Norge 872-1972, historisk oversikt

Norge 872–1972, historisk oversikt
Middelalderkunst fra Norge i andre land
Tradisjonelt lærer vi at Havsfjordslaget fant sted
i 872, og at Norges samling dermed var
fullført.Halvdan Koht har vist at årstallet er galt,
Harald Hårfagre må ha kjempet i Havsfjord flere
tiår senere. Den andre påstanden i den gamle
læren kan man også sette et spørsmålstegn ved:
rikssamlingen tok nok lenger tid enn som så.
Før 900 var norskekysten delt opp i en rekke
småriker som ofte lå i strid med hverandre. Ved å
forlike seg med noen av småkongene og ved å
nedkjempe andre, synes Harald Hårfagre å ha
lagt hele kyststrekningen fra Viken til
Hålogaland under sitt velde. Haralds verk kan
bl.a. sees som et resultat av et sterkt ønske om å
gjøre en viktig handelsrute politisk trygg og stabil.
De som særlig har hatt interesse av dette, var
flertallet av rike og mektige handels- og vikingehøvdinger
i kystbygdene. En stor del av sin makt
hadde de vunnet ved ren sjørøvervirksomhet,
særlig i VestEuropa; vel så mye hadde de imidlertid
vunnet ved fredelig handel. Nordiske handelsmenn
fungerte som viktige formidlere av
varer og sølv mellom den østlige del av den
muhammedanske verden og Vest-Europa (via de
russiske flodene). Ved siden av sølv og kostbarheter
brakte disse utadvendte handels- og
vikinge høvdinger også fremmed kulturgods med
seg hjem. Mange nordmenn i vesterveg lot seg
kristne, blant dem også høvdinger av kongeætten.
Det er sannsynlig at landet fra Göta-elv til
Trøndelag var kristnet lenge før Olav Trygvasons
tid. Kulturelt sett ble Norge på den måten langsomt
innlemmet i Vest-Europa. Med Olav Digres
fall på Stiklestad (1030), som kirken gjorde til
Olav den Helliges martyrium, befestet den kristne
kirke seg som en viktig åndelig og politisk
makt i Norge. Kirkens organisasjonsapparat ble
etterhvert utviklet, og det virket i høy grad videre
samlende på landet. Harald Hårfagres rike var
først og fremst et kystrike, innlandet tok det lenger
tid å få med i riksenheten. På Vestlandet og i
Nord-Norge fantes det en rekke mektigs høvdingsseter
som de første kongene av
Haraldsætten stort sett har rådd med. Især på
Østlandet var samfunnsstrukturen lenge anner -
ledes – der må det ha eksistert et stort antall formelt
likeverdige selveierbønder som nektet å
adlyde kongelige og kirkelige øvrigheter. I 1øpet
av 1100-tallet regner mange historikere med at et
stort antall selveiere gikk over til å bli leilendinger
under verdslige og geistlige herrer. I dette ser
man forklaringen på all den uro som sagaene forteller
om, og som vi kaller borgerkrigene.
Resultatet av borgerkrigene skulle da være at
landsdelene sosialt sett ble ganske likt oppbygd –
en fåtallig stormannsklasse på den ene side og et
stort antall avhengige leilendinger på den annen.
Klassekampmønsteret blir noe forstyrret ved at
det mellom landsdelene har vært et visst motsetningsforhold,
likeledes mellom representanter for
overklassen. Striden mellom kong Sverre og kirken
er vel det klareste eksemplet på det siste.
Med Sverres sønnesønns, Håkon Håkonssons,
kongedømme neddempes striden med kirken, og
kongemakten vinner etterhvert endelig kontroll
med de enkelte landsdelene. Først i 1øpet av
Håkon Håkonssons regjeringstid (1218-1263)
blir vel landet i realiteten samlet og det er dette
som skaper grunnlaget for Norges kulturelle,
politiske og militære storhetstid. At Norge nå
sterkere enn før ble følt som en enhet, kom konkret
til uttrykk under Håkons sønn, Magnus
Lagabøter, ved at han samordnet de gamle landskapslover
til en landslov som skulle gjelde for
hele landet. I tråd med dette hadde det utviklet
seg administrative og politiske organer som, ved
siden av og sammen med kongen, opererte uavhengig
av de gamle landskapsgrensene. Da erkesetet
i Nidaros ble opprettet i 1152/53, kom
øysamfunn i vest, fra Grønland til Man, til å høre
med i den nye kirkeprovins (som også omfattet
det norske fastlandet fra Göta-elv til Finnmark).
