boet
(fra 1779), da som bruker på gården Gåserud. Tor
må imidlertid snart ha kjøpt en av Lerskall -
gårdene og flyttet dit. På Lerskall vokste Erik
(født 1793) og den fem år yngre Christen opp.
Erik ble værende pa Lerskall, men Christen overtok
hovedbølet pa Berg.
I 1826 giftet Christen seg med Karen Marie
Hansdatter fra gården Trolldalen i Andebu. De
fikk en sønn sammen, men han døde kort tid etter
fødselen. Erik forble ugift. Ingen av brødrene
fikk derved direkte etterkommere.
Brødrene må ha vært meget aktet av bygdefolk.
Av papirer de har etterlatt seg, går det tydelig
frem at begge har vært særdeles flinke til å
føre pennen. For Eriks vedkommende resulterte
dette og andre ting i at han i 1891 ble utpekt til
lensmann i Andebu, et verv som han innehadde
Christian Braunmann Tullin (1728–65)
til han døde. Christen skal i 1825 ha fungert som
forlikskommisær i bygda.
Det er ikke deres innsats som offentlige tillitsmenn
i bygda som først og fremst gjør at de bør
bli husket for ettertiden. Boet dokumenterer nemlig
ettertrykkelig at både Erik og Christen hadde
kunstneriske evner og interesser i flere retninger.
Ved siden av de offentlige dokumentene i boet
finnes bl.a. en rekke dikt skrevet ned av Erik og
Christen. Noen av diktene er direkte avskrifter av
kjente poeter. Andre dikt må være laget/satt sammen
av brødrene selv.
Til den første kategorien dikt finnes flere som
er skrevet ned etter poeten og Christiania-rådmannen
Christian Braunmann Tullin. Han døde i
1765—altså vel 50 år før avskriftene ble laget.
Her er en prøve på et av dem:
«Sig du som har forsøgt det før,
Om man ei altid elske bør
Om Kys, og Klap, og Favnetag
Er ei saa sukkersøt en Sag,
At man maa holde reent forspildt
Den Dag som er fra Elskov skilt?»
Diktet er sterkt preget av rokokko-tidens noe
frivole stil og ble vel derfor sett på som litt uanstendig
i de påfølgende, mer kjølige tidsepoker.
Det er, som vi ser, i høyeste grad dennesidig – det
er kortsiktige og jordiske gleder det er snakk om.
8

Men Tullin, liksom andre av rokokko-tidens
poeter, skrev også dikt med videre perspektiver
og høyere mål. At brødrene på Lerskall også har
interessert seg for den slags poesi, vitner et annet
av de håndskrevne diktene i boet om.
Dette diktet har tittelen «En sang om
Sommerens Komme». Det er skrevet ned av Erik
og er datert 7. mai 1816. Det er skjemmet av
atskillige både formelle og innholdsmessige feil
– rimene halter, rytmen er mange steder uregelmessig,
og den logiske sammenhengen er brutt
flere ganger.
Disse manglene kan fortelle sitt. De viser nemlig
at det står en forholdsvis uøvet amatør bak.
Og av dette sammen med alle diktavskriftene i
boet som viser at både Erik og Christen har vært
sterkt opptatt av poesi, skulle vi kunne slutte at
Erik ikke bare har skrevet diktet ned, han har
også begått det.
Selvom diktet altså er noe hjelpeløst, har det
absolutt en sjarm, kanskje særlig i sin skildring
av naturen. Og nettopp her har det svært mange
fellestrekk med deler av Tullins kjente «Maidagen»
fra 1758. Siden det i boet finnes direkte
avskrifter av Tullin-dikt, er det vel rimelig a tro at
Erik hadde «Mai-dagen» i tankene da han skrev
diktet.
