Forståelse av middelalderbyen Tønsberg - Nye innfallsvinkler?

Forståelse av middelalderbyen Tønsberg
– Nye innfallsvinkler?
Den retrospektive metode og de arkeologiske undersøkelser.
Forsøk på en provokasjon.
Vestfoldminne 1992
Pedagogiske betraktninger
I historie-undervisningen skulle man tro at det er
riktig å ta utgangspunkt i de nære ting/samtidens
begivenheter. Herfra vil det være naturlig skrittvis
å bevege seg bakover og utover og ende opp
med de eldste, mest fremmedartede kulturer.
Eleven vil da bevege seg fra det kjente og over i
det mer og mer ukjente- og derved ha muligheter
for å se sammenhenger/brudd og selv trekke opp
even tuelle linjer.
Den pedagogiske praksis har imidlertid vært
annerledes. ”For å kjenne sin egen samtid må
man kjenne fortiden”, er en påstand som ofte går
igjen. Pedagoger med et evolusjonistisk kulturog
menneskesyn har lenge ment at de eldste ”primitive”
kulturer stod ”barnet” nærmest, og derfor
har undervisningen i barneskolen begynt med
”steinalderen”.
Møysommelig har man så skoleår etter skoleår
arbeidet seg opp mot vår egen tid.
Slik er det vel ikke lenger i skolen, men noen
av tradisjonene henger fortsatt ved.
Byarkeologi
En byarkeolog er tvunget, om han vil eller ei, til
å bevege seg kulturlag for kulturlag bakover i tid.
Hvor han må begynne, har vært regulert av norsk
lov. Alt middelaldersk og før-middelaldersk er
automatisk fredet, og graving i disse lagene er
egentlig gjort etter dispensasjon fra lovverket.
En skikkelig dokumentasjon av lagene fra før
det magiske år 1537 har derfor nødvendigvis ofte
gått på bekostning av arbeidet med de yngre lag.
Ja, i Tønsberg har vi eksempler på at anleggsmaskiner
har skuffet vekk det etterreformatoriske
Dette fotoet er tatt 10. august 1947. Det viser sentrale deler av Tønsberg sentrum. Legg merke til
hvordan husgavlene er orientert mot bryggene. Til høyre på bildet bryter den krumme Kroggaden (se
pil) mønsteret. Dette har sin bakgrunn i klosteranlegget som lå der i middelalderen.. (Foto: Vestfold
Fylkesmuseum/Widerøe’s Flyveselskap)
21

materialet slik at man helt har kunnet konsentrere
seg om middelalderlag og enda eldre lag. I
Tønsberg har arkeologene endog hatt et slags
lokalt press på seg til å ”bevise” den gamle
påstand at Tønsberg er ”Norges eldste by”. Er
arkeologen heldig, finner han derfor spor etter
førkristne skipsgraver under middelalderlagene.
Rent gjevt blir det når han når steril grunn og
finner kryss-striper etter arden… eller kanskje
noen kokegroper……på leire/sand-overflaten.
Det viser seg at det har vært folk i området i
uminnelige tider. Avisoppslagene blir store, og
folk flest jubler. Tønsberg er eldst!
Med hederlige unntak 1 har tiden mellom
middelalder og vår egen tid bare mer eller mindre
sporadisk vært behandlet av byarkeologene i
Tønsberg. Det er og blir middelalderbyen og
lagene forut for den som er interessant (jfr. utstillingen
som presenterer utgravningen på den nye
bibliotektomta i Tønsberg 2 ).
De mellomliggende skriftlige eller materielle
kilder (altså fra vår egen tid og til de lag som automatisk
er fredet) har stort sett bare vært tatt i bruk
hvis de fra før av tilfeldigvis har vært lett tilgjengelige
og hvis de på samme tid har kunnet belyse
det fjernere og det mer ”spennende”. Ingen finurlige
metoder har derimot ellers vært uprøvde for å
belyse de fredede lag: dendrokronologi, C-14-
metoden, pollenanalyser, runologi, numismatikk,
osteologi, paleomagnetisme osv.