Med kirkelig påvirkning fulgte verdslig. Dette og
andre forhold førte til at vesterhavsøyene, med
Orknøyene som sørligste område, ved Håkon
Håkonssons død også sognet til Norge i saker
som sorterte under kongemakten. «Storhets -
tiden» kommer på den måten klart til uttrykk ved
at den norske kongen aldri, hverken før eller
siden, har rådd over så store landområder.
Tyngdepunktet i riksenheten lå lenge i
Trøndelag, og kongene holdt seg der for det
meste. Etterhvert ble Nidaros sterkt preget av å
være erkebispens by. Dette, sammen med landets
vestvendte orientering, førte til at Håkon
70

Håkonsson flyttet rikshovedstaden til Bergen der
han lot oppføre flere praktbygg. Under Håkons
etterkommere ble Østlandet mer og mer dominerende,
dessuten kom den sør- og sørøstvendte
handelen til å bli meget betydningsfull. Håkon
Håkonssons sønnesønn, Håkon V, gjorde Oslo til
rikshovedstad. Den møysommelig etablerte riksenheten
forutsatte for det første at en samlet og
myndig sentralmakt identifiserte seg med riket;
og for det andre at det var materielt grunnlag for
et sterkt administrasjonsapparat. Begge disse forutsetningene
falt bort utover i senmiddelalderen.
Med Håkon V's død i 1319 kom vi i kongefellesskap
med de andre nordiske land, og kongemakten
kom for det meste til å holde seg utenfor landets
grenser. Dessuten vant tyske handelsmenn,
organisert i det sterke Hansagildet, fotfeste i
Norge omkring 1300; Hansaens omfattende virksomhet
var for det meste utenfor kongemaktens
kontroll. Mer skjebnesvangert kom agrarkrisen i
senmiddelalderen til å virke. Bakgrunnen har
vært mye diskutert det kan ha vært et samspill
mellom den katastrofale pesten i 1349 og klimaforverring.
En uunngåelig reaksjon etter maksimal
utnyttelse av landets ressurser i storhetstiden
kan også ha spilt inn. Inntektsgrunnlaget for dem
som hadde båret oppe det gammelnorske statsapparatet,
smuldret iallfall bort. Dermed forsvant
den andre forutsetningen for riksenhet. Bygdene
ble isolert og måtte basere det lokale styret på
bygdefolk. Vi er således på en måte tilbake ved
utgangspunktet. Innad ble landet stykket opp –
utad ble landet en del av et større hele. Men forestillingen
om Norge som et eget rike holdt seg
iallfall hos noen gjennom hele den nasjonale nedgangsperioden.
Rådgiverne omkring Sverreættens
konger ble utgangspunkt for en riksråds -
institusjon. Tidlig i unionstiden var dette et viktig
organ som med kraft hevdet norske interesser.
Selvom riksrådet senere mistet mye av sin betydning,
og selvom mange adelsmenn av utenlandsk
avstamning fikk plass der, var riksrådet hele tiden
et viktig uttrykk for at Norge i formen var et rike.
Ved siden av og sammen med riksrådet kom den
norske kirke etter fattig evne til å demme opp for
dansk press. Mange kirkelige embeter var oppgitt,
mange kirkehus stod til nedfalls, likevel kom
kirken bedre gjennom katastrofene i senmiddelalderen
enn det kongelige maktapparatet og den
gammelnorske adelen. Frem mot reformasjonen
ble derfor kirkens leder, erkebiskopen, den som
først og fremst var i stand til å holde igjen da
nasjonen stod foran utslettelse. For erkebiskopen
gikk kampen for nasjonal frihet i forholdet til
Danmark sammen med kampen for den katolske
Sjakkbrikke av hvalrosstann, fra Hebridene.
