12.12.2018 Views

Verdistrek_2018

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

VerdiStrek<br />

et magasin fra RVTS Sør / <strong>2018</strong><br />

I barnas høyde.<br />

Alltid.


KJÆRE LESER!<br />

INNHOLD<br />

10 år i barnehøyde<br />

«Når relasjonen er god, tåler jeg mer», sa Cathrin, en dame som i løpet av<br />

årenes løp har vært i kontakt med mange hjelpere. Jeg synes vi skal lytte til<br />

Cathrin. God fagkunnskap er viktig og nødvendig for å kunne gi hjelp. Men<br />

relasjon betyr alt for hvordan hjelpen fungerer. Uten en god relasjon, et blikk og<br />

et fellesskap, ingen heling.<br />

I 10 år har RVTS Sør jobbet for at gode fagfolk skal bli gode menneskemøtere,<br />

skape gode relasjoner. Slik at krenkede barn og familier får den beste hjelpen, fra de<br />

beste hjelperne.<br />

I disse årene har vi belyst, berørt og beveget. Alt er gjort i håp om at fag og gode menneskemøter<br />

kan føre til livsvekst og mestring for de som trenger det mest. RVTS Sør nådde drøyt 16.000<br />

hjelpere via våre kurs og programmer i 2017. Vi hadde til sammen over 700.000 treff på<br />

våre websider og sosiale medier. Dette magasinet er en samling av de viktigste og mest leste<br />

artiklene som har vært publisert på www.rvtssor.no det siste året.<br />

Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør<br />

Det er noe magisk med relasjonen<br />

Alt starter i relasjonen, og det heles i relasjonen. Og det skapes i barnehøyde. For<br />

det er ingen relasjon som trives i ubalanse, i høydeforskjell. Relasjonen blomstrer når<br />

vi møtes på likefot. Menneske til menneske.<br />

Det handler om å bruke den kunnskapen vi har, og kombinere det med den iboende urkraften vi<br />

alle mennesker har i oss: Kjærlighet. For uten kjærlighet vil det aldri bli utvikling, glede, mestring<br />

eller håp. Uten kjærlighet vil man aldri lykkes. Det gjelder oss alle, selv for de mest hardbarkede<br />

faghjerter. Det er ikke noe uprofesjonelt ved den innrømmelsen. Men det er desto mer livsnært.<br />

Det gode blikket og et trygt fellesskap fremmer livsmestring og god helse. For barn som har<br />

opplevd det verst tenkelige, kan det være starten på et bedre liv. I dette nummeret av VerdiStrek<br />

kan du lese om relasjonen som heler, og i år arrangerer vi – sammen med RVTS Øst og Østbytunet<br />

– Barnehøydekonferansen. Her står kjærlighet og kunnskap sammen. Fordi vi skal være i barnas<br />

høyde. Alltid.<br />

Siri L. Thorkildsen, Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør<br />

38 4<br />

Speil, speil på veggen der - s.4<br />

Vanskelige barn eller barn som har det vanskelig - s. 8<br />

Hvorfor må Tore få løpe? - s. 12<br />

Når hjelperen svikter - s. 16<br />

Fra alarm til ro på tunet - s. 20<br />

Menneskeliggjøring av tjenestene - s. 24<br />

Den andre siden - s. 30<br />

En link til livet - s. 32<br />

Vi er både natur og kultur - s. 36<br />

De som ikke så - s. 38<br />

Kjennetegn på en trygg hjelper - s. 41<br />

Kort&godt - s.42<br />

Trygge voksne - s. 44<br />

Blikket som endret alt - s. 48<br />

48<br />

VerdiStrek <strong>2018</strong> • Redaktør: Siri L. Thorkildsen • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock


4<br />

5<br />

på veggen der<br />

Å være selvopptatt trenger ikke nødvendigvis være et negativt ladet begrep. Faktisk er det helt<br />

avgjørende å fokusere på den «positive selvopptattheten» for å kunne bli en god menneskemøter.<br />

Det sier Fagsleder i RVTS Sør, Heine Steinkopf.<br />

– Det krever en jobb å være et medmenneske. Den<br />

viktigste, men vanskeligste, jobben er å komme til bunns<br />

i hvem du er – og vil være – som menneske, forteller<br />

Steinkopf. Faglederen mener dette er avgjørende for å<br />

kunne møte mennesker i vanskelige livssituasjoner.<br />

Skal du endre praksis på hvordan du møter mennesker<br />

i krise, må du ha en solid forankring. Du må ha stilt deg<br />

selv spørsmålene «hvilke verdier har jeg? Hvem vil jeg<br />

være i møte med andre mennesker?»<br />

– Du må gå til bunns i deg selv, være kritisk og opptatt<br />

av dine egne styrker og svakheter, verdier og moral, for å<br />

kunne møte mennesker på en god måte, sier han.<br />

<strong>2018</strong> bør være året der menneskemøtekompetanse står<br />

i høysetet hos alle som jobber med barn og unge, mener<br />

Steinkopf.<br />

– Bærebjelken i hjelpearbeid er menneskemøtekompetanse.<br />

Men du som forelder, nabo, venn og kollega bør<br />

også ta en runde med deg selv og tenke over<br />

«hva er mine verdier som medmenneske?<br />

Hvordan ser jeg på andre mennesker?»<br />

Det skal ligge i ryggmargen, uansett hva<br />

du kommer fram til, legger fagsjefen til.<br />

– Vi trenger varmere voksne<br />

De fleste forbinder selvopptatthet med<br />

å være egosentrisk og selvdyrkende.<br />

Meg, meg, meg. Man ser for seg en som ikke evner å se<br />

den andre, kun seg og sitt.<br />

– Det er den ene siden av saken. Den selvopptattheten<br />

som tenker at andre er dumme, når man selv føler på<br />

sjalusi. I stedet for å kjenne på sin egen frykt, usikkerhet<br />

eller følelse av mindreverd. At man ikke ser lengre enn sin<br />

egen nesetipp, og ikke bryr seg stort om andre, begynner<br />

Steinkopf.<br />

Men så oppstår det noe fantastisk når selvopptattheten<br />

tar et kritisk blikk på seg selv. Når man tør å tåle seg<br />

selv, til enhver tid. Når kunnskapen ikke lenger sitter i<br />

førersetet, men mennesket og menneskemøteren.<br />

“Vi trenger varmere voksne, ikke<br />

flinkere voksne. Vi trenger de som er<br />

forankret i sin egen menneskelighet.<br />

Som er bevisste på hvem de er i møte<br />

med andre mennesker.”<br />

– Det er viktig og bra å ha god kunnskap om vold og<br />

overgrep når man skal jobbe med dette. All kunnskap er<br />

nyttig. Men gir det deg handlingskompetanse? Jeg mener<br />

svaret på det er nei, sier Steinkopf.<br />

– Derfor må man være mer selvopptatt. Den typen som<br />

gir selvstudium og utvikling, den som observerer en selv<br />

utenfra. Vi må prøve å løsrive oss mer fra den daglige<br />

Foto: Therese Skauge Klokset


6<br />

7<br />

selvopptattheten. Der man er for lite følelsesbevisst<br />

og verdibevisst, og kun egosentrisk. Den delen av oss<br />

som ikke går mennesker i møte fordi vi er et annet sted<br />

i tankene våre. Der vi mentalt er på vei til verkstedet<br />

eller barnehagen, vurderer å skifte jobb, eller tenker på<br />

krangelen vi hadde med samboeren på morgenen.<br />

– Den selvopptattheten der man kun tenker på seg selv,<br />

hemmer og forhindrer gode menneskemøter. Da dukker<br />

frykten for ubehaget opp, og man unngår å ta tak i<br />

vanskelige ting selv om man vet at det er det riktige å<br />

gjøre. Da må man si til seg selv: «Nei. Det er viktig, selv<br />

om det blir ubehagelig.»<br />

Å tåle ubehaget<br />

“Noen ting må man gjøre, ellers er man<br />

ikke et menneske, bare en liten lort!”<br />

Kavring i “Brødrene Løvehjerte” av Astrid Lindgren<br />

I møte med mennesker, uansett om det er profesjonelt<br />

eller privat, vil en solid forankring i verdier bety at du må<br />

stå i tøffe ting når du ser at det trengs. Du må tåle stormer<br />

og ubehag, kritikk og motstand. Du må tørre å være synlig.<br />

Men det kan bety enormt mye for den som trenger deg.<br />

Steinkopf forteller ærlig om den gangen han selv føler<br />

han sviktet, fordi han ikke tenkte nøye nok over sine egne<br />

verdier når det trengtes.<br />

– Jeg var småbarnsfar, sliten og opptatt i min egen boble.<br />

Barna mine lekte en del med noen unger i nabolaget, som<br />

jeg så hadde redde blikk og oppførte seg på en måte som<br />

jeg reagerte på. Jeg kjente vel innerst inne på at her var<br />

det noe som ikke stemte. Da de en dag ble låst ute av<br />

foreldrene sine, burde jeg ha reagert. Jeg burde meldt fra<br />

til barnevernet. Men jeg gjorde det ikke. Jeg var for opptatt<br />

med meg og mitt, og orket ikke ta tak i det jeg visste ville<br />

bli en større sak. Det angrer jeg på i dag. Der satt jeg, med<br />

all min kunnskap som psykolog, og ikke reagerte. Fordi<br />

jeg ikke var bevisst nok på hvem jeg ville være, forteller<br />

Steinkopf.<br />

– Man må tørre å gjøre noe som koster en noe, hvis man<br />

mener det er riktig. Der er ordene til Kavring gode. En<br />

advokat jeg jobbet med en gang sa: «Det skal f*** ikke<br />

stå på meg!» Det er en ekte verdi, mener jeg. En bevisst<br />

verdi som ligger i ryggmargen.<br />

Med det sier du: «Jeg vil være sånn jeg mener at jeg bør<br />

være, selv når jeg er sliten. Selv når jeg er stresset. Selv<br />

når jeg trigges av atferden til ungdommen som sitter foran<br />

meg.»<br />

Lett å være snill med de «snille»<br />

Hva er egentlig menneskemøtekompetanse?<br />

– Det er å forankre hvem jeg har lyst til å være i møte med<br />

de som utfordrer meg. Det er lett å være snill med de som<br />

er snille hele tiden. Vi må trene på nye mønstre, vite hva<br />

som trigger oss og hvordan vi skal takle det når det skjer,<br />

sier faglederen.<br />

– For det kommer til å skje. Når du måler 1.65 på<br />

strømpelesten og står ovenfor en 2 meter høy ungdom<br />

som skriker deg rett i ansiktet, da er det ikke lett å holde<br />

roen. Men da er det avgjørende å huske at det er vanskelig<br />

å regulere andre, hvis man ikke er regulert selv.<br />

Barn med vanskeligheter bringer fram vanskelige følelser<br />

i oss. Da hjelper det å ha tatt et bevisst valg, vite hva du<br />

trenger for å få dette til og minne seg selv på at «jeg vil<br />

være et vennlig menneske».<br />

“Hvis du allerede har et bevisst forhold<br />

til deg selv kan du møte stormen på en<br />

helt annen måte enn hvis du bare agerer.<br />

Å tåle ubehag er ubehagelig, for oss alle.”<br />

Faglederen jobber for tiden med sin doktorgrad, og skriver<br />

akkurat nå en artikkel om hvordan man som hjelper holder<br />

seg regulert.<br />

– De miljøterapeutene jeg har intervjuet sier: «Man MÅ<br />

være selvopptatt». Jeg tenker at vi skal hylle og heie på<br />

den positive selvopptattheten hos alle hjelpere.<br />

Tekst: Siri L. Thorkildsen<br />

Det som sitter<br />

langt inne<br />

ligger noen ganger<br />

i tykke lag<br />

utenpå<br />

Eva Dønnestad


8<br />

9<br />

Vanskelige barn –<br />

eller barn som har det vanskelig?<br />

Barn gjør alltid så godt de kan, sier forsker og psykolog Stuart Ablon. Hva innebærer egentlig<br />

dette utsagnet?<br />

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.<br />

– Det handler om menneskesyn, sier fagleder i RVTS Sør,<br />

Heine Steinkopf. Han utdyper:<br />

– Når man skal jobbe med mennesker, og da spesielt med<br />

barn og ungdom, så er det noe med å være bevisst på sitt<br />

verdimessige startpunkt. Hvordan vi ser på dette barnet,<br />

dette mennesket.<br />

“Barn gjør så godt de kan - hvis de bare<br />

får muligheten.”<br />

Dr. Stuart Ablon<br />

Barns plass i historien<br />

– Dette med grensesetting og konsekvenser kommer<br />

veldig fort opp når vi voksne snakker om hvordan vi skal<br />

ta oss av barn og unge. Det er interessant! Hvorfor gjør vi<br />

det? Hva tenker vi at barn er for noe, egentlig? Hvordan<br />

tenker vi at barn blir til sjebelige, anstendige voksne som<br />

fungerer bra og har god moral, spør faglederen.<br />

– Så kom romantikken, med ideen om at barnet var en<br />

blomst. Det skulle vannes og gjødsles, og av egen kraft<br />

skulle det bli en vakker blomst. Den voksnes rolle var å<br />

degge om – stelle, dulle og skjemme bort – barnet.<br />

– Så kom den kulturelle forståelsen om at barn skulle<br />

tuktes. Dette varte helt fram til 1970-tallet. Barnet skulle<br />

straffes, det de gjorde skulle få konsekvenser, og barnet<br />

skulle underordne seg de voksne. I denne perioden der<br />

dette barnesynet gjorde seg gjeldende kom det et kraftig<br />

ungdomsopprør. Barna som ble ungdom fikk et stort behov<br />

for å opposisjonere mot sine foreldre, forteller Steinkopf.<br />

To skritt fram, ett tilbake<br />

Steinkopf understreker at det har skjedd veldig mye fra<br />

70-tallet og oppover, med hvordan vi forstår barn.<br />

– Vi forhandler mye mer med barn. Vi gir dem muligheter<br />

til å velge. Vi forstår mer av hva et menneske trenger, og<br />

det gjelder også barna våre.<br />

– Hva skjer da?<br />

– Ja, da har vi en tendens at vi skifter tilbake til<br />

50-60-70-årenes stil, sier Steinkopf.<br />

– Plutselig tenker vi at barnet ikke skal utfordre oss,<br />

at vi skal ha autoritet. Det er akkurat som om dette<br />

gammeldagse barnesynet ligger latent i oss, og vi reagerer<br />

instinktivt med å gå inn i denne autoritative rollen, sier<br />

han.<br />

“Det er lett å samarbeide med barn som<br />

er enkle.”<br />

– Barn som er flinke, som mestrer, som får det til, og<br />

som har voksne rundt seg som de stoler på – de blir<br />

samarbeidende voksne. Men så kommer utfordringene:<br />

Barna som er redde, som ikke stoler på voksne. Disse<br />

barna står ikke klare til å samarbeide med oss. Da blir vi<br />

fort fornærmet, redde og maktesløse, og da kaster vi oss<br />

over 50-tallets barneoppdragelse, hevder Steinkopf.<br />

Svetten pipler i panna, pulsen stiger og vi tenker «NÅ må<br />

vi vise at vi har kontroll på denne situasjonen». Og så<br />

kommer kjeftingen, beordringen, maktbruken.<br />

– Hvorfor klarer vi ikke å holde hodet kaldt og hjertet varmt<br />

i disse situasjonene?<br />

“Vi prøver å riste av oss et barnesyn,<br />

men det er fremdeles mange av oss som<br />

er bærere av den forståelsen fra gamle<br />

dager.”<br />

– Følelsen som vi kjenner på der og da er skam, og vi<br />

er opptatte av opplevelsen av å være vellykket, gode nok<br />

eller verdifulle når vi er blitt foreldre. At barna våre har<br />

blitt anstendige, at de mestrer. Og at dette handler om<br />

vår innsats, så når det går skeis så skammer vi oss, sier<br />

Steinkopf.<br />

Opp gjennom historien har man tenkt forskjellig om hva<br />

barn er, og hvordan vi skal forholde oss til dem på.<br />

– I begynnelsen av opplysningstiden dukket begrepet<br />

«tabula rasa» opp – som om de voksne skrev på en tom<br />

tavle og selv fylte barnet opp med lærdom og moral. Ideen<br />

var at det ikke var noe i barnet i utgangspunktet, forteller<br />

Steinkopf.<br />

Vi ser at barn trenger voksne som er støttespillere, som<br />

er varme og som gir dem muligheter til å utvikle seg ved<br />

at de kan ta valg. Dette gjør vi med stor suksess med de<br />

barna som ikke er «vanskelige».<br />

For så kommer de barna som har det vanskelig og som<br />

utfordrer oss.<br />

«Har du ikke kontroll på ungen din?»<br />

Vi har vel alle hørt det, eller kanskje til og med tenkt<br />

det om andre, når et barn ligger på gulvet og sparker og<br />

hyler. Besteforeldre sitter i sofaen og venter med vaflene<br />

og kaffen, ser på hverandre og himler litt med øynene.<br />

Faglederen mener at vi bør snu denne tanken om at vi skal<br />

ha kontroll over barnet.<br />

– Da kommer dette utsagnet til Stuart Ablon inn i bildet:<br />

Barn gjør faktisk alltid så godt de kan. Når barnet ikke<br />

lykkes med å «være grei», eller gjøre sånn som vi ønsker<br />

de skal gjøre, er det fordi de klarer ikke noe annet.


