Verdistrek_2018

rvtssor

VerdiStrek

et magasin fra RVTS Sør / 2018

I barnas høyde.

Alltid.


KJÆRE LESER!

INNHOLD

10 år i barnehøyde

«Når relasjonen er god, tåler jeg mer», sa Cathrin, en dame som i løpet av

årenes løp har vært i kontakt med mange hjelpere. Jeg synes vi skal lytte til

Cathrin. God fagkunnskap er viktig og nødvendig for å kunne gi hjelp. Men

relasjon betyr alt for hvordan hjelpen fungerer. Uten en god relasjon, et blikk og

et fellesskap, ingen heling.

I 10 år har RVTS Sør jobbet for at gode fagfolk skal bli gode menneskemøtere,

skape gode relasjoner. Slik at krenkede barn og familier får den beste hjelpen, fra de

beste hjelperne.

I disse årene har vi belyst, berørt og beveget. Alt er gjort i håp om at fag og gode menneskemøter

kan føre til livsvekst og mestring for de som trenger det mest. RVTS Sør nådde drøyt 16.000

hjelpere via våre kurs og programmer i 2017. Vi hadde til sammen over 700.000 treff på

våre websider og sosiale medier. Dette magasinet er en samling av de viktigste og mest leste

artiklene som har vært publisert på www.rvtssor.no det siste året.

Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør

Det er noe magisk med relasjonen

Alt starter i relasjonen, og det heles i relasjonen. Og det skapes i barnehøyde. For

det er ingen relasjon som trives i ubalanse, i høydeforskjell. Relasjonen blomstrer når

vi møtes på likefot. Menneske til menneske.

Det handler om å bruke den kunnskapen vi har, og kombinere det med den iboende urkraften vi

alle mennesker har i oss: Kjærlighet. For uten kjærlighet vil det aldri bli utvikling, glede, mestring

eller håp. Uten kjærlighet vil man aldri lykkes. Det gjelder oss alle, selv for de mest hardbarkede

faghjerter. Det er ikke noe uprofesjonelt ved den innrømmelsen. Men det er desto mer livsnært.

Det gode blikket og et trygt fellesskap fremmer livsmestring og god helse. For barn som har

opplevd det verst tenkelige, kan det være starten på et bedre liv. I dette nummeret av VerdiStrek

kan du lese om relasjonen som heler, og i år arrangerer vi – sammen med RVTS Øst og Østbytunet

– Barnehøydekonferansen. Her står kjærlighet og kunnskap sammen. Fordi vi skal være i barnas

høyde. Alltid.

Siri L. Thorkildsen, Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør

38 4

Speil, speil på veggen der - s.4

Vanskelige barn eller barn som har det vanskelig - s. 8

Hvorfor må Tore få løpe? - s. 12

Når hjelperen svikter - s. 16

Fra alarm til ro på tunet - s. 20

Menneskeliggjøring av tjenestene - s. 24

Den andre siden - s. 30

En link til livet - s. 32

Vi er både natur og kultur - s. 36

De som ikke så - s. 38

Kjennetegn på en trygg hjelper - s. 41

Kort&godt - s.42

Trygge voksne - s. 44

Blikket som endret alt - s. 48

48

VerdiStrek 2018 • Redaktør: Siri L. Thorkildsen • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock


4

5

på veggen der

Å være selvopptatt trenger ikke nødvendigvis være et negativt ladet begrep. Faktisk er det helt

avgjørende å fokusere på den «positive selvopptattheten» for å kunne bli en god menneskemøter.

Det sier Fagsleder i RVTS Sør, Heine Steinkopf.

– Det krever en jobb å være et medmenneske. Den

viktigste, men vanskeligste, jobben er å komme til bunns

i hvem du er – og vil være – som menneske, forteller

Steinkopf. Faglederen mener dette er avgjørende for å

kunne møte mennesker i vanskelige livssituasjoner.

Skal du endre praksis på hvordan du møter mennesker

i krise, må du ha en solid forankring. Du må ha stilt deg

selv spørsmålene «hvilke verdier har jeg? Hvem vil jeg

være i møte med andre mennesker?»

– Du må gå til bunns i deg selv, være kritisk og opptatt

av dine egne styrker og svakheter, verdier og moral, for å

kunne møte mennesker på en god måte, sier han.

2018 bør være året der menneskemøtekompetanse står

i høysetet hos alle som jobber med barn og unge, mener

Steinkopf.

– Bærebjelken i hjelpearbeid er menneskemøtekompetanse.

Men du som forelder, nabo, venn og kollega bør

også ta en runde med deg selv og tenke over

«hva er mine verdier som medmenneske?

Hvordan ser jeg på andre mennesker?»

Det skal ligge i ryggmargen, uansett hva

du kommer fram til, legger fagsjefen til.

– Vi trenger varmere voksne

De fleste forbinder selvopptatthet med

å være egosentrisk og selvdyrkende.

Meg, meg, meg. Man ser for seg en som ikke evner å se

den andre, kun seg og sitt.

– Det er den ene siden av saken. Den selvopptattheten

som tenker at andre er dumme, når man selv føler på

sjalusi. I stedet for å kjenne på sin egen frykt, usikkerhet

eller følelse av mindreverd. At man ikke ser lengre enn sin

egen nesetipp, og ikke bryr seg stort om andre, begynner

Steinkopf.

Men så oppstår det noe fantastisk når selvopptattheten

tar et kritisk blikk på seg selv. Når man tør å tåle seg

selv, til enhver tid. Når kunnskapen ikke lenger sitter i

førersetet, men mennesket og menneskemøteren.

“Vi trenger varmere voksne, ikke

flinkere voksne. Vi trenger de som er

forankret i sin egen menneskelighet.

Som er bevisste på hvem de er i møte

med andre mennesker.”

– Det er viktig og bra å ha god kunnskap om vold og

overgrep når man skal jobbe med dette. All kunnskap er

nyttig. Men gir det deg handlingskompetanse? Jeg mener

svaret på det er nei, sier Steinkopf.

– Derfor må man være mer selvopptatt. Den typen som

gir selvstudium og utvikling, den som observerer en selv

utenfra. Vi må prøve å løsrive oss mer fra den daglige

Foto: Therese Skauge Klokset


6

7

selvopptattheten. Der man er for lite følelsesbevisst

og verdibevisst, og kun egosentrisk. Den delen av oss

som ikke går mennesker i møte fordi vi er et annet sted

i tankene våre. Der vi mentalt er på vei til verkstedet

eller barnehagen, vurderer å skifte jobb, eller tenker på

krangelen vi hadde med samboeren på morgenen.

– Den selvopptattheten der man kun tenker på seg selv,

hemmer og forhindrer gode menneskemøter. Da dukker

frykten for ubehaget opp, og man unngår å ta tak i

vanskelige ting selv om man vet at det er det riktige å

gjøre. Da må man si til seg selv: «Nei. Det er viktig, selv

om det blir ubehagelig.»

Å tåle ubehaget

“Noen ting må man gjøre, ellers er man

ikke et menneske, bare en liten lort!”

Kavring i “Brødrene Løvehjerte” av Astrid Lindgren

I møte med mennesker, uansett om det er profesjonelt

eller privat, vil en solid forankring i verdier bety at du må

stå i tøffe ting når du ser at det trengs. Du må tåle stormer

og ubehag, kritikk og motstand. Du må tørre å være synlig.

Men det kan bety enormt mye for den som trenger deg.

Steinkopf forteller ærlig om den gangen han selv føler

han sviktet, fordi han ikke tenkte nøye nok over sine egne

verdier når det trengtes.

– Jeg var småbarnsfar, sliten og opptatt i min egen boble.

Barna mine lekte en del med noen unger i nabolaget, som

jeg så hadde redde blikk og oppførte seg på en måte som

jeg reagerte på. Jeg kjente vel innerst inne på at her var

det noe som ikke stemte. Da de en dag ble låst ute av

foreldrene sine, burde jeg ha reagert. Jeg burde meldt fra

til barnevernet. Men jeg gjorde det ikke. Jeg var for opptatt

med meg og mitt, og orket ikke ta tak i det jeg visste ville

bli en større sak. Det angrer jeg på i dag. Der satt jeg, med

all min kunnskap som psykolog, og ikke reagerte. Fordi

jeg ikke var bevisst nok på hvem jeg ville være, forteller

Steinkopf.

– Man må tørre å gjøre noe som koster en noe, hvis man

mener det er riktig. Der er ordene til Kavring gode. En

advokat jeg jobbet med en gang sa: «Det skal f*** ikke

stå på meg!» Det er en ekte verdi, mener jeg. En bevisst

verdi som ligger i ryggmargen.

Med det sier du: «Jeg vil være sånn jeg mener at jeg bør

være, selv når jeg er sliten. Selv når jeg er stresset. Selv

når jeg trigges av atferden til ungdommen som sitter foran

meg.»

Lett å være snill med de «snille»

Hva er egentlig menneskemøtekompetanse?

– Det er å forankre hvem jeg har lyst til å være i møte med

de som utfordrer meg. Det er lett å være snill med de som

er snille hele tiden. Vi må trene på nye mønstre, vite hva

som trigger oss og hvordan vi skal takle det når det skjer,

sier faglederen.

– For det kommer til å skje. Når du måler 1.65 på

strømpelesten og står ovenfor en 2 meter høy ungdom

som skriker deg rett i ansiktet, da er det ikke lett å holde

roen. Men da er det avgjørende å huske at det er vanskelig

å regulere andre, hvis man ikke er regulert selv.

Barn med vanskeligheter bringer fram vanskelige følelser

i oss. Da hjelper det å ha tatt et bevisst valg, vite hva du

trenger for å få dette til og minne seg selv på at «jeg vil

være et vennlig menneske».

“Hvis du allerede har et bevisst forhold

til deg selv kan du møte stormen på en

helt annen måte enn hvis du bare agerer.

Å tåle ubehag er ubehagelig, for oss alle.”

Faglederen jobber for tiden med sin doktorgrad, og skriver

akkurat nå en artikkel om hvordan man som hjelper holder

seg regulert.

– De miljøterapeutene jeg har intervjuet sier: «Man MÅ

være selvopptatt». Jeg tenker at vi skal hylle og heie på

den positive selvopptattheten hos alle hjelpere.

Tekst: Siri L. Thorkildsen

Det som sitter

langt inne

ligger noen ganger

i tykke lag

utenpå

Eva Dønnestad


8

9

Vanskelige barn –

eller barn som har det vanskelig?

Barn gjør alltid så godt de kan, sier forsker og psykolog Stuart Ablon. Hva innebærer egentlig

dette utsagnet?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.

– Det handler om menneskesyn, sier fagleder i RVTS Sør,

Heine Steinkopf. Han utdyper:

– Når man skal jobbe med mennesker, og da spesielt med

barn og ungdom, så er det noe med å være bevisst på sitt

verdimessige startpunkt. Hvordan vi ser på dette barnet,

dette mennesket.

“Barn gjør så godt de kan - hvis de bare

får muligheten.”

Dr. Stuart Ablon

Barns plass i historien

– Dette med grensesetting og konsekvenser kommer

veldig fort opp når vi voksne snakker om hvordan vi skal

ta oss av barn og unge. Det er interessant! Hvorfor gjør vi

det? Hva tenker vi at barn er for noe, egentlig? Hvordan

tenker vi at barn blir til sjebelige, anstendige voksne som

fungerer bra og har god moral, spør faglederen.

– Så kom romantikken, med ideen om at barnet var en

blomst. Det skulle vannes og gjødsles, og av egen kraft

skulle det bli en vakker blomst. Den voksnes rolle var å

degge om – stelle, dulle og skjemme bort – barnet.

– Så kom den kulturelle forståelsen om at barn skulle

tuktes. Dette varte helt fram til 1970-tallet. Barnet skulle

straffes, det de gjorde skulle få konsekvenser, og barnet

skulle underordne seg de voksne. I denne perioden der

dette barnesynet gjorde seg gjeldende kom det et kraftig

ungdomsopprør. Barna som ble ungdom fikk et stort behov

for å opposisjonere mot sine foreldre, forteller Steinkopf.

To skritt fram, ett tilbake

Steinkopf understreker at det har skjedd veldig mye fra

70-tallet og oppover, med hvordan vi forstår barn.

– Vi forhandler mye mer med barn. Vi gir dem muligheter

til å velge. Vi forstår mer av hva et menneske trenger, og

det gjelder også barna våre.

– Hva skjer da?

– Ja, da har vi en tendens at vi skifter tilbake til

50-60-70-årenes stil, sier Steinkopf.

– Plutselig tenker vi at barnet ikke skal utfordre oss,

at vi skal ha autoritet. Det er akkurat som om dette

gammeldagse barnesynet ligger latent i oss, og vi reagerer

instinktivt med å gå inn i denne autoritative rollen, sier

han.

“Det er lett å samarbeide med barn som

er enkle.”

– Barn som er flinke, som mestrer, som får det til, og

som har voksne rundt seg som de stoler på – de blir

samarbeidende voksne. Men så kommer utfordringene:

Barna som er redde, som ikke stoler på voksne. Disse

barna står ikke klare til å samarbeide med oss. Da blir vi

fort fornærmet, redde og maktesløse, og da kaster vi oss

over 50-tallets barneoppdragelse, hevder Steinkopf.

Svetten pipler i panna, pulsen stiger og vi tenker «NÅ må

vi vise at vi har kontroll på denne situasjonen». Og så

kommer kjeftingen, beordringen, maktbruken.

– Hvorfor klarer vi ikke å holde hodet kaldt og hjertet varmt

i disse situasjonene?

“Vi prøver å riste av oss et barnesyn,

men det er fremdeles mange av oss som

er bærere av den forståelsen fra gamle

dager.”

– Følelsen som vi kjenner på der og da er skam, og vi

er opptatte av opplevelsen av å være vellykket, gode nok

eller verdifulle når vi er blitt foreldre. At barna våre har

blitt anstendige, at de mestrer. Og at dette handler om

vår innsats, så når det går skeis så skammer vi oss, sier

Steinkopf.

Opp gjennom historien har man tenkt forskjellig om hva

barn er, og hvordan vi skal forholde oss til dem på.

– I begynnelsen av opplysningstiden dukket begrepet

«tabula rasa» opp – som om de voksne skrev på en tom

tavle og selv fylte barnet opp med lærdom og moral. Ideen

var at det ikke var noe i barnet i utgangspunktet, forteller

Steinkopf.

Vi ser at barn trenger voksne som er støttespillere, som

er varme og som gir dem muligheter til å utvikle seg ved

at de kan ta valg. Dette gjør vi med stor suksess med de

barna som ikke er «vanskelige».

For så kommer de barna som har det vanskelig og som

utfordrer oss.

«Har du ikke kontroll på ungen din?»

Vi har vel alle hørt det, eller kanskje til og med tenkt

det om andre, når et barn ligger på gulvet og sparker og

hyler. Besteforeldre sitter i sofaen og venter med vaflene

og kaffen, ser på hverandre og himler litt med øynene.

Faglederen mener at vi bør snu denne tanken om at vi skal

ha kontroll over barnet.

– Da kommer dette utsagnet til Stuart Ablon inn i bildet:

Barn gjør faktisk alltid så godt de kan. Når barnet ikke

lykkes med å «være grei», eller gjøre sånn som vi ønsker

de skal gjøre, er det fordi de klarer ikke noe annet.


10

11

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.

De vil så gjerne. Men de får det ikke til. Da blir vår oppgave

å anerkjenne at de gjør så godt de kan, og prøve å hjelpe

dem til å finne noen andre måter å lykkes på.

Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til

– Barnet er allerede motivert. Men får det ikke til. Det er

ikke noe poeng i å straffe eller kjefte. Det eneste du oppnår

er at barnet skammer seg enda mer over det han ikke

klarte. Og da føler han seg enda mer mislykket. Selvfølgelig

skal man sette grenser, for sikkerhet, trygghet og hjelp.

Poenget er at de må oppleve mestring og at noen bryr seg

om dem. At de er verdige til å være med, sier Steinkopf.

Det Ablon sier henger sammen med traumebevisst omsorg,

mener faglederen. Når barn opplever at de har tillit og at

noen bryr seg om dem, stoler på dem og hjelper dem til

mestring – da gir de gass. Da kommer den gode atferden

fram.

Hvis man har dette som utgangspunkt når man er

sammen med barn – enten det er som forelder, lærer eller

miljøarbeider – bør dette endre hvordan du forholder deg til

problemer og utfordringer, mener Steinkopf.

– Straff og belønning er konsekvenspedagogikk. Dette er

unødvendig, på generell basis, hvis du tar utgangspunkt i at

barn alltid gjør så godt de kan. Men det krever mer av oss.

“Noen ganger må vi lete med lys og lykte

etter det som virker, for å hjelpe barnet til

å få det til.”

Jobbe sammen om problemet

Steinkopf anbefaler at man heller prøver samarbeidende

problemløsning med barnet, en forståelsesmodell Stuart

Ablon utarbeidet med bakgrunn i at barn alltid gjør så godt

de kan – hvis de får muligheten.

– Hvis du tenker og tror på at barnet gjør så godt det kan,

så innebærer det et barnesyn som man må være bevisst

på hele tiden. Selv når du har valgt å tenke slik om barn,

så kommer ofte «dette kan vi ikke finne oss i – dette må få

konsekvenser» når det blir for intenst og tøft. Da kaster du

deg over femtitallets barneoppdragelse igjen, og trår ut av

modellen du har sagt at du vil jobbe etter. Derfor er dette

noe man må være bevisst på, hele tiden, og da spesielt når

det koker inni deg.

“Det er ikke metoden man bruker som er

viktig. Det er hvordan man forstår barna

som er avgjørende.”