Fra siste halvdel av 1100-årene
tro. Men han måtte gi tapt da den lutherske læren
seiret i DanmarkNorge. I 1536 bestemte det danske
riksrådet at Norge skulle opphøre å eksistere
som eget rike – det skulle være «et ledemot av
Danmarks rike» . . . «liksom et av de andre land,
Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er». Dette
berømte sitatet betegner lavpunktet i nedgangsperioden.
Likevel anså noen i samtiden Norge for
å være et rike. Det vitner bl.a. tittelen på hovedverket
til Absalon Pederssøn Beyer fra 1567 om
– «Om Norgis Rige». I storparten av reformasjonens
århundre var det ikke mye igjen av norsk
enhet. Landet var delt opp i en rekke len som
hadde liten innbyrdes forbindelse. Lensherrene
hadde i mange tilfeller nærmest kongelig myndighet
innenfor sine distrikt.De forskjellige lensherrene
rundt om i Norge var ikke bundet sammen
på annen måte enn ved at de var ansvarlige
overfor de samme herrer i København, nemlig
overfor konge og riksråd. Men mot slutten av
71

72
hundreåret skjedde det en forandring i dette. I
1572 ble lensherren på Akershus gjort til stattholder
i Norge med myndighet til å etterse at andre
lensherrer i landet fulgte lov og rett. Likeledes
kom det en høyere rettsinstans (herredager) som
opererte innenfor hele det norske området uavhengig
av lensgrensene. En av grunnene til at
Norge igjen administrativt ble betraktet som en
enhet, kan vi finne i danskekongenes strid med
det danske riksrådet om makten. Danmark var fra
gammelt av et valgrike (dvs. en kongssønn fulgte
ikke automatisk etter sin far på tronen - han måtte
godtas av riksrådet på visse betingelser). Gammel
norsk tronfølgerrett tilsa derimot at Norge skulle
være et rent arverike. Som sønn av norsk konge
skulle derfor eldste sønn av danskekongen ha rett
til å bli norsk konge uansett hva det danske riksrådet
måtte mene. Dette kunne være et utmerket
pressmiddel for kongen overfor den danske adel.
Gammel norsk lov og forestillingen om Norge
som et eget kongerike kom på denne måten til å
være en av (de formelle) forutsetningene for eneveldets
innførelse i Danmark-Norge i 1660.
Eneveldet markerer overgangen til et annet administrasjonssystem.
Overgangen skjer ikke brått –
det begynner lenge før og avsluttes etter 1660. De
adelige lensherrene ble erstattet med rene kongelige
embetsmenn med mer begrenset myndighet
og mer spesialisert funksjon. Landet ble ganske
enhetlig administrert, men alle tråder var fortsatt
samlet i København.
Bakgrunnen for 1øsrivelse fra Danmark i 1814
finner vi ikke først og fremst i formelle og teknisk
administrative forhold. Vel så viktig her er landets
voksende betydning i unionen både næringsmessig
og befolkningsmessig. På 1500-tallet må Danmark
ha vært totalt dominerende i velstand og
styrke. Flere ting bidrog til at styrkeforholdet
mellom de to rikene ble forrykket sterkt i de
århundrene som fulgte. Viktigst er kanskje at de
indre sporene i Norge etter katastrofene i sen -
middelalderen på det nærmeste var utslettet i
1600-årene. En veldig gjenrydning av gamle, forlatte
middelaldergårder hadde funnet sted. Nye
næringer, basert på særegne norske natur ressurser
innenfor monarkiet, bidrog også til å styrke Norges
stilling. Det var næringer som bergverksdrift
og trelasteksport, og med dem handel og skipsfart.
Viktig i denne sammenheng er også virkningene
av de uheldige krigene med svenskene ved midten
av 1600-årene. Store norske landskap (Bohuslän,
Jämtland og Härjedalen) gikk tapt, men for Danmark
var avståelsen av gamle danske landskap
langt mer svekkende. Norge ble altså på flere vis
mer jevnbyrdig med hovedlandet i unionen. Men

av det følger ikke automatisk større selvstendighet.
At Norge mot slutten av Napoleonskrigene
var i stand til å stå på egne ben, har også sin bakgrunn
i andre forhold – her skal nevnes et par.