10<br />

11<br />

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.<br />

De vil så gjerne. Men de får det ikke til. Da blir vår oppgave<br />

å anerkjenne at de gjør så godt de kan, og prøve å hjelpe<br />

dem til å finne noen andre måter å lykkes på.<br />

Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til<br />

– Barnet er allerede motivert. Men får det ikke til. Det er<br />

ikke noe poeng i å straffe eller kjefte. Det eneste du oppnår<br />

er at barnet skammer seg enda mer over det han ikke<br />

klarte. Og da føler han seg enda mer mislykket. Selvfølgelig<br />

skal man sette grenser, for sikkerhet, trygghet og hjelp.<br />

Poenget er at de må oppleve mestring og at noen bryr seg<br />

om dem. At de er verdige til å være med, sier Steinkopf.<br />

Det Ablon sier henger sammen med traumebevisst omsorg,<br />

mener faglederen. Når barn opplever at de har tillit og at<br />

noen bryr seg om dem, stoler på dem og hjelper dem til<br />

mestring – da gir de gass. Da kommer den gode atferden<br />

fram.<br />

Hvis man har dette som utgangspunkt når man er<br />

sammen med barn – enten det er som forelder, lærer eller<br />

miljøarbeider – bør dette endre hvordan du forholder deg til<br />

problemer og utfordringer, mener Steinkopf.<br />

– Straff og belønning er konsekvenspedagogikk. Dette er<br />

unødvendig, på generell basis, hvis du tar utgangspunkt i at<br />

barn alltid gjør så godt de kan. Men det krever mer av oss.<br />

“Noen ganger må vi lete med lys og lykte<br />

etter det som virker, for å hjelpe barnet til<br />

å få det til.”<br />

Jobbe sammen om problemet<br />

Steinkopf anbefaler at man heller prøver samarbeidende<br />

problemløsning med barnet, en forståelsesmodell Stuart<br />

Ablon utarbeidet med bakgrunn i at barn alltid gjør så godt<br />

de kan – hvis de får muligheten.<br />

– Hvis du tenker og tror på at barnet gjør så godt det kan,<br />

så innebærer det et barnesyn som man må være bevisst<br />

på hele tiden. Selv når du har valgt å tenke slik om barn,<br />

så kommer ofte «dette kan vi ikke finne oss i – dette må få<br />

konsekvenser» når det blir for intenst og tøft. Da kaster du<br />

deg over femtitallets barneoppdragelse igjen, og trår ut av<br />

modellen du har sagt at du vil jobbe etter. Derfor er dette<br />

noe man må være bevisst på, hele tiden, og da spesielt når<br />

det koker inni deg.<br />

“Det er ikke metoden man bruker som er<br />

viktig. Det er hvordan man forstår barna<br />

som er avgjørende.”<br />

– Det er det man må være bevisst på. Man kan bytte<br />

fundamentalt barnesyn på ett, overopphetet, sekund. Det<br />

er veldig vanlig, vi gjør det helt ubevisst, forteller han.<br />

– Så hva skal vi gjøre da, når impulsen kommer over oss<br />

til å bli både autoritære, høyrøstede og kontrollerende?<br />

– Det er vanskelig. Men som voksen omsorgsperson må<br />

vi være selvreflekterte.<br />

Vi må tørre å spørre oss selv: «Hva gjorde jeg nå? Hva er<br />

min rolle i denne situasjonen? Var jeg samarbeidende i<br />

problemløsningen nå?<br />

– Det er mye refleksjon rundt det å faktisk gjøre det en<br />

velger å tro er riktig. Og det går an å reparere når en<br />

dummer seg ut. Det går an – og det er noe fantastisk i<br />

det å si «unnskyld, der kokte det over for meg. Nå sa jeg<br />

noe som var dumt». Det er ikke et æresfall, det er faktisk<br />

ganske oppbyggende for relasjonen med barnet. Og man<br />

viser barnet at man ser på det som likeverdig og som<br />

kompetent.<br />

….Men gjør de alltid så godt de kan?<br />

– Men, gjør barn virkelig alltid så godt de kan? Alle som<br />

har opplevd leggetid som drøyer ut i det uendelige vet jo<br />

at barnet kan, men at de ikke vil?<br />

– Ja, jeg mener at de alltid gjør så godt de kan, hvis<br />

forholdene ligger til rette. Noen ganger er man trøtt og<br />

sur, og har hatt en dårlig dag. Andre dager skinner sola,<br />

og lysten til å legge seg er ikke der, av helt naturlige<br />

årsaker – sånn er jo vi voksne skrudd sammen også. Det<br />

er jo ikke rart barnet ikke vil legge seg da. Selv om de<br />

vet hvordan de skal gjøre det og «kan», er jo forholdene<br />

ganske så utfordrende i form at fristelsen er for stor.<br />

I en så hverdagslig situasjon kan man fort skifte til<br />

femtitallspedagogikken, for man vil jo bare ha fortgang<br />

i ting. Men kan vi snu det på hodet og tenke: «Er det så<br />

nøye?» Kan vi heller si til barnet: «Jeg er helt enig med<br />

deg, nå leker vi litt til, så går vi og pusser tenner.»<br />

“Noen ganger har barn helt rett, selv om<br />

vi vil noe annet. Det er ikke noe poeng<br />

i at de skal være lydhøre og gjøre alt vi<br />

sier, men at de tar riktige valg. Og vi<br />

skal prøve å hjelpe dem til å ta de gode<br />

valgene.”<br />

Enkelt som A, B, C?<br />

Når det kommer til Ablons forståelsesmodell, om å<br />

samarbeide om problemløsninger med barnet, er kjernen<br />

at vi må se på barnet som at det gjør så godt det kan.<br />

Ablon kommer med tre mulige metoder når man skal<br />

samhandle med barn: Plan A, Plan B og Plan C.<br />

– Plan A er at den voksne tvinger gjennom sin vilje. Den<br />

minner oss om femtitallets barnesyn, der den voksne<br />

tvinger frem at barnet møter våre forventninger. Det viktige<br />

med Plan A er at den voksnes vilje blir den avgjørende.<br />

Dette er veldig vanlig, men ifølge Ablon bør Plan A kun<br />

brukes ved sjeldne anledninger, som ved kriser og akutte<br />

farer der vi må få barnet vekk fra situasjonen raskt,<br />

forteller Steinkopf.<br />

– Når vi bruker Plan B sier den voksne: «OK, dette barnet<br />

sliter med å gjøre som jeg vil at den skal gjøre. Da forlater<br />

vi Plan A der jeg bestemmer, nå går vi for Plan B.» Da må<br />

vi finne ut av hva det er barnet har problemer<br />

med å gjøre – som jeg ønsker at det skal<br />

gjøre. Hva kommer i veien for at det<br />

skjer? Dette må gjøres i dialog med<br />

barnet, sier Steinkopf.<br />

– Når vi finner ut hva som<br />

kommer i veien for å få det<br />

til, kan dette bli et felles<br />

tema for barnet og den<br />

voksne. Her ser en at<br />

det «nye» barnesynet<br />

komme til uttrykk: Respekt og samarbeid, kompetanse og<br />

likeverd.<br />

Når vi jobber slik, deler barn og voksen forståelsen av<br />

problemet. Så kan begge tenke ut ulike muligheter til hva<br />

vi så kan gjøre.<br />

– Så kan vi lage en avtale sammen, når vi tror vi har en<br />

mulig løsning, som vi prøver ut en stund og evaluerer<br />

sammen – funket det, eller ikke? Man kan gjøre dette med<br />

små barn også, mener Steinkopf.<br />

Så kommer Plan C, som innebærer å ikke gjøre noe som<br />

helst. Og det kan faktisk være helt OK i visse tilfeller,<br />

ifølge Ablon.<br />

– I de tilfellene vi har identifisert at barnet sliter med noe<br />

heftig, for eksempel å komme seg på skolen, kan vi faktisk<br />

la det ligge akkurat nå. Det kan være i de tilfellene der det<br />

er fryktelig mye annet som skjer, som er stort og tungt, for<br />

barnet. Da kan man velge seg ut andre problemer barnet<br />

har, og bruke Plan B for å hjelpe dem løse dette. Det å<br />

ikke tvinge barnet av gårde på skolen i slike situasjoner<br />

vil hjelpe barnet å ikke bli overveldet av alt det ikke får<br />

til. Når tiden er inne, når andre ting er mer på plass, kan<br />

problemet bevege seg fra Plan C til Plan B. Det handler om<br />

å velge sine kamper og se objektivt på hva som er viktigst<br />

for dette barnet akkurat nå. I disse tilfellene må vi virkelig<br />

tro på at barnet gjør så godt det kan men får dette ikke<br />

til på dette tidspunktet. Det blir for mye å gjøre alt på en<br />

gang, og det blir bare masse nederlag som baller på seg.<br />

Hvis vi hjelper barnet med å lykkes på noen områder, kan<br />

andre ting bare ligge enn så lenge.<br />

“Alt i alt handler det om hvordan vi velger<br />

å se på barnet, og på hva som ligger bak<br />

det vi ser på som problematferden.”<br />

– Vi må prøve å rydde vekk en del av femtitallsoppdrageren<br />

i oss, og velge et menneskeyn som er basert mer<br />

på respekt og samarbeid, likeverd og forståelse, sier<br />

Steinkopf.<br />

Tekst: Siri L. Thorkildsen


12<br />

13<br />

Hvorfor<br />

må Tore få løpe?<br />

Noen barn reagerer på stress og uro ved å løpe vekk når de synes verden<br />

blir for vanskelig. Hvorfor er det så viktig – og riktig – at vi som hjelpere,<br />

foreldre, fosterforeldre og voksne lar barnet løpe av sted, når vi egentlig<br />

ønsker at det skal bli?<br />

– Varme, kjærlige voksne som forstår hvorfor barnet løper,<br />

og tar det imot når det kommer tilbake, kan være nøkkel<br />

til heling for barn som har opplevd store belastninger i<br />

livet. Det gir barnet tid, rom og trygghet til å roe seg ned,<br />

og signaliserer nettopp det at barnet ikke trenger å løpe<br />

lengre, at vi er her for barnet, forteller spesialrådgiver i<br />

RVTS Sør Pål Solhaug.<br />

“Det finnes ikke vanskelige barn. Men<br />

det finnes mange barn som har det altfor,<br />

altfor vanskelig. Som har det så vanskelig<br />

at de møter hver dag med frykt, utslitt<br />

frykt, og ikke får til å samhandle med<br />

verden rundt.”<br />

Løp for livet<br />

Historien om Tore er et godt eksempel. Tore var et<br />

omsorgssviktet barn. Han hadde flere fosterhjemsopphold<br />

bak seg, og mange traumer i bagasjen. Tores faste<br />

reaksjon på når det ble for mye for ham, var å stikke av.<br />

Det hadde han gjort siden han gikk i barnehagen. Fikk han<br />

ikke mulighet til å løpe av sted, ble han voldelig.<br />

– På tross av tilrettelegging endte ofte skoledagene med<br />

kraftige sinneutbrudd, og mange av elevene var redde for<br />

ham. Etter hvert sinneutbrudd stakk Tore av og personalet<br />

måtte ut for å lete etter ham,<br />

forteller spesialrådgiver<br />

i RVTS Sør, Tone Weire<br />

Jørgensen.<br />

– Skolen prøvde mange forskjellige<br />

strategier for å hjelpe<br />

Tore. Men når det ble vanskelig,<br />

løp han. De voksne løp etter,<br />

men Tore løp bare videre. De<br />

voksne sperret veien. Da slo<br />

Tore, og de måtte holde ham fast.<br />

Da lugget og spyttet Tore dem.<br />

Det ble en ond sirkel, der Tore<br />

var konstant forkjølet og utslitt.<br />

Han hadde nemlig stukket av på<br />

sokkelesten i snø og slaps, gang<br />

på gang. Tore var snørrete og<br />

tungpustet. De voksne var på sin<br />

side oppgitte og sinte på Tore.<br />

Det var en situasjon som var<br />

uutholdelig, for alle.<br />

Men aller mest<br />

for Tore selv.<br />

En skummel verden<br />

Helt automatisk, uten å tenke seg<br />

om, flyktet Tore når noe var vanskelig<br />

eller skummelt. Med tung historie i<br />

bagasjen hadde Tore et helt annet<br />

syn på hva fare var, enn mange<br />

andre.<br />

Han startet hver skoledag med<br />

et «fullt glass» når det kom til<br />

tåleevne, siden han allerede<br />

hadde brukt opp nesten all<br />

energi på å bare eksistere.<br />

Kroppen var i konstant<br />

alarmberedskap, og den<br />

delen av hjernen som<br />

tenker logiske tanker fikk<br />

ikke engang mulighet<br />

til å hjelpe Tore<br />

i hverdagen,<br />

fordi frykt<br />

og<br />

utslitthet<br />

styrte både<br />

kropp og<br />

tanker. Kroppen<br />

var i overlevelsesmodus,<br />

og flukt var den løsningen<br />

Tore hadde lært var den mest<br />

hensiktsmessige. Kunne han ikke<br />

flykte, angrep han. All tidligere erfaring<br />

hadde vist at det var slik han kunne overleve<br />

fare.<br />

Hele Tores verden var skummel og farlig, og hver dag<br />

var en trussel for ham. Voksne var skumle og ikke til å<br />

stole på. Det var kaotisk med så mange barn og voksne,<br />

lyder og inntrykk rundt ham på skolen. Han fikk ofte kjeft,<br />

og opphetede situasjoner trigget ham enormt. Dermed var<br />

det ikke mye som skulle til før det rant over for Tore, og<br />

den tilsynelatende plutselige og uforståelige responsen<br />

kom: Han løp.<br />

“For å hjelpe Tore, og andre barn som<br />

har opplevd traumer eller omsorgssvikt,<br />

må vi forstå hvordan hjernen og kroppen<br />

fungerer. Vi må rette tiltak i forhold til<br />

de områdene som er mest påvirket av<br />

belastningene.”<br />

Veien til heling<br />

– Dr. Bruce Perrys forskning og hans Nevrosekvensielle<br />

Modell er banebrytende på dette feltet, og noe vi ser at<br />

flere og flere har nytte av i møte med barn og unge, sier<br />

han.<br />

Østbytunet behandlingssenter og Orion, Buskerud Ungdomshjem<br />

er to av de første sentrene i Norge som har tatt<br />

i bruk Perrys forskning og modell i sine møter med barn<br />

og unge som har det vanskelig – og sett gode resultater.<br />

Perrys forskning viser at hjernen blir formet av bruken.<br />

Han ser konkret hva belastningene barnet har opplevd<br />

fører til, rent utviklingsmessig. Dermed kan man hjelpe<br />

barnet til å heles, ved å forstå hvilke hjernefunksjoner<br />

som har fått en forstyrrelse i utviklingen ved å se det i<br />

sammenheng med når i livet belastningen skjedde.<br />

Påkjenningene barnet har opplevd kan vi se igjen<br />

på hvilke forstyrrelser i utviklingen barnet har.<br />

Da vil Perrys modell kunne hjelpe<br />

oss til å finne ut på hvilke<br />

områder vi kan sette inn<br />

utviklingsfremmende<br />

tiltak. Det er her vi<br />

må starte for å<br />

hjelpe barnet.<br />

– Hvordan?<br />

– Vi må<br />

akseptere<br />

at han er<br />

der han er,<br />

nå. At Tores<br />

respons på<br />

det han opplever<br />

som farlig er å løpe.<br />

Det er fordi kroppen<br />

går inn i overlevelsesmodus<br />

på noe andre<br />

tolker som en normal<br />

situasjon. Hjernen ikke<br />

er modnet ferdig på dette


14<br />

15<br />

området. Det vi må jobbe med først er trygghet, og at Tore<br />

erfarer at den motoriske aktiviteten – løpingen – bidrar til<br />

å roe ham ned. Som voksne må vi forstå, og anerkjenne,<br />

at Tore har funnet noe som faktisk fungerer for ham. Det<br />

er dette vi må jobbe med først, ikke angripe løpingen som<br />

et problem, sier Solhaug.<br />

Det betyr at vi må la Tore få løpe. Kroppen tror den er i<br />

akutt fare, og han må få agere på det. Men du som voksen<br />

kan legge til rette for at det kan skje på en trygg måte for<br />

Tore og de rundt ham.<br />

– Da viser du respekt og aksept for Tore, og han vil<br />

automatisk føle seg tryggere og mer velkommen. Neste<br />

skritt for Tore kan være at vi som voksne finner andre<br />

måter for ham å mestre stresset og roe seg ned på. En<br />

ball å sitte på, en strikk å dra i, noe å fikle med.<br />

– Hvordan skal barn som Tore lære at de ikke er akutt fare<br />

på dagligdagse situasjoner?<br />

– Mange barn som strever har tunge erfaringer som er<br />

skjedd tidlig i livet. På grunn av disse kan de streve med<br />

å tolke sanseinntrykk: For eksempel kjenne forskjell på<br />

varmt og kaldt, eller takle lukter og lyder. Inntrykkene<br />

kan overtolkes og bli for sterke. Kroppen vil tro den er<br />

i fare, eller barnet blir usikker fordi han ikke forstår hva<br />

som skjer. Dermed reagerer han på en måte som er<br />

vanskelig å forstå for oss voksne. Med barn og unge som<br />

for eksempel strever med å tolke inntrykk som skulle<br />

modnes i ett-toårsalder må vi tenke på at de fungerer<br />

som om de er i den alderen, på akkurat dette området.<br />

Da vil konkrete tiltak som hjelper hjernen med å utvikle<br />

den delen, som rytme og fokus på sanser, hjelpe. Da<br />

er vår oppgave å gjøre tiltak som er alderstilpasset og<br />

meningsfulle for barnet.<br />

– Ved å gå ut og kaste snøball, for eksempel. Når Tore<br />

ikke er ute og løper vekk smerten, kan dere gå ut i snøen,<br />

kjenne på kulden og den kramme snøen. Eller dere<br />

kan hoppe på trampoline og kjenne rytmen og pustens<br />

trygghet. Det fysiske, rytmiske og sansemotoriske er<br />

viktig i disse tilfellene.<br />

“Lek, rytme og bevegelse der sansene<br />

er involvert er ofte mer effektivt enn<br />

samtale og logikk for barn som sliter.<br />

Og jo tidligere traumene er skjedd, dess<br />

viktigere er det med rytme og gjentakelse<br />

for å bygge opp hjernefunksjonene som<br />

trenger modning.”<br />

– Sakte, men sikkert, vil dere kunne se en bedring i<br />

reaksjonsmønstrene. Hvis påkjenningene er skjedd<br />

senere i livet kan man se andre typer uttrykk, og dermed<br />

vil tiltakene måtte tilpasses det. Perrys modell hjelper oss<br />

med dette, forteller Solhaug.<br />

Å finne ut av det - sammen<br />

– Å si til Tore at han ikke skal løpe eller slå når han er<br />

stresset og redd, vil ofte ikke fungere. Han kommer til å<br />

gjøre det igjen og igjen. Vi må la ham løpe, hvis det er det<br />

han trenger for å roe seg ned, føle seg trygg og komme<br />

tilbake til der han har det bra. Han må vite at du som<br />

voksen er tilgjengelig og ønsker ham velkommen tilbake,<br />

sier Solhaug.<br />

– Så kan vi kan vi gjøre en hyggelig aktivitet sammen. For i<br />

disse situasjonene får man en mulighet<br />

til å snakke sammen i trygge, rolige<br />

rammer. Da kan vi reflektere og<br />

forklare grenser, undre og finne<br />

løsninger sammen. Tores evne til<br />

å lytte og reflektere og være seg<br />

selv i disse situasjonene er på sitt<br />

beste da, og forsvaret hans er<br />

nede. Ser vi at Tore er i ferd<br />

med å spinne seg opp, eller<br />

føle seg utrygg, kan han få noe<br />

i hendene å fikle med som<br />

hjelper ham med å roe seg ned<br />

automatisk uten irettesettelse,<br />

sier Solhaug.<br />

alltid gjør så godt de kan, utfra sine forutsetninger.<br />

– Det betyr at vi ikke må møte barna med straff og<br />

irettesettelse, vi må møte dem med forståelsen at det<br />

er noe som ligger bak deres reaksjoner og håndtering<br />

av situasjonen. Når vi møter dem med denne kjærlige<br />

tilnærmingen – samtidig som vi bruker Perrys teorier –<br />

kan mye heles i barnet.<br />

Både Perry og Ablon fokuserer på det som ligger naturlig i<br />

oss. Det mellommenneskelige, kjærlige. At trøst er bedre<br />

enn kjeft.<br />

“Time in er bedre enn time out. Lek er<br />

bedre enn straff eller konsekvens.”<br />

De fokuserer på at det må være trygge, positive rammer når<br />

barnet skal heles, der respekten og kjærligheten står i fokus.<br />

Stol på deg selv<br />

Solhaug forteller om alle de gangene han selv har følt seg<br />

usikker som hjelper i møte med barn og unge.<br />

– Jeg har mange ganger følt meg rådvill, men der jeg har<br />

valgt å følge intuisjonen min har mennesket i meg har<br />

snakket høyere enn det forventningene og «boka» sa jeg<br />

skulle gjøre. Noen ganger har jeg bommet totalt, men de<br />

fleste gangene har jeg sett at det har vært helt riktig å gjøre<br />

det jeg har gjort. Perry og Ablons teorier om viktigheten å<br />

møte mennesker på en trygg, rolig og kjærlig måte, har<br />

gjort meg til en tryggere hjelper. Til å våge og prøve ut hva<br />

som fungerer for akkurat dette barnet. Jeg velger å tenke<br />

helhetlig og bredt når det gjelder helende aktiviteter og<br />

styrken i menneskemøtekompetanse. Det har vært med<br />

på å understøtte at det er fint å være hjelper med alle de<br />

styrkene og manglene man har, sier Solhaug.<br />

– Jeg har nå mindre behov for å være «flink», og er mer<br />

trygg på at min person, nysgjerrighet og kreativitet<br />

kan bidra til at jeg gir god hjelp. Jeg er overbevist<br />

om at det er den kjærlige, vanlige, trygge,<br />

stabile og forutsigbare voksenkontakten som<br />

er nøkkelen til heling, sier Solhaug.<br />

La ham løpe<br />

Tilbake til Tores historie, og hvordan det gikk<br />

med ham. Skolen tok et modig og klokt valg.<br />

De bestemte seg for å sette læring på vent<br />

en stund, og heller fokusere på trygghet<br />

og omsorg.<br />

utrygt barn. Utforsknings-systemet hos barnet vil ikke slå seg<br />

på så lenge alarmsystemet er påslått og søker etter farer.<br />

– Skolen til Tore satset på 100 prosent omsorg for at han<br />

skulle føle seg trygg. Fra påske til sommerferien hadde<br />

han tre fag på timeplanen: Trygghet, godhet og relasjon,<br />

forteller Weire Jørgensen.<br />

De satte varme støvler inne i klasserommet og hang opp<br />

ei varm jakke. De bestemte seg for å la Tore løpe, og vise<br />

ro i en ellers kaotisk og opphetet situasjon.<br />

– Med disse grepene viste de at de ville at han skulle<br />

ha det best mulig når han hadde det som verst. Etter en<br />

stund lærte han å hoppe i støvlene og slenge på seg jakka<br />

i fart. Læreren holdt oppe døra for ham og tok selv på<br />

jakke, og passet på at han ikke var alene. Tore så dette,<br />

og gradvis koplet han seg på de voksne. Turene ut ble<br />

kortere og kortere og sjeldnere, forteller Weire Jørgensen.<br />

Når Tore kom tilbake etter en løpetur, viste de voksne alltid<br />

at de var glade for å se ham. Tore hadde fått mulighet til<br />

å roe seg ned på den måten han følte var tryggest, og var<br />

tilbake i toleransevinduet da han kom tilbake. De la det<br />

som hadde skjedd bak seg, og gikk rett i gang med det<br />

som var aktivitet før oppbruddet.<br />

– Tore ønsket seg selv inn i relasjonen igjen og han opplevde<br />

å få aksept. Han så at han hadde en reell påvirkning på sin<br />

egen situasjon. Han opplevde mestring og han opplevde<br />

en gryende trygghet. De spilte på trommer, de bygde en<br />

by i papp og han klarte å være lengre og lengre i relasjon<br />

for hver dag.<br />

Tore begynte å heles.<br />

Dr. Stuart Ablon legger til noe viktig til<br />

dette, og det er at man må huske at barn<br />

Det er vanskelig å komme<br />

gjennom pensum med et<br />

Tekst: Siri L. Thorkildsen


16<br />

17<br />

Når hjelperen svikter<br />

I ti år har de to søstrene “Silje” (23) og “Anja” (21) båret på et hat til psykologen Heine Steinkopf,<br />

som ikke hjalp dem da de trengte det som mest. Ti år etter sitter de sammen rundt et bord for å<br />

snakke om det som skjedde.<br />

Gulltråden som fikk søstrene til å overleve: Relasjonen til hverandre. Illustrasjonsfoto: Shutterstock.<br />