– Det er det man må være bevisst på. Man kan bytte

fundamentalt barnesyn på ett, overopphetet, sekund. Det

er veldig vanlig, vi gjør det helt ubevisst, forteller han.

– Så hva skal vi gjøre da, når impulsen kommer over oss

til å bli både autoritære, høyrøstede og kontrollerende?

– Det er vanskelig. Men som voksen omsorgsperson må

vi være selvreflekterte.

Vi må tørre å spørre oss selv: «Hva gjorde jeg nå? Hva er

min rolle i denne situasjonen? Var jeg samarbeidende i

problemløsningen nå?

– Det er mye refleksjon rundt det å faktisk gjøre det en

velger å tro er riktig. Og det går an å reparere når en

dummer seg ut. Det går an – og det er noe fantastisk i

det å si «unnskyld, der kokte det over for meg. Nå sa jeg

noe som var dumt». Det er ikke et æresfall, det er faktisk

ganske oppbyggende for relasjonen med barnet. Og man

viser barnet at man ser på det som likeverdig og som

kompetent.

….Men gjør de alltid så godt de kan?

– Men, gjør barn virkelig alltid så godt de kan? Alle som

har opplevd leggetid som drøyer ut i det uendelige vet jo

at barnet kan, men at de ikke vil?

– Ja, jeg mener at de alltid gjør så godt de kan, hvis

forholdene ligger til rette. Noen ganger er man trøtt og

sur, og har hatt en dårlig dag. Andre dager skinner sola,

og lysten til å legge seg er ikke der, av helt naturlige

årsaker – sånn er jo vi voksne skrudd sammen også. Det

er jo ikke rart barnet ikke vil legge seg da. Selv om de

vet hvordan de skal gjøre det og «kan», er jo forholdene

ganske så utfordrende i form at fristelsen er for stor.

I en så hverdagslig situasjon kan man fort skifte til

femtitallspedagogikken, for man vil jo bare ha fortgang

i ting. Men kan vi snu det på hodet og tenke: «Er det så

nøye?» Kan vi heller si til barnet: «Jeg er helt enig med

deg, nå leker vi litt til, så går vi og pusser tenner.»

“Noen ganger har barn helt rett, selv om

vi vil noe annet. Det er ikke noe poeng

i at de skal være lydhøre og gjøre alt vi

sier, men at de tar riktige valg. Og vi

skal prøve å hjelpe dem til å ta de gode

valgene.”

Enkelt som A, B, C?

Når det kommer til Ablons forståelsesmodell, om å

samarbeide om problemløsninger med barnet, er kjernen

at vi må se på barnet som at det gjør så godt det kan.

Ablon kommer med tre mulige metoder når man skal

samhandle med barn: Plan A, Plan B og Plan C.

– Plan A er at den voksne tvinger gjennom sin vilje. Den

minner oss om femtitallets barnesyn, der den voksne

tvinger frem at barnet møter våre forventninger. Det viktige

med Plan A er at den voksnes vilje blir den avgjørende.

Dette er veldig vanlig, men ifølge Ablon bør Plan A kun

brukes ved sjeldne anledninger, som ved kriser og akutte

farer der vi må få barnet vekk fra situasjonen raskt,

forteller Steinkopf.

– Når vi bruker Plan B sier den voksne: «OK, dette barnet

sliter med å gjøre som jeg vil at den skal gjøre. Da forlater

vi Plan A der jeg bestemmer, nå går vi for Plan B.» Da må

vi finne ut av hva det er barnet har problemer

med å gjøre – som jeg ønsker at det skal

gjøre. Hva kommer i veien for at det

skjer? Dette må gjøres i dialog med

barnet, sier Steinkopf.

– Når vi finner ut hva som

kommer i veien for å få det

til, kan dette bli et felles

tema for barnet og den

voksne. Her ser en at

det «nye» barnesynet

komme til uttrykk: Respekt og samarbeid, kompetanse og

likeverd.

Når vi jobber slik, deler barn og voksen forståelsen av

problemet. Så kan begge tenke ut ulike muligheter til hva

vi så kan gjøre.

– Så kan vi lage en avtale sammen, når vi tror vi har en

mulig løsning, som vi prøver ut en stund og evaluerer

sammen – funket det, eller ikke? Man kan gjøre dette med

små barn også, mener Steinkopf.

Så kommer Plan C, som innebærer å ikke gjøre noe som

helst. Og det kan faktisk være helt OK i visse tilfeller,

ifølge Ablon.

– I de tilfellene vi har identifisert at barnet sliter med noe

heftig, for eksempel å komme seg på skolen, kan vi faktisk

la det ligge akkurat nå. Det kan være i de tilfellene der det

er fryktelig mye annet som skjer, som er stort og tungt, for

barnet. Da kan man velge seg ut andre problemer barnet

har, og bruke Plan B for å hjelpe dem løse dette. Det å

ikke tvinge barnet av gårde på skolen i slike situasjoner

vil hjelpe barnet å ikke bli overveldet av alt det ikke får

til. Når tiden er inne, når andre ting er mer på plass, kan

problemet bevege seg fra Plan C til Plan B. Det handler om

å velge sine kamper og se objektivt på hva som er viktigst

for dette barnet akkurat nå. I disse tilfellene må vi virkelig

tro på at barnet gjør så godt det kan men får dette ikke

til på dette tidspunktet. Det blir for mye å gjøre alt på en

gang, og det blir bare masse nederlag som baller på seg.

Hvis vi hjelper barnet med å lykkes på noen områder, kan

andre ting bare ligge enn så lenge.

“Alt i alt handler det om hvordan vi velger

å se på barnet, og på hva som ligger bak

det vi ser på som problematferden.”

– Vi må prøve å rydde vekk en del av femtitallsoppdrageren

i oss, og velge et menneskeyn som er basert mer

på respekt og samarbeid, likeverd og forståelse, sier

Steinkopf.

Tekst: Siri L. Thorkildsen


12

13

Hvorfor

må Tore få løpe?

Noen barn reagerer på stress og uro ved å løpe vekk når de synes verden

blir for vanskelig. Hvorfor er det så viktig – og riktig – at vi som hjelpere,

foreldre, fosterforeldre og voksne lar barnet løpe av sted, når vi egentlig

ønsker at det skal bli?

– Varme, kjærlige voksne som forstår hvorfor barnet løper,

og tar det imot når det kommer tilbake, kan være nøkkel

til heling for barn som har opplevd store belastninger i

livet. Det gir barnet tid, rom og trygghet til å roe seg ned,

og signaliserer nettopp det at barnet ikke trenger å løpe

lengre, at vi er her for barnet, forteller spesialrådgiver i

RVTS Sør Pål Solhaug.

“Det finnes ikke vanskelige barn. Men

det finnes mange barn som har det altfor,

altfor vanskelig. Som har det så vanskelig

at de møter hver dag med frykt, utslitt

frykt, og ikke får til å samhandle med

verden rundt.”

Løp for livet

Historien om Tore er et godt eksempel. Tore var et

omsorgssviktet barn. Han hadde flere fosterhjemsopphold

bak seg, og mange traumer i bagasjen. Tores faste

reaksjon på når det ble for mye for ham, var å stikke av.

Det hadde han gjort siden han gikk i barnehagen. Fikk han

ikke mulighet til å løpe av sted, ble han voldelig.

– På tross av tilrettelegging endte ofte skoledagene med

kraftige sinneutbrudd, og mange av elevene var redde for

ham. Etter hvert sinneutbrudd stakk Tore av og personalet

måtte ut for å lete etter ham,

forteller spesialrådgiver

i RVTS Sør, Tone Weire

Jørgensen.

– Skolen prøvde mange forskjellige

strategier for å hjelpe

Tore. Men når det ble vanskelig,

løp han. De voksne løp etter,

men Tore løp bare videre. De

voksne sperret veien. Da slo

Tore, og de måtte holde ham fast.

Da lugget og spyttet Tore dem.

Det ble en ond sirkel, der Tore

var konstant forkjølet og utslitt.

Han hadde nemlig stukket av på

sokkelesten i snø og slaps, gang

på gang. Tore var snørrete og

tungpustet. De voksne var på sin

side oppgitte og sinte på Tore.

Det var en situasjon som var

uutholdelig, for alle.

Men aller mest

for Tore selv.

En skummel verden

Helt automatisk, uten å tenke seg

om, flyktet Tore når noe var vanskelig

eller skummelt. Med tung historie i

bagasjen hadde Tore et helt annet

syn på hva fare var, enn mange

andre.

Han startet hver skoledag med

et «fullt glass» når det kom til

tåleevne, siden han allerede

hadde brukt opp nesten all

energi på å bare eksistere.

Kroppen var i konstant

alarmberedskap, og den

delen av hjernen som

tenker logiske tanker fikk

ikke engang mulighet

til å hjelpe Tore

i hverdagen,

fordi frykt

og

utslitthet

styrte både

kropp og

tanker. Kroppen

var i overlevelsesmodus,

og flukt var den løsningen

Tore hadde lært var den mest

hensiktsmessige. Kunne han ikke

flykte, angrep han. All tidligere erfaring

hadde vist at det var slik han kunne overleve

fare.

Hele Tores verden var skummel og farlig, og hver dag

var en trussel for ham. Voksne var skumle og ikke til å

stole på. Det var kaotisk med så mange barn og voksne,

lyder og inntrykk rundt ham på skolen. Han fikk ofte kjeft,

og opphetede situasjoner trigget ham enormt. Dermed var

det ikke mye som skulle til før det rant over for Tore, og

den tilsynelatende plutselige og uforståelige responsen

kom: Han løp.

“For å hjelpe Tore, og andre barn som

har opplevd traumer eller omsorgssvikt,

må vi forstå hvordan hjernen og kroppen

fungerer. Vi må rette tiltak i forhold til

de områdene som er mest påvirket av

belastningene.”

Veien til heling

– Dr. Bruce Perrys forskning og hans Nevrosekvensielle

Modell er banebrytende på dette feltet, og noe vi ser at

flere og flere har nytte av i møte med barn og unge, sier

han.

Østbytunet behandlingssenter og Orion, Buskerud Ungdomshjem

er to av de første sentrene i Norge som har tatt

i bruk Perrys forskning og modell i sine møter med barn

og unge som har det vanskelig – og sett gode resultater.

Perrys forskning viser at hjernen blir formet av bruken.

Han ser konkret hva belastningene barnet har opplevd

fører til, rent utviklingsmessig. Dermed kan man hjelpe

barnet til å heles, ved å forstå hvilke hjernefunksjoner

som har fått en forstyrrelse i utviklingen ved å se det i

sammenheng med når i livet belastningen skjedde.

Påkjenningene barnet har opplevd kan vi se igjen

på hvilke forstyrrelser i utviklingen barnet har.

Da vil Perrys modell kunne hjelpe

oss til å finne ut på hvilke

områder vi kan sette inn

utviklingsfremmende

tiltak. Det er her vi

må starte for å

hjelpe barnet.

– Hvordan?

– Vi må

akseptere

at han er

der han er,

nå. At Tores

respons på

det han opplever

som farlig er å løpe.

Det er fordi kroppen

går inn i overlevelsesmodus

på noe andre

tolker som en normal

situasjon. Hjernen ikke

er modnet ferdig på dette


14

15

området. Det vi må jobbe med først er trygghet, og at Tore

erfarer at den motoriske aktiviteten – løpingen – bidrar til

å roe ham ned. Som voksne må vi forstå, og anerkjenne,

at Tore har funnet noe som faktisk fungerer for ham. Det

er dette vi må jobbe med først, ikke angripe løpingen som

et problem, sier Solhaug.

Det betyr at vi må la Tore få løpe. Kroppen tror den er i

akutt fare, og han må få agere på det. Men du som voksen

kan legge til rette for at det kan skje på en trygg måte for

Tore og de rundt ham.

– Da viser du respekt og aksept for Tore, og han vil

automatisk føle seg tryggere og mer velkommen. Neste

skritt for Tore kan være at vi som voksne finner andre

måter for ham å mestre stresset og roe seg ned på. En

ball å sitte på, en strikk å dra i, noe å fikle med.

– Hvordan skal barn som Tore lære at de ikke er akutt fare

på dagligdagse situasjoner?

– Mange barn som strever har tunge erfaringer som er

skjedd tidlig i livet. På grunn av disse kan de streve med

å tolke sanseinntrykk: For eksempel kjenne forskjell på

varmt og kaldt, eller takle lukter og lyder. Inntrykkene

kan overtolkes og bli for sterke. Kroppen vil tro den er

i fare, eller barnet blir usikker fordi han ikke forstår hva

som skjer. Dermed reagerer han på en måte som er

vanskelig å forstå for oss voksne. Med barn og unge som

for eksempel strever med å tolke inntrykk som skulle

modnes i ett-toårsalder må vi tenke på at de fungerer

som om de er i den alderen, på akkurat dette området.

Da vil konkrete tiltak som hjelper hjernen med å utvikle

den delen, som rytme og fokus på sanser, hjelpe. Da

er vår oppgave å gjøre tiltak som er alderstilpasset og

meningsfulle for barnet.

– Ved å gå ut og kaste snøball, for eksempel. Når Tore

ikke er ute og løper vekk smerten, kan dere gå ut i snøen,

kjenne på kulden og den kramme snøen. Eller dere

kan hoppe på trampoline og kjenne rytmen og pustens

trygghet. Det fysiske, rytmiske og sansemotoriske er

viktig i disse tilfellene.

“Lek, rytme og bevegelse der sansene

er involvert er ofte mer effektivt enn

samtale og logikk for barn som sliter.

Og jo tidligere traumene er skjedd, dess

viktigere er det med rytme og gjentakelse

for å bygge opp hjernefunksjonene som

trenger modning.”

– Sakte, men sikkert, vil dere kunne se en bedring i

reaksjonsmønstrene. Hvis påkjenningene er skjedd

senere i livet kan man se andre typer uttrykk, og dermed

vil tiltakene måtte tilpasses det. Perrys modell hjelper oss

med dette, forteller Solhaug.

Å finne ut av det - sammen

– Å si til Tore at han ikke skal løpe eller slå når han er

stresset og redd, vil ofte ikke fungere. Han kommer til å

gjøre det igjen og igjen. Vi må la ham løpe, hvis det er det

han trenger for å roe seg ned, føle seg trygg og komme

tilbake til der han har det bra. Han må vite at du som

voksen er tilgjengelig og ønsker ham velkommen tilbake,

sier Solhaug.

– Så kan vi kan vi gjøre en hyggelig aktivitet sammen. For i

disse situasjonene får man en mulighet

til å snakke sammen i trygge, rolige

rammer. Da kan vi reflektere og

forklare grenser, undre og finne

løsninger sammen. Tores evne til

å lytte og reflektere og være seg

selv i disse situasjonene er på sitt

beste da, og forsvaret hans er

nede. Ser vi at Tore er i ferd

med å spinne seg opp, eller

føle seg utrygg, kan han få noe

i hendene å fikle med som

hjelper ham med å roe seg ned

automatisk uten irettesettelse,

sier Solhaug.

alltid gjør så godt de kan, utfra sine forutsetninger.

– Det betyr at vi ikke må møte barna med straff og

irettesettelse, vi må møte dem med forståelsen at det

er noe som ligger bak deres reaksjoner og håndtering

av situasjonen. Når vi møter dem med denne kjærlige

tilnærmingen – samtidig som vi bruker Perrys teorier –

kan mye heles i barnet.

Både Perry og Ablon fokuserer på det som ligger naturlig i

oss. Det mellommenneskelige, kjærlige. At trøst er bedre

enn kjeft.

“Time in er bedre enn time out. Lek er

bedre enn straff eller konsekvens.”

De fokuserer på at det må være trygge, positive rammer når

barnet skal heles, der respekten og kjærligheten står i fokus.

Stol på deg selv

Solhaug forteller om alle de gangene han selv har følt seg

usikker som hjelper i møte med barn og unge.

– Jeg har mange ganger følt meg rådvill, men der jeg har

valgt å følge intuisjonen min har mennesket i meg har

snakket høyere enn det forventningene og «boka» sa jeg

skulle gjøre. Noen ganger har jeg bommet totalt, men de

fleste gangene har jeg sett at det har vært helt riktig å gjøre

det jeg har gjort. Perry og Ablons teorier om viktigheten å

møte mennesker på en trygg, rolig og kjærlig måte, har

gjort meg til en tryggere hjelper. Til å våge og prøve ut hva

som fungerer for akkurat dette barnet. Jeg velger å tenke

helhetlig og bredt når det gjelder helende aktiviteter og

styrken i menneskemøtekompetanse. Det har vært med

på å understøtte at det er fint å være hjelper med alle de

styrkene og manglene man har, sier Solhaug.

– Jeg har nå mindre behov for å være «flink», og er mer

trygg på at min person, nysgjerrighet og kreativitet

kan bidra til at jeg gir god hjelp. Jeg er overbevist

om at det er den kjærlige, vanlige, trygge,

stabile og forutsigbare voksenkontakten som

er nøkkelen til heling, sier Solhaug.

La ham løpe

Tilbake til Tores historie, og hvordan det gikk

med ham. Skolen tok et modig og klokt valg.

De bestemte seg for å sette læring på vent

en stund, og heller fokusere på trygghet

og omsorg.

utrygt barn. Utforsknings-systemet hos barnet vil ikke slå seg

på så lenge alarmsystemet er påslått og søker etter farer.

– Skolen til Tore satset på 100 prosent omsorg for at han

skulle føle seg trygg. Fra påske til sommerferien hadde

han tre fag på timeplanen: Trygghet, godhet og relasjon,

forteller Weire Jørgensen.

