30.10.2018 Views

Forståelse av middelalderbyen Tønsberg - Nye innfallsvinkler?

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

Forståelse av middelalderbyen Tønsberg

Nye innfallsvinkler?

Den retrospektive metode og de arkeologiske undersøkelser.

Forsøk på en provokasjon.

Vestfoldminne 1992

Pedagogiske betraktninger

I historie-undervisningen skulle man tro at det er

riktig å ta utgangspunkt i de nære ting/samtidens

begivenheter. Herfra vil det være naturlig skrittvis

å bevege seg bakover og utover og ende opp

med de eldste, mest fremmedartede kulturer.

Eleven vil da bevege seg fra det kjente og over i

det mer og mer ukjente- og derved ha muligheter

for å se sammenhenger/brudd og selv trekke opp

even tuelle linjer.

Den pedagogiske praksis har imidlertid vært

annerledes. ”For å kjenne sin egen samtid må

man kjenne fortiden”, er en påstand som ofte går

igjen. Pedagoger med et evolusjonistisk kulturog

menneskesyn har lenge ment at de eldste ”primitive”

kulturer stod ”barnet” nærmest, og derfor

har undervisningen i barneskolen begynt med

”steinalderen”.

Møysommelig har man så skoleår etter skoleår

arbeidet seg opp mot vår egen tid.

Slik er det vel ikke lenger i skolen, men noen

av tradisjonene henger fortsatt ved.

Byarkeologi

En byarkeolog er tvunget, om han vil eller ei, til

å bevege seg kulturlag for kulturlag bakover i tid.

Hvor han må begynne, har vært regulert av norsk

lov. Alt middelaldersk og før-middelaldersk er

automatisk fredet, og graving i disse lagene er

egentlig gjort etter dispensasjon fra lovverket.

En skikkelig dokumentasjon av lagene fra før

det magiske år 1537 har derfor nødvendigvis ofte

gått på bekostning av arbeidet med de yngre lag.

Ja, i Tønsberg har vi eksempler på at anleggsmaskiner

har skuffet vekk det etterreformatoriske

Dette fotoet er tatt 10. august 1947. Det viser sentrale deler av Tønsberg sentrum. Legg merke til

hvordan husgavlene er orientert mot bryggene. Til høyre på bildet bryter den krumme Kroggaden (se

pil) mønsteret. Dette har sin bakgrunn i klosteranlegget som lå der i middelalderen.. (Foto: Vestfold

Fylkesmuseum/Widerøe’s Flyveselskap)

21


materialet slik at man helt har kunnet konsentrere

seg om middelalderlag og enda eldre lag. I

Tønsberg har arkeologene endog hatt et slags

lokalt press på seg til å ”bevise” den gamle

påstand at Tønsberg er ”Norges eldste by”. Er

arkeologen heldig, finner han derfor spor etter

førkristne skipsgraver under middelalderlagene.

Rent gjevt blir det når han når steril grunn og

finner kryss-striper etter arden… eller kanskje

noen kokegroper……på leire/sand-overflaten.

Det viser seg at det har vært folk i området i

uminnelige tider. Avisoppslagene blir store, og

folk flest jubler. Tønsberg er eldst!

Med hederlige unntak 1 har tiden mellom

middelalder og vår egen tid bare mer eller mindre

sporadisk vært behandlet av byarkeologene i

Tønsberg. Det er og blir middelalderbyen og

lagene forut for den som er interessant (jfr. utstillingen

som presenterer utgravningen på den nye

bibliotektomta i Tønsberg 2 ).

De mellomliggende skriftlige eller materielle

kilder (altså fra vår egen tid og til de lag som automatisk

er fredet) har stort sett bare vært tatt i bruk

hvis de fra før av tilfeldigvis har vært lett tilgjengelige

og hvis de på samme tid har kunnet belyse

det fjernere og det mer ”spennende”. Ingen finurlige

metoder har derimot ellers vært uprøvde for å

belyse de fredede lag: dendrokronologi, C-14-

metoden, pollenanalyser, runologi, numismatikk,

osteologi, paleomagnetisme osv.

