Fra Vestfolds historie- Middelalder og vikingtid

Fra Vestfolds historie
Middelalder og vikingtid
Bygd og by i Norge, «Vestfold»
Biskop Eystein og hans Jordebok
Sønnen til en lavadelsmann fra Skåne i Borre
gjorde i annen halvdel av 1300-tallet en lysende,
geistlig karriere. Navnet hans er Eystein
Aslaksson, og han endte som biskop i Oslo. Men
i den lange rekken av Oslo-bisper ville han neppe
ha skilt seg spesielt ut hvis hans navn for ettertiden
ikke hadde vært knyttet til en enestående historisk
kilde. Kilden kalles gjerne Biskop Eysteins
Jordebok og er en oversikt over de gårder og
gårdparter som kirken hadde retten til i Oslo
bispedømme ca. 1400. Vestfold var en del av
dette bispedømmet, og kirkegods her er følgelig
tatt med.
Da boka ble satt sammen, hadde det norske
samfunn nådd langt inn i en omfattende nedgangsperiode
- en betydelig nedgang i folketall,
og reduksjon i antall bebodde gårdsbruk.
Godseierne kviet seg lenge for å erkjenne at verdien
av deres eiendommer var forringet. Biskop
Eystein opererer derfor med godsstørrelser og
godsverdier som viser forholdene slik de var før
nedgangen for alvor satte inn ca. 1350.
Med utgangspunkt i denne jordeboka kan vi da
slå fast at de fleste gårdsbruk i Vestfold som i dag
er dyrket opp, også var i drift mot slutten av høymiddelalderen.
Visse områder som i dag regnes
for lite egnet til jordbruksformål, var den gang
tydeligvis også oppdyrket. Utfra tidens teknologi
var Vestfolds jordbruksmuligheter nær maksimalt
utnyttet. Den lange rekke av mindreverdige
høymiddelalderbruk (med endestavelse rud/rød)
kan faktisk tyde på befolkningspress. I Brunlanes
er det eksempelvis 33 slike navnegårder, i Sem er
det 31 og i Sande l7.
Også andre ting kan man lese ut av biskopens
liste. En stor del av gårdsbrukene i Vestfold var i
kirkens eie. Lorens Berg mener at sør i fylket
eide kirken minst 30 % av all jord. Omkring
Tønsberg var nok kirkegods-konsentrasjonen
enda større. Når vi i tillegg vet at også adelsmenn
rådde over en del og kongen noe, ble det ikke så
mye igjen til en selveiende bondestand.
Innenfor handel og skipsfart var det også stormenn
som dominerte. Eysteins bok forteller ikke
så mye om dette forhold, men fra andre kilder vet
vi at fjernhandelen gjennom Vestfold i hovedsak
gikk via Tønsberg, og at stormenn - norske og
tyske - hadde en helt dominerende stilling. Ved
slutten av høymiddelalderen var de lokale farbønders
tid tydeligvis forbi.
Utenom sine inntekter fra godseiendommer og
handelsvirksomhet hadde det styrende aristokrati
inntekter i form av generelle skatter, avgifter og
bøter. Gjennom biskopens bok aner vi et omfatten
de lokalt styringsapparat som skulle kunne
fange opp mesteparten av det utbyttet som dette
ideelt sett representerte.
Vestfold var således inndelt i 38 kirkesogn. I
tillegg kommer 3 bykirkesogn i Tønsberg.
Summen av sognene sør for Sande-bukta, sammen
med Sandsvær-sognene, gav Tønsberg-
(eller Vestfold-) prostedømme. De nordligste
sogn i landskapet Vestfold hørte med til Oslo
prostedømme. I spissen for sogneprestene stod
prosten. Han var hovedprest ved Lavranskirken i
Tønsberg og hadde stor autoritet ved at han også
var korsbror ved biskopkirken i Oslo.
I tillegg til de kirkelige styringsorganene fantes
verdslige. På Tunsberghus satt fehirden. Han
hadde ansvaret for at de kongelige inntektene fra
Tunsberg Fehirdsle (heri innebefattet Vestfold
Sysle) kom inn. Fehirden fungerte også som sysselmann
i Vestfold og hadde da som embetsdistrikt
hele Vestfold (med Sandsvær og Skoger).
