30.10.2018 Views

Fra Vestfolds historie- Middelalder og vikingtid

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Fra Vestfolds historie

Middelalder og vikingtid

Bygd og by i Norge, «Vestfold»

Biskop Eystein og hans Jordebok

Sønnen til en lavadelsmann fra Skåne i Borre

gjorde i annen halvdel av 1300-tallet en lysende,

geistlig karriere. Navnet hans er Eystein

Aslaksson, og han endte som biskop i Oslo. Men

i den lange rekken av Oslo-bisper ville han neppe

ha skilt seg spesielt ut hvis hans navn for ettertiden

ikke hadde vært knyttet til en enestående historisk

kilde. Kilden kalles gjerne Biskop Eysteins

Jordebok og er en oversikt over de gårder og

gårdparter som kirken hadde retten til i Oslo

bispedømme ca. 1400. Vestfold var en del av

dette bispedømmet, og kirkegods her er følgelig

tatt med.

Da boka ble satt sammen, hadde det norske

samfunn nådd langt inn i en omfattende nedgangsperiode

- en betydelig nedgang i folketall,

og reduksjon i antall bebodde gårdsbruk.

Godseierne kviet seg lenge for å erkjenne at verdien

av deres eiendommer var forringet. Biskop

Eystein opererer derfor med godsstørrelser og

godsverdier som viser forholdene slik de var før

nedgangen for alvor satte inn ca. 1350.

Med utgangspunkt i denne jordeboka kan vi da

slå fast at de fleste gårdsbruk i Vestfold som i dag

er dyrket opp, også var i drift mot slutten av høymiddelalderen.

Visse områder som i dag regnes

for lite egnet til jordbruksformål, var den gang

tydeligvis også oppdyrket. Utfra tidens teknologi

var Vestfolds jordbruksmuligheter nær maksimalt

utnyttet. Den lange rekke av mindreverdige

høymiddelalderbruk (med endestavelse rud/rød)

kan faktisk tyde på befolkningspress. I Brunlanes

er det eksempelvis 33 slike navnegårder, i Sem er

det 31 og i Sande l7.

Også andre ting kan man lese ut av biskopens

liste. En stor del av gårdsbrukene i Vestfold var i

kirkens eie. Lorens Berg mener at sør i fylket

eide kirken minst 30 % av all jord. Omkring

Tønsberg var nok kirkegods-konsentrasjonen

enda større. Når vi i tillegg vet at også adelsmenn

rådde over en del og kongen noe, ble det ikke så

mye igjen til en selveiende bondestand.

Innenfor handel og skipsfart var det også stormenn

som dominerte. Eysteins bok forteller ikke

så mye om dette forhold, men fra andre kilder vet

vi at fjernhandelen gjennom Vestfold i hovedsak

gikk via Tønsberg, og at stormenn - norske og

tyske - hadde en helt dominerende stilling. Ved

slutten av høymiddelalderen var de lokale farbønders

tid tydeligvis forbi.

Utenom sine inntekter fra godseiendommer og

handelsvirksomhet hadde det styrende aristokrati

inntekter i form av generelle skatter, avgifter og

bøter. Gjennom biskopens bok aner vi et omfatten

de lokalt styringsapparat som skulle kunne

fange opp mesteparten av det utbyttet som dette

ideelt sett representerte.

Vestfold var således inndelt i 38 kirkesogn. I

tillegg kommer 3 bykirkesogn i Tønsberg.

Summen av sognene sør for Sande-bukta, sammen

med Sandsvær-sognene, gav Tønsberg-

(eller Vestfold-) prostedømme. De nordligste

sogn i landskapet Vestfold hørte med til Oslo

prostedømme. I spissen for sogneprestene stod

prosten. Han var hovedprest ved Lavranskirken i

Tønsberg og hadde stor autoritet ved at han og

var korsbror ved biskopkirken i Oslo.