En historie om å vise sårbarhet og møte egne feilgrep som<br />

ansatt i profesjonelt hjelpe- og omsorgsarbeid. En historie<br />

om hvordan det kan kastes nytt lys over gamle hendelser.<br />

En historie om å møtes ansikt til ansikt<br />

for å snakke om det vondeste. Om evnen<br />

til å tåle å ta i mot det som gir skamfølelse.<br />

Om smerten i å skrive nye fortellinger.<br />

Nylig holdt fagleder Heine Steinkopf et foredrag på en<br />

brukerkveld på et Støttesenter mot seksuelle overgrep.<br />

Ikke visste han at i publikum satt en ung kvinne som<br />

sammen med lillesøsteren sin hadde båret på et hat til ham<br />

i over ti år. Fordi han som ansatt på et Familievernkontor<br />

ikke hadde klart å møte dem, men tvert i mot hadde sendt<br />

dem som en kasteball tilbake til BUP og Barnevernet. Ut i<br />

alt som gjorde dem redde.<br />

Ti år med hat<br />

Etter foredraget kommer Silje (23) fram til Steinkopf,<br />

aktivert, sint og fortvilet, spør hun:<br />

– Husker du meg? Jeg og søstera mi har båret på et hat til<br />

deg i ti år. Du har ødelagt livet mitt. Jeg kan ikke høre noe<br />

som ligner på stemmen din engang, uten å bli aktivert.<br />

Steinkopf må tenke. Silje forklarer. Heine husker etter<br />

hvert de to jentene. Han husker han skulle slutte i jobben<br />

og tenkte at det de to jentene stod i ble for stort og for<br />

komplekst til å begynne å ta tak i.<br />

– For oss var du vårt siste håp om å bli sett, bli reddet<br />

fra vold og overgrep. For deg var det bare en dårlig dag på<br />

jobb, sier Silje.<br />

Det skjer noe rart i rommet, for Heine tar i mot. Han ber<br />

om unnskyldning. Han sier at han er oppriktig lei seg. De<br />

to får en prat. – Han var irriterende ”likeable”, sier Silje<br />

i ettertid. – Og jeg merket jo at samtalepartneren min på<br />

SMSO hadde respekt for Heine. Jeg sa til han: ”Hvis du<br />

sier at Heine er ok nå, så stoler jeg på deg, selv om det<br />

er vanskelig å tro.” Derfor blir de, Heine og Silje, enige<br />

om å møtes igjen, sammen med lillesøsteren som nå er<br />

blitt 21 år. De blir enige om at de har lyst til å skrive ned<br />

fortellingen og inviterer meg som historieforteller med<br />

på neste treff. – Jeg må nesten advare deg, smiler Silje,<br />

– søsteren min er fortsatt veldig sint.<br />

Silje (23), søsteren, Anja (21), samtalepartner fra SMSO,<br />

Heine (fagleder RVTS Sør) og Eva (formidlingsleder RVTS<br />

Sør) møtes på SMSO en sen høstkveld.<br />

Et møte ti år etter<br />

For å gi oss et bakteppe for hatet, forteller de noe av<br />

historien om livene sine. Om pappa i fengsel, ut av fengsel,<br />

om besøksforbud, om mor som drikker og manipulerer,<br />

om strømmen som nesten alltid er stengt fordi regningene<br />

ikke er betalt, om klær som aldri blir vasket annet enn i<br />

iskaldt vann, om mobbing, om barnehjem og fosterhjem<br />

som gjorde dem enda reddere og enda sintere. De forteller<br />

om møter på BUP der de ikke ble sett fordi man var mer<br />

opptatt av diagnoser og skjema enn å trøste og forstå<br />

dem. Om frykten for å si noe som helst etter den gangen<br />

de skjønte at alt de snakket om ble formidlet videre til<br />

moren.<br />

– Vi har vært redde hele livet, så lenge vi kan huske.<br />

Redde, redde, redde. Faren vår kidnappet oss fra skolen.<br />

Vi har hørt at barnevernet når som helst kunne komme<br />

å ta oss. Så ble vi sinte, sinte, sinte. Vi tok støytene på<br />

hver våre måter. En av oss kunne ta kranglene, en annen<br />

kunne bli fortalt at hun lignet på vår voldelige pappa.<br />

Begge forsøkte vi å overleve på hver våre måter.<br />

Sammen utfyller de hverandre i budskapet:<br />

– Vi hadde trengt varme voksne som brydde seg om oss.<br />

Som ble glad i oss.<br />

“Du trenger ikke en diagnose når du<br />

ikke har varmt vann og strøm, når du<br />

blir utsatt for vold og overgrep og ser<br />

mora di bli dengt hver dag. Du trenger<br />

noen som prøver å forstå LITT av det.<br />

Som møter oss.”<br />

Vi merker det med en gang det skjer, sier de. Selv om<br />

vi har gått glipp av mange skoledager i frykt for å bli<br />

tatt av pappa, er vi ganske gode på mennesker. Vi leser<br />

situasjoner og mennesker godt begge to, sier Anja og<br />

Silje og ser smilende på hverandre. – Hadde vi ikke hatt<br />

hverandre, hadde vi ikke sittet her nå. Jeg har hatt lyst til<br />

å dø flere ganger, men jeg sitter nå her med det livet jeg<br />

har, sier Silje.<br />

Barndom fylt av svik<br />

De to jentene kom på barnehjem da de var 6 og 7 år. De<br />

hadde vært i fosterhjem i to og et halvt år da de som 12 og<br />

13 åringer ble sendt hjem til mamma igjen. Et sted det var<br />

verre å være enn da de forlot det for flere år siden. Derfor<br />

ble det så utrolig stort fall den dagen for ti år siden. Da<br />

barnevernet og BUP hadde sagt at nå skulle de få komme<br />

til noen som virkelig kunne hjelpe dem. Som ikke skulle<br />

skrive ned alt de sa.<br />

I 2007 kommer to søstre på 12 og 13 år til psykologen på<br />

Familievernkontoret og håper han skal redde livet deres.<br />

De har vært på barnehjem, fosterhjem, vært utsatt for<br />

omsorgssvikt, vold og overgrep. I stedet henviser han dem<br />

tilbake til BUP. Verden raste sammen for de to jentene.<br />

Der hadde de vært i årevis uten å få hjelp. I ti år har de<br />

båret på hat til mannen som ikke hjalp dem.<br />

– Jeg har vært rasende på deg, sier Silje. – Jeg også, sier<br />

Anja, – men hadde ikke du vært en sånn type du er, hadde<br />

jeg nok kastet stoler nå. Men det er noe med å møte deg<br />

ti år etter.


18<br />

19<br />

En hjelper innser egne feil og viser sårbarhet<br />

Heine: – Jeg er utrolig takknemlig for at du kom fram<br />

til meg på brukerkvelden. For at du var ærlig. For at du<br />

ville møte oss sammen med søsteren din. Du gir meg en<br />

mulighet til å se på hva jeg har gjort som såret dere dypt.<br />

Jeg dreit meg ut. Jeg møtte dere ikke. Jeg klarte ikke å se<br />

de to jentene og hva de trengte. Dere gir meg en mulighet<br />

til å lære, til å bli en bedre voksen, en varmere hjelper.<br />

Jeg håper også det kan gi dere en mulighet til å plassere<br />

ting. Jeg er fryktelige lei meg for det som skjedde og jeg<br />

beklager veldig. Jeg trenger ikke at dere gir meg tilgivelse.<br />

Barnet i dere skal få lov til å fortsatt være sint på meg.<br />

Det er god grunn til det.<br />

Silje og Anja: – For deg var vi to jenter som var innom<br />

kontoret en dag. For oss har møtet med deg levd videre<br />

i oss som skuffelse og sinne. Vi har snakket om at vi<br />

tror livet vårt kunne blitt helt annerledes, bedre, om du<br />

hadde hjulpet oss. Det er rart hvordan en ikke vet nok<br />

om hvordan en lever videre i andre. Det må vi kanskje få<br />

hjelpere til å tenke mer på.<br />

– Hva skjer her, da? Sier Silje og ser bort på Anja, søsteren.<br />

– Vi har aldri møtt en sånn fyr som deg. Som bare sitter og<br />

tar i mot og tror på oss. Som innrømmer feil. Det er bare<br />

helt utrolig, sier søstrene.<br />

– Dere trenger ikke å please meg, sier Heine.<br />

– Bra du sier det, vi er så gode til å ta ansvar for andre.<br />

Om noen bare hinter om noe vanskelig eller dumt, hører<br />

vi det og går inn og forsøker å lytte og ordne opp. Derfor<br />

er det lett å utnytte folk som viser omtanke for andre. Vi<br />

er ikke vant til å være ærlige med offentlige folk for vi har<br />

ingen gode erfaringer med det. Men nå sitter vi og sier det<br />

som det er, og du tar i mot det. Det er vi glade for.<br />

Anja: – Jeg setter stor pris på at du sier unnskyld.<br />

Heine: – Og jeg er glad for at dere gir meg mulighet til det.<br />

– Hva var det som vekket sinne for ti år siden? Hva var det<br />

i det møtet som ble så vondt?<br />

De ser bort på Heine: – Vi følte vi skrek høyt: HJELP OSS.<br />

Du knipset oss bare videre. Du var så kald. Sånn opplevde<br />

vi deg. Det virket som om du ikke ville ha oss der. Du sa<br />

at du tjente på at vi satt i rommet. Vi hadde trodd vi skulle<br />

være der, lenge, få hjelp. Så ble vi sendt tilbake til BUP.<br />

Vi ble forbanna på deg. I dag kan vi se at det er systemet<br />

vi er forbanna på. År med svik fra folk som jobber med<br />

å skulle hjelpe oss, men ikke klarte det. Det virker som<br />

om de som jobber innenfor barnevernet og BUP er mer<br />

opptatt av det de har lest i noen bøker eller det de blir<br />

bedt om å gjøre i stedet for å se barna rett foran seg. Kan<br />

du ikke like og elske og bry deg om små barn, unge gutter<br />

og jenter, må du slutte i jobben og finne deg noe annet å<br />

gjøre. Du må gi plassen din til de som klarer å bry seg.<br />

“Om de voksne ikke prøver å forstå noe<br />

av den smerten, er det ikke lett å oppleve<br />

seg sett og forstått.”<br />

Heine: – Å, hjelpe meg. Jeg husker jeg hadde en sånn<br />

vending som jeg trodde skulle virke motsatt. Et eller<br />

annet med at de som kom ikke trengte å ha dårlig<br />

samvittighet for å bruke av tiden min, for jeg fikk betalt<br />

for å være der. Skjønner jo godt at det kan misforstås.<br />

Jeg skal aldri si noe så dumt igjen.<br />

Anja: Jeg har alltid visst at det er systemet som har<br />

sviktet oss hardt, og det er mange endringer som må til<br />

for at de yngre generasjonene og foreldrene som enda<br />

lever i slike forhold skal se lyset i enden av tunnelen. Det<br />

første og største problemet mellom hvert enkelt individ og<br />

hver enkelte familie og systemet, er tillit.<br />

Redd for å fortelle. Alt ble vrengt på og tolket<br />

Silje og Anja sitter og reflekterer litt over hvordan det er<br />

lettere å forstå det som skjedde i voksen alder. Vi var<br />

ganske ”voksne” barn, det vil si at vi hadde tålt å snakke<br />

mye mer direkte om virkeligheten enn det voksne trodde<br />

de måtte beskytte oss fra. Vi LEVDE og PUSTET i den<br />

forferdelige virkeligheten. Hvorfor da ikke gå rett på sak<br />

og si ting som det var til oss? Da ville vi følt noen forstod<br />

litt.<br />

“Loggføring og nedskriving av alt gjør<br />

mange barn og unge redde for å fortelle.<br />

De fleste som lever med drit hjemme,<br />

blir vant til å ikke skulle snakke om noe<br />

av det som foregår innenfor husets fire<br />

vegger.“<br />

De var blitt vant med at ord som ble skrevet ned, ble brukt<br />

mot dem. De har flere ganger sittet og hørt på hvordan<br />

situasjoner de hadde prøvd å forklare, ble vridd og vrengt<br />

på og tolket av barnevernsansatte, på måter de ikke kjente<br />

seg igjen i. Derfor må de få lese alt i dette intervjuet og<br />

notatarket fra møtet vårt må slettes.<br />

Søstrene har også en søster som ble adoptert bort. De<br />

ser at hun har vært heldig og fått et helt annet liv enn de<br />

selv har fått.<br />

– Vi skulle gitt hva som helst for å bli bortadoptert. Når<br />

jeg i ettertid har lest papirene våre, skjønner jeg ikke at<br />

de ikke tok oss før. Hvorfor tok de oss ikke før? Hvorfor<br />

var det ingen som reddet oss? Som lot oss få noen gode<br />

mennesker rundt oss. Vi var BARN som systemet hadde<br />

oppdaget, men som de allikevel lot BLI i en familie med<br />

alkohol, vold, ikke strøm, ikke vaskemaskin, ikke noe god<br />

omsorg. Vi har håpet så mye og blitt skuffet så ofte. DET<br />

JÆVLA HÅPET, som vi ikke hadde klart oss uten. Nå må vi<br />

gjøre det beste ut av det livet vi har, sier de ettertenksomt.<br />

Heine: – Jeg kan ikke løpe fra at jeg ikke har sett dere.<br />

Hvordan kunne jeg være så dum? Om det er noe jeg kan<br />

gjøre eller være for dere i dag, gi meg beskjed. Alt kan gå<br />

via kontaktpersonen deres på SMSO. Jeg skulle ha blåst<br />

i alt, alle tanker om skifte av jobb, alle retningslinjer om<br />

hvem som skal gi hjelp til hvilke problemer. JEG SKULLE<br />

SETT DERE OG BLITT HOS DERE TIL DERE FIKK DET BEDRE.<br />

Jeg klarte til og med å tolke dere feil. Jeg trodde du Silje<br />

snakket over og for Anja. Jeg så ikke samspillet dere i<br />

mellom. Hvordan det var styrken som holdt dere oppe.<br />

Selv om den ene var stille og den andre snakket – så var<br />

dere helt samsnakket. Hvert møte med barn i barnevern<br />

og BUP og alle andre hjelpermøter, er en mulighet til å<br />

redde liv. Gjøre liv bedre. Jeg klarte det ikke. Jeg ser på<br />

meg selv som en snill og likandes kar, men dette så jeg<br />

ikke. Lærdommen er at selv om vi<br />

har gode hensikter, sårer og svikter<br />

vi. Ser vi ikke, handler vi ikke. Jeg<br />

sviktet dere.<br />

Gulltråden som fikk dem til å overleve:<br />

Relasjonen til hverandre<br />

Det er så mye jentene ikke har lært. Inngangen<br />

til voksenlivet er krevende. Silje havnet i et dårlig<br />

forhold som hun klarte å komme seg ut av. Hun får hjelp<br />

på DPS innimellom når angsten blir for stor. Anja holdt<br />

på å rase utfor i et dårlig miljø, men har fått hanket seg<br />

inn igjen. De holder sammen, de to jentene. Det er den<br />

relasjonen som ifølge dem selv, er hovedårsaken til at de<br />

lever i dag. Og fortsatt håper på gode liv. Selv om de ikke<br />

tør å håpe for mye.<br />

Silje og Anja: Vi har lyst til at denne helvetes barndommen<br />

ikke skal ha vært forgjeves. Vi har et stort behov for å<br />

redde andre barn som lever i lignende situasjoner. Om vi<br />

kan bidra til at ETT barn blir sett og kommer ut av vonde<br />

liv, er det verdt alt.<br />

I fire år ha Silje gått til samtaler på SMSO. Her fant hun den<br />

kjærligheten og forståelsen hun har søkt i hjelpeapparatet.<br />

Her fant hun en som husker hva hun sier uten at han<br />

noterer ned. Her har hun fått den beste hjelpen.<br />

Heine: Det virker som om systemene ikke er laget for<br />

mennesker, de rommer ikke livene deres. Vi må virkelig<br />

arbeide med å få rom til varme og forståelse i systemene<br />

som vi underviser hjelperene i. Dere ber om gode<br />

mennesker, vi krever topp karakterer. Vi bør kanskje bli<br />

mer opptatt av menneskers karakter enn deres karakterer.<br />

Anja og Silje: – Vi vil hate deg, men når du står for det du<br />

har gjort, forstår vi deg. Og ser annerledes på deg. Jeg<br />

skulle ønsket vi var 12 og 13 igjen og kunne møte deg nå<br />

og fått den hjelpen vi hadde trengt…<br />

Heine: – Det svir i hjertet å høre dette. Jeg må leve med<br />

det, og gjøre alt jeg kan for å få hjelpere til å ta dere på<br />

alvor med å bli varme voksne, ikke bedrevitende voksne.<br />

Silje og Anja er ikke jentenes rette navn, av hensyn til dem<br />

og konteksten de lever i, bruker vi disse navnene.<br />

Tekst: Eva Dønnestad<br />

Illustrasjonsfoto: Shutterstock


20<br />

21<br />

Fra ALARM til ro på tunet<br />

Etter at Østbytunet behandlingssenter begynte å jobbe med NMT har budsjettet for vindusknusing<br />