Sysla var igjen inndelt i seks sjømilitære mobiliseringsdistrikter
som i tillegg fungerte som skattedistrikter
- de såkalte skipreider. Sysselmannen
hadde nære, lokale representanter innenfor hvert
av dem.
I Tønsberg satt også lagmannen. Han var øverste
kongelige domsinstans i Tønsberg lag sogn.
Lagsognet omfattet foruten Vestfold, tidvis også
distrikter på den andre siden av Folden,
Oslofjorden.
Sammen med noe annet kildemateriale får
man gjennom Biskop Eysteins Jordebok altså
inntrykk av at Vestfold i tiårene før 1350 hadde
en befolkning som var preget av sterke sosiale
motsetninger. På den ene side hadde man de fattige
nybrottsmenn som var dømt til et liv i nød på
en skrinn jordflekk, delvis eid av andre. På den
andre si d en hadde m an en styren de overkl as s
57

Øverst: Tekstilfragment funnet i Oseberg dronningens gravkammer og nederst et forsøk på en litt fri
rekonstruksdon av et slikt billedteppe (detalj). Antagelig forestiller det en religiøs prosesjon eller har
motiver fra heltediktning. Foto: Mittet, Oslo, og Universitetets Oldsak samling, Oslo.
58

Øverst: Osebergskipet i Vikingskipshuset på Bygdøy, dit det ble ført i 1926. Nederst: Detalj fra høyre
langside av vognen fra Osebergfunnet. Scenen forestiller en mann med 1øftet sverd som angriper en
rytter. En kvinne griper fatt i mannens arm, kanskje for å hjelpe rytteren som også angripes av en
hund. Foto: Mittet, Oslo.
59

e . Den hadde gode inntektsmuligheter gjennom
et omfattende styringsapparat, gjennom store
godseiendommer og gjennom et tilnærmet handelsmonopol.
Byen Tønsberg tiltrakk seg de fleste
lokale sentrumsfunksjoner og var overklassens
hovedsete.
Landsdelen Vestfold skilte seg ikke vesentlig
ut fra mange andre norske landsdeler i så måte.
Tunsberg prostedømme, Tunsberg sysle og
Tunsberg lagsogn dannet nemlig naturlige elementer
i en større helhet: den gammelnorske høymiddelalderstaten.
Denne sterke, enhetlige, aristokratisk oppbygde
statsdannelsen er på mange måter et foreløpig
endepunkt på en utviklingslinje som startet i
Vestfold ca. 450 år tidligere. I ti-årene før 900 var
det nemlig en representant for den svenske kongeætten,
ynglingene, som med utgangspunkt i
Vestfold gjorde opptakten til det som ettertiden
har kalt «rikssamlingen».
Denne småkongen het Harald Luva (kanskje
bedre kjent som Harald Hårfagre). Hva var det
som karakteriserte hans Vestfold-rike, og hvordan
skilte det seg fra det Vestfold som Eystein
Aslaksson beskrev?
Vi er dessverre ikke i besittelse av kilder fra
vikingtiden som kan måle seg med Oslo-bispens
skrift. Arkeologisk materiale, stedsnavn, spredte
skaldekvad og et par skriftlige opptegnelser gir
bare tilfeldige og usikre glimt av samfunnsforholdene.
Men mye tyder på at også denne tiden har vært
preget av nyrydningsaktivitet og folkeøkning.
Det er bred enighet om at navnegårder med
endestavelsen -stad (og -tveit) i hovedsak ble
navngitt og ryddet i vikingtiden. Slike gårdsnavn
støter man ofte på i Vestfoldbygdene (men ikke
på langt nær så ofte som man støter på de senere
rud-gårdene). Fordelingen av stad- og tveit-navn
på de forskjellige bygdene er nokså ujevn, og et
klart, geografisk spredningsmønster er det vanskelig
å påvise. I Brunlanes, det sørligste herred,
er det f.eks. bare tre gårdsnavn av denne typen,
mens det i et annet sørlig herred, Sandar, er hele
atten. I et midtherred som Sem er det bare fire,
mens i et annet (Våle) er det sytten. I et av de
nordligste herredene (Sande) er det tolv.
