Tønsbergs handelsborgere i privilegiekonflikter

ge hadde for denne rettssaken hatt en lang periode
bak seg bade som radmenn og borgermestre. De
hadde v::ert medlemmer i byradet i omkring 15 ar
hver, og dette ma ha gitt dem den nodvendige ballasten
for a handtere vanskelige saker. De ma ha
gjort en god jobb med a fa de adelige dommerne
til a forsta at de to borgerne etter privilegiene ikke
hadde gjort noe gait, men at det var en lagmann,
en lensherre og en fogd som hadde opptradt feil.
Man kan spprre seg hvorfor borgermesterne
tok pa seg alt dette arbeidet. For det forste var de
byens pverste ledere, en slags pater familias for
hele borgerskapet. A ikke engasjere seg i en prinsippsak
som denne ville v::ere a ikke fylle den rollen
de var satt ti!. Men som tilfellet har v::ert ved
alle de andre handelskonfliktene jeg har droftet, er
nok ikke dette hele forklaringen. Skulle lagtingsdommene
ha statt seg, ville det ha betydd at Tonsberg
mistet verdifulle markeder. Det ville ha gatt
ut over alle borgere med handelsinteresser i Nedenes
len, ogsa borgermesterne. Borgermesternes
egeninteresse hang altsa her som ved alle andre
handelskonflikter dels sammen med borgerskapets
felles interesser, dels med deres egen virksomhet
som kjopmenn.
Christiansand opprettes
- konflikten f ortsetter
I 1644 fortsatte konflikten mellom Tonsberg og
folk fra Agdesiden. Den store forskjellen fra tidligere
var at man na hadde en annen kjopstad a forholde
seg ti!. Tvisten startet med at de nye og
ekspansive christiansandborgerne konfiskerte fire
tpnsbergborgeres opplagsgods og forte det til
Christiansand. Ifolge en senere supplikk fra borgennester
Anders Madsen i 1655 hadde dette
godset en verdi pa 1100 riksdaler. 33 Noe mer om
denne spesifikke saken har jeg ikke v::ert i stand ti!
a finne, men vi kan i hvert fall fastsla at konflikten
ma ha v::ert «varm» fra og med dette og til vi horer
om den igjen i 1654. Da skrev Jprgen Bjelke,
lensherre i Ove Schades sted pa Nedenes, i et brev
ti! Erik Krag om problemer med innvanerne pa
0ster-Risor og Mandal. 34 Han hevdet at disse
mente a ha borgerskap i Tonsberg og derfor ikke
ville ta det i Christiansand. Bjelke hadde hort at
de skulle nyte stptte fra magistraten i hjembyen.
For de mer fjerntliggende handelsplassene pa
Agdesiden var nemlig byradets politikk, i motsetning
til ved de n::ermereliggende ladestedene som
Larvik og Moss, at tpnsbergborgerne gjerne matte
bli bofaste der. Dette gjorde det nok lettere a verne
om byens rettigheter i omradet, tatt i betraktning
den lange avstanden. Byradet var altsa engasjert
som medborgemes hoye beskytter ti! tross
for at de bodde langt unna.
Men det var ikke nok bare a stptte sine fjemtboende
borgerfeller verbalt. Det matte handling
ti!, og det skjedde i og med borgermester Anders
Madsens supplikk til kanselliet i 1655. Hovedpoenget
i denne supplikken var at christiansandborgerne
i 1655 truet Tonsbergs borgere i 0ster­
Risor. De ville ha dem ti! a skifte borgerskap til
Christiansand. Hvis ikke truet christiansandeme
med at de ville konfiskere tpnsbergborgernes
gods ved rettsak.
Anders Madsen argumenterte med at uten handelsfrihet
pa Agdesiden ville n,nsberg « ... komme
ti! undergang, huilchen riget udi feigdetid som
ei grendsen langgt affligger, med indquartering
och udi andere maader ei kand gipre ringe tienniste».
Dette virker nesten som en trussel. Det han
argumenterte med var at uten handelsfriheten pa
Agdesiden kunne han ikke garantere for at byen
ville klare a tilfredsstille kongens behov i tilfelle
krig, noe han trodde var n::ert forekommende.
Byens overste borgermester mente videre at
Tonsbergs omland ga sa lite handelsmessig
avkastning at borgerskapet var helt avhengig av
Agde- og Viksiden for a kunne drive tilfredstillende
stor handel. Videre svartmalte han byens
totale situasjon: «Yell er byen meget komen till
achters, udi sidste feigde, saauell aff speschade
ved fiorden, som ydelig stoere indquartering, item
ved dend och Hollandske uroe och nu sidst ved
indfallende hefftig pest...» Dette var allikevel tilleggsargumenter
i forhold til pnsket om fri handel
pa Agdesiden. Hans hovedpoeng var at Tonsberg
rent juridisk hadde slike rettigheter. Byen hadde
800 ar garnle sedvaneretter pa handelen der, og i
tillegg de helt ferske privilegiene av 1653, som i
likhet med de garnle gjorde det helt klart at byen
hadde rettighetene pa sin side.
Reaksjonen fra Kobenhavn kom bare fa dager
etter Anders Madsens supplikk. De lensherrene
som hadde ansvaret i de aktuelle ornradene skulle
hver til sin by «fordre borgermestre og raad» med
deres privilegier og siden sende inn relasjon til
Kpbenhavn. 35
Denne befalingen ble gjentatt to ganger aret
etter, og jeg har ikke klart a finne noen dokumenter
som skulle tyde pa at kongen klarte a finne
noen endelig losning pa problemet.
Det som imidlertid er mest interessant for mine
problemstillinger, er at det var byens overste borgermester
som tok pa seg den vanskelige jobben
med a fa gjennomslag for byens rettigheter hos
pvrigheten.