30.10.2018 Views

Bokanmeldelse Arne Gallis Andeby Bygdebok I

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Bokanmeldelse

ARNE GALLIS: Andebu Bygdebok I, Kulturbind. Andebu Kommune 1975

Fra «Heimen», Lokalhistorisk Tidsskrift, Landslaget for lokalhistorie

Blant Vestfold-bygdene har Andebu til nå stått

nokså alene om å mangle en omfattende, trykt

bygdehistorie. Dette er av flere grunner et paradoks.

Interessen for lokalhistorie har lenge vært stor

i bygda. Som en av landets første landkommuner

fikk Andebu et eget historielag. Andebu

Fortidslag ble stiftet i 1901, og det har tidvis hatt

bred oppslutning. Lagets arbeidsoppgaver har

vært mange og varierte, og det har bidratt til å

skape et godt miliø for lokalhistorie i bygda.

Fremst i dette miljøet stod lenge den fraflyttede

andebusokning Lorens Berg (1862 -1924).

Han ble født i Kodal (anneks til Andebu hovedsogn),

her vokste han også opp og virket i flere år

som lærer. Som lokalhistorisk skribent debuterte

han med boka «Andebu. En Vestfold-bygds historie

i 1600-årene» i 1905. I denne boka trakk

han opp retningslinjene for mye av den lokalhistoriske

litteratur som siden har vært produsert her

til lands. Især ble han veiviser når det gjaldt

utformingen av gårdshistorien. Kulturhistorie i

videre forstand behersket han også bra selvom

stoffutvalget der var noe mer tilfeldig. I kapitler

hvor han tydelig er pavirket av dansken Troels-

Lund når han likevel opp i de helt store høyder.

Med denne suksessen bak seg skrev Lorens

Berg fyldige bygdebøker for alle bygdene i søndre

Vestfold - med unntak av Andebu. Planer om

en omfattende Andebu-bok hadde han ved sin

død i 1924. Av alle Vestfoldbygder stod Andebu

naturlig nok hans hjerte nærmest, og det er sørgelig

at planen ikke ble realisert.

En annen ruvende personlighet innenfor det

lokalhistoriske miljø i Andebu er Ole Bråvoll

(1872 -1951). Liksom Lorens Berg virket han

som lærer i bygda. Tidlig ble han bundet til en

stol på grunn av lammelse i bena. Dette hadde

dog den positive virkning at han fikk god tid til å

samle seg om sin hovedinteresse. Ved å invitere

gamle bygdefolk til seg fikk han notert ned ord og

vendinger og kulturhistorisk bakgrunnsstoff fra

Andebu. Hans etterlatte samlinger har derved

blitt et hovedgrunnlag for vår viten om Andebuforhold

i generasjonene like forut for «I manns

minne».

Arne Gallis har bokstavelig talt tatt opp arven

etter disse menn i det foreliggende kulturbindet

av Andebu bygdebok. På mange måter er vel

også han den nærmeste til å gjøre det. Gallis

kjenner bygda innenfra bedre enn de fleste. Han

er født og har vokst opp der. Dessuten tilhører

han en vidtgrenet Andebu-slekt.

Den formelle siden av saken skulle også være

i orden for Arne Gallis' vedkommende.

Riktignok har han ikke først og fremst viet seg

for tradisjonelt historiske disipliner tidligere, men

innenfor filologien (slavistikken) er hans imponerende

innsats allment kjent.

At forfatteren ikke er faghistoriker (i videste

forstand) kan slå to veier. De fleste historikere vil

oftest så noenlunde følge i sine læremestres fotspor.

Den lokalhistoriske fremstilling blir derfor

sjelden særlig ukonvensjonell. På den annen side

gir støtten i en lang, faglig tradisjon trygghet.

Det foreliggende kulturbindet av Andebu bygdebok

er meget ukonvensjonelt skrevet (liksom

Lorens Bergs første Andebu-bok var det). De

positive sidene ved boka dominerer så absolutt.

Likevel kan jeg ikke unnlate å påpeke visse negative

trekk.