Landavståelsene på 1600-tallet hadde også den
følge at den geografiske avstanden mellom de to
rikene ble betydelig etter datidens mål. Før hadde
rikene nesten hatt landfast forbindelse – bare en
smal landstripe ved Götaelven skilte – siden lå et
vidt hav imellom. I krigstider var det følgelig lett
for en sjødyktig fiende å gjøre ferdselen mellom
tvilling rikene utrygg. Av den grunn måtte sentral -
myndighetene i København stundom 1øsne noe på
båndene mellom norske embetsmenn og instanser
i hovedlandet. Med økende velstand var det mulig
for mange nordmenn å sende sine sønner til universitetet
i København. Embetsverket i Norge
som lenge hadde vært dominert av dansker, fikk
på den måten et betydelig norsk innslag. Mange
studenter og embetsmenn identi fiserte seg mer
med Norge enn med dobbelt monarkiet. Mot slutten
av 1700-årene, da romantikken så smått
begynte å prege åndslivet, snakket man høyrøstet i
disse kretsene om at Norge burde 1øsrive seg.
Bruddet i 1814 var, som det fremgår av det foregående,
resultat av en utvikling som hadde røtter
langt tilbake i tiden. Men 1øsrivelsen ble fremskyndet
av Napoleons krigene; da ble det åpenbart
for de fleste at Danmark og Norge ikke hadde felles
interesser, og at unionen særlig var en belastning
for Norge.
Våren 1814 gjorde den danske stattholder i
Norge, prins Christian Frederik, sammen med
fremtredende nordmenn, opprør og proklamerte
at Norge skulle være et selvstendig kongerike.
Kongen skulle dele makten med en folkevalgt
nasjonalforsamling (Stortinget). Det viste seg
senere på året at planene ennå ikke lot seg
gjennomføre fullt ut. I sluttfasen av Napoleonskrigene
lovte nemlig Frankrikes motstandere at
Sverige, ved å kjempe sammen med dem, skulle
få Norge i 1ønn. I unionen med Sverige fikk
Norge en langt friere stiliing enn tidligere innen
eneveldets Danmark-Norge. Etter harde forhandlinger
høsten 1814 fikk nordmennene beholde
Stortinget, og kongens makt ble begrenset på
mange områder. Sterkt forenklet kan norsk historie
1814-1905 fortone seg som en langvarig strid
mellom kongen (som av nordmennene ble sett på
som svensk) og flertallet av Stortinget. Unions -
oppløsningen i 1905 kan utfra en slik betraktningsmåte
være det naturlige sluttpunktet i en
lang og smertefull utvikling. Men det var også
tendenser i tiden som peker i motsatt retning.
Særlig omkring midten av århundret mente
mange i Danmark, Sverige og Norge at man i de
skandinaviske land hadde så mye felles at et nært
samarbeide mellom dem var det eneste naturlige
i det stormaktsdominerte Europa. 1 1848 og 1864
ble «skandinavismen» virkelig satt på prøve, og
resultatet var nedslående. Danmark kom i disse
årene i krig med tyske stormakter; tross store ord
var hjelpen fra Sverige og Norge ubetydelig.
«Skandinavismen» satte dog spor etter seg ved at
man i sterkere grad enn før så Nordens fortids -
kultur som en enhet – med visse lokale variasjoner.
I Stockholm ble f.eks. «Nordiska Museet»
opprettet, her var det tanken å samle materiale fra
hele Norden og nettopp vise enheten. Følgelig
finner man også mange norske gjenstander i dette
museet. I Norge var «skandinavismens» ideer
mindre utbredt enn i Sverige. Holdningen her
hadde sin spesielle bakgrunn – den nye staten
trengte sårt å manifestere et kulturelt særpreg
overfor nabolandene, især overfor storebroren i
unionen.
Mange norske historikere ville på denne tiden
se en rekke paralleller mellom den nye norske
staten fra 1814 og høymiddelalderens norske stat.
I vår tid synes en slik sammenligning å være lite
dekkende. Et par trekk er likevel på det nærmeste
felles. Alle landsdelene ble administrert utfra ett
sentrum i Norge, og det lokale embetsverket sammen
med sentralmyndighetene identifiserte seg
med landet. Det er disse to trekk som i hovedsaken
karakteriserer en samlet, enhetlig stat.
Dermed kan man si at samlingsverket er fullført
to ganger i vår historie.
73