Et annet klart mønster lar seg likevel påvise.
Vikingtidsgårdene er jevnt over gode og lett -
drevne, og de ligger sentralt til i bygda. I motsetning
til rud-gårdene vitner stad-gårdene om overskudd
og valgmuligheter hos rydningsmannen.
Det var i vikingtiden ennå atskillig god, jomfruelig
mark som ventet på sin jordbryter. Dette må
En side fra biskop Eysteins jordebok som viser
kirkens inntekter fra gårder bl.a. i Tanum og
Berg sogn i Brunlanes. Biskopens fortegnelse gir
ikke det sanne bilde av forholdene omkring
1400; han bygger på forholdene slik de var før
1350. Nedgangen i inntekter hadde vært
katastrofal i annen halvdel av 1300-tallet. Etter
fargen på bindet kalles boken gjerne Den røde
bok. Den finnes i Riksarkivet, Oslo.
ha hatt store konsekvenser for eiendomsretten til
jorda. Bruksrett har i vesentlig grad ført til eiendomsrett.
Yngre bondesønner hadde også andre muligheter
til å skaffe seg et godt levebrød. De bredt
omtalte Kaupangfunnene og imponerende gravfunn
andre steder viser at handelsvirksomhet i
mange himmelretninger var en åpen mulighet for
mange. Veletablerte odelsbønder ble ofte også
med på ferden. Kontrasten til høymiddelalderens
handelsmonopoler er slående.
At vestfoldinger i stort antall gjorde seg gjel-
60

Vikingtype fra Osebergvognen.
Foto: Universi tetets Oldsaksamling, Oslo.
dende i fjerne farvann, har vi et uhyre interessant
vitnesbyrd om i et par frankiske 800-tallsopptegnelser.
I 843 skal en vestfoldsk flåtestyrke på 67
skip ha erobret byen Nantes.
Dette gav igjen adgang til rike handelsveier på
kontinentet. Handelsliv og herjinger gikk hånd i
hånd.
Men denne omfattende militære og handelspolitiske
operasjonen kan vi vanskelig tenke oss
utført uten en fast ledelse. Høvdingen må dessuten
delvis ha bygd sin autoritet på et hjemlig
grunnlag. Hva slags form for maktkonsentrasjon
hadde man da i Vestfold ca. 850 og fremover, og
hvor omfattende var den?
Sammenlignet med tilsvarende forhold i høymiddelalderen
var maktmidlene til småkongen og
lokale stormenn primitive og lite gjennomgripende.
Når det gjelder eiendomsretten til jorda, vet vi
lite utover det som alt er sagt. Det er likevel sannsynlig
at kongen eide en rekke gårdskomplekser
Dette er en rekonstruksjon av Tunsberghus på Slottsfjellet slik det antagelig har vært etter utbyggingen
av festning og slott under Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte. Anlegget var omgitt av en 700 m
lang ringmur, og innenfor lå bl.a. Breidastova (til venstre) og Mikaelskirken (midt i bildet). I
forgrunnen ruver det mørke teglkastellet. A-Foto, Oslo.
61

Skattefunn av sølv fra vikingtiden funnet på Grimestad i Stokke. Her er mynter og brakteater, smykker
og betalingssølv i store mengder. Handels- og røverferder gav godt utbytte. Foto: Universitetets
Oldsaksamling, Oslo.
jevnt fordelt på strategiske steder i småriket sitt.
Disse gårdene må ha vært utstyrt med spesielt
store og gode hus. I dem kunne han lagre det
undersåttene ydet gjennom veitsle-plikten og det
hans gods direkte gav i årlig avkastning.
Disse kongelige gårdene fikk gjerne navnet
Huseby (A. Steinnes). I Vestfold er det tre gårder
med dette navnet: en gård i Tjølling, en i Sandar
og en i Våle.