I byhistorien får vi derved en ”uekte lodning”.

1700-tallet og 1600-tallet og til dels 1500-tallet

har levd i skyggen av middelalderbyen. Den ”pe-

da gogiske” kontinuitet er derved på en måte brutt.

Dette må være feil buk av knappe ressurser. Ut

fra resonnementet ”fra det kjente til det ukjente”

skal vi se at en større konsentrasjon om Tønsberg

på 1700-, 1600- og 1500-tallet også vil kunne

skape større klarhet omkring middelalderbyen.

Kritikken er ikke rettet mot våre utmerkede

byarkeologer. De utfører bare sin plikt. Kritikken

er rettet mot et lovverk og en etablert ressursbruk

innenfor kulturhistorisk forskning.

Arkeologer/historikere – ulik

fagtradisjon

Innen historiefaget har det lenge vært god tone å

hevde at for å forstå ufullstendige (meningsløse)

opplysninger overlevert fra fjerne tider (gjennom

stedsnavn, arkeologiske funn, saga-litteratur,

middelalder-diplomer, middelalderske jordebøker

og bakgrunnen for normativt kildemateriale

som lovverk, retterbøter, skipaner) må man i

mange tilfeller gå til det langt rikere kildematerialet

fra ”nyere” tid. Til begivenhets- og personorientert

historieskrivning er slikt utfyllende kildemateriale

nødvendigvis lite brukbart. Når det

gjelder dyptgripende samfunnsstrukturelle forhold,

har metoden derimot i mange tilfeller vist

seg velegnet. Spesielt anvendbar har den vært i et

samfunn som det norske der kontinuitet i eiendomsforhold,

administrasjonsforhold og befolkningsstruktur

er et gjennomgående trekk 3 .

Et flittig og nøyeregnende embetsverk har

bidratt til å gjøre metoden anvendbar her i vårt

karrige land. Det gamle nomenklaturet har man

ofte holdt fast på i sin protokollskrivning uten

egentlig å ha reflektert over hva det språklig har

betydd.

Forgjengeres arkiver har dessuten blitt

omsorgsfullt oppbevart. Det var ikke godt å vite

hva som kunne komme til nytte av gammelt stoff

når for eksempel en rettstvist oppstod.

Eksempler på metodens

andvendbarhet

Når det gjelder administrasjons-historie har

Edvard Bull d.e. (1881-1932) vist metodens

anvendbarhet på en briljant måte gjennom

avhandlingen ”Leding” 4 .

I Håkon den godes saga i Heimskringla forteller

Snorre flyktig at kystområdene i landet iallfall

i hans egen tid var inndelt i sjømilitære mobiliseringsdistrikter

kalt ”skipreider”. I fullstendige

skattelister fra 1500- 1600-tallet går den samme

betegnelsen igjen, nå på klart geografisk definerte

skatteoppkrevningsområder. Det er da meget fristende

å koble sagaopplysningen sammen med

dette og så rekonstruere middelalderens sannsynlige

sjømilitære mobiliseringsapparat. Hver skipreide

skulle ifølge Snorre stille med et fullt

utrustet leidangskip i ufredstider.

For Vestfolds vedkommende har vi bekreftende

mellomstasjoner mellom sagatidens glimtoppysninger

og disse fullstendige skattelistene

fra ”ny” tid.

I senmiddelalderdiplomer nevnes Numedal-,

Arnadal-, Røyrdal/Råbyggje-, Slagen-, Våle-,

Borre- og Anger-skipreider. I annen halvpart av

1300-tallet var skipreidene fortsatt knyttet til det

at bøndene skulle stille med et utrustet leidangskip

5 . I fredstid skulle bøndene betale kongen i

skatt noe av den maten de slapp å levere til en

eventuell mobiliseringsstyrke. Kongen var jo fredens

garantist og måtte ha vederlag for det.

22


Leidangskatten ble en av kongens viktigste inntekter.