I tillegg til de kirkelige styringsorganene fantes

verdslige. På Tunsberghus satt fehirden. Han

hadde ansvaret for at de kongelige inntektene fra

Tunsberg Fehirdsle (heri innebefattet Vestfold

Sysle) kom inn. Fehirden fungerte også som sysselmann

i Vestfold og hadde da som embetsdistrikt

hele Vestfold (med Sandsvær og Skoger).

Sysla var igjen inndelt i seks sjømilitære mobiliseringsdistrikter

som i tillegg fungerte som skattedistrikter

- de såkalte skipreider. Sysselmannen

hadde nære, lokale representanter innenfor hvert

av dem.

I Tønsberg satt også lagmannen. Han var øverste

kongelige domsinstans i Tønsberg lag sogn.

Lagsognet omfattet foruten Vestfold, tidvis og

distrikter på den andre siden av Folden,

Oslofjorden.

Sammen med noe annet kildemateriale får

man gjennom Biskop Eysteins Jordebok altså

inntrykk av at Vestfold i tiårene før 1350 hadde

en befolkning som var preget av sterke sosiale

motsetninger. På den ene side hadde man de fattige

nybrottsmenn som var dømt til et liv i nød på

en skrinn jordflekk, delvis eid av andre. På den

andre si d en hadde m an en styren de overkl as s

57


Øverst: Tekstilfragment funnet i Oseberg dronningens gravkammer og nederst et forsøk på en litt fri

rekonstruksdon av et slikt billedteppe (detalj). Antagelig forestiller det en religiøs prosesjon eller har

motiver fra heltediktning. Foto: Mittet, Oslo, og Universitetets Oldsak samling, Oslo.

58


Øverst: Osebergskipet i Vikingskipshuset på Bygdøy, dit det ble ført i 1926. Nederst: Detalj fra høyre

langside av vognen fra Osebergfunnet. Scenen forestiller en mann med 1øftet sverd som angriper en

rytter. En kvinne griper fatt i mannens arm, kanskje for å hjelpe rytteren som også angripes av en

hund. Foto: Mittet, Oslo.

59


e . Den hadde gode inntektsmuligheter gjennom

et omfattende styringsapparat, gjennom store

godseiendommer og gjennom et tilnærmet handelsmonopol.

Byen Tønsberg tiltrakk seg de fleste

lokale sentrumsfunksjoner og var overklassens

hovedsete.

Landsdelen Vestfold skilte seg ikke vesentlig

ut fra mange andre norske landsdeler i så måte.

Tunsberg prostedømme, Tunsberg sysle og

Tunsberg lagsogn dannet nemlig naturlige elementer

i en større helhet: den gammelnorske høymiddelalderstaten.

Denne sterke, enhetlige, aristokratisk oppbygde

statsdannelsen er på mange måter et foreløpig

endepunkt på en utviklingslinje som startet i

Vestfold ca. 450 år tidligere. I ti-årene før 900 var

det nemlig en representant for den svenske kongeætten,

ynglingene, som med utgangspunkt i

Vestfold gjorde opptakten til det som ettertiden

har kalt «rikssamlingen».

Denne småkongen het Harald Luva (kanskje

bedre kjent som Harald Hårfagre). Hva var det

som karakteriserte hans Vestfold-rike, og hvordan

skilte det seg fra det Vestfold som Eystein

Aslaksson beskrev?

Vi er dessverre ikke i besittelse av kilder fra

vikingtiden som kan måle seg med Oslo-bispens

skrift. Arkeologisk materiale, stedsnavn, spredte

skaldekvad og et par skriftlige opptegnelser gir

bare tilfeldige og usikre glimt av samfunnsforholdene.

Men mye tyder på at også denne tiden har vært

preget av nyrydningsaktivitet og folkeøkning.

Det er bred enighet om at navnegårder med

endestavelsen -stad (og -tveit) i hovedsak ble

navngitt og ryddet i vikingtiden. Slike gårdsnavn

støter man ofte på i Vestfoldbygdene (men ikke

på langt nær så ofte som man støter på de senere

rud-gårdene). Fordelingen av stad- og tveit-navn

på de forskjellige bygdene er nokså ujevn, og et

klart, geografisk spredningsmønster er det vanskelig

å påvise. I Brunlanes, det sørligste herred,

er det f.eks. bare tre gårdsnavn av denne typen,

mens det i et annet sørlig herred, Sandar, er hele

atten. I et midtherred som Sem er det bare fire,

mens i et annet (Våle) er det sytten. I et av de

nordligste herredene (Sande) er det tolv.