Huseby i Tjølling er av spesiell stor interesse i
vår sammenheng. Gården ligger nær Skiringssalkaupangen.
Det er derfor naturlig også å koble
dette lokale, kongelige maktsentret sammen med
handelsvirksomhet. Handels-stedet kunne
beskyttes av kongen, og kongen hadde muligens
inntekter av aktiviteten der. Linjen videre til
Sem/Tønsberg er nærliggende.
Ved den navngjetne Farmannshaugen skal
vikingtids-kongsgården Sem ha ligget. Like i
nærheten vokste handelsstedet Tønsberg fram.
Også her faller kongens beskytterrolle og
kjøpstedets rolle som kongelig melkeku naturlig
sammen.
Ynglingenes maktgrunnlag hjemme var med
andre ord to-sidig. De var handelshøvdinger og
lokale bondehøvdinger. Denne makten blir gjen-
62

Farmannshaugen med Slottsfjellet i bakgrunnen til høyre. Bjørn Farmann som var sønn av Harald
Hårfagre, styrte Vestfold under broren Eirik Blodøks som lot ham drepe omkring 927. Det er tvilsomt
om han ble gravlagt her. Foto: Neupert, Oslo.
speilt i slektens imponerende gravminner. Funnene
fra Oseberg, Gokstad og Borre inneholder på
den ene side skip og skipsutstyr og varer fra fjerne
områder, og på den annen side hjemlige bruks- og
kunst-gjenstander og jordbruksutstyr.
Konklusj on en må bli at vi også i vikingtidens
Vestfold finner en viss maktkonsentrasjon om
kongeslekten. Det er naturlig å se en sammenheng
mellom dette forhold og rikssamlingsinitiativet.
På andre områder må imidlertid desentraliseringen
ha vært påfallende (sett med høymiddelalderøyne).
Det gjelder især innenfor rettsliv og
gudsdyrkelse.
Vikingtidens konger kunne bare indirekte
gripe inn i rettsavgjørelser. På tingene opererte
odelsbøndene (hauldene) temmelig fritt. Fra
andre landsdeler vet vi at bøndene hadde drevet
sin uavhengighet så langt at de ifølge loven
(Gulatingsloven) kunne gjøre opprør mot en
umulig konge.
På grunn av den rike tilgangen på jord må
hauldenes antall ha vært stort. Lokale tingsteder
som utpeker seg som spesielt gode stevneplasser,
er Tjodalyngen (dvs. «folkesletten») i Skiringssal
og Haugar-området ved Sem. På Anger-halvøya
(Sande-området) er det påvist spor etter eldgamle
rettskretser (G. Indrebø). Det tyder på at det også
der må ha vært et fast, lokalt ting.
Rettsorganene hadde derfor et sterkt desentralisert
preg, og bygdelagene måtte i stor utstrekning
ordne opp i lokale tvister på egen hånd. Rent
private, ikke institusjonaliserte domstoler må vi
også tro var vanlige. De samme forhold finner vi
innenfor gudsdyrkelsen: mye må ha vært overlatt
til lokale profeter. Den spredning og det mangfold
i gudsdyrkelsen som vi kan ane gjennom
stedsnavnene, skulle være et godt indisium på
manglende sentraldirigering.
Fruktbarhetsgudene Frøy og Frøya har f. eks.
hatt en sterk posisjon. Freberg (Sandar, Borre),
Freste (Sem, Ramnes), Frostvet (Hedrum) gir
inntrykk av det. Men Tor har også hatt sine tilhengere
(Torstvet i Hedrum, Torsøy i Tjølling).
Det samme gjelder jakt- og ski-guden Ull
(Ulleviken i Sem, Ulleberg i Brunlanes). Den
milde Balder har vært dyrket i Sem (Basberg).
Det er ellers mange eksempler.
Helligdommen som lokalitet har også satt seg
fast i stedsnavn. Navn som Holt (Sande), Holtan
(Sandar, Tjølling), Lund, Lunde (Tjølling)
63

Horgen (Sem), Hof vitner om liten uniformitet i
gudsdyrkelsesformen ved inngangen til historisk
tid.