Da langskipene mistet sin militære betydning,

ble ”skipreidene” altså rene skatteoppkrevningsdistrikter.

I rettferdighetens navn ble innlandsområdene

organisert på samme måte som kystdistriktene,

men der kaltes leidangskatten for ”vissøyre”.

Når det gjelder demografisk historie, har

denne ”retrospektive” metode vært brukt med

stort hell innenfor ”Det nordiske ødegårdsprosjektet”

som ble startet opp på slutten av 1960-

tallet og med bl.a. Andreas Holmsen (1907-1989)

som drivende kraft på norsk side.

Ved å følge enkeltgårder i et utvalgt antall

bygdelag/prestegjeld bakover fra en tid med rikt

materiale i form av kartverk, matrikler, skattelister,

skifteprotokoller, tingbøker, pantebøker, jordebøker,

lensregnskap osv. har man kunnet følge

befolkningsutviklingen ned til lavpunktet tidlig i

reformasjonshundreåret.

Ved hjelp av ulike kildegrupper som er overlevert

fra middelalderen, har man så forsøkt å

rekonstruere et høymiddelalder-maksimum av

ryddede gårdsbruk. Omfanget av senmiddelalderkatastrofene

har vi derved fått atskillig bedre

kunnskap om enn tidligere 6 .

Gjennom denne ”retrospektive” metoden er

også eiendomsforholdene på landsbygda i Norge

forsøkt rekonstruert. Hvor stort var for eksempel

kirkegodset i forhold til krongodset og adelsgodset

mot høymiddelalderens slutt 7 ?

Metoden anvendt på

middelalderbyen Tønsberg

Frem til langt inn i vårt hundreår var

topografien/byplanen i Tønsbergs bykjerne (fra

Nordbyen til Olavskirke-ruinen) samlet et høyst

verneverdig fortidsminne, et fortidsminne som

hadde klare røtter i middelalderbyen. De tre

”Langgatene ” gikk parallelt med kaifronten.

Gatene ble gjennomskåret av det man i middelalderen

kalte for ”veiter”, ”almenninger” og for den

saks skyld for smale ”dråpefall”. Grensene

mellom bygårdene var faste. Disse faste eiendomsgrensene

kan vi følge gjennom bykart

(Krums fra 1883, Axel Magnus’ fra 1868, Holters

kart fra 1847, byens første reguleringskart over

området mellom Torvet og Møllegaten etter

bybrannen i 1822, Johs. Bruus prospekt over den

sydlige del av byen laget mellom 1809 og 1816 og

flere andre fra første halvpart av forrige hundreår).

De detaljerte branntakstprotokollene som ble

utarbeidet med jevne mellomrom fra 1767 av,

bekrefter denne stabiliteten. Når det gjelder Johs.

Bruus prospekt, kan man på en morsom måte

konstatere et underlig avvik i det rettvinklede

rutemønster i byens sentrale områder mot hav-

Tønsberg fotografert fra fly rett ovenfra i 1936. Her vises gateløpene enda tydeligere enn på det

foregående perspektivfotoet. Avgrensingen av klosteranlegget avtegnes helt tydelig. Den nåværende

konservatorboligen på Vestfold Fylkesmuseum (Tallak) ligger her fremdeles på sin plass til venstre i

«krummingen». Huset opptrer i branntakstsprotokollen første gang i 1780-årene.

23


«Klostergangen» er navnet på «Kroggaden» på dette bykartet fra mellomkrigstiden.

nen. I ”utkantene” mot sydøst på nedsiden av

Store Langgate krummer ”Kroggaten” og

”Klostergangen” seg. Dette avviket går for så

vidt igjen i bykartene opp mot vår egen tid, og

har av arkeologer og andre vært satt i forbindelse

med det spesielle eiendomsmønster som må ha

utgangspunkt i klosteranlegget med rundkirke og

kaianlegg som lå der i middelalderen.