rast nedover. Samme vei har det gått med antall tvangsvedtak.<br />

Til Østbytunet senter for behandling og fagutvikling<br />

på Lørenskog kommer barn i barneskolealder som av<br />

ulike grunner har kommet skeivt ut med egen skole og<br />

eget nærmiljø. Felles for barna som kommer hit er at<br />

de trenger sosial trening og nye erfaringer med å være<br />

tilknyttet voksne. Her er det 23 døgnplasser. Barna<br />

bor der kun i ukedagene, i helgene reiser de hjem til<br />

sine omsorgspersoner. Behandlingssenteret består<br />

av tre avdelinger, en familieenhet og har egen skole<br />

på området. Tett samarbeid mellom miljøterapeutene,<br />

avdelingspsykologene og barnas lærere er en selvfølgelig<br />

del av arbeidet. Her har de jobbet med å få NMT til å bli en<br />

del av hverdagen i snart tre år, prosjektet har fått navnet<br />

”Fra ALARM til ro”.<br />

Barn og unge med utviklingstraumer kan by på en utfordring<br />

for behandlingssystemene med sine sammensatte<br />

symptombilder. Når det ikke er opplagt hvor symptomene<br />

hører hjemme i et tradisjonelt diagnosebilde, blir det heller<br />

ikke enkelt å finne rett behandling.<br />

NMT er en medisinfri forståelsesmodel til bruk i arbeid<br />

med barn og unge hvor nettopp utviklingstraumer står<br />

sentralt, en helhetlig forståelsesramme der alle barnas<br />

symptomer sees i en sammenheng.<br />

Målet er individuelt tilpassede behandlingstiltak i form av<br />

terapeutiske, pedagogiske eller dagligdagse aktiviteter<br />

som blir en naturlig del av barnets eller ungdommens<br />

hverdag. Tiltakene utføres av hjelpearbeidere og<br />

andre omsorgsgivere mens aktivitetene fokuserer på<br />

sansemotoriske, relasjonelle, regulerende, eller kognitive<br />

funksjoner. På Østbytunet kartlegger de barna ut fra<br />

denne forståelsen og bruker informasjonen til å lage<br />

behandlingsplaner. Grovt sett kan behandlingen deles i tre<br />

nivåer; kognitiv, relasjonell og sansemotorisk. NMT hjelper<br />

med å finne rett nivå av behandling for hvert enkelt barn.<br />

“Når vi våger oss på å utforske det<br />

sansemotoriske og ser at det fungerer,<br />

oppleves dette ofte som en så kraftfull<br />

erfaring at det motiverer til å prøve<br />

videre.”<br />

Dette sier Kaja Næss Johannessen, psykolog og<br />

prosjektleder for ”Fra ALARM til ro” på Østbytunet.<br />

Hun snakker om utviklingen som har skjedd siden de<br />

startet arbeidet med å få NMT til å bli en del av det<br />

miljøterapeutiske arbeidet.<br />

Fra teori til praksis<br />

Næss Johannessen<br />

forteller at grunntanken<br />

er at man må<br />

tenke sekvensielt når man<br />

driver behandling. Dette handler<br />

om hvordan hjernen er bygget<br />

opp og hvordan alle impulser,<br />

sanseinntrykk og alt annet som<br />

påvirker oss som mennesker<br />

kommer via hjernestammen og<br />

opp mens det filtreres gjennom tidligere<br />

erfaringer og fortolkes ut fra det. – Når vi<br />

fikk på oss disse brillene ble det tydelig for oss at<br />

dette landskapet stemmer godt med mange av de barna<br />

vi har her. Det er mye reguleringsvansker, mange av barna<br />

har et sensitivisert alarmsystem og det skal mindre til før<br />

de fyrer. Dette påvirker resten av fungeringen til barna og<br />

kommer til uttrykk i mange varianter av symptomer. For de<br />

fleste av barna er symptomene ulike uttrykk for at det skal<br />

lite til før de rykkes ut av sin egen balanse.<br />

Arbeidet startet i det små med undervisningsdager for alle<br />

ansatte, også de som jobber på skolen, med presentasjon<br />

av hovedpilarene og den grunnleggende teoretiske<br />

forståelsen.<br />

– Når vi gradvis tilegnet oss denne kunnskapen og etter<br />

hvert fikk et annet blikk med oss i arbeidet, så vi ikke bare<br />

hva barna strevde med på en annen måte, vi skjønte også<br />

at det her lå et nivå av kunnskap som vi ikke hadde. Vi<br />

var gode på det relasjonelle, men hadde lite kunnskap om<br />

sansemotorisk arbeid. Dette gjorde at vi måtte ut og hente<br />

praktisk kunnskap om å jobbe på hjernestammenivå. Via<br />

NMT-nettverket kom vi i kontakt med ulike miljøer i USA<br />

som har delt sine erfaringer med å omsette det teoretiske<br />

grunnlaget i NMT til praksis. Kontakten med disse<br />

institusjonene og skolene har vært viktige for hvordan vi<br />

har klart å omsette kunnskapen til praksis i vår hverdag.<br />

“Å gå fra teori til praksis er ikke<br />

nødvendigvis en enkel oppgave. NMT<br />

er en kompleks modell og forståelsen<br />

stimulerer til mye kreativitet.”<br />

Dette stiller store krav til miljøterapeutene fordi de ikke får<br />

en ferdig oppskrift. Våre studiebesøk ga oss noen knagger<br />

i forhold til hva vi kunne begynne å prøve ut, noe som har<br />

gjort det lettere for oss å improvisere og finne vår vei.


22<br />

23<br />

Undrende glassmester<br />

Da arbeidet startet var det ikke store forhåpninger til at<br />

prosjektet skulle føre til spesielle endringer. Østbytunet<br />

har i alle år hatt en relasjonell og mestrings-orientert<br />

forståelse i bunn, ting fungerte ganske bra som det<br />

var. Næss Johannessen ser likevel at noe har skjedd<br />

og forteller at de har spisset tankegangen rundt både<br />

hverdagsstruktur og det konkrete samspillet med barna.<br />

Miljøterapeuter og lærere beskriver at mens de før gjorde<br />

noe fordi de kjente at det fungerte, vet de nå i større<br />

grad hvorfor. De opplever å være mer bevisste i hvordan<br />

de støtter og hjelper barna, hvilket nivå i hjernen de kan<br />

henvende seg til. Som flere av miljøterapeutene sier har<br />

ikke magefølelsen blitt borte, men nå skjønner de den.<br />

Både vindusknuserbudsjettet og antall tvangsvedtak har<br />

stupt. For ikke lenge siden ringte den faste glassmesteren<br />

og lurte på om driften var lagt ned, han skjønte ikke<br />

hvorfor det gikk så lang tid mellom hver telefon.<br />

Mens det i 2014 var 56 tvangsvedtak har dette gradvis<br />

gått nedover til henholdsvis 33 og 26 de to siste årene.<br />

Første halvår i år har det kun vært fem situasjoner<br />

hvor personalet har brukt fysisk tvang. Penger brukt på<br />

å reparere knuste ruter har gått fra nærmere 130 000<br />

kroner i 2014 til rett i overkant av 3000 kroner de seks<br />

første månedene i år.<br />

blitt enklere å vite hvor i hjernen vi regulerer og hvilke<br />

områder som trenger å bli stimulert. I stedet for å tenke<br />

”nå må vi roe ned” har vi begynt å tenke ”nå må vi bruke<br />

kroppen”. Vi har blitt bevisst ulike ting som viktigheten av<br />

å bruke store muskelgrupper når man er aktivert, og at<br />

lett berøring kan vekke et barns alarmberedskap mens<br />

dyp berøring kan være en vei inn til kontakt. Vi har blitt<br />

dyktigere til å gjenkjenne endring i tilstand på et tidlig nivå<br />

og gjennom vår økte bevissthet rundt bruk av kropp og<br />

sanser har vi fått andre verktøy tilgjengelig.<br />

Anita Sætre og Emmanuel Rwogera er miljøterapeuter på<br />

Østbytunet. De sier at NMT har gjort det lettere å forstå<br />

hvordan de kan nå inn til barnet når relasjonen ikke<br />

strekker til.<br />

– Tidligere føltes det ofte litt tilfeldig hva som funka og hva<br />

som ikke gjorde det, nå kan vi gå inn på hjernestammenivå<br />

og gi støtte ut fra hvilke mangler vi vet at barnet har. Dette<br />

har gitt oss en større forståelse for hvordan det vi gjør<br />

med barna kan føre til endring i adferd når de er ute av<br />

seg. Sætre forteller om en gutt som var til behandling på<br />

Østbytunet. Når denne gutten utagerte, gjorde han dette<br />

ved at han skulle kaste møblene som stod på rommet sitt<br />

ut av vinduet.<br />

ut av vinduet og sette de på bakken utenfor. Etter kort tid<br />

ble gutten mye roligere og vi kunne igjen få kontakt med<br />

ham. Sætre legger til at dette tidligere fort ville blitt et<br />

tvangsvedtak. – Som miljøterapeut ville jeg følt at jeg stod<br />

mellom valget om å stoppe barnet fysisk eller å la ham<br />

holde på til det hadde «brent ut» dersom det han gjorde<br />

ikke var alvorlig nok til å gå inn fysisk. Det som nå skjedde<br />

var derimot at gutten fikk regulert seg selv, vi fikk koblet<br />

på relasjonen og ingenting ble ødelagt. Jeg opplever at<br />

NMT har gitt oss en tredje vei fordi vi har lært mer om en<br />

kanal inn når relasjon og ord ikke fungerer.<br />

Forståelse inn i struktur<br />

Næss Johannessen forteller at forståelsen i NMT har<br />

bidratt til å forme hverdagslivet på hele Østbytunet.<br />

Rutiner rundt faste gjøremål er endret for at ulike<br />

overgangssituasjoner skal bli mest mulig forutsigbare for<br />

barna. For eksempel tilbys ofte barna å velge mellom tre<br />

ulike tilpassede aktiviteter i stedet for å velge fritt hva de<br />

vil gjøre. Dette har hjulpet til å frigjøre kognitiv kapasitet<br />

som barna ellers ville brukt på å finne ut hva de skal gjøre<br />

til enhver tid. På Østbytunet har de nå en struktur som kan<br />

ligne på strukturen i en småbarnsavdeling i en barnehage.<br />

Dette fordi barn med reguleringsvansker trenger samme<br />

reguleringsstøtte og ledelse som små barn i en barnehage.<br />

Psykologen utdyper:<br />

Tidligere ga vi ikke barnet hjelp<br />

til å roe seg utover en beskjed<br />

om å roe seg og å være til<br />

stede i rommet, men gjennom<br />

studiebesøkene våre og gjennom å gå<br />

enda dypere inn i teorien, skjønte vi at vi måtte<br />

støtte barna gjennom strukturen. Vi fortsatte med<br />

samlingsstund, men innførte leken ”Mitt skip er<br />

lastet med” som fast rutine. Dette ga barna en<br />

konkret oppgave å samle seg om, en oppgave<br />

som er enkel kognitiv, rytmisk og involverer alle.<br />

Den hjelper barna med å aktivere cortex, regulere<br />

seg og komme i kontakt med ressursene sine. Dette<br />

lille grepet gjorde at vi fikk flere av barna til å være med<br />

på samlingsstunden og at barna fikk en annen ro. Vi gjorde<br />

det også klart for barna hvor lenge samlingsstunden skulle<br />

vare og vi voksne ble enige om at det barnet som var mest<br />

urolig skulle få velge bokstav fordi vi da fikk hentet inn<br />

han eller henne med en gang. Resultatet av dette enkle<br />

grepet som ga barna viktig reguleringsstøtte, var at barna<br />

faktisk klarte å roe seg, fikk spist mer til måltidet, satt<br />

lengre ved bordet og i tillegg ble roligere etter at lunsjen<br />

var over. Vi har etter hvert mange eksempler på at vi med<br />

økt forståelse har gjort slike små grep som har hatt stor<br />

virkning på uroen til barna og gjort dagsrytmen på avdeling<br />

og skole lettere å gjennomføre.<br />

Fra ”nå må vi roe ned”<br />

til ”nå må vi bruke<br />

kroppen”<br />

– Dette handler om at<br />

vi har fått en annen<br />

kunnskap om hvordan vi<br />

kan bruke kropp, fysisk<br />

aktivitet og sanser<br />

til å hjelpe oss når vi<br />

begynner å glippe i<br />

relasjon fordi barnet<br />

er så aktivert at vi<br />

ikke lenger oppnår<br />

kontakt. Gjennom<br />

sansemotorisk<br />

og relasjonell<br />

regulering har vi<br />

fått enda et nivå<br />

av verktøy fordi<br />

det har<br />

– Da kan man som voksen tenke at man må gå inn og<br />

stoppe gutten med en gang fordi det kan bety store<br />

materielle skader og kan være farlig for de rundt.<br />

“Etter at vi ble klar over at det å bruke<br />

store muskelgrupper kan være effektivt<br />

for å nedregulere en aktivert kropp<br />

og at gutten bare forsøkte å hjelpe seg<br />

selv i den tilstanden han var i, begynte<br />

vi i stedet å hjelpe gutten med å løfte<br />

møblene ut av vinduet.”<br />

Vi visste at han da fikk brukt de store musklene i kroppen<br />

sin og at dette var viktig for at han skulle klare å regulere<br />

seg. Vi visste også at vi ville streve med å koble på relasjon<br />

og fornuft i kontakten med gutten før han var mer regulert.<br />

Så i stedet for å stoppe ham fra å ødelegge, tilbød vi ham<br />

vår hjelp. Alt foregikk selvfølgelig i kontrollerte former slik<br />

at det ble et samarbeidsprosjekt og ikke et maktprosjekt.<br />

Vi så oss om etter det tyngste på rommet og spurte<br />

gutten ”du, kan ikke du hjelpe meg å løfte litt her?”. Siden<br />

rommet lå i første etasje kunne vi lempe møblene forsiktig<br />

– Etter hvert som vi lærte mer ble det viktig for oss å<br />

finne ut hvordan vi kunne ta forståelsen inn i strukturen<br />

på huset og inn i barnas hverdagsliv for å bygge barnas<br />

reguleringskapasitet. Hvordan kunne vi gjennom strukturen<br />

legge inn repetisjoner som er viktige for de ulike barna?<br />

Ett eksempel er lunsjstrukturen. Det hadde lenge vært<br />

en struktur at lunsjen var klokka 11 og at barna da ble<br />

fulgt over fra skolen og inn til spiserommet på avdelingen.<br />

Barna skulle da spise, så leke litt før de skulle tilbake på<br />

skolen. Vår forståelse var at det er ok å få samlet seg før<br />

man spiser, men samlingsstunden før måltidet var stort<br />

sett alltid mer eller mindre kaotisk. Vi hadde nok lett for å<br />

tenke at sånn er det med disse barna, de strever sosialt,<br />

noen er opptatt av mat og noen ikke, det er klart det blir<br />

kaos. Så begynte vi å stille spørsmål rundt hva vi egentlig<br />

gjorde.<br />

“Om et barn strever med regulering<br />

så vil alle overgangssituasjoner i utgangspunktet<br />

være vanskelige fordi det<br />

krever at barnet klarer å sortere ulike<br />

stimuli, konsentrere seg og å gå fra en<br />

oppgave til en annen.”<br />

Skal videre<br />

Arbeidet med implementeringen har krevd mye ressurser<br />

på Østbytunet. Tid er brukt både på reiser og på å<br />

innarbeide strukturer på huset og felles forståelse i<br />

gruppa. Østbytunet er eid av Norske Kvinners Sanitetsforening<br />

og har fått betydelig økonomisk støtte fra<br />

disse til å gjennomføre studiebesøk og kjøpe inn utstyr.<br />

Studiebesøkene og erfaringsutvekslingen var en kickstart<br />

på det hele, men ifølge Næss Johannessen er det viktigste<br />

uansett forståelsen for at arbeidet ikke kan gjøres uten tid<br />

og rom til å implementere alle aspekter ved NMT og at<br />

ledelsen er med på endringene som skjer.<br />

– Det er viktig å huske på at det lå en faglig godt fundert<br />

miljøterapi til grunn her på Østbytunet og at dette ikke<br />

er en ny og revolusjonerende måte å jobbe på for oss.<br />

Vi kunne bygge på det vi hadde fra før, slik sett er NMT<br />

en utvidelse av det vi har gjort over flere år. Utfordringen<br />

er å ta til seg det nye uten å miste det vi har drevet med<br />

før. Vi har fortsatt mye igjen, vi skal videre med større<br />

forståelse, mer spisset behand-ling og flere strukturer til<br />

det bedre for barna, sier Kaja Næss Johannessen.<br />

Tekst: Kjell Gustumhaugen


25<br />

profil<br />

– Vi må få bort sykdomsspråket fra psykisk helsevern. Vi må komme nærmere hva som er vondt og<br />

vanskelig i livene til dem vi skal hjelpe, sier Trond F. Aarre.<br />

Foto: Privat<br />

Han er psykiater, og avdelingssjef på Nordfjord psykiatrisenter<br />

og forfatter av boken ”Manifest for psykisk<br />

helsevern.”<br />

– For å bli troverdige, må tjenestene hjelpe i praksis.<br />

Dette må gjøres, trenes på i virkeligheten – i møtene med<br />

de menneskene som kommer for å søke hjelp til å løse<br />

problemene sine. Som bærer på smerte etter påkjenninger<br />

eller savn, sier Trond Aarre.<br />

“Psykiske plager har i hovedsak sosiale,<br />

ikke biologiske årsaker. Verdiene for<br />

helsetjenestene går ikke i hop med å lage<br />

pakkeforløp i psykiatrien.”<br />

– Derfor bør tjenestene ikke tenke at de skal behandle<br />

sykdom, men støtte folk som har det vanskelig på grunn<br />

av forholdene de lever under, eller konsekvensene disse<br />

forholdene har. Jeg er skeptisk til den medisinske modellen<br />

i psykisk helsevern, den styrker profesjonsmakten og<br />

skaper rigide organisasjoner uten mennesket i sentrum.<br />

Det er ikke her på psykiatrisenteret pasientene har uløste<br />

problemer – det er i livene sine, sier en tydelig engasjert<br />

Trond Aarre.<br />

Vi må å trøste og veilede<br />

Psykiateren er klar i sin tale: Sykehusområdet er ikke det<br />

best egnede sted for produksjon av helse.<br />

– I rusbehandling snakkes det om ettervern. Det er en<br />

uheldig formulering som får det til å høres ut som om<br />

den egentlige behandlingen foregår i sykehuset. Slik<br />

er det ikke. Tiltak utenfor institusjonen er vel så viktig<br />

for resultatet. Alle lever størstedelen av livene sine<br />

utenfor terapirommene og omsorgsinstitusjonene.<br />

Institusjonsopphold er en bitteliten mellomstasjon når de<br />

er i terapi, det viktigste skjer der ute i livet med andre<br />

mennesker og i andre kontekster, understeker Aarre.<br />

“Vi må ut og veilede i virkeligheten.<br />

Mennesker må få gode hverdagsliv<br />

med de menneskene de har rundt<br />

seg – det er helsefremmende. Vi heles<br />

gjennom relasjoner og tilhørighet i gode<br />

fellesskap”<br />

Krasj mellom brukermedvirkning og retningslinjer<br />

Noe av den nye tenkningen i behandling og profesjonelt<br />

omsorgsarbeid er både å lytte til dem det gjelder og ta<br />

utgangspunkt i mestring og ressurser, ikke symptomer og<br />

diagnoser.<br />

– Jeg vil kjempe for pasienters rett til sin individualitet og<br />

for fagpersoners rett til å være gode fagfolk.<br />

– Men klarer vi dette?<br />

– Krasjet kommer fordi myndighetene ber oss om å gjøre to<br />

ting på en gang: Ta brukers/pasienters behov og ressurser<br />

på alvor, og samtidig følge nasjonale retningslinjer. En blir<br />

bedt om å standardisere behandling, mens det vi erfarer<br />

når vi lytter til dem det gjelder er at det ikke finnes en<br />

metodikk eller tilnærming som passer for alle. Vi må ha<br />

et repertoar av tilnærmingsmåter for å gi mennesker som<br />

har det vanskelig, det de trenger, sier Aarre.<br />

“Vi trenger ikke primært mer standardisering,<br />

men mer individuell tilpassing<br />

av tiltakene. “<br />

Han opplever at både tjenestene og hjelperne er presset<br />

inn i den medisinske modellen.<br />

– Vi blir ustøe til beins om noen tar denne tankegangen<br />

fra oss. Hva gjør vi om vi ikke skal sette diagnoser? Om<br />

vi ikke skal skrive ut medikamenter – hva da? Hva om<br />

hovedoppgaven er å få kontakt med andre mennesker? Da<br />

må vi legge trening på dette inn i profesjonsutdanningene<br />

– og ja – i alle utdanninger til dem som skal hjelpe<br />

mennesker. Om vi tar bort diagnosene, tror vi da at vi ikke<br />

kan hjelpe folk, undrer Aarre.<br />

“Vi må våge å gjøre noe annerledes, ikke<br />

bare forsøke å gjøre det vi allerede gjør<br />

bedre. I hvert fall når vi ikke lykkes med<br />

å dekke behovene til dem vi skal hjelpe.”<br />

– Vi bygger på medisinsk modell og har retningslinjer som<br />

sier: Uten diagnose får du ingen hjelp. Dette er feil: Vi<br />

behandler mennesker som kommer hit dersom vi tenker<br />

at vi har noe å by dem – uansett om de har en diagnose<br />

eller ikke. Det er den enkeltes behov for hjelp som må<br />

være utslagsgivende, ikke hvilken diagnose som blir satt.<br />

Jeg vil ha fleksibiliteten og individualiteten tilbake, sier<br />

psykiateren.<br />

Han mener at departementet må ta inn over seg at<br />

fagfeltet selv innrømmer at diagnostikken er ugyldig og at<br />

den medisinske modellen har klare begrensninger. Den<br />

medisinske modellen er ikke så nyttig som mange tror.<br />

Siden den ikke er det, og ikke oppleves slik for oss som<br />

arbeider i praksis, vil det tvinge seg fram pasient - og<br />

individorienterte løsninger som helsemyndighetene må ta<br />

hensyn til. Alle kompetansemiljøer vil være viktige for å få<br />

til denne endringen, sier Trond Aarre.<br />

Kontekst er viktig<br />

– Den statlige forvaltningen er veldig instrumentell, og<br />

dette er jeg kritisk til. Kontekstuell forståelse er helt<br />

avgjørende. Jeg tror ikke økt satsing på flere metoder er<br />

måten å fornye psykisk helsevern eller barnevern på. Jeg<br />

vil undre meg over og spørre hva som har skjedd i livene til<br />

dem jeg skal hjelpe, ikke spørre hva som er galt med dem.


