Bokanmeldelse Arne Gallis Andeby Bygdebok I

Bokanmeldelse
ARNE GALLIS: Andebu Bygdebok I, Kulturbind. Andebu Kommune 1975
Fra «Heimen», Lokalhistorisk Tidsskrift, Landslaget for lokalhistorie
Blant Vestfold-bygdene har Andebu til nå stått
nokså alene om å mangle en omfattende, trykt
bygdehistorie. Dette er av flere grunner et paradoks.
Interessen for lokalhistorie har lenge vært stor
i bygda. Som en av landets første landkommuner
fikk Andebu et eget historielag. Andebu
Fortidslag ble stiftet i 1901, og det har tidvis hatt
bred oppslutning. Lagets arbeidsoppgaver har
vært mange og varierte, og det har bidratt til å
skape et godt miliø for lokalhistorie i bygda.
Fremst i dette miljøet stod lenge den fraflyttede
andebusokning Lorens Berg (1862 -1924).
Han ble født i Kodal (anneks til Andebu hovedsogn),
her vokste han også opp og virket i flere år
som lærer. Som lokalhistorisk skribent debuterte
han med boka «Andebu. En Vestfold-bygds historie
i 1600-årene» i 1905. I denne boka trakk
han opp retningslinjene for mye av den lokalhistoriske
litteratur som siden har vært produsert her
til lands. Især ble han veiviser når det gjaldt
utformingen av gårdshistorien. Kulturhistorie i
videre forstand behersket han også bra selvom
stoffutvalget der var noe mer tilfeldig. I kapitler
hvor han tydelig er pavirket av dansken Troels-
Lund når han likevel opp i de helt store høyder.
Med denne suksessen bak seg skrev Lorens
Berg fyldige bygdebøker for alle bygdene i søndre
Vestfold - med unntak av Andebu. Planer om
en omfattende Andebu-bok hadde han ved sin
død i 1924. Av alle Vestfoldbygder stod Andebu
naturlig nok hans hjerte nærmest, og det er sørgelig
at planen ikke ble realisert.
En annen ruvende personlighet innenfor det
lokalhistoriske miljø i Andebu er Ole Bråvoll
(1872 -1951). Liksom Lorens Berg virket han
som lærer i bygda. Tidlig ble han bundet til en
stol på grunn av lammelse i bena. Dette hadde
dog den positive virkning at han fikk god tid til å
samle seg om sin hovedinteresse. Ved å invitere
gamle bygdefolk til seg fikk han notert ned ord og
vendinger og kulturhistorisk bakgrunnsstoff fra
Andebu. Hans etterlatte samlinger har derved
blitt et hovedgrunnlag for vår viten om Andebuforhold
i generasjonene like forut for «I manns
minne».
Arne Gallis har bokstavelig talt tatt opp arven
etter disse menn i det foreliggende kulturbindet
av Andebu bygdebok. På mange måter er vel
også han den nærmeste til å gjøre det. Gallis
kjenner bygda innenfra bedre enn de fleste. Han
er født og har vokst opp der. Dessuten tilhører
han en vidtgrenet Andebu-slekt.
Den formelle siden av saken skulle også være
i orden for Arne Gallis' vedkommende.
Riktignok har han ikke først og fremst viet seg
for tradisjonelt historiske disipliner tidligere, men
innenfor filologien (slavistikken) er hans imponerende
innsats allment kjent.
At forfatteren ikke er faghistoriker (i videste
forstand) kan slå to veier. De fleste historikere vil
oftest så noenlunde følge i sine læremestres fotspor.
Den lokalhistoriske fremstilling blir derfor
sjelden særlig ukonvensjonell. På den annen side
gir støtten i en lang, faglig tradisjon trygghet.
Det foreliggende kulturbindet av Andebu bygdebok
er meget ukonvensjonelt skrevet (liksom
Lorens Bergs første Andebu-bok var det). De
positive sidene ved boka dominerer så absolutt.
Likevel kan jeg ikke unnlate å påpeke visse negative
trekk.