Middelalderbyen på pergament

Hopper vi over til det andre ytterpunkt av pålitelig

litterært kildemateriale om Tønsbergs bytopografi,

arbeider vi i et nokså tåket landskap. Det gjelder

spredte sagaopplysninger fra slutten av 1100-tallet

og fremover. Det gjelder ikke minst diplommaterialet

fra ca. 1300 og frem til reformasjonshundreåret

der svært mange bygårder nevnes. Histori-

24


Utsnitt av losoldermann Johs. Bruus byprosjekt

fra 1816. Nederst kan vi se det krumme gateløpet

«Kroggaden» med «konservatorboligen» utbrettet

til venstre i «krummingen». På den andre siden av

fjorden sees «Riggerloftet» i ensom majestet. Det

var dette som prydet omslaget på Vestfoldminne i

1991.

keren og arkeologen Helge Gjessing ramser i alt

opp vel 60 slike gårder ved navn fra høymiddelalderen

av og frem til 1536 8 . Noen av disse gårdene

er nøye beskrevet og plasseringen i forhold til kirkebygg

og andre nevnte gårder får man også visse

begreper om. Å koble dette direkte sammen med

de topografiske forhold som de arkeologiske

utgravninger etter hvert avdekker, har imidlertid

viste seg ganske umulig.

Mellom de eldste kart og de fullstendige

branntakstprotokollene på den ene side og

middelalderopplysningene på den annen side finnes

det et overveldende arkivmateriale som bare

i liten grad har vært gjennomgått og utnyttet av

byhistorikere og arkeologer. Gjennom stikkprøver

og detaljundersøkelser viser det seg (jfr. den

etterfølgende artikkel) at dette materialet kan gi

en kontinuitet i, og forståelse for byutviklingen

som arkeologiske utgravninger alene aldri vil

kunne gi.

En type opplysninger er kanskje spesielt interessante.

I årene før reformasjonen inndrog den

danske kongen klostergodset som lå til Tønsberg.

Annet kirkegods ble også lagt under kronen.

Onde tunger har sagt at dette var et hovedmotiv

for den dansk-norske kongen til å slutte seg til

den lutherske lære. For Luther skulle fyrstene

som kjent erstatte pavemakten som kirkens øverste

herre 9 .

I Tønsberg forlenet kongen storparten av dette

godset til lensherren for Tunsberg Len. Langt

senere kom mye av dette lensgodset til å legges

under Jarlsberggreven. Selv om kjøpstaden

Tønsberg-Holmestrand kom til å ligge utenfor

grevskapet, hadde greven betydelige eiendommer

i Tønsberg by 10 . Disse eiendommene kan lett

rekonstrueres gjennom de nitide skifte- og rettsprotokollene,

panteregistrene, kirkeregnskap og

kirkebøker som finnes. Før grevskapets opprettelse

finnes også slikt materiale som gir glimt av

lensherrens eiendomsbesittelser i byen.

På grunnlag av dette kan både Olavsklosterets

og Gråbrødreklosterets byeiendom detaljert

rekonstrueres. Utformingen av byeiendommene

til de andre kirkelige middelalderinstitusjoner er

også innen rekkevidde. ”Sannheter” om

Tønsbergs middelaldertopografi som har stått

uimotsagt i flere mannsaldre, vil ettertrykkelig

måtte revideres. Dette siste er iallfall påvist 11 .

Gårdsnavn som vi kjenner fra pergamentbrevene,

har åpenbart senere tiders lensmannstjenere

og det grevelige og kongelige embetsverk heller

ikke glemt. ”Blomegården” 12 lar seg gjennom det

yngre materialet konkret påvise, likeledes den

Hansa-klingende ”Rostockergården”. Denne

koblingen er foreløpig bare i startfasen.

Eiendomsgrensene lar seg vanskelig justere;

og om de blir justert, produserer prosessen en

masse tettskrevne papirer gjerne med segl og

underskrifter.