I byhistorien får vi derved en ”uekte lodning”.
1700-tallet og 1600-tallet og til dels 1500-tallet
har levd i skyggen av middelalderbyen. Den ”pe-
da gogiske” kontinuitet er derved på en måte brutt.
Dette må være feil buk av knappe ressurser. Ut
fra resonnementet ”fra det kjente til det ukjente”
skal vi se at en større konsentrasjon om Tønsberg
på 1700-, 1600- og 1500-tallet også vil kunne
skape større klarhet omkring middelalderbyen.
Kritikken er ikke rettet mot våre utmerkede
byarkeologer. De utfører bare sin plikt. Kritikken
er rettet mot et lovverk og en etablert ressursbruk
innenfor kulturhistorisk forskning.
Arkeologer/historikere – ulik
fagtradisjon
Innen historiefaget har det lenge vært god tone å
hevde at for å forstå ufullstendige (meningsløse)
opplysninger overlevert fra fjerne tider (gjennom
stedsnavn, arkeologiske funn, saga-litteratur,
middelalder-diplomer, middelalderske jordebøker
og bakgrunnen for normativt kildemateriale
som lovverk, retterbøter, skipaner) må man i
mange tilfeller gå til det langt rikere kildematerialet
fra ”nyere” tid. Til begivenhets- og personorientert
historieskrivning er slikt utfyllende kildemateriale
nødvendigvis lite brukbart. Når det
gjelder dyptgripende samfunnsstrukturelle forhold,
har metoden derimot i mange tilfeller vist
seg velegnet. Spesielt anvendbar har den vært i et
samfunn som det norske der kontinuitet i eiendomsforhold,
administrasjonsforhold og befolkningsstruktur
er et gjennomgående trekk 3 .
Et flittig og nøyeregnende embetsverk har
bidratt til å gjøre metoden anvendbar her i vårt
karrige land. Det gamle nomenklaturet har man
ofte holdt fast på i sin protokollskrivning uten
egentlig å ha reflektert over hva det språklig har
betydd.
Forgjengeres arkiver har dessuten blitt
omsorgsfullt oppbevart. Det var ikke godt å vite
hva som kunne komme til nytte av gammelt stoff
når for eksempel en rettstvist oppstod.
Eksempler på metodens
andvendbarhet
Når det gjelder administrasjons-historie har
Edvard Bull d.e. (1881-1932) vist metodens
anvendbarhet på en briljant måte gjennom
avhandlingen ”Leding” 4 .
I Håkon den godes saga i Heimskringla forteller
Snorre flyktig at kystområdene i landet iallfall
i hans egen tid var inndelt i sjømilitære mobiliseringsdistrikter
kalt ”skipreider”. I fullstendige
skattelister fra 1500- 1600-tallet går den samme
betegnelsen igjen, nå på klart geografisk definerte
skatteoppkrevningsområder. Det er da meget fristende
å koble sagaopplysningen sammen med
dette og så rekonstruere middelalderens sannsynlige
sjømilitære mobiliseringsapparat. Hver skipreide
skulle ifølge Snorre stille med et fullt
utrustet leidangskip i ufredstider.
For Vestfolds vedkommende har vi bekreftende
mellomstasjoner mellom sagatidens glimtoppysninger
og disse fullstendige skattelistene
fra ”ny” tid.
I senmiddelalderdiplomer nevnes Numedal-,
Arnadal-, Røyrdal/Råbyggje-, Slagen-, Våle-,
Borre- og Anger-skipreider. I annen halvpart av
1300-tallet var skipreidene fortsatt knyttet til det
at bøndene skulle stille med et utrustet leidangskip
5 . I fredstid skulle bøndene betale kongen i
skatt noe av den maten de slapp å levere til en
eventuell mobiliseringsstyrke. Kongen var jo fredens
garantist og måtte ha vederlag for det.
22

Leidangskatten ble en av kongens viktigste inntekter.