Et annet klart mønster lar seg likevel påvise.

Vikingtidsgårdene er jevnt over gode og lett -

drevne, og de ligger sentralt til i bygda. I motsetning

til rud-gårdene vitner stad-gårdene om overskudd

og valgmuligheter hos rydningsmannen.

Det var i vikingtiden ennå atskillig god, jomfruelig

mark som ventet på sin jordbryter. Dette må

En side fra biskop Eysteins jordebok som viser

kirkens inntekter fra gårder bl.a. i Tanum og

Berg sogn i Brunlanes. Biskopens fortegnelse gir

ikke det sanne bilde av forholdene omkring

1400; han bygger på forholdene slik de var før

1350. Nedgangen i inntekter hadde vært

katastrofal i annen halvdel av 1300-tallet. Etter

fargen på bindet kalles boken gjerne Den røde

bok. Den finnes i Riksarkivet, Oslo.

ha hatt store konsekvenser for eiendomsretten til

jorda. Bruksrett har i vesentlig grad ført til eiendomsrett.

Yngre bondesønner hadde også andre muligheter

til å skaffe seg et godt levebrød. De bredt

omtalte Kaupangfunnene og imponerende gravfunn

andre steder viser at handelsvirksomhet i

mange himmelretninger var en åpen mulighet for

mange. Veletablerte odelsbønder ble ofte og

med på ferden. Kontrasten til høymiddelalderens

handelsmonopoler er slående.

At vestfoldinger i stort antall gjorde seg gjel-

60


Vikingtype fra Osebergvognen.

Foto: Universi tetets Oldsaksamling, Oslo.

dende i fjerne farvann, har vi et uhyre interessant

vitnesbyrd om i et par frankiske 800-tallsopptegnelser.

I 843 skal en vestfoldsk flåtestyrke på 67

skip ha erobret byen Nantes.

Dette gav igjen adgang til rike handelsveier på

kontinentet. Handelsliv og herjinger gikk hånd i

hånd.

Men denne omfattende militære og handelspolitiske

operasjonen kan vi vanskelig tenke oss

utført uten en fast ledelse. Høvdingen må dessuten

delvis ha bygd sin autoritet på et hjemlig

grunnlag. Hva slags form for maktkonsentrasjon

hadde man da i Vestfold ca. 850 og fremover, og

hvor omfattende var den?

Sammenlignet med tilsvarende forhold i høymiddelalderen

var maktmidlene til småkongen og

lokale stormenn primitive og lite gjennomgripende.

Når det gjelder eiendomsretten til jorda, vet vi

lite utover det som alt er sagt. Det er likevel sannsynlig

at kongen eide en rekke gårdskomplekser

Dette er en rekonstruksjon av Tunsberghus på Slottsfjellet slik det antagelig har vært etter utbyggingen

av festning og slott under Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte. Anlegget var omgitt av en 700 m

lang ringmur, og innenfor lå bl.a. Breidastova (til venstre) og Mikaelskirken (midt i bildet). I

forgrunnen ruver det mørke teglkastellet. A-Foto, Oslo.

61


Skattefunn av sølv fra vikingtiden funnet på Grimestad i Stokke. Her er mynter og brakteater, smykker

og betalingssølv i store mengder. Handels- og røverferder gav godt utbytte. Foto: Universitetets

Oldsaksamling, Oslo.

jevnt fordelt på strategiske steder i småriket sitt.

Disse gårdene må ha vært utstyrt med spesielt

store og gode hus. I dem kunne han lagre det

undersåttene ydet gjennom veitsle-plikten og det

hans gods direkte gav i årlig avkastning.

Disse kongelige gårdene fikk gjerne navnet

Huseby (A. Steinnes). I Vestfold er det tre gårder

med dette navnet: en gård i Tjølling, en i Sandar

og en i Våle.