De satte varme støvler inne i klasserommet og hang opp

ei varm jakke. De bestemte seg for å la Tore løpe, og vise

ro i en ellers kaotisk og opphetet situasjon.

– Med disse grepene viste de at de ville at han skulle

ha det best mulig når han hadde det som verst. Etter en

stund lærte han å hoppe i støvlene og slenge på seg jakka

i fart. Læreren holdt oppe døra for ham og tok selv på

jakke, og passet på at han ikke var alene. Tore så dette,

og gradvis koplet han seg på de voksne. Turene ut ble

kortere og kortere og sjeldnere, forteller Weire Jørgensen.

Når Tore kom tilbake etter en løpetur, viste de voksne alltid

at de var glade for å se ham. Tore hadde fått mulighet til

å roe seg ned på den måten han følte var tryggest, og var

tilbake i toleransevinduet da han kom tilbake. De la det

som hadde skjedd bak seg, og gikk rett i gang med det

som var aktivitet før oppbruddet.

– Tore ønsket seg selv inn i relasjonen igjen og han opplevde

å få aksept. Han så at han hadde en reell påvirkning på sin

egen situasjon. Han opplevde mestring og han opplevde

en gryende trygghet. De spilte på trommer, de bygde en

by i papp og han klarte å være lengre og lengre i relasjon

for hver dag.

Tore begynte å heles.

Dr. Stuart Ablon legger til noe viktig til

dette, og det er at man må huske at barn

Det er vanskelig å komme

gjennom pensum med et

Tekst: Siri L. Thorkildsen


16

17

Når hjelperen svikter

I ti år har de to søstrene “Silje” (23) og “Anja” (21) båret på et hat til psykologen Heine Steinkopf,

som ikke hjalp dem da de trengte det som mest. Ti år etter sitter de sammen rundt et bord for å

snakke om det som skjedde.

Gulltråden som fikk søstrene til å overleve: Relasjonen til hverandre. Illustrasjonsfoto: Shutterstock.

En historie om å vise sårbarhet og møte egne feilgrep som

ansatt i profesjonelt hjelpe- og omsorgsarbeid. En historie

om hvordan det kan kastes nytt lys over gamle hendelser.

En historie om å møtes ansikt til ansikt

for å snakke om det vondeste. Om evnen

til å tåle å ta i mot det som gir skamfølelse.

Om smerten i å skrive nye fortellinger.

Nylig holdt fagleder Heine Steinkopf et foredrag på en

brukerkveld på et Støttesenter mot seksuelle overgrep.

Ikke visste han at i publikum satt en ung kvinne som

sammen med lillesøsteren sin hadde båret på et hat til ham

i over ti år. Fordi han som ansatt på et Familievernkontor

ikke hadde klart å møte dem, men tvert i mot hadde sendt

dem som en kasteball tilbake til BUP og Barnevernet. Ut i

alt som gjorde dem redde.

Ti år med hat

Etter foredraget kommer Silje (23) fram til Steinkopf,

aktivert, sint og fortvilet, spør hun:

– Husker du meg? Jeg og søstera mi har båret på et hat til

deg i ti år. Du har ødelagt livet mitt. Jeg kan ikke høre noe

som ligner på stemmen din engang, uten å bli aktivert.

Steinkopf må tenke. Silje forklarer. Heine husker etter

hvert de to jentene. Han husker han skulle slutte i jobben

og tenkte at det de to jentene stod i ble for stort og for

komplekst til å begynne å ta tak i.

– For oss var du vårt siste håp om å bli sett, bli reddet

fra vold og overgrep. For deg var det bare en dårlig dag på

jobb, sier Silje.

Det skjer noe rart i rommet, for Heine tar i mot. Han ber

om unnskyldning. Han sier at han er oppriktig lei seg. De

to får en prat. – Han var irriterende ”likeable”, sier Silje

i ettertid. – Og jeg merket jo at samtalepartneren min på

SMSO hadde respekt for Heine. Jeg sa til han: ”Hvis du

sier at Heine er ok nå, så stoler jeg på deg, selv om det

er vanskelig å tro.” Derfor blir de, Heine og Silje, enige

om å møtes igjen, sammen med lillesøsteren som nå er

blitt 21 år. De blir enige om at de har lyst til å skrive ned

fortellingen og inviterer meg som historieforteller med

på neste treff. – Jeg må nesten advare deg, smiler Silje,

– søsteren min er fortsatt veldig sint.

Silje (23), søsteren, Anja (21), samtalepartner fra SMSO,

Heine (fagleder RVTS Sør) og Eva (formidlingsleder RVTS

Sør) møtes på SMSO en sen høstkveld.

Et møte ti år etter

For å gi oss et bakteppe for hatet, forteller de noe av

historien om livene sine. Om pappa i fengsel, ut av fengsel,

om besøksforbud, om mor som drikker og manipulerer,

om strømmen som nesten alltid er stengt fordi regningene

ikke er betalt, om klær som aldri blir vasket annet enn i

iskaldt vann, om mobbing, om barnehjem og fosterhjem

som gjorde dem enda reddere og enda sintere. De forteller

om møter på BUP der de ikke ble sett fordi man var mer

opptatt av diagnoser og skjema enn å trøste og forstå

dem. Om frykten for å si noe som helst etter den gangen

de skjønte at alt de snakket om ble formidlet videre til

moren.

– Vi har vært redde hele livet, så lenge vi kan huske.

Redde, redde, redde. Faren vår kidnappet oss fra skolen.

Vi har hørt at barnevernet når som helst kunne komme

å ta oss. Så ble vi sinte, sinte, sinte. Vi tok støytene på

hver våre måter. En av oss kunne ta kranglene, en annen

kunne bli fortalt at hun lignet på vår voldelige pappa.

Begge forsøkte vi å overleve på hver våre måter.

Sammen utfyller de hverandre i budskapet:

– Vi hadde trengt varme voksne som brydde seg om oss.

Som ble glad i oss.

“Du trenger ikke en diagnose når du

ikke har varmt vann og strøm, når du

blir utsatt for vold og overgrep og ser

mora di bli dengt hver dag. Du trenger

noen som prøver å forstå LITT av det.

Som møter oss.”

Vi merker det med en gang det skjer, sier de. Selv om

vi har gått glipp av mange skoledager i frykt for å bli

tatt av pappa, er vi ganske gode på mennesker. Vi leser

situasjoner og mennesker godt begge to, sier Anja og

Silje og ser smilende på hverandre. – Hadde vi ikke hatt

hverandre, hadde vi ikke sittet her nå. Jeg har hatt lyst til

å dø flere ganger, men jeg sitter nå her med det livet jeg

har, sier Silje.

Barndom fylt av svik

De to jentene kom på barnehjem da de var 6 og 7 år. De

hadde vært i fosterhjem i to og et halvt år da de som 12 og

13 åringer ble sendt hjem til mamma igjen. Et sted det var

verre å være enn da de forlot det for flere år siden. Derfor

ble det så utrolig stort fall den dagen for ti år siden. Da

barnevernet og BUP hadde sagt at nå skulle de få komme

til noen som virkelig kunne hjelpe dem. Som ikke skulle

skrive ned alt de sa.

I 2007 kommer to søstre på 12 og 13 år til psykologen på

Familievernkontoret og håper han skal redde livet deres.

De har vært på barnehjem, fosterhjem, vært utsatt for

omsorgssvikt, vold og overgrep. I stedet henviser han dem

tilbake til BUP. Verden raste sammen for de to jentene.

Der hadde de vært i årevis uten å få hjelp. I ti år har de

båret på hat til mannen som ikke hjalp dem.

– Jeg har vært rasende på deg, sier Silje. – Jeg også, sier

Anja, – men hadde ikke du vært en sånn type du er, hadde

jeg nok kastet stoler nå. Men det er noe med å møte deg

ti år etter.


18

19

En hjelper innser egne feil og viser sårbarhet

Heine: – Jeg er utrolig takknemlig for at du kom fram

til meg på brukerkvelden. For at du var ærlig. For at du

ville møte oss sammen med søsteren din. Du gir meg en

mulighet til å se på hva jeg har gjort som såret dere dypt.

Jeg dreit meg ut. Jeg møtte dere ikke. Jeg klarte ikke å se

de to jentene og hva de trengte. Dere gir meg en mulighet

til å lære, til å bli en bedre voksen, en varmere hjelper.

Jeg håper også det kan gi dere en mulighet til å plassere

ting. Jeg er fryktelige lei meg for det som skjedde og jeg

beklager veldig. Jeg trenger ikke at dere gir meg tilgivelse.

Barnet i dere skal få lov til å fortsatt være sint på meg.

Det er god grunn til det.

Silje og Anja: – For deg var vi to jenter som var innom

kontoret en dag. For oss har møtet med deg levd videre

i oss som skuffelse og sinne. Vi har snakket om at vi

tror livet vårt kunne blitt helt annerledes, bedre, om du

hadde hjulpet oss. Det er rart hvordan en ikke vet nok

om hvordan en lever videre i andre. Det må vi kanskje få

hjelpere til å tenke mer på.

– Hva skjer her, da? Sier Silje og ser bort på Anja, søsteren.

– Vi har aldri møtt en sånn fyr som deg. Som bare sitter og

tar i mot og tror på oss. Som innrømmer feil. Det er bare

helt utrolig, sier søstrene.

– Dere trenger ikke å please meg, sier Heine.

– Bra du sier det, vi er så gode til å ta ansvar for andre.

Om noen bare hinter om noe vanskelig eller dumt, hører

vi det og går inn og forsøker å lytte og ordne opp. Derfor

er det lett å utnytte folk som viser omtanke for andre. Vi

er ikke vant til å være ærlige med offentlige folk for vi har

ingen gode erfaringer med det. Men nå sitter vi og sier det

som det er, og du tar i mot det. Det er vi glade for.

Anja: – Jeg setter stor pris på at du sier unnskyld.

Heine: – Og jeg er glad for at dere gir meg mulighet til det.

– Hva var det som vekket sinne for ti år siden? Hva var det

i det møtet som ble så vondt?

De ser bort på Heine: – Vi følte vi skrek høyt: HJELP OSS.

Du knipset oss bare videre. Du var så kald. Sånn opplevde

vi deg. Det virket som om du ikke ville ha oss der. Du sa

at du tjente på at vi satt i rommet. Vi hadde trodd vi skulle

være der, lenge, få hjelp. Så ble vi sendt tilbake til BUP.

Vi ble forbanna på deg. I dag kan vi se at det er systemet

vi er forbanna på. År med svik fra folk som jobber med

å skulle hjelpe oss, men ikke klarte det. Det virker som

om de som jobber innenfor barnevernet og BUP er mer

opptatt av det de har lest i noen bøker eller det de blir

bedt om å gjøre i stedet for å se barna rett foran seg. Kan

du ikke like og elske og bry deg om små barn, unge gutter

og jenter, må du slutte i jobben og finne deg noe annet å

gjøre. Du må gi plassen din til de som klarer å bry seg.

“Om de voksne ikke prøver å forstå noe

av den smerten, er det ikke lett å oppleve

seg sett og forstått.”

Heine: – Å, hjelpe meg. Jeg husker jeg hadde en sånn

vending som jeg trodde skulle virke motsatt. Et eller

annet med at de som kom ikke trengte å ha dårlig

samvittighet for å bruke av tiden min, for jeg fikk betalt

for å være der. Skjønner jo godt at det kan misforstås.

Jeg skal aldri si noe så dumt igjen.

Anja: Jeg har alltid visst at det er systemet som har

sviktet oss hardt, og det er mange endringer som må til

for at de yngre generasjonene og foreldrene som enda

lever i slike forhold skal se lyset i enden av tunnelen. Det

første og største problemet mellom hvert enkelt individ og

hver enkelte familie og systemet, er tillit.

Redd for å fortelle. Alt ble vrengt på og tolket

Silje og Anja sitter og reflekterer litt over hvordan det er

lettere å forstå det som skjedde i voksen alder. Vi var

ganske ”voksne” barn, det vil si at vi hadde tålt å snakke

mye mer direkte om virkeligheten enn det voksne trodde

de måtte beskytte oss fra. Vi LEVDE og PUSTET i den

forferdelige virkeligheten. Hvorfor da ikke gå rett på sak

og si ting som det var til oss? Da ville vi følt noen forstod

litt.

“Loggføring og nedskriving av alt gjør

mange barn og unge redde for å fortelle.

De fleste som lever med drit hjemme,

blir vant til å ikke skulle snakke om noe

av det som foregår innenfor husets fire

vegger.“

De var blitt vant med at ord som ble skrevet ned, ble brukt

mot dem. De har flere ganger sittet og hørt på hvordan

situasjoner de hadde prøvd å forklare, ble vridd og vrengt

på og tolket av barnevernsansatte, på måter de ikke kjente

seg igjen i. Derfor må de få lese alt i dette intervjuet og

notatarket fra møtet vårt må slettes.

Søstrene har også en søster som ble adoptert bort. De

ser at hun har vært heldig og fått et helt annet liv enn de

selv har fått.

– Vi skulle gitt hva som helst for å bli bortadoptert. Når

jeg i ettertid har lest papirene våre, skjønner jeg ikke at

de ikke tok oss før. Hvorfor tok de oss ikke før? Hvorfor

var det ingen som reddet oss? Som lot oss få noen gode

mennesker rundt oss. Vi var BARN som systemet hadde

oppdaget, men som de allikevel lot BLI i en familie med

alkohol, vold, ikke strøm, ikke vaskemaskin, ikke noe god

omsorg. Vi har håpet så mye og blitt skuffet så ofte. DET

JÆVLA HÅPET, som vi ikke hadde klart oss uten. Nå må vi

gjøre det beste ut av det livet vi har, sier de ettertenksomt.

Heine: – Jeg kan ikke løpe fra at jeg ikke har sett dere.

Hvordan kunne jeg være så dum? Om det er noe jeg kan

gjøre eller være for dere i dag, gi meg beskjed. Alt kan gå

via kontaktpersonen deres på SMSO. Jeg skulle ha blåst

i alt, alle tanker om skifte av jobb, alle retningslinjer om

hvem som skal gi hjelp til hvilke problemer. JEG SKULLE

SETT DERE OG BLITT HOS DERE TIL DERE FIKK DET BEDRE.

Jeg klarte til og med å tolke dere feil. Jeg trodde du Silje

snakket over og for Anja. Jeg så ikke samspillet dere i

mellom. Hvordan det var styrken som holdt dere oppe.

Selv om den ene var stille og den andre snakket – så var

dere helt samsnakket. Hvert møte med barn i barnevern

og BUP og alle andre hjelpermøter, er en mulighet til å

redde liv. Gjøre liv bedre. Jeg klarte det ikke. Jeg ser på

meg selv som en snill og likandes kar, men dette så jeg

ikke. Lærdommen er at selv om vi

har gode hensikter, sårer og svikter

vi. Ser vi ikke, handler vi ikke. Jeg

sviktet dere.

Gulltråden som fikk dem til å overleve:

Relasjonen til hverandre

Det er så mye jentene ikke har lært. Inngangen

til voksenlivet er krevende. Silje havnet i et dårlig

forhold som hun klarte å komme seg ut av. Hun får hjelp

på DPS innimellom når angsten blir for stor. Anja holdt

på å rase utfor i et dårlig miljø, men har fått hanket seg

inn igjen. De holder sammen, de to jentene. Det er den

relasjonen som ifølge dem selv, er hovedårsaken til at de

lever i dag. Og fortsatt håper på gode liv. Selv om de ikke

tør å håpe for mye.

Silje og Anja: Vi har lyst til at denne helvetes barndommen

ikke skal ha vært forgjeves. Vi har et stort behov for å

redde andre barn som lever i lignende situasjoner. Om vi

kan bidra til at ETT barn blir sett og kommer ut av vonde

liv, er det verdt alt.

I fire år ha Silje gått til samtaler på SMSO. Her fant hun den

kjærligheten og forståelsen hun har søkt i hjelpeapparatet.

Her fant hun en som husker hva hun sier uten at han

noterer ned. Her har hun fått den beste hjelpen.

Heine: Det virker som om systemene ikke er laget for

mennesker, de rommer ikke livene deres. Vi må virkelig

arbeide med å få rom til varme og forståelse i systemene

som vi underviser hjelperene i. Dere ber om gode

mennesker, vi krever topp karakterer. Vi bør kanskje bli

mer opptatt av menneskers karakter enn deres karakterer.

Anja og Silje: – Vi vil hate deg, men når du står for det du

har gjort, forstår vi deg. Og ser annerledes på deg. Jeg

skulle ønsket vi var 12 og 13 igjen og kunne møte deg nå

og fått den hjelpen vi hadde trengt…

Heine: – Det svir i hjertet å høre dette. Jeg må leve med

det, og gjøre alt jeg kan for å få hjelpere til å ta dere på

alvor med å bli varme voksne, ikke bedrevitende voksne.

Silje og Anja er ikke jentenes rette navn, av hensyn til dem

og konteksten de lever i, bruker vi disse navnene.

Tekst: Eva Dønnestad

Illustrasjonsfoto: Shutterstock


20

21

Fra ALARM til ro på tunet

Etter at Østbytunet behandlingssenter begynte å jobbe med NMT har budsjettet for vindusknusing

rast nedover. Samme vei har det gått med antall tvangsvedtak.

Til Østbytunet senter for behandling og fagutvikling

på Lørenskog kommer barn i barneskolealder som av

ulike grunner har kommet skeivt ut med egen skole og

eget nærmiljø. Felles for barna som kommer hit er at

de trenger sosial trening og nye erfaringer med å være

tilknyttet voksne. Her er det 23 døgnplasser. Barna

bor der kun i ukedagene, i helgene reiser de hjem til

sine omsorgspersoner. Behandlingssenteret består

av tre avdelinger, en familieenhet og har egen skole

på området. Tett samarbeid mellom miljøterapeutene,

avdelingspsykologene og barnas lærere er en selvfølgelig

del av arbeidet. Her har de jobbet med å få NMT til å bli en

del av hverdagen i snart tre år, prosjektet har fått navnet

”Fra ALARM til ro”.

