Reisen tilbake til livet
Ingrid Østangs møte med aboriginerne i Byron Bay
Ingrid Østangs møte med aboriginerne i Byron Bay
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
LIVSREISEN<br />
18<br />
VISJON 3–2016
<strong>Reisen</strong> <strong><strong>til</strong>bake</strong><br />
<strong>til</strong> <strong>livet</strong><br />
Hva når <strong>livet</strong> blir en eneste lang prestasjon? Når man ikke<br />
får <strong>til</strong> å stoppe opp, og selv meditasjon, trening og hvile blir<br />
noe du må gjøre riktig? Ja, hva gjør du da? Ingrid Østang la<br />
ut på en indre og ytre reise, som ledet henne <strong>til</strong> Australia.<br />
–<br />
TEKST OG FOTO: INGRID AARRESTAD ØSTANG<br />
Jeg dro <strong>til</strong> den andre siden av jordkloden.<br />
Til grønnkledde åser, lange, hvite strender<br />
og magiske te-fargede innsjøer som berettet<br />
om svunne tider. Jeg dro <strong>til</strong> Australia,<br />
nærmere bestemt <strong>til</strong> Byron Bay, Australias<br />
spirituelle hovedstad.<br />
ADJØ FLINK PIKE?<br />
Selv om jeg hadde reist <strong>til</strong> den<br />
andre siden av verden, betydde<br />
ikke det at min gode, men å så<br />
forhatte venn, frøken Flink-Pike<br />
Prestasjon ikke var med i bagasjen.<br />
Før jeg dro av gårde, hadde<br />
jeg eplekjekt sagt at nå skulle jeg<br />
skrive bok. Ja, jeg skulle skrive<br />
hver eneste dag. Etter hvert som<br />
dagene gikk, merket jeg at tanken<br />
om å skrive bok lå som en klam hånd<br />
rundt nakken min. Og skrivingen uteble.<br />
Jeg bodde i et hus med fire mediterende<br />
menn, hvorav en av dem hadde bodd<br />
på guruen Osho sin ranch i USA på 80-tallet,<br />
og en annen av dem var en australier<br />
som sa han nylig hadde blitt opplyst. Alle<br />
hadde de langt skjegg, og alle var de opptatt<br />
av å leve i frihet og glede – så godt det lot<br />
seg gjøre. Sammen satt vi i mer eller mindre<br />
dyp meditasjon hver morgen klokken syv. Det<br />
ble klarere og klarere for meg at det ikke var<br />
prestasjon og «flink pike-syndromet» denne<br />
Jeg dro <strong>til</strong> den andre siden<br />
av jordkloden. Til grønnkledde<br />
åser, hvite strender og magiske<br />
te-fargede innsjøer.<br />
reisen skulle handle om, men nettopp det<br />
å frigjøre meg fra det.<br />
HEI SKYGGE!<br />
Det å gi slipp på dype trosmønstre kan være<br />
svært smertefullt. Sånn er det i alle fall ofte<br />
for meg, og spesielt i Byron Bay. Under Byron<br />
ligger det nemlig flust av krystallen Obsidian<br />
(vulkansk glass), som blant annet skal<br />
ha som kvalitet at den bringer fram våre skyggesider.<br />
Er du villig <strong>til</strong> å se på dem og virkelig<br />
jobbe med dem, er Byron et eksepsjonelt sted<br />
å gjøre transformerende og dyptpløyende<br />
indre arbeid. Det var derfor de australske<br />
urinnvånerne, aboriginerne,<br />
før den hvite manns inntog i 1780-<br />
årene, aldri bodde fast i området, men<br />
i stedet brukte det som et møtested.<br />
Her ble viktige ritualer og seremonier<br />
holdt, og her fant møter knyttet <strong>til</strong> lov<br />
og orden sted. Å bo på et slikt sterkt<br />
energetisk sted, anså de som for voldsomt.<br />
Men å komme dit for å gjøre<br />
healing-arbeid var gunstig, mente de.<br />
Nå var jeg her, og det var bare å<br />
sette i gang. Selv om det var lenge siden jeg sa<br />
et rungende ja <strong>til</strong> å ta i mot og føle på de mindre<br />
populære følelsene, som skam, sinne og<br />
sorg, var jeg ikke forberedt på styrken de dukket<br />
opp med nå. Følelsene kom flommende<br />
som lava fra en sprutende vulkan. Å være på<br />
den andre siden av jordkloden med sol og<br />
3–2016 VISJON 19
LIVSREISEN<br />
Byron Bay<br />
Småby 772 km nord for Sydney, Australia.<br />
Den kalles «Australias spirituelle hovedstad».<br />
På 60-tallet kom surferne <strong>til</strong> Byron. Dette ble<br />
starten på Byron Bay som en turist-destinasjon.<br />
På 70-tallet fikk byen rykte for å være en hippieby,<br />
med mye glade og alternative mennesker. Og slik<br />
har Byron fortsatt å være – i stadig voksende omfang.<br />
Mange anser naturen i Byron Bay for å være kraftfull<br />
og hellig.<br />