Utgangspunktet for «En Sang om Sommerens
Komme» er, som tittelen sier, gleden over at
naturen igjen våkner til liv. Her er Eriks dikt på
linje med «Mai-dagen». Første strofe hos Erik
lyder slik:
«Nu kommer deilig Sommer blid,
Med sin Fornøielse herhid,
Naturen det saa laver,
Alt skifter om sin Klædedragt,
og tager paa den grønne Pragt,
I Marker og i Haver.»
Tullin trekker dog inn et motiv i sin natur glede
som Erik mangler. Christiania-poeten ser
Nordmark-naturen som en vederkvegende kontrast
til det trykkende og kunstige miljøet i byen.
Han rømmer opp i Sørkedalen for å komme unna
livet i «dette melancholske Fængsel» som byen
er. Bonden Erik, fra en avsides bygd i Vestfold,
fant vel heller bylivet på mange vis forlokkende.
Til gjengjeld følger han Tullin ved å trekke
religiøse perspektiver inn i sin naturopplevelse.
Gjennom naturen kan man få et innblikk i Guds
skaperverk. Men all skjønnheten Erik opplever
denne maidagen, representerer likevel bare en
svak avglans av den himmelske prakt. Han finner
altså ikke guddommen direkte i naturen (slik som
mange av de ledende diktere i Eriks samtid gjorde).
Naturopplevelsene som Erik åpner diktet
med å skildre, blir først og fremst en bakgrunn
for et religiøst budskap som han vil formidle:
«En Lærdom dette Syn mig er,
O. henrykt af Forundringer,
Jeg ud paa Jorden skuer,
De deilige Blomster springer frem,
Ei Salomo saa ud som en af dem
Udi sin Kongeskue.
Jeg tenker: er du her saa skjøn,
Lar du den usle Jord saa grøn
Og fruktbar for os være,
Hvad maa da ikke være der
Hvor Englers Glands (sic.) Guldbolig er,
Opfylt med Glans og Ære.»
Det helhetssynet på tilværelsen som diktet kan
passes inn i, går i korthet ut på følgende: Naturen
som omgir oss, tilhører et lavt trinn på den vertikale
skala som de forskjellige deler av Guds skaperverk
kan graderes etter. Når man på dette lave
nivaet finner frem til så mye vakkert (som altså
en maidag kan romme), må toppen av skalaen
inneholde fantastiske ting.
Dette var vanlige tanker i psevdo-klassi -
sismens og før-romantikkens tidsalder. Annet
som Erik og Christen har skrevet ned, forsterker
inntrykket av at de har vært meget opptatt av
dette, på deres tid, noe foreldede tankegods 1 ).
Tradisjoner fra den lutherske/pietistiske vekkelse
i første halvpart av 1700-årene kan man
muligens også finne spor av i «En Sang . . .»
Disse spor er imidlertid svært sammenvevd med
førromantisk naturmystikk 2 ).
Pietismens innflytelse kommer derfor klarere
frem andre steder i det Lerskall-brødrene har
etterlatt seg.
Det ville sprenge enhver ramme om vi skulle
etterspore kildene/bakgrunnen for alle de dikt
som Erik og Christen har skrevet ned, og som vi
finner blant papirene i boet. Med Tullins lille
strofe til elskovens pris og Eriks «En Sang om
Sommerens Komme» som et par karakteristiske
eksempler må det derfor være tillatt å konstatere
at tanker og stil-former som hadde vært nye og
originale i København, Christiania (og for den
saks skyld i Tønsberg, Larvik og Kongsberg) i
første halvpart av 1700-tallet, dominerte den
litterære smaken til oppvakte bønder i Vestre
Andebu så sent som omkring 1820.
Det er, med få og små unntak nær, vanskelig å
påvise noe lokalt særdrag i diktene; man har holdt
9

seg ganske slavisk til det fremmede mønster. På
et annet felt der Christen og Erik har utfoldet seg,
kommer imidlertid samspillet mellom ytre
påvirkning og hjemlig tradisjon tydelig frem.