Barn og unge med utviklingstraumer kan by på en utfordring

for behandlingssystemene med sine sammensatte

symptombilder. Når det ikke er opplagt hvor symptomene

hører hjemme i et tradisjonelt diagnosebilde, blir det heller

ikke enkelt å finne rett behandling.

NMT er en medisinfri forståelsesmodel til bruk i arbeid

med barn og unge hvor nettopp utviklingstraumer står

sentralt, en helhetlig forståelsesramme der alle barnas

symptomer sees i en sammenheng.

Målet er individuelt tilpassede behandlingstiltak i form av

terapeutiske, pedagogiske eller dagligdagse aktiviteter

som blir en naturlig del av barnets eller ungdommens

hverdag. Tiltakene utføres av hjelpearbeidere og

andre omsorgsgivere mens aktivitetene fokuserer på

sansemotoriske, relasjonelle, regulerende, eller kognitive

funksjoner. På Østbytunet kartlegger de barna ut fra

denne forståelsen og bruker informasjonen til å lage

behandlingsplaner. Grovt sett kan behandlingen deles i tre

nivåer; kognitiv, relasjonell og sansemotorisk. NMT hjelper

med å finne rett nivå av behandling for hvert enkelt barn.

“Når vi våger oss på å utforske det

sansemotoriske og ser at det fungerer,

oppleves dette ofte som en så kraftfull

erfaring at det motiverer til å prøve

videre.”

Dette sier Kaja Næss Johannessen, psykolog og

prosjektleder for ”Fra ALARM til ro” på Østbytunet.

Hun snakker om utviklingen som har skjedd siden de

startet arbeidet med å få NMT til å bli en del av det

miljøterapeutiske arbeidet.

Fra teori til praksis

Næss Johannessen

forteller at grunntanken

er at man må

tenke sekvensielt når man

driver behandling. Dette handler

om hvordan hjernen er bygget

opp og hvordan alle impulser,

sanseinntrykk og alt annet som

påvirker oss som mennesker

kommer via hjernestammen og

opp mens det filtreres gjennom tidligere

erfaringer og fortolkes ut fra det. – Når vi

fikk på oss disse brillene ble det tydelig for oss at

dette landskapet stemmer godt med mange av de barna

vi har her. Det er mye reguleringsvansker, mange av barna

har et sensitivisert alarmsystem og det skal mindre til før

de fyrer. Dette påvirker resten av fungeringen til barna og

kommer til uttrykk i mange varianter av symptomer. For de

fleste av barna er symptomene ulike uttrykk for at det skal

lite til før de rykkes ut av sin egen balanse.

Arbeidet startet i det små med undervisningsdager for alle

ansatte, også de som jobber på skolen, med presentasjon

av hovedpilarene og den grunnleggende teoretiske

forståelsen.

– Når vi gradvis tilegnet oss denne kunnskapen og etter

hvert fikk et annet blikk med oss i arbeidet, så vi ikke bare

hva barna strevde med på en annen måte, vi skjønte også

at det her lå et nivå av kunnskap som vi ikke hadde. Vi

var gode på det relasjonelle, men hadde lite kunnskap om

sansemotorisk arbeid. Dette gjorde at vi måtte ut og hente

praktisk kunnskap om å jobbe på hjernestammenivå. Via

NMT-nettverket kom vi i kontakt med ulike miljøer i USA

som har delt sine erfaringer med å omsette det teoretiske

grunnlaget i NMT til praksis. Kontakten med disse

institusjonene og skolene har vært viktige for hvordan vi

har klart å omsette kunnskapen til praksis i vår hverdag.

“Å gå fra teori til praksis er ikke

nødvendigvis en enkel oppgave. NMT

er en kompleks modell og forståelsen

stimulerer til mye kreativitet.”

Dette stiller store krav til miljøterapeutene fordi de ikke får

en ferdig oppskrift. Våre studiebesøk ga oss noen knagger

i forhold til hva vi kunne begynne å prøve ut, noe som har

gjort det lettere for oss å improvisere og finne vår vei.


22

23

Undrende glassmester

Da arbeidet startet var det ikke store forhåpninger til at

prosjektet skulle føre til spesielle endringer. Østbytunet

har i alle år hatt en relasjonell og mestrings-orientert

forståelse i bunn, ting fungerte ganske bra som det

var. Næss Johannessen ser likevel at noe har skjedd

og forteller at de har spisset tankegangen rundt både

hverdagsstruktur og det konkrete samspillet med barna.

Miljøterapeuter og lærere beskriver at mens de før gjorde

noe fordi de kjente at det fungerte, vet de nå i større

grad hvorfor. De opplever å være mer bevisste i hvordan

de støtter og hjelper barna, hvilket nivå i hjernen de kan

henvende seg til. Som flere av miljøterapeutene sier har

ikke magefølelsen blitt borte, men nå skjønner de den.

Både vindusknuserbudsjettet og antall tvangsvedtak har

stupt. For ikke lenge siden ringte den faste glassmesteren

og lurte på om driften var lagt ned, han skjønte ikke

hvorfor det gikk så lang tid mellom hver telefon.

Mens det i 2014 var 56 tvangsvedtak har dette gradvis

gått nedover til henholdsvis 33 og 26 de to siste årene.

Første halvår i år har det kun vært fem situasjoner

hvor personalet har brukt fysisk tvang. Penger brukt på

å reparere knuste ruter har gått fra nærmere 130 000

kroner i 2014 til rett i overkant av 3000 kroner de seks

første månedene i år.

blitt enklere å vite hvor i hjernen vi regulerer og hvilke

områder som trenger å bli stimulert. I stedet for å tenke

”nå må vi roe ned” har vi begynt å tenke ”nå må vi bruke

kroppen”. Vi har blitt bevisst ulike ting som viktigheten av

å bruke store muskelgrupper når man er aktivert, og at

lett berøring kan vekke et barns alarmberedskap mens

dyp berøring kan være en vei inn til kontakt. Vi har blitt

dyktigere til å gjenkjenne endring i tilstand på et tidlig nivå

og gjennom vår økte bevissthet rundt bruk av kropp og

sanser har vi fått andre verktøy tilgjengelig.

Anita Sætre og Emmanuel Rwogera er miljøterapeuter på

Østbytunet. De sier at NMT har gjort det lettere å forstå

hvordan de kan nå inn til barnet når relasjonen ikke

strekker til.

– Tidligere føltes det ofte litt tilfeldig hva som funka og hva

som ikke gjorde det, nå kan vi gå inn på hjernestammenivå

og gi støtte ut fra hvilke mangler vi vet at barnet har. Dette

har gitt oss en større forståelse for hvordan det vi gjør

med barna kan føre til endring i adferd når de er ute av

seg. Sætre forteller om en gutt som var til behandling på

Østbytunet. Når denne gutten utagerte, gjorde han dette

ved at han skulle kaste møblene som stod på rommet sitt

ut av vinduet.

ut av vinduet og sette de på bakken utenfor. Etter kort tid

ble gutten mye roligere og vi kunne igjen få kontakt med

ham. Sætre legger til at dette tidligere fort ville blitt et

tvangsvedtak. – Som miljøterapeut ville jeg følt at jeg stod

mellom valget om å stoppe barnet fysisk eller å la ham

holde på til det hadde «brent ut» dersom det han gjorde

ikke var alvorlig nok til å gå inn fysisk. Det som nå skjedde

var derimot at gutten fikk regulert seg selv, vi fikk koblet

på relasjonen og ingenting ble ødelagt. Jeg opplever at

NMT har gitt oss en tredje vei fordi vi har lært mer om en

kanal inn når relasjon og ord ikke fungerer.

Forståelse inn i struktur

Næss Johannessen forteller at forståelsen i NMT har

bidratt til å forme hverdagslivet på hele Østbytunet.

Rutiner rundt faste gjøremål er endret for at ulike

overgangssituasjoner skal bli mest mulig forutsigbare for

barna. For eksempel tilbys ofte barna å velge mellom tre

ulike tilpassede aktiviteter i stedet for å velge fritt hva de

vil gjøre. Dette har hjulpet til å frigjøre kognitiv kapasitet

som barna ellers ville brukt på å finne ut hva de skal gjøre

til enhver tid. På Østbytunet har de nå en struktur som kan

ligne på strukturen i en småbarnsavdeling i en barnehage.

Dette fordi barn med reguleringsvansker trenger samme

reguleringsstøtte og ledelse som små barn i en barnehage.

Psykologen utdyper:

Tidligere ga vi ikke barnet hjelp

til å roe seg utover en beskjed

om å roe seg og å være til

stede i rommet, men gjennom

studiebesøkene våre og gjennom å gå

enda dypere inn i teorien, skjønte vi at vi måtte

støtte barna gjennom strukturen. Vi fortsatte med

samlingsstund, men innførte leken ”Mitt skip er

lastet med” som fast rutine. Dette ga barna en

konkret oppgave å samle seg om, en oppgave

som er enkel kognitiv, rytmisk og involverer alle.

Den hjelper barna med å aktivere cortex, regulere

seg og komme i kontakt med ressursene sine. Dette

lille grepet gjorde at vi fikk flere av barna til å være med

på samlingsstunden og at barna fikk en annen ro. Vi gjorde

det også klart for barna hvor lenge samlingsstunden skulle

vare og vi voksne ble enige om at det barnet som var mest

urolig skulle få velge bokstav fordi vi da fikk hentet inn

han eller henne med en gang. Resultatet av dette enkle

grepet som ga barna viktig reguleringsstøtte, var at barna

faktisk klarte å roe seg, fikk spist mer til måltidet, satt

lengre ved bordet og i tillegg ble roligere etter at lunsjen

var over. Vi har etter hvert mange eksempler på at vi med

økt forståelse har gjort slike små grep som har hatt stor

virkning på uroen til barna og gjort dagsrytmen på avdeling

og skole lettere å gjennomføre.

Fra ”nå må vi roe ned”

til ”nå må vi bruke

kroppen”

– Dette handler om at

vi har fått en annen

kunnskap om hvordan vi

kan bruke kropp, fysisk

aktivitet og sanser

til å hjelpe oss når vi

begynner å glippe i

relasjon fordi barnet

er så aktivert at vi

ikke lenger oppnår

kontakt. Gjennom

sansemotorisk

og relasjonell

regulering har vi

fått enda et nivå

av verktøy fordi

det har

– Da kan man som voksen tenke at man må gå inn og

stoppe gutten med en gang fordi det kan bety store

materielle skader og kan være farlig for de rundt.

“Etter at vi ble klar over at det å bruke

store muskelgrupper kan være effektivt

for å nedregulere en aktivert kropp

og at gutten bare forsøkte å hjelpe seg

selv i den tilstanden han var i, begynte

vi i stedet å hjelpe gutten med å løfte

møblene ut av vinduet.”

Vi visste at han da fikk brukt de store musklene i kroppen

sin og at dette var viktig for at han skulle klare å regulere

seg. Vi visste også at vi ville streve med å koble på relasjon

og fornuft i kontakten med gutten før han var mer regulert.

Så i stedet for å stoppe ham fra å ødelegge, tilbød vi ham

vår hjelp. Alt foregikk selvfølgelig i kontrollerte former slik

at det ble et samarbeidsprosjekt og ikke et maktprosjekt.

Vi så oss om etter det tyngste på rommet og spurte

gutten ”du, kan ikke du hjelpe meg å løfte litt her?”. Siden

rommet lå i første etasje kunne vi lempe møblene forsiktig

– Etter hvert som vi lærte mer ble det viktig for oss å

finne ut hvordan vi kunne ta forståelsen inn i strukturen

på huset og inn i barnas hverdagsliv for å bygge barnas

reguleringskapasitet. Hvordan kunne vi gjennom strukturen

legge inn repetisjoner som er viktige for de ulike barna?

Ett eksempel er lunsjstrukturen. Det hadde lenge vært

en struktur at lunsjen var klokka 11 og at barna da ble

fulgt over fra skolen og inn til spiserommet på avdelingen.

Barna skulle da spise, så leke litt før de skulle tilbake på

skolen. Vår forståelse var at det er ok å få samlet seg før

man spiser, men samlingsstunden før måltidet var stort

sett alltid mer eller mindre kaotisk. Vi hadde nok lett for å

tenke at sånn er det med disse barna, de strever sosialt,

noen er opptatt av mat og noen ikke, det er klart det blir

kaos. Så begynte vi å stille spørsmål rundt hva vi egentlig

gjorde.

“Om et barn strever med regulering

så vil alle overgangssituasjoner i utgangspunktet

være vanskelige fordi det

krever at barnet klarer å sortere ulike

stimuli, konsentrere seg og å gå fra en

oppgave til en annen.”

Skal videre

Arbeidet med implementeringen har krevd mye ressurser

på Østbytunet. Tid er brukt både på reiser og på å

innarbeide strukturer på huset og felles forståelse i

gruppa. Østbytunet er eid av Norske Kvinners Sanitetsforening

og har fått betydelig økonomisk støtte fra

disse til å gjennomføre studiebesøk og kjøpe inn utstyr.

Studiebesøkene og erfaringsutvekslingen var en kickstart

på det hele, men ifølge Næss Johannessen er det viktigste

uansett forståelsen for at arbeidet ikke kan gjøres uten tid

og rom til å implementere alle aspekter ved NMT og at

ledelsen er med på endringene som skjer.

– Det er viktig å huske på at det lå en faglig godt fundert

miljøterapi til grunn her på Østbytunet og at dette ikke

er en ny og revolusjonerende måte å jobbe på for oss.

Vi kunne bygge på det vi hadde fra før, slik sett er NMT

en utvidelse av det vi har gjort over flere år. Utfordringen

er å ta til seg det nye uten å miste det vi har drevet med

før. Vi har fortsatt mye igjen, vi skal videre med større

forståelse, mer spisset behand-ling og flere strukturer til

det bedre for barna, sier Kaja Næss Johannessen.

Tekst: Kjell Gustumhaugen


25

profil

– Vi må få bort sykdomsspråket fra psykisk helsevern. Vi må komme nærmere hva som er vondt og

vanskelig i livene til dem vi skal hjelpe, sier Trond F. Aarre.

Foto: Privat

Han er psykiater, og avdelingssjef på Nordfjord psykiatrisenter

og forfatter av boken ”Manifest for psykisk

helsevern.”

– For å bli troverdige, må tjenestene hjelpe i praksis.

Dette må gjøres, trenes på i virkeligheten – i møtene med

de menneskene som kommer for å søke hjelp til å løse

problemene sine. Som bærer på smerte etter påkjenninger

eller savn, sier Trond Aarre.

“Psykiske plager har i hovedsak sosiale,

ikke biologiske årsaker. Verdiene for

helsetjenestene går ikke i hop med å lage

pakkeforløp i psykiatrien.”

– Derfor bør tjenestene ikke tenke at de skal behandle

sykdom, men støtte folk som har det vanskelig på grunn

av forholdene de lever under, eller konsekvensene disse

forholdene har. Jeg er skeptisk til den medisinske modellen

i psykisk helsevern, den styrker profesjonsmakten og

skaper rigide organisasjoner uten mennesket i sentrum.

Det er ikke her på psykiatrisenteret pasientene har uløste

problemer – det er i livene sine, sier en tydelig engasjert

Trond Aarre.

Vi må å trøste og veilede

Psykiateren er klar i sin tale: Sykehusområdet er ikke det

best egnede sted for produksjon av helse.

– I rusbehandling snakkes det om ettervern. Det er en

uheldig formulering som får det til å høres ut som om

den egentlige behandlingen foregår i sykehuset. Slik

er det ikke. Tiltak utenfor institusjonen er vel så viktig

for resultatet. Alle lever størstedelen av livene sine

utenfor terapirommene og omsorgsinstitusjonene.

Institusjonsopphold er en bitteliten mellomstasjon når de

er i terapi, det viktigste skjer der ute i livet med andre

mennesker og i andre kontekster, understeker Aarre.

“Vi må ut og veilede i virkeligheten.

Mennesker må få gode hverdagsliv

med de menneskene de har rundt

seg – det er helsefremmende. Vi heles

gjennom relasjoner og tilhørighet i gode

fellesskap”

Krasj mellom brukermedvirkning og retningslinjer

Noe av den nye tenkningen i behandling og profesjonelt

omsorgsarbeid er både å lytte til dem det gjelder og ta

utgangspunkt i mestring og ressurser, ikke symptomer og

diagnoser.

– Jeg vil kjempe for pasienters rett til sin individualitet og

for fagpersoners rett til å være gode fagfolk.

– Men klarer vi dette?

– Krasjet kommer fordi myndighetene ber oss om å gjøre to

ting på en gang: Ta brukers/pasienters behov og ressurser

på alvor, og samtidig følge nasjonale retningslinjer. En blir

bedt om å standardisere behandling, mens det vi erfarer

når vi lytter til dem det gjelder er at det ikke finnes en

metodikk eller tilnærming som passer for alle. Vi må ha

et repertoar av tilnærmingsmåter for å gi mennesker som

har det vanskelig, det de trenger, sier Aarre.

“Vi trenger ikke primært mer standardisering,

men mer individuell tilpassing

av tiltakene. “

Han opplever at både tjenestene og hjelperne er presset

inn i den medisinske modellen.