26<br />

27<br />

“Om relasjonen er trygg nok, virker<br />

alle metoder, all behandling. Men om<br />

relasjonen ikke er trygg, hjelper ikke<br />

metodene!”<br />

De er mine medborgere<br />

Lederen er opptatt av at også ledere og hjelpere kan<br />

snakke sannere om sitt eget liv. Ikke for å gå ut av rollen<br />

som hjelper, men for å skape mindre forskjeller mellom<br />

pasienten og hjelperen.<br />

– Det finnes mye bortgjemt brukererfaring blant<br />

helsepersonell. Når vi tar den fram, blir det mindre<br />

forskjeller mellom oss. Nå er det en av oss som har mye<br />

makt og en som er fylt av avmakt.<br />

“Mange fagfolk har en klokskap de<br />

ikke får brukt dersom de skal bli altfor<br />

styrt av retningslinjer, diagnosekrav og<br />

metodikk.”<br />

– Tanken på at det kommer en medborger som har hatt<br />

det vanskelig, og at jeg skal kunne hjelpe ham ved å slå<br />

opp i en bok og finne ut hva som er galt med ham, DET<br />

tror jeg IKKE på! Vi er på ett vis unike alle sammen – og<br />

samtidig ligner vi veldig mye på hverandre, sier Aarre.<br />

Tilfriskningsperspektivet<br />

– Hva er dine råd til tjenester som ønsker å forbedre seg?<br />

– Et tilfriskningsperspektiv må prege måten både<br />

kommunehelsetjenester og spesialisthelsetjenester<br />

møter dem som søker hjelp på, sier Aarre.<br />

– Samarbeid og samhandling er viktig. De fleste mennesker<br />

som trenger hjelp, har flere problemer. Jeg har sluttet å tro<br />

at jeg kan løse dem alene.<br />

Aarre minner om hvor vanlig det er med vanskelige liv og<br />

psykiske lidelser. Ifølge Folkehelseinstituttet får halvparten<br />

av oss en psykisk lidelse i løpet av livet. Det blir veldig rart<br />

dersom vi skal forstå dette som at halvparten av oss er<br />

unormale, sier han.<br />

– Hva er normalt, dersom det er vanligst at folk er<br />

unormale? Han understreker at han ikke alltid tror det<br />

medisinske blikket treffer dette best. Det kan være med å<br />

skape sykdom der mennesker bare sliter med livene sine.<br />

Følgende er sentralt i et tilfriskningsperspektiv slik Trond<br />

Aarre ser det. Poenget er hvordan en finner ut hva som er<br />

god hjelp, nemlig sammen med pasienten:<br />

• Se individet- ikke diagnosen.<br />

• Fokuser på ressursene- ikke problemene.<br />

• Legg vekt på mestring, ikke understøtting.<br />

• Tenk myndiggjøring, ikke underkuing.<br />

• Det som er viktig er prosessen, ikke metoden.<br />

• Hold fast på målet, ikke midlene.<br />

Journalen er ikke mennesket<br />

Både barn i barnevernet og pasienter i psykisk helsevern<br />

uttrykker til tider stor frustrasjon over måten andre<br />

beskriver dem og livene deres.<br />

“De beste møtene mellom mennesker<br />

er der tonen bli satt i første møte – uten<br />

for mye forhåndsinformasjon fra andre<br />

hjelpere.”<br />

– De som søker hjelp, vet at den de kommer til allerede<br />

vet noe om dem, ofte noe de ikke kjenner seg helt igjen i.<br />

Det er det 11. og frykteligste budet i janteloven: Du må<br />

ikke tro at vi ikke vet noe om deg. Dette skaper ubalanse<br />

i makt, fjerner tillit, og gjør mennesker utrygge. Dette må<br />

vi gjøre noe med. Jeg ønsker å møte menneskets egen<br />

versjon av seg selv og sin livssituasjon nå. Vi hjelpere<br />

finner ofte trygghet i noe som kan gjøre dem vi skal hjelpe,<br />

utrygge. Det er deres opplevde trygghet som må være det<br />

viktigste, ikke vår, sier Aarre.<br />

Trenger åpne dører til tjenestene<br />

Vi må lage nye idealer. I dag er det ofte slik at vi får høre<br />

at vi har gjort en god jobb om vi har satt oss grundig inn i<br />

journalen. Vi ser det mennesket vi skal møte i lys av det vi<br />

har lest. Dette kan fange brukeren/pasienten et sted hun<br />

eller han ikke ønsker å være. Vi må være åpne og legge opp<br />

til at de kan fortelle om seg selv med sine egne ord.<br />

Vi leser ofte journaler og henvisningstekster, og møter<br />

mennesker med dette som bakteppe. Tenk om vi kunne<br />

begynne på nytt sammen, og sette opp nye idealer for<br />

hvordan psykisk helsevern skal møte dem som søker hjelp?<br />

Trond Aarre kjemper for åpne tjenester, der mennesker<br />

ikke blir omskrevet, tolket og gjengitt i unyanserte<br />

kategorier de ikke kjenner seg igjen i.<br />

– Jeg forsøker så sannferdig som mulig å<br />

beskrive pasienten slik at jeg kan se ham for<br />

meg på måter han ville synes var verdig å lese<br />

om seg selv på, forklarer han.<br />

Aarre er ikke snau i tips til andre hjelpere og terapeuter:<br />

– Tenk at du er Knut Hamsun når du skal skrive journal,<br />

bruk det litterære språket som får fram nyansene, det<br />

vonde og det vakre, slik at leseren kan se ham for seg.<br />

Sørg for å se godt nok og skriv nøye. Legg mer vekt på det<br />

som særkjenner individet, ikke gruppen du mener at han<br />

tilhører.<br />

“Et menneske er mer enn det de sliter<br />

med for tiden. Det er vi alle.”<br />

Vil nærmere dem vi skal hjelpe<br />

– Vi må komme nærmere menneskene vi skal hjelpe.<br />

Vi må nærmere den enkelte for å forstå bedre og hjelpe<br />

bedre. Behandling som følger diagnosen treffer ikke alltid<br />

det man trenger hjelp til. Alminnelig menneskespråk,<br />

tilstedeværelse, undring og dialog, bevisstgjøring på hva<br />

som kommer først av mennesket eller rutinen, er noen<br />

av virkemidlene vi har for å komme nærmere, sier Aarre.<br />

– Vår oppgave som hjelpere er å legge til rette for at de<br />

som kommer til oss fremstår som de er, med sitt opplevde<br />

problem. Vi må kunne snakke alminnelig med folk– uten at<br />

budskapet blir filtret eller omskrevet i et fremmedgjørende<br />

fagspråk. Fagsjargongen kan tilsløre mer enn den åpner<br />

for menneskers opplevelse av sin livssituasjon, tror Aarre.<br />

Han ønsker først og fremst å være et medmenneske.<br />

Han bruker mye tid på å bygge denne tilliten som gjør oss<br />

likeverdige, selv om vi har ulike roller. Det er noe med<br />

å forplikte begge parter. Begge har ansvar for hvordan<br />

hjelpen skal bli. Jeg nekter å standardisere møtene med<br />

mennesker, for vi må ha øye for individet. Det er også mye<br />

god brukererfaring vi må forsøke å få tak i gjennom at<br />

mennesker vinner tillit til oss og begynner å dele.<br />

– Bruker du egne erfaringer i møte med dem du skal hjelpe?<br />

– Det hender. Når det faller seg naturlig, kan jeg for eksempel<br />

nevne at jeg vet litt om det de strever med fordi jeg har<br />

opplevd noe lignende selv. Det kan være betryggende å<br />

høre.<br />

Foto: Shutterstock<br />

Men det har ikke alltid blitt oppfattet som profesjonelt å<br />

snakke slik. Jeg tror vi må tillate oss å være mer personlige<br />

enn før. Mange pasienter trenger å vite mer om oss, kjenne<br />

oss bedre, før de kan stole på oss og åpne seg.<br />

– Når vi får en ny pasient, forutsetter vi at de skjønner og<br />

forstår opplegget – uten at noen har forklart dem noe. Vi<br />

hjelpere forventer at de som søker hjelp skal fortelle om de<br />

mest skambelagte tingene i sitt liv uten å vite noe om oss<br />

og hvem vi er. Det er jo umenneskelig. Vi kan dele noe om<br />

oss selv for å gjøre andre trygge og bygge tillit, ikke for selv<br />

å komme i fokus.<br />

Gode menneskemøter<br />

– Hva er et godt menneskemøte?<br />

– I et godt menneskemøte kan pasienten uhindret komme<br />

til orde og legge fram sin sak og sine problemer – med sine<br />

egne ord. Jeg holder det gående lenge nok til at det kan<br />

danne seg et bilde som hjelper meg å forstå. Vi skal unngå<br />

å presse andre inn i bokser og kategorier som vi sorterer<br />

etter for å forstå.<br />

– Det er ensrettingen i hjelpetjenestene jeg kjemper mot. At<br />

jeg vil forlate den medisinske modellen, for eksempel, betyr<br />

ikke at vi stenger medisinskapene. For noen er medisiner<br />

nødvendig, et gode. Og dette blir ekstra viktig fordi vi<br />

ser hvor uheldig det kan bli ved bruk at tvang, gjennom<br />

manipulasjoner og overtalelser.


28<br />

29<br />

“Jeg ønsker hjelpere som innrømmer<br />

egen tilkortkommenhet for å sammen<br />

med dem som trenger hjelp lete etter<br />

nye, bedre og flere muligheter.”<br />

Foto: Shutterstock<br />

Vi vet nemlig mye etter hvert fra forskning om hva brukerne<br />

ønsker. Vi tror de ønsker seg færre symptomer, men våre<br />

egne undersøkelser tyder på at de først og fremst ønsker<br />

noen å være glad i, bedre økonomi og meningsfullt arbeid.<br />

Dette må vi ta på alvor. I hvert menneskemøte må vi holde<br />

pasientens egne ønsker høyest, sier Aarre.<br />

– I fremtiden er det pasientens eget uttrykte behov som<br />

styrer hva vi skal gjøre, ikke det vi har lært på skolen.<br />

Den store forandringen<br />

– Dette er en holdningsendring som vil endre praksis. Det<br />

er verdier og menneskesyn som driver fram endringen til<br />

brukerstyrt omsorg og behandling, sier Aarre.<br />

“Hjelperne må først og fremst endre<br />

hvordan vi ser på pasientene våre og<br />

hvordan vi snakker om dem.”<br />

– Vi har alle sikkert himlet med øynene over en pasient. Men<br />

det kan vi ikke tillate oss. Vi kan ikke tillate vaktrompraten<br />

som i ironiserende vendinger omtaler pasienter eller dem<br />

vi skal hjelpe på en nedsettende måte. Vi vil ikke ha<br />

nedlatenhet overfor dem vi skal tjene.<br />

– Vi må lære oss at vi har nokså god tid, alt haster ikke<br />

alltid så voldsomt. Vi skal ikke tvinge noe gjennom, vi blir<br />

enige med den det gjelder og jobber sammen. Ledere kan<br />

være med på å gi rom og tid til dette viktige samspillet ved<br />

å nedprioritere annet arbeid, sier han.<br />

– Dette ligner ikke på noe vi har gjort før. Det er vel per i<br />

dag effektivisering, retningslinjer og diagnoser som gjelder<br />

de fleste steder?<br />

– Det er først og fremst holdningene til dem vil skal hjelpe,<br />

som må være gode. Vi er ikke ekspertene som møter<br />

symptomer vi skal plassere i diagnoser. Vi er hjelpere som<br />

møter mennesker som sliter med livene sine, til tider med<br />

mye av det samme vi selv kan slite med. Holdningen er at<br />

de som kommer til oss, selv har helt nødvendige innspill<br />

vi må ta på alvor for at de skal få de bedre.<br />

Og hvordan endrer man holdninger gjennom utdanning?<br />

– Ved å trene og våge å endre syn på hjelperrollen og dem<br />

man skal hjelpe. Vi må være oss selv. Vi må utvide og<br />

forbedre kompetansen på å bygge tillit i menneskemøter.<br />

“Vi må ha et større repertoar av<br />

språklig tilnærming som favner menneskenes<br />

individualitet bedre enn det<br />

vitenskapelige behandlingsspråket”<br />

– Vi må ha språk som gir naturlige samtaler, ikke kunstige.<br />

Vi skal gi og ta. Jeg sier hva jeg tenker underveis, jeg<br />

viser følelser, jeg blir et menneske for den andre. Jeg sier<br />

fra om noe bekymrer meg, om jeg feiler, jeg kan be om<br />

unnskyldning. Vi må avlære at vi skal være distanserte<br />

og nøytrale, vi skal være nære verdibærere. Vi skal være<br />

aktive og deltakende for å gjøre alt som står i vår makt<br />

for å gi menneskene vi skal hjelpe et bedre liv, sier Trond<br />

Aarre, som vil fortsette å forsøke å la disse ordene bli<br />

virkelig både nedover og oppover i systemene.<br />

Tekst: Eva Dønnestad og Anders Dovran<br />

HUN<br />

klarte ikke å få ordene ut av hodet.<br />

Hver gang hun<br />

TRENTE<br />

banket de i henne.<br />

”Du er helt håpløs!”<br />

HVER<br />

treningsøkt la hun planer for<br />

hvordan hun skulle ta livet sitt neste<br />

DAG<br />

Hvis du kan lese mellom linjene kan du redde liv.<br />

Gå nærmere. Spør!


30<br />

31<br />

Hvordan finne fram til flere sider av barna som trenger vår hjelp? Hvordan se hele barnet og hvordan<br />

bruke oss selv i dette arbeidet?<br />

Som hjelpere for sårbare barn er en av våre viktigste<br />

oppgaver å finne fram til Den Andre Siden av barna. Jeg<br />

tenker på den siden som ikke er styrt av spenning, angst<br />

og kaos. Jeg tenker på den siden som gjør det mulig å bli<br />

kjent med barna på en annen måte. På den siden hvor<br />

det er andre ting enn barnas indre alarmberedskap og uro<br />

som dominerer.<br />

Hjelperens forpliktelse<br />

Som hjelpere – som ansvarlige voksne uansett hvilken<br />

profesjonell rolle vi har og uansett om vi jobber i<br />

barnehage, skole, institusjon eller andre steder – er det<br />

vår forpliktelse å lete etter denne siden. Den siden med<br />

alle de andre sidene, om du forstår hva jeg mener. Det er<br />

vårt profesjonelle ansvar å finne fram til den fantastiske<br />

gutten og den utrolige jenta. De som gjemmer seg bak<br />

hjelpeløsheten og som er uten fotfeste i verden for en<br />

stund.<br />

“Vår forpliktelse ligger i å lete etter det<br />

som er godt og å bruke våre profesjonelle<br />

bankende hjerter som små spett av faglig<br />

og menneskelig vennlighet for å finne alt<br />

som er verdt å dyrke fram, uansett hvor<br />

lite det er og uansett hvor bortgjemt det<br />

ligger. “<br />

Vår forpliktelse er å være alt annet enn autoritære voksne<br />

for å kunne gi opplevelser av trygghet og å være del av et<br />

fellesskap som vil godt.<br />

Ærlige og ekte<br />

For å nå denne forpliktelsen må vi være mer enn bare<br />

profesjonelle. Vi må tørre å være ærlige og ekte som<br />

mennesker og som hjelpere. Vi må bruke våre personlige<br />

egenskaper som del av vår profesjonelle væremåte, og<br />

vi må fylle ordene vi bruker med forståelig innhold. Vi må<br />

være ærlige i den forstand at vi tør å vise våre naturlige<br />

følelser og reaksjoner, samtidig som vi tar ansvar for at<br />

det først og fremst er våre modne sider som trer fram i<br />

samspillet med barna. Vi må være ekte ved at vi tar høyde<br />

for at vi kan trå feil og ved at vi reparerer sammen med<br />

barna om så skjer, for eksempel om vi setter en grense et<br />

sted hvor den ikke skulle settes eller om vi i en oppkavet<br />

situasjon blir strenge og utålmodige i den grad at det ikke<br />

hjelper barna.<br />

“Når barna er ute av seg, må vi møte de<br />

tilsynelatende uforståelige handlingene<br />

med nysgjerrighet, undring og aksept for<br />

å gripe de mulighetene vi får til å koble<br />

oss på barna.”<br />

Vi trenger ikke alltid å forstå handlingen, vi må bare<br />

være interessert i å skjønne hva som egentlig foregikk. I<br />

stedet for å spørre barnet ”hvorfor gjorde du sånn?” må<br />

vi spørre oss selv hva som skjedde i barnet i den aktuelle<br />

situasjonen.<br />

Stol på deg selv<br />

For å finne fram til Den Andre Siden av barna, er det ikke<br />

nok å ”bare” være ærlig og ekte. Forpliktelsen krever også<br />

at vi tør å bli glad i barna og at vi tåler å bli avvist uten å<br />

ta det personlig. Som miljøarbeider er dette enkelt, om jeg<br />

kan driste meg til å bruke et slikt ord. Jeg kan ikke jobbe<br />

som hjelper et sted hvor jeg ikke kan bli glad i barna og hvor<br />

jeg ikke kan si at jeg er glad i dem, dersom jeg kjenner det<br />

på den måten. Jeg kan ikke jobbe et sted hvor jeg ikke kan<br />

vise hvem jeg er og hvor jeg ikke kan bruke hele meg i den<br />

hvileløse jakten på flere sider av barna.<br />

“For meg er én ting sikkert: Om vi kun er<br />

profesjonelle blir det vanskeligere å få øye<br />

på Den Andre Siden.”<br />

Derfor kan vi ikke bare lene oss på vår teoretiske innlærte<br />

og tillærte ballast, vi må først og fremst stole på oss<br />

selv i jobben som hjelpere. Når vi gjør dét, vil vi ikke bare<br />

kunne finne fram til flere nyanser i barna, vi vil også kunne<br />

oppdage flere lag i oss selv og på den måten ruste oss selv<br />

til å bli enda bedre hjelpere.<br />

Når vi legger teoriene til side og møter barna med den vi er,<br />

gir vi oss selv muligheten til å oppdage barna på nye måter.<br />

Først da kan vi virkelig hjelpe barna til å finne ro og til å<br />

kjenne tilhørighet i hverdagen. Først da kan vi høre mer av<br />

den dype latteren og se mer av blikket som ønsker kontakt.<br />

Først da kan vi møte alt det som også er barna. Først da<br />

kan vi få øye på Den Andre Siden.<br />

Tekst: Kjell Gustumhaugen


32<br />

33<br />

En link til livet<br />

– Vi trenger ikke flinkere barn. Vi trenger gladere barn. Mange barn og unge kjenner ikke sine<br />