Med utgangspunkt i dette må vi kunne slå fast
følgende om vikingtidens Vestfold: I forhold til
det Vestfold som biskop Eystein beskriver, er
samfunnslivet bare i liten grad organisert. De tilløp
til sosial differensiering som fins, er små i
forhold til ettertidens. Befolkningstilveksten lar
seg ennå lett absorbere. Likeverdige selveierbønder
preger rettsliv, handelsvirksomhet og gudsdyrkelse.
Omkring kongeslekten kan man muligens
spore en viss maktkonsentrasjon.
Et samfunn i forvandling
Tidsrommet som skiller de høyst ulike epokene
vikingtid og høymiddelalder, må iallfall delvis ha
vært preget av uro. Et samfunn gjennomgår ikke
en slik fundamental forvandling uten rivninger.
Men selve religionsskiftet i Vestfold behøvde
ikke å være særlig dramatisk. Sterke politiske og
kulturelle bånd med det kristnede Danmark og
nære forbindelseslinjer sør-vestover til
Frankerriket og De angelsaksiske øyer må tidlig
ha gjort mange vestfoldinger fortrolig med Hvitekrist
og den kristne lære.
På Møllebakken på gården Haugars grunn er
det reist en bauta til minne om Haugatinget som
var fylkesting for Vestfold, og der også flere
konger ble hyllet. Foto: P. A. Røstad, Oslo.
Det at alle norske konger etter Harald Luva
mer eller mindre var kristne og gikk i spissen for
å innføre den nye lære i hele landet, kan tyde på
god og tidlig oppslutning om kristendommen i
deres maktpolitiske utgangspunkt, Vestfold.
At religions-skiftet var udramatisk, kan man
kanskje lese ut av noen stedsnavn. At nettopp
hov-plassen ble gjort til bygde-kirkested i Hof,
tyder på smertefri kontinuitet i det religiøse liv
der. Den forlengst nedrevne Istre kirke i Tjølling
lå tett inntil den hedenske kultplassen Vestad (ve
= fredhelliget sted). Dette vitner også om en forholdsvis
ukomplisert overgang. Plasseringen av
Borre kirke - like ved «den mest imponerende
samling kongegraver i Nord-Europa» (Shetelig) -
underbygger denne harmoni-læren videre.
Kongen kan likevel ha vært den dynamiske
drivkraft i et langvarig og mer gjennomgripende
kristningsarbeid.
Plasseringen av kirkebygget på Sem (nær inntil
kongsgård-komplekset) og plasseringen av
den treskipede katedral-aktige kirken i Tjølling
(like ved Huseby) kan tyde på det. Sammen med
- forbausende nok - Hedrum kirke (og ikke
Tjølling kirke) fikk Sem kirke senere status som
«fylkes-kirke» i Vestfold og må derved i
utgangspunktet betraktes som misjonskirke (A.
Taranger).
Det var naturlig for kongen å legge jordeiendommer
til disse «sine» kirker. I landsdeler som
Harald Luva og hans etterkommere «erobret» og
hårdhendt «kristnet» ble mye jord konfiskert fra
slagne motstandere. Denne jorda ble gjerne lagt
til de kongelige kirkene. I det lojale Vestfold kan
ikke så mye kongelig jord ha blitt ervervet på den
måten. Til gjengjeld må vi regne med at storparten
av «Huseby-godset» etterhvert ble overlatt til
lokale kirker. Dette kom da til å danne stammen
i den store gods-massen i Vestfold som biskop
Eystein gir opplysninger om i sin jordebok.
På andre felt ser utviklingen mot høymiddelaldersamfunnet
ut til å ha foregått på en langt mer
smertefull måte. Det vi får vite om Vestfolds historie
gjennom sagalitteraturen (som nettopp dekker
dette tidsrom), er preget av strid og drama -
tiske opptrinn. For oss er det naturlig å se en
sammenheng mellom den forvandlingsprosess
samfunnet gjennomgikk, og sagaenes kampgny.