– Vi blir ustøe til beins om noen tar denne tankegangen

fra oss. Hva gjør vi om vi ikke skal sette diagnoser? Om

vi ikke skal skrive ut medikamenter – hva da? Hva om

hovedoppgaven er å få kontakt med andre mennesker? Da

må vi legge trening på dette inn i profesjonsutdanningene

– og ja – i alle utdanninger til dem som skal hjelpe

mennesker. Om vi tar bort diagnosene, tror vi da at vi ikke

kan hjelpe folk, undrer Aarre.

“Vi må våge å gjøre noe annerledes, ikke

bare forsøke å gjøre det vi allerede gjør

bedre. I hvert fall når vi ikke lykkes med

å dekke behovene til dem vi skal hjelpe.”

– Vi bygger på medisinsk modell og har retningslinjer som

sier: Uten diagnose får du ingen hjelp. Dette er feil: Vi

behandler mennesker som kommer hit dersom vi tenker

at vi har noe å by dem – uansett om de har en diagnose

eller ikke. Det er den enkeltes behov for hjelp som må

være utslagsgivende, ikke hvilken diagnose som blir satt.

Jeg vil ha fleksibiliteten og individualiteten tilbake, sier

psykiateren.

Han mener at departementet må ta inn over seg at

fagfeltet selv innrømmer at diagnostikken er ugyldig og at

den medisinske modellen har klare begrensninger. Den

medisinske modellen er ikke så nyttig som mange tror.

Siden den ikke er det, og ikke oppleves slik for oss som

arbeider i praksis, vil det tvinge seg fram pasient - og

individorienterte løsninger som helsemyndighetene må ta

hensyn til. Alle kompetansemiljøer vil være viktige for å få

til denne endringen, sier Trond Aarre.

Kontekst er viktig

– Den statlige forvaltningen er veldig instrumentell, og

dette er jeg kritisk til. Kontekstuell forståelse er helt

avgjørende. Jeg tror ikke økt satsing på flere metoder er

måten å fornye psykisk helsevern eller barnevern på. Jeg

vil undre meg over og spørre hva som har skjedd i livene til

dem jeg skal hjelpe, ikke spørre hva som er galt med dem.


26

27

“Om relasjonen er trygg nok, virker

alle metoder, all behandling. Men om

relasjonen ikke er trygg, hjelper ikke

metodene!”

De er mine medborgere

Lederen er opptatt av at også ledere og hjelpere kan

snakke sannere om sitt eget liv. Ikke for å gå ut av rollen

som hjelper, men for å skape mindre forskjeller mellom

pasienten og hjelperen.

– Det finnes mye bortgjemt brukererfaring blant

helsepersonell. Når vi tar den fram, blir det mindre

forskjeller mellom oss. Nå er det en av oss som har mye

makt og en som er fylt av avmakt.

“Mange fagfolk har en klokskap de

ikke får brukt dersom de skal bli altfor

styrt av retningslinjer, diagnosekrav og

metodikk.”

– Tanken på at det kommer en medborger som har hatt

det vanskelig, og at jeg skal kunne hjelpe ham ved å slå

opp i en bok og finne ut hva som er galt med ham, DET

tror jeg IKKE på! Vi er på ett vis unike alle sammen – og

samtidig ligner vi veldig mye på hverandre, sier Aarre.

Tilfriskningsperspektivet

– Hva er dine råd til tjenester som ønsker å forbedre seg?

– Et tilfriskningsperspektiv må prege måten både

kommunehelsetjenester og spesialisthelsetjenester

møter dem som søker hjelp på, sier Aarre.

– Samarbeid og samhandling er viktig. De fleste mennesker

som trenger hjelp, har flere problemer. Jeg har sluttet å tro

at jeg kan løse dem alene.

Aarre minner om hvor vanlig det er med vanskelige liv og

psykiske lidelser. Ifølge Folkehelseinstituttet får halvparten

av oss en psykisk lidelse i løpet av livet. Det blir veldig rart

dersom vi skal forstå dette som at halvparten av oss er

unormale, sier han.

– Hva er normalt, dersom det er vanligst at folk er

unormale? Han understreker at han ikke alltid tror det

medisinske blikket treffer dette best. Det kan være med å

skape sykdom der mennesker bare sliter med livene sine.

Følgende er sentralt i et tilfriskningsperspektiv slik Trond

Aarre ser det. Poenget er hvordan en finner ut hva som er

god hjelp, nemlig sammen med pasienten:

• Se individet- ikke diagnosen.

• Fokuser på ressursene- ikke problemene.

• Legg vekt på mestring, ikke understøtting.

• Tenk myndiggjøring, ikke underkuing.

• Det som er viktig er prosessen, ikke metoden.

• Hold fast på målet, ikke midlene.

Journalen er ikke mennesket

Både barn i barnevernet og pasienter i psykisk helsevern

uttrykker til tider stor frustrasjon over måten andre

beskriver dem og livene deres.

“De beste møtene mellom mennesker

er der tonen bli satt i første møte – uten

for mye forhåndsinformasjon fra andre

hjelpere.”

– De som søker hjelp, vet at den de kommer til allerede

vet noe om dem, ofte noe de ikke kjenner seg helt igjen i.

Det er det 11. og frykteligste budet i janteloven: Du må

ikke tro at vi ikke vet noe om deg. Dette skaper ubalanse

i makt, fjerner tillit, og gjør mennesker utrygge. Dette må

vi gjøre noe med. Jeg ønsker å møte menneskets egen

versjon av seg selv og sin livssituasjon nå. Vi hjelpere

finner ofte trygghet i noe som kan gjøre dem vi skal hjelpe,

utrygge. Det er deres opplevde trygghet som må være det

viktigste, ikke vår, sier Aarre.

Trenger åpne dører til tjenestene

Vi må lage nye idealer. I dag er det ofte slik at vi får høre

at vi har gjort en god jobb om vi har satt oss grundig inn i

journalen. Vi ser det mennesket vi skal møte i lys av det vi

har lest. Dette kan fange brukeren/pasienten et sted hun

eller han ikke ønsker å være. Vi må være åpne og legge opp

til at de kan fortelle om seg selv med sine egne ord.

Vi leser ofte journaler og henvisningstekster, og møter

mennesker med dette som bakteppe. Tenk om vi kunne

begynne på nytt sammen, og sette opp nye idealer for

hvordan psykisk helsevern skal møte dem som søker hjelp?

Trond Aarre kjemper for åpne tjenester, der mennesker

ikke blir omskrevet, tolket og gjengitt i unyanserte

kategorier de ikke kjenner seg igjen i.

– Jeg forsøker så sannferdig som mulig å

beskrive pasienten slik at jeg kan se ham for

meg på måter han ville synes var verdig å lese

om seg selv på, forklarer han.

Aarre er ikke snau i tips til andre hjelpere og terapeuter:

– Tenk at du er Knut Hamsun når du skal skrive journal,

bruk det litterære språket som får fram nyansene, det

vonde og det vakre, slik at leseren kan se ham for seg.

Sørg for å se godt nok og skriv nøye. Legg mer vekt på det

som særkjenner individet, ikke gruppen du mener at han

tilhører.

“Et menneske er mer enn det de sliter

med for tiden. Det er vi alle.”

Vil nærmere dem vi skal hjelpe

– Vi må komme nærmere menneskene vi skal hjelpe.

Vi må nærmere den enkelte for å forstå bedre og hjelpe

bedre. Behandling som følger diagnosen treffer ikke alltid

det man trenger hjelp til. Alminnelig menneskespråk,

tilstedeværelse, undring og dialog, bevisstgjøring på hva

som kommer først av mennesket eller rutinen, er noen

av virkemidlene vi har for å komme nærmere, sier Aarre.

– Vår oppgave som hjelpere er å legge til rette for at de

som kommer til oss fremstår som de er, med sitt opplevde

problem. Vi må kunne snakke alminnelig med folk– uten at

budskapet blir filtret eller omskrevet i et fremmedgjørende

fagspråk. Fagsjargongen kan tilsløre mer enn den åpner

for menneskers opplevelse av sin livssituasjon, tror Aarre.

Han ønsker først og fremst å være et medmenneske.

Han bruker mye tid på å bygge denne tilliten som gjør oss

likeverdige, selv om vi har ulike roller. Det er noe med

å forplikte begge parter. Begge har ansvar for hvordan

hjelpen skal bli. Jeg nekter å standardisere møtene med

mennesker, for vi må ha øye for individet. Det er også mye

god brukererfaring vi må forsøke å få tak i gjennom at

mennesker vinner tillit til oss og begynner å dele.

– Bruker du egne erfaringer i møte med dem du skal hjelpe?

– Det hender. Når det faller seg naturlig, kan jeg for eksempel

nevne at jeg vet litt om det de strever med fordi jeg har

opplevd noe lignende selv. Det kan være betryggende å

høre.

Foto: Shutterstock

Men det har ikke alltid blitt oppfattet som profesjonelt å

snakke slik. Jeg tror vi må tillate oss å være mer personlige

enn før. Mange pasienter trenger å vite mer om oss, kjenne

oss bedre, før de kan stole på oss og åpne seg.

– Når vi får en ny pasient, forutsetter vi at de skjønner og

forstår opplegget – uten at noen har forklart dem noe. Vi

hjelpere forventer at de som søker hjelp skal fortelle om de

mest skambelagte tingene i sitt liv uten å vite noe om oss

og hvem vi er. Det er jo umenneskelig. Vi kan dele noe om

oss selv for å gjøre andre trygge og bygge tillit, ikke for selv

å komme i fokus.

Gode menneskemøter

– Hva er et godt menneskemøte?

– I et godt menneskemøte kan pasienten uhindret komme

til orde og legge fram sin sak og sine problemer – med sine

egne ord. Jeg holder det gående lenge nok til at det kan

danne seg et bilde som hjelper meg å forstå. Vi skal unngå

å presse andre inn i bokser og kategorier som vi sorterer

etter for å forstå.

– Det er ensrettingen i hjelpetjenestene jeg kjemper mot. At

jeg vil forlate den medisinske modellen, for eksempel, betyr

ikke at vi stenger medisinskapene. For noen er medisiner

nødvendig, et gode. Og dette blir ekstra viktig fordi vi

ser hvor uheldig det kan bli ved bruk at tvang, gjennom

manipulasjoner og overtalelser.


28

29

“Jeg ønsker hjelpere som innrømmer

egen tilkortkommenhet for å sammen

med dem som trenger hjelp lete etter

nye, bedre og flere muligheter.”

Foto: Shutterstock

Vi vet nemlig mye etter hvert fra forskning om hva brukerne

ønsker. Vi tror de ønsker seg færre symptomer, men våre

egne undersøkelser tyder på at de først og fremst ønsker

noen å være glad i, bedre økonomi og meningsfullt arbeid.

Dette må vi ta på alvor. I hvert menneskemøte må vi holde

pasientens egne ønsker høyest, sier Aarre.

– I fremtiden er det pasientens eget uttrykte behov som

styrer hva vi skal gjøre, ikke det vi har lært på skolen.

Den store forandringen

– Dette er en holdningsendring som vil endre praksis. Det

er verdier og menneskesyn som driver fram endringen til

brukerstyrt omsorg og behandling, sier Aarre.

“Hjelperne må først og fremst endre

hvordan vi ser på pasientene våre og

hvordan vi snakker om dem.”

– Vi har alle sikkert himlet med øynene over en pasient. Men

det kan vi ikke tillate oss. Vi kan ikke tillate vaktrompraten

som i ironiserende vendinger omtaler pasienter eller dem

vi skal hjelpe på en nedsettende måte. Vi vil ikke ha

nedlatenhet overfor dem vi skal tjene.

– Vi må lære oss at vi har nokså god tid, alt haster ikke

alltid så voldsomt. Vi skal ikke tvinge noe gjennom, vi blir

enige med den det gjelder og jobber sammen. Ledere kan

være med på å gi rom og tid til dette viktige samspillet ved

å nedprioritere annet arbeid, sier han.

– Dette ligner ikke på noe vi har gjort før. Det er vel per i

dag effektivisering, retningslinjer og diagnoser som gjelder

de fleste steder?

– Det er først og fremst holdningene til dem vil skal hjelpe,

som må være gode. Vi er ikke ekspertene som møter

symptomer vi skal plassere i diagnoser. Vi er hjelpere som

møter mennesker som sliter med livene sine, til tider med

mye av det samme vi selv kan slite med. Holdningen er at

de som kommer til oss, selv har helt nødvendige innspill

vi må ta på alvor for at de skal få de bedre.

Og hvordan endrer man holdninger gjennom utdanning?

– Ved å trene og våge å endre syn på hjelperrollen og dem

man skal hjelpe. Vi må være oss selv. Vi må utvide og

forbedre kompetansen på å bygge tillit i menneskemøter.

“Vi må ha et større repertoar av

språklig tilnærming som favner menneskenes

individualitet bedre enn det

vitenskapelige behandlingsspråket”

– Vi må ha språk som gir naturlige samtaler, ikke kunstige.

Vi skal gi og ta. Jeg sier hva jeg tenker underveis, jeg

viser følelser, jeg blir et menneske for den andre. Jeg sier

fra om noe bekymrer meg, om jeg feiler, jeg kan be om

unnskyldning. Vi må avlære at vi skal være distanserte

og nøytrale, vi skal være nære verdibærere. Vi skal være

aktive og deltakende for å gjøre alt som står i vår makt

for å gi menneskene vi skal hjelpe et bedre liv, sier Trond

Aarre, som vil fortsette å forsøke å la disse ordene bli

virkelig både nedover og oppover i systemene.

Tekst: Eva Dønnestad og Anders Dovran

HUN

klarte ikke å få ordene ut av hodet.

Hver gang hun

TRENTE

banket de i henne.

”Du er helt håpløs!”

HVER

treningsøkt la hun planer for

hvordan hun skulle ta livet sitt neste

DAG

Hvis du kan lese mellom linjene kan du redde liv.

Gå nærmere. Spør!


30

31

Hvordan finne fram til flere sider av barna som trenger vår hjelp? Hvordan se hele barnet og hvordan

bruke oss selv i dette arbeidet?

Som hjelpere for sårbare barn er en av våre viktigste

oppgaver å finne fram til Den Andre Siden av barna. Jeg

tenker på den siden som ikke er styrt av spenning, angst

og kaos. Jeg tenker på den siden som gjør det mulig å bli

kjent med barna på en annen måte. På den siden hvor

det er andre ting enn barnas indre alarmberedskap og uro

som dominerer.

Hjelperens forpliktelse

Som hjelpere – som ansvarlige voksne uansett hvilken

profesjonell rolle vi har og uansett om vi jobber i

barnehage, skole, institusjon eller andre steder – er det

vår forpliktelse å lete etter denne siden. Den siden med

alle de andre sidene, om du forstår hva jeg mener. Det er

vårt profesjonelle ansvar å finne fram til den fantastiske

gutten og den utrolige jenta. De som gjemmer seg bak

hjelpeløsheten og som er uten fotfeste i verden for en

stund.

“Vår forpliktelse ligger i å lete etter det

som er godt og å bruke våre profesjonelle

bankende hjerter som små spett av faglig

og menneskelig vennlighet for å finne alt

som er verdt å dyrke fram, uansett hvor

lite det er og uansett hvor bortgjemt det

ligger. “

Vår forpliktelse er å være alt annet enn autoritære voksne

for å kunne gi opplevelser av trygghet og å være del av et

fellesskap som vil godt.

Ærlige og ekte

For å nå denne forpliktelsen må vi være mer enn bare

profesjonelle. Vi må tørre å være ærlige og ekte som

mennesker og som hjelpere. Vi må bruke våre personlige

egenskaper som del av vår profesjonelle væremåte, og

vi må fylle ordene vi bruker med forståelig innhold. Vi må

være ærlige i den forstand at vi tør å vise våre naturlige

følelser og reaksjoner, samtidig som vi tar ansvar for at

det først og fremst er våre modne sider som trer fram i

samspillet med barna. Vi må være ekte ved at vi tar høyde

for at vi kan trå feil og ved at vi reparerer sammen med

barna om så skjer, for eksempel om vi setter en grense et

sted hvor den ikke skulle settes eller om vi i en oppkavet

situasjon blir strenge og utålmodige i den grad at det ikke

hjelper barna.

“Når barna er ute av seg, må vi møte de

tilsynelatende uforståelige handlingene

med nysgjerrighet, undring og aksept for

å gripe de mulighetene vi får til å koble

oss på barna.”

Vi trenger ikke alltid å forstå handlingen, vi må bare

være interessert i å skjønne hva som egentlig foregikk. I

stedet for å spørre barnet ”hvorfor gjorde du sånn?” må

vi spørre oss selv hva som skjedde i barnet i den aktuelle

situasjonen.

Stol på deg selv

For å finne fram til Den Andre Siden av barna, er det ikke

nok å ”bare” være ærlig og ekte. Forpliktelsen krever også

at vi tør å bli glad i barna og at vi tåler å bli avvist uten å

ta det personlig. Som miljøarbeider er dette enkelt, om jeg

kan driste meg til å bruke et slikt ord. Jeg kan ikke jobbe

som hjelper et sted hvor jeg ikke kan bli glad i barna og hvor

jeg ikke kan si at jeg er glad i dem, dersom jeg kjenner det

på den måten. Jeg kan ikke jobbe et sted hvor jeg ikke kan

vise hvem jeg er og hvor jeg ikke kan bruke hele meg i den

hvileløse jakten på flere sider av barna.

“For meg er én ting sikkert: Om vi kun er

profesjonelle blir det vanskeligere å få øye

på Den Andre Siden.”

Derfor kan vi ikke bare lene oss på vår teoretiske innlærte

og tillærte ballast, vi må først og fremst stole på oss

selv i jobben som hjelpere. Når vi gjør dét, vil vi ikke bare

kunne finne fram til flere nyanser i barna, vi vil også kunne

oppdage flere lag i oss selv og på den måten ruste oss selv

til å bli enda bedre hjelpere.