egne følelser godt nok. De har ikke kontakt med gleden sin, eller sinnet og skammen. Derfor må<br />

livsmestring og folkehelse inn i skolen, nå.<br />

Det mener spesialrådgiver i RVTS Sør, Karen Ringereide.<br />

RVTS Sør lanserer i disse dager en ny og forbedret utgave<br />

av livsmestringsprogrammet «LINK». Programmet skal<br />

hjelpe norske skoler med å få livsmestring og folkehelse<br />

inn i klasserommene.<br />

I vår lanserte Folkehelseinstituttet en rapport som viser at<br />

andelen tenåringsjenter som sliter psykisk er skremmende<br />

høyt. Gutta lider trolig like mye, melder Ringereide.<br />

– Vi ser at det er tre ganger så mange gutter som tar livet<br />

sitt. Det er skremmende. Derfor er dette noe vi må ta på<br />

ytterste alvor, når vi ser at både jentene og guttene sliter<br />

som de gjør.<br />

– Dette er et folkehelseproblem. Samfunnsutviklingen går<br />

så fort at vi ikke alltid klarer å møte de behovene som er<br />

typiske for den tiden vi lever i.<br />

“I dag ser vi at barn og unge ikke blir<br />

kjent med sine egne følelser, og de blir<br />

ikke kjent med hvem de er. De jobber<br />

hardt og lærer å prestere, men de lærer<br />

ikke å finne mening i det det gjør.”<br />

Vi trenger et barneløft<br />

– Kunnskapsløftet og opplæringsloven sier at skolens<br />

oppgave er å sette barn og unge i stand til å håndtere sine<br />

liv. Da er det på tide at vi gjør det. I stedet har vi fortapt<br />

oss i fagplaner. Tidspress og underbemanning har gjort at<br />

lærerne, som gjør en fantastisk jobb, blir overarbeidet og<br />

ikke får tid til å følge opp barna på en trygg og god måte<br />

som hjelper dem til å takle livet. Det er et faresignal når vi<br />

i foreldesamtaler snakker mer om hva barna presterer enn<br />

hva hvordan de har det, sier Ringereide.<br />

Før var skolen pedagogenes arena. Slik er det ikke lenger,<br />

uansett hva en måtte ønske. Barna har hele verdens<br />

kunnskapsbase liggende klar på mobilen, men ingen<br />

arenaer der de kan lære å takle sitt eget liv.<br />

– Nå må skolen endres for å hjelpe dem, så de kan<br />

håndtere sine liv. Derfor trenger vi et barneløfte, ikke et<br />

kunnskapsløfte. Livsmestringsprogrammer som «LINK»<br />

kan hjelpe både lærere og elever til dette, forteller hun.<br />

Dette er et samfunnsansvar, ikke bare et læreransvar,<br />

mener Ringereide.<br />

– Vi må tenke nytt om skolen. PISA og nasjonale prøver<br />

trenger vi ikke mer av.<br />

“Vi må gå fra å måle ting til å skape<br />

mening i ting.”<br />

– Vi må klare å lese, se og høre barna i enda større grad<br />

enn før. Vi må være obs på hva som er barn og unges<br />

behov. I dag er det lange køer foran sosiallærerkontoret,<br />

Illustrasjon: Darling Clementine<br />

eller hos helsesøster og miljøarbeidere, men ikke<br />

hos faglæreren. Det sier noe om hva som trengs i dag<br />

på skolene, sier Ringereide som selv har jobbet som<br />

sosiallærer i en årrekke.<br />

– Jeg ser at mange unge i dag har et forvridd inntrykk<br />

av hva livet er og skal være. De presenteres for en<br />

retusjert virkelighet når de leser om bloggeres liv. Det lar<br />

seg vanskelig overføres til deres egen virkelighet, men<br />

kanskje de likevel strekker seg etter det uoppnåelige.<br />

Det hverdagslige og uperfekte er liksom ikke godt nok.<br />

Derfor må de få tilgang til en ansvarlig kanal for å snakke<br />

om både det gode og det vanskelige. Virkelige ting. Der<br />

er skolen og barnehagen en ekstremt viktig arena, og de<br />

må ta sitt ansvar. Mange undersøkelser viser at det er et<br />

stort behov for en ekstra satsing for å forebygge psykiske<br />

problemer. Skolen må tilpasse innhold og arbeidsmåte<br />

etter det samfunnet den er en del av, mener Ringereide.<br />

– Barn og unge er flinke til å spise sunt, trene, gjøre<br />

lekser, være med venner og jobbe ved siden av skolen.<br />

Men aldri før har vi sett så mye depresjon, selvskading og<br />

selvmordstanker- og forsøk hos barn og unge som i dag.<br />

De har med andre ord lært mye om hvordan de skal leve<br />

livet, men ikke hvordan de skal ta vare på seg selv. De vet<br />

ikke hvordan, sier hun.<br />

Selvmordet som endret alt<br />

La oss spole elleve år tilbake i tid:<br />

– Tidlig på 2000-tallet jobbet jeg på en videregående skole<br />

i Kristiansand, med elever som trengte ekstra oppfølging.<br />

Elever som ikke likte å gå på skolen, eller som hadde


34<br />

35<br />

det ekstra utfordrende. Etter bare et par dager inn i min<br />

nye jobb tok en av elevene livet sitt. Jeg har i mange år<br />

jobbet med barn som har det vanskelig, men dette ble en<br />

skikkelig oppvåkning for meg, forteller hun.<br />

– Å se hvordan det preget elevgruppa, en gruppe som<br />

allerede hadde det vanskelig, bekymret meg: «Når han kan<br />

ta livet sitt, kan jo jeg gjøre det samme» var en setning jeg<br />

hørte i ulike uttrykksformer. Det at han som tok livet sitt,<br />

fikk oppmerksomhet, la jo elevene merke til. Det skremte<br />

meg. Det ble nærmest en idolisering av både ham som<br />

tok selvmord, og det at han valgte å ende sitt eget liv.<br />

– Når slike tanker og holdninger setter seg hos barn som<br />

allerede sliter, kan det ende dårlig. Derfor tok jeg kontakt<br />

med RVTS Sør, og de kom og holdt kurs for lærerne om<br />

blant annet smitteeffekten ved selvmord.<br />

Sammen med RVTS Sør utarbeidet skolen et opplegg for<br />

elevene, med mål om at de skulle se at livet er mulig<br />

og verdt å leve, at de var verdifulle og verdsatt.<br />

Et opplegg som ikke bare skulle fokusere på det<br />

vonde og det negative, det var de allerede «gode»<br />

til, forteller Ringereide.<br />

– Ungdommenes vokabular om følelser<br />

rangerte fra «ok» til «dritt», og ikke mye mer<br />

enn det. Det de måtte lære var å få noen<br />

lysglimt av det som er godt.<br />

“De trengte å bli kjent med<br />

sin egen, og andres sårbarhet<br />

og egenverd. Vi ville styrke<br />

livskraften.”<br />

Det første opplegget kalte de «GLEDE».<br />

– Vi skulle, sammen med elevene, ta gleden<br />

tilbake. Vise at det er lov å være glad. Selv<br />

når ting er vanskelig, eller når noen har<br />

det vanskelig, er det likevel lov å kjenne på<br />

glede, forteller hun.<br />

– Kanskje vi trenger den ekstra mye da.<br />

– Det vi så i møtene etter selvmordet var at<br />

noen hadde et umettelig behov for å prate,<br />

mens andre følte for å gå. Vi ville skape en<br />

arena som møtte alles reaksjoner. Noen<br />

trenger å prate og tømme seg, mens andre<br />

trenger noe helt annet.<br />

Det var derfor en utfordring i å få noen av<br />

elevene til å snakke, men Ringereide ville<br />

at alle skulle bli sett og hørt.<br />

– Alle måtte dele noe hyggelig de hadde opplevd<br />

på første møte, i starten av møtet. De fikk tydelig<br />

følelsen av at deres stemme var verdifull ved å<br />

få beskjeden: Her får ingen være passive. Du er<br />

altfor viktig til å ikke bli hørt, forteller Ringereide.<br />

– Det å dele en hyggelig opplevelse var uvanlig for<br />

dem, men det var utrolig gøy å se smilene som<br />

bredde seg over fjesene deres når de begynte å<br />

dele. Dette var en gjeng som hadde lite erfaring i å<br />

dele følelser. Når de snakket med voksne hadde det ofte<br />

en negativ vinkling.<br />

«Du er verdifull»<br />

Når elevene kom til timen, i et rom som lå ved siden<br />

av rektors kontor, fikk de følelsen av å være spesielle.<br />

Viktige. De ble møtt med levende lys, musikk og bordkort,<br />

og satt i ring så alle kunne se alle. De ble servert Mozell<br />

i stettglass, og en liten seigmann ble delt ut når de gikk<br />

fra timen.<br />

“Rutinene, roen og stemningen ga<br />

dem trygghet, men også følelsen<br />

av at dette var en spesiell time<br />

som ga dem noe å se fram til.”<br />

Etter fem samlinger skulle de egentlig<br />

avslutte, men da svarte elevene at de ville<br />

fortsette.<br />

– Dette ga dem så mye, og det ønsket<br />

tok vi på alvor, forteller Ringereide.<br />

Vanligvis var det 30% som<br />

sluttet i denne gruppa gjennom<br />

skoleåret, men dette året var det<br />

ingen. Gruppa besto av elever med<br />

vanskelige historier, mange slags<br />

utfordringer og høy skoletretthet.<br />

Disse samlingene åpnet opp for<br />

refleksjoner, og inviterte elevene<br />

til å dele sine opplevelser. Det ble<br />

en øvelse i å både uttrykke, lytte<br />

og respondere. Det var enormt<br />

god språktrening og sosial<br />

kompetansebygging.<br />

– Det som også var<br />

flott, var at de begynte<br />

å se hverandre. Da<br />

en av elevene sa<br />

«Jeg liker å gå på kino», responderte en annen: «Jeg har<br />

aldri vært på kino.» «Ja, men da kan jeg jo gå sammen<br />

med deg en dag, da?» De ble tryggere på hverandre, men<br />

også tryggere på seg selv, forteller Ringereide.<br />

Hun forteller om store endringer i gruppa etter at de var<br />

ferdige med programmet. Hun så at de hadde en større<br />

følelse av tilhørighet som gruppe, de var sikrere på seg<br />

selv, stoltere, og viste en annen innstilling til andre.<br />

– De hadde i mange år prøvd å skjule sin egen sårbarhet,<br />

men nå så de at de andre også var sårbare. Det ga dem<br />

trygghet, og det var utrolig fint å se.<br />

“Det vi vet, er at det er god helse i å<br />

snakke sammen. Vi må snakke om<br />

psykisk helse, og det må vi snakke om<br />

på mange arenaer. Ikke bare fagperson<br />

til ungdom, men lærere, foreldre, og<br />

ungdommen seg imellom.”<br />

Å høre til i livet<br />

– Alle har en psykisk helse. Mamma og pappa, læreren,<br />

eleven. Alle har det, og alle kan snakke om det, forteller<br />

Ringereide engasjert. Det er ikke et tema for fagfolk med<br />

spisskompetanse. Det handler om ditt og mitt liv.<br />

– Vi må relatere det til hverdagslivet, ellers<br />

skaper det kun distanse mellom mennesker.<br />

Vi må bruke det språket vi bruker til vanlig<br />

oss mennesker mellom, når vi snakker om<br />

psykisk helse.<br />

RVTS Sør får mange forespørsler fra skoler om<br />

undervisning om traumebevisst omsorg. «LINK» er<br />

ett av verktøyene som kan brukes inn i skolen.<br />

– Livsmestring og folkehelse må inn i skolen, og LINK<br />

blir et konkret verktøy til dette. Det er forebyggende,<br />

og oppbyggende. RVTS Sør kan hjelpe de ansatte til å<br />

komme i gang med programmet, eller så kan de bare<br />

laste ned alle ressursene via LINKs egen nettside,<br />

www.linktillivet.no. Programmet er enkelt lagt opp,<br />

og det er enkelt for læreren å gjennomføre en LINKtime,<br />

forteller Ringereide.<br />

«LINK» legger opp til 30 samlinger, men det er opp til<br />

hver enkelt lærer om de vil gjennomføre alle samlingene.<br />

Mange av aktivitetene i programmet handler om å ha det<br />

gøy sammen. Å oppleve at det er godt å være her, selv<br />

om elevene noen ganger snakker om ting som kan være<br />

vanskelige.<br />

– I begynnelsen er det nok lurt å sette av en time én<br />

gang i uka. Så kan man gjøre det annenhver uke, eller<br />

en gang i måneden, etter hvert, foreslår Ringereide. I<br />

lærerveiledningen ligger det forslag til hvordan skolene<br />

kan få dette inn i planene sine.<br />

“Dette programmet er et godt verktøy<br />

til følelseshåndtering. Det gir elever<br />

trygghet og rom for gode opplevelser.”<br />

Gode erfaringer<br />

– Vi så at å gjennomføre «LINK» regelmessig hadde en god<br />

effekt på klassene våre. Programmet ble først møtt med<br />

skepsis hos elevene, men de tok det raskt til seg. Det<br />

ble så godt tatt i mot, at det ble det ramaskrik hvis det<br />

ble avlyst en uke, forteller avdelingsleder på Kongsgård<br />

Skolesenter, Gunnhild Nygård.<br />

– Vi har en sammensatt elevgruppe, med mange<br />

kulturforskjeller og språkforskjeller. Mange har opplevd<br />

mye traumatisk, og mange mangler gode redskap til<br />

å snakke med hverandre og ha kjennskap til sine egne<br />

følelser, forteller hun.<br />

Lærerstaben hennes møter programmet med interesse,<br />

men også mild frykt:<br />

– Tør jeg dette, spør en av lærerne etter å ha<br />

gjennomgått en prøvetime med «LINK».<br />

– Kommer det til å dukke opp følelser,<br />

tanker og situasjoner jeg ikke klarer<br />

å håndtere, undrer han.<br />

– Det vi ser er at mange lærere<br />

undervurderer seg selv som<br />

mennesker, svarer Ringereide.<br />

– Dere er helter, og dere<br />

kjenner elevene deres. Vit at<br />

dere ikke står alene i dette,<br />

at dere må ha ledelsen med<br />

når dere kjører et slikt program.<br />

For det som er sikkert, er at dere<br />

kan bety en stor forskjell for elevene.<br />

Og «LINK» kan hjelpe både dere og dem<br />

til å få det bedre. Til å bli glad i livet.<br />

Tekst: Siri L. Thorkildsen


36<br />

37<br />

Vi er både<br />

natur og kultur<br />

– Vi er både natur og kultur og må i alt helsearbeid utvikle en forståelsesramme som ivaretar begge<br />

disse aspektene av den menneskelige væren. Tilgangen til meningen ligger ikke i det biologiske.<br />

Min åndelighet og min spiritualitet er også en del av min væren, sier allmennmedisiner Anna Luise<br />

Kirkengen som har forsket på hvordan krenkede barn blir syke voksne.<br />

– Mennesker som er krenket og skadet går som oftest<br />

før eller siden til legen. De oppsøker medisinfaglige<br />

profesjonelle fordi de plages av noe og fordi plagene<br />

kjennes kroppslig. Her leter legene etter mulige eller<br />

sannsynlige årsaker til plagene i kroppen, men der finner<br />

de ofte virkningen av det mennesker har opplevd og vært<br />

utsatt for. De forutgående opplevelser er ikke nødvendigvis<br />

kjent for legene, og kanskje tenker ikke en gang personene<br />

som oppsøker hjelpen at det som plager dem er en følge<br />

av erfaringer. Jeg ser et grunnleggende behov for å utvikle<br />

et helsevesen der virkningen av erfaringer – som jo alle<br />

blir kroppsliggjort – blir sett i en sammenheng og tolket<br />

innenfor rammen av levd erfaring.<br />

Overflatedata gir ikke innsyn<br />

– Forståelsesrammen i alt helsearbeid må endres og bli<br />

både helthetlig og flerfaglig. Det objektive blikket utenfra<br />

kan ikke erkjenne, bare avlese. Medisinsk forskning<br />

handler for det meste om å samle og systematisere<br />

målbare overflatedata, avlest av kroppen ved hjelp av<br />

teknologi og omformet til tall og mengder. Denne form for<br />

kunnskapsbygging må aldri forveksles med innsyn.<br />

– Slike abstraherte data gir bare begrenset kunnskap om<br />

enkeltmenneskers liv. Slik generell kunnskap er et for<br />

snevert grunnlag for behandling av en bestemt person.<br />

Å forstå vedkommendes helseproblemer forutsetter en<br />

dypere dialog med personen for at faglige råd og tiltak kan<br />

bli hjelp. Det er bare mulig hvis de menneskene som ber<br />

dem om hjelp, hjelper sine behandlere til å kunne forstå<br />

ved å beskrive opplevelser som belaster og tynger, siden<br />

slike opplevelser kan tenkes å ha skadet deres helse.<br />

“Profesjonelle hjelpere bør være oppmerksomme<br />

på kompleksiteten i<br />

menneskers livsfortellinger, i og med at<br />

kropp og sinn ikke er atskilt. “<br />

– Et språkskapende arbeid er nå påkrevd, ikke bare for<br />

å kunne begrepsfeste det udelte menneske med sine<br />

kroppsliggjorte erfaringer, men like mye for at hjelpere<br />

også kan tolke meningen i den sykes erfaring riktig. Å sette<br />

ord på erfaringer, og deres betydning i livet og samlivet<br />

med andre, er essensielt i en behandlingsrelasjon,<br />

understreker Kirkengen.<br />

– Du kan ikke gjøre en eneste erfaring uten å gå gjennom<br />

kroppen. Dessuten er vi sosiale og relasjonelle vesener.<br />

Hvordan erfaringer skrives inn i kroppen og kropper skrives<br />

inn i kulturen, det formes av verdi- og symbolsystemer.<br />

Det vil si normer og språk, som vi er en del av. Og disse<br />

er jo igjen en del av større politiske sammenhenger og<br />

maktstrukturer. Sammenhengen mellom erfaring og kroppslig<br />

uttrykk kan ikke avleses entydig utenfra. Denne trer<br />

bare frem ved at hjelperen lytter og prøver å forstå den<br />

andres beretning om sitt levde liv.<br />

Tabu og skam<br />

Kirkengen forteller om hvordan hun i sin tidligere<br />

kliniske praksis som fastlege møtte kvinner som kom<br />

til henne med smerter i underlivet.<br />

– Et tilsynelatende medisinsk og gynekologisk<br />

problem viste i flere av tilfellene seg å henge sammen<br />

med enten tidligere eller pågående seksuell overgreps-<br />

og voldserfaring.<br />

“Det er fortsatt mer skambelagt å ha<br />

«sår i psyken» enn sår på kroppen.”<br />

Mange som sliter med eksistensiell smerte, omtaler<br />

denne smerten heller med medisinske symptomnavn enn<br />

å fortelle i klartekst hva som plager eller belaster dem.<br />

Samtidig er det i vår kultur mer akseptabelt å fokusere<br />

på kroppslige symptomer når en person oppsøker en lege<br />

med en smerte som har en dypere kilde og handler om<br />

eksistensielle forhold, sier Anna Luise Kirkengen.<br />

Krenkede barn blir syke voksne<br />

Barn som vokser opp i kaotiske familier eller med<br />

grenseløse voksne, uten en trygg tilknytning og uten å bli<br />

møtt med respekt, blir ofte syke voksne. Derfor er det så<br />

viktig å forhindre at barn opplever krenkelser, og å hjelpe de<br />

av barna som har lidd overlast å begrepsfeste og overvinne<br />

disse skadelige erfaringene, sier Anna Luise Kirkengen.<br />

Det er anerkjent at man kan bli psykisk syk av overgrep<br />

og forsømmelser, men helsevesenet har inntil ganske nylig<br />

ikke forstått at slike erfaringer også påvirker kroppen.<br />

Det samsvarer med hennes erfaring fra praksis og hennes<br />

egen forskning, og det vises i studier fra et stort og stadig<br />

voksende forskningsfelt. En barndom belastet med vond<br />

og vanskelig erfaring, det som nå kalles giftig stress, kan<br />

føre til mange helseproblemer. Disse kan omfatte angst,<br />

depresjon, hallusinasjoner, dissosiasjoner og psykoser,<br />

alkohol- og rusproblemer, overvekt, diabetes, kroniske<br />

lungesykdommer, hjerte- og karsykdommer, kroniske<br />

betennelser og smerter, hyppige infeksjoner og enkelte<br />

former for kreft.<br />

Gå i dialog med de du skal hjelpe<br />

Både psykologien, psykiatrien og den somatiske<br />

medisinen, bidrar til at virkningen av å oppleve vold,<br />

vanskjøtsel eller forakt tidlig i livet medfører diagnostisering<br />

som del av en sykdomshistorie.<br />

– Jeg selv har i min forskning valgt å bruke en<br />

fenomenologisk tilnærming for å kunne nærme meg<br />

mennesker som trenger hjelp som hele mennesker.<br />

– Hva har du gjort?<br />

– Jeg har gått i en dialog med dem det gjelder om hva<br />

de tror deres helseproblemer kan være uttrykk for, og<br />

hvilke opplevelser de muligens kan knyttes til. Det åpnet<br />

ny innsikt og forståelse av personens selvforståelse og<br />

selvaktelse, eller manglende selvrespekt. Slike samtaler<br />

handler om opplevelser av egen kropp og følelsesliv, om<br />

forholdet til andre mennesker og om livsomstendigheter.<br />

“Mange pasienter har ennå selv ikke<br />

ord på krenkelsene, de kan følgelig ikke<br />

«fortelle sin sykdom». Hadde de kunnet<br />

det, ville de ikke blitt syke, tenker jeg.“<br />

Tekst: Eva Dønnestad og Anders Dovran


Brukerstemme<br />

38<br />

39<br />

De som ikke<br />

Alle de gangene noen kunne ha oppdaget det. Men ikke så. Ikke gikk nærme nok. Ikke spurte. Alle<br />

de gangene de trodde han var lat. Distré. Ikke brydde seg. Alle de årene Hakan levde i et mareritt.<br />