Da langskipene mistet sin militære betydning,
ble ”skipreidene” altså rene skatteoppkrevningsdistrikter.
I rettferdighetens navn ble innlandsområdene
organisert på samme måte som kystdistriktene,
men der kaltes leidangskatten for ”vissøyre”.
Når det gjelder demografisk historie, har
denne ”retrospektive” metode vært brukt med
stort hell innenfor ”Det nordiske ødegårdsprosjektet”
som ble startet opp på slutten av 1960-
tallet og med bl.a. Andreas Holmsen (1907-1989)
som drivende kraft på norsk side.
Ved å følge enkeltgårder i et utvalgt antall
bygdelag/prestegjeld bakover fra en tid med rikt
materiale i form av kartverk, matrikler, skattelister,
skifteprotokoller, tingbøker, pantebøker, jordebøker,
lensregnskap osv. har man kunnet følge
befolkningsutviklingen ned til lavpunktet tidlig i
reformasjonshundreåret.
Ved hjelp av ulike kildegrupper som er overlevert
fra middelalderen, har man så forsøkt å
rekonstruere et høymiddelalder-maksimum av
ryddede gårdsbruk. Omfanget av senmiddelalderkatastrofene
har vi derved fått atskillig bedre
kunnskap om enn tidligere 6 .
Gjennom denne ”retrospektive” metoden er
også eiendomsforholdene på landsbygda i Norge
forsøkt rekonstruert. Hvor stort var for eksempel
kirkegodset i forhold til krongodset og adelsgodset
mot høymiddelalderens slutt 7 ?
Metoden anvendt på
middelalderbyen Tønsberg
Frem til langt inn i vårt hundreår var
topografien/byplanen i Tønsbergs bykjerne (fra
Nordbyen til Olavskirke-ruinen) samlet et høyst
verneverdig fortidsminne, et fortidsminne som
hadde klare røtter i middelalderbyen. De tre
”Langgatene ” gikk parallelt med kaifronten.
Gatene ble gjennomskåret av det man i middelalderen
kalte for ”veiter”, ”almenninger” og for den
saks skyld for smale ”dråpefall”. Grensene
mellom bygårdene var faste. Disse faste eiendomsgrensene
kan vi følge gjennom bykart
(Krums fra 1883, Axel Magnus’ fra 1868, Holters
kart fra 1847, byens første reguleringskart over
området mellom Torvet og Møllegaten etter
bybrannen i 1822, Johs. Bruus prospekt over den
sydlige del av byen laget mellom 1809 og 1816 og
flere andre fra første halvpart av forrige hundreår).
De detaljerte branntakstprotokollene som ble
utarbeidet med jevne mellomrom fra 1767 av,
bekrefter denne stabiliteten. Når det gjelder Johs.
Bruus prospekt, kan man på en morsom måte
konstatere et underlig avvik i det rettvinklede
rutemønster i byens sentrale områder mot hav-
Tønsberg fotografert fra fly rett ovenfra i 1936. Her vises gateløpene enda tydeligere enn på det
foregående perspektivfotoet. Avgrensingen av klosteranlegget avtegnes helt tydelig. Den nåværende
konservatorboligen på Vestfold Fylkesmuseum (Tallak) ligger her fremdeles på sin plass til venstre i
«krummingen». Huset opptrer i branntakstsprotokollen første gang i 1780-årene.
23

«Klostergangen» er navnet på «Kroggaden» på dette bykartet fra mellomkrigstiden.
nen. I ”utkantene” mot sydøst på nedsiden av
Store Langgate krummer ”Kroggaten” og
”Klostergangen” seg. Dette avviket går for så
vidt igjen i bykartene opp mot vår egen tid, og
har av arkeologer og andre vært satt i forbindelse
med det spesielle eiendomsmønster som må ha
utgangspunkt i klosteranlegget med rundkirke og
kaianlegg som lå der i middelalderen.