Takten i samfunnsutviklingen må følgelig ha
vært spesielt hurtig i «borgerkrigs-tiden».
Sagaene forteller f. eks. at opptakten til borgerkrigene
ble gjort i Vestfold. Kongebroren
Harald Gillekrist brøt sitt løfte og lot seg kåre til
konge på Haugatinget etter en effektfull vandring
over glødende plogjern i Sem kirke. Dramaet
64

De første kristne kirker ble ofte bygget på hovets grunn, slik også med Hof kirke. Den nåværende
kirken er bygget ca. 1150, antagelig har det først vært en stavkirke her. Foto: P. A. Røstad, Oslo.
nådde et foreløpig høydepunkt under Haralds tre
sønner. Av dem var det den svake Inge Krokrygg
som hadde størst oppslutning i Vestfold (og i det
øvrige Viken). Dramaet toppet seg igjen omkring
Inges ettermenn, hans trofaste hjelper Erling Jarl
og Erlings sønn kong Magnus. De to berømte Reslagene
(i Ramnes i 1164 og 1177) var med på å
konsolidere deres makt. Sverres kongstid var
meget urolig, og Vestfold ble utgangspunkt og
åsted for diverse opprør. Beleiringen av
Slottsfjellet i Tønsberg (1201/02) var et forsøk på
å slå ned kanskje det alvorligste av dem. Etter å
ha vært en del av et eget baglerrike ble Vestfold
ved Håkon Håkonssons kongekåring «innlemmet»
i helstaten på nytt. Dette var inngangen til
den lange fredsepoken.
Er det mulig på grunnlag av det som tidligere
er antydet, å finne noe forklarende mønster i alle
disse nokså usammenhengende begivenhetene?
At tiden har vært preget av sosial uro, skulle
sagaene gi gode belegg for. Godseierne omkring
Erling Jarl og Magnus rykket flere ganger ut til
landsbygda fra Tønsberg for å slå ned bondeopprør
(riktignok opprør basert på forsterkninger
utenfra). De hardt trengte selveierbøndene i
Ramnes og bygdene omkring må ha følt sin posisjon
truet fra de ekspansive godseierne.
Konkurransen om jordflekkene på grunn av økt
befolkningspress må ha forsterket kirkelige og
verdslige godseieres overtak. Begge Re-slagene
endte med totalt nederlag for opprørerne.
At den svake og lendmannsvennlige kong Inge
hadde spesiell god støtte i Viken (med Vestfold),
kan tyde på at godsdannelsen der hadde kommet
langt alt tidlig i borgerkrigstiden. De store godsinstitusjonene
i Tønsberg (kjent bl.a. gjennom
Eysteins Jordebok), de korte avstandene og de
rike bygdene i Vestfold gjør også en slik tidlig
65

Harald Gillekrist kom
til Norge mot slutten av
Sigurd Jorsalfars
regeringstid. For å
bevise at han var sønn
av Magnus Berrføtt
måtte han gå jernbyrd i
Sem kirke. Tross avgitt
1øfte om ikke å kreve
del i riket så lenge
Magnus Sigurdsønn
levde, lot han seg hylle
som konge, og krigen
brøt ut. Harald ble
drept av Sigurd Slembe
i 1163. Tegningen her
er av Gerhard Munthe i
Snorres kongesagaer.
Slaget på Re i 1177 hvor Magnus Erlingsson seiret over birkebeinerflokken til Eystein Møyla. Tegning
av Erik Werenskiold i Snorres kongesagaer.
66

var et faktum.
Segl fra ca. 1200 som antagelig har tilhørt kong
Sverre. Seglstampen ble funnet i Tønsberg i
1850-årene. Omskriften VERUS TESTIS EGO
NUNTIA VERA TEGO betyr: Sant vitne er jeg,
sanne bud dekker jeg. Foto: Universitetets
Oldsaksamling, Oslo.
godsutvikling i området rimelig.
Dermed kom Vestfold i utakt med mange
andre landsdeler. Dette kan gi god forklaring på
mange av borgerkrigstidens senere begivenheter i
distriktet.