Foto: Martine Petra Hoel<br />

I ti år levde Hakan Pandul i et rent helvete. Med tortur,<br />

psykisk og fysisk. Han fortalte det ikke til noen. Men<br />

mamma visste. Og lillebror. For de levde i det, de også.<br />

Pustet den samme, alkoholiserte lufta som stefar forpestet<br />

det lille rekkehuset på Lørenskog med.<br />

“Det kunne endt tidligere. Så veldig mye<br />

tidligere. Men det tok ikke slutt før etter<br />

ti år.”<br />

Hakan, syv år<br />

Det begynte så idyllisk. Mor finner en ny mann og de flytter<br />

sammen. Det gikk kanskje litt fort i svingene, men han var<br />

jo så grei med guttene. Så leken, så blid. De likte ham<br />

godt. Alt virket greit. Helt til det en natt plutselig ikke var det<br />

lengre. Han begynte å drikke, hver dag. Endret personlighet<br />

og ble en som nøt å se andre lide. Nøt å påføre andre<br />

lidelse.<br />

– Bare det med middag var tortur for oss, forteller Hakan.<br />

– En uke hadde vi bare torsk. Neste var det bare laks. Så<br />

en hel måned med elg. Hele dyret skulle spises. Og alt<br />

på tallerken skulle spises. Lillebror gråt. Lillebror spøy ved<br />

bordet. Stefar kjefta og skreik, heiv tallerkenene i veggen.<br />

Jaga oss opp på rommet for småting. Vi måtte sitte ved<br />

bordet til alt var spist opp, om så det var til natta.<br />

– Hans nytelse under middagene var å se oss slite med å<br />

få maten ned. Han lempa på tallerkenene våre, og pressa<br />

oss til å spise opp.<br />

En dag fikk de endelig pølser, som en overraskelse. Hakan<br />

ble så glad at da han hadde spist to spurte han om han<br />

ikke kunne få en pølse til. Til sin store glede fikk han det.<br />

Halvveis inn i pølse nummer tre kommer beskjeden: «AHA!<br />

Der beviste du nettopp at du kan spise mye hvis du bare vil.<br />

I morgen skal du få enda mer torsk til middag.»<br />

– Til dags dato liker jeg ikke overraskelser, forteller Hakan.<br />

Hverdagen var preget av tusen regler, som stadig og uten<br />

forvarsel forandret seg. Én feil, og man ble kjeppjaget opp<br />

på rommet. Som at man tok seg et glass vann når man<br />

kom hjem fra skolen, før middagen. Mange trusler, hver<br />

eneste uke. Men ingen slag. Og dermed ingen merker,<br />

ingen spørsmål fra venner, lærere, naboer.<br />

Navnet endres, ingen spør<br />

Hakan har tyrkisk far. Navnet er tyrkisk, men gutten er norsk.<br />

Stefar endrer plutselig en dag navnet hans til Håkon ved å<br />

døpe ham og broren i kirken, uten å spørre. Han får også<br />

nytt etternavn. Stefars etternavn.<br />

– Eier han meg fullstendig nå, spør Hakan seg selv.<br />

Han føler det slik. Ingen reagerer på navnebyttet. Bortsett<br />

fra et par stykker, som synes det «er så fint at de integrerer<br />

seg i det norske samfunnet», forteller Hakan, som er født<br />

og oppvokst i Norge.<br />

– Det var kun da jeg skiftet tilbake til mitt eget navn igjen<br />

– da jeg ble 18 år – at folk reagerte, forteller han.<br />

Hakan var fanget i et navn. Og i et hus der ord var makt.<br />

Der trusler og krangling, knusing av tallerkener, lite søvn<br />

og isolasjon var midler for kontroll. Ingen merker på huden,<br />

men så skadet likevel.<br />

Dobbel straff<br />

Isolasjon var et middel stefar brukte til stadighet for å<br />

både skremme, true og straffe de to guttene. Han lærte<br />

fort at å gi dem husarrest når det var skole ikke nyttet,<br />

for det ble for lett avslørt. Men ettermiddager og kvelder,<br />

helger og ferier ble ofte brukt.<br />

– Han samlet opp straffen til noen av skoleferiene, og da<br />

andre spurte «hva skal du i ferien» var alltid vårt svar: «Vi<br />

skal bare være hjemme, vi». Hvis venner kom på døra og<br />

spurte om vi ville leke, løy mamma – eller vi selv – og sa vi<br />

var syke eller ikke hadde lyst. Ingen tenkte mer over det,<br />

og løp til seg og sitt.<br />

Men så var det ettermiddagene, da. Basket-treningen.<br />

Det store, store lyspunktet i Hakans liv. Basket var det<br />

han drømte om, sto opp om morgenen for, og der han<br />

opplevde mestring. Der han opplevde et friminutt fra den<br />

giftige lufta hjemme. Hakan ble holdt hjemme. Ofte, som<br />

straff. Han møtte ikke opp på trening, eller han kom for<br />

sent. Treneren så dette som latskap, og straffen ble ofte<br />

at han – foran laget – fikk beskjed om at han ikke fikk<br />

spille kamp.<br />

– Alt jeg ville, var å spille kamp. Når jeg fikk straff for<br />

straffen, nei, det var jævlig tungt.<br />

– Treneren så det ikke, han så ikke at det at jeg kom<br />

for seint ikke handla om at jeg ikke var interessert eller<br />

var lat. Og han spurte heller ikke. Det de så var det de<br />

antok var sannheten, at jeg ikke brydde meg, var lat eller<br />

respektløs.<br />

“Ingen så noe mer enn det som var<br />

lettest å se.”<br />

Det lange steget<br />

Stefaren torturerte hunden, så guttene tenkte «neste<br />

gang er det min tur».<br />

– De skrikene fra hunden kommer jeg aldri til å glemme. I<br />

det ene øyeblikket lekte ham med hunden, og i det neste<br />

sto han og pisket ham med et belte på kjøkkenet. Det var<br />

dette som var så tungt. Hele tiden gå og vente. Ikke vite.<br />

Det eneste jeg visste var at han kom til å bli full. Men når<br />

slaget skulle komme, det var helt uvisst.


40<br />

41<br />

“ Jeg husker som 11-åring at jeg gikk og<br />

håpte på å bli banka av stefar, slik at jeg<br />

måtte på sykehus. Å ha blåveis og merker<br />

slik at sårene mine endelig ble sett.”<br />

Frykten. Ventingen. I tillegg til bråket, kranglingen og<br />

kjeftingen.<br />

– Det var umulig for meg å konsentrere meg om lekser, så<br />

jeg dro av og til tidlig på skolen, og gjorde leksene i gangen<br />

utenfor klasserommet. Det var det eneste stedet jeg fikk ro,<br />

og kunne konsentrere meg.<br />

Han husker godt en dag læreren kom for å låse opp<br />

klasserommet, og han fortsatt ikke var ferdig med det han<br />

skulle gjøre av lekser. Hele klassen sto og ventet, mens<br />

Hakan lå på gulvet og jobbet.<br />

– Jeg glemmer det aldri. Hvordan hun demonstrativt tok et<br />

laaaangt steg over meg mens hun sa «ja, dette var jo også<br />

et sted å gjøre lekser. Flytt deg!»<br />

– Da følte jeg meg så liten og så misforstått. Så dømt,<br />

på en måte. Kunne hun ikke bare spørre meg hvorfor jeg<br />

gjorde lekser der ute og ikke hjemme?.<br />

Sånn gikk årene. Ingen spurte. Ingen mistenkte.<br />

– Vi hadde jo ingen blåmerker. Vi fungerte bra med venner,<br />

vi gjorde det greit på skolen. Vi havna jo aldri i trøbbel. Og<br />

all den fisken vi måtte spise gjorde jo at vi raget ett hode<br />

høyere enn alle andre. Om ikke annet kan jeg med hånda<br />

på hjertet si at «spis fisk, det er sunt», humrer Hakan, som<br />

har selvironien godt på plass når han forteller sin historie.<br />

«Jeg skal ta deg når du sover»<br />

Så kom dagen som skulle gjøre Hakan skikkelig redd. Den<br />

dagen da han sa imot stefaren ved middagsbordet. Om noe<br />

banalt, som at melk ikke var så sunt som alle trodde.<br />

«Du er tøff nå, men bare vent. Jeg skal ta deg mens du<br />

sover» var svaret. Fra den dagen, og i et helt år, sov Hakan<br />

med en lang, rusten skrutrekker under puta. Det var den<br />

han dro fram, da han en natt hørte et stort brak og flere<br />

ting som knuste nede på kjøkkenet. Lillebror sto livredd bak<br />

ham, i en hel time, mens Hakan sto i helspenn klar til å<br />

angripe når han kom inn til dem.<br />

– Det som skremte meg mest, var at det ble helt stille.<br />

Da jeg ikke hørte mamma lengre trodde jeg at han hadde<br />

skadet henne alvorlig, og at det snart var min tur. Men<br />

ingenting skjedde, det var helt stille i huset, forteller han.<br />

Det som ble vendepunktet var at stefar «endelig» sprakk.<br />

Hans ekstreme sinne hadde ført til at han tok en kniv<br />

og holdt den mot halsen til mamma. Til slutt hadde hun<br />

kommet seg løs og løpt til naboen nedi gata, som var politi.<br />

Derfor hadde det blitt så stille, den kvelden. Nabomannen<br />

hadde kommet til det lille rekkehuset, og der satt stefar<br />

rolig i sofaen og latet som ingenting. Hevdet at ingenting<br />

var galt.<br />

Da døra til soverommet endelig gikk opp, sto Hakan klar<br />

til å hugge til. Men det var mamma som kom inn. «Kle på<br />

dere, vi må rømme til krisesenteret» sa hun.<br />

– Vi var fri. Det var vanskelig. Det var en hard tid, men vi var<br />

fri, forteller Hakan som senere skrev sangen «Vendepunkt»<br />

om akkurat denne historien.<br />

Tonnevis av murstein<br />

Hakan og bestekompis Kenneth hang sammen i mange år i<br />

ungdomstiden uten at de visste hverandres historier. Først<br />

når Kenneth hadde fått beskjed av sin psykolog om å åpne<br />

seg opp for noen han stolte på om sin historie, fikk Hakan<br />

vite. Kenneth hadde også opplevd årevis med vold, traumer<br />

og omsorgssvikt i barndommen. I 1998 startet de en<br />

rapgruppe som til slutt ble til «Tonna Brix». De bestemte seg<br />

i 2007 for å gjøre noe med sine tunge historier. For andres<br />

skyld. De dykket ned i kunsten. Skriver nå sanger og maler<br />

og tegner. Får det ut gjennom det kreative, kommunikative.<br />

Noe handler om det de har opplevd, og det de ikke ønsker<br />

andre skal måtte oppleve. Begge reiser nå rundt på skoler<br />

og fagseminarer for å holde foredrag og rapkonsert om sine<br />

historier. Grunnen?<br />

– Vi vil vise dem at det er mulig å komme seg ut. At de kan<br />

snakke om det. Tørre å si ifra. Hvis vi kan få noen til å tørre<br />

å åpne opp, så er det verdt det.<br />

Forskning viser at barn og unge bærer på hemmeligheten<br />

om vold og overgrep i gjennomsnittlig 17 år, før de tør å<br />

fortelle.<br />

– Det går nesten ikke en dag uten at det kommer noen<br />

til oss og forteller sin historie etter at vi har holdt vårt<br />

foredrag, forteller Hakan.<br />

“Han oppfordrer også lærere og trenere,<br />

alle som er med barn, om å spørre.<br />

Tørre å se bakom det de tror er latskap”<br />

De som kommer for seint til treninga. De som ikke har<br />

utstyret i orden. Unga som gjør leksene i gangen, i siste<br />

lita. Ikke tro du veit, før du har spurt.<br />

– Grunnen kan være mye mer brutal enn det man først<br />

kanskje trodde, sier Hakan, som en oppfordring til alle<br />

hjelpere der ute.<br />

– Ikke la dem gå unødvendig lenge med de brutale<br />

hemmelighetene.<br />

Tekst: Siri L. Thorkildsen<br />

Kjennetegn på en<br />

trygg hjelper<br />

Hva kjennetegner en trygg voksen i hjelpearbeid med barn og unge? Her er mine viktigste stolper for<br />

faglig og menneskelig trygghet, oppsummert etter flere år i ulike hjelperoller.<br />

Dette er hva den trygge hjelperen gjør:<br />

• Han eller hun forsterker det mellommenneskelig gode.<br />

• Er grunnleggende interessert i hvem den andre er.<br />

• Er bevisst hele seg selv i møtet med den andre; sine ord, sitt kroppsspråk og sin væremåte.<br />

• Møter uforståelige handlinger med undring og nysgjerrighet.<br />

• Ser bak det som skjedde og anstrenger seg for å finne ut av det.<br />

• Tar barnas følelser på alvor og sier ting som: “Hvordan er det å være deg når det skjer?<br />

Hva tenker du om det? Fortell! Få høre!”<br />

• Har ikke en tanke om full kontroll, men omfavner det usikre og tåler å ha hjertet i halsen.<br />

• Vet at å lytte ikke nødvendigvis er det samme som å ikke si noe.<br />

• Vet at barn gjennomskuer voksne som ikke er ærlige og<br />

sier heller ting som: “Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal<br />

svare. Jeg må nesten tenke meg litt om…“<br />

• Vet at det skjer utvikling selv om alt virker kaotisk og<br />

vanskelig.<br />

• Gir muligheter til å erfare mestring i det små og<br />

i det hverdagslige.<br />

• Viser konsekvenser med omsorg og tenker på<br />

barnets verdighet i alle situasjoner.<br />

• Har lave skuldre i arbeidet og er trygg på seg selv<br />

i alt samspill med andre.<br />

• Er bevisst betydningen av et godt humør og et lyst<br />

sinn.<br />

Tekst: Kjell Gustumhaugen


43<br />

kort&godt<br />

Nytt PåFyll for kriseteamene<br />

I høst lanserte RVTS Sør «PåFyll 2», et<br />

redskap i arbeidet med fagutvikling for<br />

kriseteam.<br />

Dette er et supplement til PåFyll 1,<br />

som ble lansert etter 22. juli 2011.<br />

Da ble kriseteamene over hele landet<br />

kraftig utfordret av terrorangrepene i<br />

regjeringskvartalet og på Utøya, og PåFyll<br />

1 skulle støtte dem i å bli enda bedre<br />

rustet i møte med kriser, ulykker og<br />

katastrofer.<br />

PåFyll 2 konsentrerer seg om mer<br />

spissede problemstillinger rundt barn i<br />

kriser, å miste noen i selvmord, kulturelt<br />

mangfold, døden, om å ta vare på seg<br />

selv og andre, og sårbarhet og styrke.<br />

Den fokuserer på hjelperen som verktøy.<br />

Spesialrådgiver Torstein Garcia de<br />

Presno i RVTS Sør mener det er et<br />

krevende, men viktig arbeid, å jobbe<br />

med seg selv som hjelper når man<br />

skal møte andre i krisesituasjoner.<br />

– I noen livsfaser eller i gitte<br />

situasjoner kan vi oppleve å møte<br />

oss selv som hjelper i døra. Egne<br />

erfaringer eller egen sårbarhet kan<br />

gjøre oss mindre i stand til å være<br />

en god hjelper. Det er ikke farlig. Det<br />

som er farlig er hvis vi ikke vet om<br />

det når det skjer. En åpen dialog om<br />

hvem som best løser hvilke oppgaver<br />

kan bidra både til godt hjelpearbeid,<br />

og god ivaretakelse av de som jobber<br />

i kriseteamet, sier han.<br />

PÅFYLL<br />

KRISETEAM - DEL 2<br />

Ny bok om seksuelle<br />

overgrep mot barn<br />

– Jeg håper denne boken kan være med på å redusere<br />

hvor lang tid det går fra et barn blir utsatt for<br />

seksuelle overgrep, til de får den hjelpen de trenger,<br />

sier forfatter Siri Søftestad.<br />

– En norsk studie viser at gjennomsnittstiden er i dag 17,<br />

lange, år før man tør fortelle om det man har opplevd.<br />

Mitt håp er at kunnskap, forståelse og detaljert veiledning<br />

kan gjøre at folk tør å gjøre noe tidligere. Så slipper barn<br />

å gå rundt og bære på hemmelige overgrepserfaringer<br />

gjennom livet, sier hun.<br />

I boken kommer Søftestad<br />

med oppdatert kunnskap,<br />

kombinert med praksisnære<br />

forslag, om hvordan<br />

du kan oppdage<br />

barns signaler, håndtere<br />

mistanker og være en<br />

god, klok voksen for<br />

utsatte barn, skriver<br />

Universitetsforlaget.<br />

Når barn er pårørende<br />

Ivaretakelse av barn som pårørende har vært<br />

lovfestet siden 2010. Lovendringen kom på bakgrunn<br />

av de belastningene barn og unge kan oppleve når en<br />

forelder blir syk.<br />

Anne Kristine Bergem lanserte i høst boken «Når barn er<br />

pårørende». Boken skal hjelpe voksne med hvordan de<br />

kan involvere og ta vare på barna som opplever at en i<br />

familien blir syk, misbruker rusmidler, har traumeerfaring<br />

eller kommer i fengsel, dør, tar livet sitt eller der den ene<br />

forelderen dreper den andre.<br />

– Barn er prisgitt de voksne som er rundt dem. Det er<br />

voksnes ansvar å sørge for at barn har det de trenger<br />

for å meste hverdagen sin og<br />

livet sitt. Det er ikke noe som<br />

er viktigere enn det.<br />

Bergem har samlet kunnskap<br />

fra forskning og praksis i<br />

Norge for å gi deg som leser<br />

boken en forståelse av<br />

hvorfor det er viktig å ivareta<br />

barn som er pårørende, og<br />

hva som kan være lurt å<br />

gjøre.<br />

Mellom linjene<br />

«Når barn er pårørende» gis<br />

ut på Gyldendal forlag.<br />

Fikk du med deg RVTS Sørs kampanje<br />

«mellom linjene» i høst? På verdensdagen for<br />

selvmordsforebygging re-lanserte vi fjorårets<br />

kampanje, i håp om at enda flere fikk med<br />

seg det viktige budskapet: At å gå nærmere,<br />

og lese mellom linjene, kan redde liv.<br />

I fjor nådde vi 66.000 mennesker med<br />

bildekampanjen som ble spredt utover<br />

dagen. I år lagde vi én film, med de samme<br />

bildene, og slapp den tidlig på morgenen: Til<br />

nå har 475.000 mennesker sett kampanjen,<br />

og 3.000 har delt den med sine venner.<br />

RVTS Sørs håp er at dette kan være med<br />

på å redde liv, at noen tør å gå nærmere og<br />

spørre hvis de er bekymret for noen.<br />

Følg RVTS Sør på Instagram<br />

... for poetisk påfyll til sjelen<br />

... for fagstoff pakket inn i nytt papir<br />

... for nye tanker<br />

... for inspirasjon<br />

... for motivasjon<br />

... for ordene du lette etter<br />

... for tankene du ville dele<br />

... for det gode menneskemøtet


44<br />

45<br />

Hva gjør man når man er Norges sjette beste barneverntjeneste? Å hvile på laurbærene og tenke<br />

at man er god nok, er ikke et alternativ for Tønsbergs barnevernansatte. – Det er viktig at vi møter<br />

barna og familiene med trygghet og kjærlighet i alle ledd, forteller leder Ellen Fisher.<br />