Selve disposisjonen virker nokså løs og tilfeldig.
Det er ofte vanskelig å finne en logisk
sammenheng mellom de enkelte kapitler.
Valget av emner kan det stundom synes er mer
betinget av spesialinteresser hos medarbeidere
enn av vilje hos redaktøren til å underordne sitt
stoff et hovedsynspunkt. Mange emner blir derfor
behandlet altfor fyldig i forhold til sin samfunnsmessige
betydning, mens annet vesentlig stoff
bare behandles flyktig (eller helt neglisieres).
Boka åpner med en historisk innledning som i
det vesentligste er skrevet av redaktøren selv.
Etter undertegnedes mening burde det ha vært
gjort langt mer utav dette kapittel. Arkeologisk
kildemateriale og stedsnavn er bare i liten grad
benyttet, likeledes middelalderdiplomer og det
yngre arkivmateriale. Når man ser bort fra bygde-
115

orger og det illegale arbeid i bygda under annen
verdenskrig, er det lite man får vite om Andebus
mangslungne historie. Dc dramatiske hendelsene
i senmiddelalderen da mer enn halve bygdas
åkervidde ble lagt øde, nevnes f.eks. bare så vidt.
Kanskje man får et samlet kapittel om dette under
gårdshistorien?
Det er først og fremst når det gjelder utnyttelsen
av yngre tradisjonsstoff at Andebu bygdeboks
kulturbind utmerker seg. Frem til vår tid har
Andebu vært betraktet som en avkrok i Vestfold.
Som et lokalt reliktområde har innsamling av tradisjonsstoff
(sammen med og i tilknytning til
gjenstandsmateriale) herfra i lang tid vært sett på
med stor interesse, ikke minst av folk utenfor
bygda. Dette er et forhold som Gallis i høy grad
kan nyte godt av under arbeidet med bygdeboka.
Med utgangspunkt i det arbeid som tidligere
har vært gjort (spesielt da av Lorens Berg og Ole
Bråvoll), tråles bygda på kryss og tvers av Arne
og Guri Gallis og deres mange medarbeidere. Det
er få emner som ikke er kommet med innenfor
arbeidsliv, jordbruk, skogbruk, jakt, fiske, sjøfart,
byggeskikk, bygdekunst, språk, folkeminne, sed
og skikk, sosiale forhold, skolevesen, religiøst liv
o.l.
Siden man i det vesentligste har basert seg på
muntlige kilder, konsentrerer mye av stoffet seg
om annen halvpart av forrige hundreår og noe
fremover.
Med de stabile forhold som man lenge hadde i
Andebu (f.eks. innen jordbruk og skogdrift), kan
mye av dette yngre kildemateriale gi vesentlige
opplysninger om forhold ganske langt bakover.
Interessant er derfor parallellføringen med den
topografisk-statistiske litteratur fra 1740-arene
av. Spesielt morsomt er det som trekkes frem fra
Peder Crøgers «Forklaring over Andeboe
Præstegield» (1743) og P. Claussens
«Beskrivelse over Jarlsberg grevskap» fra
omtrent samme tid.
Karakteristisk for Andebu bygdebok er at
bygda stort sett sees «innenfra». Bygdefolket selv
kommer stadig til orde. Med den store samling
folkeminner og dialektprøver vil en sammenligning
med Johannes Skars «Gammalt or Setesdal»
og Ivar Kleivens bøker fra Gudbrandsdalen være
nærliggende. Store deler av boka kommer faktisk
bra fra sammenligningen!
Likevel vil kanskje noen historikere rynke på
nesen: problemstillingene er vage, strukturen i
boka er utflytende, vesentlige kildekategorier er
svakt utnyttet osv. Selv tror jeg at boka vil være
til stor glede for folk i Andebu. Boka vil også for
andre være en uuttømmelig kilde til informasjon
om høyst ulike emner innenfor Vestfolds lokale
kulturhistorie.
Man må med forventning kunne se frem til
gårdshistorien.
Per Thoresen
116