Huseby i Tjølling er av spesiell stor interesse i

vår sammenheng. Gården ligger nær Skiringssalkaupangen.

Det er derfor naturlig også å koble

dette lokale, kongelige maktsentret sammen med

handelsvirksomhet. Handels-stedet kunne

beskyttes av kongen, og kongen hadde muligens

inntekter av aktiviteten der. Linjen videre til

Sem/Tønsberg er nærliggende.

Ved den navngjetne Farmannshaugen skal

vikingtids-kongsgården Sem ha ligget. Like i

nærheten vokste handelsstedet Tønsberg fram.

Også her faller kongens beskytterrolle og

kjøpstedets rolle som kongelig melkeku naturlig

sammen.

Ynglingenes maktgrunnlag hjemme var med

andre ord to-sidig. De var handelshøvdinger og

lokale bondehøvdinger. Denne makten blir gjen-

62


Farmannshaugen med Slottsfjellet i bakgrunnen til høyre. Bjørn Farmann som var sønn av Harald

Hårfagre, styrte Vestfold under broren Eirik Blodøks som lot ham drepe omkring 927. Det er tvilsomt

om han ble gravlagt her. Foto: Neupert, Oslo.

speilt i slektens imponerende gravminner. Funnene

fra Oseberg, Gokstad og Borre inneholder på

den ene side skip og skipsutstyr og varer fra fjerne

områder, og på den annen side hjemlige bruks- og

kunst-gjenstander og jordbruksutstyr.

Konklusj on en må bli at vi også i vikingtidens

Vestfold finner en viss maktkonsentrasjon om

kongeslekten. Det er naturlig å se en sammenheng

mellom dette forhold og rikssamlingsinitiativet.

På andre områder må imidlertid desentraliseringen

ha vært påfallende (sett med høymiddelalderøyne).

Det gjelder især innenfor rettsliv og

gudsdyrkelse.

Vikingtidens konger kunne bare indirekte

gripe inn i rettsavgjørelser. På tingene opererte

odelsbøndene (hauldene) temmelig fritt. Fra

andre landsdeler vet vi at bøndene hadde drevet

sin uavhengighet så langt at de ifølge loven

(Gulatingsloven) kunne gjøre opprør mot en

umulig konge.

På grunn av den rike tilgangen på jord må

hauldenes antall ha vært stort. Lokale tingsteder

som utpeker seg som spesielt gode stevneplasser,

er Tjodalyngen (dvs. «folkesletten») i Skiringssal

og Haugar-området ved Sem. På Anger-halvøya

(Sande-området) er det påvist spor etter eldgamle

rettskretser (G. Indrebø). Det tyder på at det og

der må ha vært et fast, lokalt ting.

Rettsorganene hadde derfor et sterkt desentralisert

preg, og bygdelagene måtte i stor utstrekning

ordne opp i lokale tvister på egen hånd. Rent

private, ikke institusjonaliserte domstoler må vi

også tro var vanlige. De samme forhold finner vi

innenfor gudsdyrkelsen: mye må ha vært overlatt

til lokale profeter. Den spredning og det mangfold

i gudsdyrkelsen som vi kan ane gjennom

stedsnavnene, skulle være et godt indisium på

manglende sentraldirigering.

Fruktbarhetsgudene Frøy og Frøya har f. eks.

hatt en sterk posisjon. Freberg (Sandar, Borre),

Freste (Sem, Ramnes), Frostvet (Hedrum) gir

inntrykk av det. Men Tor har også hatt sine tilhengere

(Torstvet i Hedrum, Torsøy i Tjølling).

Det samme gjelder jakt- og ski-guden Ull

(Ulleviken i Sem, Ulleberg i Brunlanes). Den

milde Balder har vært dyrket i Sem (Basberg).

Det er ellers mange eksempler.

Helligdommen som lokalitet har også satt seg

fast i stedsnavn. Navn som Holt (Sande), Holtan

(Sandar, Tjølling), Lund, Lunde (Tjølling)

63


Horgen (Sem), Hof vitner om liten uniformitet i

gudsdyrkelsesformen ved inngangen til historisk

tid.