Boet inneholder flere rosemalte gjenstander
som til dels er av høy kunstnerisk kvalitet. Det
meste av dette er påmalt initialene CTSL –
hvilket må bety at vår kjære Christen Thorsen
Lerskall opprinnelig har eidd sakene. Et lite skrin
og to store kister er prydet med den kjente
«Andebu-rosa» (også kalt «Vestfold-rosa»).
Den ene av disse kistene hører med til det
fineste i boet. Den bærer årstallet 1819 og er
utstyrt med to praktfulle «Andebu-roser» —en i
hvert av de to felt som forsiden av kista er delt
inn i. Rosene er fint utpenslet, de er malt med sikker
hånd og har et stort farveregister.
I motsetning til papirene med diktene er rosemalingen
ikke signert. Med sikkerhet kan vi derfor
aldri få vite hvem maleren er. Likevel skulle
det være merkelig om det ikke er Erik eller
Christen som også her har vært på ferde. Som
bakgrunn for dette kan vi anføre følgende:
1. Det er bevart en rekke rosemalte ting med
noen få, tilbakevendende motiv fra tiden
omkring 1820 i Berg/Lerskalls nærmeste
omegn. Mye av dette er av meget høy kvalitet.
Det tyder ganske bestemt på at Berg/Lerskall
har vært et lite sentrum for rosemaling på
Christens og Eriks tid.
2. Mange av de håndskrevne papirene som fins i
boet og som er signert av Christen eller Erik,
er utstyrt med blomsterranker, omhyggelig
utsmykkede bokstaver og dekorative figurer.
Brødrene viser gjennom dette at de, foruten
kunstneriske evner generelt, har hatt god
formsans og lett for å tegne.
3. På de rosemalte gjenstandene som opprinnelig
er malt for Christen og som fulgte med boet, er
malingen fremdeles frisk og fin. Mesteren bak
disse rosene har rimeligvis behersket den
vanske lige kunst som blanding og koking av
maling er. Vi vet at Erik har vært sterkt opptatt
av denne siden av rosemalingen. Etter ham er
det nemlig bevart en håndskreven bok med
oppskrifter på formålstjenlige malingsorter.
Boka er forøvrig enestaende i sitt slag her i
landet, og den har derfor vært viet stor oppmerksomhet
3 ).
På dette grunnlag er det sannsynlig at det er
Erik og Christen som har ført vestfoldsk rosemaling
opp på det topp-nivå som malingen på flere
av gjenstandene fra boet etter Søren Berg representerer.
«Andebu-rosa» er det motivet som de da
uten tvil nådde lengst med kunstnerisk sett.
Til rosemaling å være er «Andebu-rosa»
ytterst nøkternt formet, og den egner seg best når
en mindre flate (som halvdelen av langsiden på
en kiste) skal prydes med ett enkelt ornament.
Hovedfiguren, som mindre bimotiv er spunnet
omkring, består av to grener som ut fra et felles
utgangspunkt (en sokkel) bøyer seg fra hverandre
for så å krumme seg mot hverandre igjen. Mot
toppen bøyer grenene sterkt av innover og nedover.
De to grenene danner da tilsammen en tilnærmet
hjertefigur. Ut fra sokkelen går også to
andre grener. De følger de første et stykke, men
snor seg snart ut til sidene og fortsetter i hver sin
nedovervendte spiralfigur. I overkanten av «hjertet»
gror en eller flere blomster (en tulipan).
Likeledes gror det frodig der de to sidegrenene
bryter ut av hjertefiguren. Sokkelpartiet er trapesformet.
Sikkert er det at Lerskall-brødrene ikke har
utformet dette motivet selv fra grunnen av. Det er
ikke deres innsats som nyskapende kunstnere
som her er mest bemerkelsesverdig. Varianter av
motivet er nemlig kjent langt utenfor Andebu. R.
Nordby nevner eksempler fra Hedrum og fra
andre av Andebus nabo-bygder. Den eldste varianten
av motivet som han kjenner til, stammer fra
Lardal og er fra 1810 4 ).