Særlig i ti-årene omkring 1200 ser landsdelsmotsetninger
ut til å ha vært en ledetråd i norsk
historie. Kong Sverres posisjon i ulike landsdeler
varierte f.eks. sterkt. I Vestfold var han stort sett
lite velsett. I sin tidligste kongstid hadde han
nemlig forenet misnøyde selveierbønder i
Østlandets utkanter (markemenn (fra Marker),
elvegrimer (fra grenseområdene i Båhuslen),
opplendinger og teler) med trønderhaulder som
stod i fare for å bli sosialt degradert. Og det var
med denne alliansen i ryggen at Sverre for en tid
maktet å nedkjempe det vikske og sørvestlandske
lendmannsaristokrati og den nylig selvstendiggiorte
kirke.
I de sentrale Viken-områdene stod Sverres
motstandere sterkest. Omkring en av biskop
Eysteins forgengere, Nikolas Arnesson, fylket
godseier-aristokratiet seg i sin desperate kamp
mot «djevlepresten». At slettene rundt
Slottsfjellet var Sverres siste militære oppmarsjområde,
er således ingen tilfeldighet.
Delingen av landet i et baglerrike og et birkebeinerrike
i årene etter Sverres død, viser at
landsdelsmotsetningene ikke lot seg utjevne så
lett. Men under Håkon Håkonsson er det rimelig
å tro at andre landsdeler nærmet seg Vestfoldområdet
i sosial struktur. Da ebbet borgerkrigene
ut, og den gammelnorske høymiddelalderstaten
Et samfunn i oppløsning
La oss så vende tilbake til der vi begynte: til det
kriserammede Vestfold i senmiddelalderen.
Biskop Eystein gav altså et sterkt idealisert og
foreldet bilde av de samlede kirkelige ressurser i
Oslo bispedømme ca. 1400. Det plutselige og
store jordoverskuddet, som kilden ikke nevner,
må ha forbedret levevilkårene radikalt til mange
småbrukere som led vondt mot høymiddelalderens
slutt. Bosetningen trakk seg sammen om
bygdesentrene og den lettdrevne jorda ellers.
Men på kort sikt resulterte ikke den rikelige tilgangen
på jord i økt eierandel for selveierne.
Foruten kirkens gods hadde man store verdslige
godsansamlinger rundt f.eks. storgårdene Brunla
og Manvik på Brunla-neset. Ifølge Lorens Berg
ble overklassens relative disposisjonsrett til jord
fordoblet i dette området utover i senmiddelalderen
(fra i underkant av 20 % til over 40 %). Dette
forhindret selvfølgelig ikke at den absolutte
tilbakegangen for overklassen var betydelig.
I Vestfold viste kongens embetsverk en noe
større realitetssans enn bispens. I 1365 fikk bøndene
i Anger skipreide tillatelse til å redusere
størrelsen på det leidangskipet de fra gammelt av
hadde hatt plikt til å stille med i kongens krigs -
flåte. Tillatelsen ble begrunnet med at det var
mangel på folk i bygdelagene. I et kongelig brev
av 1382 fikk bøndene i Slagen og Våle skipreide
lov til det samme. Ved å brenne det gamleS
Skipsristning på en stokk fra Nedre Langgate 45
i Tønsberg, funnet ved utgravning av et hus fra
1200-tallet. Foto: Universitetets
Oldsakssamling, Oslo.
67

I dette brevet av 20. april 1382 gir kong Olav IV
Håkonsson bøndene i Slagen og Våle skipreide
tillatelse til å brenne det gamle leidangskipet
«Borrebranden». De får beskjed om å ta vare
på metalldelene som skulle brukes ved bygging
av nytt skip. Tidene var pinaktige. Diplomet
(brevet) finnes i Riksarkivet, Oslo.
morkne skipet («Borrebranden») skulle de kunne
frigjøre metalldelene og bruke dem i det nye skipet.
Dette siste er en rørende detalj som kan være
symptomatisk for statsmaktens pinaktige situasjon
og den påtrengende spareiver overfor skatteobjektene.