Med utgangspunkt i dette må vi kunne slå fast

følgende om vikingtidens Vestfold: I forhold til

det Vestfold som biskop Eystein beskriver, er

samfunnslivet bare i liten grad organisert. De tilløp

til sosial differensiering som fins, er små i

forhold til ettertidens. Befolkningstilveksten lar

seg ennå lett absorbere. Likeverdige selveierbønder

preger rettsliv, handelsvirksomhet og gudsdyrkelse.

Omkring kongeslekten kan man muligens

spore en viss maktkonsentrasjon.

Et samfunn i forvandling

Tidsrommet som skiller de høyst ulike epokene

vikingtid og høymiddelalder, må iallfall delvis ha

vært preget av uro. Et samfunn gjennomgår ikke

en slik fundamental forvandling uten rivninger.

Men selve religionsskiftet i Vestfold behøvde

ikke å være særlig dramatisk. Sterke politiske og

kulturelle bånd med det kristnede Danmark og

nære forbindelseslinjer sør-vestover til

Frankerriket og De angelsaksiske øyer må tidlig

ha gjort mange vestfoldinger fortrolig med Hvitekrist

og den kristne lære.

På Møllebakken på gården Haugars grunn er

det reist en bauta til minne om Haugatinget som

var fylkesting for Vestfold, og der også flere

konger ble hyllet. Foto: P. A. Røstad, Oslo.

Det at alle norske konger etter Harald Luva

mer eller mindre var kristne og gikk i spissen for

å innføre den nye lære i hele landet, kan tyde på

god og tidlig oppslutning om kristendommen i

deres maktpolitiske utgangspunkt, Vestfold.

At religions-skiftet var udramatisk, kan man

kanskje lese ut av noen stedsnavn. At nettopp

hov-plassen ble gjort til bygde-kirkested i Hof,

tyder på smertefri kontinuitet i det religiøse liv

der. Den forlengst nedrevne Istre kirke i Tjølling

lå tett inntil den hedenske kultplassen Vestad (ve

= fredhelliget sted). Dette vitner også om en forholdsvis

ukomplisert overgang. Plasseringen av

Borre kirke - like ved «den mest imponerende

samling kongegraver i Nord-Europa» (Shetelig) -

underbygger denne harmoni-læren videre.

Kongen kan likevel ha vært den dynamiske

drivkraft i et langvarig og mer gjennomgripende

kristningsarbeid.

Plasseringen av kirkebygget på Sem (nær inntil

kongsgård-komplekset) og plasseringen av

den treskipede katedral-aktige kirken i Tjølling

(like ved Huseby) kan tyde på det. Sammen med

- forbausende nok - Hedrum kirke (og ikke

Tjølling kirke) fikk Sem kirke senere status som

«fylkes-kirke» i Vestfold og må derved i

utgangspunktet betraktes som misjonskirke (A.

Taranger).

Det var naturlig for kongen å legge jordeiendommer

til disse «sine» kirker. I landsdeler som

Harald Luva og hans etterkommere «erobret» og

hårdhendt «kristnet» ble mye jord konfiskert fra

slagne motstandere. Denne jorda ble gjerne lagt

til de kongelige kirkene. I det lojale Vestfold kan

ikke så mye kongelig jord ha blitt ervervet på den

måten. Til gjengjeld må vi regne med at storparten

av «Huseby-godset» etterhvert ble overlatt til

lokale kirker. Dette kom da til å danne stammen

i den store gods-massen i Vestfold som biskop

Eystein gir opplysninger om i sin jordebok.

På andre felt ser utviklingen mot høymiddelaldersamfunnet

ut til å ha foregått på en langt mer

smertefull måte. Det vi får vite om Vestfolds historie

gjennom sagalitteraturen (som nettopp dekker

dette tidsrom), er preget av strid og drama -

tiske opptrinn. For oss er det naturlig å se en

sammenheng mellom den forvandlingsprosess

samfunnet gjennomgikk, og sagaenes kampgny.