Når vi legger teoriene til side og møter barna med den vi er,

gir vi oss selv muligheten til å oppdage barna på nye måter.

Først da kan vi virkelig hjelpe barna til å finne ro og til å

kjenne tilhørighet i hverdagen. Først da kan vi høre mer av

den dype latteren og se mer av blikket som ønsker kontakt.

Først da kan vi møte alt det som også er barna. Først da

kan vi få øye på Den Andre Siden.

Tekst: Kjell Gustumhaugen


32

33

En link til livet

– Vi trenger ikke flinkere barn. Vi trenger gladere barn. Mange barn og unge kjenner ikke sine

egne følelser godt nok. De har ikke kontakt med gleden sin, eller sinnet og skammen. Derfor må

livsmestring og folkehelse inn i skolen, nå.

Det mener spesialrådgiver i RVTS Sør, Karen Ringereide.

RVTS Sør lanserer i disse dager en ny og forbedret utgave

av livsmestringsprogrammet «LINK». Programmet skal

hjelpe norske skoler med å få livsmestring og folkehelse

inn i klasserommene.

I vår lanserte Folkehelseinstituttet en rapport som viser at

andelen tenåringsjenter som sliter psykisk er skremmende

høyt. Gutta lider trolig like mye, melder Ringereide.

– Vi ser at det er tre ganger så mange gutter som tar livet

sitt. Det er skremmende. Derfor er dette noe vi må ta på

ytterste alvor, når vi ser at både jentene og guttene sliter

som de gjør.

– Dette er et folkehelseproblem. Samfunnsutviklingen går

så fort at vi ikke alltid klarer å møte de behovene som er

typiske for den tiden vi lever i.

“I dag ser vi at barn og unge ikke blir

kjent med sine egne følelser, og de blir

ikke kjent med hvem de er. De jobber

hardt og lærer å prestere, men de lærer

ikke å finne mening i det det gjør.”

Vi trenger et barneløft

– Kunnskapsløftet og opplæringsloven sier at skolens

oppgave er å sette barn og unge i stand til å håndtere sine

liv. Da er det på tide at vi gjør det. I stedet har vi fortapt

oss i fagplaner. Tidspress og underbemanning har gjort at

lærerne, som gjør en fantastisk jobb, blir overarbeidet og

ikke får tid til å følge opp barna på en trygg og god måte

som hjelper dem til å takle livet. Det er et faresignal når vi

i foreldesamtaler snakker mer om hva barna presterer enn

hva hvordan de har det, sier Ringereide.

Før var skolen pedagogenes arena. Slik er det ikke lenger,

uansett hva en måtte ønske. Barna har hele verdens

kunnskapsbase liggende klar på mobilen, men ingen

arenaer der de kan lære å takle sitt eget liv.

– Nå må skolen endres for å hjelpe dem, så de kan

håndtere sine liv. Derfor trenger vi et barneløfte, ikke et

kunnskapsløfte. Livsmestringsprogrammer som «LINK»

kan hjelpe både lærere og elever til dette, forteller hun.

Dette er et samfunnsansvar, ikke bare et læreransvar,

mener Ringereide.

– Vi må tenke nytt om skolen. PISA og nasjonale prøver

trenger vi ikke mer av.

“Vi må gå fra å måle ting til å skape

mening i ting.”

– Vi må klare å lese, se og høre barna i enda større grad

enn før. Vi må være obs på hva som er barn og unges

behov. I dag er det lange køer foran sosiallærerkontoret,

Illustrasjon: Darling Clementine

eller hos helsesøster og miljøarbeidere, men ikke

hos faglæreren. Det sier noe om hva som trengs i dag

på skolene, sier Ringereide som selv har jobbet som

sosiallærer i en årrekke.

– Jeg ser at mange unge i dag har et forvridd inntrykk

av hva livet er og skal være. De presenteres for en

retusjert virkelighet når de leser om bloggeres liv. Det lar

seg vanskelig overføres til deres egen virkelighet, men

kanskje de likevel strekker seg etter det uoppnåelige.

Det hverdagslige og uperfekte er liksom ikke godt nok.

Derfor må de få tilgang til en ansvarlig kanal for å snakke

om både det gode og det vanskelige. Virkelige ting. Der

er skolen og barnehagen en ekstremt viktig arena, og de

må ta sitt ansvar. Mange undersøkelser viser at det er et

stort behov for en ekstra satsing for å forebygge psykiske

problemer. Skolen må tilpasse innhold og arbeidsmåte

etter det samfunnet den er en del av, mener Ringereide.

– Barn og unge er flinke til å spise sunt, trene, gjøre

lekser, være med venner og jobbe ved siden av skolen.

Men aldri før har vi sett så mye depresjon, selvskading og

selvmordstanker- og forsøk hos barn og unge som i dag.

De har med andre ord lært mye om hvordan de skal leve

livet, men ikke hvordan de skal ta vare på seg selv. De vet

ikke hvordan, sier hun.

Selvmordet som endret alt

La oss spole elleve år tilbake i tid:

– Tidlig på 2000-tallet jobbet jeg på en videregående skole

i Kristiansand, med elever som trengte ekstra oppfølging.

Elever som ikke likte å gå på skolen, eller som hadde


34

35

det ekstra utfordrende. Etter bare et par dager inn i min

nye jobb tok en av elevene livet sitt. Jeg har i mange år

jobbet med barn som har det vanskelig, men dette ble en

skikkelig oppvåkning for meg, forteller hun.

– Å se hvordan det preget elevgruppa, en gruppe som

allerede hadde det vanskelig, bekymret meg: «Når han kan

ta livet sitt, kan jo jeg gjøre det samme» var en setning jeg

hørte i ulike uttrykksformer. Det at han som tok livet sitt,

fikk oppmerksomhet, la jo elevene merke til. Det skremte

meg. Det ble nærmest en idolisering av både ham som

tok selvmord, og det at han valgte å ende sitt eget liv.

– Når slike tanker og holdninger setter seg hos barn som

allerede sliter, kan det ende dårlig. Derfor tok jeg kontakt

med RVTS Sør, og de kom og holdt kurs for lærerne om

blant annet smitteeffekten ved selvmord.

Sammen med RVTS Sør utarbeidet skolen et opplegg for

elevene, med mål om at de skulle se at livet er mulig

og verdt å leve, at de var verdifulle og verdsatt.

Et opplegg som ikke bare skulle fokusere på det

vonde og det negative, det var de allerede «gode»

til, forteller Ringereide.

– Ungdommenes vokabular om følelser

rangerte fra «ok» til «dritt», og ikke mye mer

enn det. Det de måtte lære var å få noen

lysglimt av det som er godt.

“De trengte å bli kjent med

sin egen, og andres sårbarhet

og egenverd. Vi ville styrke

livskraften.”

Det første opplegget kalte de «GLEDE».

– Vi skulle, sammen med elevene, ta gleden

tilbake. Vise at det er lov å være glad. Selv

når ting er vanskelig, eller når noen har

det vanskelig, er det likevel lov å kjenne på

glede, forteller hun.

– Kanskje vi trenger den ekstra mye da.

– Det vi så i møtene etter selvmordet var at

noen hadde et umettelig behov for å prate,

mens andre følte for å gå. Vi ville skape en

arena som møtte alles reaksjoner. Noen

trenger å prate og tømme seg, mens andre

trenger noe helt annet.

Det var derfor en utfordring i å få noen av

elevene til å snakke, men Ringereide ville

at alle skulle bli sett og hørt.

– Alle måtte dele noe hyggelig de hadde opplevd

på første møte, i starten av møtet. De fikk tydelig

følelsen av at deres stemme var verdifull ved å

få beskjeden: Her får ingen være passive. Du er

altfor viktig til å ikke bli hørt, forteller Ringereide.

– Det å dele en hyggelig opplevelse var uvanlig for

dem, men det var utrolig gøy å se smilene som

bredde seg over fjesene deres når de begynte å

dele. Dette var en gjeng som hadde lite erfaring i å

dele følelser. Når de snakket med voksne hadde det ofte

en negativ vinkling.

«Du er verdifull»

Når elevene kom til timen, i et rom som lå ved siden

av rektors kontor, fikk de følelsen av å være spesielle.

Viktige. De ble møtt med levende lys, musikk og bordkort,

og satt i ring så alle kunne se alle. De ble servert Mozell

i stettglass, og en liten seigmann ble delt ut når de gikk

fra timen.

“Rutinene, roen og stemningen ga

dem trygghet, men også følelsen

av at dette var en spesiell time

som ga dem noe å se fram til.”

Etter fem samlinger skulle de egentlig

avslutte, men da svarte elevene at de ville

fortsette.

– Dette ga dem så mye, og det ønsket

tok vi på alvor, forteller Ringereide.

Vanligvis var det 30% som

sluttet i denne gruppa gjennom

skoleåret, men dette året var det

ingen. Gruppa besto av elever med

vanskelige historier, mange slags

utfordringer og høy skoletretthet.

Disse samlingene åpnet opp for

refleksjoner, og inviterte elevene

til å dele sine opplevelser. Det ble

en øvelse i å både uttrykke, lytte

og respondere. Det var enormt

god språktrening og sosial

kompetansebygging.

– Det som også var

flott, var at de begynte

å se hverandre. Da

en av elevene sa

«Jeg liker å gå på kino», responderte en annen: «Jeg har

aldri vært på kino.» «Ja, men da kan jeg jo gå sammen

med deg en dag, da?» De ble tryggere på hverandre, men

også tryggere på seg selv, forteller Ringereide.

Hun forteller om store endringer i gruppa etter at de var

ferdige med programmet. Hun så at de hadde en større

følelse av tilhørighet som gruppe, de var sikrere på seg

selv, stoltere, og viste en annen innstilling til andre.

– De hadde i mange år prøvd å skjule sin egen sårbarhet,

men nå så de at de andre også var sårbare. Det ga dem

trygghet, og det var utrolig fint å se.

“Det vi vet, er at det er god helse i å

snakke sammen. Vi må snakke om

psykisk helse, og det må vi snakke om

på mange arenaer. Ikke bare fagperson

til ungdom, men lærere, foreldre, og

ungdommen seg imellom.”

Å høre til i livet

– Alle har en psykisk helse. Mamma og pappa, læreren,

eleven. Alle har det, og alle kan snakke om det, forteller

Ringereide engasjert. Det er ikke et tema for fagfolk med

spisskompetanse. Det handler om ditt og mitt liv.

– Vi må relatere det til hverdagslivet, ellers

skaper det kun distanse mellom mennesker.

Vi må bruke det språket vi bruker til vanlig

oss mennesker mellom, når vi snakker om

psykisk helse.

RVTS Sør får mange forespørsler fra skoler om

undervisning om traumebevisst omsorg. «LINK» er

ett av verktøyene som kan brukes inn i skolen.

– Livsmestring og folkehelse må inn i skolen, og LINK

blir et konkret verktøy til dette. Det er forebyggende,

og oppbyggende. RVTS Sør kan hjelpe de ansatte til å

komme i gang med programmet, eller så kan de bare

laste ned alle ressursene via LINKs egen nettside,

www.linktillivet.no. Programmet er enkelt lagt opp,

og det er enkelt for læreren å gjennomføre en LINKtime,

forteller Ringereide.

«LINK» legger opp til 30 samlinger, men det er opp til

hver enkelt lærer om de vil gjennomføre alle samlingene.

Mange av aktivitetene i programmet handler om å ha det

gøy sammen. Å oppleve at det er godt å være her, selv

om elevene noen ganger snakker om ting som kan være

vanskelige.

– I begynnelsen er det nok lurt å sette av en time én

gang i uka. Så kan man gjøre det annenhver uke, eller

en gang i måneden, etter hvert, foreslår Ringereide. I

lærerveiledningen ligger det forslag til hvordan skolene

kan få dette inn i planene sine.

“Dette programmet er et godt verktøy

til følelseshåndtering. Det gir elever

trygghet og rom for gode opplevelser.”

Gode erfaringer

– Vi så at å gjennomføre «LINK» regelmessig hadde en god

effekt på klassene våre. Programmet ble først møtt med

skepsis hos elevene, men de tok det raskt til seg. Det

ble så godt tatt i mot, at det ble det ramaskrik hvis det

ble avlyst en uke, forteller avdelingsleder på Kongsgård

Skolesenter, Gunnhild Nygård.

– Vi har en sammensatt elevgruppe, med mange

kulturforskjeller og språkforskjeller. Mange har opplevd

mye traumatisk, og mange mangler gode redskap til

å snakke med hverandre og ha kjennskap til sine egne

følelser, forteller hun.

Lærerstaben hennes møter programmet med interesse,

men også mild frykt:

– Tør jeg dette, spør en av lærerne etter å ha

gjennomgått en prøvetime med «LINK».

– Kommer det til å dukke opp følelser,

tanker og situasjoner jeg ikke klarer

å håndtere, undrer han.

– Det vi ser er at mange lærere

undervurderer seg selv som

mennesker, svarer Ringereide.

– Dere er helter, og dere

kjenner elevene deres. Vit at

dere ikke står alene i dette,

at dere må ha ledelsen med

når dere kjører et slikt program.

For det som er sikkert, er at dere

kan bety en stor forskjell for elevene.

Og «LINK» kan hjelpe både dere og dem

til å få det bedre. Til å bli glad i livet.

Tekst: Siri L. Thorkildsen


36

37

Vi er både

natur og kultur

– Vi er både natur og kultur og må i alt helsearbeid utvikle en forståelsesramme som ivaretar begge

disse aspektene av den menneskelige væren. Tilgangen til meningen ligger ikke i det biologiske.

Min åndelighet og min spiritualitet er også en del av min væren, sier allmennmedisiner Anna Luise

Kirkengen som har forsket på hvordan krenkede barn blir syke voksne.

– Mennesker som er krenket og skadet går som oftest

før eller siden til legen. De oppsøker medisinfaglige

profesjonelle fordi de plages av noe og fordi plagene

kjennes kroppslig. Her leter legene etter mulige eller

sannsynlige årsaker til plagene i kroppen, men der finner

de ofte virkningen av det mennesker har opplevd og vært

utsatt for. De forutgående opplevelser er ikke nødvendigvis

kjent for legene, og kanskje tenker ikke en gang personene

som oppsøker hjelpen at det som plager dem er en følge

av erfaringer. Jeg ser et grunnleggende behov for å utvikle

et helsevesen der virkningen av erfaringer – som jo alle

blir kroppsliggjort – blir sett i en sammenheng og tolket

innenfor rammen av levd erfaring.

Overflatedata gir ikke innsyn

– Forståelsesrammen i alt helsearbeid må endres og bli

både helthetlig og flerfaglig. Det objektive blikket utenfra

kan ikke erkjenne, bare avlese. Medisinsk forskning

handler for det meste om å samle og systematisere

målbare overflatedata, avlest av kroppen ved hjelp av

teknologi og omformet til tall og mengder. Denne form for

kunnskapsbygging må aldri forveksles med innsyn.

– Slike abstraherte data gir bare begrenset kunnskap om

enkeltmenneskers liv. Slik generell kunnskap er et for

snevert grunnlag for behandling av en bestemt person.

Å forstå vedkommendes helseproblemer forutsetter en

dypere dialog med personen for at faglige råd og tiltak kan

bli hjelp. Det er bare mulig hvis de menneskene som ber

dem om hjelp, hjelper sine behandlere til å kunne forstå

ved å beskrive opplevelser som belaster og tynger, siden

slike opplevelser kan tenkes å ha skadet deres helse.

“Profesjonelle hjelpere bør være oppmerksomme

på kompleksiteten i

menneskers livsfortellinger, i og med at

kropp og sinn ikke er atskilt. “

– Et språkskapende arbeid er nå påkrevd, ikke bare for

å kunne begrepsfeste det udelte menneske med sine

kroppsliggjorte erfaringer, men like mye for at hjelpere

også kan tolke meningen i den sykes erfaring riktig. Å sette

ord på erfaringer, og deres betydning i livet og samlivet

med andre, er essensielt i en behandlingsrelasjon,

understreker Kirkengen.

– Du kan ikke gjøre en eneste erfaring uten å gå gjennom

kroppen. Dessuten er vi sosiale og relasjonelle vesener.

Hvordan erfaringer skrives inn i kroppen og kropper skrives

inn i kulturen, det formes av verdi- og symbolsystemer.

Det vil si normer og språk, som vi er en del av. Og disse

er jo igjen en del av større politiske sammenhenger og

maktstrukturer. Sammenhengen mellom erfaring og kroppslig

uttrykk kan ikke avleses entydig utenfra. Denne trer

bare frem ved at hjelperen lytter og prøver å forstå den

andres beretning om sitt levde liv.

Tabu og skam

Kirkengen forteller om hvordan hun i sin tidligere

kliniske praksis som fastlege møtte kvinner som kom

til henne med smerter i underlivet.

– Et tilsynelatende medisinsk og gynekologisk

problem viste i flere av tilfellene seg å henge sammen

med enten tidligere eller pågående seksuell overgreps-

og voldserfaring.

“Det er fortsatt mer skambelagt å ha

«sår i psyken» enn sår på kroppen.”

Mange som sliter med eksistensiell smerte, omtaler

denne smerten heller med medisinske symptomnavn enn

å fortelle i klartekst hva som plager eller belaster dem.

Samtidig er det i vår kultur mer akseptabelt å fokusere

på kroppslige symptomer når en person oppsøker en lege

med en smerte som har en dypere kilde og handler om

eksistensielle forhold, sier Anna Luise Kirkengen.