Ifølge urinnvånerne har området Byron Bay vært<br />
et hellig helbredelsessted i over 20 000 år.<br />
De lokale aboriginerne kalte området «Cavvanbah»,<br />
som betyr «møtested», og det fungerte som et sted<br />
for seremonier, dansesirkler, fødselsritualer etc.<br />
«Bottlenose»-delfinen (Tursiops aduncus) er<br />
et viktig dyretotem for aboriginerne i området,<br />
og spesielt for kvinner.<br />
Med enorme belter av krystallen obsidian under<br />
jorden, er det mange, inkludert aboriginerne,<br />
som mener at Byron fylke fungerer som en<br />
energetisk vortex, som <strong>til</strong>byr muligheten <strong>til</strong> å<br />
manifestere det potensialet som finnes i oss raskere<br />
enn ellers.<br />
(Kilde: Wikipedia og hervoiceheals.com<br />
og www.arakwal.com.au)<br />
strender, betydde altså heller ikke at jeg gikk<br />
og smilte fra øre <strong>til</strong> øre <strong>til</strong> enhver tid. Mine<br />
gamle sår og historier hadde funnet veien<br />
ned i kofferten min.<br />
TID FOR TRANSFORMASJON<br />
Gjennom aktivt å søke støtte, både fra meg<br />
selv og andre mennesker jeg stoler<br />
på – men kanskje aller mest<br />
gjennom å kontakte den kraftige<br />
og magiske naturen i Australia –<br />
begynte jeg heldigvis å transformere<br />
mange av disse dypeste følelsene.<br />
Og det betydde ikke lite. Jeg kom<br />
i kontakt med dyp <strong>til</strong>stedeværelse,<br />
glede, jordethet, enhet – og skjønnhet.<br />
Høres det klisjéaktig ut, sier<br />
du? Ja, kanskje det. Men så er det<br />
nå en gang slik at klisjéer som oftest<br />
er sanne. Og sjelden har noe føltes mer sant<br />
enn da jeg gikk, med de langsomste skritt,<br />
langsmed den milelange stranden bortover<br />
mot den magiske te-fargede innsjøen, et hellig<br />
sted der aboriginer-kvinner i sin tid hadde<br />
født sine barn. Rundt meg jogget og gikk,<br />
surfet og svømte folk. Men jeg enset dem ikke.<br />
Jeg var i kontakt med hvert eneste skritt jeg<br />
tok, den finkornete sanden under fotsålene<br />
mine, vannet som mildt gled over føttene<br />
mine hver gang en bølge seg inn mot land.<br />
Jeg var i kontakt med de frodige, grønnkledde<br />
åsene der fremme. Og med ett var jeg i kontakt<br />
med de som en gang hadde våket over<br />
dette landet. De som en gang hadde tråkket<br />
over den samme sanden med sine bare, brune<br />
Jeg kjente en enorm ærefrykt<br />
for dette folket, denne<br />
naturen, ja, for <strong>livet</strong> selv.<br />
føtter. De som kjente hver krik og krok av<br />
den synlige og usynlige naturen rundt meg.<br />
Der midt på stranden, med nåtidens yrende<br />
liv rundt meg, var jeg i kontakt med fortidens<br />
aboriginere.<br />
«JEG HEDRER DERE..»<br />
For det var dét jeg så den magiske morgenen<br />
på stranden. Jeg så en lang rekke stolte, brunkroppede<br />
mennesker. Barn og voksne. Kvinner<br />
og menn. Unge og gamle. På min høyre<br />
side sto de, noen nakne, noen dekorerte med<br />
hvitmaling, noen med spyd, mens delfiner<br />
dukket opp fra bølgene på min venstre side.<br />
Med ett var det som om stranden var tømt<br />
for alle joggerne og surferne. Det var bare<br />
meg og den uendelige rekken av aboriginere<br />
så langt øyet kunne se. Jeg<br />
skjønte raskt at det var noe de ville<br />
jeg skulle gjøre for dem. De pekte<br />
fremover mot innsjøen der fremme.<br />
Jeg så lidelse i ansiktene deres. Jo<br />
nærmere jeg kom innsjøen, jo mer<br />
ydmyk følte jeg meg. Jeg kjente en<br />
enorm ærefrykt for dette folket,<br />
denne naturen, ja, for <strong>livet</strong> selv – og<br />
tårene mine begynte å renne idet jeg,<br />
som et mantra, om og om igjen sa<br />
«jeg hedrer dere, jeg hedrer dere».<br />
Å SE MED FLERE HJERTER<br />
Ved munningen av innsjøen stoppet jeg.<br />
De viste meg at her har blod flytt engang.<br />
Her har både barn og voksne dødd. Jeg ble<br />
stående helt, helt s<strong>til</strong>le – <strong>til</strong> jeg tok et skritt ut<br />
i det varme, bløte vannet, som så vidt rakk<br />
meg <strong>til</strong> ankelen. Der falt jeg på kne i respekt<br />
20<br />
VISJON 3–2015 3–2016
Foto: Graham Crumb<br />
Australias urfolk, aboriginerne:<br />
Den eldste nålevende kulturen på Jorden.<br />