Takten i samfunnsutviklingen må følgelig ha

vært spesielt hurtig i «borgerkrigs-tiden».

Sagaene forteller f. eks. at opptakten til borgerkrigene

ble gjort i Vestfold. Kongebroren

Harald Gillekrist brøt sitt løfte og lot seg kåre til

konge på Haugatinget etter en effektfull vandring

over glødende plogjern i Sem kirke. Dramaet

64


De første kristne kirker ble ofte bygget på hovets grunn, slik også med Hof kirke. Den nåværende

kirken er bygget ca. 1150, antagelig har det først vært en stavkirke her. Foto: P. A. Røstad, Oslo.

nådde et foreløpig høydepunkt under Haralds tre

sønner. Av dem var det den svake Inge Krokrygg

som hadde størst oppslutning i Vestfold (og i det

øvrige Viken). Dramaet toppet seg igjen omkring

Inges ettermenn, hans trofaste hjelper Erling Jarl

og Erlings sønn kong Magnus. De to berømte Reslagene

(i Ramnes i 1164 og 1177) var med på å

konsolidere deres makt. Sverres kongstid var

meget urolig, og Vestfold ble utgangspunkt og

åsted for diverse opprør. Beleiringen av

Slottsfjellet i Tønsberg (1201/02) var et forsøk på

å slå ned kanskje det alvorligste av dem. Etter å

ha vært en del av et eget baglerrike ble Vestfold

ved Håkon Håkonssons kongekåring «innlemmet»

i helstaten på nytt. Dette var inngangen til

den lange fredsepoken.

Er det mulig på grunnlag av det som tidligere

er antydet, å finne noe forklarende mønster i alle

disse nokså usammenhengende begivenhetene?

At tiden har vært preget av sosial uro, skulle

sagaene gi gode belegg for. Godseierne omkring

Erling Jarl og Magnus rykket flere ganger ut til

landsbygda fra Tønsberg for å slå ned bondeopprør

(riktignok opprør basert på forsterkninger

utenfra). De hardt trengte selveierbøndene i

Ramnes og bygdene omkring må ha følt sin posisjon

truet fra de ekspansive godseierne.

Konkurransen om jordflekkene på grunn av økt

befolkningspress må ha forsterket kirkelige og

verdslige godseieres overtak. Begge Re-slagene

endte med totalt nederlag for opprørerne.

At den svake og lendmannsvennlige kong Inge

hadde spesiell god støtte i Viken (med Vestfold),

kan tyde på at godsdannelsen der hadde kommet

langt alt tidlig i borgerkrigstiden. De store godsinstitusjonene

i Tønsberg (kjent bl.a. gjennom

Eysteins Jordebok), de korte avstandene og de

rike bygdene i Vestfold gjør også en slik tidlig

65


Harald Gillekrist kom

til Norge mot slutten av

Sigurd Jorsalfars

regeringstid. For å

bevise at han var sønn

av Magnus Berrføtt

måtte han gå jernbyrd i

Sem kirke. Tross avgitt

1øfte om ikke å kreve

del i riket så lenge

Magnus Sigurdsønn

levde, lot han seg hylle

som konge, og krigen

brøt ut. Harald ble

drept av Sigurd Slembe

i 1163. Tegningen her

er av Gerhard Munthe i

Snorres kongesagaer.

Slaget på Re i 1177 hvor Magnus Erlingsson seiret over birkebeinerflokken til Eystein Møyla. Tegning

av Erik Werenskiold i Snorres kongesagaer.

66


var et faktum.

Segl fra ca. 1200 som antagelig har tilhørt kong

Sverre. Seglstampen ble funnet i Tønsberg i

1850-årene. Omskriften VERUS TESTIS EGO

NUNTIA VERA TEGO betyr: Sant vitne er jeg,

sanne bud dekker jeg. Foto: Universitetets

Oldsaksamling, Oslo.

godsutvikling i området rimelig.

Dermed kom Vestfold i utakt med mange

andre landsdeler. Dette kan gi god forklaring på

mange av borgerkrigstidens senere begivenheter i

distriktet.