Krenkede barn blir syke voksne

Barn som vokser opp i kaotiske familier eller med

grenseløse voksne, uten en trygg tilknytning og uten å bli

møtt med respekt, blir ofte syke voksne. Derfor er det så

viktig å forhindre at barn opplever krenkelser, og å hjelpe de

av barna som har lidd overlast å begrepsfeste og overvinne

disse skadelige erfaringene, sier Anna Luise Kirkengen.

Det er anerkjent at man kan bli psykisk syk av overgrep

og forsømmelser, men helsevesenet har inntil ganske nylig

ikke forstått at slike erfaringer også påvirker kroppen.

Det samsvarer med hennes erfaring fra praksis og hennes

egen forskning, og det vises i studier fra et stort og stadig

voksende forskningsfelt. En barndom belastet med vond

og vanskelig erfaring, det som nå kalles giftig stress, kan

føre til mange helseproblemer. Disse kan omfatte angst,

depresjon, hallusinasjoner, dissosiasjoner og psykoser,

alkohol- og rusproblemer, overvekt, diabetes, kroniske

lungesykdommer, hjerte- og karsykdommer, kroniske

betennelser og smerter, hyppige infeksjoner og enkelte

former for kreft.

Gå i dialog med de du skal hjelpe

Både psykologien, psykiatrien og den somatiske

medisinen, bidrar til at virkningen av å oppleve vold,

vanskjøtsel eller forakt tidlig i livet medfører diagnostisering

som del av en sykdomshistorie.

– Jeg selv har i min forskning valgt å bruke en

fenomenologisk tilnærming for å kunne nærme meg

mennesker som trenger hjelp som hele mennesker.

– Hva har du gjort?

– Jeg har gått i en dialog med dem det gjelder om hva

de tror deres helseproblemer kan være uttrykk for, og

hvilke opplevelser de muligens kan knyttes til. Det åpnet

ny innsikt og forståelse av personens selvforståelse og

selvaktelse, eller manglende selvrespekt. Slike samtaler

handler om opplevelser av egen kropp og følelsesliv, om

forholdet til andre mennesker og om livsomstendigheter.

“Mange pasienter har ennå selv ikke

ord på krenkelsene, de kan følgelig ikke

«fortelle sin sykdom». Hadde de kunnet

det, ville de ikke blitt syke, tenker jeg.“

Tekst: Eva Dønnestad og Anders Dovran


Brukerstemme

38

39

De som ikke

Alle de gangene noen kunne ha oppdaget det. Men ikke så. Ikke gikk nærme nok. Ikke spurte. Alle

de gangene de trodde han var lat. Distré. Ikke brydde seg. Alle de årene Hakan levde i et mareritt.

Foto: Martine Petra Hoel

I ti år levde Hakan Pandul i et rent helvete. Med tortur,

psykisk og fysisk. Han fortalte det ikke til noen. Men

mamma visste. Og lillebror. For de levde i det, de også.

Pustet den samme, alkoholiserte lufta som stefar forpestet

det lille rekkehuset på Lørenskog med.

“Det kunne endt tidligere. Så veldig mye

tidligere. Men det tok ikke slutt før etter

ti år.”

Hakan, syv år

Det begynte så idyllisk. Mor finner en ny mann og de flytter

sammen. Det gikk kanskje litt fort i svingene, men han var

jo så grei med guttene. Så leken, så blid. De likte ham

godt. Alt virket greit. Helt til det en natt plutselig ikke var det

lengre. Han begynte å drikke, hver dag. Endret personlighet

og ble en som nøt å se andre lide. Nøt å påføre andre

lidelse.

– Bare det med middag var tortur for oss, forteller Hakan.

– En uke hadde vi bare torsk. Neste var det bare laks. Så

en hel måned med elg. Hele dyret skulle spises. Og alt

på tallerken skulle spises. Lillebror gråt. Lillebror spøy ved

bordet. Stefar kjefta og skreik, heiv tallerkenene i veggen.

Jaga oss opp på rommet for småting. Vi måtte sitte ved

bordet til alt var spist opp, om så det var til natta.

– Hans nytelse under middagene var å se oss slite med å

få maten ned. Han lempa på tallerkenene våre, og pressa

oss til å spise opp.

En dag fikk de endelig pølser, som en overraskelse. Hakan

ble så glad at da han hadde spist to spurte han om han

ikke kunne få en pølse til. Til sin store glede fikk han det.

Halvveis inn i pølse nummer tre kommer beskjeden: «AHA!

Der beviste du nettopp at du kan spise mye hvis du bare vil.

I morgen skal du få enda mer torsk til middag.»

– Til dags dato liker jeg ikke overraskelser, forteller Hakan.

Hverdagen var preget av tusen regler, som stadig og uten

forvarsel forandret seg. Én feil, og man ble kjeppjaget opp

på rommet. Som at man tok seg et glass vann når man

kom hjem fra skolen, før middagen. Mange trusler, hver

eneste uke. Men ingen slag. Og dermed ingen merker,

ingen spørsmål fra venner, lærere, naboer.

Navnet endres, ingen spør

Hakan har tyrkisk far. Navnet er tyrkisk, men gutten er norsk.

Stefar endrer plutselig en dag navnet hans til Håkon ved å

døpe ham og broren i kirken, uten å spørre. Han får også

nytt etternavn. Stefars etternavn.

– Eier han meg fullstendig nå, spør Hakan seg selv.

Han føler det slik. Ingen reagerer på navnebyttet. Bortsett

fra et par stykker, som synes det «er så fint at de integrerer

seg i det norske samfunnet», forteller Hakan, som er født

og oppvokst i Norge.

– Det var kun da jeg skiftet tilbake til mitt eget navn igjen

– da jeg ble 18 år – at folk reagerte, forteller han.

Hakan var fanget i et navn. Og i et hus der ord var makt.

Der trusler og krangling, knusing av tallerkener, lite søvn

og isolasjon var midler for kontroll. Ingen merker på huden,

men så skadet likevel.

Dobbel straff

Isolasjon var et middel stefar brukte til stadighet for å

både skremme, true og straffe de to guttene. Han lærte

fort at å gi dem husarrest når det var skole ikke nyttet,

for det ble for lett avslørt. Men ettermiddager og kvelder,

helger og ferier ble ofte brukt.

– Han samlet opp straffen til noen av skoleferiene, og da

andre spurte «hva skal du i ferien» var alltid vårt svar: «Vi

skal bare være hjemme, vi». Hvis venner kom på døra og

spurte om vi ville leke, løy mamma – eller vi selv – og sa vi

var syke eller ikke hadde lyst. Ingen tenkte mer over det,

og løp til seg og sitt.

Men så var det ettermiddagene, da. Basket-treningen.

Det store, store lyspunktet i Hakans liv. Basket var det

han drømte om, sto opp om morgenen for, og der han

opplevde mestring. Der han opplevde et friminutt fra den

giftige lufta hjemme. Hakan ble holdt hjemme. Ofte, som

straff. Han møtte ikke opp på trening, eller han kom for

sent. Treneren så dette som latskap, og straffen ble ofte

at han – foran laget – fikk beskjed om at han ikke fikk

spille kamp.

– Alt jeg ville, var å spille kamp. Når jeg fikk straff for

straffen, nei, det var jævlig tungt.

– Treneren så det ikke, han så ikke at det at jeg kom

for seint ikke handla om at jeg ikke var interessert eller

var lat. Og han spurte heller ikke. Det de så var det de

antok var sannheten, at jeg ikke brydde meg, var lat eller

respektløs.

“Ingen så noe mer enn det som var

lettest å se.”

Det lange steget

Stefaren torturerte hunden, så guttene tenkte «neste

gang er det min tur».

– De skrikene fra hunden kommer jeg aldri til å glemme. I

det ene øyeblikket lekte ham med hunden, og i det neste

sto han og pisket ham med et belte på kjøkkenet. Det var

dette som var så tungt. Hele tiden gå og vente. Ikke vite.

Det eneste jeg visste var at han kom til å bli full. Men når

slaget skulle komme, det var helt uvisst.


40

41

“ Jeg husker som 11-åring at jeg gikk og

håpte på å bli banka av stefar, slik at jeg

måtte på sykehus. Å ha blåveis og merker

slik at sårene mine endelig ble sett.”

Frykten. Ventingen. I tillegg til bråket, kranglingen og

kjeftingen.

– Det var umulig for meg å konsentrere meg om lekser, så

jeg dro av og til tidlig på skolen, og gjorde leksene i gangen

utenfor klasserommet. Det var det eneste stedet jeg fikk ro,

og kunne konsentrere meg.

Han husker godt en dag læreren kom for å låse opp

klasserommet, og han fortsatt ikke var ferdig med det han

skulle gjøre av lekser. Hele klassen sto og ventet, mens

Hakan lå på gulvet og jobbet.

– Jeg glemmer det aldri. Hvordan hun demonstrativt tok et

laaaangt steg over meg mens hun sa «ja, dette var jo også

et sted å gjøre lekser. Flytt deg!»

– Da følte jeg meg så liten og så misforstått. Så dømt,

på en måte. Kunne hun ikke bare spørre meg hvorfor jeg

gjorde lekser der ute og ikke hjemme?.

Sånn gikk årene. Ingen spurte. Ingen mistenkte.

– Vi hadde jo ingen blåmerker. Vi fungerte bra med venner,

vi gjorde det greit på skolen. Vi havna jo aldri i trøbbel. Og

all den fisken vi måtte spise gjorde jo at vi raget ett hode

høyere enn alle andre. Om ikke annet kan jeg med hånda

på hjertet si at «spis fisk, det er sunt», humrer Hakan, som

har selvironien godt på plass når han forteller sin historie.

«Jeg skal ta deg når du sover»

Så kom dagen som skulle gjøre Hakan skikkelig redd. Den

dagen da han sa imot stefaren ved middagsbordet. Om noe

banalt, som at melk ikke var så sunt som alle trodde.

«Du er tøff nå, men bare vent. Jeg skal ta deg mens du

sover» var svaret. Fra den dagen, og i et helt år, sov Hakan

med en lang, rusten skrutrekker under puta. Det var den

han dro fram, da han en natt hørte et stort brak og flere

ting som knuste nede på kjøkkenet. Lillebror sto livredd bak

ham, i en hel time, mens Hakan sto i helspenn klar til å

angripe når han kom inn til dem.

– Det som skremte meg mest, var at det ble helt stille.

Da jeg ikke hørte mamma lengre trodde jeg at han hadde

skadet henne alvorlig, og at det snart var min tur. Men

ingenting skjedde, det var helt stille i huset, forteller han.

Det som ble vendepunktet var at stefar «endelig» sprakk.

Hans ekstreme sinne hadde ført til at han tok en kniv

og holdt den mot halsen til mamma. Til slutt hadde hun

kommet seg løs og løpt til naboen nedi gata, som var politi.

Derfor hadde det blitt så stille, den kvelden. Nabomannen

hadde kommet til det lille rekkehuset, og der satt stefar

rolig i sofaen og latet som ingenting. Hevdet at ingenting

var galt.

Da døra til soverommet endelig gikk opp, sto Hakan klar

til å hugge til. Men det var mamma som kom inn. «Kle på

dere, vi må rømme til krisesenteret» sa hun.

– Vi var fri. Det var vanskelig. Det var en hard tid, men vi var

fri, forteller Hakan som senere skrev sangen «Vendepunkt»

om akkurat denne historien.

Tonnevis av murstein

Hakan og bestekompis Kenneth hang sammen i mange år i

ungdomstiden uten at de visste hverandres historier. Først

når Kenneth hadde fått beskjed av sin psykolog om å åpne

seg opp for noen han stolte på om sin historie, fikk Hakan

vite. Kenneth hadde også opplevd årevis med vold, traumer

og omsorgssvikt i barndommen. I 1998 startet de en

rapgruppe som til slutt ble til «Tonna Brix». De bestemte seg

i 2007 for å gjøre noe med sine tunge historier. For andres

skyld. De dykket ned i kunsten. Skriver nå sanger og maler

og tegner. Får det ut gjennom det kreative, kommunikative.

Noe handler om det de har opplevd, og det de ikke ønsker

andre skal måtte oppleve. Begge reiser nå rundt på skoler

og fagseminarer for å holde foredrag og rapkonsert om sine

historier. Grunnen?

– Vi vil vise dem at det er mulig å komme seg ut. At de kan

snakke om det. Tørre å si ifra. Hvis vi kan få noen til å tørre

å åpne opp, så er det verdt det.

Forskning viser at barn og unge bærer på hemmeligheten

om vold og overgrep i gjennomsnittlig 17 år, før de tør å

fortelle.

– Det går nesten ikke en dag uten at det kommer noen

til oss og forteller sin historie etter at vi har holdt vårt

foredrag, forteller Hakan.

“Han oppfordrer også lærere og trenere,

alle som er med barn, om å spørre.

Tørre å se bakom det de tror er latskap”

De som kommer for seint til treninga. De som ikke har

utstyret i orden. Unga som gjør leksene i gangen, i siste

lita. Ikke tro du veit, før du har spurt.

– Grunnen kan være mye mer brutal enn det man først

kanskje trodde, sier Hakan, som en oppfordring til alle

hjelpere der ute.

– Ikke la dem gå unødvendig lenge med de brutale

hemmelighetene.

Tekst: Siri L. Thorkildsen

Kjennetegn på en

trygg hjelper

Hva kjennetegner en trygg voksen i hjelpearbeid med barn og unge? Her er mine viktigste stolper for

faglig og menneskelig trygghet, oppsummert etter flere år i ulike hjelperoller.

Dette er hva den trygge hjelperen gjør:

• Han eller hun forsterker det mellommenneskelig gode.

• Er grunnleggende interessert i hvem den andre er.

• Er bevisst hele seg selv i møtet med den andre; sine ord, sitt kroppsspråk og sin væremåte.

• Møter uforståelige handlinger med undring og nysgjerrighet.

• Ser bak det som skjedde og anstrenger seg for å finne ut av det.

• Tar barnas følelser på alvor og sier ting som: “Hvordan er det å være deg når det skjer?

Hva tenker du om det? Fortell! Få høre!”

• Har ikke en tanke om full kontroll, men omfavner det usikre og tåler å ha hjertet i halsen.

• Vet at å lytte ikke nødvendigvis er det samme som å ikke si noe.

• Vet at barn gjennomskuer voksne som ikke er ærlige og

sier heller ting som: “Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal

svare. Jeg må nesten tenke meg litt om…“

• Vet at det skjer utvikling selv om alt virker kaotisk og

vanskelig.

• Gir muligheter til å erfare mestring i det små og

i det hverdagslige.

• Viser konsekvenser med omsorg og tenker på

barnets verdighet i alle situasjoner.

• Har lave skuldre i arbeidet og er trygg på seg selv

i alt samspill med andre.

• Er bevisst betydningen av et godt humør og et lyst

sinn.

Tekst: Kjell Gustumhaugen


43

kort&godt

Nytt PåFyll for kriseteamene

I høst lanserte RVTS Sør «PåFyll 2», et

redskap i arbeidet med fagutvikling for

kriseteam.

Dette er et supplement til PåFyll 1,

som ble lansert etter 22. juli 2011.

Da ble kriseteamene over hele landet

kraftig utfordret av terrorangrepene i

regjeringskvartalet og på Utøya, og PåFyll

1 skulle støtte dem i å bli enda bedre

rustet i møte med kriser, ulykker og

katastrofer.

PåFyll 2 konsentrerer seg om mer

spissede problemstillinger rundt barn i

kriser, å miste noen i selvmord, kulturelt

mangfold, døden, om å ta vare på seg

selv og andre, og sårbarhet og styrke.

Den fokuserer på hjelperen som verktøy.

Spesialrådgiver Torstein Garcia de

Presno i RVTS Sør mener det er et

krevende, men viktig arbeid, å jobbe

med seg selv som hjelper når man

skal møte andre i krisesituasjoner.

– I noen livsfaser eller i gitte

situasjoner kan vi oppleve å møte

oss selv som hjelper i døra. Egne

erfaringer eller egen sårbarhet kan

gjøre oss mindre i stand til å være

en god hjelper. Det er ikke farlig. Det

som er farlig er hvis vi ikke vet om

det når det skjer. En åpen dialog om

hvem som best løser hvilke oppgaver

kan bidra både til godt hjelpearbeid,

og god ivaretakelse av de som jobber

i kriseteamet, sier han.

PÅFYLL

KRISETEAM - DEL 2

Ny bok om seksuelle

overgrep mot barn

– Jeg håper denne boken kan være med på å redusere

hvor lang tid det går fra et barn blir utsatt for

seksuelle overgrep, til de får den hjelpen de trenger,

sier forfatter Siri Søftestad.

– En norsk studie viser at gjennomsnittstiden er i dag 17,

lange, år før man tør fortelle om det man har opplevd.

Mitt håp er at kunnskap, forståelse og detaljert veiledning

kan gjøre at folk tør å gjøre noe tidligere. Så slipper barn

å gå rundt og bære på hemmelige overgrepserfaringer

gjennom livet, sier hun.

I boken kommer Søftestad

med oppdatert kunnskap,

kombinert med praksisnære

forslag, om hvordan

du kan oppdage

barns signaler, håndtere

mistanker og være en

god, klok voksen for

utsatte barn, skriver

Universitetsforlaget.

Når barn er pårørende

Ivaretakelse av barn som pårørende har vært

lovfestet siden 2010. Lovendringen kom på bakgrunn

av de belastningene barn og unge kan oppleve når en

forelder blir syk.

Anne Kristine Bergem lanserte i høst boken «Når barn er

pårørende». Boken skal hjelpe voksne med hvordan de

kan involvere og ta vare på barna som opplever at en i

familien blir syk, misbruker rusmidler, har traumeerfaring

eller kommer i fengsel, dør, tar livet sitt eller der den ene

forelderen dreper den andre.