Middelalderbyen på pergament
Hopper vi over til det andre ytterpunkt av pålitelig
litterært kildemateriale om Tønsbergs bytopografi,
arbeider vi i et nokså tåket landskap. Det gjelder
spredte sagaopplysninger fra slutten av 1100-tallet
og fremover. Det gjelder ikke minst diplommaterialet
fra ca. 1300 og frem til reformasjonshundreåret
der svært mange bygårder nevnes. Histori-
24

Utsnitt av losoldermann Johs. Bruus byprosjekt
fra 1816. Nederst kan vi se det krumme gateløpet
«Kroggaden» med «konservatorboligen» utbrettet
til venstre i «krummingen». På den andre siden av
fjorden sees «Riggerloftet» i ensom majestet. Det
var dette som prydet omslaget på Vestfoldminne i
1991.
keren og arkeologen Helge Gjessing ramser i alt
opp vel 60 slike gårder ved navn fra høymiddelalderen
av og frem til 1536 8 . Noen av disse gårdene
er nøye beskrevet og plasseringen i forhold til kirkebygg
og andre nevnte gårder får man også visse
begreper om. Å koble dette direkte sammen med
de topografiske forhold som de arkeologiske
utgravninger etter hvert avdekker, har imidlertid
viste seg ganske umulig.
Mellom de eldste kart og de fullstendige
branntakstprotokollene på den ene side og
middelalderopplysningene på den annen side finnes
det et overveldende arkivmateriale som bare
i liten grad har vært gjennomgått og utnyttet av
byhistorikere og arkeologer. Gjennom stikkprøver
og detaljundersøkelser viser det seg (jfr. den
etterfølgende artikkel) at dette materialet kan gi
en kontinuitet i, og forståelse for byutviklingen
som arkeologiske utgravninger alene aldri vil
kunne gi.
En type opplysninger er kanskje spesielt interessante.
I årene før reformasjonen inndrog den
danske kongen klostergodset som lå til Tønsberg.
Annet kirkegods ble også lagt under kronen.
Onde tunger har sagt at dette var et hovedmotiv
for den dansk-norske kongen til å slutte seg til
den lutherske lære. For Luther skulle fyrstene
som kjent erstatte pavemakten som kirkens øverste
herre 9 .
I Tønsberg forlenet kongen storparten av dette
godset til lensherren for Tunsberg Len. Langt
senere kom mye av dette lensgodset til å legges
under Jarlsberggreven. Selv om kjøpstaden
Tønsberg-Holmestrand kom til å ligge utenfor
grevskapet, hadde greven betydelige eiendommer
i Tønsberg by 10 . Disse eiendommene kan lett
rekonstrueres gjennom de nitide skifte- og rettsprotokollene,
panteregistrene, kirkeregnskap og
kirkebøker som finnes. Før grevskapets opprettelse
finnes også slikt materiale som gir glimt av
lensherrens eiendomsbesittelser i byen.
På grunnlag av dette kan både Olavsklosterets
og Gråbrødreklosterets byeiendom detaljert
rekonstrueres. Utformingen av byeiendommene
til de andre kirkelige middelalderinstitusjoner er
også innen rekkevidde. ”Sannheter” om
Tønsbergs middelaldertopografi som har stått
uimotsagt i flere mannsaldre, vil ettertrykkelig
måtte revideres. Dette siste er iallfall påvist 11 .
Gårdsnavn som vi kjenner fra pergamentbrevene,
har åpenbart senere tiders lensmannstjenere
og det grevelige og kongelige embetsverk heller
ikke glemt. ”Blomegården” 12 lar seg gjennom det
yngre materialet konkret påvise, likeledes den
Hansa-klingende ”Rostockergården”. Denne
koblingen er foreløpig bare i startfasen.
Eiendomsgrensene lar seg vanskelig justere;
og om de blir justert, produserer prosessen en
masse tettskrevne papirer gjerne med segl og
underskrifter.