Særlig i ti-årene omkring 1200 ser landsdelsmotsetninger

ut til å ha vært en ledetråd i norsk

historie. Kong Sverres posisjon i ulike landsdeler

varierte f.eks. sterkt. I Vestfold var han stort sett

lite velsett. I sin tidligste kongstid hadde han

nemlig forenet misnøyde selveierbønder i

Østlandets utkanter (markemenn (fra Marker),

elvegrimer (fra grenseområdene i Båhuslen),

opplendinger og teler) med trønderhaulder som

stod i fare for å bli sosialt degradert. Og det var

med denne alliansen i ryggen at Sverre for en tid

maktet å nedkjempe det vikske og sørvestlandske

lendmannsaristokrati og den nylig selvstendiggiorte

kirke.

I de sentrale Viken-områdene stod Sverres

motstandere sterkest. Omkring en av biskop

Eysteins forgengere, Nikolas Arnesson, fylket

godseier-aristokratiet seg i sin desperate kamp

mot «djevlepresten». At slettene rundt

Slottsfjellet var Sverres siste militære oppmarsjområde,

er således ingen tilfeldighet.

Delingen av landet i et baglerrike og et birkebeinerrike

i årene etter Sverres død, viser at

landsdelsmotsetningene ikke lot seg utjevne så

lett. Men under Håkon Håkonsson er det rimelig

å tro at andre landsdeler nærmet seg Vestfoldområdet

i sosial struktur. Da ebbet borgerkrigene

ut, og den gammelnorske høymiddelalderstaten

Et samfunn i oppløsning

La oss så vende tilbake til der vi begynte: til det

kriserammede Vestfold i senmiddelalderen.

Biskop Eystein gav altså et sterkt idealisert og

foreldet bilde av de samlede kirkelige ressurser i

Oslo bispedømme ca. 1400. Det plutselige og

store jordoverskuddet, som kilden ikke nevner,

må ha forbedret levevilkårene radikalt til mange

småbrukere som led vondt mot høymiddelalderens

slutt. Bosetningen trakk seg sammen om

bygdesentrene og den lettdrevne jorda ellers.

Men på kort sikt resulterte ikke den rikelige tilgangen

på jord i økt eierandel for selveierne.

Foruten kirkens gods hadde man store verdslige

godsansamlinger rundt f.eks. storgårdene Brunla

og Manvik på Brunla-neset. Ifølge Lorens Berg

ble overklassens relative disposisjonsrett til jord

fordoblet i dette området utover i senmiddelalderen

(fra i underkant av 20 % til over 40 %). Dette

forhindret selvfølgelig ikke at den absolutte

tilbakegangen for overklassen var betydelig.

I Vestfold viste kongens embetsverk en noe

større realitetssans enn bispens. I 1365 fikk bøndene

i Anger skipreide tillatelse til å redusere

størrelsen på det leidangskipet de fra gammelt av

hadde hatt plikt til å stille med i kongens krigs -

flåte. Tillatelsen ble begrunnet med at det var

mangel på folk i bygdelagene. I et kongelig brev

av 1382 fikk bøndene i Slagen og Våle skipreide

lov til det samme. Ved å brenne det gamleS

Skipsristning på en stokk fra Nedre Langgate 45

i Tønsberg, funnet ved utgravning av et hus fra

1200-tallet. Foto: Universitetets

Oldsakssamling, Oslo.

67


I dette brevet av 20. april 1382 gir kong Olav IV

Håkonsson bøndene i Slagen og Våle skipreide

tillatelse til å brenne det gamle leidangskipet

«Borrebranden». De får beskjed om å ta vare

på metalldelene som skulle brukes ved bygging

av nytt skip. Tidene var pinaktige. Diplomet

(brevet) finnes i Riksarkivet, Oslo.

morkne skipet («Borrebranden») skulle de kunne

frigjøre metalldelene og bruke dem i det nye skipet.

Dette siste er en rørende detalj som kan være

symptomatisk for statsmaktens pinaktige situasjon

og den påtrengende spareiver overfor skatteobjektene.