– Barn er prisgitt de voksne som er rundt dem. Det er

voksnes ansvar å sørge for at barn har det de trenger

for å meste hverdagen sin og

livet sitt. Det er ikke noe som

er viktigere enn det.

Bergem har samlet kunnskap

fra forskning og praksis i

Norge for å gi deg som leser

boken en forståelse av

hvorfor det er viktig å ivareta

barn som er pårørende, og

hva som kan være lurt å

gjøre.

Mellom linjene

«Når barn er pårørende» gis

ut på Gyldendal forlag.

Fikk du med deg RVTS Sørs kampanje

«mellom linjene» i høst? På verdensdagen for

selvmordsforebygging re-lanserte vi fjorårets

kampanje, i håp om at enda flere fikk med

seg det viktige budskapet: At å gå nærmere,

og lese mellom linjene, kan redde liv.

I fjor nådde vi 66.000 mennesker med

bildekampanjen som ble spredt utover

dagen. I år lagde vi én film, med de samme

bildene, og slapp den tidlig på morgenen: Til

nå har 475.000 mennesker sett kampanjen,

og 3.000 har delt den med sine venner.

RVTS Sørs håp er at dette kan være med

på å redde liv, at noen tør å gå nærmere og

spørre hvis de er bekymret for noen.

Følg RVTS Sør på Instagram

... for poetisk påfyll til sjelen

... for fagstoff pakket inn i nytt papir

... for nye tanker

... for inspirasjon

... for motivasjon

... for ordene du lette etter

... for tankene du ville dele

... for det gode menneskemøtet


44

45

Hva gjør man når man er Norges sjette beste barneverntjeneste? Å hvile på laurbærene og tenke

at man er god nok, er ikke et alternativ for Tønsbergs barnevernansatte. – Det er viktig at vi møter

barna og familiene med trygghet og kjærlighet i alle ledd, forteller leder Ellen Fisher.

Nylig møttes samtlige ansatte i

Tønsberg barneverntjeneste på Lifjell

til noen dager utenom det vanlige.

Samlingen markerte starten på et nesten

to år langt kompetanseutviklingsprogram i regi RVTS Sør.

Målet er at menneskemøtekompetanse og traumebevisst

omsorg skal være tilstede i alle ledd i tjenesten, til enhver

tid.

Trygge Voksne heter programmet, og er en slags pilot

til MenneskeMøteAkademiet som er under oppføring.

Det baserer seg på et allerede godt fundamentert

7-trinnsprogram, som nå er under revidering og skal bli til

MenneskeMøteAkademiet.

– Dermed er det ikke ukjent for oss det vi går gjennom,

samtidig som vi prøver ut nye ting for å nå inn til de

ansatte, forteller Pål Solhaug fra RVTS Sør.

Trygge sammen

Solhaug og Ruben Gausdal har tatt turen for å bli kjent med

gjengen fra Tønsberg, og for å sette i gang noen tanker hos

dem før programmet setter i gang for fullt denne våren.

Her er det rom for refleksjon, kunnskap, aktivitet, poesi,

musikk, fag og diskusjon. Alt skal sette i gang en prosess

hos deltakerne som forhåpentligvis resulterer i ansatte

som er tryggere på seg selv, mer bevisste i sin væremåte

og bedre til å møte de sårbare barna og relasjonene rundt.

– Mye av denne første samlingen handler om å bli trygge

på hverandre, og seg selv.

“Skal man være en god hjelper for andre

må man kjenne seg selv godt. Og skal

man klare det må de ansatte føle seg

trygge sammen.”

– Derfor er jeg veldig glad for at dette er en tydelig satsing

fra ledelsen i Tønsberg Barneverntjeneste, og at de sender

alle ansatte på dette, sier Gausdal.

– Det blir en helt annen effekt når alle er med, og ledelsen

sender tydelige signaler om at dette er viktig. Det hadde

blitt et helt annet utfall om kun ledelsen hadde gått på

kurs og tredd «nye sannheter» nedover hodene på de

ansatte, sier han.

Kompetansen er der allerede

Som sagt, denne gjengen er allerede en av Norges beste

på sitt felt. Det lar ikke Solhaug og Gausdal dem glemme

med det første.

– Vårt ønske er å synliggjøre deres egen kompetanse. For

dere sitter på en enorm og variert kompetanse. Når vi

hører dere snakke, har dere alltid barnet i fokus. Dere

kjenner til systemet så godt som det går an, på godt

og vondt. Og dere brenner for å hjelpe. Mange av dere

er allerede bevisste og godt kjente med traumebevisst

omsorg, sier Solhaug til gjengen.

– Det er ingen tvil om at dere har både hjertet og hodet på

rett sted når dere er på jobb. Det er så godt å se.

– For oss å komme til dere og tilføre kunnskap er én ting,

og det kommer vi også til å gjøre. Men å tro at vi kan lære

dere noe om å jobbe i barnevernet er ikke realistisk. Det

kan dere best. Det vi skal hjelpe dere med er å forankre

noen verdier og holdninger, og sette dere i stand til å ta et

grundig blikk på dere selv. Vårt ønske og mål er at det vil

utvikle dere som hjelpere, sier Solhaug.

– Dere har klart å skape gode tjenester, men viser at dere

virkelig ønsker kompetanseutvikling. Dere signaliserer

tydelig at dere er villige til å se på dere selv i denne

prosessen, og at dere ønsker at barnets stemme blir hørt

enda bedre. Jeg blir glad og optimist når jeg hører sånt,

sier Gausdal til gjengen.

En omorganisering har ført til at familiene møter flere

saksbehandlere enn før. Det blir viktig å ha i mente

når programmet gjennomføres, mener Gausdal. Det er

sårbart når det er såpass mange å møte når man står

i en vanskelig livssituasjon. Da er det desto viktigere at

samtlige av barneverntjenestens ansatte møter dem på

en god måte, og er gode på det de gjør. De må møtes med

kjærlighet og trygghet overalt. Leder av tjenesten, Ellen

Fisher, er enig.

“Det kan virke uoversiktlig når man er i

kontakt med barnevernet for første gang,

selv om de får informasjon om hvem de

kommer til å møte. Det er mange ledd,

mange folk og lange løp. Det er vår jobb

å trygge, og bygge en god relasjon som

oppleves godt for alle parter.”

– Jeg vil være en god person

Traumebevisst omsorg sitter langt framme i pannebrasken

hos flere i Tønsberg Barneverntjeneste, viser

undersøkelsene RVTS Sør foretok før programmet startet.

I tillegg er det en tydelig holdning blant de ansatte at

det ikke finnes vanskelige barn – bare barn som har det

vanskelig.


46

47

– Det er et flott grunnlag å begynne arbeidet på, mener

Solhaug.

– Vi er mer ydmyke enn før, mener barnevernansatt Geir

Morten Sæther.

– Det er nok den største forandringen jeg har opplevd i

mine ti år i barnevernet. Før var det mange flere konflikter.

Nå er vi flinkere på å treffe mennesker der de er. Jeg

prøver hele tiden å være bevisst på at jeg er et menneske

oppi det hele, og da er dette en ypperlig mulighet til å

utfordre seg selv enda mer på hva slags menneske man

er i møte med andre, sier han.

Stemningen og tankene når første dag er over, viser at de

ansatte begynner å glede seg til fortsettelsen.

På Lifjell måtte gjengen blant annet jobbe med «historien

sin», om hvorfor de selv ønsket å jobbe i barnevernet.

– Det er aldri et ubevisst valg. Alle har på et tidspunkt

tenkt at «dette skal jeg gjøre», og den historien vil vi at

skal komme fram i bevisstheten til de som jobber der,

forteller Ruben Gausdal.

– Vi mener den vil hjelpe dem i det daglige arbeidet, og å

finne motivasjonen til å stå i det de må stå i.

Oppgaven satte i gang en flom av ettertanke hos flere.

“Det er hardt og slitsomt å gå inn i sin

egen historie. Men det er viktig. Jeg tar

disse dagene med meg, både profesjonelt

og personlig.”

Eva Kohlmayer

“Om vi skal forvente at barna og

familiene skal åpne seg opp for oss, må

vi orke og tørre å se på hvem vi er når vi

møter dem.“

Sinclair-Sannes, Eva Kohlmayer og Heidi Lauritzen deler

noen tanker med hverandre etter en lang dag.

– Det er nødvendig at vi ser på oss selv i et kritisk lys hvis

vi skal klare å gjøre jobben vår bra.

Hun ble spesielt glad da leken ble løftet fram som viktig.

At de voksne må tørre og ville leke ga gjenklang hos den

drevne barnevernansatte.

– Det er i leken det læres best, og hjelper både barna og

oss å være mer tilstede. Jeg ble glad for å høre at dette er

noe vi må ha i fokus, forteller hun.

Eva Kohlmayer syntes det var fint å få mulighet til å

reflektere over hvem hun vil være som person.

“Jeg vil være en god person når jeg

møter andre. Jeg vil tørre å stille meg

sårbar, for de jeg møter er også sårbare.

Hvis jeg møter dem med knapphet eller

avvisning kan jeg ikke forvente at de vil

møte meg igjen, eller tør å dele og åpne

seg for meg.”

Tekst og foto: Siri L. Thorkildsen

Vi blir oss selv

og noe mer enn oss selv

– sammen.

Odd Kenneth Hillesund


49

Blikket som endrer alt

– Hva trenger folk mest av alt? Et ansikt der blikket er festet på deg med velvilje, og medlemskap

i en flokk. Har mennesket det, er det kanskje nok, sier fagleder i RVTS Sør Heine Steinkopf.

Budskapet er skremmende enkelt, og dermed kanskje

vanskelig å tro på når livet kan være så altfor komplisert.

– DU er faktisk god nok som hjelper. Det du er, som

menneske, er i de fleste tilfeller godt nok, sier faglederen.

Steinkopf er redd vi står i fare for å glemme det

grunnleggende – og viktigste – når vi møter mennesker

som har opplevd mye smerte.

Når vi som hjelpere skal vise omsorg for mennesker

som har opplevd mye smerte kan vi fort bli opptatte

av hvilke metoder vi skal bruke for å hjelpe. Vi tenker

at det er det riktige, og det profesjonelle å gjøre. Men

jeg er redd vi glemmer det som ligger oss nærmest, det

intuitive menneskelige: Nemlig et godt blikk, og behovet

for fellesskap.

Metoder som kompliserer

– En del av disse metodene vi bruker som fagpersoner

er utrolig kompliserte. Vi bruker lang tid på å lære dem

og lang tid for at personen skal bli mottakelig for dem

også. Det vi vet fra forskning og praksis er at det er enkle,

basale ting som er det aller viktigste, sier han. Som kan

virkelig gjøre en stor forskjell for et annet menneske.

“Du er faktisk god nok. Som hjelper, og

som menneske, er det du som er både

løsningen og verktøyet for at den som

har det vanskelig skal få det bedre.”

Sofistikerte metoder, høy faglighet og mye kunnskap. Det

står verken på utdanningsnivået, interessen, erfaringene

eller kunnskapen til de fleste som jobber med mennesker,

ifølge Steinkopf. Vi bruker mange år på å få en del

terapimetoder inn i ryggmargen vår. Men er det nødvendig?

– Det krever mye erfaring å jobbe med mennesker

som har det vanskelig, men handler det like mye om at

terapimodellene er så kompliserte å lære seg? Blir vi så

avanserte og kompliserte i hverdagen, at vi glemmer at noe

kan gjøres mye enklere? Glemmer vi det menneskelige?

spør han.

Steinkopf er klar over at det kan virke banalt enkelt det

han sier. Psykologspesialisten, som nå jobber på en

doktorgrad, har selv tilbrakt mange år på skolebenken.

– Akademikeren i meg sitter og kritiserer meg selv og sier

«her har jeg gått på skole i så mange år, også er det så

enkelt? Hva er vitsen med all denne utdanningen da?»

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

– Hva sier du til det, da?

– Kunnskap er viktig. Problemet oppstår hvis vi lar

kunnskapen komme i veien for det menneskelige, sier

han.

– Kunnskap er nødvendig for å lage system i hjelpen vi

skal gi. Så det blir en helhetlig sammenheng, en plan

med struktur og tydelige mål. Det hjelper oss med å gi et

fokusert terapeutisk forløp.

Vi skal absolutt ikke hive kunnskapen i do, men en kan bli

så full av kunnskap at man ikke ser mennesket foran seg.

Hvis kunnskapen du som hjelper sitter med kan støtte

eller spille på lag med menneskemøtene, da snakker vi.

Mikro- og makrorelasjoner

– Alt handler om mikro- og makrorelasjoner, sier Steinkopf.

Mikrorelasjonen er ansiktet som har blikket vendt mot deg

og som har en kjærlighet til den blikket er vendt mot.

– Når du opplever at blikket vender tilbake opplever dere en

synkronitet – en dialog. Denne dialogen kan være ordløs –

og den kan være vokal. Men det viktigste er ikke det som

blir sagt: Det er blikket, mimikken, de små lydene som

bekrefter og møter mennesket som sitter ovenfor deg. En

synkronitet som legger merke til hvordan den andre har

det. Dette er den viktigste dialogen vi har, og det store

forbildet til denne mikrorelasjonen ser vi hos foreldre og

spedbarn. Denne typen dialog er utrolig regulerende, så

det viktigste vi kan spørre oss selv er: Hvordan kan jeg

som hjelper være dette vennlige, interesserte, sensitive

ansiktet som tilbyr et trygt blikk? sier Steinkopf.

“Men blikk-kontakt er ikke nok. Vi

trenger en makrorelasjon også, nemlig

fellesskapet.”

Dette er de to viktigste knaggene i hjelpearbeid, og

forsterker hverandre, ifølge Steinkopf: Blikket, og

fellesskapet. Mennesker trenger å føle seg trygge, og de

trenger å oppleve tilhørighet og mestring. Å møte et blikk

og et ansikt som hjelper deg med å få selvfølelse, er en

god start. Denne selvfølelsen vil hjelpe deg inn i en flokk.


50

51

Her vil du opplever en verdi hos deg selv, i fellesskap

med andre.

Tilhørighet i fellesskapet

Vi trenger alle å være medlem i noe, en

kontekst, et fellesskap. Eller, som

Per Fugelli så klokt sa det:

“Vi er originaler.

Vi er unike. Vi er

selvstendige individer.

Samtidig er vi flokkdyr

og trenger tilhørighet. Vi

blir fellesskap med møte

med andre mennesker og

erfaringer med andre.”

Per Fugelli

– Undersøkelser viser at det er ofte utenforskap som er

årsaken til at folk blir voldelig radikaliserte, for eksempel,

forteller Steinkopf.

Forskning viser at mennesker ikke søker seg til destruktive

og udemokratiske miljøer først og fremst på grunn av

ideologi eller politikk. Det handler oftere om sterke

følelser og sosial tilhørighet. Felles for de som trekkes mot

usunne grupperinger, er at de ofte har hatt en opphopning

av problemer og har opplevd krenkelser i livet. Og at de

føler seg utenfor og marginalisert.

– Mange opplever trygghet og tilhørighet for første gang

når de finner et fellesskap. De har gått fra å være utenfor,

ekskludert, mobbet, trakassert, krenket eller traumatisert

og isolert – til å oppleve at de blir sett, møtt og tatt godt

imot. Vår jobb som hjelper er å sørge for at de finner et

godt og trygt felleskap, tuftet i gode verdier, sier Steinkopf.

– Mennesker trenger å oppleve medlemskap i en flokk. En

menighet, supporterklubb, et kor, en familie.

Vi trenger alle et sted der vi møtes og der man føler at «her

hører jeg til». Et sted som gir oss sterke, følelsesmessige

opplevelser. Men det er ikke bare å «finne» et fellesskap

og plassere noen der, advarer han. Det må være et sted

man kan oppleve tilhørighet, føle seg velkommen, og

kjenne på mestring. Som hjelper kan det hende du må

tenke nytt for å hjelpe, sier faglederen.

– Som hjelper kan man ofte kjenne på en avmakt når lista

er lang, dagene hektiske og problemene står i kø. Man

føler kanskje at man allerede har prøvd å tilby hjelp til å

komme inn i et fellesskap, til og med. Men kanskje du

ikke har brukt nok tid til å undre sammen med den andre,

tenkt godt over «hva trenger dette barnet»?

“Å få til det gode møtet, med den

livsviktige, styrkende blikk-kontakten kan

åpne dører du ikke visste var der engang.

Og da gjelder det å gripe muligheten

når den byr seg, selv om kanskje andre

oppgaver venter og du helst skulle vært

et annet sted.”

– Hvis du som hjelper kan tenke «hvor kan dette barnet

finne et godt fellesskap, hvilke ressurser har dette barnet

som kan være en god inngangsbillett til et fellesskap,

og hva kan jeg gjøre for å hjelpe?» kan mye bli gjort. Å

alliere seg med en trener så barnet blir godt tatt imot den

første dagen, for eksempel. Kanskje du selv kan bruke en

ettermiddag på å bli med på den første fotballtreningen,

hvis du kan uten at det går på bekostning av din egen

familie?

“Det kan begynne med et blikk. Og det

kan endre alt.”

Tekst: Siri L. Thorkildsen

Favnet

Det avviste

barnet i deg

strakte armene

mot meg

jeg tok i mot og

holdt rundt

år etter år

i løpet av en kort

men helende stund

Eva Dønnestad


“Det viktige skjer hver dag.”

Inge Bergdal, RVTS Sør

Regionalt ressurssenter om vold,

traumatisk stress og selvmordsforebygging

www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark, Universitetsveien 19, 4630 Kristiansand

More magazines by this user