Nylig møttes samtlige ansatte i<br />

Tønsberg barneverntjeneste på Lifjell<br />

til noen dager utenom det vanlige.<br />

Samlingen markerte starten på et nesten<br />

to år langt kompetanseutviklingsprogram i regi RVTS Sør.<br />

Målet er at menneskemøtekompetanse og traumebevisst<br />

omsorg skal være tilstede i alle ledd i tjenesten, til enhver<br />

tid.<br />

Trygge Voksne heter programmet, og er en slags pilot<br />

til MenneskeMøteAkademiet som er under oppføring.<br />

Det baserer seg på et allerede godt fundamentert<br />

7-trinnsprogram, som nå er under revidering og skal bli til<br />

MenneskeMøteAkademiet.<br />

– Dermed er det ikke ukjent for oss det vi går gjennom,<br />

samtidig som vi prøver ut nye ting for å nå inn til de<br />

ansatte, forteller Pål Solhaug fra RVTS Sør.<br />

Trygge sammen<br />

Solhaug og Ruben Gausdal har tatt turen for å bli kjent med<br />

gjengen fra Tønsberg, og for å sette i gang noen tanker hos<br />

dem før programmet setter i gang for fullt denne våren.<br />

Her er det rom for refleksjon, kunnskap, aktivitet, poesi,<br />

musikk, fag og diskusjon. Alt skal sette i gang en prosess<br />

hos deltakerne som forhåpentligvis resulterer i ansatte<br />

som er tryggere på seg selv, mer bevisste i sin væremåte<br />

og bedre til å møte de sårbare barna og relasjonene rundt.<br />

– Mye av denne første samlingen handler om å bli trygge<br />

på hverandre, og seg selv.<br />

“Skal man være en god hjelper for andre<br />

må man kjenne seg selv godt. Og skal<br />

man klare det må de ansatte føle seg<br />

trygge sammen.”<br />

– Derfor er jeg veldig glad for at dette er en tydelig satsing<br />

fra ledelsen i Tønsberg Barneverntjeneste, og at de sender<br />

alle ansatte på dette, sier Gausdal.<br />

– Det blir en helt annen effekt når alle er med, og ledelsen<br />

sender tydelige signaler om at dette er viktig. Det hadde<br />

blitt et helt annet utfall om kun ledelsen hadde gått på<br />

kurs og tredd «nye sannheter» nedover hodene på de<br />

ansatte, sier han.<br />

Kompetansen er der allerede<br />

Som sagt, denne gjengen er allerede en av Norges beste<br />

på sitt felt. Det lar ikke Solhaug og Gausdal dem glemme<br />

med det første.<br />

– Vårt ønske er å synliggjøre deres egen kompetanse. For<br />

dere sitter på en enorm og variert kompetanse. Når vi<br />

hører dere snakke, har dere alltid barnet i fokus. Dere<br />

kjenner til systemet så godt som det går an, på godt<br />

og vondt. Og dere brenner for å hjelpe. Mange av dere<br />

er allerede bevisste og godt kjente med traumebevisst<br />

omsorg, sier Solhaug til gjengen.<br />

– Det er ingen tvil om at dere har både hjertet og hodet på<br />

rett sted når dere er på jobb. Det er så godt å se.<br />

– For oss å komme til dere og tilføre kunnskap er én ting,<br />

og det kommer vi også til å gjøre. Men å tro at vi kan lære<br />

dere noe om å jobbe i barnevernet er ikke realistisk. Det<br />

kan dere best. Det vi skal hjelpe dere med er å forankre<br />

noen verdier og holdninger, og sette dere i stand til å ta et<br />

grundig blikk på dere selv. Vårt ønske og mål er at det vil<br />

utvikle dere som hjelpere, sier Solhaug.<br />

– Dere har klart å skape gode tjenester, men viser at dere<br />

virkelig ønsker kompetanseutvikling. Dere signaliserer<br />

tydelig at dere er villige til å se på dere selv i denne<br />

prosessen, og at dere ønsker at barnets stemme blir hørt<br />

enda bedre. Jeg blir glad og optimist når jeg hører sånt,<br />

sier Gausdal til gjengen.<br />

En omorganisering har ført til at familiene møter flere<br />

saksbehandlere enn før. Det blir viktig å ha i mente<br />

når programmet gjennomføres, mener Gausdal. Det er<br />

sårbart når det er såpass mange å møte når man står<br />

i en vanskelig livssituasjon. Da er det desto viktigere at<br />

samtlige av barneverntjenestens ansatte møter dem på<br />

en god måte, og er gode på det de gjør. De må møtes med<br />

kjærlighet og trygghet overalt. Leder av tjenesten, Ellen<br />

Fisher, er enig.<br />

“Det kan virke uoversiktlig når man er i<br />

kontakt med barnevernet for første gang,<br />

selv om de får informasjon om hvem de<br />

kommer til å møte. Det er mange ledd,<br />

mange folk og lange løp. Det er vår jobb<br />

å trygge, og bygge en god relasjon som<br />

oppleves godt for alle parter.”<br />

– Jeg vil være en god person<br />

Traumebevisst omsorg sitter langt framme i pannebrasken<br />

hos flere i Tønsberg Barneverntjeneste, viser<br />

undersøkelsene RVTS Sør foretok før programmet startet.<br />

I tillegg er det en tydelig holdning blant de ansatte at<br />

det ikke finnes vanskelige barn – bare barn som har det<br />

vanskelig.


46<br />

47<br />

– Det er et flott grunnlag å begynne arbeidet på, mener<br />

Solhaug.<br />

– Vi er mer ydmyke enn før, mener barnevernansatt Geir<br />

Morten Sæther.<br />

– Det er nok den største forandringen jeg har opplevd i<br />

mine ti år i barnevernet. Før var det mange flere konflikter.<br />

Nå er vi flinkere på å treffe mennesker der de er. Jeg<br />

prøver hele tiden å være bevisst på at jeg er et menneske<br />

oppi det hele, og da er dette en ypperlig mulighet til å<br />

utfordre seg selv enda mer på hva slags menneske man<br />

er i møte med andre, sier han.<br />

Stemningen og tankene når første dag er over, viser at de<br />

ansatte begynner å glede seg til fortsettelsen.<br />

På Lifjell måtte gjengen blant annet jobbe med «historien<br />

sin», om hvorfor de selv ønsket å jobbe i barnevernet.<br />

– Det er aldri et ubevisst valg. Alle har på et tidspunkt<br />

tenkt at «dette skal jeg gjøre», og den historien vil vi at<br />

skal komme fram i bevisstheten til de som jobber der,<br />

forteller Ruben Gausdal.<br />

– Vi mener den vil hjelpe dem i det daglige arbeidet, og å<br />

finne motivasjonen til å stå i det de må stå i.<br />

Oppgaven satte i gang en flom av ettertanke hos flere.<br />

“Det er hardt og slitsomt å gå inn i sin<br />

egen historie. Men det er viktig. Jeg tar<br />

disse dagene med meg, både profesjonelt<br />

og personlig.”<br />

Eva Kohlmayer<br />

“Om vi skal forvente at barna og<br />

familiene skal åpne seg opp for oss, må<br />

vi orke og tørre å se på hvem vi er når vi<br />

møter dem.“<br />

Sinclair-Sannes, Eva Kohlmayer og Heidi Lauritzen deler<br />

noen tanker med hverandre etter en lang dag.<br />

– Det er nødvendig at vi ser på oss selv i et kritisk lys hvis<br />

vi skal klare å gjøre jobben vår bra.<br />

Hun ble spesielt glad da leken ble løftet fram som viktig.<br />

At de voksne må tørre og ville leke ga gjenklang hos den<br />

drevne barnevernansatte.<br />

– Det er i leken det læres best, og hjelper både barna og<br />

oss å være mer tilstede. Jeg ble glad for å høre at dette er<br />

noe vi må ha i fokus, forteller hun.<br />

Eva Kohlmayer syntes det var fint å få mulighet til å<br />

reflektere over hvem hun vil være som person.<br />

“Jeg vil være en god person når jeg<br />

møter andre. Jeg vil tørre å stille meg<br />

sårbar, for de jeg møter er også sårbare.<br />

Hvis jeg møter dem med knapphet eller<br />

avvisning kan jeg ikke forvente at de vil<br />

møte meg igjen, eller tør å dele og åpne<br />

seg for meg.”<br />

Tekst og foto: Siri L. Thorkildsen<br />

Vi blir oss selv<br />

og noe mer enn oss selv<br />

– sammen.<br />

Odd Kenneth Hillesund


49<br />

Blikket som endrer alt<br />

– Hva trenger folk mest av alt? Et ansikt der blikket er festet på deg med velvilje, og medlemskap<br />

i en flokk. Har mennesket det, er det kanskje nok, sier fagleder i RVTS Sør Heine Steinkopf.<br />

Budskapet er skremmende enkelt, og dermed kanskje<br />

vanskelig å tro på når livet kan være så altfor komplisert.<br />

– DU er faktisk god nok som hjelper. Det du er, som<br />

menneske, er i de fleste tilfeller godt nok, sier faglederen.<br />

Steinkopf er redd vi står i fare for å glemme det<br />

grunnleggende – og viktigste – når vi møter mennesker<br />

som har opplevd mye smerte.<br />

Når vi som hjelpere skal vise omsorg for mennesker<br />

som har opplevd mye smerte kan vi fort bli opptatte<br />

av hvilke metoder vi skal bruke for å hjelpe. Vi tenker<br />

at det er det riktige, og det profesjonelle å gjøre. Men<br />

jeg er redd vi glemmer det som ligger oss nærmest, det<br />

intuitive menneskelige: Nemlig et godt blikk, og behovet<br />

for fellesskap.<br />

Metoder som kompliserer<br />

– En del av disse metodene vi bruker som fagpersoner<br />

er utrolig kompliserte. Vi bruker lang tid på å lære dem<br />

og lang tid for at personen skal bli mottakelig for dem<br />

også. Det vi vet fra forskning og praksis er at det er enkle,<br />

basale ting som er det aller viktigste, sier han. Som kan<br />

virkelig gjøre en stor forskjell for et annet menneske.<br />

“Du er faktisk god nok. Som hjelper, og<br />

som menneske, er det du som er både<br />

løsningen og verktøyet for at den som<br />

har det vanskelig skal få det bedre.”<br />

Sofistikerte metoder, høy faglighet og mye kunnskap. Det<br />

står verken på utdanningsnivået, interessen, erfaringene<br />

eller kunnskapen til de fleste som jobber med mennesker,<br />

ifølge Steinkopf. Vi bruker mange år på å få en del<br />

terapimetoder inn i ryggmargen vår. Men er det nødvendig?<br />

– Det krever mye erfaring å jobbe med mennesker<br />

som har det vanskelig, men handler det like mye om at<br />

terapimodellene er så kompliserte å lære seg? Blir vi så<br />

avanserte og kompliserte i hverdagen, at vi glemmer at noe<br />

kan gjøres mye enklere? Glemmer vi det menneskelige?<br />

spør han.<br />

Steinkopf er klar over at det kan virke banalt enkelt det<br />

han sier. Psykologspesialisten, som nå jobber på en<br />

doktorgrad, har selv tilbrakt mange år på skolebenken.<br />

– Akademikeren i meg sitter og kritiserer meg selv og sier<br />

«her har jeg gått på skole i så mange år, også er det så<br />

enkelt? Hva er vitsen med all denne utdanningen da?»<br />

Illustrasjonsfoto: Shutterstock<br />

– Hva sier du til det, da?<br />

– Kunnskap er viktig. Problemet oppstår hvis vi lar<br />

kunnskapen komme i veien for det menneskelige, sier<br />

han.<br />

– Kunnskap er nødvendig for å lage system i hjelpen vi<br />

skal gi. Så det blir en helhetlig sammenheng, en plan<br />

med struktur og tydelige mål. Det hjelper oss med å gi et<br />

fokusert terapeutisk forløp.<br />

Vi skal absolutt ikke hive kunnskapen i do, men en kan bli<br />

så full av kunnskap at man ikke ser mennesket foran seg.<br />

Hvis kunnskapen du som hjelper sitter med kan støtte<br />

eller spille på lag med menneskemøtene, da snakker vi.<br />

Mikro- og makrorelasjoner<br />

– Alt handler om mikro- og makrorelasjoner, sier Steinkopf.<br />

Mikrorelasjonen er ansiktet som har blikket vendt mot deg<br />

og som har en kjærlighet til den blikket er vendt mot.<br />

– Når du opplever at blikket vender tilbake opplever dere en<br />

synkronitet – en dialog. Denne dialogen kan være ordløs –<br />

og den kan være vokal. Men det viktigste er ikke det som<br />

blir sagt: Det er blikket, mimikken, de små lydene som<br />

bekrefter og møter mennesket som sitter ovenfor deg. En<br />

synkronitet som legger merke til hvordan den andre har<br />

det. Dette er den viktigste dialogen vi har, og det store<br />

forbildet til denne mikrorelasjonen ser vi hos foreldre og<br />

spedbarn. Denne typen dialog er utrolig regulerende, så<br />

det viktigste vi kan spørre oss selv er: Hvordan kan jeg<br />

som hjelper være dette vennlige, interesserte, sensitive<br />

ansiktet som tilbyr et trygt blikk? sier Steinkopf.<br />

“Men blikk-kontakt er ikke nok. Vi<br />

trenger en makrorelasjon også, nemlig<br />

fellesskapet.”<br />

Dette er de to viktigste knaggene i hjelpearbeid, og<br />

forsterker hverandre, ifølge Steinkopf: Blikket, og<br />

fellesskapet. Mennesker trenger å føle seg trygge, og de<br />

trenger å oppleve tilhørighet og mestring. Å møte et blikk<br />

og et ansikt som hjelper deg med å få selvfølelse, er en<br />

god start. Denne selvfølelsen vil hjelpe deg inn i en flokk.


50<br />

51<br />

Her vil du opplever en verdi hos deg selv, i fellesskap<br />

med andre.<br />

Tilhørighet i fellesskapet<br />

Vi trenger alle å være medlem i noe, en<br />

kontekst, et fellesskap. Eller, som<br />

Per Fugelli så klokt sa det:<br />

“Vi er originaler.<br />

Vi er unike. Vi er<br />

selvstendige individer.<br />

Samtidig er vi flokkdyr<br />

og trenger tilhørighet. Vi<br />

blir fellesskap med møte<br />

med andre mennesker og<br />

erfaringer med andre.”<br />

Per Fugelli<br />

– Undersøkelser viser at det er ofte utenforskap som er<br />

årsaken til at folk blir voldelig radikaliserte, for eksempel,<br />

forteller Steinkopf.<br />

Forskning viser at mennesker ikke søker seg til destruktive<br />

og udemokratiske miljøer først og fremst på grunn av<br />

ideologi eller politikk. Det handler oftere om sterke<br />

følelser og sosial tilhørighet. Felles for de som trekkes mot<br />

usunne grupperinger, er at de ofte har hatt en opphopning<br />

av problemer og har opplevd krenkelser i livet. Og at de<br />

føler seg utenfor og marginalisert.<br />

– Mange opplever trygghet og tilhørighet for første gang<br />

når de finner et fellesskap. De har gått fra å være utenfor,<br />

ekskludert, mobbet, trakassert, krenket eller traumatisert<br />

og isolert – til å oppleve at de blir sett, møtt og tatt godt<br />

imot. Vår jobb som hjelper er å sørge for at de finner et<br />

godt og trygt felleskap, tuftet i gode verdier, sier Steinkopf.<br />

– Mennesker trenger å oppleve medlemskap i en flokk. En<br />

menighet, supporterklubb, et kor, en familie.<br />

Vi trenger alle et sted der vi møtes og der man føler at «her<br />

hører jeg til». Et sted som gir oss sterke, følelsesmessige<br />

opplevelser. Men det er ikke bare å «finne» et fellesskap<br />

og plassere noen der, advarer han. Det må være et sted<br />

man kan oppleve tilhørighet, føle seg velkommen, og<br />

kjenne på mestring. Som hjelper kan det hende du må<br />

tenke nytt for å hjelpe, sier faglederen.<br />

– Som hjelper kan man ofte kjenne på en avmakt når lista<br />

er lang, dagene hektiske og problemene står i kø. Man<br />

føler kanskje at man allerede har prøvd å tilby hjelp til å<br />

komme inn i et fellesskap, til og med. Men kanskje du<br />

ikke har brukt nok tid til å undre sammen med den andre,<br />

tenkt godt over «hva trenger dette barnet»?<br />

“Å få til det gode møtet, med den<br />

livsviktige, styrkende blikk-kontakten kan<br />

åpne dører du ikke visste var der engang.<br />

Og da gjelder det å gripe muligheten<br />

når den byr seg, selv om kanskje andre<br />

oppgaver venter og du helst skulle vært<br />

et annet sted.”<br />

– Hvis du som hjelper kan tenke «hvor kan dette barnet<br />

finne et godt fellesskap, hvilke ressurser har dette barnet<br />

som kan være en god inngangsbillett til et fellesskap,<br />

og hva kan jeg gjøre for å hjelpe?» kan mye bli gjort. Å<br />

alliere seg med en trener så barnet blir godt tatt imot den<br />

første dagen, for eksempel. Kanskje du selv kan bruke en<br />

ettermiddag på å bli med på den første fotballtreningen,<br />

hvis du kan uten at det går på bekostning av din egen<br />

familie?<br />

“Det kan begynne med et blikk. Og det<br />

kan endre alt.”<br />

Tekst: Siri L. Thorkildsen<br />

Favnet<br />

Det avviste<br />

barnet i deg<br />

strakte armene<br />

mot meg<br />

jeg tok i mot og<br />

holdt rundt<br />

år etter år<br />

i løpet av en kort<br />

men helende stund<br />

Eva Dønnestad


“Det viktige skjer hver dag.”<br />

Inge Bergdal, RVTS Sør<br />

Regionalt ressurssenter om vold,<br />

traumatisk stress og selvmordsforebygging<br />

www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark, Universitetsveien 19, 4630 Kristiansand

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!