Selv har jeg kommet over en kiste fra 1807
som på forsiden er prydet med et blomster-motiv
som ubetinget er i meget nær slekt med «Andeburosa».
Det som først og fremst skiller den ut fra
Christens og Eriks utforming av motivet, er den
nedre delen. I stedet for å ha en trapesformet
sokkel fortsetter hovedgrensene nedover, de
bøyer av og ut mot sidene og avsluttes i spiraler
vendt oppover. Det faste fundament som den tradisjonelle
«Andebu-rosa» hviler på, løses opp –
noe som gir motivet en lettere karakter. Eldre
stilepoker gjør seg tydeligvis sterkere gjeldende
her.
Denne kista bærer initialene MSDE. Ved å
jevnføre dette med opplysninger i en gammel
salmebok som har fulgt med kista, viser det seg at
den er malt for en 14 år gammel pike ved navn
Marie Stellefsdatter Eknæs. Hun var født på gården
Eknes i Komnes anneks i Nedre Sandsvær i
1793. Hun flyttet til Lardal i 1812 da hun giftet
seg med den senere bonde-stortingsmann Peder
Nilsen Hemb. Kista tok hun med seg.
Sannsynligvis har vi dermed fulgt motivet ut av
det nåværende Vestfold.
I sin artikkel «Rosemaling i Vestre Andebu» 5 )
10

«Andebu-rose» på
praktkista til Christen
Thorsen Lerskall
stiller Nordby spørsmålet om hvor og hvordan
«Andebu-rosa» har utviklet seg.
Noe enstydig og sikkert svar her er det vel
knapt mulig å gi. Likevel skulle en jakt etter forbilder
kunne gi resultater. At bondemalerne aldri
malte direkte etter naturen selv, står foreløpig
som en nærmest ufravikelig regel for dem som
beskjeftiger seg med emner fra folkekunsten.
Bygdekunstnerne tok heller utgangspunkt i motiver
på ovnsplater, i billedbibler, i den malte dekoren
utført av bymalere i kirke-interiørene o.l. 6 )
Listen over slike inspirasjonskilder må ha vært
forholdsvis beskjeden i det gamle bondesam -
funnet. Når da Nordby har vist en klar sammenheng
mellom et annet yndet motiv blant
Vestfold-malerne (en spesiell, fylt roseform –
også kjent fra Sandsvær) og detaljer i den innvendige
malte utsmykkingen av Herregården i
Larvik fra 1733–34, må det være rimelig å søke
forbilder også for «Andebu-rosa» her.
Det er sen-barokken/regensen som har preget
utsmykkingen av Herregården. Vestfoldsk rosemaling
har lite av dette i seg skal man dømme på
grunnlag av det tilgjengelige materialet.
«Andebu-rosa» i sin vanlige klassisistiske utforming
representerer f. eks. en helt annen tidsånd.
Desto mer forbausende er det da å finne en slående
parallell til denne tidligere ukjente
Sandsvær-varianten av «Andebu-rosa» i taket på
et av værelsene i kongens gemakker i Herre -
gårdens midtfløy.
Barokk-figuren har selvfølgelig gjennomgått
en utvikling i løpet av vel 70 år. Bykunstnerne i
1730-årene og bygdemalerne først på 1800-tallet
hørte hjemme i helt forskjellige miljøer og hadde
sterkt avvikende stilfølelse. Når man så er klar
over dette, har figurene svært mye til felles. Enda
tydeligere blir avhengighetsforholdet om vi supplerer
Sandsvær-varianten med detaljer fra
rosene på praktkista til Christen Thorsen
Lerskall.
Både «Andebu-rosa» og Herregard-motivet
har den store, hjerteformede sentralfiguren og de
to nedoverkrummede sidegrenene. Det er i den
nederste delen den vanlige utformingen av
«Andebu-rosa» skiller seg mest ut fra parallellen
i Herregarden. Ved å ha beholdt den opprinnelige
Rose på kiste i Sandsvær – malt 1807
11

Takdekorasjon i Herregården i Larvik
utformningen her danner Sandsvær-varianten
det, for oss, veivisende mellomledd.