I 1976 ble det langs Nedre Langgate gravd en

25


dyp grøft. En avskjærende kloakk skulle legges,

og man skulle unngå direkte forurensende utslipp

i Byfjorden. Gravemaskinene gjorde ikke store

sprell før middelalderske konstruksjoner ble

avdekket, og arkeologene ropte sine lovhjemlede

varsko. Resultatet ble en godt dokumentert

”grunnlinje” i byen som konkret viser hvor nøye

eiendomsgrensene ble overholdt i middelalderen

(og for den saks skyld i ”ny tid”). Brann og forfall

rokket ikke på grensene mellom eiendommene.

Nye gårder ble lagt nøyaktig oppå de

gamle selv om hundreår kunne skille. Denne

”grunnlinjen” representerer en slags fasit for de

utregninger som må gjøres på grunnlag av de mål

tjeneste- og embetsmennene opererer med i

dokument- og protokoll-flommen fra etterreformatorisk

tid 13 .

Ulike kildegrupper utfyller og korrigerer hverandre,

forhåpentligvis vil de bekrefte hverandre.

Vi får i Tønsberg iallfall vente og se.

Arkeologi blir en god støttedisiplin for historikeren,

og tradisjonell historieforskning et viktig

fundament for middelalderarkeologien.

Avslutning

Jeg drister meg til slutt å gi våre byarkeologer et

par råd: hvis dere kan, demp ned jussen og bygg

mer på ”humanistisk” nysgjerrighet! De postreformatoriske

lagene på en tomt kan være like viktige

for forståelse av middelalderbyen som

middelalderlagene selv. Enda viktigere er det

kanskje å gjøre grundige forstudier i de offentlige

arkiver før en utgravning i det hele tatt settes i

gang!

En systematisk gjennomgang av de mange

tusen tettskrevne og håndskrevne sider som er

bevart etter et flittig embets- og tjenestemannsverk

på 1600- og 1700-tallet må – koblet sammen

med den moderne arkeologiske kartleging av

byen – gi en helt ny og konkret viten om Tønsbergs

bølgende utvikling fra høymiddelalderen

av og frem til for eksempel det tidspunkt da det

nye stor-torvet ble anlagt foran Vor frues Kirke

bare noen ti-år før bygningen ble revet i 1864.

Noter

1 For eksempel Jes Wienberg: ”Middelalderens Tønsberg,

kirken og omlandet”, Vestfoldminne 1991 s. 12-23.

2 Riksantikvarens Rapporter 12 1986 s. 69-91 (Jan E.G.

Eriksson: ”Tønsberg”). ”Arkeologiske rapporter fra

Tønsberg”, Riksantikvaren.

3 Andreas Holmsen: ”Nye metoder innen en særskilt gren

av norsk historieforskning”, Historisk Tidsskrift bd. 32

1940 s. 27-45.

4 Edvard Bull d.e.: ”Leding” (Kra. Og Kbh. 1920)

5 Diplomatarium Norvegicum I nr. 470 (fra 1382) og DN II

nr. 385 (fra 1365).

6 Jørn Sandnes og Helge Salvesen: ”Ødegårdstid i Norge”,

Oslo-Bergen-Tromsø 1978.

7 H. Bjørkvik og A. Holmsen: ”Kven åtte jorda i den gamle

leiglendingstida?”, Opptrykk 1972.

8 Helge Gjessing: ”Tunsbergs Historie i middelalderen til

1536” (Kra. 1913).

9 For eksempel Rolf Fladeby i ”Norges Historie” (Redaktør

Knut Mykland) b. 6 s. 33 ff. (Oslo 1977)

10 Øystein Rian: ”Vestfold Historie Grevskapstiden 1671-

1821” s. 34 (Larvik 1980). O.A. Johnsen: Tønsbergs

Historie II s. 414 ff (Oslo 1934)

11 Upubliserte forstudier ved Lasse Jahnsen

12 ”Blomegården” nevnt bl.a. i DN IX nr. 123 fra året 1412.

13 Jan E.G. Eriksson: ”De arkeologiske undersøkelser i

Nedre Laggate i 1976”, Vestfoldminne 1976 s. 40-47.

26

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!