I 1976 ble det langs Nedre Langgate gravd en
25

dyp grøft. En avskjærende kloakk skulle legges,
og man skulle unngå direkte forurensende utslipp
i Byfjorden. Gravemaskinene gjorde ikke store
sprell før middelalderske konstruksjoner ble
avdekket, og arkeologene ropte sine lovhjemlede
varsko. Resultatet ble en godt dokumentert
”grunnlinje” i byen som konkret viser hvor nøye
eiendomsgrensene ble overholdt i middelalderen
(og for den saks skyld i ”ny tid”). Brann og forfall
rokket ikke på grensene mellom eiendommene.
Nye gårder ble lagt nøyaktig oppå de
gamle selv om hundreår kunne skille. Denne
”grunnlinjen” representerer en slags fasit for de
utregninger som må gjøres på grunnlag av de mål
tjeneste- og embetsmennene opererer med i
dokument- og protokoll-flommen fra etterreformatorisk
tid 13 .
Ulike kildegrupper utfyller og korrigerer hverandre,
forhåpentligvis vil de bekrefte hverandre.
Vi får i Tønsberg iallfall vente og se.
Arkeologi blir en god støttedisiplin for historikeren,
og tradisjonell historieforskning et viktig
fundament for middelalderarkeologien.
Avslutning
Jeg drister meg til slutt å gi våre byarkeologer et
par råd: hvis dere kan, demp ned jussen og bygg
mer på ”humanistisk” nysgjerrighet! De postreformatoriske
lagene på en tomt kan være like viktige
for forståelse av middelalderbyen som
middelalderlagene selv. Enda viktigere er det
kanskje å gjøre grundige forstudier i de offentlige
arkiver før en utgravning i det hele tatt settes i
gang!
En systematisk gjennomgang av de mange
tusen tettskrevne og håndskrevne sider som er
bevart etter et flittig embets- og tjenestemannsverk
på 1600- og 1700-tallet må – koblet sammen
med den moderne arkeologiske kartleging av
byen – gi en helt ny og konkret viten om Tønsbergs
bølgende utvikling fra høymiddelalderen
av og frem til for eksempel det tidspunkt da det
nye stor-torvet ble anlagt foran Vor frues Kirke
bare noen ti-år før bygningen ble revet i 1864.
Noter
1 For eksempel Jes Wienberg: ”Middelalderens Tønsberg,
kirken og omlandet”, Vestfoldminne 1991 s. 12-23.
2 Riksantikvarens Rapporter 12 1986 s. 69-91 (Jan E.G.
Eriksson: ”Tønsberg”). ”Arkeologiske rapporter fra
Tønsberg”, Riksantikvaren.
3 Andreas Holmsen: ”Nye metoder innen en særskilt gren
av norsk historieforskning”, Historisk Tidsskrift bd. 32
1940 s. 27-45.
4 Edvard Bull d.e.: ”Leding” (Kra. Og Kbh. 1920)
5 Diplomatarium Norvegicum I nr. 470 (fra 1382) og DN II
nr. 385 (fra 1365).
6 Jørn Sandnes og Helge Salvesen: ”Ødegårdstid i Norge”,
Oslo-Bergen-Tromsø 1978.
7 H. Bjørkvik og A. Holmsen: ”Kven åtte jorda i den gamle
leiglendingstida?”, Opptrykk 1972.
8 Helge Gjessing: ”Tunsbergs Historie i middelalderen til
1536” (Kra. 1913).
9 For eksempel Rolf Fladeby i ”Norges Historie” (Redaktør
Knut Mykland) b. 6 s. 33 ff. (Oslo 1977)
10 Øystein Rian: ”Vestfold Historie Grevskapstiden 1671-
1821” s. 34 (Larvik 1980). O.A. Johnsen: Tønsbergs
Historie II s. 414 ff (Oslo 1934)
11 Upubliserte forstudier ved Lasse Jahnsen
12 ”Blomegården” nevnt bl.a. i DN IX nr. 123 fra året 1412.
13 Jan E.G. Eriksson: ”De arkeologiske undersøkelser i
Nedre Laggate i 1976”, Vestfoldminne 1976 s. 40-47.
26