Om de planlagte leidangskipene ble bygd, er

nok likevel heller tvilsomt. Som følge av minskede

statsinntekter hadde kongemaktens autoritet

sunket sterkt. Derved mistet det kongelige

embetsverk evnen til å styre lokalsamfunnene

effektivt. Fehirden (eller «høvedsmannen») på

Tunsberghus manglet de maktmidler som skulle

til for å få satt igjennom sine krav overfor lokalbefolkningen

og overfor den økende mengde av

utenlandske handelsmenn i Tønsberg.

Likevel er det ikke sikkert at høvedsmannens

personlige makt ble særlig forringet. Det han

tapte i kontroll med lokalsamfunnene, tok han

igjen i økt frihet i forhold til sentralmyndighetene.

Vi får desentralisering på alle plan og den

møysommelig oppbygde riksenheten er igen i

alvorlig fare. Tunsberghus er således et sentrum

for opprør mot kongemakten i 1330-årene og i

1449. Den siste gangen oppfordret høvedsmannen,

Erik Sæmundsson, befolkningen sørover

langs kysten til å slutte opp om motstanden mot

Christian I. Det var lite kongen på det tidspunkt

kunne gjøre mot en svikefull tjener som var i en

slik posisjon.

For Tønsberg-lagmannen var forholdet noe

annerledes. Som embetsutøver var han helt prisgitt

kongens posisjon. Da kongemakten ble følt

fjern for de fleste, hadde den kongelige embetsmannen

små muligheter til å få sine dommer

respektert. For i det hele tatt å få opprettholdt en

offentlig, lokal domsmyndighet, måtte han søke

støtte i lokalbefolkningen og dømme kollektivt

sammen med respekterte privatpersoner. Egne

private domstoler oppnevnt for enkeltsaker finner

vi også spor av i senmiddelalderen. Dette gjelder

særlig områder som ligger noe unna Tønsberg

(f.eks. Sandsvær, Sande, Sandar, Tjølling).

Magiske forestillinger som var knyttet til det pri-

68


mitive rettslivet under de første rikskongene,

dukker nå opp igjen i kildene. 12-tallets betydning

for at en kjennelse skulle være gyldig, går

f.eks. stadig igjen i rettsdokumenter fra senmiddelalderens

Vestfold. Da kongemakten nærmest

falt bort, ble bygdelagenes behov for en viss grad

av rettssikkerhet dekket på den måten.

Uhyggelige straffeformularer knyttet til hinsidige

makter ble av samme grunn flettet inn i rettskjennelsene.

Dette siste tyder på at kirkens lære - i en kanskje

noe forvridd form - fremdeles hadde makt

over sinnene. Alle gavene som kirken fikk utover

på 1300-tallet og senere, forsterker dette inntrykket.

Pestbølgene som rammet det utadvendte

Vestfold vel så sterkt som andre landsdeler, må

ha gjort folk sterkt opptatt av døden og det hinsidige.

Som vederlag for gavene lovte kirken å

holde sjelemesse med jevne mellomrom for giveren.

På denne måten økte kirken i høy grad sin

relative posisjon i samfunnet.

Selv om kirkens inntekter også gikk sterkt tilbake

og atskillige gudshus forfalt, var det på

mange måter kirken som førte videre rikssamlingsverket

i nedgangstidene. Den verdslige, kongebaserte

lokaladministrasjon brøt altså nærmest

sammen. Den kirkelige ble opprettholdt iallfall i

formen. Om dette siste vitner ikke minst Biskop

Eysteins Jordebok. Oslo-bispens lokale posisjon

har derved knapt vært større siden.

Bølger av pest og andre

sykdommer rammet landet

i annen halvdel av 1300-

tallet. De sanitære forhold

i de små byene var ikke

gode; vann fikk man fra

brønner i gårdsrom eller

på torv, og siden det ikke

fantes noe skikkelig

avløpssystem, ble

grunnvannet lett

forurenset. Denne brønnen

ble utgravd i Storgaten 35

i Tønsberg i 1974. Den var

i bruk ca. 1250-1500.

69

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!