Om de planlagte leidangskipene ble bygd, er
nok likevel heller tvilsomt. Som følge av minskede
statsinntekter hadde kongemaktens autoritet
sunket sterkt. Derved mistet det kongelige
embetsverk evnen til å styre lokalsamfunnene
effektivt. Fehirden (eller «høvedsmannen») på
Tunsberghus manglet de maktmidler som skulle
til for å få satt igjennom sine krav overfor lokalbefolkningen
og overfor den økende mengde av
utenlandske handelsmenn i Tønsberg.
Likevel er det ikke sikkert at høvedsmannens
personlige makt ble særlig forringet. Det han
tapte i kontroll med lokalsamfunnene, tok han
igjen i økt frihet i forhold til sentralmyndighetene.
Vi får desentralisering på alle plan og den
møysommelig oppbygde riksenheten er igen i
alvorlig fare. Tunsberghus er således et sentrum
for opprør mot kongemakten i 1330-årene og i
1449. Den siste gangen oppfordret høvedsmannen,
Erik Sæmundsson, befolkningen sørover
langs kysten til å slutte opp om motstanden mot
Christian I. Det var lite kongen på det tidspunkt
kunne gjøre mot en svikefull tjener som var i en
slik posisjon.
For Tønsberg-lagmannen var forholdet noe
annerledes. Som embetsutøver var han helt prisgitt
kongens posisjon. Da kongemakten ble følt
fjern for de fleste, hadde den kongelige embetsmannen
små muligheter til å få sine dommer
respektert. For i det hele tatt å få opprettholdt en
offentlig, lokal domsmyndighet, måtte han søke
støtte i lokalbefolkningen og dømme kollektivt
sammen med respekterte privatpersoner. Egne
private domstoler oppnevnt for enkeltsaker finner
vi også spor av i senmiddelalderen. Dette gjelder
særlig områder som ligger noe unna Tønsberg
(f.eks. Sandsvær, Sande, Sandar, Tjølling).
Magiske forestillinger som var knyttet til det pri-
68

mitive rettslivet under de første rikskongene,
dukker nå opp igjen i kildene. 12-tallets betydning
for at en kjennelse skulle være gyldig, går
f.eks. stadig igjen i rettsdokumenter fra senmiddelalderens
Vestfold. Da kongemakten nærmest
falt bort, ble bygdelagenes behov for en viss grad
av rettssikkerhet dekket på den måten.
Uhyggelige straffeformularer knyttet til hinsidige
makter ble av samme grunn flettet inn i rettskjennelsene.
Dette siste tyder på at kirkens lære - i en kanskje
noe forvridd form - fremdeles hadde makt
over sinnene. Alle gavene som kirken fikk utover
på 1300-tallet og senere, forsterker dette inntrykket.
Pestbølgene som rammet det utadvendte
Vestfold vel så sterkt som andre landsdeler, må
ha gjort folk sterkt opptatt av døden og det hinsidige.
Som vederlag for gavene lovte kirken å
holde sjelemesse med jevne mellomrom for giveren.
På denne måten økte kirken i høy grad sin
relative posisjon i samfunnet.
Selv om kirkens inntekter også gikk sterkt tilbake
og atskillige gudshus forfalt, var det på
mange måter kirken som førte videre rikssamlingsverket
i nedgangstidene. Den verdslige, kongebaserte
lokaladministrasjon brøt altså nærmest
sammen. Den kirkelige ble opprettholdt iallfall i
formen. Om dette siste vitner ikke minst Biskop
Eysteins Jordebok. Oslo-bispens lokale posisjon
har derved knapt vært større siden.
Bølger av pest og andre
sykdommer rammet landet
i annen halvdel av 1300-
tallet. De sanitære forhold
i de små byene var ikke
gode; vann fikk man fra
brønner i gårdsrom eller
på torv, og siden det ikke
fantes noe skikkelig
avløpssystem, ble
grunnvannet lett
forurenset. Denne brønnen
ble utgravd i Storgaten 35
i Tønsberg i 1974. Den var
i bruk ca. 1250-1500.
69