Kontakten med de europeiske kolonistene fra 1788<br />
og framover førte <strong>til</strong> en sterk nedgang i folketallet.<br />
Mange døde av sykdom som europeerne brakte med<br />
seg, og mange ble drept i store massakre det snakkes<br />
lite om. På Tasmania ble alle drept.<br />
Aboriginernes spiritualitet er sterkt knyttet <strong>til</strong> landområdene<br />
de bor på. De betrakter Jorden, landet,<br />
som gjennomsyret med kraften fra forfedrenes ånd.<br />
Et hovedtrekk ved aboriginernes spiritualitet er det<br />
å ta vare på landet og naturen, en plikt som har blitt<br />
nedarvet som lov gjennom flere tusen år.<br />
I dag lever de fleste aboriginere blant annet<br />
i reservater, <strong>til</strong> dels under vanskelige forhold.<br />
Deres økonomiske og kulturelle utvikling er<br />
blitt neglisjert, og fortsatt blir de diskriminert.<br />
Kilder: Store norske leksikon<br />
www.australiangeographic.com.au<br />
www.australianstogether.org.au<br />
www.creativespirits.info<br />
Australia er aboriginernes hjemland. Deres rike spirituelle tradisjoner lever fortsatt. På sin reise opplevde Ingrid<br />
Østang en dyp forbindelse <strong>til</strong> tidligere tider da urforlket gjennomgikk store prøvelser.<br />
og takknemlighet. For å si det sånn; jeg pleier<br />
ikke å legge meg ned i bønneposisjon rundt<br />
omkring. Men det var som om det var det jeg<br />
skulle gjøre. (Og heldigvis var det ingen folk<br />
rundt meg. Jeg sjekka!) Så hedret jeg landet og<br />
innsjøen, trærne og dem som en gang hadde<br />
vært her – og som var med meg nå. Jeg åpnet<br />
hjertet mitt og så gjennom det.<br />
Da var det som om hjertene fra<br />
alle aboriginerne bak meg ble<br />
koblet på mitt eget hjerte, og jeg<br />
ble blendet av en eksplosjon av<br />
det reneste gull. Jeg så gjennom<br />
de lysende hjertene våre og lot<br />
lyset skinne over innsjøen, landet,<br />
åsene, havet – og jeg visste<br />
at den tunge fortiden, både min<br />
egen og deres, var i ferd med<br />
å transformeres. Det var tid<br />
for glede.<br />
TILBAKE TIL GLEDEN<br />
Etter denne sterke hendelsen, som nok var<br />
av en mystisk karakter, var ikke verden rundt<br />
meg lenger den samme gamle. Jeg innså<br />
på et dypt plan at alt lever, og at jeg kan være i<br />
kontakt med alt. Og at det å se med hjertet er<br />
noe helt annet enn å se med øynene. Det var<br />
Det var som om naturen og<br />
aboriginer-folket nå bodde<br />
inni meg, og jeg i dem.<br />
dét det australske urfolket lærte meg.<br />
Jeg reiste fra Byron Bay etter over to<br />
måneders opphold som et rikere menneske.<br />
Det var som om naturen og aboriginer-folket<br />
nå bodde inni meg, og jeg i dem. På hjemreisen<br />
<strong>til</strong>brakte jeg en uke i Plum Village, den<br />
verdenskjente mindfulness-læreren og munken<br />
Thich Nhat Hahns meditasjonssenter<br />
i Sør-Frankrike. Med fokus på pustens naturlige<br />
gang, satt jeg med små vietnamesiske<br />
buddhist-nonner og litt større europeere<br />
i morgenrødmen og forsøkte å meditere med<br />
rak rygg. Under solens lange, slanke fingre<br />
gikk jeg sakte, sakte blant de blomstrende<br />
plommetrærne og lot nået tre frem. I s<strong>til</strong>lhet<br />
spiste jeg maten min. «Stopp tanken din<br />
og drikk din te» sto det på et bilde på veggen.<br />
Og plutselig skjønte jeg at det ikke handlet<br />
om å gjøre noe på en riktig måte, men å gjøre<br />
det på en måte som gjør at jeg kjenner at jeg<br />
lever. Jeg lukket øynene og merket at gleden<br />
pustet meg.<br />
TILBAKE I NORGE<br />
– Hva gjorde du egentlig i Australia ´a?<br />
Skrev du noe? Var det ferie, spurte hun,<br />
han, de, alle. Ja, hva svarer man på et<br />
sånt spørsmål når reisen ikke engang<br />
handlet om å gjøre noen ting? Den<br />
handlet om å være. Å være med dype<br />
prosesser på en måte som åpner meg<br />
opp – og ikke lukker meg. Den handlet<br />
om å åpne opp <strong>til</strong> det levende <strong>livet</strong>,<br />
det som lever og pulserer både inni<br />
og utenfor meg. Dette var reisen der<br />
jeg kom <strong><strong>til</strong>bake</strong> <strong>til</strong> mitt eget liv, på min egen<br />
måte.<br />
3–2016 VISJON 21