Et dominerende blomstermotiv kroner alle
figurene. På Sandsværkista er denne blomsten en
tulipan sett fra siden med tre flikete kronblad.
Dette er vanlig også på mange varianter av motivet
fra Andebu. Det tilsvarende motiv på
Herregard-rankene er en stor blomst med fire,
flikete kronblad sett ovenfra. Denne blomsten er
flankert av sidebøyde fortsettelser av de to
hovedrankene. Med litt fantasi kan man se slektskapet
mellom disse toppfigurene.
Selv uten fantasi må sammenhengen bli klar
på dette punkt om man jevnfører Herregårdmotivet
med rosa på Christens kiste. Her står
nemlig praktkista fra Berg nærmere ur-utformingen
av motivet enn den ellers mer opprinne -
lige utgaven fra Sandsvær. Også hos Christen har
vi som toppunkt over hjertefiguren en stor blomst
sett ovenfra. Denne har dog 5 kronblad i motsetning
til den tilsvarende blomsten på Herregårdmotivet
som bare har 4. Det er imidlertid vanlig
at Andebu-malerne veksler litt mellom 4 og 5
kronblad på lignende motiv ellers 7 ).
Hvis man godtar en sammenheng mellom takfiguren
i Herregården og «Andebu-rosa», melder
et spørsmal seg automatisk: Hvordan har over -
føringen av motivet foregått?
I 1733-34 ble greveresidensen ombygget etter
tidens smak. Det var en vidløftig operasjon som
krevde stor arbeidsstyrke. Antall arbeidere ble
ekstra stort fordi bygningen måtte stå ferdig i sin
nye form før et varslet kongebesøk skulle finne
sted. En mengde Larvikshåndverkere var engasjert.
Også bønder fra distriktene omkring deltok
i arbeidet – de kjørte bl.a. frem materialer til
bygget.
Fra København tilkalte byggherren en maler.
På den tiden dugde nemlig ikke Larvik-malere
når en grevebolig skulle dekoreres moteriktig.
Maleren het Ulrik Schram; han var dyktig i sitt
fag og vel orientert innenfor de rådende europe -
iske stilretninger. Sammen med sine svenner
utstyrte han en rekke rom i residensen med fin
blomstermaling 8 ).
Det er rimelig å tenke seg at Schrams kunst
har gjort inntrykk på de mange innfødte som
hadde adgang til Herregården under ombyggingsarbeidet.
Slik kunst var ikke menigmann i
Norge forvendt med på den tid. Noen fikk kanskje
nærmere innblikk i teknikk og arbeidsmåte
ved å gå Schrams svenner til hånde. Svennene
kunne vel også male litt på oppdrag for bøndene
(og byborgerne) og derved tjene litt ekstra på
samme måte som f. eks. Thomas Blix hadde gjort
da han malte interiørene i flere av kirkene i Øvre
Telemark et par ti-år tidligere 9 ). Opp-pussingen
av Herregården kunne på den måten få stor
betydning for folkekunsten i Larviks nærmeste
omegn i en viss periode. Betydning kunne den
lett også få for bygdene videre oppover i
Lågendalen – mellom Larvik og Kongsberg var
det relativt stor ferdsel på denne tid.
På grunnlag av vårt meget beskjedne materi ale
er det uråd å si noe sikkert om hvilken utbredelse
forløperne til Lerskall-brødrenes «Andebu-rose»
har hatt. Men det faktum at de få, bevarte eksemplarene
av rosa skriver seg fra et såpass vidt geografisk
område som Andebu og dalføret fra
Hedrum til Sandsvær tilsammen utgjør, kan tyde
på at motivet en gang har prydet mange kister,
kister som siden enten er blitt overmalt eller ødelagt
(eller kanskje helst begge deler).