Selve disposisjonen virker nokså løs og tilfeldig.

Det er ofte vanskelig å finne en logisk

sammenheng mellom de enkelte kapitler.

Valget av emner kan det stundom synes er mer

betinget av spesialinteresser hos medarbeidere

enn av vilje hos redaktøren til å underordne sitt

stoff et hovedsynspunkt. Mange emner blir derfor

behandlet altfor fyldig i forhold til sin samfunnsmessige

betydning, mens annet vesentlig stoff

bare behandles flyktig (eller helt neglisieres).

Boka åpner med en historisk innledning som i

det vesentligste er skrevet av redaktøren selv.

Etter undertegnedes mening burde det ha vært

gjort langt mer utav dette kapittel. Arkeologisk

kildemateriale og stedsnavn er bare i liten grad

benyttet, likeledes middelalderdiplomer og det

yngre arkivmateriale. Når man ser bort fra bygde-

115


orger og det illegale arbeid i bygda under annen

verdenskrig, er det lite man får vite om Andebus

mangslungne historie. Dc dramatiske hendelsene

i senmiddelalderen da mer enn halve bygdas

åkervidde ble lagt øde, nevnes f.eks. bare så vidt.

Kanskje man får et samlet kapittel om dette under

gårdshistorien?

Det er først og fremst når det gjelder utnyttelsen

av yngre tradisjonsstoff at Andebu bygdeboks

kulturbind utmerker seg. Frem til vår tid har

Andebu vært betraktet som en avkrok i Vestfold.

Som et lokalt reliktområde har innsamling av tradisjonsstoff

(sammen med og i tilknytning til

gjenstandsmateriale) herfra i lang tid vært sett på

med stor interesse, ikke minst av folk utenfor

bygda. Dette er et forhold som Gallis i høy grad

kan nyte godt av under arbeidet med bygdeboka.

Med utgangspunkt i det arbeid som tidligere

har vært gjort (spesielt da av Lorens Berg og Ole

Bråvoll), tråles bygda på kryss og tvers av Arne

og Guri Gallis og deres mange medarbeidere. Det

er få emner som ikke er kommet med innenfor

arbeidsliv, jordbruk, skogbruk, jakt, fiske, sjøfart,

byggeskikk, bygdekunst, språk, folkeminne, sed

og skikk, sosiale forhold, skolevesen, religiøst liv

o.l.

Siden man i det vesentligste har basert seg på

muntlige kilder, konsentrerer mye av stoffet seg

om annen halvpart av forrige hundreår og noe

fremover.

Med de stabile forhold som man lenge hadde i

Andebu (f.eks. innen jordbruk og skogdrift), kan

mye av dette yngre kildemateriale gi vesentlige

opplysninger om forhold ganske langt bakover.

Interessant er derfor parallellføringen med den

topografisk-statistiske litteratur fra 1740-arene

av. Spesielt morsomt er det som trekkes frem fra

Peder Crøgers «Forklaring over Andeboe

Præstegield» (1743) og P. Claussens

«Beskrivelse over Jarlsberg grevskap» fra

omtrent samme tid.

Karakteristisk for Andebu bygdebok er at

bygda stort sett sees «innenfra». Bygdefolket selv

kommer stadig til orde. Med den store samling

folkeminner og dialektprøver vil en sammenligning

med Johannes Skars «Gammalt or Setesdal»

og Ivar Kleivens bøker fra Gudbrandsdalen være

nærliggende. Store deler av boka kommer faktisk

bra fra sammenligningen!

Likevel vil kanskje noen historikere rynke på

nesen: problemstillingene er vage, strukturen i

boka er utflytende, vesentlige kildekategorier er

svakt utnyttet osv. Selv tror jeg at boka vil være

til stor glede for folk i Andebu. Boka vil også for

andre være en uuttømmelig kilde til informasjon

om høyst ulike emner innenfor Vestfolds lokale

kulturhistorie.

Man må med forventning kunne se frem til

gårdshistorien.

Per Thoresen

116

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!