Allerede i 1750-årene ble tak- og vegg-dekorasjonene
i Herregården gipset over – den nye
smak som fulgte med rokokko-tiden, tålte ikke
den slags ornamentikk 10 ). De blomster-dekorerte
gjenstandene i barokk/regensestil falt nok da
også sterkt i kurs blant menigmann i de åpne distrikter
nær Larvik og i de lett tilgjengelige bygder
videre oppover i Lågendalen. For en stor del ble
derfor motivet glemt.
I noen avkroker må motivet imidlertid altså ha
slått rot, blitt holdt i hevd og dyrket videre
gjennom nye stilepoker. Deler av Komnes anneks
12

i Nedre Sandsvær, som ligger et godt stykke vei
fra Larvik og i betryggende avstand fra
Kongsberg, kan være en slik «avkrok».
En særlig interessant «avkrok» i denne
sammenheng er da selvfølgelig Berg/Lerskallgrenda
med nærmeste omegn. Her må det gamle
motivet ha oppnådd en virkelig renessanse
omkring 1820. En grunn til dette er sikkert at
blomsterrankene lett lot seg omforme slik at
motivet ble i slekt med samtidens populære vasemotiv
(kjent f. eks. fra en rekke ovnsplater langt
ut på 1800-tallet). Men hovedæren for motivets
hektiske oppblomstring må sannsynligvis til -
skrives Lerskall-brødrenes dyktighet.
Et utsnitt av boet etter Søren Berg viser dermed
tydelig at det omkring 1820 har eksistert
jevne bønder i Vestre Andebu som har hatt evner
og overskudd til krevende, litterære sysler og til å
skape høyverdig rosemaling. Delvis har denne
virksomhet forutsetninger i europeisk motekunst
i ti-årene omkring 1750.
Originaldiktene i boet står svært nær forbildene
og må, tross sin sjarm, karakteriseres som
hjelpeløse etterligninger. Rosemalingens gjeld til
bykunsten lar seg i noen tilfeller også påvise,
men den er ikke på langt nær så påtagelig – her
har bygdemalerne evnet å omforme gamle motiv
til en ny tid på en høyst særegen og fascinerende
måte.
På grunnlag av dette skulle man være fristet til
å tro at Vestre Andebu har vært spesielt mottagelig
for kulturimpulser i ti-årene omkring 1750.
Hva årsakene til dette igjen har vært, kan man
foreløpig bare gjette seg til. Rosemaling og diktning
er overskuddsfenomener som forutsetter en
viss materiell standard. Den «åpne» perioden kan
derfor være identisk med en økonomisk oppgangstid
for Andebu og de nærmeste bygdelag.
Å påvise eller avvise en slik sammenheng,
kunne ha vært en morsom oppgave. Det ligger
imidlertid noe utenfor det som her er tatt opp til
behandling.
NOTER:
1) Tullin: «Om Skabningens Ypperlighed i Henseende til de
skabte Tings Orden og Sammenhæng» (København
1763).
2) A. Helland: «Norges Land og Folk» VII
(Kristiania 1914) s. 493.
3) Norveg III (Oslo 1953) s. 157–179.
Olav Vesaas: «Rosemaling i Telemark» III (Oslo 1957) s.
199.
4) Vestfoldminne b. IV (1940) s. 16.
5) Sm. St.
6) Sigurd Willoch i «Norsk Kulturhistorie» III (Oslo 1938)
s. 468.
7) Vestfoldminne b. IV s. 14.
8) D. Erdmann: «Norsk dekorativ maling fra reformasjonen
til romantikken» (Oslo 1940) s. 189 ff.
Larviks Historie I (Kristiania 1923) s. 65 ff.
9) «Rosemaling i Telemark» I (Oslo 1954) s. 65 ff.
10)«Norsk dekorativ maling . . .» s. 200 .
Viktig litteratur ellers: Asbjørn Aarnes: «Litterært Leksikon»
Oslo 1965. Ragnar Berg: «Fra landboforening til bondelag»
Larvik 1967. Harald Noreng: «Christian Braunmann Tullin»
Oslo 1951.
13